Jeg er svært enig i TS sine tanker - jeg er dritt lei av å snakke med mennesker som samtidig skal sjekke mobilen, snappe ditten og datten og ta bildet av alt mulig dræt. For å ikke snakke om alle lydene denne mobilen klarer å lage.

Jeg skulle ønske folk kunne la mobilen ligge hjemme litt oftere, eller på lydløs i lommen - man må ikke være tilgjengelig 24/7, eller fortelle alle om alt man gjør.

Ser poengene dine også. Føler forsatt at det er feil at flere hundre tusen foreldre lar Ipad og appstore sitte barnevakt når naturen og hundrevis av sanseinntrykk er kun noen meter unna.

Jeg klarer godt å skille mellom ekte venner og facebook venner. Må uansett si at de av de kjenner som ikke er på sosiale medier (enten de faktisk er kjedelige eller interessante) får mine lyttende ører enn de som er aktive på facebook. Nå kan man faktisk se hva diverse personer gjorde i sommer ved å bare scrolle ned facebook siden dems. Glemmer aldri de tidene jeg møtte kompisene mine, etter mange ukers sommerferie. Da måtte man faktisk ta seg tid til å sette seg ned, lytte og prate sammen om hva man hadde gjort. Mulig dette bare er barndommen det er noe ved. Dog var det MYE mer spennende å høre hva de gjorde på ferien enn å se et album av bilder på facebook.

Skal faktisk prøve å snakke til en random sidemann på kollektivtransporten en kommende dag. Be h*n ta av seg kjelelokkene h*n har på ørene og legge vekk mobilen, la oss ha en samtale.

Mulig de flytter seg, ser på meg som gal. Mulig jeg får en hælvetes (livs) historie på det kvartet bussturen tar.

Jeg er ganske overdrivende nå, men føler dagens barn og ungdom går glipp av så mye.

Hvorfor var fritidsklubber og samfunnshus packed til døra før?

Nå når jeg jobbet på en før VELDIG populær fritidsklubb var det knapt 10-15 stykker innom.

Man kan rett og slett sitte på dass og være "sosial". Før måtte man oppsøke det sosiale.


Jeg vet jeg overdrivende og i overkant, så trengs ikke påpekes. Bare deler mine tanker på dette temaet.

heartslava.

Akkurat det med foreldre som lar Ipad være barnevakt er jeg enig i at blir feil, og er alt for vanlig. Men jeg tror ikke det er sosiale medier sin skyld, jeg tror rett og slett det er en konsekvens av tidsklemme vi lever i. Folk har rett og slett ikke tid og krefter til å kunne leke like mye med barna og engasjere til å gjøre andre ting. Så her føler jeg det blir feil å gi teknologien skylde egentlig.

Videre nevner du å snakke med folk på mobilen, selv uten sosiale medier tror jeg ikke det hadde vært så populært. I Norge er det ikke stor tradisjon for smalltalk - og jeg personlig liker ikke smalltalk med fremmede. Og uansett om jeg hører på musikk eller ikke, ønsker jeg å sitte i frem og i min egen verden mens jeg venter på å komme til buss-stoppet jeg skal av på. En 10 minutters samtale med en totalt ukjent er bare plagsomt, og her vet jeg flere er enige med meg.

Derimot om det er snakk om en buss-tur eller togtur som er temmelig lang. F.eks. Kristiansand til Oslo kan det være hyggelig å prate med sidemannen. Rett og slett fordi det er en lang tur, og man rekker å kjede seg, og i tillegg er den lenge nok til at man faktisk rekker å bli litt kjent. Men på en 10-minutters tur til byen, la meg være i fred.

Du nevner også fritidsklubber, men her handler det vel mye om bare at interesser endrer seg over tid? Min lillebror er av og til innom en fritidsklubb, og er i aldersgruppen de er ment for. Men det er bare ikke dems greie lenger. Eneste grunnen til at de går dit er av og til fordi de ønsker å være sammen en stor gjeng eller bli kjent med nye jenter. Om de bare ønsker å være sosiale innad i vennegjengen synes de det er mye gøyere å ha en lan-party å spille LoL.

Før dro man på fritidsklubben hele tiden, fordi man hadde få andre alternativer å bruke tiden på. Jeg ser egentlig ikke helt hvorfor det er værre at 4-5 kamerater tar med seg laptopen og spiller dataspill sammen, hvor de må samarbeide og prate sammen fremfor å dra på fritidsklubben. Begge deler lar de måtte forholde deg til mennesker i virkeligheten, og på den måten lærer man seg å utvikle sosiale antenne som er viktig senere i livet. Det er ikke som om folk kun sitter hver for seg på hver sin datamaskin og ikke ser hverandre.

Prøv dette: Istedenfor å ta opp mobilen i død-tiden, så skaffer du deg en prate-venn på kafeen eller buss-stoppet ?
Om du ikke tør å prate med mannen vedsiden av, så mangler du litt sosiale antenner.

Da mangler nok hele den norske befolkningen sosiale antenner, inkludert meg.

X2. En føler det på en måte slik at det ikke er sosialt akseptabelt å snakke med folk som står ved siden av deg/andre steder.

Nå er det faktisk slikt av vi Normenn faktisk er av de dårligste til å prate med hverande på gata.

Sosiale antenner handler ikke bare om å kunne komme i prat med folk, det handler om å kunne lese sosiale situasjoner. Deriblandt forstå når det passer seg å prate med folk, og når det ikke gjør det. På buss-stopp og lignende er det mange som ikke ønsker meningsløs small-talk, om man da presser på dem en samtale vil jeg påstå man leser situasjonen helt f eil og det kan tyde på litt mangle på sosiale antenner.

I norge har vi en mer stille kultur, folk liker å være for seg selv. Dette kan f.eks. komme av at vi er et land som gjerne har hatt store avstander mellom naboer før i tiden. Så vi er vant med å ikke trenge å forholde oss så mye til andre mennesker - og dette henger litt igjen selv om vi bor i byer.

Sletta face for kanskje drøyt 6 måneder siden. Gjorde det hovedsakelig for min egen del da jeg var dritt lei av tankegangen om å "bare sjekke face" hele tiden. Det ble slitsomt og en slags avhengighet, noe andre sikkert er enige i.

I tillegg følte jeg aldri at det var verdt det når jeg først sjekket newsfeeden. Bare ubrukelige statusoppdateringer som åpenlyst bare var et jag etter flere likes.

Personlig liker jeg å ha en viss mystikk over meg selv, noe facebook ikke akkurat bidrar til. Hvis folk vil vite hvem jeg er foretrekker jeg at de tar kontakt personlig istedenfor å skumme gjennom en overfladisk profil som bare viser hvem jeg vil være.

Videoen i førsteposten er blåst totalt ut av proporsjoner. Det er typisk en klisjévideo med søt musikk i bakgrunnen som manipulerer alle sauene til å tro at det de sier faktisk er sant.

Ja, det finnes folk som er avhengige av smarttelefonen sin, men det er ikke spesielt mange. Når SMS og mobiltelefon ble normalt og ungdom/folk begynte å bruke det hele tiden så var det samme greia, folk snakket om at man ikke dro og møtte hverandre lengre osv. Bare tullprat, det er ikke så mye verre nå enn det var for 15 år siden med Gameboy og Nokia 3310. La meg lese litt facebookstatuser eller sende en snap til søte jenter om jeg føler for det, jeg driter i om en idiot fra England tror at jeg er avhengig av mobilen min.