Hei!
Jeg har lenge vært skeptisk rundt diagnostisering av psykiske lidelser. I følge Store norske leksikon er en
diagnose "namn på sjukdomar eller
tilstandar med felles kjenneteikn". En diagnose i seg selv behøver ikke være en beskrivelse av noe som faktisk er feil. Derfor tenker jeg diagnostisering kan være særlig upresis og misledende. En særlig populær diagnose som kastes ut i hytt og gevær er den gode gamle angsten. Under paraplyen angst finnes det mange følelser en kan kjenne på uten å være grepet av angst. Urolig, sjenert, nervøs, anstrengt, engstelig, forskrekket, bekymret. Derfor synes jeg det er synd og utilstrekkelig å kaste rundt om med angst-paraplyen når du kjenner på slike følelser. Det å sette riktig ord på følelsene man bærer på tror jeg kan være mer til hjelp enn å generalisere negative følelser til ett begrep.
Skal du på et jobbintervju og er nervøs? Eller kanskje du er stresset over resulatet på innlevering? Er du oppjaget fordi du ikke får ro? Eller sjenert ovenfor nye mennesker?
Det finnes mange gode beskrivelser av følelser uten å inolvere en diagnose.
ADHD har jo også fått en oppsving i popularitet. Ofte har jeg møtt mennesker legge reaksjon og handlingsmønster over på ADHD-diagnosen. "Jeg er slik fordi jeg har ADHD". Jeg tenker det ligger så mye mer til enn noe så enkelt. Jeg tenker mange diagnoser er motsatt: Du er ikke slik fordi du har/er [sett inn passende diagnose]. Du har/er [sett inn passende diagnose] fordi du er SLIK.
Mange diagnoser er, som SNL definerer, navn på tilstander med felles kjennetegn. Om du googler "hva er en tilstand" kommer du til
Det norske akademis ordbok som definerer en tilstand til "bestemt beskaffenhet som karakteriserer noe(n)[...]".
Vi alle er forskjellige men deler likevel mange likhetstrekk oss imellom hva gjelder tankemåte, handlingsmønster, reaksjonsmåter. Har vi tilstrekkelig nok mange likheter for hvordan vi handler, tenker og reagerer med en de mønstrene som er tilknyttet et navn havner man under denne paraplyen. Vi diagnostiserer altså hvem vi er - uten at det egentlig er noe feil med oss.
Diagnostisering av psykiske diagnoser kan også være veldig upresis og påvirkelig. Meg bekjent kan det ikke takes en blodprøve for å avdekke hverken ADHD, angst eller depresjoner. Derfor må vi besvare skjemaer for å fastsette diagnose.
Selv har jeg hatt flere korte utredninger i livet - med varierende resultat. Resultatet av svarene jeg gav på et spørreskjema forteller at jeg lider av
agorafobi - frykt for åpne plasser eller situasjoner med mange mennesker. Det var helt nytt for meg - men om skjemaet bestemmer det så må jeg vel lide av det, eller?
For et tiår siden var jeg til utredelse for en lidelse hos psykolog. Etter et grundig skjemavelde var konklusjonen klar og ikke til å misforstå: panikkangst. Ti år senere var det faktiske svaret på bordet etter nevrologisk undersøkelse: EPILEPSI! Hvordan tør vi å være så skråsikre - når vi egentlig ikke vet?
Jeg har også tilegnet med diagnosene skadelig bruk og avhengighetssyndrom for amfetamin, morfin og alkohol. Disse kom tidlig på banen og har fulgt meg siden. Men likvel tok det mange år før jeg fikk avhengighetsyndrom for cannabis - selv om det var det lengst brukte rusmidlet av alle. Da spør jeg: Oppi alle vurderinger, skjemaer, henvisninger og diagnoser - hvorfor var det rusmidlet jeg begynte med først min siste avhengighetsdiagnose?
For meg er de tre nevnte egenerfaringene med på å underbygge hvorfor jeg er skeptisk til diagnostisering av så generelle tilstander. Diagnostiseringen fremstår som upresis og noe vilkårlig.