Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  0 5141
Midnatt

Teltet er slått opp tre fire kilometer inne i dalen, med tåkete fjell, fossefall og en bred og kraftig elv strømmende like ved. Etter to dager med knekkebrød, nøtter, juice, frukter, vann, en del lesing og noe turgåing føler jeg meg klar. Jeg legger meg tidlig og setter en alarm til rett over midnatt. Når jeg våkner tar jeg sukkerbiten på tunga og sitter med lukkede øyne for å meditere litt. Etterpå setter jeg i gang å lese igjen, men etter ca. en time blir jeg rastløs. Juiceflaska er nesten tom, og jeg bestemmer meg for å etterfylle den med vann fra elva. Det er et stykke å gå, for det er kun èn plass hvor jeg har sett det går an å komme helt ned til den - en steinbelagt trappevei som fører til et lite kammer i elva. Da jeg omsider kommer fram står jeg på den nederste steinen som på et surfebrett, legger flaska nedi og løfter den opp igjen. Elva har en så intens energi, og jeg tenker hvor astronomisk mange bittesmå bank det er mot alle steinene som bærer den. At noen steiner er store og andre er små utgjør forskjellige harmonier som gradvis åpner seg opp for ørene. Bakken rister. Jeg står fortsatt på nederste trappetrinn, og blir nødt til å sette meg litt ned på det nest nederste idet jeg blir våknere og lystigere. Det er fortsatt midt på natten, men fargene i elva blir sterkere jo mer jeg ser på den til det blir helt overveldende. En kvalme stiger opp i meg som om jeg må spy og jeg åpner munnen, men i stedet for å spy slipper jeg ut en lavfrekvent lyd, kanskje rundt 110 Hz. Det kom og føltes veldig naturlig. Elva får en sølv farge med mange svarte konturer, og jeg holder tonen i en overraskende lang stund før jeg gir meg, kvalmen er over.

Jeg tar med meg flaska opp de resterende trappetrinna og begynner å gå langs tråkket. Plantene på alle sider vibrerer og minner om vifter, og når jeg tar hånda foran kan jeg kjenne et lite trykk berøre huden. Atmosfæren er full av vannet fra elva og tåken over, som suser i en ballett gjennom vinden, og sammen med en klar magnetisk kraft dannes det krysningspunkter og kanaler eller tunneler av strålende vev. Jeg svinger meg euforisk gjennom, frem og tilbake og med piruetter, til jeg oppdager noe som bare er helt drøyt. Ca to hundre meter bak meg er det et heftig fjell der hvor fossen renner ut, i alle fall et par hundre meter høyt, men rett foran meg ligger en nesten disk-formet sten på kanskje tretti kvadrat, som på et eldgammelt tidspunkt må ha skilt seg fra fjellet. Jeg hopper oppå, og disken svaier opp og ned som om den skulle vært på toppen av en finne. Jeg setter meg på den og studerer et av de fluktuerende krysningspunktene i atmosfæren (det var mange akkurat rundt denne). Nesten som en “zoom in” får jeg se noe flashe for meg. Det er umulig å beskrive hva jeg ser, men det minner om slikt en lærer om molekyler (baller med tråder i mellom). Jeg velger å “zoome ut”, og idet jeg hopper av romskipet mitt begynner yr å transformere seg til regn. Jeg danser litt under de tunge skyene til jeg bestemmer meg for å gå inn i teltet for ikke å bli for våt.

Inne i teltet føles det litt som når en ønsker å gjøre så mye, men det ikke går an. Jeg merker at jeg er litt rastløs og tar tak i gitaren. Den puster og jeg kan høre treverket i den, og idet jeg spiller kommer røde gnister ut i det ellers bekmørke teltet, men strengene skjærer inn i fingrene så jeg klarer ikke å spille. Det er litt kaldt. Jeg legger den i fra meg og legger meg litt på ryggen med ullpledd over. Gjennom teltet ser jeg et fyrverkeri av farger. Noen små og andre store, og med dem kommer lyder av alle mulige slag. Det føles som jeg “tuner” inn på forskjellige radiokanaler med visuelle komplementerende signaler, naturens show gjennom teltets membran.


Soloppgang

I flere etapper begynte jeg å puste tregere og tregere, og kunne merke at hjertet slo så tregt at det nesten sto stille. Jeg var nede på den laveste frekvensen. Her var det lite å se bortsett fra noen røde prikker som strømmet rundt meg. Om dette var magnetfeltet eller hjernens svar på lite oksygen vet jeg ikke, men jeg turte ikke å lukke øynene for lenge her. Prikkene sakket ned og ble færre og ferre. Det føltes utrolig lenge mellom hvert åndedrag, som om jeg glemte hva jeg gjorde, og om jeg skulle inhalere eller ikke. Følelsen byttet på å være drømmende og skremmende. På dette punktet var jeg usikker på hva som var rett og hva som var galt, men før jeg økte frekvensen måtte jeg finne ut hva som ligger i kjernen av det jeg senere ville kalle min bevissthet. Èn ting jeg omsider visste i dette intet var at livet er kjært, og det er veldig lite som skal til før det forsvinner. Og dette er bare det fysiske livet, det psykiske livet kommer i tillegg og det finnes mange måter å miste dette på også.

Foran meg i teltet kunne jeg se et stort øye komme fram sammen med realisasjonen, kanskje fra en drage eller en diger skilpadde, og gjennom det kom en strøm av energi, og for hver respirasjon eskalerte jeg til et høyere energinivå til jeg kunne sette meg opp. Pusten, pulsen, sanseinntrykkene og livet gikk gradvis fortere. Det var som om den kom for å observere meg i dette stadiet og forsvant med en gang den hadde hjulpet meg tilbake. Et gys for gjennom kroppen min i ærefrykt for elva, atmosfæren, livet, og jeg gikk ut i regnet og pakka ned teltet mens jeg sang litt mystisk ut i dalen. Det begynte å bli lyst, og jeg fikk hele tiden bølger av eufori og lykke. Før jeg forlot stedet tok jeg et rensende bad i elva.

Da jeg kom fram til bilen hadde det slutta å regne. Jeg bestemte meg for å spille en liten trall dedikert til dalen jeg lå i og svare på alle de nye lydene den hadde gitt meg. Etterpå satte jeg meg i bilen siden det begynte å regne igjen. I en ganske komfortabel posisjon satt jeg der og strakk på alle mulige muskler og sener mens jeg leste videre i boka mi. Klokken var seks. Jeg følte meg fresh as f***. Lårene og armene mine pulserte synlig sammen med hjertet, og gjennom pusten kontrollerte jeg pulsen til det punktet som gav mest velbehag. Jeg vekslet mellom å legge annethvert ben over dashbordet og ble mer fleksibel enn jeg er til vanlig. Utenfor kunne jeg se noen folk komme å gå, små og store, og alle fylte meg med en varme da vi utvekslet smil idet de gikk forbi. Regndråpene på frontruta inviterte meg til visuelle forestillinger, men siden jeg skulle kjøre senere lot jeg være. De rolige drypp fra himmelen gav en meditativ lyd som stimulerte en dypere kjærlighet for naturen og livet i meg. Jeg var også takknemlig for lyset, og at jeg kunne sitte i bilen som åpenbart var bedre enn det våte kalde teltet.

Når klokka nærma seg ti ble jeg sulten. Regnet gav seg. Jeg tok på meg finere klær og gikk et par kilometer ned til byen hvor jeg så en kar stemme gitaren sin utfor en kafè. Jeg satte meg ut med et kakestykke og en kopp med kaffe. Litt etter litt kom det flere, alle en god del eldre enn meg. Rett ved min side satt en kanskje hundre år gammel mann. Karen spilte, og alle lo og smilte, og noen sang og beveget seg forsiktig med. Det kom flere små fugler. Det så ut til å bli en veldig fin dag. Etter konserten gikk jeg nedover langs brygga og så utover sjøen. Opplevelsen jeg hadde hatt oppe i natten kjentes flyktig. Visuals var på vei ut. På vei opp igjen mot dalen kunne jeg skimte plassen hvor jeg hadde telta, rett under fossen mellom massive fjell. Jeg kunne se ringer av tåke stige ut fra der jeg hadde ligget, og på hver sin side, konturen av gigantiske vinger flakse inn og forsvinne ut i den skyfulle himmel.


Kommende dager

I de kommende dagene hadde jeg en spesiell ro over kropp og sinn samt en større bevissthet med alle steg og åndedrag. Det var interessant å møte den indre tvilen, og å få innblikk i mitt spirituelle fundament. Jeg ønsker å videreutvikle fleksibilitet og bli bedre til å løfte på stemningen hvor enn jeg er. Helt alene i mørke, kulde og regn kunne jeg kjenne på hvor stor verdien kan være i å åpne hjertet for kjærligheten til livet rundt. Etter turen var jeg ekstra bevisst på dette når jeg traff kjente og ukjente, og til hvilken grad synkronisitet i livet samsvarer med energien en holder på. Menneskelivet er utrolig sterkt, både den fysiske og den psykiske delen.