Samot ; Tusen takk for en nydelig og utfyllende post! Å sjekke denne tråden ble lyspunktet idag!

Det kjennes ut som om dette er noe man må igjennom egentlig. Kanskje for å fatte hvor nonchalant man har lekt med livet, og gitt faen i seg selv og de rundt seg. Jeg kan med sikkerthet si at jeg tror jeg har brent meg for siste gang.. Hehe. Var hos legen for noen dager siden og fikk tilbud om valium, noe jeg egentlig hater som pesten, men jeg takka ja. Han ville også evaluere meg hos psykolog, og for første gang i mitt liv er jeg faktisk med på at fr.eks Cipralex kan være et alternativ for å fjerne toppene og bunnen, når man ligger i skyttergrava iallefall. For det krever sin mann å bli rusfri. Og det krever sine venner også, som skjønner deg..

Ronniba ; Jeg trener som faen! Aldri følt meg i verre form, og jeg tror ikke jeg er særlig stilig hvis du spotter meg inn ruta mi med manualer og Glamour på tv.. Men jeg trener!

Arne_j ; Så sant som det er sagt. Jeg gir meg faen ikke.

Hallo.

Har du vært i kontakt med rus og/eller psykiatritjenesten der du bor eller snakket med en rus-konsulent? Hvis ikke, gjør det.

Eller kan jeg bare dele litt av mine egne erfaringer. Jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver. Avrusningen/nedtrappingen kan være en fæl periode, men det er tiden etter hvor man virkelig trenger veiledning og hjelp til å komme seg på beina igjen. Har vært hektet i perioder, så avruset meg og vært nykter en periode. Så tar det bare noen måneder og det på'n igjen. Hvorfor? Jo, jeg blir sendt tilbake til samme jævla kommune (som har vært i media pga mye overdosedødsfall og selvmord, men ironisk nok ble denne kommunen nylig utnevnt til å ha beste helsetilbud i regionen. All of my wut?) og må gå rundt og trø uten å ha noe å gjøre. Det hendte flere venner av meg som hadde et mye sterkere avhengighet, men klarte å kvitte seg med rusen. Så kom tiden etter og da skal man ikke gå rundt og ikke ha noe form for tilbud eller oppfølging i flere måneder. Sier seg selv at sannsynligheten for å at man havner ut på igjen er stor.

Og det du nevner om at man føler at folk er ute etter en, både de man ruset seg sammen med og "streitinger" som åpenbart har et så kjedelig liv at de på alle mulige (lovlige) måter har en syk trang å gjøre det verre for de som ruser seg (rykter, løgner, utfrysing, regelmessige beskjeder til politiet at jeg har gjort noe ulovlig, uten at de kan ha observert meg, osv osv). Plagsomt. Selvfølgelig er ikke alle, men det skal ikke mange individer til for å gjøre livet til noen andre verre.

Kan ta et eksempel der jeg var uønsket på fest til et veldig godt vennepar av meg, fordi ei der hadde store problemer med folk som brukte hasjnarkotikasprøyter. Og som om det ikke var nok, så løyg hun og fortalte at jeg hadde prøvd å klappe til henne tidligere på den lokale puben (Hadde det vært tilfelle, så hadde det etterlatt et godt synlig bevis på det). Når jeg fortalte venneparet at dette var løgn og de samtidig så på meg at jeg så si var edru (hadde tatt litt opiater, men det synes ikke så godt på meg med mindre jeg tar en skikkelig karamell), så han kompisen min gikk til dette næpskrellet av ei kvinne og kjeftet henne opp som det røyk etter og fikk streng beskjed om å holde kjeft. Det styret bare for å komme inn på fest til en av mine beste venner. Denne kvinnen hadde jeg ingen kontakt med på årevis og aldri gjort noe vondt. Men siden jeg var narkoman og brukte farlige hasjnarkotikasprøyter, så var det tydeligvis verdt bryet å prøve å holde meg utestengt fra en fest. Inne på festen var de fleste andre hyggelig, men det ble litt "alvorsprater" om mitt rusbruk, som de ikke hadde noe innsikt i, sånn i det hele tatt. "Slutt med det der tøvet. Ta deg heller ei øl". Gadd da ikke nevne at alkohol, til tross at jeg drikker sjeldent store mengder, har fucka opp livet mitt mye mer enn all bruken min av narkotika de siste 5 årene. Ihvertfall ikke til fulle folk.

Slik er det ofte når jeg skal sosialisere meg med "vanlige" folk. Flere tidligere gode venner av meg forteller meg at de ikke kan ha kontakt med meg siden de også kan bli mistenkt for å ruse seg (Oh gawd, hvis er det så jævla viktig, så gå til lensmannskontoret og be om en urinprøve og post resultatet på facebook, twitter, 4chan eller hvor enn faen dere er så jævla "sosial"). Ekstra trist er det når ene av de som valgte å ignorere meg har selv mye rykter på seg for andre ting, og jeg har alltid støttet og stått opp for ham når andre pratet drit om ham. Jeg valgte å være venn med ham, selv om jeg også kunne bli mistenkt for de ryktene og plagene han var utsatt for. Men enkelte ting går tydeligvis ikke begge veier.

Skaffe seg jobb? Det kan jeg bare glemme her. For å få seg jobb, så må man gjerne være i slekt med den rette familien eller være en god kjenning av arbeidstakeren fra før. Når det er slik, så kan man vel bare tenke seg hvordan det er for en tidligere rusmisbruker å få seg jobb i en liten kommune der "alle kjenner alle". I beste fall kan man få vikarjobber uten arbeidskontrakt og få fyken så snart den du var vikar for kommer seg på jobb igjen. Skole kan være et alternativ, men det hender at man blir fratatt den praktiske delen hvis man går yrkesfag hvis man har eller har hatt tilknytning til rus og mistankene vil være der hele tiden. Kanskje må man skrive under på tilfeldige urinprøver for å få muligheten til å komme seg videre.

Jeg synes kommuner som ikke har de rette tilbudene for rusmisbrukere og de som sliter psykisk (eller begge deler) kan, om vedkommende ønsker, å tilbud om hjelp til å flytte til et sted der man kan få det man trenger. Og kanskje til en litt større plass enn bygda hvor man fint kan starte et nytt liv. Du lurer vel på hvorfor jeg ikke kommer meg til helvete vekk herfra til en plass hvor jeg føler jeg kan få den hjelpen jeg trenger. Vel, kommunene samarbeider ikke. Skal man flytte, så må man gjøre det på egen hånd. Det kan være utfordrende hvis man sliter psykisk, dårlig økonomi, ingen veiledning/råd etter å ha kjørt på alt i alt for lang tid og at det tar tid før man kommer inn i systemet til nyplassen.

Ble nok enda et langt innlegg som kommer av jeg har mye fritid kombinært med et høyt gir krydret litt med rivotril.

Jeg håper ikke jeg sporer av for mye og for mye tekst. Håper det ble lesbart og forståelig.

Lagt til:

Jeg ser at noen setninger kunne være litt uforståelige eller lette å misforstå. Gjerne pek ut dette, slik at jeg kan prøve å forklare på en bedre måte.

Synd å være vitne til at det er så mye urettferdighet og faenskap i mange menneskers liv. Skulle egentlig kommentere med noe tips til TS, men etter å ha lest tråden sitter jeg kun igjen med en trist følelse. Skal ikke si at jeg selv lever som perlen i østersen, men at det er så mange mennesker som sliter med negative tanker og opplevelser sårer virkelig hjertet mitt hver gang jeg tenker på det.

Kjære #sorrY, du som meg og mange andre innpå dette forumet har nok levd litt for godt i lengre tid, og nå må du(vi) betale for det. At jeg ikke kan sette meg inn i din situasjon og komme med den perfekte løsning er detsverre ingen hemmelighet, så alt jeg vil si i mitt korte (Og uheldigvis off-topic innlegg) så er det at ikke bare at mosjon er en av nøkklene, men positiv tanke-gang er noe som er utrolig undervurdert. Jeg vet så altfor godt at det er vanskelig å se det positive i en depresiv/angst-innfylt periode ikke er enkelt å se, men om du klarer bare å se det minste positive og klarer å tenke ofte over dette, så er det til stor hjelp. Husk én ting når tidene er mørke; Det er IKKE livsvarig, dette er noe som vil gå over. Kanskje det går over mens du sover i natt, kanskje neste uke eller om noen måneder, eller til og med noen år(!), så vil det garantert gå over etterhvert som du klarer å verdsette ting. Jeg ønsker både deg, #Mexxy, meg selv og alle de andre som går igjennom en tung fase i livet all den lykke og støtte jeg klarer å gi.

Om du eller hvem som helst andre leser dette, så må dere vite at det er lov å sende meg en melding om alt og ingenting, for jeg har lært en jævla viktig ting etter flere år med 'psykisk-negativitet'; Det hjelper å snakke om det med noen som bryr seg. Beklager om innlegget ble litt rotete, jeg håper dere får en fin helg og at uken som kommer er lettere enn den som var. Klem SoppVandrerne

Hva kicker skikkelig? Amfetamin innehar ikke den farmakologiske egenskapen du tilskriver det.

Nei, det er ikke det. Tusenvis av nordmenn er sykemeldt dette sekund fordi dem ikke klarer å ta seg sammen, dette er noe som har spredd seg som ild i tørt gress i samfunnet vårt de siste årene - også for de helt rusfrie.

..Og dette PISSET er grunnen. Jeg teller 6 jenter jeg kommer på som er sykemeldt i dette øyeblikk på grunn av samlivsbrudd. Xen min er på sosialen, 1 år etter. De 3-4 dagene i sengen som er helt normale har blitt til vedvarende "psykiske problemer". Det er en epidemi - og det har ingenting med amfetamin å gjøre. Hva som helst som skaper litt motgang, gjør ting litt trått, eller tilogmed bare en grunn til at man kan føle at man har det litt kjipt er nok. Sånn som her.

Enten har TS tilfeldigvis blitt utmattet etc og linket det mot det ubetydelige amfetaminbruket for relativt lenge siden, eller så har han underbevisst hatt samme illusjon om denne egenskapen til amfetamin og dermed klart å mane fram "lidelsen" sin.

Som en tispe som er innbilt gravid.

Dette er ikke et hjelpende spark i ræven. Dette er en som forteller han hva han må gjøre for å ikke gjøre seg selv syk av selvmedlidenhet.

Om jeg virkelig oppfattes som en god samaritan som sitter på Internett og gir folk "spark bak" må jeg gjøre noe med fremtoningen min. Jeg sitter her og forteller hvordan amfetamin fungerer til folk som vil diskutere det - det er tross alt noe jeg har brukt i snart ti år, hvorav 8 av månedene var i sammenhengende amfetaminrus. Ingen av de jeg kjenner som har vært borti faktisk avhengighet av amfetamin (dvs daglig, ikke "2-3 dager") har noensinne vært borti det våset dere snakker om.

Vi får håpe lege og psykolog er flink og forstår at det han trenger er å høre at han ikke trenger noe.

Jepp! Jeg kjører på dronepungen!

Jeg må si at slike innlegg som TøffeTom kommer med, som for meg virker som en slags fasit på hva som er vanlig etter "faktisk avhengighet", trigger lysten til å holde meg jævla lang unna dritet.
Med dude, hold deg for god for å snakke nedlatende til folk som ikke har vært like lenge i gamet som deg, eller de andre kompisene dine du snakker om.
Jeg slang ikke pikken min ut på forumet for å måle med deg hvem som har størst. Jeg ville ha hjelp til å skjønne hva som skjer, og når det går over. Mulig det for deg virker rart at noen er plaget så lang tid etter "2-3 dager på", men slik er min realitet. For ordens skyld er det snakk om 2-3 dager hver uke i ca 7 år. Så det er jo mulig jeg innehar en slags kunnskap om hva avhengighet er.

Denne uka skal jeg faen meg komme meg ut.
Og svare på minst en tlfsamtale per dag. Fordi det er sånn JEG føler det.

For det første: Konsensus er ikke et fancy begrep.

For det andre: Med epidemi her refererer jeg ikke til dem som oppsøker velferdsordninger å utnytte. Disse har jeg ikke ment å adressere på noen måte.

Det jeg anser som en epidemi er hvordan det å "melde seg ut" både forventes og aksepteres i møte med problemer og utfordringer av stadig mindre omfang. Det er sant som du sier, det er ikke noen vesenforskjell mellom problematikk rundt rus kontra ikke-rus. Det som gjør det hensiktsmessig å trekke frem rus er at man oppnår en konkretisering av parametrene såvel som faktagrunnlaget.


Rassert psyke? Hva er det du snakker om? Du har etter alt å dømme en mild, midlertidig depresjon, noe omtrent 50% av befolkningen opplever i løpet av livet. Til tross for at det du beskriver er like vanlig som det er uvanlig, uten rus, har du valgt å tilskrive opplevd nedtur til sporadisk amfetaminmissbruk flere måneder før. Dette til tross for at amfetamin ikke har denne egeskapen fra et fysiologisk standpunkt samtidig som at ingen brukermasse kan støtte hypotesen din empirisk. Samtidig har du en uttalt motvilje mot å faktisk få en farmakologisk forståelse for problemstillingen.

Så la oss bare understreke dette en gang for alle; det er ingen direkte årsakssammenheng mellom det moderate amfetaminmissbruket ditt for flere måneder siden og det du beskriver av problemer nå.

Og hvafornoe? Er det høye krav som har fått deg i uføret du er i; eller er det det motsatte:


Altså. Du har en litt kjip periode i livet, der du svarer ved å ligge i sengen og unngå sosialisering. Samtidig tilskriver du nedturen din en eksogen påvirkning, slik at du i realiteten fraskriver deg alt ansvar for det å komme seg på fote igjen. Det eneste du faktisk gjør aktivt for å forbedre noe er å "snakke logikk med deg selv", men kun når du er paranoid.

Til slutt presanterer du det ene svare som uansett alltid dukker opp ifbm milde depresjoner; trening. Men det blir bare litt "her og der", "stresser du det blir det bare demotiverende".

DETTE er DEL 1 av EPIDEMIEN jeg maser sånn om!!
Du ligger i sengen og syntes synd på deg selv, flytter ansvaret for din dårlige periode over på noe det ikke kan gjøres noe med, gidder ikke gå inn for å gjøre det ENESTE du faktisk anerkjenner at fungerer mot problemet ditt. Trener du skikkelig blir det jo bare så "demotiverende så jævla fort", slik at du heller kan ligge hjemme og "se livet passere", enda "det gjør så jævla vondt". (Forøvrig tror jeg ingen person som noensinnne har gått igang med å trene seriøst har trukket konklusjonen du presenterer.)

DEL 2 er det faktum at alle flokker rundt deg og sier du skal fortsette å ta deg mer tid, selvmedlidende og sengeliggende.

Kan det virkelig ikke bli mer krystallklart? Innser du ikke at DEL 3 faktisk er det du gjør nå? Du har gjort en helt ubegrunnet antakelse om årsaken til at du har det som du har det, neglisjerer alle andre muligheter og samtidig spørr du etter en "fix". Det som så skjer er at en med både erfaringen og kunnskapen til å si at dette her, dette er bare tullball. Du er altså ikke fortapt i en latent amfetamindepresjon eller et eller annet ikke-eksisterende medisinsk fenomen.

En lykkens dag? Du kan bli frisk? Neida. Du er ikke interessert i å være åpen for det som angivelig ville vært en fantastisk nyhet: det finnes ingen grunn til at du ikke skal kunne bidra til å bli "Normal" igjen. Men fremfor å i det minste prøve, la tvilen komme deg til gode, så har du og resten av epidemien slått kringvern om den maktesløse, paranoide og statiske x-missbrukeren som bare må ligge i sengen og vente på dagen alt blir bra.

Og jeg har fasitsvaret for tilnærmingen du nytter: ALDRI.

Så. Igjen.

Opp å stå.

Ok, TøffeTom. Jeg forstår at dette ikke fører særlig fram. Jeg orker ikke føre noen ordkrig med en Rambo, som tydeligvis har bestemt seg for at verden er full av svake mennesker som syter og klager over den minste ting.

Forøvrig jobber jeg fra hjemme, yter en hel del til samfunnet og har på ingen måte gitt opp. Ble det bedre nå?

Jeg må bare få tilføye noe her! Jeg ser folk ordlegge seg i journalistøyemed daglig, og jeg må si at jeg er imponert over måten du skriver på! Du er, ift det jeg har lest fra deg i andre innlegg, et prakteksemplar på hvordan (eks?)narkomane skal være! Artikulær og med visjoner!

Har vært våken siden lørdag og er nok påvirket av valium, amfetamin, GHB og heroin as we speak. Men det nærmer seg.

Tusen takk, uansett!

Og jeg vet at jeg er ganske kvass i formuleringene, men det er den måten jeg føler poengene mine best kommer frem på en entydig og logisk måte. Jeg mener oppriktig at det er i din egen interesse å tenke litt over det jeg prøver å si, for enda det er dramatisk og direkte så er det det samme jeg ville sagt til deg om du var ungen min.