Det har en liten påvirking på meg vil jeg si, men ikke mye. Jeg identifiserer meg ikke som et menneske, jeg har ødelagt menneskeheten min. Det er en essensiell del av prossesen for å bli fri fra ego. Jeg er rimelig død på innsiden kan du si, men det er akkuratt sånn jeg liker det. Man kan si at det er en negativ eller en positiv. Jeg opplever ikke verden som en vanlig person. Jeg lever i det som ofte kalles non-duality. Som vil si at det er inget klar skille fra meg og alt annet. Jeg er ikke til stede et spesielt sted. Jeg identifiserer meg ikke med tanker. Alt skjer automatisk. Verden slik du ser den, har ingen realitet for meg.

Hvordan har du klart å ødlegge den? Det har vanskelig med å tro, med mindre du har noen heftige diagnoser ved siden da. Fikk bare dårlig vibber av hvordan du beskrev det. Å ha slike som deg i livet sitt som er så lite empatisk ødlegger deg.

Man ødelegger sin menneskehet og andre deler av seg selv ved å se tydelig at den aldri eksisterte til å begynne med. Så ødelgger man en del av gangen av seg selv. Bit etter bit. Det er bare en illusjon, og illusjoner kan "ødelegges". Jeg greier meg fint alene, og har ikke så veldig mye kontakt med mennesker sånn generelt. Så det er ikke noe stort problem. Jeg kunne lett gått flere måneder uten noe menneskelig kontakt. Jeg har alltid likt meg best alene. I mitt tidligere liv var jeg en veldig "empatisk og snill person". Og noen av de vanene og tankemønstrene sitter fortsatt igjen.

Det høres mere ensomt ut enn godt. Jeg å trives alene med at jeg bor alene og ikke er sammen med noen. På den andre siden liker jeg også å være sosial men på mine premissier og ikke så ofte, da det tar mer energi enn gir. Det jeg skal frem til er om man verken er empatisk eller har noe form for følelsesliv, så vil dette være mer skadelig for de som er rundt deg enn deg selv da det virker som om lite allerede engasjerer deg.

Det var ett tag der jeg syns livet var godt. Men idag synes livet er noe urettferdig, og kjipt.

Jeg var skikkelig ute å sykle selv som ungdom. Og så ble jeg 19 og fikk samvittighet. La meg inn på et strengt terapeutisk samfunn for en del år siden. Fullførte der, fullførte ettervern. Hadde livet på stell igjen. Det var hjernevasking, men en god en, pleier jeg å si.
Jeg var trygg i meg sjøl. Kjente ikke lenger på angst. Jeg var gjeldsfri.
Jobbet først på sykehjem, så i håndverkerbransjen i Oslo.
Så ble jeg sjuk. Fikk kreft. Først en operasjon, så beskjed om spredning, så en operasjon til. Også et par cellegift kurer, som i og for seg var det verste.
Det ødela meg totalt, men jeg valgte å stå i det. Prøvde meg på arbeid igjen, men fikk ikke til. Hadde ikke sjans. Mistet jobben etter et år.
Også i samme tid fikk jeg et par auto immune sykdommer, som jeg sliter med idag. Det er mye smerter og ensomhet. Jeg har fortsatt ikke rørt de store rusmidlene fra tidligere av, men jeg tar meg en blås i ny og ne.
Greia er. At jeg klarer meg jo så vidt idag. Prøvde meg på jobb to ganger i år. Fikk meg først vikariat. Så en fast jobb i et annet firma. Men begge gangene står helsa i veien.
Nav har ikke akkurat gjort livet mitt lett. Jeg var gjeldsfri i 2016. Idag har jeg sikkert oppimot en 2-300 000 i gjeld. Fordi «Nav betaler ikke regninger».
Og siden jeg ikke rakk å jobbe spesielt før jeg ble dårlig, så har jeg hatt minstesats aap i 5 år. 12k i mnd. Jeg har 10k i husleie. Så det har ikke bare vært enkelt.
Søkte ung ufør og fikk det «gjennom». Men det ble bare et «ung ufør-tillegg på AAP». Gikk opp til 14k i mnd.

Og jeg sliter med skam over å være syk. Og ha vært syk. At teppet ble dratt under beina mine. Såpass at det går utover annet. Jeg ringer ikke tannlegen om jeg har tannverk.

Jeg har fullt tro på at livet kan være fantastisk og fint, og ikke minst fredfullt.
Men akkurat nå bare holder jeg ut.

Jeg vet ikke, men å finne noe som kan gi en eller annen mestringsfølelse skader ikke.

Samme her..