Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  85 9436
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Vel, såå jeg hadde tenkt å ringe opp idag til legekontoret, meeeen jeg kom til å spørre meg selv om hva jeg skulle si når de spør hva legetimen gjelder.
Altså jeg vil ikke si det rett fram, men samtidig vil jeg de skal vite at det er viktig.
Og hva skal jeg si til legen når jeg først får legetime? Jo hei, jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år.
Forestiller meg det kommer til å være masse små, kleine øyeblikk.

Er også en mulighet for at jeg bare overtenker, men tankene er jo fortsatt der sååå, hehe.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Vel, såå jeg hadde tenkt å ringe opp idag til legekontoret, meeeen jeg kom til å spørre meg selv om hva jeg skulle si når de spør hva legetimen gjelder.
Altså jeg vil ikke si det rett fram, men samtidig vil jeg de skal vite at det er viktig.
Og hva skal jeg si til legen når jeg først får legetime? Jo hei, jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år.
Forestiller meg det kommer til å være masse små, kleine øyeblikk.

Er også en mulighet for at jeg bare overtenker, men tankene er jo fortsatt der sååå, hehe.
Vis hele sitatet...
Du overtenker, dette er bagateller. Du trenger ikke si hva det gjelder til de på legekontoret. Bestill time via helsenorge.no eller si at det er noe personlig. Noen små, kleine øyeblikk er ingenting sammenlignet med hva du risikerer uten å ta tak.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Vel, såå jeg hadde tenkt å ringe opp idag til legekontoret, meeeen jeg kom til å spørre meg selv om hva jeg skulle si når de spør hva legetimen gjelder.
Altså jeg vil ikke si det rett fram, men samtidig vil jeg de skal vite at det er viktig.
Vis hele sitatet...
Du kan bare si at legetimen gjelder at du vil snakke med en lege

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Og hva skal jeg si til legen når jeg først får legetime? Jo hei, jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år.
Forestiller meg det kommer til å være masse små, kleine øyeblikk.
Vis hele sitatet...
Det vil funke greit det. Leger er vant til mye rart så kleine øyeblikk slipper du nok fra legen iallefall. Om du selv skulle føle det er kleint er det jo bare å huske at du gjør dette for egen helse og det er ingenting kleint i å ville være frisk.

Du kan jo også bare starte med å si til legen at du vet du har spiseproblemer og hvor lenge du har hatt det, og at du ønsker hjelp fordi du føler at du ikke kan klare det alene og vil derfor ha henvisning til psykolog/DPS.

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Er også en mulighet for at jeg bare overtenker, men tankene er jo fortsatt der sååå, hehe.
Vis hele sitatet...
Du overtenker nok litt ja, men det er jo forståelig med tanke på hvor lenge du har båret på dette alene.

Jeg synes det er bra at du ville ringe (selv om det ikke ble gjennomført), det er første skritt mot ett bedre liv =)
Sist endret av Vandringsmann; 29. juli 2019 kl. 12:34.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Og hva skal jeg si til legen når jeg først får legetime? Jo hei, jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år.
Forestiller meg det kommer til å være masse små, kleine øyeblikk.
Vis hele sitatet...
Folk må gå til legen med gjenstander de har mistet inn i kroppens mest avsidesliggende hulrom. Så jeg tenker nok ikke at det blir noe kleint, nei. Litt ubehagelig er det å snakke om personlige ting, så et vanlig triks er å skrive det på en lapp og levere eller i alle fall pugge en åpningssetning du skal si. Hei, jeg har hatt spiseforstyrrelser i 5-6 år er en helt fin start.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Vel, såå jeg hadde tenkt å ringe opp idag til legekontoret, meeeen jeg kom til å spørre meg selv om hva jeg skulle si når de spør hva legetimen gjelder.
Altså jeg vil ikke si det rett fram, men samtidig vil jeg de skal vite at det er viktig.
Og hva skal jeg si til legen når jeg først får legetime? Jo hei, jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år.
Forestiller meg det kommer til å være masse små, kleine øyeblikk.

Er også en mulighet for at jeg bare overtenker, men tankene er jo fortsatt der sååå, hehe.
Vis hele sitatet...
Ingen blir å tenke at det du sier er kleint, de er der for å hjelpe deg. Og hva så om noen kan komme til å synes at det du sier er kleint? Har deres mening ang din person noe som helst innflytelse på livet ditt?

1. Helsepersonell har hørt og opplevd mye rart. Ei jente med en spiseforstyrrelse som hun har forsøkt å holde hemmelig pga skam er ikke en uvanlig sak på noen måter. Du blir ikke møtt med stygge blikk, men forståelse og omsorg.

2. Det er en moden og modig beslutning å søke hjelp. Det vil legen og psykologen også mene.

3. Ikke overtenk det, be om en legetime, også fortell alt ærlig til legen (evt ulovlig rus burde du unngå å nevne, hvis det ikke er et problem for deg nå).
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Takk alle sammen. Jeg var veldig nære til å ringe idag, men siden jeg flytter neste uke så kan jeg vente. Rekker ikke noe legetime før det uansett. Og bytter man fastlege, så får man ikke legetime igjen før måneden etter. Vil da bli i september, om jeg ikke tar helt feil nå.


Meennne bare sånn hypotetisk;
Hva vil gjøre mest skade? Kaste opp etter hvert måltid eller spise lite til ingenting?
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Takk alle sammen. Jeg var veldig nære til å ringe idag, men siden jeg flytter neste uke så kan jeg vente. Rekker ikke noe legetime før det uansett. Og bytter man fastlege, så får man ikke legetime igjen før måneden etter. Vil da bli i september, om jeg ikke tar helt feil nå.
Vis hele sitatet...
Bytt fastlege nå i dag da, da har du gjort det i alle fall. Du får nok legetime før september om du bare ringer og sier du har byttet til denne fastlegen og trenger en time litt raskere. Bare si du trenger en henvisning.


Meennne bare sånn hypotetisk;
Hva vil gjøre mest skade? Kaste opp etter hvert måltid eller spise lite til ingenting?
Vis hele sitatet...
Forutsatt at du får i deg samme mengde kalorier, bil jeg tippe det er verre å kaste opp. Det gir syreskader.
Sist endret av *pi; 30. juli 2019 kl. 18:20.
Kaster du opp ofte blir du lett dehydrert og får for lite elektrolytter. Det kan bli farlig da det stresser hjertet og nyrene. Spiserøret lever også farlig jo mer du kaster opp.
Sulter du får du lett lavt blodsukker og kan generelt bli svimete så det må du huske å være obs på. Lytt til kroppen og prøv ihvertfall å få i deg noe smått.
Begge deler er farlig og kan gi mye av de samme problemene så jeg klarer liksom ikke å anbefale noen av delene direkte, men sørg ihvertfall for å drikke nok vann.
Ta vare på deg selv så godt du klarer.
Det meste du forteller tyder på at du er syk, og du har vært syk hele veien. Løgnene du nå bebreider deg selv for er en del av dette sykdomsbildet og samtidig en del av det som gjør spiseforstyrrelser (og andre avhengighetsykdommer) så vanskelig å behandle - særlig hos barn.
Her er det ikke snakk om å gå til legen eller foreldrene dine for å si at du "plutselig er syk igjen", du har vært syk hele tiden, men skjult det så godt du kan. Foreldrene dine har antagelig vært mer klar over det enn du tror, men uten profesjonell hjelp er det uhyre vanskelig for disse også å vurdere tilstanden din. Dette er jo heller ikke en sykdom der de bare må passe på at du tar medisinen din - men de kan heller ikke overvåke deg 24/7 eller tvinge deg til å beholde maten i magen.

Å kalle dette omsorgssvikt eller mene at legen er inkompetent skal man være ytterst forsiktig med hvis man ikke har førstehåndskjennskap til hendelsene. Selv om TS ser tilbake på episodene som latterliggjøring eller at hun ikke er tatt på alvor så er dette også typisk en del av sykdommen. All den tid man selv "ønsker" å fortsette, eller som TS her skriver ikke vil miste den kontrollen man har opparbeidet, vil man også se forsøk på hjelp som motarbeidelse og lete etter tegn på at de er man selv som har rett.

@dreamcave min klare anbefaling er at du oppsøker profesjonell hjelp. Du må selv vurdere om fastlegen er det rette stedet å begynne, men om du legger kortene på bordet er jeg sikker på at du vil bli tatt på alvor og bli tilbudt den hjelpen du trenger. Vær likevel klar over at det er DU som må gjøre jobben - det finnes ingen mirakelpille eller terapi som gjør det for deg, men det kan hjelpe deg med de verktøyene du trenger.

Sitat av dreamcave Vis innlegg
Vel, såå jeg hadde tenkt å ringe opp idag til legekontoret, meeeen jeg kom til å spørre meg selv om hva jeg skulle si når de spør hva legetimen gjelder.
Altså jeg vil ikke si det rett fram, men samtidig vil jeg de skal vite at det er viktig.
Og hva skal jeg si til legen når jeg først får legetime? Jo hei, jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år.
Forestiller meg det kommer til å være masse små, kleine øyeblikk.

Er også en mulighet for at jeg bare overtenker, men tankene er jo fortsatt der sååå, hehe.
Vis hele sitatet...
En venn av meg har jobbet på akuttmottak på legevakten. Der har han trukket et eple ut av anus på en gutt som hadde "eksperimentert litt" sammen med kjæresten. DET er kleint.
Å legge frem at du har spiseforstyrrelser og har innsett at det er problematisk er modig.
Sist endret av doseren; 31. juli 2019 kl. 08:01. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av doseren Vis innlegg
Å kalle dette omsorgssvikt eller mene at legen er inkompetent skal man være ytterst forsiktig med hvis man ikke har førstehåndskjennskap til hendelsene. Selv om TS ser tilbake på episodene som latterliggjøring eller at hun ikke er tatt på alvor så er dette også typisk en del av sykdommen. All den tid man selv "ønsker" å fortsette, eller som TS her skriver ikke vil miste den kontrollen man har opparbeidet, vil man også se forsøk på hjelp som motarbeidelse og lete etter tegn på at de er man selv som har rett.
Vis hele sitatet...
Det er ikke forsøkene på hjelp folk har reagert på her, det er forsøkene på å hindre hjelp. Som å nekte ungene psykologbehandling når de ber om det, eller avfeie det som (uberettiget) oppmerksomhetsbehov når de sier at de sliter. Det er ikke greit. Poenget mitt i alle fall er ikke å diagnostisere hverken den ene eller den andre, men å forklare ts at grunnen til at hun har fått spiseforstyrrelser ikke er hennes feil, det er ikke noe hun har valgt selv fordi hun var et vanskelig og oppmerksomhetssykt barn slik hun tydeligvis forteller seg selv. Slike barn finnes faktisk ikke. Alle barn trenger og fortjener oppmerksomhet, og hvis de er nødt til å gjøre sånt for å få det så er det noen andre som ikke har gjort jobben sin.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er ikke forsøkene på hjelp folk har reagert på her, det er forsøkene på å hindre hjelp. Som å nekte ungene psykologbehandling når de ber om det, eller avfeie det som (uberettiget) oppmerksomhetsbehov når de sier at de sliter. Det er ikke greit. Poenget mitt i alle fall er ikke å diagnostisere hverken den ene eller den andre, men å forklare ts at grunnen til at hun har fått spiseforstyrrelser ikke er hennes feil, det er ikke noe hun har valgt selv fordi hun var et vanskelig og oppmerksomhetssykt barn slik hun tydeligvis forteller seg selv. Slike barn finnes faktisk ikke. Alle barn trenger og fortjener oppmerksomhet, og hvis de er nødt til å gjøre sånt for å få det så er det noen andre som ikke har gjort jobben sin.
Vis hele sitatet...
Selv om dette sporer noe av fra det opprinnelige emnet i tråden; Det er flere svar det man blant annet mener moren til TS kan lide av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, at fastlegen burde blitt suspendert mens hun ble oppdatert på behandling og så videre.
Slik jeg oppfatter TS har hun jo hatt tilbud om hjelp og behandling, men ikke ønsket dette selv - samtidig som hun oppfatter behandlingen og hjelpen som dysfunksjonell.
Igjen, dette er typisk i slike sykdomsbilder. Avhengige vil ofte argumentere med at behandlere og andre som forsøker å hjelpe ikke forstår deres situasjon, at behandlingen ikke er den rette for dem eller at det ikke er der problemet ligger.

Jeg påstår ikke at TS har fått adekvat hjelp og tilbud, men at man skal være svært forsiktig med å mene noe om det basert på informasjonen i et nettforum. Det vi vet er farget av TS' opplevelser, og som sagt; det er typisk for slike sykdommer at man har en urasjonell oppfatning av behandlingen for å kunne forsvare at man fortsetter sine handlinger.
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av doseren Vis innlegg
Selv om dette sporer noe av fra det opprinnelige emnet i tråden; Det er flere svar det man blant annet mener moren til TS kan lide av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, at fastlegen burde blitt suspendert mens hun ble oppdatert på behandling og så videre.
Slik jeg oppfatter TS har hun jo hatt tilbud om hjelp og behandling, men ikke ønsket dette selv - samtidig som hun oppfatter behandlingen og hjelpen som dysfunksjonell.
Igjen, dette er typisk i slike sykdomsbilder. Avhengige vil ofte argumentere med at behandlere og andre som forsøker å hjelpe ikke forstår deres situasjon, at behandlingen ikke er den rette for dem eller at det ikke er der problemet ligger.

Jeg påstår ikke at TS har fått adekvat hjelp og tilbud, men at man skal være svært forsiktig med å mene noe om det basert på informasjonen i et nettforum. Det vi vet er farget av TS' opplevelser, og som sagt; det er typisk for slike sykdommer at man har en urasjonell oppfatning av behandlingen for å kunne forsvare at man fortsetter sine handlinger.
Vis hele sitatet...
Ja, det er nøyaktig det jeg sier selv. Sannsynligheten er stor for at jeg kun tenker irrasjonelt og tror alle er imot meg. Er nettopp derfor jeg ikke vil lange ut om hele livshistorien min, jeg aner ikke hvilket perspektiv jeg skal fortelle fra. Jeg kunne heller aldri sett mamma i øynene igjen uten dårlig samvittighet om jeg hadde «gått bak ryggen» hennes til en psykolog. I tillegg vil jeg ikke finne ut at jeg er såpass gal.
Jæu, whatever, det er lettest å la det være, risikerer ikke å miste noe (ikke på en god stund).
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Ja, det er nøyaktig det jeg sier selv. Sannsynligheten er stor for at jeg kun tenker irrasjonelt og tror alle er imot meg. Er nettopp derfor jeg ikke vil lange ut om hele livshistorien min, jeg aner ikke hvilket perspektiv jeg skal fortelle fra. Jeg kunne heller aldri sett mamma i øynene igjen uten dårlig samvittighet om jeg hadde «gått bak ryggen» hennes til en psykolog. I tillegg vil jeg ikke finne ut at jeg er såpass gal.
Jæu, whatever, det er lettest å la det være, risikerer ikke å miste noe (ikke på en god stund).
Vis hele sitatet...
Det er akkurat dette som er grunnen til at jeg skriver det jeg skriver! Det handler ikke om å anta noe som helst om foreldrene dine. Jeg, i likhet med psykologen du eventuelt går til, driter i hvor skyldige eller uskyldige foreldrene dine er eller hvilken diagnose de måtte ha eller ikke ha. Det eneste som er viktig for din tilfriskning er faktisk din opplevelse. Du har ikke hatt det godt, hvis du hadde det så hadde du ikke blitt syk! Og uansett hva som er grunnen til at du har hatt det vondt, så fratar det ikke deg retten til å faktisk ha det vondt. Det har ikke vært din feil, fordi folk velger ikke å ha det vondt hvis de kan slippe det. Du har ikke brakt denne sykdommen på deg selv.

Hvilket perspektiv du skal fortelle fra? Ditt perspektiv så klart, hva ellers? Det er ikke noe annet perspektiv som er viktig i din psykologbehandling, for det er faktisk din psyke som skal behandles. Moren din kan gå til sin egen psykolog og fortelle fra sitt perspektiv, det er irrelevant.

Du har rett til din virkelighetsoppfatning og ditt perspektiv, og det er ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for. Det er ingen tanker eller følelser som er moralsk feil. Å handle etter dem kan være moralsk feil, men ikke å ha dem. Og et psykologkontor er et 100% trygt sted å ta dem fram og se på dem. Så kan du vurdere om det er noe du vil samle på, endre eller legge vekk. Det har ikke blitt mer sant eller ekte fordi du har sagt det i fortrolighet til en psykolog, og det er ingenting ute i verden som er endret av at du gjør det.

Hvis tankene dine er irrasjonelle og paranoide så er det desto større grunn til å dele dem med psykologen. Du er ikke der for å vitne sannheten for noen, du er der for å rydde i hodet ditt.
Sist endret av *pi; 31. juli 2019 kl. 12:41.
Har følt meg helt jævlig de siste dagene.. Stakkars kroppen min er ikke helt i stand til å fordøye maten, slik at jeg har tatt masse laxoberaldråper de siste dagene. Det var da denne jævlig følelsen ble ganske deilig. Føler meg tom, frisk og rask. Kjipt å bruke så lang tid på do hele tiden, men går seg til. Verdt det mtp at jeg føler meg så mye lettere, som om jeg beveger meg så lett og fint rundt omkring. Vanskelig å forklare.
Jeg flytter på tirsdag. Har mistet motivasjon helt for å kontakte lege da, ser ikke helt vitsen med å bruke så mye tid, og ikke minst penger. Føler jeg får sånne korte motivasjonsrush, jeg vil plutselig fikse alle problemer jeg har i livet fordi jeg får så god selvtillit. Men så daler det ned igjen, og i kjelleren vil jeg bli. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Redd for at jeg ringer legen, får legetime, drar til legen, blir spurt om diverse, men såå later jeg som alt er i orden FORDI jeg ikke føler for å fikse opp der og da.
Det er vel null og niks håp? Tenkte muligens jeg kunne skrive en lapp/ark når jeg faktisk er i det gode motivasjonsmoodet som jeg kan gi til legen senere. Føler det ser teit ut, er det flere som har gjort det på denne måten? Kan jo ikke være det?
Sist endret av dreamcave; 5. august 2019 kl. 01:28.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Tenkte muligens jeg kunne skrive en lapp/ark når jeg faktisk er i det gode motivasjonsmoodet som jeg kan gi til legen senere. Føler det ser teit ut, er det flere som har gjort det på denne måten? Kan jo ikke være det?
Vis hele sitatet...
Det er et ganske vanlig triks, ja. Du kan også ha med deg noen, f eks kjæresten. Eller få han til å ringe og bestille time, siden det virker som det er der det stopper opp først.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Nå har jeg mistet meg selv. Jeg har gjort ting jeg aldri trodde jeg komme til å gjøre. Jeg har blitt en skygge av meg selv.

Er altså på den femte dagen med amfetamin. Det var jo bare de syke narkisene som drev med dette, var det ikke? Nå er klokka 02.00, sist gang jeg sov var for 45 timer siden. Jeg er fortsatt ikke trøtt på noen som helst måte, slik at jeg slipper å stresse med å kjenne på hvor lite jeg sover. Tror jeg har funnet rette kuren. Har jo holdt kjæresten min oppe på grunn av mitt behov for å prate. Stakkars han. Hadde jeg vært han, så hadde jeg hatet meg. Jeg bryr meg samtidig ikke, det er så likegyldig, som igjen betyr at jeg er en egoistisk aådritt. Dermed vil jeg ta enda litt mere amf, jeg har vel et lite snev av håp igjen om at noen kommer til å se at jeg har det vanskelig og skaffe meg hjelp. Jeg vet jeg trenger det, men kommer ikke til å be om det selv på grunn av den jævla stoltheten jeg har. Det er vel også det eneste jeg har igjen av meg selv. Jeg skjønner ikke helt hva som forårsaket dette heller, jeg burde jo heller nyte det faktum at jeg nå bor i en leilighet med kjæresten min i en ny by. I stedet for å bruke denne situasjonen som en ny og fresh start, har jeg bare dratt grensene enda lengre. Vil kanskje teste hvor sterk jeg er? Finne ut av hva som skal til for at jeg knekker? Finne ut hvem som bryr seg? Alt er for motstridende for meg.
Det er vel kanskje slik at alt virker for godt til å være sant, i hvert fall for godt for meg. Jeg trives ikke i lykke, så jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å komme meg vekk og bort til det jævlige. For det er der jeg hører hjemme, det føles fortjent ut, og jeg slipper den store gleden som prøver å presse seg inn i det altfor lille hjertet mitt.
Jeg slipper også å tenke på spiseproblemene for tiden. Jeg blir ikke lengre sulten, så da går jo det løpet av seg selv UTEN at jeg trenger å ofre en eneste tanke til mat eller oppkast. Det er ganske lettvint dette her (foreløpig), men en utrolig ugunstig snarvei til midlertidig lykke.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Jeg bare får ikke meg selv til å gå til lege og be om hjelp. Da krever jeg for mye av andre, og det er jo min egen skyld at jeg har endt her hvor jeg er nå? Skulle ønske noen bare kunne ferske meg og tvinge meg til å bli frisk, føles ut som det er eneste utvei
Vis hele sitatet...
Det er ikke din egen skyld. Du er født inn i et nettverk, og tydeligvis er ikke menneskene dette nettverket gode nok til å gi deg oppmerksomhet og positiv støtte til å gi deg selvtillit til å prøve nye ting her i livet, for å gi deg livserfaring til å stå på egne bein med, og vokse å bli sterk.

Jeg har også hatt det sånn. Men etter å ha tenkt ut denne filosofien, så har jeg fått det mye lettere med å be om hjelp. Å lene seg på samfunnet er en -styrke-, ikke en svakhet, når familien og de nærmeste svikter.

Jeg dømmer ikke disse menneskene, for de har også sin historie. Det er bare manglende ressurser, for mye stress, og også personlighetsforskjeller, som har ført til at det har blitt sånn. Da må man ta sine egne valg, og da bør man legge sunn fornuft til bunn for sine avgjørelser, og tenke livslangt.

Hvis man velger å leve med slike negative mennesker og inntrykk, så garanterer jeg at det vil øke risikoen for at du gjør dårlige ting mot deg selv og tar dårlige valg. Man kan like å tro at man skal klare å bære alt på skuldrene, og man kan bære veldig mye, men ikke alt. Disse påvirkningene vil med stor sannsynlighet være der over lang tid, så du burde prøve å gjøre noe med det -nå-. Det er så mange ting jeg angrer på at jeg ikke tok tak i tidligere i livet. Men man kan ikke dømme seg selv for å være godtroende.

Hvis det finnes hjelpeinstanser der, som du kan knytte et langvarig bånd med og søke støtte av over lang tid, som du kan hente litt positiv støtte og sunn fornuft av, så mener jeg du burde det.

Redd deg selv! For det er ikke sikkert noen andre gjør det. Du kommer til å takke deg selv om 10-20 år hvis du tar grep nå. Du har hele livet foran deg, ikke kast det bort, gjør det beste ut av det.
Sist endret av Nature Spirit; 17. august 2019 kl. 02:49.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
jeg har vel et lite snev av håp igjen om at noen kommer til å se at jeg har det vanskelig og skaffe meg hjelp.
Vis hele sitatet...
Vi er mange her som ser at du har det vanskelig, men det er ingen som kan hjelpe deg når du bare nekter. Du har nektet og kjempet imot hvert eneste godt råd du har fått her inne. Ingen kan tvinge deg. Men det går til helvete med deg nå hvis ikke DU velger å ta et grep. Kan jo ikke si noe annet enn lykke til.
SammeFaenGårNokGreit
Absurd's Avatar
Det virker nesten som om du romantiserer å kjøre livet dit til hellvette og tar fryd av å legge det ut her. Ja nå ordner det seg sikkert med spise problemene dine nå som du bytter det ut mot amf! Lykke til!

Jeg håper faktisk at du tar deg sammen jeg og får livet dit på riktig kjøl men vet ikke hva annent jeg skal si. Jeg tror nok du godt vet hva som må til, og ja det er nok skummelt og gå ut av det "behagelige" mønsteret du sitter låst inne i nå. Men bare vær sterk så klarer du det, og det lønner seg å gjøre før det ikke er noen vei tilbake.
Tusen takk.

Vet ikke hva som fikk meg til å legge ut noe av det her. Av desperasjon I guess, eller kanskje håp om litt teit oppmerksomhet? Skulle ønske tråden kunne bli sletta for var ikke helt gjennomtenkt. Jaja.
Sist endret av dreamcave; 17. august 2019 kl. 21:28. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
SammeFaenGårNokGreit
Absurd's Avatar
Nå har du jo fått masse gode tips her da. så se nå på det som noe positivt. fokuser heller på å følg mange av de gode rådene som folk har gitt deg her i tråden.

Som sagt lykke til, og det mener jeg.. vet godt hvordan det er og slite her i livet og det er ikke noe gøy, men du må jo bare stå på.
Slike ting går ikke over av seg selv. Du er nødt til å ta tak selv. Leser at å behandle spiseforstyrrelser i stor grad avhenger av egeninnsats.

Ting blir ikke bedre med årene. Jeg sliter med diverse ting selv som jeg aldri har tatt tak i. Plutselig sitter du der og er 40 med et ødelagt liv. Du må gjøre en egeninnsats, ville det selv og ta de grepene som er nødvendige å gjøre, uansett hva. Det første steget nå er å få fatt på profesjonelle behandlere. Bestill time hos fastlege, fortell om de problemene du har. De kommer til å henvise deg til DPS. Da kan du få begynt prosessen med å karre deg opp fra dette hullet. Hver gang du utsetter, skader du deg selv og stjeler fra din egen fremtid. Du er fortsatt ung, og det er meningen at du skal ha et godt liv også om en 10-15 år.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Vet ikke hva som fikk meg til å legge ut noe av det her. Av desperasjon I guess, eller kanskje håp om litt teit oppmerksomhet? Skulle ønske tråden kunne bli sletta for var ikke helt gjennomtenkt. Jaja.
Vis hele sitatet...
Det er ingenting teit med å trenge oppmerksomhet. Du hadde fortjent å få mer av det da du hadde problemer allerede som liten. Dessverre evnet ingen å gi deg det da, og du har vokst opp med at det er galt å kreve det eller at du ikke fortjener det.

Det er ikke din feil at det er sånn, men som voksen er det ditt ansvar å sørge for å få det du trenger nå. Mange mennesker er villig til å hjelpe deg hvis du tar imot, men ingen kommer og plukker deg opp eller tvinger deg.

Jeg synes ikke det du skriver er teit, jeg synes det er trist.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Har følt meg helt jævlig de siste dagene.. Stakkars kroppen min er ikke helt i stand til å fordøye maten, slik at jeg har tatt masse laxoberaldråper de siste dagene. Det var da denne jævlig følelsen ble ganske deilig. Føler meg tom, frisk og rask. Kjipt å bruke så lang tid på do hele tiden, men går seg til. Verdt det mtp at jeg føler meg så mye lettere, som om jeg beveger meg så lett og fint rundt omkring. Vanskelig å forklare.
Jeg flytter på tirsdag. Har mistet motivasjon helt for å kontakte lege da, ser ikke helt vitsen med å bruke så mye tid, og ikke minst penger. Føler jeg får sånne korte motivasjonsrush, jeg vil plutselig fikse alle problemer jeg har i livet fordi jeg får så god selvtillit. Men så daler det ned igjen, og i kjelleren vil jeg bli. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Redd for at jeg ringer legen, får legetime, drar til legen, blir spurt om diverse, men såå later jeg som alt er i orden FORDI jeg ikke føler for å fikse opp der og da.
Det er vel null og niks håp? Tenkte muligens jeg kunne skrive en lapp/ark når jeg faktisk er i det gode motivasjonsmoodet som jeg kan gi til legen senere. Føler det ser teit ut, er det flere som har gjort det på denne måten? Kan jo ikke være det?
Vis hele sitatet...
Jeg skriver alltid ned det jeg vil ta opp med legen, fordi jeg ofte plutselig følte ting ikke var så alvorlig når jeg satt der på legekontoret. Etter at jeg begynte å skrive huskelapper har det gått bedre, og et par ganger har jeg faktisk bare latt han lese selv. Det har gått helt fint og aldri føltes flaut.
Jeg så vel på denne tråden som en annen mulighet for å få litt sympati for selvdestruktive handlinger jeg konstant påfører meg selv. Det er et mønster som går igjen og igjen på ulike måter, gjennom spiseforstyrrelser og isolering er jeg bevisst ute etter andres støtte. Når jeg får det, så er ikke det bra nok heller. Jeg drar andre bare med meg ned i hullet som jeg selv gravde meg ned i. Kunne lett vært unngått om jeg hadde prøvd litt hardere, eller tatt mindre plass. Eller noe.

Skal skaffe legetime uansett så fort jeg får mulighet. Takker dere som tok dere tid til å skrive et innlegg.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Kunne lett vært unngått om jeg hadde prøvd litt hardere, eller tatt mindre plass. Eller noe.
Vis hele sitatet...
Hadde du lett kunnet unngå det så hadde du nok unngått det. Det er ikke alt som kan fikses ved å skjerpe seg...

Skal skaffe legetime uansett så fort jeg får mulighet.
Vis hele sitatet...
Håper du gjør det! Det kommer du til å være glad for etterpå.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av *pi Vis innlegg
Hadde du lett kunnet unngå det så hadde du nok unngått det. Det er ikke alt som kan fikses ved å skjerpe seg...


Håper du gjør det! Det kommer du til å være glad for etterpå.
Vis hele sitatet...
Fikk ikke slettet tråden.. men skal få legetime i starten av september da, det må jeg ha nå. Klarer meg ikke uten speed nå heller, funnet ut at løser alle mine nåværende problemer. Er veldig klar over at det bare blir enda større problemer senere igjen, så jeg skal få hjelp. Vil ha hjelp. Både for min del og for de rundt meg. De siste dagene har vært et helvete. Har vel nådd bunnen, kanskje jeg bare ville det selv, vite hvirdan det er å føle noe. Jeg er uansett lei, og skal få hjelp. Er en lang vei å gå, men jeg er klar.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Why so serious?
Vandringsmann's Avatar
Hvordan gikk det?
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Tusen takk.

Vet ikke hva som fikk meg til å legge ut noe av det her. Av desperasjon I guess, eller kanskje håp om litt teit oppmerksomhet? Skulle ønske tråden kunne bli sletta for var ikke helt gjennomtenkt. Jaja.
Vis hele sitatet...
At du tenker at det er teit å søke oppmerksomhet, er for meg et mulig tegn på at du har vært utsatt for manipulasjon. Det er -sunt- å søke oppmerksomhet, og man skal -ikke- være flau for å være åpensinnet! Dette er mye av problemet i samfunnet i dag, sosial stigmatisering, vår tids største folkefiende. Dette burde vi lære om allerede fra barneskolen av, å tenke at det egentlig ikke er så ille som vi forestiller oss.

Men om du selv føler du trenger fagfolk å prate med, så er det bare positivt om du har energi til å gjøre det. Det kan sjelden skade å prate med fagfolk.

Håper du har fått time nå i September og du møtte på noen genuine fagfolk!
Ja, vi er flere som venter på en epikrise fra dette legebesøket
▼ ... over en uke senere ... ▼
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Vel, det gikk ikke helt slik jeg håpet.
Dro til legen for noen uker siden og spurte om henvisning til en psykolog, forbauset sa han at jeg ikke bare kunne få det bare fordi jeg «følte» for det. Måtte ha en god nok grunn, hva enn det vil si, og ville at jeg skulle si hvorfor jeg ville det. Da angret jeg med en gang på alt sammen. Jeg følte meg utrolig tåpelig der jeg satt, men prøvde å forklare årsaken. Fikk ikke helt til å si det jeg skulle si, visste kanskje heller ikke nøyaktig hva årsaken var, og fikk den samme gamle følelsen av at jeg bare later som alt og ikke egentlig prøver å fikse opp selv. Vet ikke hvordan jeg skal forklare noe sånt, tror ikke jeg selv vet engang hva jeg føler.

Men altså jeg havnet i et ganske så farlig forhold med han jeg flyttet inn med her i august. Han var veldig psykisk og fysisk voldelig, blant annet gjennom kontroll, manipulasjon av meg og alle jeg kjenner, trusler, kalt meg masse stygge ting, gått igjennom mobilen min, konstant ringing om jeg var ute, fikk alle til å tro at jeg var gal, til og med foreldrene mine, ekstremt aggressiv og ødelagt masse ting i leiligheten for så å skylde på at jeg var grunnen til at han ble sånn, og masse mere.. Jeg har vært konstant «på», paranoid, alltid sett ut av vindu eller prøvd å høre når han kom hjem. Dette har ødelagt alt for meg, spesielt den lille motivasjonen jeg hadde. Hvor faen skal jeg finne den nå?

Jeg sa til legen at jeg ønsket å snakke med noen fordi at jeg ble utsatt for psykisk mishandling av han jeg bodde med.. Jeg bare følte jeg diktet opp alt der jeg satt. Klarte ikke si mye, og prøvde bare å smile og se glad ut.
Han sa da at jeg måtte flytte fra han, og trene og sånt, få litt sånn rutiner og dagslys, legge meg tidlig blabla, lese noen bøker. Psykolog var ikke noe vits.

Nå har jeg akkurat fått flyttet vekk på grunn av foreldrene mine «tvang» meg da de først trodde det var jeg som ødela for han. Nå vet de hva som egentlig har skjedd, og er på «min» side. Da jeg hadde legetimen så bodde jeg fortsatt med han. Var ekstremt vanskelig for meg å komme meg vekk derfra, alt har vært helt surrealistisk fordi jeg aldri kunne forestille meg at noen kunne være så slemme som det han har vært. De gode dagene innimellom var jo så bra. Har ikke noe igjen her nå, så får se hva som skjer videre.
Jeg hadde aldri i livet forventet at det skulle bli sånn her når jeg flyttet hit, ikke i det hele tatt. Alle sier at det verste er over for meg nå, men jeg kan ikke tro på det.. Det ordner seg vel med tiden. Gjør vel alltid det.
Hva faen er galt med legene du havner borti?!

Jeg skjønner veldig godt at du får følelsen av at du ikke fortjener hjelp når du blir møtt sånn. Men du må vite at det å føle at du lyver når du forteller om ting som har skjedd er et symptom. Å nedvurdere alvorlighet er en overlevelsesstrategi.

Har du noen som helst mulighet til å betale for en privat psykolog? Kan foreldrene dine hjelpe deg med det, nå som de er på "ditt" lag? Du kommer ikke til å bli møtt sånn der, det tror jeg at jeg kan garantere.

Jeg har lyst å ringe å skjelle ut legen din. Skulle likt å se et eksempel på noen som har klart å trene seg ut av en spiseforstyrrelse.
Sist endret av *pi; 1 uke siden kl. 23:39.
dreamcave's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Hva faen er galt med legene du havner borti?!

Jeg skjønner veldig godt at du får følelsen av at du ikke fortjener hjelp når du blir møtt sånn. Men du må vite at det å føle at du lyver når du forteller om ting som har skjedd er et symptom. Å nedvurdere alvorlighet er en overlevelsesstrategi.

Har du noen som helst mulighet til å betale for en privat psykolog? Kan foreldrene dine hjelpe deg med det, nå som de er på "ditt" lag? Du kommer ikke til å bli møtt sånn der, det tror jeg at jeg kan garantere.

Jeg har lyst å ringe å skjelle ut legen din. Skulle likt å se et eksempel på noen som har klart å trene seg ut av en spiseforstyrrelse.
Vis hele sitatet...
De hjelper meg ja, betalte for legetimen osv, men privat psykolog blir altfor mye.
Skal til en privat lege imorgen da, får håpe det blir bedre da.

Nevnte forsåvidt ingenting om hva jeg selv sliter med til den legen da, bare om det forholdet og at jeg ikke klarte å håndtere det selv.. Når jeg bestilte legetimen så var jo planen å fortelle om spiseforstyrrelsene osv, da var jeg ikke klar over hvor ille det forholdet var heller.. Har en tendens til å bare smile meg gjennom det hele og si meg enig når legene osv sier at det ordner seg eller noe. Jeg gidder faktisk ikke å diskutere med de om hvor vanskelig jeg selv har det, jeg føler at jeg lurer både meg selv og andre.
Sitat av dreamcave Vis innlegg
De hjelper meg ja, betalte for legetimen osv, men privat psykolog blir altfor mye.
Skal til en privat lege imorgen da, får håpe det blir bedre da.

Nevnte forsåvidt ingenting om hva jeg selv sliter med til den legen da, bare om det forholdet og at jeg ikke klarte å håndtere det selv.. Når jeg bestilte legetimen så var jo planen å fortelle om spiseforstyrrelsene osv, da var jeg ikke klar over hvor ille det forholdet var heller.. Har en tendens til å bare smile meg gjennom det hele og si meg enig når legene osv sier at det ordner seg eller noe. Jeg gidder faktisk ikke å diskutere med de om hvor vanskelig jeg selv har det, jeg føler at jeg lurer både meg selv og andre.
Vis hele sitatet...
Jeg tror rett og slett du må skrive det ned og gi det til legen. Det virker som du går rett i bagatelliseringsmodus med en gang du må snakke om dette. Noe som er vanlig og det bør en lege vite.

Så bra at du ikke gir opp.
Triste saker altså. Urettferdig at du måtte havne borti en sånn psykopat. Men det er bra du kom deg unna.

Angående legetime, hvis du føler stort press, så kan det være en fordel å skrive en lapp med punkter med stikkord om hva du vil ta opp, så du ikke prater deg bort. 1 - Spiseforstyrrelse, 2 - Destruktivt forhold, 3 - Psykologisk utbrent, eller noe i den duren.

Grunnen til at fastleger prøver å prate folk bort fra å gå dypere på problemer er fordi de har et budsjett å forholde seg til. De har ordre fra staten om å lede folk bort fra trygdeytelser. Men derfor må du høyne innsatsen enda høyere. Ikke vær redd for å grave dypt i egne problemer og fortell dem det. Du må ha et livsgrunnlag du også.
Why so serious?
Vandringsmann's Avatar
Sitat av dreamcave Vis innlegg
Vel, det gikk ikke helt slik jeg håpet.
Dro til legen for noen uker siden og spurte om henvisning til en psykolog, forbauset sa han at jeg ikke bare kunne få det bare fordi jeg «følte» for det. Måtte ha en god nok grunn, hva enn det vil si, og ville at jeg skulle si hvorfor jeg ville det. Da angret jeg med en gang på alt sammen. Jeg følte meg utrolig tåpelig der jeg satt, men prøvde å forklare årsaken. Fikk ikke helt til å si det jeg skulle si, visste kanskje heller ikke nøyaktig hva årsaken var, og fikk den samme gamle følelsen av at jeg bare later som alt og ikke egentlig prøver å fikse opp selv. Vet ikke hvordan jeg skal forklare noe sånt, tror ikke jeg selv vet engang hva jeg føler.

Men altså jeg havnet i et ganske så farlig forhold med han jeg flyttet inn med her i august. Han var veldig psykisk og fysisk voldelig, blant annet gjennom kontroll, manipulasjon av meg og alle jeg kjenner, trusler, kalt meg masse stygge ting, gått igjennom mobilen min, konstant ringing om jeg var ute, fikk alle til å tro at jeg var gal, til og med foreldrene mine, ekstremt aggressiv og ødelagt masse ting i leiligheten for så å skylde på at jeg var grunnen til at han ble sånn, og masse mere.. Jeg har vært konstant «på», paranoid, alltid sett ut av vindu eller prøvd å høre når han kom hjem. Dette har ødelagt alt for meg, spesielt den lille motivasjonen jeg hadde. Hvor faen skal jeg finne den nå?

Jeg sa til legen at jeg ønsket å snakke med noen fordi at jeg ble utsatt for psykisk mishandling av han jeg bodde med.. Jeg bare følte jeg diktet opp alt der jeg satt. Klarte ikke si mye, og prøvde bare å smile og se glad ut.
Han sa da at jeg måtte flytte fra han, og trene og sånt, få litt sånn rutiner og dagslys, legge meg tidlig blabla, lese noen bøker. Psykolog var ikke noe vits.

Nå har jeg akkurat fått flyttet vekk på grunn av foreldrene mine «tvang» meg da de først trodde det var jeg som ødela for han. Nå vet de hva som egentlig har skjedd, og er på «min» side. Da jeg hadde legetimen så bodde jeg fortsatt med han. Var ekstremt vanskelig for meg å komme meg vekk derfra, alt har vært helt surrealistisk fordi jeg aldri kunne forestille meg at noen kunne være så slemme som det han har vært. De gode dagene innimellom var jo så bra. Har ikke noe igjen her nå, så får se hva som skjer videre.
Jeg hadde aldri i livet forventet at det skulle bli sånn her når jeg flyttet hit, ikke i det hele tatt. Alle sier at det verste er over for meg nå, men jeg kan ikke tro på det.. Det ordner seg vel med tiden. Gjør vel alltid det.
Vis hele sitatet...
Dette var trist å lese. Både med legen og med partneren din.

Ang legen så ville jeg bare funnet en ny til du finner noen som er villig til å hjelpe (både kommunale og private). Om du føler du er istand til det ville jeg også tatt opp disse samtalene. Hvis en lege mener man kan jogge seg ut av spiseforstyrrelse så burde den legen fjernes fra helsesektoren.

Som nevnt ovenfor så kan en lapp med stikkord være veldig lurt.
Kanskje ta med mor eller far nå som de er på din side slik at legen kan få høre historien fra to hold og dermed styrke saken din?


Du har virkelig vært uheldig, men når man har nådd bånn kan det jo bare gå oppover