NRK meddeler at psykologer ser trend i flere unge som selvdiagnostiserer seg.

Ja jeg ser trenden på nett og rundt meg. Enda illere er det at de som følger personer som symptomfisker plutselig er eksperter på andres psykiske helse og diagnostiserer andre og! Det irriterer meg at det å feile noe har blitt in. Hva tenker dere andre?

Jeg poster i undergrunn fordi noen kanskje vil bidra om personlig psykisk helse anonymt ikke knyttet til bruker. Hvis det blir feil får admin bare flytte tråden

Tror det er en trend grunnet tiktok.
Har selv slitt med symptomer jeg har forsøkt å finne svar på i snart 10 år.
Dumpet innom ADHD helt tilfeldig, eller ADD som det heter noen steder på nettet og kjente meg igjen i symptomer.
Har hele livet trodd at man måtte være hyper for å ha ADHD så tanken har ikke en gang slått meg..

Fant en test på nettet, norsk og i følge den var det verdt en sjekk. Tenkte egentlig ikke så mye mer over det før jeg browset tiktok og algoritmen der er veldig sånn at den følger med på hvilke videoer man ser og brått var feeden min fylt opp av "DO YOU HAVE THIS ADHD SYMPTOM"? Så, kjente meg igjen i en del av videoene, ikke alle selvfølgelig og tok steget for å bli utredet.

Psykologen: ingen tvil i følge testen. Skal videre til psykiater etter en liten ventetid, usikker på hva resultatet der blir, men det kan være jeg er inne på noe.

Så, man skal ikke helt kjimse av selvdiagnosering, er ikke alltid like lett for leger å finne ALLE symptomer man har. Er ikke alltid man er klar over at noe faktisk er et symptom en gang.

I bunn og grunn er det uansett helsepersonell som avgjør "sykdomen" så hva folk skryter på seg rundt om spiller vel liten rolle?

Det kan jo ha veldig uheldig innvirkning på hvordan psykisk syke blir mottatt og behandlet av samfunnet forøvrig.
Om jeg har møtt 20 mennesker som påstår at de er bipolare, og hørt om 500 til i periferien, og jeg vet det egentlig går greit med alle sammen, så kanskje jeg tar det litt mindre alvorlig om jeg møter den éne som faktisk er alvorlig syk av det.

At vi sykeliggjør helt normale følelser er ikke noe nytt. Har selv lagt merke til hvor vanlig det har blitt med selvdiagnosering. Folk leser om diagnoser på nettet, kjenner seg igjen og tenker at det betyr at de har den gitte diagnosen. Slik fungerer det ikke, og en utredning bunner i mye mer enn å bare gå ut ifra en liste med symptomer.

Og som Jorg skriver, så ødelegger det for diagnoseringen i behandling. Om pasienten allerede har lest seg opp og tenker at dette er skoen som passer, så tror jeg det også vil påvirke terapien og utredningen.

Virker som det handler om et behov om å være unik, som om man er kul og skiller seg ut med en diagnose. Kanskje et behov for å ha en forklaring på følelser som man ikke alltid kan forklare.

Kjenner til en som nileser alt av personlighetsforstyrrelser og den ene uka har han det ene og den andre uka har han det andre og han er forresten den mest normale av alle jeg har kjent og kjent siden han var 5 år så ikke et dugg feiler han på ekte!

Kjenner en annen som også begynte å legge diagnoser på seg selv, familiemedlemmene sine og andre etter å ha fulgt en av disse mentalhealth guruene på instagram.. Nei bro dama du liker og ble kjent med forrige uke har ikke adhd og tilknytningsproblemer bare fordi hun heller trener og er med venner og der ting skjer enn å være med deg... Er nesten litt trist for han analyserer alle opp og ned i mente og dikter opp forklaringer bare for å ikke ta innover seg at damene faktisk ikke er interessert..

Hva tror folk? At å være menneske er en robot? Å være menneske kan være et mysterium og vi skjønner ikke alltid oss selv eller andre men det gjelder alle så beklager å meddele men du er ikke unik.

Å gi seg selv diagnoser i ung alder synes jeg er uheldig på en måte som jeg ikke egentlig evner å putte inn i ord. Ikke at det er ''så'' ille, ingen dør, men det er vanskelig å forklare. Det har å gjøre med helse, angst, vurdering av egne vurderinger, selvbilde, og den type ting. La diagnoser bli gjort av fagfolk, kanskje det er på høy tid at noen snakker om dette fremfor å bare fokusere på at hasj gjør at du tror du er en fugl og hopper ut av vinduet?..

Tror ikke det er for å bli ufør eller få sykemelding men bare for å kunne sette en merkelapp på seg selv om at de skiller seg ut.

Skal si deg jeg må le godt når folk sier de sliter med angst fordi de er nervøse før en date eller når de kommer fyllesyk på jobb, har traumer fordi de svidde en pizza eller faren smalt hardt i døra en gang når de var 15, eller tror de er bipolar fordi livet ikke er flatt! Blir ganske oppgitt ass...

Det eneste jeg reagerer på er når folk snakker om at de er så skikkelig deprimerte og har sånn har de hatt det kjempelenge. Så spør noen kanskje da hvor lenge, ja helt siden tirsdag da typen gjorde det slutt. Nei da er du ikke deprimert, du er lei deg og skuffa for at du ble dumpa og har kanskje litt hjertesmerte, men det er ingen depresjon. Det trenger jo ikke bare gjelde depresjon. OCD feks brukes ofte, uten at folk helt skjønner hva ocd egentlig rommer. Noen liker å ha det ryddig og ordentlig rundt seg, det alene betyr ikke at de er ocd.

Hei!

Jeg har lenge vært skeptisk rundt diagnostisering av psykiske lidelser. I følge Store norske leksikon er en diagnose "namn på sjukdomar eller tilstandar med felles kjenneteikn". En diagnose i seg selv behøver ikke være en beskrivelse av noe som faktisk er feil. Derfor tenker jeg diagnostisering kan være særlig upresis og misledende. En særlig populær diagnose som kastes ut i hytt og gevær er den gode gamle angsten. Under paraplyen angst finnes det mange følelser en kan kjenne på uten å være grepet av angst. Urolig, sjenert, nervøs, anstrengt, engstelig, forskrekket, bekymret. Derfor synes jeg det er synd og utilstrekkelig å kaste rundt om med angst-paraplyen når du kjenner på slike følelser. Det å sette riktig ord på følelsene man bærer på tror jeg kan være mer til hjelp enn å generalisere negative følelser til ett begrep.

Skal du på et jobbintervju og er nervøs? Eller kanskje du er stresset over resulatet på innlevering? Er du oppjaget fordi du ikke får ro? Eller sjenert ovenfor nye mennesker?
Det finnes mange gode beskrivelser av følelser uten å inolvere en diagnose.


ADHD har jo også fått en oppsving i popularitet. Ofte har jeg møtt mennesker legge reaksjon og handlingsmønster over på ADHD-diagnosen. "Jeg er slik fordi jeg har ADHD". Jeg tenker det ligger så mye mer til enn noe så enkelt. Jeg tenker mange diagnoser er motsatt: Du er ikke slik fordi du har/er [sett inn passende diagnose]. Du har/er [sett inn passende diagnose] fordi du er SLIK.
Mange diagnoser er, som SNL definerer, navn på tilstander med felles kjennetegn. Om du googler "hva er en tilstand" kommer du til Det norske akademis ordbok som definerer en tilstand til "bestemt beskaffenhet som karakteriserer noe(n)[...]".
Vi alle er forskjellige men deler likevel mange likhetstrekk oss imellom hva gjelder tankemåte, handlingsmønster, reaksjonsmåter. Har vi tilstrekkelig nok mange likheter for hvordan vi handler, tenker og reagerer med en de mønstrene som er tilknyttet et navn havner man under denne paraplyen. Vi diagnostiserer altså hvem vi er - uten at det egentlig er noe feil med oss.


Diagnostisering av psykiske diagnoser kan også være veldig upresis og påvirkelig. Meg bekjent kan det ikke takes en blodprøve for å avdekke hverken ADHD, angst eller depresjoner. Derfor må vi besvare skjemaer for å fastsette diagnose.


Selv har jeg hatt flere korte utredninger i livet - med varierende resultat. Resultatet av svarene jeg gav på et spørreskjema forteller at jeg lider av agorafobi - frykt for åpne plasser eller situasjoner med mange mennesker. Det var helt nytt for meg - men om skjemaet bestemmer det så må jeg vel lide av det, eller?

For et tiår siden var jeg til utredelse for en lidelse hos psykolog. Etter et grundig skjemavelde var konklusjonen klar og ikke til å misforstå: panikkangst. Ti år senere var det faktiske svaret på bordet etter nevrologisk undersøkelse: EPILEPSI! Hvordan tør vi å være så skråsikre - når vi egentlig ikke vet?

Jeg har også tilegnet med diagnosene skadelig bruk og avhengighetssyndrom for amfetamin, morfin og alkohol. Disse kom tidlig på banen og har fulgt meg siden. Men likvel tok det mange år før jeg fikk avhengighetsyndrom for cannabis - selv om det var det lengst brukte rusmidlet av alle. Da spør jeg: Oppi alle vurderinger, skjemaer, henvisninger og diagnoser - hvorfor var det rusmidlet jeg begynte med først min siste avhengighetsdiagnose?


For meg er de tre nevnte egenerfaringene med på å underbygge hvorfor jeg er skeptisk til diagnostisering av så generelle tilstander. Diagnostiseringen fremstår som upresis og noe vilkårlig.

Helt enig �� det som irriterer mest rundt dette er at jeg føler folk som bare er annerledes, mister litt rommet sitt til å vær det. Har selv en rar form for angst rundt for mye mennesker, som jeg selv føler d har jeg en hyperaktiv hjerne som analyserer altfor mye å ikkje klare fokusere hvis det er mer en 2 mennesker (eller mye støy rundt) det gjør til tider jeg virker å oppfører meg rart. Har reise jobb og bor vekke Mn takler d jo. Trist sån blir mer uglesett en før, bør vær rom for alle å ikkje minst føler jeg personlig mennesker som er litt annerledes slik er et krydder i samfunn miljø. Å bør ikkje settes i bås som diagnose med en gang, dog går nok mye av det desverre på at mange blir utskilt/støtt delvis fra jobbmiljø/skole. En diagnose hjelper ikke nødvendigvis fra eller til. (såklart forstår eg det ikkje alle/alt er i den kategorien)

Er en del av en større trend dette og som har vokst frem i takt med at folk har fått flere og flere plattformer å gnåle på.
Ikke bare selvdiagnostisering, men også folk som prater online om plager og lidelser stilt av profesjonelle.

Jeg har noen ganger tenkt på om det at vi har så mye åpenhet rundt psykiske lidelser, kan være en årsak til at så mange plutselig er syke. Det har på en måte blitt en trend, det har blitt populært/normalt/vanlig at man er psyk. Vi mennesker er flinke til å følge strømmen, så føler andre at de må ha en diagnose eller en psykisk lidelse for å passe inn og ha en historie å fortelle? Da tenker jeg spesielt på sosiale medier og om man vanker i et miljø på nettet.

Misforstå meg rett, jeg er ikke mot åpenhet om psykisk helse. Åpenhet kan redde liv, men jeg tror vi altfor ofte snakker for mye om andre, fremfor til dem. Åpenheten blir så generell at man ikke helt føler seg inkludert. Jeg kan se poster med budskapene "du er bra nok og du er verdt noe" og overhodet ikke føle at det treffer. Tror ikke jeg er alene om det. Men jeg vet også at det kan hjelpe andre som sliter, og det er det viktigste.

Samtidig tror jeg vi mennesker har et behov for å putte oss selv i båser, gi oss selv merkelapper, jeg syns det er altfor sjeldent jeg hører om eller møter noen som ikke definerer seg med et begrep eller en rolle. I stedet for å si at man ikke er så glad i store folkesamlinger så sier man at man har angst, i stedet for å si at man har hatt et par dårlige dager denne uken så sier man at man er deprimert. Og er man "ikke som alle andre" så har man plutselig en personlighetsforstyrrelse. Jeg møter dog sjeldent mennesker i det virkelige liv nå lenger, som gir seg selv diagnoser, men ser de alle steder på nettet. Slik selvdiagnosering var vanlig når jeg gikk på videregående for noen år siden også. Husker spesielt at bipolar lidelse og OCD var i vinden.

Slutta på dagen med det pisset, blir følelseløs og sover mye, hjelper for noen, men er det med antall unge som går på dette i utvikling som skremmer meg.

Selvfølgelig ikke, ingen som har sagt det heller.

Det er vel åpent for tolkning.

Dette er dine ord og ikke mine, og jeg er veldig uenig med deg. I mitt innlegg snakker jeg om tilsynelatende friske mennesker som kjenner seg igjen i ulike diagnoser, og gir seg selv en diagnose som følge av det. Du vet like godt som meg at det ikke sidestilles med det eksempelet du kommer med her.

Det vil overraske meg om du stiller deg bak Donaukinders synspunkter, i alle fall.

I perioden fra jeg var 14 år til rundt 18 år, hadde jeg prøvd alle typer antidepressiva på markedet. Og nei, det fungerte ikke. Det kom til et punkt hvor jeg fikk velge hvilken type jeg ville teste ut selv. Og da var jeg ikke fylt 18 år.....

Jeg bare får måten du prater om psykiske lidelser på noe så jævlig i vrangstrupen.

Men det er er jo forsåvidt ikke forumet sitt problem, så da bare trekker jeg meg tilbake fra denne diskusjonen og beklager om jeg har støtt noen.

Du syns altså ikke det er problematisk at folk setter diagnoser på seg selv fremfor å søke hjelp og få behandling for problemene de har? Hva med sykeliggjøring av helt normale følelser? Personlighetstrekk som blir sett på som sykdom (å være sjenert blir forvekslet med sosialangst)? Selvdiagnosering kan i verste fall føre til at man får feil diagnose i behandling og ikke får den hjelpen man trenger. Det er ganske selvdestruktivt.

Jeg refererte til delen jeg siterte.

Du bør bite deg merke i starten av innlegget mitt. Kan gjenta meg selv: jeg tenker noen ganger at...... Med andre ord går jeg ut ifra et av mange synspunkt jeg har rundt temaet.

Er psykisk syk selv, og har selv blitt feildiagnosert en gang som følge av egen synsing og selvdiagnosering. Dette er ikke relevant egentlig, men tenker det er greit å vite siden du tror at målet mitt er å pisse på folk som har det jævlig. Det var åpenbart ikke min intensjon, men om dette er et følsomt tema så er det lett å tolke ting i verste mening.

Jeg misforstod hele driten og legger meg flat. Har hatt en jævlig dag på jobb. Unnskyld.

Ta deg en strekk på sofaen og pust med magen. Det går bra.

Nei, var det jeg nevnte og, funker for noen

Like at TikTok alltid får skylden! Litt som videospill for Babyboomere og Gen X, bare nå er det vi som er bestefar, fordi vi ikke forstår TikTok og dens betydning.

Selv diagnosing har vært en ting lenge før tiktok

mye sykt inne på r/fakedisordercringe og r/illnessfakers