Yo long story short har en bror som snart kommer ut av fengsel. Det er ikke første gangen og alle tidligere ganger har det ikke tatt lang tid før han er tilbake i rusmisbruket sitt. Når han var yngre innså han ikke problemet, drikke fem dager i uka er jo ikke sååå uvanlig når man er ung og gir en finger til A4 normen. Men greia er at han går ikke på byn eller bar som andre men sitter hjemme, hos en kompis, eller på en benk ute å drikker og dytter i seg enten piller eller kokain og raver rundt og gjør unødvendig kriminalitet for rushets skyld. Han sier han er helt avhengig av en form for rush og derfor klarer han ikke sitte hjemme edru mange dager eller uker. Det er de idiotiske tinga han gjør rusa som får han i fengsel også og han har holdt på å dø av rusmisbruket sitt, og å drepe andre av dritten han finner på rusa.

Okei så før sistgang han sona hadde han klart seg bedre enn på flere år, han hadde fått dame og ville vekk fra kriminaliteten og sa det var en lettelse å bo hos henne hvor kompisene ikke fant han for da greier han ikke si nei. Han gikk i misbruksgrupper og sånt i fengsel og hadde fått jobb og ting på stell til når han kom ut men det tok tre uker så ga han faen igjen. En glipp kalte han det men alle oss rundt han mista troa og tilliten da. Han ble dumpa av dama og ga enda mere opp det å skjerpe seg og havna i fengsel igjen. Et år seinere, nye misbruksgrupper og terapikurs i fengselet er han nå innstilt på å klare å holde seg alkohol, rus og spenningssøkendefri før han er for gammel til å få noe orden på livet.

MEN så til poenget (sorry blei kanskje ikke så short story alikavell)
Han ser ikke behovet eller nytten for å starte i terapi for å jobbe med årsakene til at han alltid flykter til rus, han innser ikke at alkohol er hovedproblemet selvom det er kun når han drikker han tar andre ting, han syntes det er nedverdigende og altfor mye å kreve når vi foreslår han fortsetter i misbruksgrupper/AA/NA eller lignende. Men jeg mener jo det er viktige støttekrykker for at han skal greie det ordentlig denna gangen. Han mener derimot at å gå til psykolog bare er bullshit og for psykisk syke(han vil ikke anerkjenne at han er det), at å gå til misbruksgreier bare er for tapere og at å høre snakk om det bare vil gi han mer lyst til å ta noe igjen, og at jobb og penger skal løse alle problemene hans.

Hvordan kan jeg hjelpe han til å innse han trenger noen støttehjul når han kommer ut? Han har faila hver gang på egne ben. Hvordan kan jeg råde han uten at han blir pissed og tolker det nedverdigende?
Og hvordan kan jeg bidra med at forventningene hans er mer realistiske? Han utagerer og ruser seg så fort han kjeder seg og tror at livet skal bli spennende og bra med en kul jobb, men for det første har han ikke utdanning og er for gammel og sta til å ta det (han skal bare ha penger kjappest og enklest og gidder ikke studere før han får seg fulljobb) så det er ikke mange kule jobber å få, og for det andre så har jo livet mye kjedelig dødtid i hverdagen men det virker ikke som at han skjønner at det er noe alle vi vanlige folk aksepterer, og til og med iblandt nyter.
Hvis noen har tips til ting jeg kan ta han med på og sånn også å gjøre sammen som ikke involverer alkohol og rusmidler tips gjerne. Ja veit om hytteturer skitur osv men tenker på mest småting i hverdagen etter jobb noe jeg kan gjøre med han for at han ikke skal kjede seg og ende med å drikke ti dager i strekk og slå ned random folk og selge tjuvegods...

Så bra du prøver å ta vare på broren din, men en ting er sikkert.. Det går nesten ikke ant å hjelpe en person som ikke vil ta imot hjelp, det har jeg erfart...

Ja jeg vet desverre det er mer eller mindre umulig å få noen i behandling når de ikke vil eller ser poenget selv. Jeg bare er litt desp etter om jeg på noen måte kan få han til å innse nytteverdien i det. Han syns jeg er nedlatende og undervurderende når jeg sier at det er viktig å ha proff støtte rundt seg, for han mener han skal greie dette helt fint aleine og at innstillingen hans nå er nok. Etter tidligere erfaringer glemmer han den innstillingen så fort han går forbi ølseksjonen i butikken en dag han ikke har annet å gjøre, eller så fort han trenger penger og vil ringe opp gamle venner i et miljø som ikke er bra.

Han er voksen og har holdt på med kriminalitet hele livet og det som egentlig er mest irriterende og ødeleggende er at han tror livet må være så spennende. Politijakt, innbrudd, smugling, fyll og horer. Har lurt på om han kan ha adhd eller mani eller noe for en vanlig hverdag med å slappe av klarer han max to eller på det lengste tre uker før han må finne på noe heftig fuckery med rus og krim igjen og mye av kjedetida hans går til å tenke på ideer til nye stunt fordi han jakter thrillen. Helst liker han å gjøre det mange ganger i uka men han holdt seg som sagt litt bedre i skinnet når han hadde dame.

Han har ikke sterkere ønske enn å leve normalt og slutte med alt men må innrømme jeg ikke har trua når han ikke vil prøve andre fremgangsmåter for å klare det enn alle gangene han har faila før og veit ikke hva jeg kan gjøre og finne på med han for å få han til å begynne å like mer normale ting og den normale "kjedelige" hverdagen..

høres ut som han trenger noe å fylle tomrommet med, noe som gir adrenalin og helst også mening og gir belønning.
kunne det vært et alternativ å holde han veldig nær mens du støtter i retning av noe sånt kanskje? tenk en jobb som har fare og spenning f eks, kanskje no ekstremsport å sikte mot å bli instruktør i det?

kan hende det er på god vei mot noe bedre tenker jeg hvertfall, og om det funker så tviler jeg på at det blir helt slutt på no øl osv, men neste steg kan jo være at han møter den rette og får barn som kan gi enda mer motivasjon til å holde seg på matta.

Ja, som Munted Artist sier så trenger han noe som gir meningi hans liv... Han liker adrenalin kick. Det jeg tenker da er at det han liker er å leve på grensen... Er det å ha fallskjerm hopping/Wingsuit flyving noe for han ? Vet ikke om dette er noe han kunne ha tenkt seg å gjøre ? Igjen... dette er risikofyllte hobbyer/Jobber.. men ikke kriminelt(med unntak)!

Har han ingen diagnose ? Hva med å spørre en psykolog.. virker veldig ADHD aktig. Om så er så tror jeg ikke du skal håpe på noe normal A4 liv for ham.. det skjer ikke.

Det er ikke alltid så mye man får gjort. Det beste jeg mener du kan gjøre er bare å fortsette å være en perifer støtte, men å spille den rollen best mulig. Ikke bli for hands-on, siden han bare tar det som et inngripen og det heller trigger depresjonen.

Men bare det at du gidder å ta den rollen, kan gjøre at du forhindrer kanskje 30% av lovbrudd og selvskading via rus han ellers ville gjort.

Du kan jo alltids -tilby- turer som du nevner, eller bare en kveld med pizza, tv og prat noen timer er nok det også. De små tingene går gjerne lenger enn store ting.

Bare å ta vare på den tilliten som er der kan være det beste du kan gjøre, enn å prøve å tvinge til å ha mer tillit enn han kanskje ikke har ressurser til å gi. Det kan gi mer skamfølelse hos han og trigge mer rusbruk.

Har selv vært en skikkelig Andreanalin junkie og skapt mye dritt får meg selv med unødvendig kriminalitet, fyll og faen skap. Få han på trening, helst mma eller boksing da får han masse Andreanalin og disiplin, kjøp en dirtbike og begynn og kjøre på bane, eller skrotrally dette er hobbyer som er jævelig vanskelig og kombinere med alkohol rus, det er billig og tar meste parten av tiden hans.