Vitenskapelige analyser er viktige for å ha en form for akurante data å henvise til, for å gjøre produkt mer troverdige, og kunne finne feil og rom for forbedringer i allerede strategiske prosesser. En vitenskapelig undersøkelse tilstreber for å gi sanne, intersubjektive, prøvbare utsagn om en gjenstand.
Det er to vitenskapteoretiske retninger man kan gå, den ene er positivistisk , den andre er hermanautisk. Positivistisk er metoden å formulere og teste hypoteser, hvor store utvalg benyttes. Hermanautisk vil si at verden er sosialt kontrusert og subjektiv. Vi konstruerer vår egen virkelighet. Analytikeren er en del av det som observeres. Det er et større fokus på betydning, og totaliteten. Metodiske syn preges av små utvalg som analyseres i dybden over tid. Det vil si at vi er en del av den virkeligheten vi selv oppfatter.
Ontologi (fra gresk opprinnelse, betyr noe sånt som; «slik ting faktisk er»)
Læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut. Det er vanskelig, om ikke umulig å komme fram til en omtrent forståelse av hvordan verden faktisk ser ut. Filosofer har diskutert dette i flere hundre år. Problemet er at det antageligvis er umulig å komme fram til et svar på om det ene eller det andre synet er det riktige. Men mye tyder på at man nærmer seg en antagelse om virkeligheten bare i begrenset grad kan undersøkes empirisk. (Wikipedia). Empirisk/empiri: «Erfaringsmessig» fra Empiria = Erfaring.
Empiri bygger på vitenskapelige undersøkelser av virkeligheten, iakttakelser og eksperiment og derav de erfaringer som er gjort, framfor på i forvegen oppstilte teorier eller filosofiske resonnement. Empirisk data er data som er produsert ved et eksperiment eller ved observasjon. Empiri er et begrep som betegner informasjon frambrakt ved observasjon, erfaring eller eksperiment.
Det er et sentralt konsept i vitenskap og vitenskapelig metode at alle fakta må være empiriske eller basert på bevis eller logisk konsekvens som er observerbart av sansene. Det er i dag akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri, forutenom matematikk.
Hvorfor faller ikke matematikk under de samme prinsippene? Hvorfor kan ikke matematikk være empirisk? Kan man ikke si at matematikk over tid har vært erfaringsmessig evaluert og eksperimentert med?
Hva er det vi mennesker forbinder med sannhet? Noe som er ekte, empirisk, ontologisk? Er ikke alt vi lever av, alt vi tror bare teorier som har bygget og etablert seg mer standhaftig for vært tiår som går?
Når det gjelder analyser, og selve studien av analyser (metaanalyser), er det en selvfølge at hva kildene til en metafysisk erkjennelse angår, så ligger det allerede i deres begrep at de ikke kan være empiriske. Deres prinsipper , må altså være hentet fra erfaringer, for den skal ikke være fysisk men metafysisk, dvs. en erkjennelse som ligger hinsides erfaringen. Vil dette da være troverdig?
Hvordan kan vi vite at noe er sant, dersom ingenting er alt og alt er ingenting, og alt bygger på solipisme. Gorgias (ca. 483-375 f.Kr.) skal ha uttalt;
1. Ingenting eksisterer;
2. Selv om noe eksisterer, kan ingenting være kjent om det, og selv om noe kan være kjent om det, kan kunnskap om det ikke meddeles andre.
Mye av poenget med sofistene var å vise at "objektiv" kunnskap var en bokstavelig umulighet. Mennesker har forskjellige oppfatninger og personlige erfaringer med ordene, men hvordan kan man da ha en sannhet? Er ikke sannhet noe som skal være det ultimate riktige, og at der finnes ingen motsetninger?
Egentlig så vet vi ingenting, vi bare tror veldig mye rart. De analyser vi driver, gjør ingenting sant, eller riktig, det bare utelukker annet fra å være like eller mer riktig i forhold til de forsknings metoder, og analyser som er benyttet innenfor de spesifikke rammer og betingelser, som ofte i en hensikt å komme fram til et konkret mål, for å "bevise" eller klargjøre noe. Det jeg stiller spørsmålstegn med er hvor ligger relabiliteten og validiteten i de forskjellige "sannheter", hva gjør noe mer sant enn noe annet. Er alt vi tror at vi vet egentlig bare hypoteser og teorier som er blitt forsket på i de "riktige" retninger for å gi det en troverdig validitet, fordi vi ikke har tatt hensyn til andre faktorer og snøret oss inn på en smal linje som hele tiden blir smalere, fordi vi begynte i en bestemt retning og valgte å fortsette på samme sti. Det jeg mener er at selv om mennesker alltid har prøvd å finne variabler og motsetninger, har man alltid hatt en overliggende teori som regjerer over de teoriene man alltid prøver å skape. Man kan si at som en del av det man prøver å skape, vil det alltid være bygget på noe annet.
Her stiller jeg veldig mange spørsmål, men jeg er på utkikk etter hva andre freakere opplever som en sannhet, og hvordan man kan stole på at noe er sant? Hvordan kan man vite? Er ingenting egentlig sant...? Egentlig ønsker jeg bare en debatt rundt temaet.
Det er to vitenskapteoretiske retninger man kan gå, den ene er positivistisk , den andre er hermanautisk. Positivistisk er metoden å formulere og teste hypoteser, hvor store utvalg benyttes. Hermanautisk vil si at verden er sosialt kontrusert og subjektiv. Vi konstruerer vår egen virkelighet. Analytikeren er en del av det som observeres. Det er et større fokus på betydning, og totaliteten. Metodiske syn preges av små utvalg som analyseres i dybden over tid. Det vil si at vi er en del av den virkeligheten vi selv oppfatter.
Ontologi (fra gresk opprinnelse, betyr noe sånt som; «slik ting faktisk er»)
Læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut. Det er vanskelig, om ikke umulig å komme fram til en omtrent forståelse av hvordan verden faktisk ser ut. Filosofer har diskutert dette i flere hundre år. Problemet er at det antageligvis er umulig å komme fram til et svar på om det ene eller det andre synet er det riktige. Men mye tyder på at man nærmer seg en antagelse om virkeligheten bare i begrenset grad kan undersøkes empirisk. (Wikipedia). Empirisk/empiri: «Erfaringsmessig» fra Empiria = Erfaring.
Empiri bygger på vitenskapelige undersøkelser av virkeligheten, iakttakelser og eksperiment og derav de erfaringer som er gjort, framfor på i forvegen oppstilte teorier eller filosofiske resonnement. Empirisk data er data som er produsert ved et eksperiment eller ved observasjon. Empiri er et begrep som betegner informasjon frambrakt ved observasjon, erfaring eller eksperiment.
Det er et sentralt konsept i vitenskap og vitenskapelig metode at alle fakta må være empiriske eller basert på bevis eller logisk konsekvens som er observerbart av sansene. Det er i dag akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri, forutenom matematikk.
Hvorfor faller ikke matematikk under de samme prinsippene? Hvorfor kan ikke matematikk være empirisk? Kan man ikke si at matematikk over tid har vært erfaringsmessig evaluert og eksperimentert med?
Hva er det vi mennesker forbinder med sannhet? Noe som er ekte, empirisk, ontologisk? Er ikke alt vi lever av, alt vi tror bare teorier som har bygget og etablert seg mer standhaftig for vært tiår som går?
Når det gjelder analyser, og selve studien av analyser (metaanalyser), er det en selvfølge at hva kildene til en metafysisk erkjennelse angår, så ligger det allerede i deres begrep at de ikke kan være empiriske. Deres prinsipper , må altså være hentet fra erfaringer, for den skal ikke være fysisk men metafysisk, dvs. en erkjennelse som ligger hinsides erfaringen. Vil dette da være troverdig?
Hvordan kan vi vite at noe er sant, dersom ingenting er alt og alt er ingenting, og alt bygger på solipisme. Gorgias (ca. 483-375 f.Kr.) skal ha uttalt;
1. Ingenting eksisterer;
2. Selv om noe eksisterer, kan ingenting være kjent om det, og selv om noe kan være kjent om det, kan kunnskap om det ikke meddeles andre.
Mye av poenget med sofistene var å vise at "objektiv" kunnskap var en bokstavelig umulighet. Mennesker har forskjellige oppfatninger og personlige erfaringer med ordene, men hvordan kan man da ha en sannhet? Er ikke sannhet noe som skal være det ultimate riktige, og at der finnes ingen motsetninger?
Egentlig så vet vi ingenting, vi bare tror veldig mye rart. De analyser vi driver, gjør ingenting sant, eller riktig, det bare utelukker annet fra å være like eller mer riktig i forhold til de forsknings metoder, og analyser som er benyttet innenfor de spesifikke rammer og betingelser, som ofte i en hensikt å komme fram til et konkret mål, for å "bevise" eller klargjøre noe. Det jeg stiller spørsmålstegn med er hvor ligger relabiliteten og validiteten i de forskjellige "sannheter", hva gjør noe mer sant enn noe annet. Er alt vi tror at vi vet egentlig bare hypoteser og teorier som er blitt forsket på i de "riktige" retninger for å gi det en troverdig validitet, fordi vi ikke har tatt hensyn til andre faktorer og snøret oss inn på en smal linje som hele tiden blir smalere, fordi vi begynte i en bestemt retning og valgte å fortsette på samme sti. Det jeg mener er at selv om mennesker alltid har prøvd å finne variabler og motsetninger, har man alltid hatt en overliggende teori som regjerer over de teoriene man alltid prøver å skape. Man kan si at som en del av det man prøver å skape, vil det alltid være bygget på noe annet.
Her stiller jeg veldig mange spørsmål, men jeg er på utkikk etter hva andre freakere opplever som en sannhet, og hvordan man kan stole på at noe er sant? Hvordan kan man vite? Er ingenting egentlig sant...? Egentlig ønsker jeg bare en debatt rundt temaet.