Sitat av
_abc_
Jeg hadde ringt hjelpetelefonen. Eller snakket med helsesøster. Jeg håper du ikke ser på selvmord som en løsning?
Jeg har lest noen av trådene dine og skjønner at du har det tungt for tiden, men ting vil bli bedre. Du vil kunne være deg selv uten maske og være stolt av den du er uten skam og uten frykt for hva andre tenker. Jeg håper du finner noen å snakke med om disse tingene, for du er jo deg uansett. Og du er akkurat like mye verdt og like betydningsfull uansett legning og motgang. Og en dag vil du se og føle det samme selv også.
Du kan feks ring 116 123 om du bare føler for å snakke anonymt med noen om anything liksom. Eller du kan sjekke ut nettsiden sidetmedord.no
Du fortjener et godt liv, ta vare på deg selv.
Jeg er sikkert så jævlig teit for å skrive dette, kanskje det ser ut som at jeg hyler for oppmerksomhet. Og hvem vet, jeg vet ikke selv engang. Unnskyld hvis noen syntes jeg er egoistisk, og unnskyld til de som har det så sykt mye verre en meg.
Før kunne jeg ihvertfall være trist og få ut følelsene, men nå er jeg så jævlig numb. Føler ingenting annet enn ubrukelighet. Faen å dårlig gjort å plage dere med alt dette. Unnskyld! Shit, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette engang. Har bare så lyst til å føle at jeg lever. Jeg vil bare være ung, hvorfor klarer jeg ikke det. Hvorfor klarer alle andre på min alder å byte livet??
Ta det med ro jeg dreper ikke meg selv. Har ikke lyst til det. Jeg vil leve. Jeg vil kjenne på det å leve. Det er bare så jævlig vanskelig når overalt du går så er folk negative mot den du er.
Grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg tørr ikke å snakke med folk om dette, jeg er en jævla taper. Eneste "vennene" jeg har er folk som ikke setter pris på meg. Jeg vet at jeg alltid er det siste valget.
Hver eneste dag så våkner jeg opp, å gjør mitt beste, men det er tydeligvis ikke bra nok. Jeg får bra karakterer fordi det er det eneste jeg har, mamma. Hun gjør alt for meg og det føles så egoistisk at jeg sitter her å i det hele tatt bruker livet hu har lagd for meg på å tenke negativt. Klarer det bare ikke. Ser folk som lå lengre bak en meg få seg kjærester, masse venner, god mental helse. Føles ut som at jeg sitter fast men verden fortsetter.
Er ikke det at jeg ikke vil noe med livet mitt, men tviler på at jeg kommer til å greier å bli noe.