Sitat av
vindaloo
Har du spurt deg selv da om hvorfor du vil slutte? Eller om et liv uten rus er et alternativ?
Jeg har mer tro på at du har svaret en andre.
Jeg vil ikke nødvendigvis slutte å ruse meg. Men jeg har absolutt hatt perioder med veldig usunt og destruktivt rusbruk.
Jeg vil bli tryggere på at jeg er bra nok. Jeg vil bli flinkere på å melde behov, stille krav og sette grenser. Jeg vil få vekk det ubehagelige suget i magen jeg kjenner når jeg opplever at folk jeg ikke kjenner så godt prøver og komme inn på meg, som jeg har kjent på i varierende grad. Og jeg vil slutte på å kjenne det ubehagelige suget i magen når jeg opplever at jeg kan bli, eller blir forlatt av mennesker som jeg ser på som trygge.
#kjipbarndom
Det som ledet meg inn i rus var jo ensomhet og et selvopplevd, men også et objektivt utenforskap. Det tok ikke lang tid før jeg var i et miljø som gikk på kompromiss med min integritet. Samtidig så var det et fellesskap hvor det alltid ble fikset hasj. Det passet jo bra å ytterligere definere meg som en på utsiden, en rebell. En som flørtet med både det skjulte og det ulovlige, da jeg fra ung alder ble klassifisert som et problembarn, som ble krenket og tillagt både skyld og skam for at jeg ikke bare kunne ta meg sammen, og følge med på skolearbeidet som majoriteten av skoleklassen.
Såvidt jeg skjønner, så er det liksom bare langtidsbehandling i rus, som går så dypt at de kan endre selvbilde, negative overlevelsesstrategier og forsvarsmekanismer.
Ihvertfall hvis du har noe om rus i journalen din.
Samtidig så får jeg mer og mer inntrykk av at en kan få forsterket sine negative sider, urelatert til rus.
Personlig anekdote. Jeg begynte på folkehøgskole, på tross av mye usikkerhet rundt det å hoppe i det. Jeg hadde hørt mye fint om folkehøgskole. Husker jeg ønsket å komme meg vekk fra hjembyen jeg alltid hadde bodd i. Både hjemmet med forelder og miljøet / miljøene jeg var i. Samtidig så er jo det vante trygt, sant?
Etter litt om og men, så dro jeg. Jeg syntes det jo var uvant i starten, men med tiden så ble jeg en mye bedre versjon av meg selv.
Jeg hadde rett og slett økt livsglede.
Jeg trodde jeg skulle begynne å gråte på avslutningsseremonien til skolen. Jeg begynte ikke å gråte før jeg satt på bussen alene med forelder eller når jeg var kommet hjem til gutterommet, når jeg endelig innså at nå er det kappitelet over.
Jeg gikk skikkelig i kjelleren etter folkehøgskolen.
Nå er jeg jo i 30 årene. Det ville nok ikke gitt den samme opplevelsen idag, men kanskje?
Jeg hadde blitt henrykt om noen kunne fortelle historier hvor de valgte folkehøgskole for å endre seg selv og kanskje også sitt forhold til rus, istedenfor rehab, gitt at det var et vellyket prosjekt.
Det er mange veier til rom.