Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  85 9639
Ser ingen utvei

Jeg ser ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne sykdommen, om jeg kan kalle det det.

Det startet vel for sånn omkring 5-6 år siden.
Jeg sluttet å spise, begynte å trene, gå overalt, telte hvor mange dager jeg klarte å gå uten å spise i strekk, skrev ned det jeg spiste og en masse andre syke ting. Begynte å kastet opp maten et par ganger i uken. Jeg husker jeg hadde en grense på at jeg kunne kaste opp max 3 ganger per uke. Pfft. Du liksom

Etterhvert som jeg ble mer og mer sulten, ville jeg bare spise og smake på mat igjen. Jeg begynte å tygge maten og så spytte det ut igjen for å tilfredsstille noe av suget. Noen ganger overspiste jeg og kastet opp. På dette tidspunktet hadde jeg blitt betraktelig tynnere. Da hadde jeg holdt på i rundt 1-2 år.

Så endret ting på seg en dag. En gang hadde jeg «spist» middag på rommet, dvs jeg spyttet ut maten i en pose jeg kastet i søppelkassa, dette var dagen før ballet i 10. klasse. Meen så glemte jeg å ta ut søpla. Etter skoleballet så hentet pappa meg. Det var da i bilen han sa det til meg der jeg satt pent og pyntet i ballkjole og ordnet hår. De hadde funnet maten jeg hadde spyttet ut i søpla. Greia var at de trodde det var oppkast. Jeg benektet det ikke, siden jeg syntes det var enda flauere å si at jeg hadde spyttet ut maten min. Jeg husker jeg ble så sykt irritert på meg selv over at jeg ikke hadde husket å kaste posen.

Alt var ødelagt. På samme tid følte jeg meg litt lettet, sånn innerst inne, nå var dette helvete over. Nå hadde jeg overvåking, næringsdrikker, legetimer og masse løgner i vente. Jeg hadde aldri drevet med regelmessig oppkast, men jeg fant fort ut at det var eneste løsning i og med at jeg ble tvunget til å spise, og jeg samtidig ville late som at jeg ikke hadde noe problem. Jeg savnet jo den kontrollen jeg hadde så inderlig. Jeg løy til legen, foreldrene mine og venner. Raste ned i vekt. Hadde BMI på 13 eller noe. Fant ut at det var bra for alle måten jeg gjorde det på nå. Jeg kunne endelig spise mat igjen, noe jeg hadde savnet, samtidig som jeg gikk ned i vekt (så lenge jeg kastet opp alt sammen). Kastet vel opp 5-6 ganger om dagen minst. Trenger ikke engang putte fingrene ned i halsen, jeg bare strammer magemusklene og alt kommer ut.

Det var en del ganger hvor foreldrene mine fant ut at jeg gjorde det, og da var det rent helvete i et par uker. Mamma gråt, pappa var helt fra seg og visste ikke hva han skulle gjøre, jeg var bare sur på de fordi de ødela for meg. Knust en del speil gjennom tidene, og litt diverse andre ting. Uansett, hver gang de fersket meg så greide jeg jo hver gang å overbevise de om at de enten overreagerte, eller at det bare var et enkelttilfelle, osv.

Etter et par år gikk jeg sakte men sikkert opp i vekt til jeg nådde normalvekt, og siden da har vel alle trodd jeg er frisk. Sannheten er vel at jeg fortsatt er like syk som jeg var i starten, jeg er bare en mester i å skjule det. Klarer ikke spise mat uten å kaste opp lengre, tennene mine har syreskader som bare det, jeg er oppblåst og ansiktet mitt er hovent og rart. Jeg liker ikke tanken på å ikke kunne kaste opp etter jeg har spist. Samtidig vet jeg at kroppen min bare blir mere og mere ødelagt.

Dette året har jeg begynt med forskjellig rusmidler, og er redd det vil bli min nye avhengighet, eller verre; enda en til. Jeg bare skulle ønske jeg tok i mot hjelp og ikke løy da foreldrene mine visste om det og jeg gikk ukentlig til legen for veiing. Nå tror jo alle at jeg er frisk, så jeg kan jo ikke bare fortelle nå at jeg aldri egentlig ble det. Ingen vil kunne stole på meg igjen. Det er heller ingen som bekymrer seg over meg nå lengre, så jeg ser jo også i hvert fall frisk ut (har alltid vært ganske slank og liten naturlig). I tillegg vet jeg jo hvor vanskelig det var for foreldrene mine da de fant det ut første gangen. Jeg vet jeg trenger hjelp, men det klarer jeg ikke be om. Kanskje andre tenker at jeg bare syntes synd på meg selv. Det sa moren min da hun fant ut at jeg drev med selvskading i en alder av 13. Jeg vil bare ikke deale med disse spiseproblemene lengre, det er så utrolig slitsomt. Samtidig vil jeg ikke miste kontroll. Jeg har faktisk ikke kontroll nå lengre heller da, det har gått så sykt mye penger til mat jeg bare har kastet opp. I hvert fall 100k. Ikke klarer jeg å tenke klart lengre heller, jeg er lite fokusert og følelsene mine er helt flate..Det er der rusmidler har hjulpet meg mye. Kan endelig bli lykkelig, selvom det kun er for en liten periode. Det er det eneste som driver meg framover nå, det eneste jeg gleder meg til nå er helgen fordi da vet jeg vi skal ruse oss.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det var godt å få sagt det. Poenget er vel det at; ta tak i problemene dine så tidlig som mulig, det blir bare vanskeligere med tiden, trust me. Om jeg hadde virkelig gått inn for hjelp den gangen så hadde jeg kanskje vært så å si frisk idag. I stedet lever jeg i mine egne løgner, tror jeg er noe jeg ikke er.
Nå er jeg sur på meg selv da, fordi det kan virke som jeg skriver dette kun fordi jeg syntes så jævlig synd på meg selv. Jeg gjør ikke det, jeg bare er drittlei og vet ikke helt hvor eller hvem jeg skal gå til.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Kanskje andre tenker at jeg bare syntes synd på meg selv. Det sa moren min da hun fant ut at jeg drev med selvskading i en alder av 13.
Vis hele sitatet...
Nå er jeg sur på meg selv da, fordi det kan virke som jeg skriver dette kun fordi jeg syntes så jævlig synd på meg selv.
Vis hele sitatet...
Det er faktisk lov, og av og til helt nødvendig, å synes synd på seg selv. Hva faen er det for en måte å møte en tenåring som selvskader på?

Du bør sørge for å få hjelp. Akkurat hvor kommer litt an på hvor gammel du er, men helsesøster og fastlege er noen steder å begynne.
Sist endret av *pi; 22. juli 2019 kl. 19:34.
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er faktisk lov, og av og til helt nødvendig, å synes synd på seg selv. Hva faen er det for en måte å møte en tenåring som selvskader på?

Du bør sørge for å få hjelp. Akkurat hvor kommer litt an på hvor gammel du er, men helsesøster og fastlege er noen steder å begynne.
Vis hele sitatet...
Moren min har aldri skjønt seg på selvskading, hun mener det var en trend og noe man gjorde for å få oppmerksomhet. Jeg fikk aldri hjelp da, fordi hun mente jeg ikke trengte det. Hun sa alltid at livet blir vanskeligere når man snakker med psykolog og får diagnoser blabla..

Er 20 om 1 mnd. Gikk jo til fastlege ukentlig i cirka 6 mnd da jeg var 15 ca for å bli veid. Det funket jævlig dårlig fordi fastlegen min hadde så å si samme tankesett som moren min. Hun har blant annet sagt til meg at jeg ikke burde være deppa fordi at det finnes jenter som blir solgt av foreldrene sine osv. Jeg har fortsatt litt traumer fra da, jeg følte jeg bare ble latterliggjort og at alt bare ble 100 ganger verre. Var en episode hvor jwg hadde kastet opp i en pose og gjemt på rommet (nasty men foreldrene mine overvåket doene som sagt )), det hadde foreldrene mine funnet ut og sagt til fastlegen min. Når jeg da dro til legen neste gang begynte hun å le samtidig som hun fortalte den historien, «Det var et merkelig påfunn du! Hahaha latterlig». Om jeg møter på en sånn type lege igjen så vet jeg ikkw hva jeg gjør. Fyfaen
Syns du har vært kjempe flink jeg.

Er ikke mer og si enn det.

Snakk med fastlegen/evt bytt lege.

Og syns synd på seg selv er like viktig som og være stolt av seg selv. Men begge med måter som alt annet i livet.

Syns du skal prøve og skryte av deg selv i steden. Bare på små ting.
Som eks og spy på kommando, det kan ikke alle? ikke rett etter de har spist. Kun spydd magesyre jeg så finne de tinga du kan være stolt av og få hjelp om du føler du trenger det
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av stangut Vis innlegg
Syns du har vært kjempe flink jeg.

Er ikke mer og si enn det.

Snakk med fastlegen/evt bytt lege.

Og syns synd på seg selv er like viktig som og være stolt av seg selv. Men begge med måter som alt annet i livet.

Syns du skal prøve og skryte av deg selv i steden. Bare på små ting.
Som eks og spy på kommando, det kan ikke alle? ikke rett etter de har spist. Kun spydd magesyre jeg så finne de tinga du kan være stolt av og få hjelp om du føler du trenger det
Vis hele sitatet...
Haha, jotakk. Merkelig hvordan kroppen bare tilpasser seg på en eller annen måte, er som den har blitt vant til det.
Hadde droppet å snakke med foreldrene dine om det. Ta heller kontakt med legen din og fortell alt, eller skaff en ny. Det er ikke for sent å spørre om hjelp!
Ja kroppen er magisk den. Kan bli vane med alt. Men om du trenger hjelp tarre med legen for om mor og far ikke har sett problemet enda så ser de det ikke når du forteller det heller.

Dessuten lettere og være ærlig med noen du ikke kjenner.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Moren min har aldri skjønt seg på selvskading, hun mener det var en trend og noe man gjorde for å få oppmerksomhet.
Vis hele sitatet...
Ja, for å trenge oppmerksomhet fra foreldrene sine når man er 13 år og sliter er jo kriminelt

Jeg har aldri forstått den nedlatenheten folk har mot selvskading som "et rop om hjelp". Hva sier de om de går forbi en brønn og noen roper for harde livet der nede? Ingenting å bry seg om, det var bare et rop om hjelp... Ja så hjelp dem da for faen!

Jeg fikk aldri hjelp da, fordi hun mente jeg ikke trengte det. Hun sa alltid at livet blir vanskeligere når man snakker med psykolog og får diagnoser blabla..
Vis hele sitatet...
Moren din er tydeligvis ikke rett person å henvende seg til for hjelp. Greit å ha klarhet i det.

Det funket jævlig dårlig fordi fastlegen min hadde så å si samme tankesett som moren min. Hun har blant annet sagt til meg at jeg ikke burde være deppa fordi at det finnes jenter som blir solgt av foreldrene sine osv.
Vis hele sitatet...
Hva faen??

Jeg tror heldigvis ikke det er så mange leger som er fullt så hjelpeløse som det. Dessuten er det, ubegripelig nok, mye lettere å få folk til å ta problemene dine seriøst når du er voksen. Du får henvisning til psykolog om du spør, og det er nok ikke noe du blir verre av. Sånn som dette kan du i alle fall ikke ha det.
Sist endret av *pi; 22. juli 2019 kl. 20:32.
Om du vil høre sannheten så.er vell den at du dør om du fortsetter med rus og 0 næring.

Skal man ruse seg så spis noe vaffal. Du får velge dop og mat eller mat og psykolog. Ellers er kroppen ferdig på 12mnd.

Sier seg jo selv? Mener kun godt. Så ta en big mac og pepper om du må enn sjokomelk oppkast og pepper
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Ja, for å trenge oppmerksomhet fra foreldrene sine når man er 13 år og sliter er jo kriminelt

Jeg har aldri forstått den nedlatenheten folk har mot selvskading som "et rop om hjelp". Hva sier de om de går forbi en brønn og noen roper for harde livet der nede? Ingenting å bry seg om, det var bare et rop om hjelp... Ja så hjelp dem da for faen!


Moren din er tydeligvis ikke rett person å henvende seg til for hjelp. Greit å ha klarhet i det.


Hva faen??

Jeg tror heldigvis ikke det er så mange leger som er fullt så hjelpeløse som det. Dessuten er det, ubegripelig nok, mye lettere å få folk til å ta problemene dine seriøst når du er voksen. Du får henvisning til psykolog om du spør, og det er nok ikke noe du blir verre av. Sånn som dette kan du i alle fall ikke ha det.
Vis hele sitatet...


Jeg bare får ikke meg selv til å gå til lege og be om hjelp. Da krever jeg for mye av andre, og det er jo min egen skyld at jeg har endt her hvor jeg er nå? Skulle ønske noen bare kunne ferske meg og tvinge meg til å bli frisk, føles ut som det er eneste utvei
Sist endret av dreamcave; 22. juli 2019 kl. 21:18.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg bare får ikke meg selv til å gå til lege og be om hjelp. Da krever jeg for mye av andre, og det er jo min egen skyld at jeg har endt her hvor jeg er nå? Skulle ønske noen bare kunne ferske meg og tvinge meg til å bli frisk, føles ut som det er eneste utvei
Vis hele sitatet...
Hvordan i alle dager skulle det være din egen skyld, du var jo et barn da det startet. Folk får ikke spiseforstyrrelser bare for gøy, ikke du heller. Det har åpenbart vært noen grunnleggende behov du ikke har fått dekket. Det er ikke din feil at det ble sånn, men nå som du er voksen er det ditt ansvar å gi deg selv det du trenger. Og det er ganske åpenbart at du trenger hjelp. Les første innlegget ditt om igjen og tenk at det er skrevet av en annen. Hva ville du sagt til den personen?
Lana del Rave
AndraDay's Avatar
Jeg vet ikke om dette er relevant, men kan jeg spørre hva slags rusmidler du ruser deg på? Hvordan og hvor ofte? Ruser du deg for å miste matlyst etc?
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Hvordan i alle dager skulle det være din egen skyld, du var jo et barn da det startet. Folk får ikke spiseforstyrrelser bare for gøy, ikke du heller. Det har åpenbart vært noen grunnleggende behov du ikke har fått dekket. Det er ikke din feil at det ble sånn, men nå som du er voksen er det ditt ansvar å gi deg selv det du trenger. Og det er ganske åpenbart at du trenger hjelp. Les første innlegget ditt om igjen og tenk at det er skrevet av en annen. Hva ville du sagt til den personen?
Vis hele sitatet...
Jeg bare finner ikke en god nok grunn til å faktisk gjøre noe med det. Det er ikke helt vits heller. Det lille som nå får meg til å føle meg litt bedre vil jeg ikke ta vekk. Jeg vet ikke selv hvordan jeg kommer til å komme ut av dette, eller om det i det hele tatt skjer. Og hvis det skjer så vil jeg ikke være lykkelig ihvertfall.

Det føles ut som jeg taper uansett hva jeg gjør egentlig. Det er vel derfor jeg prøver å bare late som ikgenting er der, det er som en del av hverdagen min.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg vet ikke selv hvordan jeg kommer til å komme ut av dette, eller om det i det hele tatt skjer. Og hvis det skjer så vil jeg ikke være lykkelig ihvertfall.
Vis hele sitatet...
Nei, du måtte jo i så fall adressert det som fikk deg til å begynne med dette i utgangspunktet. Du blir ikke bedre av å bare fjerne en (dårlig) mestringsstrategi uten å erstatte det med noe. Det er sånt man får hjelp til. Men hvis du ikke vil hjelpes så er det ikke så mye noen andre kan gjøre.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
... I stedet lever jeg i mine egne løgner, tror jeg er noe jeg ikke er.
Nå er jeg sur på meg selv da, fordi det kan virke som jeg skriver dette kun fordi jeg syntes så jævlig synd på meg selv. Jeg gjør ikke det, jeg bare er drittlei og vet ikke helt hvor eller hvem jeg skal gå til.
Vis hele sitatet...
Det virker som om du er i en vanskelig situasjon, omgitt av personer som ikke tar deg på alvor, men jeg tror ikke at slaget er tapt

Du er jo allerede klar over at du må forandre livsstilen når det kommer til næring, samt at du innser at overdrevent rusmisbruk kan være fremtiden din istedenfor/itillegg til ernæringsproblemene dine. Du lyver kanskje til omverden, men du virker ærlig med deg selv. Jeg mener dette er ett godt grunnlag for å styre livet hvor du har lyst å være.

Angående hva,hvor og hvem ville jeg begynt med fastlege. Er du ikke fornøyd så kan du bytte fastlege over telefon (810 59 500) eller via internett (HelseNorge)

Dersom du ikke ønsker å snakke med fastlege eller om du ikke har mulighet for å bytte, så kan du be om henvisning til psykolog/DPS hos fastlegen din. (Legevakten kan nok også hjelpe om du føler du ikke kan vente). Om du synes det er flaut/vanskelig så har du kanskje en venn som vil være med deg til lege og/eller behandling?.Er alltid lettere hvis man har noen man kan støtte seg på.

Fortell fastlege/psykolog om spiseproblemet, og ikke nevn at du bruker rusmidler(med mindre du vil). Dette er kun for at du skal få behandling mot spiseproblemet ditt først og fremst, og unngå at legen/psykologen fokuserer på rusmidlet som hovedproblem. Du kan selvfølgelig nevne at du har prøvd eller at du har vurdert/vurderer å prøve rusmidler pga din situasjon, men jeg ville fokusert på spiseproblemet.

Å be om hjelp er ikke alltid lett, men offentlige instanser vil alltid ta deg på alvor. Fortell dem det samme som du har fortalt oss og jeg kan nesten garantere (99.99%) at du vil få hjelp så fort som mulig.

Å være deprimert og frustrert i en deprimerende og frustrert situasjon er helt logisk og normalt =)

Ønsker deg en god dag og god bedring =)

Sålenge hjertet slår, er det håp
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av Vandringsmann Vis innlegg
Det virker som om du er i en vanskelig situasjon, omgitt av personer som ikke tar deg på alvor, men jeg tror ikke at slaget er tapt

Du er jo allerede klar over at du må forandre livsstilen når det kommer til næring, samt at du innser at overdrevent rusmisbruk kan være fremtiden din istedenfor/itillegg til ernæringsproblemene dine. Du lyver kanskje til omverden, men du virker ærlig med deg selv. Jeg mener dette er ett godt grunnlag for å styre livet hvor du har lyst å være.

Angående hva,hvor og hvem ville jeg begynt med fastlege. Er du ikke fornøyd så kan du bytte fastlege over telefon (810 59 500) eller via internett (HelseNorge)

Dersom du ikke ønsker å snakke med fastlege eller om du ikke har mulighet for å bytte, så kan du be om henvisning til psykolog/DPS hos fastlegen din. (Legevakten kan nok også hjelpe om du føler du ikke kan vente). Om du synes det er flaut/vanskelig så har du kanskje en venn som vil være med deg til lege og/eller behandling?.Er alltid lettere hvis man har noen man kan støtte seg på.

Fortell fastlege/psykolog om spiseproblemet, og ikke nevn at du bruker rusmidler(med mindre du vil). Dette er kun for at du skal få behandling mot spiseproblemet ditt først og fremst, og unngå at legen/psykologen fokuserer på rusmidlet som hovedproblem. Du kan selvfølgelig nevne at du har prøvd eller at du har vurdert/vurderer å prøve rusmidler pga din situasjon, men jeg ville fokusert på spiseproblemet.

Å be om hjelp er ikke alltid lett, men offentlige instanser vil alltid ta deg på alvor. Fortell dem det samme som du har fortalt oss og jeg kan nesten garantere (99.99%) at du vil få hjelp så fort som mulig.

Å være deprimert og frustrert i en deprimerende og frustrert situasjon er helt logisk og normalt =)

Ønsker deg en god dag og god bedring =)

Sålenge hjertet slår, er det håp
Vis hele sitatet...
Virker som eneste løsningen er å snakke med lege, burde jo være andre metoder jeg kan bruke?
Pluss at jeg skal flytte om et par uker for å studere, så det er jo ikke helt vits å snakke med en lege her. Etter jeg har flyttet så kommer jeg til å være endel opptatt og vil ikke da prioritere å måtte dra til lege hele tiden.
Trist å høre om situasjonene du er i. Du er bare en tenåring og har et langt liv foran deg, selv om jeg forstår at det må være veldig vanskelig å se særlig fremover i den situasjonen du er i.

Det virker som at du en god relasjon til faren din, kan det være en idé å åpne deg opp for ham? Tror du han vil ta deg på alvor? Som en far selv vet jeg i alle fall at jeg ville gjort alt i min makt for å hjelpe hvis min datter var i din situasjon.

Jeg vet selv hvordan det er å åpne seg opp og fortelle noe som føles helt umulig ut å fortelle. Det er veldig vanskelig, men min erfaring er at det er fantastisk deilig etterpå. Du er syk og at du har holdt noe så vondt for deg selv betyr ikke at du ikke er til å stole på. Dette forstår de fleste.

Måten jeg gjorde det på var å skrive et brev til min far. Kanskje, hvis du bestemme deg for å åpner deg opp for din far, kan gjøre det i skriftlig form? Kanskje sende ham en link til denne tråden kan være en løsning.

Uansett hva du bestemmer deg for ønsker jeg deg lykke til med å bli frisk.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Virker som eneste løsningen er å snakke med lege, burde jo være andre metoder jeg kan bruke?
Vis hele sitatet...
Jeg tror faktisk ikke du klarer dette selv, slik du beskriver både situasjonen din og støtten rundt deg.

Pluss at jeg skal flytte om et par uker for å studere, så det er jo ikke helt vits å snakke med en lege her.
Vis hele sitatet...
Legen skal sannsynligvis bare henvise deg videre, så det har ikke noe å si. Ellers bør du kanskje uansett bytte fastlege hvis du skal flytte, det gjøres med et par tastetrykk på nett, her. Siden du har litt dårlig erfaring med leger, kan det kanskje være betryggende å se hva andre har ment om de aktuelle legene før du velger. Det kan du se her.

Du trenger forsåvidt ikke å gå til fastlegen din heller, du kan bestille en privattime. Ellers kan du ta direkte kontakt med en en privat psykolog, men hvis vedkommende ikke har driftsavtale så må du betale selv. Du kan sjekke erfaringer med psykologer på legelisten jeg linket til også, men det er litt færre som vurderer dem virker det som.

Etter jeg har flyttet så kommer jeg til å være endel opptatt og vil ikke da prioritere å måtte dra til lege hele tiden.
Vis hele sitatet...
Er det noe i livet ditt akkurat nå som er mer viktig enn å få orden på dette?
Første bud er å snakke med lege, for så å komme seg i behandling. Slik jeg har skjønt det blir spiseforstyrrelser tatt svært alvorlig av helsevesenet. Ikke bry deg om hva foreldrene dine og andre du kjenner tenker om at du "plutselig er syk igjen". Dette er din kamp og ditt liv og hva andre måtte tenke er ikke viktig. Du tar livet av deg selv sakte men sikkert om du ikke prioriterer å ta tak i helsa. Det virker som om du ønsker hjelp når du skriver innlegget ditt, samtidig som det ser ut til at du har mistet alt håp og bare lar ting gå som det går. Du tror kanskje at siden du ikke tok tak i problemene fra starten av, så er det umulig nå, men slik er det ikke. Man kan ikke klandre seg selv for at sykdommen går den veien den går alltid, for det er jo en sykdom. Selvdestruktivitet er vanlig innad de aller fleste lidelser og gjør at mange av oss sliter med å bli friske fra det vi sliter med, meg selv inkludert.

Du må skaffe deg hjelp, for dette er ikke noe du evner å bekjempe alene. Det er ikke negativt, det er ikke skamfullt, det er realiteten. Du trenger behandling. Om du er så dritt lei som du skriver så vil du søke hjelp og forsøke. Kanskje du vil feile mange ganger, men du prøver i det minste, og kanskje en dag har du prøvd nok. Da har du kanskje blitt bedre. For meg høres det ut som du har bulimi, men jeg er ikke psykolog eller lege så jeg kan ikke stille noen diagnose, jeg kan bare spekulere og anta. Men utifra det du skriver høres det absolutt ut som bulimi. Jeg har fulgt en kvinne i mange år som har slitt med bulimi. Jeg trodde ikke hun skulle klare seg på et tidspunkt, men nå er hun så og si frisk. Det er så fantastisk å se, og når hun klarer å bli frisk, så klarer absolutt alle det. Ønsker ikke å utlevere henne her selv om hun er en noe offentlig person, så send meg en PM om du ønsker å vite mer.

Prioriter deg selv og helsen din! Den er så viktig! Hva er viktigere i livet ditt enn din egen helse? Du får jo ikke leve mer om du bare skal la deg selv forfalle og dø av rusmisbruk og oppkast. Ikke grav deg selv lenger ned nå, veien blir så mye lengre opp igjen. Du kan ta tak i dette.
Jeg vil begynne med å si, som mange andre her allerede har gjort, ta kontakt med noen profesjonelle. Det kan komme mange gode råd her, men vi er fortsatt kun tilfeldige mennesker på et nettforum.

Så bra at du innser selv at du har et problem, for det er lov til å innrømme etter det du beskriver her. Jeg har selv ingen erfaring med problemene du har. Hva med å begynne å skrive dagbok? Prøv å reflekter rundt egen situasjon, klarer du å finne de underliggende årsakene til at du holder på som du gjør? Still deg selv spørsmålet, hvorfor? Hvorfor tenker jeg det? Hvorfor mener jeg det? Sett deg ned og tenk. Svarene som dukker opp kan være ubehagelige, men de kan hjelpe.

Har du en god venn du kan støtte deg på? Om du kommer forbi stigmaet med problemene dine, kan det føles utrolig godt å snakke om problemene sine til noen andre.

Ønsker deg lykke til, dette greier du
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av GotCandy Vis innlegg
Trist å høre om situasjonene du er i. Du er bare en tenåring og har et langt liv foran deg, selv om jeg forstår at det må være veldig vanskelig å se særlig fremover i den situasjonen du er i.

Det virker som at du en god relasjon til faren din, kan det være en idé å åpne deg opp for ham? Tror du han vil ta deg på alvor? Som en far selv vet jeg i alle fall at jeg ville gjort alt i min makt for å hjelpe hvis min datter var i din situasjon.

Jeg vet selv hvordan det er å åpne seg opp og fortelle noe som føles helt umulig ut å fortelle. Det er veldig vanskelig, men min erfaring er at det er fantastisk deilig etterpå. Du er syk og at du har holdt noe så vondt for deg selv betyr ikke at du ikke er til å stole på. Dette forstår de fleste.

Måten jeg gjorde det på var å skrive et brev til min far. Kanskje, hvis du bestemme deg for å åpner deg opp for din far, kan gjøre det i skriftlig form? Kanskje sende ham en link til denne tråden kan være en løsning.

Uansett hva du bestemmer deg for ønsker jeg deg lykke til med å bli frisk.
Vis hele sitatet...
Faren min vil helst ikke ha noe med det å gjøre, han kommer fra en familie med bare perfeksjonister og sossete følelsesløse mennesker. Han forstår det bare rett og slett ikke. Også er han bare på moren min sin side, så hvis jeg snakker med han om det vil han bare si det mamma har sagt til meg tidligere ang det. Jeg bare føler meg så fortapt i dette. Har fortalt kjæresten min om det, han vil jo bare mitt beste, og han sier det samme som alle dere. Det er visst bare ikke nok for meg, jeg vet jo alt dette, jeg bare klarer ikke ta det inn over meg og faktisk gjøre en betydelig innsats.

Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg tror faktisk ikke du klarer dette selv, slik du beskriver både situasjonen din og støtten rundt deg.



Legen skal sannsynligvis bare henvise deg videre, så det har ikke noe å si. Ellers bør du kanskje uansett bytte fastlege hvis du skal flytte, det gjøres med et par tastetrykk på nett, her. Siden du har litt dårlig erfaring med leger, kan det kanskje være betryggende å se hva andre har ment om de aktuelle legene før du velger. Det kan du se her.

Du trenger forsåvidt ikke å gå til fastlegen din heller, du kan bestille en privattime. Ellers kan du ta direkte kontakt med en en privat psykolog, men hvis vedkommende ikke har driftsavtale så må du betale selv. Du kan sjekke erfaringer med psykologer på legelisten jeg linket til også, men det er litt færre som vurderer dem virker det som.


Er det noe i livet ditt akkurat nå som er mer viktig enn å få orden på dette?
Vis hele sitatet...

Jeg føler at dette er det eneste viktige i livet mitt, under ekstra stressende perioder er det gjennom disse spiseproblemene jeg får lettet på alt sammen. Det har vært som en venn å støtte seg på når ingen andre er der, bare at det er en sykdom i stedet. Det har bare blitt en naturlig del av dagen min som jeg ikke vil være uten. Føler meg kanskje ikke syk nok, fordi jeg vet at folk har det verre. Det er folk som ikke klarer å jobbe på grunn av det. Jeg har fortsatt gode og "uskyldige" venner, jobb, grei økonomi, bil, og skal snart flytte til en annen by for å studere og bo med kjæresten. Klarer å balansere alt sammen på en relativ grei måte, er unntak. Problemene har alltid vært der, men før var de mye mere synlig for andre rundt meg sammenlignet med nå. Før kunne jeg være med folk over en lengre periode uten å spise, nå spiser jeg ute blant venner, så lenge jeg kaster det opp på do etterpå. Ingen forstår noenting heller. Det har blitt så vanlig for meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal leve uten å gjøre det.
Er også veldig redd for å dra til legen fordi jeg har så stor frykt for å bli latterliggjort igjen. Husker tilbake til den forrige legen, og jeg takler ikke det igjen. Det vet jeg. Jeg er mye mere sårbar nå på en helt annen måte. Jeg har så lett for å tøye grenser enda mere sammenlignet med før. Jeg tenker vel også at jeg ikke er verdt det, fordi hva er det jeg gir til andre? ingen hadde brydd seg om jeg forsvant imorgen liksom. Jeg har jo så å si gjort det engang. Jeg dro til en by 8 timer unna, hvor nesten ingen visste hvor eller hvem jeg skulle til, men var nesten ingen som spurte heller. Hvorfor skal jeg da gidde å bruke tid på å bli frisk, når jeg i utgangspunktet ikke trenger det fordi jeg liker dette mye mere og klarer meg greit?

Sitat av Mafakkaz Vis innlegg
Første bud er å snakke med lege, for så å komme seg i behandling. Slik jeg har skjønt det blir spiseforstyrrelser tatt svært alvorlig av helsevesenet. Ikke bry deg om hva foreldrene dine og andre du kjenner tenker om at du "plutselig er syk igjen". Dette er din kamp og ditt liv og hva andre måtte tenke er ikke viktig. Du tar livet av deg selv sakte men sikkert om du ikke prioriterer å ta tak i helsa. Det virker som om du ønsker hjelp når du skriver innlegget ditt, samtidig som det ser ut til at du har mistet alt håp og bare lar ting gå som det går. Du tror kanskje at siden du ikke tok tak i problemene fra starten av, så er det umulig nå, men slik er det ikke. Man kan ikke klandre seg selv for at sykdommen går den veien den går alltid, for det er jo en sykdom. Selvdestruktivitet er vanlig innad de aller fleste lidelser og gjør at mange av oss sliter med å bli friske fra det vi sliter med, meg selv inkludert.

Du må skaffe deg hjelp, for dette er ikke noe du evner å bekjempe alene. Det er ikke negativt, det er ikke skamfullt, det er realiteten. Du trenger behandling. Om du er så dritt lei som du skriver så vil du søke hjelp og forsøke. Kanskje du vil feile mange ganger, men du prøver i det minste, og kanskje en dag har du prøvd nok. Da har du kanskje blitt bedre. For meg høres det ut som du har bulimi, men jeg er ikke psykolog eller lege så jeg kan ikke stille noen diagnose, jeg kan bare spekulere og anta. Men utifra det du skriver høres det absolutt ut som bulimi. Jeg har fulgt en kvinne i mange år som har slitt med bulimi. Jeg trodde ikke hun skulle klare seg på et tidspunkt, men nå er hun så og si frisk. Det er så fantastisk å se, og når hun klarer å bli frisk, så klarer absolutt alle det. Ønsker ikke å utlevere henne her selv om hun er en noe offentlig person, så send meg en PM om du ønsker å vite mer.

Prioriter deg selv og helsen din! Den er så viktig! Hva er viktigere i livet ditt enn din egen helse? Du får jo ikke leve mer om du bare skal la deg selv forfalle og dø av rusmisbruk og oppkast. Ikke grav deg selv lenger ned nå, veien blir så mye lengre opp igjen. Du kan ta tak i dette.
Vis hele sitatet...
Har alltid holdt på med noe selvdestruktivt i ulike former. Vet at jeg kommer til å drive på med noe annet om jeg ikke lengre får gjort dette. Hva om det bare er mye verre? Slik at jeg ikke gjør meg selv frisk, men heller mye sykere. Vet ikke om jeg tørr å risikere det. I tillegg vil jeg kaste bort såååå mye av andres tid, og det er noe jeg HATER virkelig.

Sitat av Omniscient Vis innlegg
Jeg vil begynne med å si, som mange andre her allerede har gjort, ta kontakt med noen profesjonelle. Det kan komme mange gode råd her, men vi er fortsatt kun tilfeldige mennesker på et nettforum.

Så bra at du innser selv at du har et problem, for det er lov til å innrømme etter det du beskriver her. Jeg har selv ingen erfaring med problemene du har. Hva med å begynne å skrive dagbok? Prøv å reflekter rundt egen situasjon, klarer du å finne de underliggende årsakene til at du holder på som du gjør? Still deg selv spørsmålet, hvorfor? Hvorfor tenker jeg det? Hvorfor mener jeg det? Sett deg ned og tenk. Svarene som dukker opp kan være ubehagelige, men de kan hjelpe.

Har du en god venn du kan støtte deg på? Om du kommer forbi stigmaet med problemene dine, kan det føles utrolig godt å snakke om problemene sine til noen andre.

Ønsker deg lykke til, dette greier du
Vis hele sitatet...
Jeg har lenge skrevet ned alt sammen om hvordan jeg har det. Føler jeg har ganske god selvinnsikt, i og med at jeg klarer å se meg selv objektivt. Det hjelper likevel ikke, i og med at jeg ikke har noe motivasjon for å bli bedre. Jeg er kanskje lat. Også er jeg bare rett og slett ikke verdt det.
Har faktisk sagt det til en venninne og en kompis en gang vi tok MDMA, det var deilig å få sagt. Kompisen er mest en stonervenn, han driter egt i det. Venninna mi (nærmere bestevenninne tror jeg) har jeg innsett litt i det siste at ikke bryr seg så mye, hun har venner fordi hun ser på dem som leketøy. Har aldri snakket med hun om det etter den gangen vi tok MDMA. Føler bare at det viser at det ikke er så ille, ikke sant? Fordi om det var det så ville kanskje hun spurt litt mere. Kanskje jeg bare rett og slett spiller the victim card. Det er ihvertfall teit av meg, og er en enda bedre grunn til at jeg ikke bør si noe til noen.
Sist endret av dreamcave; 24. juli 2019 kl. 01:29. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg syntes at du ser alt for negativt på deg selv, basert på ditt forrige innlegg. Vit at du er akkurat like mye verdt som alle andre! Du fortjener også hjelp, du må bare ville det selv.

Hjelpen er også tilnærmet lik gratis fordi helsevesnet i norge er et av verdens beste, om ikke det aller beste. Alle betaler skatt og bidrar til å finansiere behandligen, nettopp fordi hvem som helst kan bli syke eller få problemer som behøver hjelp eller behandling.

Lykke til!
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Faren min vil helst ikke ha noe med det å gjøre, han kommer fra en familie med bare perfeksjonister og sossete følelsesløse mennesker.
Vis hele sitatet...
Kanskje ikke så veldig rart at du har fått disse problemene. Å ikke ta seg av ungene sine når de trenger hjelp eller ikke møte deres følelsesmessige behov er neglekt/mishandling. Dette er ikke noe mindre skadelig enn fysisk mishandling.

Er også veldig redd for å dra til legen fordi jeg har så stor frykt for å bli latterliggjort igjen. Husker tilbake til den forrige legen, og jeg takler ikke det igjen. Det vet jeg.
Vis hele sitatet...
Det forstår jeg veldig godt, men jeg tror sjansen for det er tilnærmet lik null. Du er rikelig syk nok til å gå til legen. Som sagt før så blir man som regel tatt mye mer alvorlig som voksen også.

Jeg tenker vel også at jeg ikke er verdt det, fordi hva er det jeg gir til andre? ingen hadde brydd seg om jeg forsvant imorgen liksom. Jeg har jo så å si gjort det engang. Jeg dro til en by 8 timer unna, hvor nesten ingen visste hvor eller hvem jeg skulle til, men var nesten ingen som spurte heller.
Vis hele sitatet...
Verdien din er ikke bestemt av hva andre føler for deg. Familien virker mildt sagt dysfunksjonell, og det er ikke din feil. Å knytte gode relasjoner til venner er også ganske vanskelig når man har det sånn som du har det.

Har alltid holdt på med noe selvdestruktivt i ulike former. Vet at jeg kommer til å drive på med noe annet om jeg ikke lengre får gjort dette. Hva om det bare er mye verre?
Vis hele sitatet...
Behandling vil ikke bare handle om å bli kvitt spiseforstyrrelsen, men behandle det som er grunnen til at du utviklet dem. Får du behandlet det så vil du ikke ha det samme behovet for selvskading. Det er ikke noe man driver med for gøy, det er jo for å dempe noe annet.

I tillegg vil jeg kaste bort såååå mye av andres tid, og det er noe jeg HATER virkelig.
Vis hele sitatet...
De som hjelper deg får betalt for det, så du kaster ikke bort noens tid. Og jeg er i alle fall helt OK med at mine skattepenger går til å gi deg behandlingen du trenger

Føler bare at det viser at det ikke er så ille, ikke sant? Fordi om det var det så ville kanskje hun spurt litt mere.
Vis hele sitatet...
Folk er generelt helt elendige på å spørre hvordan det går med folk rundt dem. Jo verre det er, jo mer berøringsangst.

Du bruker mye krefter her på å påstå at du egentlig klarer deg fint, men leser du første post så er det åpenbart at du ikke egentlig gjør det. At du føler det er din egen skyld, at du ikke er verdt det, at du ikke er syk nok, at du dikter opp problemet/spiller offer, dette er symptomer. Det er helt vanlig å tenke alt det.

Du er i starten av voksenlivet, og det er ganske mye som skal skje for deg nå de neste ti-femten årene. Utdanning, jobb, familie, vennskap... går det utforbakke nå så kan du gå glipp av ganske mye. At du foreløbig har en slags kontroll er jo fint, det er ikke noe enklere å ta tak i det etter at livet har raknet helt, og du får ikke tilbake de årene her.
Jeg har ingen formell utdannelse innen det jeg nå skal uttale meg om. Min intensjon er at du hever ditt selvbilde nok til at du oppsøker profesjonell hjelp.

Din mors behandling av deg, og hvordan du oppfatter deg selv, kan tyde på at du er utsatt for en mor med en personlighetsforstyrrelse. Jeg tenker da i retning av narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Disse kan være flinke til å kontrollere alle rundt seg og fremstå som gode foreldre samtidig som det foregår alvorlige former for mishandling av barna.

Se for deg livet som en lang campingtur der man går gjennom ulike terreng. I begynnelsen må foreldrene våre hjelpe oss med alt og vise veien. De bærer den tunge sekken med alt utstyret, de må til og med bære oss i starten.

Etter hvert begynner vi å gå mer selv, foreldrene hjelper oss opp på beina når vi snubler, når vi er klare får vi mer ansvar og vår egen sekk. Vi begynner å bære mer utstyr og går lengre og lengre turer på egenhånd. En dag er vi klare for å vandre på vår egen vei.

Moren din har masse tung dritt i sekken sin. Uten at noen har sett det har hun puttet denne tunge dritten i sekken din.

Med denne ekstra tunge sekken har du snublet. Men din mor har ikke hjulpet deg opp på beina. Hun har med følelser, ord og handlinger sagt at du er en udugelig, lat, svak og verdiløs byrde.

Så vokser du opp med følelsen av å være en verdiløs byrde.

Ofte kan slike mennesker gjøre det motsatte med andre mennesker slik at de overbeviser alle om at de selv er fantastiske og at du er søppel. De er mestere i manipulasjon.

Det neste skrittet for deg er å forstå at du ikke er en verdiløs byrde. Du har båret en sekk som har vært så tung at ingen kunne klart å bære den. Om du hadde klart å bære sekken, hadde din mor bare fylt på enda mer tung dritt.

For å heve ditt selvbilde kan du begynne med å sette deg inn i hva narsissistisk personlighetsforstyrrelse er. Det er veldig vanskelig å forstå at noen kan være så jævlig ondskapsfulle. Når det kommer til foreldre er det ekstra vanskelig fordi vi er glade i dem slik barn er glade i foreldrene sine uansett.

Bruk youtube og søkeord som: Narcissist, parent, mother, child, symptoms, covert vs overt narcissist, emotional incest, codependent, narcissistic abuse, complex-ptsd.

Se masse videoer og sammenlign informasjonen du finner med deg og din familie. Slike ting utspiller seg ofte på kompliserte måter, men hvis moren din har en personlighetsforstyrrelse vil du se mønstre.

Du ikke er en verdiløs byrde, du har blitt sabotert av den viktigste personen i ditt liv.

Når du oppsøker hjelp vil jeg råde deg til å begynne å snakke om selvfølelsen din og om opplevelser fra du var barn og ungdom, at du ikke begynner med å fortelle om spiseforstyrrelser og rusmidler.

Slik jeg ser det, er dette bare måter du forsøker å dempe den indre smerten som traumene fra oppveksten forårsaker.
Sitat av Utenforboksen Vis innlegg
.
Din mors behandling av deg, og hvordan du oppfatter deg selv, kan tyde på at du er utsatt for en mor med en personlighetsforstyrrelse. Jeg tenker da i retning av narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller dyssosial personlighetsforstyrrelse.
Vis hele sitatet...
Jeg må bare si at foreldrene dine ikke trenger å ha en full personlighetsforstyrrelse for å ha neglisjert eller mishandlet deg. Narsissisme eksisterer som et spekter, så man kan ha trekk av det. Grunnen til at jeg sier dette, er at når man googler det så får man ekstreme eksempler. Du kan godt kjenne igjen noen trekk men ikke alle, og likevel ha hatt ganske shitty foreldre.

Moren din har masse tung dritt i sekken sin. Uten at noen har sett det har hun puttet denne tunge dritten i sekken din.
Vis hele sitatet...
Dette er et godt bilde. Slike problemer går i arv i generasjoner, helt til noen bestemmer seg for å være en ansvarlig voksen og rydde i sin egen sekk i stedet for å lempe det videre. Vær den personen.
Sist endret av *pi; 24. juli 2019 kl. 09:54.
Har nå prøvd sopp...
Sopphuet's Avatar
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Faren min vil helst ikke ha noe med det å gjøre, han kommer fra en familie med bare perfeksjonister og sossete følelsesløse mennesker. Han forstår det bare rett og slett ikke. Også er han bare på moren min sin side, så hvis jeg snakker med han om det vil han bare si det mamma har sagt til meg tidligere ang det. Jeg bare føler meg så fortapt i dette. Har fortalt kjæresten min om det, han vil jo bare mitt beste, og han sier det samme som alle dere. Det er visst bare ikke nok for meg, jeg vet jo alt dette, jeg bare klarer ikke ta det inn over meg og faktisk gjøre en betydelig innsats.




Jeg føler at dette er det eneste viktige i livet mitt, under ekstra stressende perioder er det gjennom disse spiseproblemene jeg får lettet på alt sammen. Det har vært som en venn å støtte seg på når ingen andre er der, bare at det er en sykdom i stedet. Det har bare blitt en naturlig del av dagen min som jeg ikke vil være uten. Føler meg kanskje ikke syk nok, fordi jeg vet at folk har det verre. Det er folk som ikke klarer å jobbe på grunn av det. Jeg har fortsatt gode og "uskyldige" venner, jobb, grei økonomi, bil, og skal snart flytte til en annen by for å studere og bo med kjæresten. Klarer å balansere alt sammen på en relativ grei måte, er unntak. Problemene har alltid vært der, men før var de mye mere synlig for andre rundt meg sammenlignet med nå. Før kunne jeg være med folk over en lengre periode uten å spise, nå spiser jeg ute blant venner, så lenge jeg kaster det opp på do etterpå. Ingen forstår noenting heller. Det har blitt så vanlig for meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal leve uten å gjøre det.
Er også veldig redd for å dra til legen fordi jeg har så stor frykt for å bli latterliggjort igjen. Husker tilbake til den forrige legen, og jeg takler ikke det igjen. Det vet jeg. Jeg er mye mere sårbar nå på en helt annen måte. Jeg har så lett for å tøye grenser enda mere sammenlignet med før. Jeg tenker vel også at jeg ikke er verdt det, fordi hva er det jeg gir til andre? ingen hadde brydd seg om jeg forsvant imorgen liksom. Jeg har jo så å si gjort det engang. Jeg dro til en by 8 timer unna, hvor nesten ingen visste hvor eller hvem jeg skulle til, men var nesten ingen som spurte heller. Hvorfor skal jeg da gidde å bruke tid på å bli frisk, når jeg i utgangspunktet ikke trenger det fordi jeg liker dette mye mere og klarer meg greit?



Har alltid holdt på med noe selvdestruktivt i ulike former. Vet at jeg kommer til å drive på med noe annet om jeg ikke lengre får gjort dette. Hva om det bare er mye verre? Slik at jeg ikke gjør meg selv frisk, men heller mye sykere. Vet ikke om jeg tørr å risikere det. I tillegg vil jeg kaste bort såååå mye av andres tid, og det er noe jeg HATER virkelig.



Jeg har lenge skrevet ned alt sammen om hvordan jeg har det. Føler jeg har ganske god selvinnsikt, i og med at jeg klarer å se meg selv objektivt. Det hjelper likevel ikke, i og med at jeg ikke har noe motivasjon for å bli bedre. Jeg er kanskje lat. Også er jeg bare rett og slett ikke verdt det.
Har faktisk sagt det til en venninne og en kompis en gang vi tok MDMA, det var deilig å få sagt. Kompisen er mest en stonervenn, han driter egt i det. Venninna mi (nærmere bestevenninne tror jeg) har jeg innsett litt i det siste at ikke bryr seg så mye, hun har venner fordi hun ser på dem som leketøy. Har aldri snakket med hun om det etter den gangen vi tok MDMA. Føler bare at det viser at det ikke er så ille, ikke sant? Fordi om det var det så ville kanskje hun spurt litt mere. Kanskje jeg bare rett og slett spiller the victim card. Det er ihvertfall teit av meg, og er en enda bedre grunn til at jeg ikke bør si noe til noen.
Vis hele sitatet...
Har lest gjennom hele tråden nå og dets kommentarer, og jeg må bare si at det er ufattelig trist å lese om den omsorgssvikten du har opplevd fra både foreldre og helsevesen. Det går imot alt av verdier vi har skapt for det landet vi lever i, og jeg vil si at de aller fleste i vårt land ville stått enig når jeg sier at oppførselen fra både foreldre og helsevesen er totalt uakseptabel.

Du er verdt like mye som alle her til lands. Noen mennesker blir utsatt for mye dritt og kvalm, og det er derfor vi har et helsevesen som skal sørge for å ta vare på det mest uheldige. Den fastlegen du tidligere har hatt burde virkelig ha fått kraftig opplæring og umiddelbart bli permittert fra jobben inntil videre. Slikt går imot all form for helsehjelp som blir praktisert i dag.

Jeg vet det kan være vanskelig og aktivt søke etter hjelp når det kan virke som ingenting hjelper og ingen bryr seg. Men jeg vil si at det fortsatt er hjelp ute å få. At noen sliter såpass med seg selv at de oppfører seg slikt, betyr ikke at resten gjør det. De som utdanner seg innen helse i dag er veldig bevisst på hva slike lidelser medfører, og jeg kan forsikre deg om at de fleste som jobber innen sektoren har tatt det valget fordi de virkelig bryr seg. De dedikerer mye av sitt liv for å hjelpe den det er som trenger hjelp. Du er ingen form for byrde for disse menneskene, de hjelper deg.

Jeg håper virkelig du finner evnen til å oppsøke hjelp igjen. Det er verdt det til slutt, det kan jeg garantere. Det er mennesker i lignende posisjoner som har kommet seg gjennom det, da klarer du det også. Du er sterk, ufattelig sterk, som har gått igjennom såpass mye og fortsetter

Om du trenger noen å snakke med, så er jeg åpen til å snakke. Hvis ikke finnes det også anonyme måter å ta kontakt på.
Jeg beklager, men jeg må være litt krass, men det er godt ment;

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg føler at dette er det eneste viktige i livet mitt, under ekstra stressende perioder er det gjennom disse spiseproblemene jeg får lettet på alt sammen.
Vis hele sitatet...
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Det har vært som en venn å støtte seg på når ingen andre er der, bare at det er en sykdom i stedet. Det har bare blitt en naturlig del av dagen min som jeg ikke vil være uten.
Vis hele sitatet...
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Det har blitt så vanlig for meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal leve uten å gjøre det.
Vis hele sitatet...
Mennesker er vanedyr og vaner er trygghet. Selv om det er dårlige vaner (det være seg spiseforstyrrelser, OCD, å være ett mobbeoffer, være en mobber, etc..), så gir det en form for trygghet å vite hva man går til.

Kan det tenkes at du også er litt "låst" i vanen din, og at du dermed selv ikke greier å se det store bildet?

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg tenker vel også at jeg ikke er verdt det, fordi hva er det jeg gir til andre? ingen hadde brydd seg om jeg forsvant imorgen liksom.
Vis hele sitatet...
Tror du kjæresten din ville vært enig i dette utsagnet? Tror du vi som har svart deg i denne tråden er enig i dette?

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Hvorfor skal jeg da gidde å bruke tid på å bli frisk, når jeg i utgangspunktet ikke trenger det fordi jeg liker dette mye mere og klarer meg greit?
Vis hele sitatet...
Så det er derfor du velger å komme til freakforum for å prate om det?

Førsteposten din vitner ikke om noen som mener de har det bra og at alt er greit og supert i livet.

Og hvorfor startet du tråden om du ikke vil bruke tid/energi på å bli frisk?


Sitat av dreamcave Vis innlegg
Har alltid holdt på med noe selvdestruktivt i ulike former. Vet at jeg kommer til å drive på med noe annet om jeg ikke lengre får gjort dette. Hva om det bare er mye verre? Slik at jeg ikke gjør meg selv frisk, men heller mye sykere. Vet ikke om jeg tørr å risikere det.
Vis hele sitatet...
Hva om du finner noe bedre? Hva om du blir friskere?
Den som ikke gambler kan heller ikke vinne.

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg har lenge skrevet ned alt sammen om hvordan jeg har det. Føler jeg har ganske god selvinnsikt, i og med at jeg klarer å se meg selv objektivt.
Vis hele sitatet...
Jeg beklager å si det, men du virker ikke å evne å se deg selv objektivt slik du framstår akkurat nå. De mange svarene du har fått på din situasjon burde jo fortelle deg dette.


Sitat av dreamcave Vis innlegg
Kanskje jeg bare rett og slett spiller the victim card. Det er ihvertfall teit av meg, og er en enda bedre grunn til at jeg ikke bør si noe til noen.
Vis hele sitatet...
Jeg tror ikke du spiller victimcard. Jeg tror du har det vondt inni deg. Det virker som om du sliter med å se deg selv i speilet og akseptere hvem og hva du er. Du virker å føle deg helt alene og tilsidesatt. Og etter min erfaring er det ett av de verste følelsene å bære på.

Vi er flere her som vil ditt beste, men ingen av oss kan tvinge deg til noe som helst. Vi kan vise deg dører med muligheter, men det er du selv som må velge å gå gjennom disse.


Beklager at jeg kanskje kan virke litt krass, men vit at jeg tar situasjonen din seriøst, og prøver bare å hamre inn ett poeng om at jeg tror du ønsker hjelp og siden du har henvendt deg hit til freak så vil vi prøve å gi deg de(n) beste løsningen(e) for å heve din livsglede =)
Hva du velger å gjøre er jo helt opp til deg.

Det er ingen tvil om at du har opplevd en kjip oppvekst med grader av omsorgsvikt og mangel på forståelse (forståelse av deg som person og ikke din personlige forståelse :P). Men det er ingenting som stopper deg i å få hjelp om du ønsker. Og vi har allerede fortalt deg den beste og kjappeste veien å gå. Det er opp til deg om du ønsker å forandre noe i livet ditt. Men ingenting skjer før du selv gjør noe med det.
Kast en stein i vannet og du vil se at ringene starter innerst

Dersom du føler du har det bra og at det ikke er noe du kan forbedre så synes jeg ikke du skal gjøre det heller. Men om du føler at du sliter og at livsgleden din ikke blomstrer så ville jeg gjort noe med det. Så fort som mulig.
Sist endret av Vandringsmann; 24. juli 2019 kl. 15:45.
Forresten, vil du ha litt info om hva emosjonelt misbruk og omsorgssvikt er så kan du spørre meg på pm.
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av Utenforboksen Vis innlegg

Din mors behandling av deg, og hvordan du oppfatter deg selv, kan tyde på at du er utsatt for en mor med en personlighetsforstyrrelse. Jeg tenker da i retning av narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Disse kan være flinke til å kontrollere alle rundt seg og fremstå som gode foreldre samtidig som det foregår alvorlige former for mishandling av barna.

Se for deg livet som en lang campingtur der man går gjennom ulike terreng. I begynnelsen må foreldrene våre hjelpe oss med alt og vise veien. De bærer den tunge sekken med alt utstyret, de må til og med bære oss i starten.

Etter hvert begynner vi å gå mer selv, foreldrene hjelper oss opp på beina når vi snubler, når vi er klare får vi mer ansvar og vår egen sekk. Vi begynner å bære mer utstyr og går lengre og lengre turer på egenhånd. En dag er vi klare for å vandre på vår egen vei.

Moren din har masse tung dritt i sekken sin. Uten at noen har sett det har hun puttet denne tunge dritten i sekken din.

Med denne ekstra tunge sekken har du snublet. Men din mor har ikke hjulpet deg opp på beina. Hun har med følelser, ord og handlinger sagt at du er en udugelig, lat, svak og verdiløs byrde.

Så vokser du opp med følelsen av å være en verdiløs byrde.

Ofte kan slike mennesker gjøre det motsatte med andre mennesker slik at de overbeviser alle om at de selv er fantastiske og at du er søppel. De er mestere i manipulasjon.

Det neste skrittet for deg er å forstå at du ikke er en verdiløs byrde. Du har båret en sekk som har vært så tung at ingen kunne klart å bære den. Om du hadde klart å bære sekken, hadde din mor bare fylt på enda mer tung dritt.

For å heve ditt selvbilde kan du begynne med å sette deg inn i hva narsissistisk personlighetsforstyrrelse er. Det er veldig vanskelig å forstå at noen kan være så jævlig ondskapsfulle. Når det kommer til foreldre er det ekstra vanskelig fordi vi er glade i dem slik barn er glade i foreldrene sine uansett.

Bruk youtube og søkeord som: Narcissist, parent, mother, child, symptoms, covert vs overt narcissist, emotional incest, codependent, narcissistic abuse, complex-ptsd.

Se masse videoer og sammenlign informasjonen du finner med deg og din familie. Slike ting utspiller seg ofte på kompliserte måter, men hvis moren din har en personlighetsforstyrrelse vil du se mønstre.

Du ikke er en verdiløs byrde, du har blitt sabotert av den viktigste personen i ditt liv.
Vis hele sitatet...
Jeg vet jo at moren min bryr seg om meg, hun har jo bare prøvd sitt beste, det er heller jeg som har sviktet henne ved at jeg har jugd og drevet med skuespill hele tiden. Tidligere når jeg pleide å bli fersket i å gjøre det, altså kaste opp maten, så ble jeg veldig sinna, har ødelagt flere mobiler, speil, hårfønere, glass osv. Mulig at hun har blitt «redd» for å prøve og hjelpe meg? Ja, hun har kanskje sagt en del dumme ting, men jeg føler ikke at det er omsorgssvikt på noen måte. Jeg har vel bare vært umulig å hjelpe.

Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg må bare si at foreldrene dine ikke trenger å ha en full personlighetsforstyrrelse for å ha neglisjert eller mishandlet deg. Narsissisme eksisterer som et spekter, så man kan ha trekk av det. Grunnen til at jeg sier dette, er at når man googler det så får man ekstreme eksempler. Du kan godt kjenne igjen noen trekk men ikke alle, og likevel ha hatt ganske shitty foreldre.
Vis hele sitatet...
Hvordan ellers skulle foreldrene mine håndtert meg da? De har vært bekymra og redde, da reagerer de fleste ikke spnn de vanligvis ville gjort. Jeg bare føler ikke de skal få skylden for noe jeg har påført meg selv

Sitat av Vandringsmann Vis innlegg
Jeg beklager, men jeg må være litt krass, men det er godt ment;







Mennesker er vanedyr og vaner er trygghet. Selv om det er dårlige vaner (det være seg spiseforstyrrelser, OCD, å være ett mobbeoffer, være en mobber, etc..), så gir det en form for trygghet å vite hva man går til.

Kan det tenkes at du også er litt "låst" i vanen din, og at du dermed selv ikke greier å se det store bildet?



Tror du kjæresten din ville vært enig i dette utsagnet? Tror du vi som har svart deg i denne tråden er enig i dette?



Så det er derfor du velger å komme til freakforum for å prate om det?

Førsteposten din vitner ikke om noen som mener de har det bra og at alt er greit og supert i livet.

Og hvorfor startet du tråden om du ikke vil bruke tid/energi på å bli frisk?




Hva om du finner noe bedre? Hva om du blir friskere?
Den som ikke gambler kan heller ikke vinne.



Jeg beklager å si det, men du virker ikke å evne å se deg selv objektivt slik du framstår akkurat nå. De mange svarene du har fått på din situasjon burde jo fortelle deg dette.




Jeg tror ikke du spiller victimcard. Jeg tror du har det vondt inni deg. Det virker som om du sliter med å se deg selv i speilet og akseptere hvem og hva du er. Du virker å føle deg helt alene og tilsidesatt. Og etter min erfaring er det ett av de verste følelsene å bære på.

Vi er flere her som vil ditt beste, men ingen av oss kan tvinge deg til noe som helst. Vi kan vise deg dører med muligheter, men det er du selv som må velge å gå gjennom disse.


Beklager at jeg kanskje kan virke litt krass, men vit at jeg tar situasjonen din seriøst, og prøver bare å hamre inn ett poeng om at jeg tror du ønsker hjelp og siden du har henvendt deg hit til freak så vil vi prøve å gi deg de(n) beste løsningen(e) for å heve din livsglede =)
Hva du velger å gjøre er jo helt opp til deg.

Det er ingen tvil om at du har opplevd en kjip oppvekst med grader av omsorgsvikt og mangel på forståelse (forståelse av deg som person og ikke din personlige forståelse :P). Men det er ingenting som stopper deg i å få hjelp om du ønsker. Og vi har allerede fortalt deg den beste og kjappeste veien å gå. Det er opp til deg om du ønsker å forandre noe i livet ditt. Men ingenting skjer før du selv gjør noe med det.
Kast en stein i vannet og du vil se at ringene starter innerst

Dersom du føler du har det bra og at det ikke er noe du kan forbedre så synes jeg ikke du skal gjøre det heller. Men om du føler at du sliter og at livsgleden din ikke blomstrer så ville jeg gjort noe med det. Så fort som mulig.
Vis hele sitatet...
Jeg føler ikke meg noe glad nei, det er jo derfor jeg vil bli frisk, og kom hit til freak. Men så er det en del av meg som bare nekter og ikke vil. Dessverre så er den delen mye sterkere. Kanskje jeg trenger et ordentlig tap, altså at jeg havner helt på bunn hvor eneste utvei er å bli bedre. Nå er alt så nøytralt, så jeg ser ikke hva jeg vinner på å bli frisk. Samtidig er det jo det jeg vil.. alt er bare i konflikt i hodet mitt. Da er det lettere å ikke gjøre noe med det.


Sitat av Sopphuet Vis innlegg
Har lest gjennom hele tråden nå og dets kommentarer, og jeg må bare si at det er ufattelig trist å lese om den omsorgssvikten du har opplevd fra både foreldre og helsevesen. Det går imot alt av verdier vi har skapt for det landet vi lever i, og jeg vil si at de aller fleste i vårt land ville stått enig når jeg sier at oppførselen fra både foreldre og helsevesen er totalt uakseptabel.

Du er verdt like mye som alle her til lands. Noen mennesker blir utsatt for mye dritt og kvalm, og det er derfor vi har et helsevesen som skal sørge for å ta vare på det mest uheldige. Den fastlegen du tidligere har hatt burde virkelig ha fått kraftig opplæring og umiddelbart bli permittert fra jobben inntil videre. Slikt går imot all form for helsehjelp som blir praktisert i dag.

Jeg vet det kan være vanskelig og aktivt søke etter hjelp når det kan virke som ingenting hjelper og ingen bryr seg. Men jeg vil si at det fortsatt er hjelp ute å få. At noen sliter såpass med seg selv at de oppfører seg slikt, betyr ikke at resten gjør det. De som utdanner seg innen helse i dag er veldig bevisst på hva slike lidelser medfører, og jeg kan forsikre deg om at de fleste som jobber innen sektoren har tatt det valget fordi de virkelig bryr seg. De dedikerer mye av sitt liv for å hjelpe den det er som trenger hjelp. Du er ingen form for byrde for disse menneskene, de hjelper deg.

Jeg håper virkelig du finner evnen til å oppsøke hjelp igjen. Det er verdt det til slutt, det kan jeg garantere. Det er mennesker i lignende posisjoner som har kommet seg gjennom det, da klarer du det også. Du er sterk, ufattelig sterk, som har gått igjennom såpass mye og fortsetter

Om du trenger noen å snakke med, så er jeg åpen til å snakke. Hvis ikke finnes det også anonyme måter å ta kontakt på.
Vis hele sitatet...
Bare vet ikke hvordan jeg skal gå fram med slt sammen til legen. Når jeg bestiller legetime, hva skal jeg si at det gjelder? Og hva skal jeg si til legen? Hvor skal jeg starte? Det er så mye å fortelle. I tillegg vet jeg ikke hvordan jeg føler meg. Kanskje jeg bare tror at jeg følte det sånn og sånn. Det er så utrolig mye lettere og glemme alt sammen, late som ingenting, da blir alle glade og fornøyde.
Sist endret av dreamcave; 24. juli 2019 kl. 17:22. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg vet jo at moren min bryr seg om meg, hun har jo bare prøvd sitt beste, det er heller jeg som har sviktet henne ved at jeg har jugd og drevet med skuespill hele tiden. Tidligere når jeg pleide å bli fersket i å gjøre det, altså kaste opp maten, så ble jeg veldig sinna, har ødelagt flere mobiler, speil, hårfønere, glass osv. Mulig at hun har blitt «redd» for å prøve og hjelpe meg? Ja, hun har kanskje sagt en del dumme ting, men jeg føler ikke at det er omsorgssvikt på noen måte. Jeg har vel bare vært umulig å hjelpe.
Vis hele sitatet...
OK, gjenta høyt etter meg: En relasjon mellom et barn og en voksen er alltid den voksnes ansvar. Alltid.

Nå vet ikke jeg hvordan ting har vært mellom dere, men det er ingen måte i verden det kan ha vært din feil.

Forresten så er det fullt mulig å være glad i barna sine og fortsatt gjøre en rævva jobb med å ta seg av dem.


Hvordan ellers skulle foreldrene mine håndtert meg da?
Vis hele sitatet...
Hvis man ikke vet hvordan man skal håndtere barna sine så finnes det en mengde instanser man kan få hjelp. Skolen, BUP, PPT, helsestasjon, barnevern, lege, psykolog, familievernkontor, foreldrekurs og -bøker for eksempel. Kunne sikkert fått noen tips her på freak også Uansett 100% deres ansvar.


Bare vet ikke hvordan jeg skal gå fram med slt sammen til legen. Når jeg bestiller legetime, hva skal jeg si at det gjelder? Og hva skal jeg si til legen? Hvor skal jeg starte? Det er så mye å fortelle.
Vis hele sitatet...
Du trenger ikke å fortelle så mye til legen. Si at du trenger psykologhenvisning. Du kan for den saks skyld vise hele eller deler av teksten du har skrevet her, det budet være mer enn nok. Hos psykologen får du hjelp av h*n til å fortelle, du tar ikke alt på en gang.

I tillegg vet jeg ikke hvordan jeg føler meg. Kanskje jeg bare tror at jeg følte det sånn og sånn. Det er så utrolig mye lettere og glemme alt sammen, late som ingenting, da blir alle glade og fornøyde.
Vis hele sitatet...
Dette er sånt du får hjelp til hos en psykolog.
Sist endret av *pi; 24. juli 2019 kl. 20:02.
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
OK, gjenta høyt etter meg: En relasjon mellom et barn og en voksen er alltid den voksnes ansvar. Alltid.

Nå vet ikke jeg hvordan ting har vært mellom dere, men det er ingen måte i verden det kan ha vært din feil.

Forresten så er det fullt mulig å være glad i barna sine og fortsatt gjøre en rævva jobb med å ta seg av dem.



Hvis man ikke vet hvordan man skal håndtere barna sine så finnes det en mengde instanser man kan få hjelp. Skolen, BUP, PPT, helsestasjon, barnevern, lege, psykolog, familievernkontor, foreldrekurs og -bøker for eksempel. Kunne sikkert fått noen tips her på freak også Uansett 100% deres ansvar.



Du trenger ikke å fortelle så mye til legen. Si at du trenger psykologhenvisning. Du kan for den saks skyld vise hele eller deler av teksten du har skrevet her, det budet være mer enn nok. Hos psykologen får du hjelp av h*n til å fortelle, du tar ikke alt på en gang.


Dette er sånt du får hjelp til hos en psykolog.
Vis hele sitatet...

Ja, det er jo sant det du sier. Får bare dårlig samvittighet ovenfor foreldrene mine ved å tenke på det, samtidig så gjør det det lettere å tenke at det ikke bare er jeg som har feilet. Hun gjør vel det samme med broren min nå som hun gjorde mot meg. Han er 17 år, men sier ofte at han er deprimert og lei av livet, så han har spurt om han kan få snakke med psykolog. Det syntes ikke mamma noe særlig om. Får vondt inni meg av å tenke på det. Både fordi jeg kan ikke tro at mamma kan gjøre noe sånt, hun er jo egentlig veldig kjærlig og snill, og fordi at jeg ikke skjønner hvorfor hun er så in denial når det gjelder psykiske lidelser. Jaja.

Uansett, tusen takk for svar alle sammen. Setter veldig stor pris på at dere har tatt dere tid til å skrive såpass mye. Vet ikke hva jeg kommer til å gjøre videre framover, men er godt å vite at det er mulig å få ordentlig hjelp og gode tips her. Dere er gode alle sammen.
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg må bare si at foreldrene dine ikke trenger å ha en full personlighetsforstyrrelse for å ha neglisjert eller mishandlet deg. Narsissisme eksisterer som et spekter, så man kan ha trekk av det. Grunnen til at jeg sier dette, er at når man googler det så får man ekstreme eksempler. Du kan godt kjenne igjen noen trekk men ikke alle, og likevel ha hatt ganske shitty foreldre.
Vis hele sitatet...
Jeg er helt enig. Det som får alarmklokkene mine til å ringe i forhold til patologisk narsissisme er:
Person A bryter person B så langt ned at person B ser seg selv som verdiløs.
Person A jobber for at person B ikke skal snakke med andre.

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg vet jo at moren min bryr seg om meg, hun har jo bare prøvd sitt beste, det er heller jeg som har sviktet henne ved at jeg har jugd og drevet med skuespill hele tiden. Tidligere når jeg pleide å bli fersket i å gjøre det, altså kaste opp maten, så ble jeg veldig sinna, har ødelagt flere mobiler, speil, hårfønere, glass osv. Mulig at hun har blitt «redd» for å prøve og hjelpe meg? Ja, hun har kanskje sagt en del dumme ting, men jeg føler ikke at det er omsorgssvikt på noen måte. Jeg har vel bare vært umulig å hjelpe.
Vis hele sitatet...
Jeg var en gang med på å lage spøkelseshus for unger. Jeg hadde med en haug unger inn i spøkelseshuset. Det var masse ståhei og unger som pratet i munnen på hverandre og etter en stund kjente jeg en skarp smerte i beinet.

Når jeg kikket ned, så jeg at en unge hadde bitt seg fast i leggen min.

Det som skjedde var at den gutten hadde blitt veldig redd. Han trengte at en voksen ga han trygghet og fortalte han at det ikke var ekte spøkelser. Han hadde prøvd å få oppmerksomheten min, men jeg var så opptatt at jeg ikke tok meg tid til han.

Til slutt ble opplevelsen så uutholdelig for han at han måtte gjøre noe ekstremt for å få oppmerksomheten min.

Det ville vært veldig lett å gi han skylden. Min feil var så usynlig og hans reaksjon var noe alle rundt reagerte på.

Tenk om jeg var faren hans og at jeg overså han hver gang han virkelig trengte trygghet. Han ville sannsynligvis utviklet mer og mer utagerende adferd. Min manglende oppmerksomhet i kritiske øyeblikk ville vært nesten usynlig, og hans oppførsel ville vært veldig synlig for alle.

Ville du tenke at dette ikke var omsorgssvikt og at denne gutten var umulig å hjelpe?
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av Utenforboksen Vis innlegg
Jeg er helt enig. Det som får alarmklokkene mine til å ringe i forhold til patologisk narsissisme er:
Person A bryter person B så langt ned at person B ser seg selv som verdiløs.
Person A jobber for at person B ikke skal snakke med andre.



Jeg var en gang med på å lage spøkelseshus for unger. Jeg hadde med en haug unger inn i spøkelseshuset. Det var masse ståhei og unger som pratet i munnen på hverandre og etter en stund kjente jeg en skarp smerte i beinet.

Når jeg kikket ned, så jeg at en unge hadde bitt seg fast i leggen min.

Det som skjedde var at den gutten hadde blitt veldig redd. Han trengte at en voksen ga han trygghet og fortalte han at det ikke var ekte spøkelser. Han hadde prøvd å få oppmerksomheten min, men jeg var så opptatt at jeg ikke tok meg tid til han.

Til slutt ble opplevelsen så uutholdelig for han at han måtte gjøre noe ekstremt for å få oppmerksomheten min.

Det ville vært veldig lett å gi han skylden. Min feil var så usynlig og hans reaksjon var noe alle rundt reagerte på.

Tenk om jeg var faren hans og at jeg overså han hver gang han virkelig trengte trygghet. Han ville sannsynligvis utviklet mer og mer utagerende adferd. Min manglende oppmerksomhet i kritiske øyeblikk ville vært nesten usynlig, og hans oppførsel ville vært veldig synlig for alle.

Ville du tenke at dette ikke var omsorgssvikt og at denne gutten var umulig å hjelpe?
Vis hele sitatet...
Jo, det er jo så klart at den gutten skulle og kunne hjelpes. Men nå er det slik at han hadde det jævlig helt fra begynnelsen av, jeg har jo hatt det bra før alt dette startet. Er vel bare oppmerksomhetssyk.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jo, det er jo så klart at den gutten skulle og kunne hjelpes. Men nå er det slik at han hadde det jævlig helt fra begynnelsen av, jeg har jo hatt det bra før alt dette startet. Er vel bare oppmerksomhetssyk.
Vis hele sitatet...
Det er ikke sykt å trenge oppmerksomhet, men det er sykt at du er nødt til å skade deg selv for å få det.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg føler ikke meg noe glad nei, det er jo derfor jeg vil bli frisk, og kom hit til freak. Men så er det en del av meg som bare nekter og ikke vil. Dessverre så er den delen mye sterkere. Kanskje jeg trenger et ordentlig tap, altså at jeg havner helt på bunn hvor eneste utvei er å bli bedre.
Vis hele sitatet...
Ja altså smerte er jo en god motivator. Om man er barbent på steikende asfalt og føttene brennes opp så blir man jo ikke stående, man finner korteste vei vekk og løper.

Kanskje er du ikke kommet dit enda, men av hva du beskriver så hadde det ikke kanskje ikke vært dumt å komme alt det i forkjøpet og ta tak før det begynner å brenne?


Sitat av dreamcave Vis innlegg
Nå er alt så nøytralt, så jeg ser ikke hva jeg vinner på å bli frisk. Samtidig er det jo det jeg vil.. alt er bare i konflikt i hodet mitt. Da er det lettere å ikke gjøre noe med det.
Vis hele sitatet...
Hva du vinner? Bedre livskvalitet og mest sannsynlig mye mer ro i sinnet =)

Skjønner forøvrig hva du mener med at du har "konflikt i hodet",
Men jeg lover deg at du har ingenting å tape på å få hjelp.
Du kan som sagt også kontakte det private om du vil unngå fastlege, men da koster det jo en del.

Du trenger heller ikke fortelle fastlegen noe annet enn at du vil ha henvisning til psykolog/DPS for samtaler ang ett problem du har i hverdagen. Legen trenger ikke vite hvem,hva og hvorfor, bare at du ønsker å snakke med noen profesjonelle.

Og sier du at du vil ha henvisning pga spiseproblemer/forstyrrelser så tviler jeg på at legen din tørr å avvise deg. Du har ett mer enn nok grunnlag for å få hjelp og jeg tror det ville ha gitt deg bedre livskvalitet over tid.

Få hjelp mens du enda skjønner alvoret. Det siste du vil er at det går så langt at du selv mister all oversikt og myndigheter mener du ikke er istand til å ta vare på deg selv. Da får du behandling, men det vil ikke skje på dine vilkår og veien til å bli frisk vil bli mye lengre enn om du tar tak i det nå.
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av Vandringsmann Vis innlegg
Ja altså smerte er jo en god motivator. Om man er barbent på steikende asfalt og føttene brennes opp så blir man jo ikke stående, man finner korteste vei vekk og løper.

Kanskje er du ikke kommet dit enda, men av hva du beskriver så hadde det ikke kanskje ikke vært dumt å komme alt det i forkjøpet og ta tak før det begynner å brenne?




Hva du vinner? Bedre livskvalitet og mest sannsynlig mye mer ro i sinnet =)

Skjønner forøvrig hva du mener med at du har "konflikt i hodet",
Men jeg lover deg at du har ingenting å tape på å få hjelp.
Du kan som sagt også kontakte det private om du vil unngå fastlege, men da koster det jo en del.

Du trenger heller ikke fortelle fastlegen noe annet enn at du vil ha henvisning til psykolog/DPS for samtaler ang ett problem du har i hverdagen. Legen trenger ikke vite hvem,hva og hvorfor, bare at du ønsker å snakke med noen profesjonelle.

Og sier du at du vil ha henvisning pga spiseproblemer/forstyrrelser så tviler jeg på at legen din tørr å avvise deg. Du har ett mer enn nok grunnlag for å få hjelp og jeg tror det ville ha gitt deg bedre livskvalitet over tid.

Få hjelp mens du enda skjønner alvoret. Det siste du vil er at det går så langt at du selv mister all oversikt og myndigheter mener du ikke er istand til å ta vare på deg selv. Da får du behandling, men det vil ikke skje på dine vilkår og veien til å bli frisk vil bli mye lengre enn om du tar tak i det nå.
Vis hele sitatet...

Tidligere når jeg har spurt legen om henvisning, så har jeg blitt spurt om hvorfor osv., trodde dette var noe de måtte vite før de kunne evt. henvise videre?

Føler jeg bare leter etter grunner som er gode nok til at jeg skal slippe å gjøre noe med det, noe som forteller at det er greit å fortsette på denne måten.
Kanskje det blir lettere når jeg flytter vekk, det skal jeg om to uker. Jeg er glad for det, og tenkte egentlig at jeg da får en pause fra drugs i tillegg, noe som virker litt deilig. Så fikk jeg vite at en jeg møtte i sommer, som jeg tok litt forskjellig dop med, også bor på det samme stedet jeg skal flytte. Han sendte melding og ville gjøre alt det samme på nytt. Jeg er jo så jævla svak, og klarer ikke si nei eller stå imot noe som helst. Får bare håpe jeg får en så å si rusfri vennegjeng dit jeg flytter. Eller at jeg lærer å beherske meg selv. Det hadde vært det beste, men jeg vet godt at jeg ikke klarer det etter mange forsøk og fails. Jaja, gir ikke opp
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jo, det er jo så klart at den gutten skulle og kunne hjelpes. Men nå er det slik at han hadde det jævlig helt fra begynnelsen av, jeg har jo hatt det bra før alt dette startet. Er vel bare oppmerksomhetssyk.
Vis hele sitatet...
Ikke nødvendigvis. Kanskje han fikk alt han trengte, inkludert kjærlighet og oppmerksomhet. At han bare ble avvist i de øyeblikkene han hadde følelser han ikke klarte å håndtere. Det ville være nok til å skape kraftig utagering.
Sitat av Utenforboksen Vis innlegg
Ikke nødvendigvis. Kanskje han fikk alt han trengte, inkludert kjærlighet og oppmerksomhet. At han bare ble avvist i de øyeblikkene han hadde følelser han ikke klarte å håndtere. Det ville være nok til å skape kraftig utagering.
Vis hele sitatet...
Han ville i såfall ikke ha visst selv at han ikke fikk det han trengte, og adoptert resten av verdens vurdering av at han bare var en veldig vanskelig unge. Sånn er unger, de er rigget til å tilpasse seg og tror det de får er det de fortjener. Som voksen tilpasser hukommelsen seg til å støtte dette bildet. Å se sin egen barndom utenfra uten hjelp, er så og si umulig.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Tidligere når jeg har spurt legen om henvisning, så har jeg blitt spurt om hvorfor osv., trodde dette var noe de måtte vite før de kunne evt. henvise videre?
Vis hele sitatet...
Ja de vil gjerne vite slik at de har mest mulig konkret å ha i henvisningen sin slik at det blir lettest mulig å vurdere deg før de behandler deg, men er ikke noe påkrevd.

Jeg hadde selv en fastlege som ville vite livshistorien min, men jeg sa til slutt bare at jeg ville ha henvisning fordi jeg føler jeg sliter og at det tok av livsgleden min i hverdagen. Når jeg fikk svar (fra DPS) måtte jeg gi ett lite intervju på telefon fordi alt de hadde fått beskjed om var at jeg ville ha henvisning. De spurte mest om praktiske ting som hvilket DPS jeg aller helst ville inn på, hvilket som var nærmest, om jeg kunne forklare problemet mitt i korte trekk (som for meg var depresjon), og om det var noe spesielt jeg trengte hjelp/oppfølgning til annet enn problemet mitt.

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Føler jeg bare leter etter grunner som er gode nok til at jeg skal slippe å gjøre noe med det, noe som forteller at det er greit å fortsette på denne måten
Vis hele sitatet...
Jeg skjønner at det kan virke stressende å måtte dra til lege og evt psykolog/DPS og at det kan være en kjip følelse å måtte få hjelp (som om man er for svak/dum mentalt til å klare det selv) og at å bare la det være kan se ut som en lettere løsning for du lever jo tross alt enda.
Dessverre så er det slik at man en dag møter seg selv i døren og da er det som regel mye vanskeligere å se vekk og veien til å bli frisk kan bli mye hardere enn om du tar tak nå.

Det er jo ingen som kan tvinge deg til noe, men om man ikke vil ha hjelp er det veldig vanskelig å få det.

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Kanskje det blir lettere når jeg flytter vekk, det skal jeg om to uker. Jeg er glad for det, og tenkte egentlig at jeg da får en pause fra drugs i tillegg, noe som virker litt deilig. Så fikk jeg vite at en jeg møtte i sommer, som jeg tok litt forskjellig dop med, også bor på det samme stedet jeg skal flytte. Han sendte melding og ville gjøre alt det samme på nytt. Jeg er jo så jævla svak, og klarer ikke si nei eller stå imot noe som helst. Får bare håpe jeg får en så å si rusfri vennegjeng dit jeg flytter. Eller at jeg lærer å beherske meg selv. Det hadde vært det beste, men jeg vet godt at jeg ikke klarer det etter mange forsøk og fails.
Vis hele sitatet...
Du har ikke klart det enda Å feile i fortid betyr ikke at du alltid vil feile i framtid =)

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jaja, gir ikke opp
Vis hele sitatet...
Er godt å høre, vi heier på deg
Sist endret av Vandringsmann; 26. juli 2019 kl. 21:10.
Det største skaden som påføres deg nå er din egen tanke om at "det er for sent". Jeg er intim med den mentaliteten og kan si at den har påført meg årevis med unødig smerte før jeg ordnet opp i livet mitt.

Vet ikke hvordan engelsken din er men likesinnet (hjelpsommt) samfunn kan være godt sted å starte et bedre liv:
reddit.com/r/EatingDisorders
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av MeepMeep Vis innlegg
Det største skaden som påføres deg nå er din egen tanke om at "det er for sent". Jeg er intim med den mentaliteten og kan si at den har påført meg årevis med unødig smerte før jeg ordnet opp i livet mitt.

Vet ikke hvordan engelsken din er men likesinnet (hjelpsommt) samfunn kan være godt sted å starte et bedre liv:
reddit.com/r/EatingDisorders
Vis hele sitatet...
Jeg var veldig aktiv på ulike sider før hvor det var folk som slet med det samme, men er redd for at det bare trigget alt sammen. Jeg så på det litt som at jeg ikke var like syk, og at jeg da kanskje ikke trengte hjelp. Det var jo andre som hadde det så mye verre.

Sitat av Vandringsmann Vis innlegg
Ja de vil gjerne vite slik at de har mest mulig konkret å ha i henvisningen sin slik at det blir lettest mulig å vurdere deg før de behandler deg, men er ikke noe påkrevd.

Jeg hadde selv en fastlege som ville vite livshistorien min, men jeg sa til slutt bare at jeg ville ha henvisning fordi jeg føler jeg sliter og at det tok av livsgleden min i hverdagen. Når jeg fikk svar (fra DPS) måtte jeg gi ett lite intervju på telefon fordi alt de hadde fått beskjed om var at jeg ville ha henvisning. De spurte mest om praktiske ting som hvilket DPS jeg aller helst ville inn på, hvilket som var nærmest, om jeg kunne forklare problemet mitt i korte trekk (som for meg var depresjon), og om det var noe spesielt jeg trengte hjelp/oppfølgning til annet enn problemet mitt.



Jeg skjønner at det kan virke stressende å måtte dra til lege og evt psykolog/DPS og at det kan være en kjip følelse å måtte få hjelp (som om man er for svak/dum mentalt til å klare det selv) og at å bare la det være kan se ut som en lettere løsning for du lever jo tross alt enda.
Dessverre så er det slik at man en dag møter seg selv i døren og da er det som regel mye vanskeligere å se vekk og veien til å bli frisk kan bli mye hardere enn om du tar tak nå.

Det er jo ingen som kan tvinge deg til noe, men om man ikke vil ha hjelp er det veldig vanskelig å få det.



Du har ikke klart det enda Å feile i fortid betyr ikke at du alltid vil feile i framtid =)



Er godt å høre, vi heier på deg
Vis hele sitatet...
Jeg bare er så redd for at jeg skal be om hjelp, også får jeg det men ikke tilstrekkelig nok. Jeg vet med meg selv at jeg kan finne på å juge og late som alt er bedre når jeg har kommet halvveis. Det er så jævla lang vei å gå, og jeg føler jeg må bli tvunget til å gå fordi jeg ikke klarer eller vil alene.

Sitat av *pi Vis innlegg
Han ville i såfall ikke ha visst selv at han ikke fikk det han trengte, og adoptert resten av verdens vurdering av at han bare var en veldig vanskelig unge. Sånn er unger, de er rigget til å tilpasse seg og tror det de får er det de fortjener. Som voksen tilpasser hukommelsen seg til å støtte dette bildet. Å se sin egen barndom utenfra uten hjelp, er så og si umulig.
Vis hele sitatet...
Hvis jeg forteller en psykolog/lege om min barndom, så forteller jeg jo min versjon - sltså det jeg husker av den. Kanskje jeg forteller en historie som egentlig ikke var helt slik jeg forteller.

Sitat av Utenforboksen Vis innlegg
Ikke nødvendigvis. Kanskje han fikk alt han trengte, inkludert kjærlighet og oppmerksomhet. At han bare ble avvist i de øyeblikkene han hadde følelser han ikke klarte å håndtere. Det ville være nok til å skape kraftig utagering.
Vis hele sitatet...
Men dette har jo sikkert flere andre opplevd, likevel har de ikke blitt noe negativt påvirket av det i etterkant. Det kan jo ikke være det som er greia, noen ville vel reagert tidligere isåfall
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Hvis jeg forteller en psykolog/lege om min barndom, så forteller jeg jo min versjon - sltså det jeg husker av den. Kanskje jeg forteller en historie som egentlig ikke var helt slik jeg forteller.
Vis hele sitatet...
Det spiller liten rolle. Psykologen sin jobb er å behandle deg, med din oppfatning av virkeligheten. Det er ikke en dommer som skal vurdere fakta om fortiden. Minner er aldri korrekte, de endrer seg hver gang vi har dem oppe. Poenget i terapi er hvordan minnene påvirket deg i livet ditt nå, ikke hvor objektivt sanne de er.

Men dette har jo sikkert flere andre opplevd, likevel har de ikke blitt noe negativt påvirket av det i etterkant.
Vis hele sitatet...
Det er sant at noen ikke reagerer på ting andre får traumer av. Det kommer an på en hel haug med ting, men ingen av dem er noe du bestemmer selv. Og mange rundt deg er nok mye mer negativt påvirket av oppveksten sin enn det de forteller deg. Noen har nok ikke full oversikt selv heller.

Det kan jo ikke være det som er greia, noen ville vel reagert tidligere isåfall
Vis hele sitatet...
Nei, som regel er det ingen som reagerer.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg bare er så redd for at jeg skal be om hjelp, også får jeg det men ikke tilstrekkelig nok. Jeg vet med meg selv at jeg kan finne på å juge og late som alt er bedre når jeg har kommet halvveis. Det er så jævla lang vei å gå, og jeg føler jeg må bli tvunget til å gå fordi jeg ikke klarer eller vil alene.
Vis hele sitatet...
Psykologer gir sjeldent opp halvveis og de er klar over at det kan være en lang vei å gå. Deres mål er å gi deg bedre livskvalitet på dine vilkår så langt som det lar seg gjøre (de hjelper deg liksom ikke med å skaffe MDMA og den type ting )

Og jeg tror veien er kortere enn hva du tror. Det blir nok ikke lett, men hver time vil bli lettere, hvert besøk vil bli lettere osv.

Det vil også være lettere om du har noen med deg som du stoler på (f.eks kjæresten din), slik at du slipper å gå igjennom det alene.
Sterkt å lese det du har gått igjennom, TS. Kan godt kjenne igjen den måten man klamrer seg til sine destruktive vaner på. Når man har så lav selvfølelse som du beskriver er det vanskelig å spørre om hjelp. Når leger heller ikke har gjort jobben sin skikkelig så gjør det terskelen større for å fortelle om hva man sliter med. Har drevet med selvskading selv og har perioder forstyrrede spisevaner/tanker uten at det har gått helt over til spiseforstyrrelse så skjønner godt hvor du kommer fra. Trist at familien din ikke klarer å prøve å forstå seg mer på dine utfordringer.

Vil ikke skremme deg med unødige detaljer, men du må huske på hvor mye dette vil tære på kroppen din i lengden. Selvom det meste annet i livet går på skinner nå på tross av sykdommen din er det kun et tidsspørsmål før helsen din begynner å vakle. Skal ikke liste opp her da du sikkert er klar over en del av dette selv innerst inne. Uante stressfaktorer i livet som kan dukke opp kan plutselig gjøre deg sykere. Alt dette innebærer selvfølgelig individuelle forskjeller. Jeg er ikke innenfor helse atm, men har lest mye innenfor spiseforstyrrelse-feltet og vet godt hvor alvorlig sykdommer som bulimi og anoreksi er. Helsepersonell er også veldig bevisst på at løgner som du kaller det eller "relapse" er en del av tilhelingsprosessen så det bør du ikke bekymre deg for.

Du føler deg kanskje mindreverdig som sliter med dette men det er du så absolutt ikke! Du er verdt hjelpen selvom jeg forstår hvor vanskelig det er å be om den. Det at andre har vært sykere har ingenting å si. Noen får spiseforstyrrelser uten å helt forstå hvorfor. Dette er veldig komplekse greier. Du har vært altfor sterk og levd med dette så lenge at det ikke er rart noe annet virker umulig. Det kan hende reisen til friskhet blir lang, men det er bedre å begynne nå enn å utsette det til det blir verre.

Sist men ikke minst: hvis du går på http://www.nettros.no kan du få gratis rådgivning angående nettopp din problematikk. Du kan høre med de på chat, telefon eller e-post. Vet ikke hvor i landet du bor eller hvor du snart skal flytte men hvis du ser på nettsiden har de også enkelte lokale sentre hvor du kan få en individuellsamtale osv. Dette er ikke et reelt behandlingstilbud, men kan forhåpentligvis være en måte for deg å begynne å ta steg i riktig retning.
Du sier at du ikke vil kaste bort tid til lege eller med å få profesjonell hjelp. Du vil ikke bry dem siden det er din feil, mange har det verre, osv.

En lege, psykiater eller noen med masse fagkunnskap på det omdrådet vil ikke føle at du kastet bort tiden uansett resultat. De vil se på det som en utfordring og et problem de kan være med på å løse. Det beste du kan gi tilbake er å bli frisk, det vil gjøre dem glad og fornøyd med seg selv. Så det blir en "vinn vinn" situasjon hvis du blir frisk.

Du virker som en person som ikke bryr deg om deg selv så veldig mye. Men du er veldig opptatt av at andre skal ha det bra. Så hvis du søker hjelp vil du legge ekstra press på deg selv siden du ikke vil skuffe den som hjelper deg.

Du sier mange har det verre. Jeg er ikke så sikker på det. Du er veldig syk i mine øyne. Hvis ei venninne hadde hatt samme problem. Hva ville du sagt til henne? Håper du søker hjelp nå. Lykke til. God bless
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Det spiller liten rolle. Psykologen sin jobb er å behandle deg, med din oppfatning av virkeligheten. Det er ikke en dommer som skal vurdere fakta om fortiden. Minner er aldri korrekte, de endrer seg hver gang vi har dem oppe. Poenget i terapi er hvordan minnene påvirket deg i livet ditt nå, ikke hvor objektivt sanne de er.


Det er sant at noen ikke reagerer på ting andre får traumer av. Det kommer an på en hel haug med ting, men ingen av dem er noe du bestemmer selv. Og mange rundt deg er nok mye mer negativt påvirket av oppveksten sin enn det de forteller deg. Noen har nok ikke full oversikt selv heller.


Nei, som regel er det ingen som reagerer.
Vis hele sitatet...
Forstår bare ikke at det er oppveksten min som kan ha utløst dette. Det kan være mulig, men jeg vil ikke tro det. Moren min blir fornærma og sur hvis jeg sier ifra på ting jeg ikke syntes er greit, da mener hun jeg klager og vrir på det hun sier. Tenk om det er greia da, at det bare er jeg som tolker alt helt feil.

Sitat av Vandringsmann Vis innlegg
Psykologer gir sjeldent opp halvveis og de er klar over at det kan være en lang vei å gå. Deres mål er å gi deg bedre livskvalitet på dine vilkår så langt som det lar seg gjøre (de hjelper deg liksom ikke med å skaffe MDMA og den type ting )

Og jeg tror veien er kortere enn hva du tror. Det blir nok ikke lett, men hver time vil bli lettere, hvert besøk vil bli lettere osv.

Det vil også være lettere om du har noen med deg som du stoler på (f.eks kjæresten din), slik at du slipper å gå igjennom det alene.
Vis hele sitatet...
Kjæresten min vet jo om alt dette, men han vet ikke helt hva han kan gjøre for å hjelpe meg, også blir han så bekymra så jeg tror ikke jeg ville blandet han inn. Uansett så har jeg vel mista motivasjon for å bli frisk eller få hjelp. Liksom før var det ofte små perioder hvor jeg fikk selvtillitsboost og skulle bli frisk og alt skulle bli bra. Det har jeg ikke hatt på 2 år eller noe. Alt bare er så frustrerende, er vel kanskje derfor jeg skriver her også.

Sitat av dazezone Vis innlegg
Sterkt å lese det du har gått igjennom, TS. Kan godt kjenne igjen den måten man klamrer seg til sine destruktive vaner på. Når man har så lav selvfølelse som du beskriver er det vanskelig å spørre om hjelp. Når leger heller ikke har gjort jobben sin skikkelig så gjør det terskelen større for å fortelle om hva man sliter med. Har drevet med selvskading selv og har perioder forstyrrede spisevaner/tanker uten at det har gått helt over til spiseforstyrrelse så skjønner godt hvor du kommer fra. Trist at familien din ikke klarer å prøve å forstå seg mer på dine utfordringer.

Vil ikke skremme deg med unødige detaljer, men du må huske på hvor mye dette vil tære på kroppen din i lengden. Selvom det meste annet i livet går på skinner nå på tross av sykdommen din er det kun et tidsspørsmål før helsen din begynner å vakle. Skal ikke liste opp her da du sikkert er klar over en del av dette selv innerst inne. Uante stressfaktorer i livet som kan dukke opp kan plutselig gjøre deg sykere. Alt dette innebærer selvfølgelig individuelle forskjeller. Jeg er ikke innenfor helse atm, men har lest mye innenfor spiseforstyrrelse-feltet og vet godt hvor alvorlig sykdommer som bulimi og anoreksi er. Helsepersonell er også veldig bevisst på at løgner som du kaller det eller "relapse" er en del av tilhelingsprosessen så det bør du ikke bekymre deg for.

Du føler deg kanskje mindreverdig som sliter med dette men det er du så absolutt ikke! Du er verdt hjelpen selvom jeg forstår hvor vanskelig det er å be om den. Det at andre har vært sykere har ingenting å si. Noen får spiseforstyrrelser uten å helt forstå hvorfor. Dette er veldig komplekse greier. Du har vært altfor sterk og levd med dette så lenge at det ikke er rart noe annet virker umulig. Det kan hende reisen til friskhet blir lang, men det er bedre å begynne nå enn å utsette det til det blir verre.

Sist men ikke minst: hvis du går på http://www.nettros.no kan du få gratis rådgivning angående nettopp din problematikk. Du kan høre med de på chat, telefon eller e-post. Vet ikke hvor i landet du bor eller hvor du snart skal flytte men hvis du ser på nettsiden har de også enkelte lokale sentre hvor du kan få en individuellsamtale osv. Dette er ikke et reelt behandlingstilbud, men kan forhåpentligvis være en måte for deg å begynne å ta steg i riktig retning.
Vis hele sitatet...
Ja, holder vel fast i det destruktive fordi det er på den måten jeg er vant med å håndtere følelser. Er vel også kanskje sånn jeg "straffer" meg selv fordi jeg føler ikke jeg fortjener bedre, er ulike grunner til det. Det er derfor så utrolig mye jeg må gå igjennom på nytt fordi hver gang jeg har opplevd noe vanskelig så har jeg pakket vekk følelser, gjort noe selvdestruktive greier og holder det inni meg. Det bare krever for mye av meg og jeg vet ikke om jeg har kapasitet til det lengre.


Sitat av why_not Vis innlegg
Du sier at du ikke vil kaste bort tid til lege eller med å få profesjonell hjelp. Du vil ikke bry dem siden det er din feil, mange har det verre, osv.

En lege, psykiater eller noen med masse fagkunnskap på det omdrådet vil ikke føle at du kastet bort tiden uansett resultat. De vil se på det som en utfordring og et problem de kan være med på å løse. Det beste du kan gi tilbake er å bli frisk, det vil gjøre dem glad og fornøyd med seg selv. Så det blir en "vinn vinn" situasjon hvis du blir frisk.

Du virker som en person som ikke bryr deg om deg selv så veldig mye. Men du er veldig opptatt av at andre skal ha det bra. Så hvis du søker hjelp vil du legge ekstra press på deg selv siden du ikke vil skuffe den som hjelper deg.

Du sier mange har det verre. Jeg er ikke så sikker på det. Du er veldig syk i mine øyne. Hvis ei venninne hadde hatt samme problem. Hva ville du sagt til henne? Håper du søker hjelp nå. Lykke til. God bless
Vis hele sitatet...
Ville jo selvfølgelig bedt ei venninne søke hjelp, jeg vet jo selv at det er det rette. Jeg er bare så sykt redd for å faile. Da har jeg jo tapt alt - fortalt alt sammen til folk rundt meg, kastet bort mye tid på å prøve og bli bedre, bare for ingenting?
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Forstår bare ikke at det er oppveksten min som kan ha utløst dette. Det kan være mulig, men jeg vil ikke tro det. Moren min blir fornærma og sur hvis jeg sier ifra på ting jeg ikke syntes er greit, da mener hun jeg klager og vrir på det hun sier. Tenk om det er greia da, at det bare er jeg som tolker alt helt feil.
Vis hele sitatet...
Det er selvsagt ikke sikkert det er foreldrene dine, eller bare dem, som er grunnen. Men alt du har sagt om moren din så langt oser av gaslighting.

Uansett så spiller det vel ikke noen rolle om det er en helt annen grunn til å at du er syk, det er vel fortsatt ikke er argument mot å prøve å bli frisk.

Jeg er bare så sykt redd for å faile. Da har jeg jo tapt alt - fortalt alt sammen til folk rundt meg, kastet bort mye tid på å prøve og bli bedre, bare for ingenting?
Vis hele sitatet...
Du har ikke tapt noen ting. Du har fortalt alt sammen til en person med taushetsplikt, og du har ikke kastet vekk tiden noe mer enn du gjør nå. Du kaster i alle fall bort tid om du ikke tar tak, om du tar tak kan du enten ikke bli bedre eller du kan bli bedre.

Du blir ikke frisk av deg selv. Det skjer ikke. Om noe så går det nedover, det er få situasjoner som er så ille at ikke et alvorlig rusproblem kan gjøre det enda litt verre.
Sist endret av *pi; 28. juli 2019 kl. 13:23.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Ville jo selvfølgelig bedt ei venninne søke hjelp, jeg vet jo selv at det er det rette. Jeg er bare så sykt redd for å faile. Da har jeg jo tapt alt - fortalt alt sammen til folk rundt meg, kastet bort mye tid på å prøve og bli bedre, bare for ingenting?
Vis hele sitatet...
Det høres ut som du er, på en måte, "komfortabel" med situasjonen du er i, og dette er en kjent sak hos folk som har slitt lenge, der sykdommen har blitt en del av den du er. Da kan man synes at man burde søke hjelp, men det er noe som holder igjen.

Det er noe av det samme enkelte ofre for familievold opplever. Der, f.eks, mann banker kona si titt og ofte, over lang tid, men kona vil ikke forlate ham. Man er mer komfortabel med det kjente og jævlige, enn det ukjente som venter hvis man bryter ut av den onde sirkelen. For meg fremstår du som den kona som ikke vil forlate sin voldelige mann.

Du må ut av situasjonen, før det blir for sent. Dritt i hva mordi blir å tenke om deg. Du kan forsøke å skjule din behandling så godt du kan hvis du ikke vil at andre skal vite om det. Hvis du feiler, så tilgi deg selv og prøv igjen, og igjen.

Underernæring og konstant negativ stress forkorter livet ditt betraktelig. Du kan komme til å innse hvor ille du har behandlet deg selv senere, men da blir det for sent. Elsk deg selv.
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av Stray_Wanderer Vis innlegg
Det høres ut som du er, på en måte, "komfortabel" med situasjonen du er i, og dette er en kjent sak hos folk som har slitt lenge, der sykdommen har blitt en del av den du er. Da kan man synes at man burde søke hjelp, men det er noe som holder igjen.

Det er noe av det samme enkelte ofre for familievold opplever. Der, f.eks, mann banker kona si titt og ofte, over lang tid, men kona vil ikke forlate ham. Man er mer komfortabel med det kjente og jævlige, enn det ukjente som venter hvis man bryter ut av den onde sirkelen. For meg fremstår du som den kona som ikke vil forlate sin voldelige mann.

Du må ut av situasjonen, før det blir for sent. Dritt i hva mordi blir å tenke om deg. Du kan forsøke å skjule din behandling så godt du kan hvis du ikke vil at andre skal vite om det. Hvis du feiler, så tilgi deg selv og prøv igjen, og igjen.

Underernæring og konstant negativ stress forkorter livet ditt betraktelig. Du kan komme til å innse hvor ille du har behandlet deg selv senere, men da blir det for sent. Elsk deg selv.
Vis hele sitatet...
Ja, det stemmer nok det. Jeg bare ser ikke noen grunner til at jeg skal fortjene å ha det "bra", da jeg vet andre kommer til å bli såret av det. Det er noe av det verste jeg vet, så vil jo unngå det. Alt bare virker så umulig for meg, jeg vil ikke at noen skal vite om det samtidig som jeg skulle ønske at alle rundt meg visste om det og kunne "tvinge" meg til å få hjelp. Uansett, så er det noen som taper. Da vil jeg jo heller det skal være meg. Også føler jeg dette bare er en liten bagatell i det store og hele, det er så mye faenskap i verden som er 100 ganger verre enn dette.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Alt bare virker så umulig for meg, jeg vil ikke at noen skal vite om det samtidig som jeg skulle ønske at alle rundt meg visste om det og kunne "tvinge" meg til å få hjelp.
Vis hele sitatet...
Baby steps, da. Hvis du snakker med en psykolog så er det jo ikke gitt at du skal fortelle det til resten av verden og ta et stort oppgjør mad familien. Begynn en plass, og så ser du hva som er best for deg.