Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 2177
Har akkurat nå starta min andre runde på et universitet, og begynner å innse at jeg rett og slett ikke liker universitetslivet spesielt godt. Denne gangen ville jeg virkelig gå inn for å prøve å få ting til å bli annerledes enn sist gang, men ble syk i løpet av første skoledag, og fikk derfor en ganske tung start. Måtte rett hjem og sove etter hver skoledag, og den gnisten jeg hadde med å prøve å gjøre mer ut av det har forsvunnet.

Sist jeg gikk på universitet fikk jeg én god venn i fadderukene, selv om jeg var med på det meste. Jeg fikk også en helt grei studiegruppe, og knyttet sånn sett noen bekjentskaper. Dessverre var linjen svært lite krevende, og jeg fikk alt for mye fritid. På grunn av visse situasjoner endte alle bekjentskapene opp med å forsvinne, og jeg stod på bar bakke på andre året. Da droppa jeg til slutt ut etter jeg ble veldig deprimert og fikk mye angst, og slet med å fungere i det hele tatt.

Etter jeg flytta hjem fikk jeg orden på livet igjen, og føler meg heldigvis mye bedre nå. Dessverre satt jeg da igjen uten noe å ta meg til, med svært få/ingen muligheter i form av jobb. Etter hvert innså jeg at jeg rett og slett måtte gjøre noe, og endte da opp på dette kurset jeg har begynt på nå. Siden det er et forkurs, og ikke en linje, så jeg egentlig for meg at det ikke ville være like mange studenter her. Det burde jeg jo ha sjekka opp i, men hele prosessen gikk veldig fort så det ble litt spontant. Det viste seg å være enda større enn linja jeg gikk på, og hele greia fungerer på akkurat samme måte som sist. Heldigvis er det faktisk verdt å møte opp til forelesninger hver dag på dette kurset, i motsetning til linja jeg gikk på, men jeg kjenner også veldig på hvor ensom man kan være selv i en sal fullstappet med mennesker.

Hele greia med å komme inn i en sal med 100-200 studenter og begynne rett på sak er for meg veldig brutalt. Jeg blir veldig innesluttet og føler meg ikke hjemme i det hele tatt. Synes også konseptet med å finne seg en gruppe er vanskelig. Det ser ut som at de fleste klarer å ordne dette ganske greit. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sliter sånn med dette. Tror ikke jeg har veldig sosial angst, selv om jeg selvsagt blir nervøs. Har heller ikke noe stort problem med å være i folkemengden. Er heller det med å starte en samtale, og å klare å lage et nettverk/få nye bekjente.

I motsetning har jeg alltid trivdes veldig godt i mindre klasser. I den settingen har jeg alltid blitt kjent med de fleste, og hatt et godt forhold til både medelever og lærere. Gjerne fått flere gode venner som jeg snakker med jevnlig den dag i dag. I de to forskjellige settingene føles det som om jeg er to helt forskjellige personer. Det var sånn jeg håpte det skulle være i dette kurset, og det spørst om jeg hadde hoppet på det så spontant som jeg gjorde om jeg hadde komt på å sjekke opp i det... Nå er det forsåvidt et veldig gunstig kurs, som gir meg mange muligheter så lenge jeg består, så jeg håper jeg klarer å komme meg igjennom det selv om det føles ut som det kan bli litt tungt.

Vet ikke helt om jeg klarte å holde den røde tråden så godt som jeg hadde tenkt i denne tråden, men for at det ikke bare skal være en rant så skal jeg prøve å runde av på en måte som kanskje kan fortjene noen svar. Jeg føler at jeg sitter veldig fast uten å ta videreutdanning, men som dere sikkert forstår føler jeg rett og slett ikke at jeg er rustet for studentlivet. Selv om kurset jeg går på nå er myyye mer intensivt enn linja jeg gikk på tidligere, begynner jeg allerede å merke litt av den samme angsten, og de samme negative tendensene jeg slet med før det gikk feil vei sist gang. Er det andre som har følt på det samme? Hva gjorde dere eventuelt for å få det til? Jeg er klar over at det finnes tilbud, ting man kan melde seg på, osv. Jeg vet jeg burde være flinkere å komme meg ut der, faktisk møte folk, men for meg er det av en eller annen grunn mye lettere sagt enn gjort, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke får det til. Jeg setter veldig pris på tips og tanker som kanskje kan hjelpe meg å gjøre tilværelsen litt bedre. Fokuset er selvsagt studiene, for å komme meg videre i livet, men det er tungt med en hverdag uten å prate med folk.
Tror det er en bra begynnelse at du poster her, du får satt litt ord på hva du sliter med og hva som er utfordrende. Kanskje er det i seg selv nok til at du får startet på prosessen med å tenke ut alternative løsninger. Også kommer det helt sikkert gode tips og råd fra andre i tråden.

Slet litt selv i starten på min bachelor. Jeg forsøkte å melde meg inn i forskjellige grupper. Presset meg til å være litt aktiv på hver gruppe og forberedte meg så godt jeg kunne til hver gruppeaktivitet. Det at jeg viste med meg selv at jeg forberedt gjorde at det ble litt mindre press og mindre stress for å dele eller foreslå noe.

Forsøk og ha tålmodighet, og forsøk å gjøre ting selv om det er litt ubehag og kjennes kleint. Det blir bedre og mindre vanskelig for hver gang du er frempå. Det kan ta litt tid å finne en fin "klikk". Forsøk å spørre andre om grupper. Og vær en som bidrar på grupper, for da blir du fort en som mange ønsker å ha med på gruppe. Andre har sikkert mange andre gode tips.
Kortsvar: Førstepri blir å ta tak i din mentale helse.

Oppsøk psykolog. Dette kan ta lang tid hvis det ikke er akutt, så hvis du fortsatt er på studiet, besøk studentpsykologen så fort som mulig. Du vil vanligvis få en time innen to uker.
Studenthelseordninga er ikke perfekt, men den har hjulpet utrolig mange studenter gjennom en tung ungdomstid, meg inkludert.

Langsvar:

Sitat av studentlivet Vis innlegg
Er det andre som har følt på det samme?
Vis hele sitatet...
Ja, da jeg havnet på et studium jeg egentlig ikke brydde meg så mye om.
Hadde også mye trøbbel i tårnet på denne tiden. Ekstremt dårlig kombinasjon.

I løpet av denne tiden var jeg ofte bitter og sint på verden for øvrig.
Jeg klarte ikke å forstå hva jeg gjorde galt og hvorfor alle mine forhold var overfladiske.

For meg tror jeg det var todelt:

1) Folk lukter desperasjon på meg. Luktet redselen for å være alene.
De fleste er villige til å hjelpe en gammel venn gjennom en tung periode, men hva tjener en på å stifte bekjentskap med et selvopptatt nervevrak?

2) Jeg relaterte dårlig til andre og hadde mer enn nok med meg selv. Det var som om de sosiale antennene mine var knekt i denne perioden.
Holdt ubevisst folk på en armlengdes avstand. Jeg takket nei til invitasjoner og avlyste avtaler. På et eller annet punkt, tok vel folk et hint.

Sitat av studentlivet Vis innlegg
Hva gjorde dere eventuelt for å få det til?
Vis hele sitatet...
Sluttet på studiet, skaffet meg en deltidsjobb, fikk orden på helsa, kom meg ovenpå, søkte meg så på et studium jeg faktisk var interessert i.

I den rekkefølgen.

Prøvde å finne glede i eget selskap. Hvis jeg først skulle være foreveralone.jpg, så kunne jeg likesågodt ha det gøy.
Fordypet meg i et par hobbyer, begynte å lese og stimulere hjernen. Spiste sunnere og trente. Fikk troen tilbake på meg selv.
Over tid ble jeg tryggere, mer engasjert, og mye mindre klengete ovenfor andre.

Nye vennskap fikk deretter muligheten til å utvikle seg naturlig og modnes over tid. Og når jeg så ble kjent med noen, hadde overskudd til å pleie relasjonen.
Etter hvert fikk jeg også nok integritet til å ikke henge med folk jeg ikke respekterte.

Mine vennskap i dag er dype, trygge og er preget av gjensidig tillit og respekt. Jeg er oppriktig interessert i hvordan mine venner har det; deres glede og smerte, er min glede og smerte. Vennskap handler ikke lenger om at jeg skal fylle et tomrom inni meg.

Når jeg så havnet på et studium der jeg kunne leve ut interessene mine og menge meg med andre nerder, føltes det litt som å komme hjem.
Har aldri følt noen sterk tilhørighet til en gruppe, men må si jeg trives godt på det stedet jeg er i livet nå.
Å være i et miljø der en får utforske dine interesser, og uten å måtte skjule smerten inni seg, gjør at hvem som helst kan blomstre.

Sitat av studentlivet Vis innlegg
Fokuset er selvsagt studiene, for å komme meg videre i livet, men det er tungt med en hverdag uten å prate med folk.
Vis hele sitatet...
Ja, du må komme deg ut, ta mer initiativ.
Men først og fremst må du ta vare på deg selv. Helsa di kommer alltid først!


En får insulin mot diabetes og en knekt arm får gips. Ingen forventer at personer med disse skal fungere optimalt uten riktig behandling.
På samme måte forventer ikke jeg at en som sliter psykisk skal det.

Deprimerte mennesker har ofte vansker med å se for seg fremtiden.
Det vil si, de klarer ikke å tro på at ting kan være annerledes enn det er i dag. Det blir vanskelig å planlegge og strukturere tiden sin.
Tidsoppfatning og hukommelse svikter, motivasjon og energinivået er på bunn.

Åltså, ikke et veldig godt utgangspunkt for å prestere på et studium.

Angst er kroppen i fight-or-flight-modus. Fra naturens side er den ment å skulle redde deg fra farlige situasjoner.
Kronisk stress, som det en angstlidelse er, er ekstremt ødeleggende både for din mentale og fysisk helse.

Å knytte nære bånd til andre er vanskelig når hjernen skriker at du må løpe og hjemme deg.

Så ja, jeg tror vil ha meget stort utbytte av å begynne å ta tak i en eller begge av disse tingene sammen med en profesjonell.
Mange universiteter vil også kunne tilby gruppeterapi med andre studenter, som ofte er en god arena å ta tak i eventuelle sosiale utfordringer på.
Får du tilbud om dette, gi det en sjanse.

Dette fikser du. Lykke til!
Sist endret av Svartbak; 9. januar 2020 kl. 20:39.
Nå ble jeg faktisk satt ut, skikkelig reflektert svar. Utrolig bra.
Siden du nevner psykolog og helsetjenester vil jeg legge til at ofte så er det endel som følger når en blir medlem i studentsamskipnaden. Feks helse og refusjons ordninger. Sjekk om du kan få dekt/refundert evt. utgifter til psykolog. Det vil du sikkert finne på medlemssidene eller i vedtekter eller du kan oppsøke noen i styret og undersøke eller bare sende dem en epost. Da blir ikke økonomien noe som potensielt stopper det å søke hjelp.
Følte for å komme med noen tips her da jeg har gått endel forskjellige studier og vært i lignende situasjon. Etter endel år med studier innser man at sosialt nettverk er ekstremt viktig for trivsel, selv om det man studerer er spennende og interessant.
Sosiale nettverk er ganske komplekst (og ikke vits å bruke for mye tid på "teori"/psykologi biten rundt dette). MEN når man først har stiftet noen bekjentskap blir man fort introdusert for flere mennesker og ting faller på plass ganske naturlig hvis man har noe grunnleggende sosiale ferdigheter. Startet 2 uker etter alle andre og kom inn i en sal med over 200 person hvor de fleste tilsynelatende allerede hadde stiftet bekjentskap og nettverk. Her en noen praktisk tips tilegnet gjennom årene som har vært til stor nytte for meg:

Smil og si hei til folk - dersom du smiler, nikker eller sier hei (eller alle tre) i gangene, kantina osv. til folk som går samme studie senker dette terskelen i stor grad for å bli kjent med folk.

Still "dumme" spørsmål - antar du har startet nylig, så å spørre om ting som "Vet du hvor XXX er?", "Hørte vi har treningsrom/bibliotek/lab whatever på skolen, vet du hvor jeg finner det?" Spør selvom du allerede vet svaret, å spørre vanlig og tilsynelatende uskyldige spørsmål er en glimrende måte å bryte isen og bli kjent med folk på. Ikke ha for høye forventning, men som regel er dette nok til å starte en liten samtale eller dialog. Ender det ganske kjapt er dette helt ok, neste gang du ser personen kan du si et enkelt hei, eller f.eks. takk for vei beskrivelse dit og dit, sjekket ut gymmet igår; var ganske bra.

Introduser deg til andre - folk i Norge følger stort sett sosiale normer og er høflige. Snakker du f.eks med en person også kommer det en person bort til personen du snakker med; introduser deg selv. Ikke avbryt midt i en setning men introduserer deg selv så kjapt som mulig. De fleste vil føle seg forpliktet til en liten small talk som "Hva tenker du studere etter dette?" "Hvilket studie går du?" ol. Når du først har hilst på noen vil det være naturlig å si hei i gangene osv. ved senere anledninger og plutselig så blir du introdusert for noen nye av denne personen så slipper du fort å ta initiativ for dette selv.

Meld deg inn interessegupper/studentorganisasjoner - glimrende mulighet for å bli kjent med folk med felles interesser.. Dårlig med tilbud eller ikke noe som interesserer deg? Utfordre deg selv, kan fortsatt hende du blir kjent med noen selv om du finner ut at gruppen ikke er noe for deg.

Finn felles interesser - når man starter å snakke med helt nye folk kan det føles litt kleint eller som man ikke har noe å snakke om helt i starten. Finnes noen nøkkeltemaer etter min erfaring som de fleste går an å snakke med folk om f.eks. reising, sport (fotball blant gutta), musikk, filmer og serier. Start med noen "kjedelig" felles temaer som majoriteten har interesse for, og gradvis introduser ting du har spesielt interesse for og se an stemningen.

Sett deg med noen - ser du noen som sitter alene eller ledig plass på hjørnet? Spørr: "Ledig her eller?" , "Greit jeg slår meg ned her?". Er det masse ledige plasser så gjør allikevel dette, bare ikke sett deg på plassen rett ved siden da dette kan oppleves litt ubehagelig. Slå deg ned med et sete mellom hvis det er masse ledig. Når du først har spurt om det er ok; så har du senket terskelen for en videre samtale og det vil ofte komme naturlig. Slår du deg ned ved siden av noen mens du f.eks. ser i bakken eller virker uinteressert bygger det seg opp en "spenning" som kan være litt vanskelig å bryte.

Send PM hvis du trenger noe mer tips; var dette jeg kom på i farta. Viktigste av alt i starten er å TA INITIATIV. Trenger ikke være til store ting, men ta initiativ til små ting som noen av eksemplene nevnt over. Største hindring for å danne sosiale nettverk et nettopp manglende initiativ. Så fort man blir kjent med et par folk åpner det seg plutselig mange muligheter for å bli kjent med enda flere, og brikkene faller på plass av seg selv. Husk også at jo tidligere du gjør dette jo lettere blir det for deg selv, da veldig mange er i akkurat samme situasjon som deg, mens senere i semesteret vil mange være endel av nære grupper/klikker og er vanskeligere å bli inkludert i (men dette gjelder jo ikke alle så er alltid mulig å til å stifte et nettverk uansett).
Annet fellestema som kan gjøre det lettere å komme i kontakt med folk er skolerelaterte ting (ikke nødvendigvis pensum relaterte ting). Dere går jo faktisk alle samme forkurs og har derfor noe til felles. Håper dette var litt til hjelp hvertfall - har trua på at fikser dette, start med små og praktiske tiltak ikke ha for høye forventinger. Lykke til!
Setter veldig pris på responsen så langt! Noen utrolig gode innlegg her, og jeg gjennkjenner ting jeg kan forbedre på flere områder. Mange gode tips jeg skal ha i bakhodet når det gjelder å faktisk ta initiativ, men jeg tror kanskje også jeg må innse at jeg har litt ting å finne ut av. Jeg tror kanskje jeg bør undersøke skolens tilbud. Jeg prøvde å få litt hjelp ved det andre studiestedet, men der fikk jeg egentlig bare beskjed om å ta mer initiativ selv. Kanskje jeg ikke helt fikk frem hvordan ting faktisk er, jeg syntes det kan være vanskelig å forklare, og å være skikkelig ærlig. Dette var forsåvidt en god stund før det gikk skikkelig skeis. På det punktet hadde jeg på mange måter gitt helt opp. Jeg har uansett en følelse av at tilbudet kanskje kan være bedre ved det nye studiestedet.
Sitat av studentlivet Vis innlegg
Jeg prøvde å få litt hjelp ved det andre studiestedet, men der fikk jeg egentlig bare beskjed om å ta mer initiativ selv. Kanskje jeg ikke helt fikk frem hvordan ting faktisk er, jeg syntes det kan være vanskelig å forklare, og å være skikkelig ærlig. Dette var forsåvidt en god stund før det gikk skikkelig skeis. På det punktet hadde jeg på mange måter gitt helt opp. Jeg har uansett en følelse av at tilbudet kanskje kan være bedre ved det nye studiestedet.
Vis hele sitatet...
Sjekk det ut, og ta eventuelt en prat med fastlegen også. Skader ikke å ha et par snører uti og se hvor du får noe brukbar hjelp.
Sitat av *pi Vis innlegg
Sjekk det ut, og ta eventuelt en prat med fastlegen også. Skader ikke å ha et par snører uti og se hvor du får noe brukbar hjelp.
Vis hele sitatet...
Fastlegen min er ganske langt unna, og forsåvidt alle jeg kjenner og vet hvem er. Jeg håper jeg ikke har tatt meg vann over hodet med dette her. Føler meg heldigvis ikke så dårlig nå, men de som støttet meg i å dra avgårde visste ikke fullt ut hvor langt nede jeg faktisk var før jeg måtte hjem igjen. Etter at jeg kom meg hjem igjen og kom tilbake til min vennegjeng og alt det vandte, tok det ikke så alt for lang tid før jeg var tilbake på beina igjen, så jeg tok aldri kontakt med noen, selv om jeg vurderte det en stund. Uansett så har det nok påvirket mye at jeg ble ganske syk akkurat ved oppstart, som har kjørt meg helt av sporet på normale rutiner. Dårlig næring og lite søvn hjelper jo virkelig ikke.
Sitat av studentlivet Vis innlegg
Fastlegen min er ganske langt unna, og forsåvidt alle jeg kjenner og vet hvem er. Jeg håper jeg ikke har tatt meg vann over hodet med dette her. Føler meg heldigvis ikke så dårlig nå, men de som støttet meg i å dra avgårde visste ikke fullt ut hvor langt nede jeg faktisk var før jeg måtte hjem igjen. Etter at jeg kom meg hjem igjen og kom tilbake til min vennegjeng og alt det vandte, tok det ikke så alt for lang tid før jeg var tilbake på beina igjen, så jeg tok aldri kontakt med noen, selv om jeg vurderte det en stund. Uansett så har det nok påvirket mye at jeg ble ganske syk akkurat ved oppstart, som har kjørt meg helt av sporet på normale rutiner. Dårlig næring og lite søvn hjelper jo virkelig ikke.
Vis hele sitatet...
Bytte fastlege er det enkleste i verden, og hvis du ikke vil bytte så får du deg en time hos en annen lege om du trenger en henvisning. Uansett, ta tak i det på en eller annen måte. Det blir bare verre jo lenger du ikke gjør det.
Er annet tips som jeg har sett at folk her har nevnt på bruket er å skrive ned hva du sliter med eller feks printe ut tråden første innlegget her før du besøker helse eller psykologtjenesten.

Når man sliter litt psykisk noe omtrent minst en 1/3 av oss på et eller annet tidspunkt i livet (om dog til større og mindre grad) så kan det være vanskelig og formulere tankene sine når man besøker noen for hjelp. Plutselig føler man seg ute av plass. Så begynner man å tenke at man overdriver eller at man kaster bort tiden til den andre personen. Særlig når man sliter litt så er det lett at skyld og skamfølelsen tar overhånd, man tviler på seg selv og føler seg i veien istedetfor og klare å kommunisere problemet skikkelig. Men dette er ikke slik, du fortjener hjelp kompis. Ikke vær red for å spørre om det, lag en time, skriv det ned og gjør det. Det er så mye bedre enn og gå rundt å rumminere.
Jeg slet selv på høyere utdanning. Innså at jeg kom til og stryke i alt og stipendet hadde jeg alt mistet når jeg begynte 3året. Jeg tok kontakt med student/skole rådgiveren. Som hjalp meg med og finne ut hvordan jeg lærte best og hvilke tilbud skolen kunne hjelpe meg med slik at min værdag ble bedre. Jeg hadde veldig stort nettverk på skolen men slitter med lærevansker.
Min anbefaling i forhold til skole så hør med rådgiver de kjenner til tilbudene og hjelpen du kan få. Samt og snakke med foreleser uten for timene hjelper også.

Du kan også melde deg inn i student organisasjoner som er på skolen eller være frivillige på student huset. Da kommer bekjentskap og venner ganske lett. Og gjør den sosiale værdagen lettere