Hvis jeg hadde en krone for hver gang det spørsmålet dukka opp...

Altså. Prøv heller å snu litt på problemstillingen: "Jeg ønsker å begynne å lage ting - bør jeg begynne med sveising eller strikking?"
OK, sammenligninga halter, for det er opplagt større relevante forskjeller mellom strikking og sveising enn det er mellom fortran og python. Men det føles faktisk litt slik! For man setter seg ikke ned og tenker "yes, i dag skal jeg begynne å lage kule ting!" Tvert imot, man oppdager at ullgenseren fra bestemor er utslitt, man blir inspirert av naboen som bygger en ny terasse, eller man innser at lommeboka forbyr deg å ta bilen med til verksted igjen. Man har et konkret problem som krever at man tilegner seg en ny ferdighet når man prøver å løse det. Dersom man kaster seg ut i det kan man lære seg nær sagt hva det skal være. Ofte blir resultatet litt så som så, men man føler en tilfredsstillelse over å ha klart det overhode - og fortsetter.

I denne prosessen lærer man seg stadig nye ting, man får stadig nye problemstillinger, og *poff!* så er det som en gang var vanskelig en triviell rutineaktivitet.

Hvis du ønsker å lære deg å programmere fordi det høre kult ut og du vil ha det som jobb, så begynne å studere det. Da lærer du først de språkene som dukker opp på kursene. Eller kanskje du klarer å få deg en jobb der du plutselig må kode litt ut av det blå? Igjen, språket er gitt av den saken sjefen dumper ned i fanget ditt. Eller kanskje du egentlig har et helt annet problem, og du innser at du kunne løst noe på en enklere måte ved å kode litt? Som eksempel her kan jeg nevne en radioamatør jeg kjenner. Han hadde et program på datamaskina som kunne gi ham en bestemt form for output, men han ville ha noe litt mer raffinert. Han søkte på nettet og oppdaget at noen hadde løst nesten det samme problemet med C++ og posta koden. Alt han trengte å gjøre var noen marginale endringer, men han hadde eksakt null programmeringserfaring. Og slik ble han bitt av kodebasillen og C++ var det språket han begynte med - og i en lang periode det eneste han brukte. Kanskje ikke det opplagte valget for en nybegynner, men det var opplagt enklere å skrive om en håndfull linjer i et komplisert språk enn å skrive hele løsninga fra scratch i et annet! Og når han først hadde brukt noen kvelder på å skjønne dette med å få faenskapet til å kompilere og kjøre og slik, så var det ikke veldig fristende å gjøre den samme jobben på nytt med et helt annet språk bare for å løse et annet, og litt mer omfattende problem som dukket opp senere.

Dette ble unødvendig langt, men oppsummert vil jeg heller si følgende: Finn deg et problem du har lyst til å løse med programmering, og velg språket derfra. Å sette seg ned med en introguide og løse tre medfølgende oppgaver gir deg lite. Da blir man bare sittende og tenke "hva nå". Ferdigheten brukes ikke og forvitrer.