Driver å slutter med hasj og prøver å trekke meg unna miljøet for å faktisk få en sjanse på et normalt liv, men merker at det her kommer til å bli så forbanna ensomt. De eneste vennene jeg har er i rusmiljøet, ble kjent med de siden jeg flytta hit for et år siden og de har vært min «Ride or die» helt siden. Har nå slutta å henge meg nesten alle av de og kjenner på at jeg er jævlig ensom. Dagene mine er helt kliss like siden jeg er for psykisk syk til å gå skole eller jobbe. Har ingen jeg kan prate meg om følelsene mine mer bortsett fra psykologen. Ingen å gråte på skuldra til og ingen som kommer med oppløftende ord når jeg ikke orker mer. Alle jeg noen gang har kjent av venner har jeg mista, har ikke klart å tatt vare på noen av de.
Eneste personen jeg kan prate med er mora mi eller psykologen. Begynner å angre på at jeg tekker meg unna miljøet. Savner så sinnsykt å ha noen å henge med daglig, noen jeg er glad i og som jeg kan stole på. Har genuint ingen igjen. Ser så mørkt på å gå rundt helt mutters alene resten av voksenlivet, sliter med å bli kjent med nye folk og de jeg ble kjent med ble jeg kjent med av ren flaks, vi bare klikka så bra at vi hang dammen siden den dag. Er så sjeldent at jeg møter noen som forstår meg og som bryr seg om meg, og det gjør alt enda vondere. Vet ikke hvorfor jeg skrev dette innlegget egentlig, er bare lenge siden jeg har kjent meg så alene, er i en ganske ny by også så kjenner ingen utenfor miljøet.

Kunne du gråte på skuldra til de venna du hadde? Når var sist du gjorde det? Hva med å styrke forholdet til familien din og evn søsken og bruke de som støtte? Eller få deg nye rusfrie venner via vennskapsgrupper, apper og vennskapsarrangementer? Ta opp igjen kontakten med gamle klassekamerater å spørre om noen blir med å trene eller fiske eller på kunstutstilling og en matbit?

Uansett det du er gjennom nå er bare er fase. Du kommer ikke til å være alene resten av voksenlivet. Men jeg var viggo i to tre år etter jeg ble rusfri jeg også, måtte kutte ut alle og det tok tid å bli streit nok til å lære meg hvordan omgås streitinger. Noe som hjalp stort for å komme ut av ensomheten for meg var å bli frivillig i røde kors og en annen organisasjon. Det ga meg den sosiale treningen jeg trengte for å etterhvert tørre å ta opp kontakt med folk jeg hadde møtt gjennom livet utenfor rusmiljøet og å skaffe meg helt nye venner. Er du politisk interessert er det mye sosialt i å bli aktiv i et lokallag også. Enkelt å få venner å dra på kule ting med, spillkvelder, trening, middag, quiz, whatever floats your boat.

Men det vil føles kleint og fremmed den første tiden, men øvelse gjør deg tryggere og mindre malplassert sosialt i nye miljøer.

Etterhvert så vil du se tilbake på omgangskretsen som du hadde å innse at det eneste som bandt dere sammen var rus og russjargong og klaging over samfunnet og streitingene, kanskje samme musikksmak eller kanskje dere så noen kule filmer sammen begge likte, men at det du trodde var dype vennskap egentlig ikke stakk så dypt som du føler nå når du ikke kan sammenligne med det å ha noen andre.

Hold ut tida gjennom omstillingen, premien din kommer til slutt

Jeg har kutta ned på rusbruken betydelig men jeg henger fortsatt med folk som ruser seg relativt ofte. De fleste av de har jeg kjent lenge å er greie og jeg klarer fint å styre meg selv om andre drikker, røyker eller sniffer rundt meg. Klarer du?
Et alternativ kan være å skaffe deg en hobby der man møter flere folk å stifte nye bekjentskaper.

Jeg har vært ensom hele livet mitt. Dette pga mobbing i barneskolen. Jeg har det bta for det. Har ikke bruk for venner.

Jeg har det 110% likt i alt du sier. Har de siste årene blitt veldig alene. Har kun dårlige rus-bekjentskaper etter årevis med rus og dealing. Nå har jeg mistet alt av vanlige folk og jeg sliter med å komme i kontakt med nye. Rykter og fordommer som kommer av at man har brukt og solgt rusmidler på ett mindre sted gjør det også vanskeligere, for mange blir det en automatisk dealbreaker.

Jeg vil bare ha noen gode venner som kan være der for meg, og som jeg kan være der for når det trengs. Jeg skulle så veldig gjerne ønske at jeg ble invitert med på ting, at nærværet mitt betydde noe for noen. Jeg har mye å gi av meg selv når jeg først får blomstre, men jeg trenger næring i form av ett stabilt og godt nettverk, eller i det minste noen få personer rundt meg, jeg føler at jeg lever som en tilskuer. En tilskuer som kun ser alle folkene rundt seg, men ikke får delta. Som en statist i en film.


Jeg vil snakke med folk, jeg vil hjelpe folk, jeg vil kunne gjøre ting for noen andre enn meg. Selv store begivenheter i livet har jeg ingen å fortelle noe om, 30 års dagen min tilbrakte jeg i senga, og det samme med jul og nyttår. Hvis jeg vil på ferie(de få gangene jeg har råd) så er det alltid alene, ingen venneturer, ingen roadtrips, ingen fjellturer eller spaserturer med andre. Noen dager snakker jeg ikke engang, noen dager snakker jeg kun med kassadamen.
Jeg har vært så ensom og deprimert de siste 3-4 årene at jeg har kommet helt ut av trening når det kommer til alt det sosiale, som for eksempel kommunikasjon, jeg svarer dårlig, sliter med innlevelse og noen ganger sliter jeg med å holde samtaler gående om ikke motparten er veldig flink.
Jeg er heldigvis en del flinkere når det kommer til damer(og særlig når vi er alene), men man treffer jo ikke så mange av de mens man sitter seg ihjel hjemme.

Er en ellers helt vanlig gutt med gode verdier, er snill, omtenksom, inkluderende og lite dømmende. Har mye empati og strekker meg veldig langt for andre om det trengs, men alt dette er ting jeg ikke får praktisert når jeg sitter aleine.

Jeg vet det kan ordne seg etterhvert….om jeg først får ballen til å rulle så kan livet fort snus på hodet til det bedre, men jeg må først få litt moment på den.

Hadde jeg fått en kjæreste så kunne mye av elendigheten blitt borte. Det ville betydd alt i verden at det var noen andre der, noen å våkne opp til, noen å spørre hvordan dagen var, noen eom trenger meg like mye som jeg trenger dem. Noen som sammen vil stifte en familie en dag.

I det jeg skriver dette så tenker jeg bare på hvor godt det hadde vært å holde rundt noen igjen, litt kos har en veldig helbredende effekt, nærmest som drivstoff for hjernen.
Ingen anti-depressiva eller rusmidler kan måle seg med den effekten man får fra gode, genuine relasjoner og en meningsfull hverdag.

Jeg ønsker deg lykke til, forhåpentligvis finner du ett sted du hører hjemme en dag. Selv om boka vi skriver er inne i ett veldig mørkt kapittel nå så betyr det ikke at den må ha en mørk slutt også.
Jeg lever iallfall i håpet, det er alt jeg har.


Jeg hadde tydeligvis mye på hjertet, på flere måter.. ha en god helg folkens. Inviter gjerne en venn som sliter med på noe gøy! En vanlig helg for deg kan være årets høydepunkt for noen andre.

Høres ut som du lyver ovenfor deg selv, men hvis det funker så…

Hvordan bruker du dine 24 timer i døgnet når du hverken jobber eller omgås med andre, UTEN å ville ha venner? Du sier jo du er ensom, det kan vell tenkes at en venn ville endret på det?

Det er forresten ikke sånn at man har venner for å bruke dem, så du har kanskje misforstått hva en venn er. Ja, man gjør ting for hverandre, men det er ikke derfor man er der.

Det er kanskje annerledes for deg siden du aldri har hatt det bra sosialt, men for oss som faktisk har hatt ett sosialt liv og fått glede av andre menneskers nærvær så høres «ikke bruk for venner» ut som en slags forsvarsmekanisme du har overbevist deg selv om, «Jeg innstiller meg på at jeg ikke har bruk for venner så slipper jeg å ønske meg det».

Jeg er litt enig i siste innlegg her. At "Jeg ikke trenger venner" er en forsvarsmekanisme. For venner trenger man. Alle sammen. Men gode venner og ikke dårlige venner. Tenk å dø som 80-åring uten en eneste venn. Jeg liker deg allerede, og tror at du kan være en god venn for mange og mange kan være en god venn for deg. For noen kan det hjelpe å bytte ut ordet "venn" med et annet ord, fordi man har så mange negative følelser til selve ordet. Det tar tid med mennesker og det tar tid å bli trygg og klare å åpne seg til andre. Men det er verdt det. Selv om det av og til og innimellom går til helvete. Thats life. Helvetes vanskelig. Men det finnes bra folk, det er helt sikkert.

Husk, det kan være at enkelte foretrekker en tilverelse uten andre mennesker tett på seg.
Folk er forskjellige.

Du er handicapped om jeg ikke blander? Hvor gammel er du, Ivar?

Jeg er også venneløs. Aldri hatt mange venner, men tidligere hatt noen. Blitt utsatt for mye vold og enormt med mobbing osv så er egentlig ødelagt. Stoler ikke på mennesker, klarer ikke kultivere relasjoner. Gått i terapi i årevis. Mitt liv er som observatør. På en god dag. Ofte går det to, tre eller kanskje fire uker uten at jeg snakker noen. Høytider og bursdag er kjipt og veldig vanskelig. Men ellers distraherer jeg med så godt jeg kan. Leser bøker, noen ganger lydbøker om jeg ikke orker lese. Lytter mye til musikk Spiller forskjellige instrumenter og ser masse serier og film.

Alt jeg gjør gjør jeg alene. Går jeg ut for pizza, pils eller på en cafe så er det alene. Det er hyggelig nok det. Om sommeren liker jeg å gå i parken og blir glad av å se andre kose seg, enten de bare slanger seg i solen, hygger seg med venner eller gjør aktiviteter. Nå er det litt for kaldt både ute og på innsiden av meg så frem til våren kommer går jeg bare ut om jeg må.

Valgte ikke å bli enstøing. Bare klarte ikke forholde meg til andre mennesker lenger. Gradvis forsvant alle jeg kjente fordi jeg ikke klarte følge opp vennskap. Det ble for komplisert med svingende dagsform og varierende kapasitet. Om det er slik noen tror at vi har mange liv, så håper jeg å bli katt i neste liv. For jeg har god trening i å underholde meg selv.

Jeg skjønner godt ossen du har det, jeg trakk meg ut av miljøet for 3 år siden.. og var helt alene en stund etterpå, det som hjalp meg var å reise på plasser som bymisjonen, NA, kilden og slike tilbud. Etter hvert når tiden gikk fikk jeg meg en hobby som gjorde att vennekretsen ble større, og nå har den utvidet seg veldig med mennesker som ikke holder på med rus.. jeg ville anbefalt deg og være rundt på slike plasser og når du har energi til det, Finn deg en hobby du kunne tenkt deg og drevet med ☺️