Sitat av
sorrY
En epidemi? Jeg er enig i at det finnes folk, som uten moral, og velvitende utnytter samfunnet. Men den der bli litt for "det tredje riket" for meg. Jeg vil ikke kategorisere deg som utenfor konsensus, (fancy btw) så mye som jeg heller vil legge en slags bitter undertone til grunn for uttalelsene dine. Feil? Meget mulig.
Men en diskusjon angående rassert psyke, og at verden (Norge) stiller høye krav til folk, enten det har med rusproblematikk eller andre problemer, trenger ikke slike utbrudd. Det finnes andre arenaer for det.
For det første: Konsensus er ikke et fancy begrep.
For det andre: Med epidemi her refererer jeg ikke til dem som oppsøker velferdsordninger å utnytte. Disse har jeg ikke ment å adressere på noen måte.
Det jeg anser som en epidemi er hvordan det å "melde seg ut" både forventes og aksepteres i møte med problemer og utfordringer av stadig mindre omfang. Det er sant som du sier, det er ikke noen vesenforskjell mellom problematikk rundt rus kontra ikke-rus. Det som gjør det hensiktsmessig å trekke frem rus er at man oppnår en konkretisering av parametrene såvel som faktagrunnlaget.
Sitat av
sorrY
Men en diskusjon angående rassert psyke,
Rassert psyke? Hva er det du snakker om? Du har etter alt å dømme en mild, midlertidig depresjon, noe omtrent 50% av befolkningen opplever i løpet av livet. Til tross for at det du beskriver er like vanlig som det er uvanlig, uten rus, har du valgt å tilskrive opplevd nedtur til sporadisk amfetaminmissbruk flere måneder før. Dette til tross for at amfetamin ikke har denne egeskapen fra et fysiologisk standpunkt samtidig som at ingen brukermasse kan støtte hypotesen din empirisk. Samtidig har du en uttalt motvilje mot å faktisk få en farmakologisk forståelse for problemstillingen.
Så la oss bare understreke dette en gang for alle;
det er ingen direkte årsakssammenheng mellom det moderate amfetaminmissbruket ditt for flere måneder siden og det du beskriver av problemer nå.
Sitat av
sorrY
...og at verden (Norge) stiller høye krav til folk, enten det har med rusproblematikk eller andre problemer, trenger ikke slike utbrudd. Det finnes andre arenaer for det.
Og hvafornoe? Er det høye krav som har fått deg i uføret du er i; eller er det det motsatte:
Sitat av
sorrY
da ingenting annet virker å gi noen mening. Men det som er så vondt er at jeg ser livet stikke ifra meg mens jeg ligger her.
Sitat av
sorrY
Når går denne elendigheta over? For jeg orker virkelig ikke å leve sånn. Det er jo helt på trynet at det å holde seg nogenlunde nykter, kontra være på trynet, skal føre til at man føler seg sånn??
Jeg prøver hver dag å fokusere på ting som betyr noe, og når jeg blir paranoid prøver jeg å snakke logikk med meg selv, men det funker jo ikke..
Sitat av
sorrY
Det er sjukt viktig det der med treningen merker jeg.. Men for øyeblikket holder det med sporadiske besøk innom treningsstudioet her, og noen joggeturer. Orker ikke stresse det, for da har ting en tendens til å bli demotiverende jævlig fort..
Altså. Du har en litt kjip periode i livet, der du svarer ved å ligge i sengen og unngå sosialisering. Samtidig tilskriver du nedturen din en eksogen påvirkning, slik at du i realiteten fraskriver deg alt ansvar for det å komme seg på fote igjen. Det eneste du faktisk gjør aktivt for å forbedre noe er å "snakke logikk med deg selv", men kun når du er paranoid.
Til slutt presanterer du det ene svare som uansett alltid dukker opp ifbm milde depresjoner; trening. Men det blir bare litt "her og der", "stresser du det blir det bare demotiverende".
DETTE er DEL 1 av EPIDEMIEN jeg maser sånn om!!
Du ligger i sengen og syntes synd på deg selv, flytter ansvaret for din dårlige periode over på noe det ikke kan gjøres noe med, gidder ikke gå inn for å gjøre det ENESTE du faktisk anerkjenner at fungerer mot problemet ditt. Trener du skikkelig blir det jo bare så "demotiverende så jævla fort", slik at du heller kan ligge hjemme og "se livet passere", enda "det gjør så jævla vondt". (Forøvrig tror jeg ingen person som noensinnne har gått igang med å trene seriøst har trukket konklusjonen du presenterer.)
DEL 2 er det faktum at alle flokker rundt deg og sier du skal fortsette å ta deg mer tid, selvmedlidende og sengeliggende.
Kan det virkelig ikke bli mer krystallklart? Innser du ikke at DEL 3 faktisk er det du gjør nå? Du har gjort en helt ubegrunnet antakelse om årsaken til at du har det som du har det, neglisjerer alle andre muligheter og samtidig spørr du etter en "fix". Det som så skjer er at en med både erfaringen og kunnskapen til å si at dette her, dette er bare tullball. Du er altså ikke fortapt i en latent amfetamindepresjon eller et eller annet ikke-eksisterende medisinsk fenomen.
En lykkens dag? Du kan bli frisk? Neida. Du er ikke interessert i å være åpen for det som angivelig ville vært en fantastisk nyhet: det finnes ingen grunn til at du ikke skal kunne bidra til å bli "Normal" igjen. Men fremfor å i det minste prøve, la tvilen komme deg til gode, så har du og resten av epidemien slått kringvern om den maktesløse, paranoide og statiske x-missbrukeren som bare må ligge i sengen og vente på dagen alt blir bra.
Og jeg har fasitsvaret for tilnærmingen du nytter: ALDRI.
Så. Igjen.
Opp å stå.
Sist endret av Tøffetom; 10. mai 2015 kl. 11:31.