Ut på tur, aldri sur!
Med ryggsek, liggeunderlag og sovepose forsvant jeg og en god venn av meg ut i skogen. Vi dro til et nærliggende ferskvann for å tilbringe natten der med diverse ymse substanser. Det var lenge siden jeg selv hadde begitt meg ut på en tripp, og jeg hadde aldri før begitt meg ut på en tripp i en setting ene og alene dedikert til skogen. Vi var i naturens hender, langt fra andre mennesker (bortsett fra diverse turgåere vi kunne skimte i det fjerne). Perfekt. Vi fant oss et passende sted etter å ha gått og tittet litt rundt innsjøen og oppdaget store og mørke skyer kjappe seg fra det fjerne. Vi så lynglimt på himmelen etterfulgt av praktfulle brak som vibrerte gjennom naturen. Uten å la dette hindre oss fortsatte vi med å sette opp en presenning vi kunne være under da de mørke skyene hadde begynt å riste fra seg sin tunge vekt ned over området vi var på. Jeg bannet litt for meg selv da jeg helst ikke ville ha regn, lyn og torden på en gang mens jeg var på syresnurr, men vi var såpass heldige at regnbygen som traff oss forsvant etter en ti minutters tid. Lynglimtene og de fantastiske brakene var vi akkompagnert av gjennom mye av natten derimot.
Etter å ha kastet fra oss alle sakene gikk vi en liten tur for å gjøre oss kjent med stedet vi skulle tilbringe oss på med en kraftig alterert bevissthet de neste timene. Kikket rundt for å se hvor det kunne være gøy å bevege seg, hvor de pene utsiktene var utover hele dammen og så videre. Vi fortsatte så med å rulle opp en kompakt og liten DMT joint i tilfelle anledningen bydde seg under turen mens vi ventet på en tredjemann som skulle være med oss. Etter mye styr fram og tilbake siden han ikke fant veien opp til innsjøen med en gang, slang vi bare syrelappene våre på tunga etter vi hørte han hadde blitt sendt i riktig retning av en turgåer. En og en halv lapp, tilsvarende omlag 180ug. Selv trodde jeg denne dosen skulle være i det minste laget, men det viste seg at vi ble ganske tura av de allikevel.
Da en halvtime hadde gått tuslet vi avgårde for å møte tredjemann slik at vi kunne geleide han gjennom skogen for å komme fram til det skogholtet vi hadde slått oss ned i, omringet av innsjøen på alle kanter. Det var et ganske perfekt og nydelig sted. Jeg kjente allerede at jeg hadde begynt å komme opp på syra når vi gikk for å møte han. Følte meg lett og litt vektløs i kroppen samtidig som litt uro og energi strømmet gjennom meg etterfulgt av kriblinger. Jeg hadde ikke venta meg en opptur så raskt! Men, en skal ikke klage heller. Etterhvert som vi beveget oss tilbake til campen med tredjemann på slep begynte syra virkelig å kicke inn såpass at det var best å legge/sette seg ned for å la det sige innpå. På dette tidspunktet var det bare unødvendig og ubehagelig å måtte fly rundt. Vi hadde faktisk med oss en ganske bra ipod høyttaler for å kunne ha muligheten til å ha på musikk, til tross for de naturlige omgivelsene våre. Jeg satte på Amon Tobin - Easy Muffin og en spesiell, nesten litt mystisk stemning senket seg over oss etterhvert som syra bygget seg opp i kroppen og visualsa spirte fram. Tredjemannen som var med skulle ta 2C-E nasalt og styrte med dette mens vi andre begynte å jobbe med trippen.
Helt ut av det blå mens vi lå under presenningen spratt tredjemann opp og sa han måtte hjem. Jeg hadde begynt å bli relativt tura så jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men han insisterte på at han måtte komme seg hjem igjen. Han var stressa og 2C-E'en kom visst for hardt på han. Vi forklarte han at oppturen (han var ny på 2C-E og hadde ikke allverdens erfaring med psykedelika) kunne være ubehagelig og urolig og sa at det ville være best hvis han ble i skogen med oss slik at vi kunne hjelpe han gjennom det. Han ville ikka ta imot hjelp og slang på seg sekken og begynte å tusle avgårde. Vi fulgte han et lite stykke og forsikret oss om at han var tilstede nok til å kunne gå hjem. Jeg hadde kontakt med han på telefon flere ganger gjennom kvelden etter han dro for å være sikker på at alt var i skjønneste orden. Han fikk seg en interessant liten reise hjemover og vi hørte senere at han hadde opplevd en ego-død på senga, tydelig at han fikk i seg litt for mye på en gang.
Peak!
Skogen tok over seg en helt ny dimensjon da vi returnerte til campen vår. Trærne svaiet og bølget, farger var mye sterkere og mønstre smøg seg omkring rundt oss. Vi labbet omkring i skogen uten å helt vite hvor vi skulle gjøre av oss i denne morphende, bølgende, pulserende og fargerike eventyrsettingen. Tankegangen var kraftig alterert og vi følte omgivelsene våre i svært høy grad. Vi fant ut at vi ikke hadde lyst til å være ved campen og tok med oss en del saker bort til tuppen av "øyen" vi var på for å kunne nyte utsikten over hele dammen. Vi tok med høyttaleren, en didgeridoo vi hadde med, en lommelykt, et speil og noe annet småtteri. Da vi nådde tuppen ved vannet var det en helt fantastisk utsikt som møtte oss. Det smøg seg mønstre langs vannet, trærne svaiet og skiftet farger, skyene på himmelen lagde helt sinnsvake mønstre og former mens det lynte og tordnet i det fjerne. Å være vitne til slike kraftige naturkrefter var helt fantastisk og krydret hele opplevelsen. Vi ble like lamslått hver gang.
Her begynner tidsperspektivet mitt og rekkefølgen over hva som skjedde å skjelve litt, hele opplevelsen forvandlet seg inn til en suppe av forskjellig hendelser og loka observasjoner. Vi satt ved vannkanten og jeg begynte å spille på didgeridooen og min venn observerte seg selv i speilet med en lommelykt. Han var nesten sjokkert over at han så noe i speilet: "Jeg er jo bare en følelse som flyr avgårde, men når jeg ser her i speilet ser jeg faen meg en skapning som stirrer tilbake på meg!" Ting begynte å bli relativt snålt, det føltes ut som om vi begynte å smelte sammen med omgivelsene våre. Som om vi var trærne, bakken, vannet og naturen selv som forsvant inn i natten. Som min venn sa var vi bare en følelse som fløyt avgårde. Denne følelsen var en følelse av natur, skjønnhet, guddom og frihet. Det begynte å bli mørkt, noe som fikk alle slags insekter til å komme fram.
Vi var omringet av mygg, maur, andre flyvende ting, flaggermus som fløy rundt dammen, andre snåle insekter som krøp langs bakken og på oss. Vi brydde oss overhodet ikke, vi var en del av de og de likeså en del av oss. Jeg kunne høre mygg som beveget seg rundt meg, den snikende ekle suselyden blant andre lyder av insekter. Det var helt absurd å sitte der når dyrelivet rundt oss blomstret opp, for det var så utrolig mange av dem i alle forskjellig fasonger. Vi var i symbiose med naturen og dyrelivet rundt oss, noe som ga oss en meget spesiell, til tider ekkel og mystisk stemning og assosiasjoner til urbefolkninger. Plutselig fant vi ut at vi ikke kunne ha på oss sko, så vi slang fra oss sko og sokker og vandret rundt der barbeint. Vi var med andre ord skikkelig på bærtur =)
Å spille på didgeridooen mens vi var ute i skogen så tura var bare helt fantastisk. Å dele vibrasjonen og energien i kroppen min gjennom et rør som så sendte det ut i lufta og videre til omgivelsene mine ga en helt sinnsyk healende og hellig følelse av kontakt med naturen. Å ha øynene lukket med fine CEV's samtidig som jeg spilte på didgeridooen var et eventyr i seg selv. Vi gikk også mye rundt, uten sko, uten at vi helt visste hvorfor mens jeg stadig blåste gjennom instrumentet. Å gå barbeint på bakken i skogen var også meget behagelig da foten omtrent smeltet sammen med underlaget vi tråkket på. Det var mykt, varmt og godt å tråkke rundt. Dessuten forsterket det den følelsen av personlig knytning til naturen som vi hele tiden følte. Jeg tvilte ikke et sekund på at naturen i sitt mangfold var bevisst på et eller annet plan, og var beæret over å være der ute.
Jeg merket også hvor fjerne menneskelige konsepter var mens vi fløyt rundt i skauen. Fjerne minner og tanker om skole/jobb, penger, storbyer, sosiale spill, vestlig kultur og samfunn var helt borte. Jeg fattet ikke at det overhodet eksisterte, mye av det føltes heller ikke riktig. Å være så tura midt ute i skogen på svarte natta rev omtrent bort hele min tilknytning til våres moderne verden, jeg var jo såvidt klar over at jeg faktisk hadde en plass i et moderne samfunn, bodde i et hus og involverte meg med andre mennesker i hverdagslige sosiale spill mens jeg hadde oppgaver og plikter å følge i forhold til det.
Under hele turen snakket vi om at vi skulle gjøre noe gang på gang, hvorpå det aldri ble gjort. Det ble bare til at vi ble sittende eller begynte med noe annet. Å kommunisere var heller ikke det letteste av alt, og vi satt ikke mye stille da syra funka som en propell i rævva. Vi skjønte ikke hvorfor det lå så mange ting rundt oss heller. Vi brukte jo ikke høyttaleren noe mer og stusset over den, mobiltelefonen skjønte vi ikke noe av, skoene våres som vi hadde tatt av hadde vi jo helt glemt og ble ikke kloke på, en lommebok, til og med klærne vi hadde på. Vi tok dem faktisk av på et tidspunkt, ned til bokseren, slik at vi kunne vasse litt ut i vannet. Det var en helt sinnsyk opplevelse å kjenne det vannet berøre kroppen. Bortsett fra at den kjølige lufta minnet meg på at det kanskje var greit å ha på noe klær så føltes det mye bedre å gå uten.
Noe så trivielt som å grille var et helt fjernt konsept for begge to, men noe sa oss at vi skulle gjøre det for å kunne slenge pølser på. Grillen ble satt opp ved vannkanten langt unna noe som kunne ta fyr, såpass kontroll hadde vi. Å se på flammene bre seg utover engangsgrillen var litt av et show, så jeg måtte ta fram didgeridooen og spille ned i grillen. Før jeg visste ordet av det hadde kameraten min slengt en pølse i hånda mi, hvorpå jeg studerte den som om det skulle vært noe jeg aldri hadde sett før. Prøvde å småspise på den, men grillpølse i lompe uten tilbehør var ikke spesielt imponerende. Kastet den omsider fra meg og studerte heller insektene som krøp rundt oss. Satt med lommelykten og lyste på bakken rundt meg. Så hvordan steinen jeg satt på lagde helt utrolige mønstre mens den stadig var i bevegelse, hvordan det kom et lite insekt krypende forbi her og der, lyste på føttene mine som heller ikke så helt menneskelig ut. Turen var rimelig visuell og artig sånn sett, men jeg kan ikke si at det skjedde noe veldig merkverdig i form av innsikt eller åpenbaringer som jeg ikke har hatt før.
Vi skrek også ut hvilken fantastisk reise midt oppe i skapelsesprossessen vi faktisk er med på fra fødsel til død. Hva slags fantastisk eventyr vi er med på og observerer, prøver å finne ut av hva er for noe osv. Hvilket mirakel det er at noe eksisterer i det hele tatt, at jeg og han kunne stå som hvert vårt individ med hver vår bevissthet ut av organisert materie og kommunisere med hverandre. Hvordan universet hele tiden kompleksifiserer seg selv og organiserer seg i systemer, hvordan vi ved å forandre hjernekjemien vår kan alterere den subjektive virkelighetsoppfatningen vi har for å utforske hvordan virkeligheten vår kan være utenom det hverdagslige. Samt hvordan mennesker beveger seg bort fra naturen, glemmer helt av hvilket mirakel som hele tiden foregår rundt og i dem, stresser og er fylt med redsel og irrasjonell frykt som det ikke skulle vært noen grunn til å bære på. Vi følte oss som bevisste manifestasjoner av naturen som utforsket oss selv og prossessen vi er en del av og lager sammen. Vi følte virkelig en sterk tilknytning til naturen, dyrelivet, hverandre, oss selv og resten av eksistensen og alt det måtte innebære.
Tid for DMT
Til slutt, etter mye surring og tøys i skogen, fant vi ut at vi skulle fyre opp DMT jointen. Vi stakk tilbake til campen og satte oss ned. Jeg var i en skikkelig loka form på dette tidspunktet. Hadde ikke snøring på hva som var foran eller bak, hva jeg egentlig drev med, hva jeg hadde gjort, om jeg var tura, eller om det hele bare var en drøm. Masse minner og følelser surret gjennom hodet mitt, jeg klarte ikke plassere noen som helst rekkefølge på de. Jeg var helt lost. Men allikevel presterte jeg å fyre opp DMT jointen hvorpå jeg ble sparket hardt i balla. Tok noen solide trekk før det smalt som lyn fra blå himmel. Ga fra meg jointen til min venn som satt ved siden av i en fei før et sinnsykt rush fylte hele kroppen min mens omverdenen vibrerte og ble fylt opp med fantastiske hallusinasjoner. Tiden stoppet og de slitsomme LSD visualsa forsvant bakenfor DMT hallusinasjonene. Sterkt lys begynte å omringe meg, spesielt gult, hvitt og oransj var farger som gikk igjen i kaoset. Det var som å skyte ren bevissthet rett ned i hjernen etterfulgt av en følelse av helligdom. Geometriske mønstre krøp langs bakken og kastet seg rundt i lufta, symboler og urgamle ansiktsfigurer spratt oppover trærne og stort sett overalt rundt meg. Jeg satt lamslått i lotus stilling og begynte å chante. Det hele er helt umulig å beskrive. Jeg fikk den velkjente følelsen av at dette var riktig, utrolig bra, og jeg ble fylt med en så fantastisk glede og mental klarhet. Assosiasjonen til noe urgammelt blusset igjen opp, noe ala den jeg hadde opplevd tidligere på turen bare nå utrolig intensifisert sammen med følelsen av helligdom. Skogen tok form av geometriske mønstre, hellige symboler og figurer. Det spilte ikke noen rolle om øynene var lukket eller åpne, det føltes og så ut som om jeg satt midt i den hellige gral. Det var dessverre ingen skapninger som kom for å treffe meg denne gangen, mest sannsynlig fordi jeg kun røyket fra en joint. Like fort som smellet kom forsvant det og virkeligheten startet å tikke igjen. Jeg begynte å le i forbauselse og glede og var sjokkert (som alltid etter DMT). Det jeg fant rimelig interessant var hvordan jeg gikk fra å være tura på LSD til å være nesten helt nede etter DMT flashet. Visualsa til LSD var borte når jeg kom ned igjen på DMT, det samme var den loka formen jeg var i før jeg røyket. Jeg fikk plutselig så mye bedre kontakt med virkeligheten igjen etter DMT flashet og var så og si helt nede igjen.
Etter dette satte vi oss tilbake til plassen ved vannet og slappet av. Solen hadde begynt å stå opp bak oss og morgenen grydde. Vi røyket oss en joint og krøp inn i soveposene og nøt utsikten mens vi pratet om turen. Fugler begynte å kvitre, en andefamilie på en mor og to barn var utrolig nærme oss og drev med sin morgenrutine. Hele scenen var utrolig koselig, det ga en indre ro og sitte der å se naturen og dyrene på så kloss hold begynne dagen sin. Til slutt bare pakket vi sakene og kom oss hjem for å få oss litt søvn.
Alt i alt en allright tripp, ikke noe spesielt nevneverdig men jeg tenkte det kunne være kult å legge ut en rapport uansett. Er jo mange som finner en verdi i å lese om disse tingene, og jeg finner en verdi i å skrive og dele det jeg kan og har erfart =)
Med ryggsek, liggeunderlag og sovepose forsvant jeg og en god venn av meg ut i skogen. Vi dro til et nærliggende ferskvann for å tilbringe natten der med diverse ymse substanser. Det var lenge siden jeg selv hadde begitt meg ut på en tripp, og jeg hadde aldri før begitt meg ut på en tripp i en setting ene og alene dedikert til skogen. Vi var i naturens hender, langt fra andre mennesker (bortsett fra diverse turgåere vi kunne skimte i det fjerne). Perfekt. Vi fant oss et passende sted etter å ha gått og tittet litt rundt innsjøen og oppdaget store og mørke skyer kjappe seg fra det fjerne. Vi så lynglimt på himmelen etterfulgt av praktfulle brak som vibrerte gjennom naturen. Uten å la dette hindre oss fortsatte vi med å sette opp en presenning vi kunne være under da de mørke skyene hadde begynt å riste fra seg sin tunge vekt ned over området vi var på. Jeg bannet litt for meg selv da jeg helst ikke ville ha regn, lyn og torden på en gang mens jeg var på syresnurr, men vi var såpass heldige at regnbygen som traff oss forsvant etter en ti minutters tid. Lynglimtene og de fantastiske brakene var vi akkompagnert av gjennom mye av natten derimot.
Etter å ha kastet fra oss alle sakene gikk vi en liten tur for å gjøre oss kjent med stedet vi skulle tilbringe oss på med en kraftig alterert bevissthet de neste timene. Kikket rundt for å se hvor det kunne være gøy å bevege seg, hvor de pene utsiktene var utover hele dammen og så videre. Vi fortsatte så med å rulle opp en kompakt og liten DMT joint i tilfelle anledningen bydde seg under turen mens vi ventet på en tredjemann som skulle være med oss. Etter mye styr fram og tilbake siden han ikke fant veien opp til innsjøen med en gang, slang vi bare syrelappene våre på tunga etter vi hørte han hadde blitt sendt i riktig retning av en turgåer. En og en halv lapp, tilsvarende omlag 180ug. Selv trodde jeg denne dosen skulle være i det minste laget, men det viste seg at vi ble ganske tura av de allikevel.
Da en halvtime hadde gått tuslet vi avgårde for å møte tredjemann slik at vi kunne geleide han gjennom skogen for å komme fram til det skogholtet vi hadde slått oss ned i, omringet av innsjøen på alle kanter. Det var et ganske perfekt og nydelig sted. Jeg kjente allerede at jeg hadde begynt å komme opp på syra når vi gikk for å møte han. Følte meg lett og litt vektløs i kroppen samtidig som litt uro og energi strømmet gjennom meg etterfulgt av kriblinger. Jeg hadde ikke venta meg en opptur så raskt! Men, en skal ikke klage heller. Etterhvert som vi beveget oss tilbake til campen med tredjemann på slep begynte syra virkelig å kicke inn såpass at det var best å legge/sette seg ned for å la det sige innpå. På dette tidspunktet var det bare unødvendig og ubehagelig å måtte fly rundt. Vi hadde faktisk med oss en ganske bra ipod høyttaler for å kunne ha muligheten til å ha på musikk, til tross for de naturlige omgivelsene våre. Jeg satte på Amon Tobin - Easy Muffin og en spesiell, nesten litt mystisk stemning senket seg over oss etterhvert som syra bygget seg opp i kroppen og visualsa spirte fram. Tredjemannen som var med skulle ta 2C-E nasalt og styrte med dette mens vi andre begynte å jobbe med trippen.
Helt ut av det blå mens vi lå under presenningen spratt tredjemann opp og sa han måtte hjem. Jeg hadde begynt å bli relativt tura så jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men han insisterte på at han måtte komme seg hjem igjen. Han var stressa og 2C-E'en kom visst for hardt på han. Vi forklarte han at oppturen (han var ny på 2C-E og hadde ikke allverdens erfaring med psykedelika) kunne være ubehagelig og urolig og sa at det ville være best hvis han ble i skogen med oss slik at vi kunne hjelpe han gjennom det. Han ville ikka ta imot hjelp og slang på seg sekken og begynte å tusle avgårde. Vi fulgte han et lite stykke og forsikret oss om at han var tilstede nok til å kunne gå hjem. Jeg hadde kontakt med han på telefon flere ganger gjennom kvelden etter han dro for å være sikker på at alt var i skjønneste orden. Han fikk seg en interessant liten reise hjemover og vi hørte senere at han hadde opplevd en ego-død på senga, tydelig at han fikk i seg litt for mye på en gang.
Peak!
Skogen tok over seg en helt ny dimensjon da vi returnerte til campen vår. Trærne svaiet og bølget, farger var mye sterkere og mønstre smøg seg omkring rundt oss. Vi labbet omkring i skogen uten å helt vite hvor vi skulle gjøre av oss i denne morphende, bølgende, pulserende og fargerike eventyrsettingen. Tankegangen var kraftig alterert og vi følte omgivelsene våre i svært høy grad. Vi fant ut at vi ikke hadde lyst til å være ved campen og tok med oss en del saker bort til tuppen av "øyen" vi var på for å kunne nyte utsikten over hele dammen. Vi tok med høyttaleren, en didgeridoo vi hadde med, en lommelykt, et speil og noe annet småtteri. Da vi nådde tuppen ved vannet var det en helt fantastisk utsikt som møtte oss. Det smøg seg mønstre langs vannet, trærne svaiet og skiftet farger, skyene på himmelen lagde helt sinnsvake mønstre og former mens det lynte og tordnet i det fjerne. Å være vitne til slike kraftige naturkrefter var helt fantastisk og krydret hele opplevelsen. Vi ble like lamslått hver gang.
Her begynner tidsperspektivet mitt og rekkefølgen over hva som skjedde å skjelve litt, hele opplevelsen forvandlet seg inn til en suppe av forskjellig hendelser og loka observasjoner. Vi satt ved vannkanten og jeg begynte å spille på didgeridooen og min venn observerte seg selv i speilet med en lommelykt. Han var nesten sjokkert over at han så noe i speilet: "Jeg er jo bare en følelse som flyr avgårde, men når jeg ser her i speilet ser jeg faen meg en skapning som stirrer tilbake på meg!" Ting begynte å bli relativt snålt, det føltes ut som om vi begynte å smelte sammen med omgivelsene våre. Som om vi var trærne, bakken, vannet og naturen selv som forsvant inn i natten. Som min venn sa var vi bare en følelse som fløyt avgårde. Denne følelsen var en følelse av natur, skjønnhet, guddom og frihet. Det begynte å bli mørkt, noe som fikk alle slags insekter til å komme fram.
Vi var omringet av mygg, maur, andre flyvende ting, flaggermus som fløy rundt dammen, andre snåle insekter som krøp langs bakken og på oss. Vi brydde oss overhodet ikke, vi var en del av de og de likeså en del av oss. Jeg kunne høre mygg som beveget seg rundt meg, den snikende ekle suselyden blant andre lyder av insekter. Det var helt absurd å sitte der når dyrelivet rundt oss blomstret opp, for det var så utrolig mange av dem i alle forskjellig fasonger. Vi var i symbiose med naturen og dyrelivet rundt oss, noe som ga oss en meget spesiell, til tider ekkel og mystisk stemning og assosiasjoner til urbefolkninger. Plutselig fant vi ut at vi ikke kunne ha på oss sko, så vi slang fra oss sko og sokker og vandret rundt der barbeint. Vi var med andre ord skikkelig på bærtur =)
Å spille på didgeridooen mens vi var ute i skogen så tura var bare helt fantastisk. Å dele vibrasjonen og energien i kroppen min gjennom et rør som så sendte det ut i lufta og videre til omgivelsene mine ga en helt sinnsyk healende og hellig følelse av kontakt med naturen. Å ha øynene lukket med fine CEV's samtidig som jeg spilte på didgeridooen var et eventyr i seg selv. Vi gikk også mye rundt, uten sko, uten at vi helt visste hvorfor mens jeg stadig blåste gjennom instrumentet. Å gå barbeint på bakken i skogen var også meget behagelig da foten omtrent smeltet sammen med underlaget vi tråkket på. Det var mykt, varmt og godt å tråkke rundt. Dessuten forsterket det den følelsen av personlig knytning til naturen som vi hele tiden følte. Jeg tvilte ikke et sekund på at naturen i sitt mangfold var bevisst på et eller annet plan, og var beæret over å være der ute.
Jeg merket også hvor fjerne menneskelige konsepter var mens vi fløyt rundt i skauen. Fjerne minner og tanker om skole/jobb, penger, storbyer, sosiale spill, vestlig kultur og samfunn var helt borte. Jeg fattet ikke at det overhodet eksisterte, mye av det føltes heller ikke riktig. Å være så tura midt ute i skogen på svarte natta rev omtrent bort hele min tilknytning til våres moderne verden, jeg var jo såvidt klar over at jeg faktisk hadde en plass i et moderne samfunn, bodde i et hus og involverte meg med andre mennesker i hverdagslige sosiale spill mens jeg hadde oppgaver og plikter å følge i forhold til det.
Under hele turen snakket vi om at vi skulle gjøre noe gang på gang, hvorpå det aldri ble gjort. Det ble bare til at vi ble sittende eller begynte med noe annet. Å kommunisere var heller ikke det letteste av alt, og vi satt ikke mye stille da syra funka som en propell i rævva. Vi skjønte ikke hvorfor det lå så mange ting rundt oss heller. Vi brukte jo ikke høyttaleren noe mer og stusset over den, mobiltelefonen skjønte vi ikke noe av, skoene våres som vi hadde tatt av hadde vi jo helt glemt og ble ikke kloke på, en lommebok, til og med klærne vi hadde på. Vi tok dem faktisk av på et tidspunkt, ned til bokseren, slik at vi kunne vasse litt ut i vannet. Det var en helt sinnsyk opplevelse å kjenne det vannet berøre kroppen. Bortsett fra at den kjølige lufta minnet meg på at det kanskje var greit å ha på noe klær så føltes det mye bedre å gå uten.
Noe så trivielt som å grille var et helt fjernt konsept for begge to, men noe sa oss at vi skulle gjøre det for å kunne slenge pølser på. Grillen ble satt opp ved vannkanten langt unna noe som kunne ta fyr, såpass kontroll hadde vi. Å se på flammene bre seg utover engangsgrillen var litt av et show, så jeg måtte ta fram didgeridooen og spille ned i grillen. Før jeg visste ordet av det hadde kameraten min slengt en pølse i hånda mi, hvorpå jeg studerte den som om det skulle vært noe jeg aldri hadde sett før. Prøvde å småspise på den, men grillpølse i lompe uten tilbehør var ikke spesielt imponerende. Kastet den omsider fra meg og studerte heller insektene som krøp rundt oss. Satt med lommelykten og lyste på bakken rundt meg. Så hvordan steinen jeg satt på lagde helt utrolige mønstre mens den stadig var i bevegelse, hvordan det kom et lite insekt krypende forbi her og der, lyste på føttene mine som heller ikke så helt menneskelig ut. Turen var rimelig visuell og artig sånn sett, men jeg kan ikke si at det skjedde noe veldig merkverdig i form av innsikt eller åpenbaringer som jeg ikke har hatt før.
Vi skrek også ut hvilken fantastisk reise midt oppe i skapelsesprossessen vi faktisk er med på fra fødsel til død. Hva slags fantastisk eventyr vi er med på og observerer, prøver å finne ut av hva er for noe osv. Hvilket mirakel det er at noe eksisterer i det hele tatt, at jeg og han kunne stå som hvert vårt individ med hver vår bevissthet ut av organisert materie og kommunisere med hverandre. Hvordan universet hele tiden kompleksifiserer seg selv og organiserer seg i systemer, hvordan vi ved å forandre hjernekjemien vår kan alterere den subjektive virkelighetsoppfatningen vi har for å utforske hvordan virkeligheten vår kan være utenom det hverdagslige. Samt hvordan mennesker beveger seg bort fra naturen, glemmer helt av hvilket mirakel som hele tiden foregår rundt og i dem, stresser og er fylt med redsel og irrasjonell frykt som det ikke skulle vært noen grunn til å bære på. Vi følte oss som bevisste manifestasjoner av naturen som utforsket oss selv og prossessen vi er en del av og lager sammen. Vi følte virkelig en sterk tilknytning til naturen, dyrelivet, hverandre, oss selv og resten av eksistensen og alt det måtte innebære.
Tid for DMT
Til slutt, etter mye surring og tøys i skogen, fant vi ut at vi skulle fyre opp DMT jointen. Vi stakk tilbake til campen og satte oss ned. Jeg var i en skikkelig loka form på dette tidspunktet. Hadde ikke snøring på hva som var foran eller bak, hva jeg egentlig drev med, hva jeg hadde gjort, om jeg var tura, eller om det hele bare var en drøm. Masse minner og følelser surret gjennom hodet mitt, jeg klarte ikke plassere noen som helst rekkefølge på de. Jeg var helt lost. Men allikevel presterte jeg å fyre opp DMT jointen hvorpå jeg ble sparket hardt i balla. Tok noen solide trekk før det smalt som lyn fra blå himmel. Ga fra meg jointen til min venn som satt ved siden av i en fei før et sinnsykt rush fylte hele kroppen min mens omverdenen vibrerte og ble fylt opp med fantastiske hallusinasjoner. Tiden stoppet og de slitsomme LSD visualsa forsvant bakenfor DMT hallusinasjonene. Sterkt lys begynte å omringe meg, spesielt gult, hvitt og oransj var farger som gikk igjen i kaoset. Det var som å skyte ren bevissthet rett ned i hjernen etterfulgt av en følelse av helligdom. Geometriske mønstre krøp langs bakken og kastet seg rundt i lufta, symboler og urgamle ansiktsfigurer spratt oppover trærne og stort sett overalt rundt meg. Jeg satt lamslått i lotus stilling og begynte å chante. Det hele er helt umulig å beskrive. Jeg fikk den velkjente følelsen av at dette var riktig, utrolig bra, og jeg ble fylt med en så fantastisk glede og mental klarhet. Assosiasjonen til noe urgammelt blusset igjen opp, noe ala den jeg hadde opplevd tidligere på turen bare nå utrolig intensifisert sammen med følelsen av helligdom. Skogen tok form av geometriske mønstre, hellige symboler og figurer. Det spilte ikke noen rolle om øynene var lukket eller åpne, det føltes og så ut som om jeg satt midt i den hellige gral. Det var dessverre ingen skapninger som kom for å treffe meg denne gangen, mest sannsynlig fordi jeg kun røyket fra en joint. Like fort som smellet kom forsvant det og virkeligheten startet å tikke igjen. Jeg begynte å le i forbauselse og glede og var sjokkert (som alltid etter DMT). Det jeg fant rimelig interessant var hvordan jeg gikk fra å være tura på LSD til å være nesten helt nede etter DMT flashet. Visualsa til LSD var borte når jeg kom ned igjen på DMT, det samme var den loka formen jeg var i før jeg røyket. Jeg fikk plutselig så mye bedre kontakt med virkeligheten igjen etter DMT flashet og var så og si helt nede igjen.
Etter dette satte vi oss tilbake til plassen ved vannet og slappet av. Solen hadde begynt å stå opp bak oss og morgenen grydde. Vi røyket oss en joint og krøp inn i soveposene og nøt utsikten mens vi pratet om turen. Fugler begynte å kvitre, en andefamilie på en mor og to barn var utrolig nærme oss og drev med sin morgenrutine. Hele scenen var utrolig koselig, det ga en indre ro og sitte der å se naturen og dyrene på så kloss hold begynne dagen sin. Til slutt bare pakket vi sakene og kom oss hjem for å få oss litt søvn.
Alt i alt en allright tripp, ikke noe spesielt nevneverdig men jeg tenkte det kunne være kult å legge ut en rapport uansett. Er jo mange som finner en verdi i å lese om disse tingene, og jeg finner en verdi i å skrive og dele det jeg kan og har erfart =)
og det var det helt sikkert. 
Fikk en solid "Bad" trip, ikke
