Så du mener at en person nesten skal dele legejournalen med deg, for å snakke med deg, om en har et slikt avvik? Om en person er autist, har schitzofreni eller hva det nå er, har du ingen rett på å få vite det!..

Om en person deler den slags med deg, bør du føle erbødighet. Det er ikke noe en automatisk fortjener, men noe en gjør seg fortjent til.

Jeg tenker umiddelbart at du kanskje bruker litt for mye steroider og bør roe litt ned.

Om noen har en diagnose som gjør at de sliter med å holde øyekontakt så er det helt og holdent deres private angående og absolutt ikke noe du har rett til å få vite noe om. Normale folk klarer å snakke med folk, uavhengig av om personen de snakker med klarer å se dem i øynene eller ikke. Å bli sint fordi en samtalepartner ikke klarer å møte blikket ditt er ikke en normal reaksjon.

Det kommer helt an på relasjonen, type samtale og sted.

Mange unge som banker opp folk som de mener "blikker" de og for et par uker siden ble
en fyr stabbet med kniv på trikken angivelig pga. blikkontakt.

Det blir fort litt psyko også hvis folk holder blikkontakt lenge.

Noen holder øyenkontakten med de personene hen er tryggest på. Det er ikke sikkert at noen misliker deg bare for at de «overser» deg. Om man ikke er en aktiv deltager i dialogen så er det også mindre naturlig å se på deg. Hvis du ikke er særlig animert så trenger vedkommende heller ikke å se så mye på deg siden du ikke «kommuniserer» noe særlig allikevel.

Det er jo også vanligst å se mot de folka som mest sannsynlig gir deg en bekreftelse i form av smil, nikking og sånne ting. Det er så mange bevegelige deler når det kommer til kroppsspråk, og særlig når man er flere mennesker til stedet. Jeg vet ikke hvor store deler av en samtale som foregår via kroppsspråket, men jeg har hørt at det skal være ganske høyt.

Jeg holder forresten blikket med den som prater, og jeg hater egentlig når folk ser bort på andre for å «dele» ett blikk om jeg sier noe dumt, kan fort miste hele tankesettet mitt av en så «liten» ting.

Det kan selvsagt være at personen ikke liker deg også, sånn at han faktisk overser deg, men jeg ville ikke gått til den konklusjonen helt umiddelbart. Kroppsspråket er mektig, så for alt vi vet så kan det være at du oppleves som dominerende på den fronten, sånn at han ikke «tørr» å se på deg. Det er helt umulig å analysere denne situasjonen med så vag informasjon, men jeg ville roet meg litt ned, er ikke sikkert det handler om deg, vettu.

Jeg liker ikke å se på folk selvom jeg snakker med dem. Så vi bør vel helst ikke treffes :-D

Kanskje vedkommende er usikker på deg men ikke på de andre i rommet? Må ikke være noe alvorlig galt med vedkommende bare fordi de ikke har øyekontakt med akkurat deg.
Det kan faktisk komme av flere årsaker.
Selvfølgelig er det jo forskjell på å stirre rett ned i gulvet under hele samtalen og det og flakke med blikket til andre mulige steder.
En person som holder øyekontakt hele tiden under lange samtaler blir fort litt freaky, sånn uten å blunke seriemorderblikk.

Du tenker at de med diagnose er pliktet til å informere deg om det slik at du ikke risikerer å bli fornærmet? Jeg håper du får noen hissige diagnoser en dag, så du skjønner hvor idiotisk dette er. Du har så lite innsikt at hjælp.

Hva i …


Du har ikke vurdert det er du som er rariteten her da?

La meg gjøre en ting helt klinkende klart for deg, det har du hvertfall ikke noe med.

Kan du ikke spørre vedkommende da kanskje? "Hei. Dette er ikke vondt ment, men har du et problem med meg siden du unnviker blikkontakt nå vi snakker sammen?".

Kanskje får du den bekreftelsen det høres ut som du trenger.

Jeg trenger åha øyekontakt med den som prater, både for å fokusere bedre på hva som blir sagt, men også fordi det føles feil og ikke kikke på den som prater, som at jeg ikke bryr meg. Men jeg er ikke helt komfortabel med min min stirring.

Mtp. reaksjonen din og det faktum at denne personen visstnok holder øyekontakt med alle andre -utenom- deg, så kanskje du burde reflektere litt på hvorvidt det er du som er problemet.

Jo jeg vil også legge til, til ts, hvis dette er noe som skjer med deg ofte, at du ikke blir sett på, så er det kanskje noe du gjør feil her i livet. Men så er det heller ikke en menneskerett, og bli sett på.

Jeg har vanskeligheter med øyekontakt.. Om det er flere i samtalen og jeg har ordet så blir jeg usikker på hvor jeg skal se så jeg fester blikket på en av de, ingenting vondt ment med det. Jeg har som regel øyekontakt med den som prater så hvis du ikke sier noe så kan det jo være derfor. Du sier selv at du blir raskt irritert og hissig så det kan være du har et jævla intenst blikk og kroppsspråk. Uansett om vi bare er to i samtalen, har du et jævla intenst blikk så klarer jeg ikke holde øyekontakt med deg. Jeg blir ukomfortabel, begynner å fikle med hendene og ser alle andre steder.

Bare fordi en person ikke har øyekontakt med deg så betyr ikke det at denne personen er en mobber og må ha en diagnose, det finnes mange andre alternativer. Dette virker mer som et du-problem..

Ble ikke helt optimalt formulert førsteposten. I samtale med en person, er jeg selvsagt ikke ute etter å stirre på vedkommende. men regelmessig øyekontakt i alle fall 50 % av samtalen er avgjørende. De fleste foretrekker nok å ha litt øyekontakt, istedenfor å snakke med noen som er totalt unnvikende. Dette med øyekontakt er vitenskapelig bevist er avgjørende for mange for at en samtale skal oppleves som bra. Er vel også pensum i de fleste helsefaglige utdanninger.
Vedkommende trenger selvsagt ikke å informere om diagnose, men å si《jeg, synes det er ubehagelig med øyekontakt, dette gjelder alle mennesker, ikke bare deg. Hadde vært en ryddig måte å informert om det på.
Når det gjelder en gruppe med folk, er det selvsagt åpenbart at øyekontakten blir redusert fra en-til-en. Si at i denne gruppen er det 2 ukjente folk for person A. Person A sitter ovenfor Person B og C, som sitter på hver sin side av bordet. Person A velger å konstant holde blikket på person B når hen prater, dette vil selvsagt person C, føle som at person A ikke ønsker å inkludere person C i samtalen. Har ikke hendt mange ganger, kommer på rundt 5, er snart 30 år. Jeg får tanker som: er jeg for stygg til at du gidder å ha litt øyekontakt med meg, eller synes du jeg høres uintelligent ut.
Hat aldri fått noen kommentarer på øyekontakt bortsett fra da jeg var barn og var litt unnvikende i øyekontakten. Sikkert noen som velger å ikke ha øyekontakt med folk på grunn av at utseende ikke er attraktivt i deres hode, men slike mennesker er pill råtne. Husker person A nevnte til B at A konstant så på D når det hadde vært naturlig å sett på både meg og D, siden det var vi som ble snakket til. Dette satte person B skikkelig ut. Fremfor skal jeg kjøre denne fremgangsmåten selv.

Gjør du det selv, opplyser alle i nærheten om hva du syntes er vanskelig i sosiale settinger?
Kanskje du kan starte med akkurat dette, hei jeg heter bla bla og er tretti år gammel. Syntes ikke noe om at folk kikker vekk når jeg prater.

Selvsagt ikke. Men regelmessig øyekontakt er helt avgjørende for de fleste folk i en samtale. Kanskje det er likegyldig for deg om person A holder blikket alle andre plasser enn å søke øyekontakt med deg, uten at det gjør samtalen negativ av den grunn. Men for de aller fleste er det motsatte tilfelle. Derfor er det veldig bra og informere om at en hater øyekontakt tidlig i et forhold, om man ikke ønsker å være en einstøing resten av livet da

Vitenskapelig bevist å ha øyekontakt? Obooy.

Lover jeg hadde himlet mye med øynene i en samtale med deg ass TS.

Gikk jo akuratt innpå deg jo. Du så deg jo nødt til å svare

Du legger for mye i det. Joda, viktig med øyekontakt men det varierer fra person til person. Unnvikende øyekontakt sier ofte mer om personen som ikke ser på deg enn det sier om deg selv. Kjenner flere som sliter litt med øyekontakt og jeg går ikke rundt og tenker at jeg er stygg eller dum. Du virker usikker.

Du har ingen rett til å bli forklart hvorfor noen oppfører seg som de gjør.

Det som skjer, er det samme som når en ser på et punkt i rommet - fjerner tankekaos og skaper fokus.

At en blir sint eller noe, pga blikk / ikke blikk representerer egentlig hva som er i eget huet (pga mange rare forestillinger fra internett og omgivelser)

Når det er sagt, så er jo det lurt at folk sankker sammen på en måte som roer folk ned - poenget er ikke øyekontakt, men å roe folk ned.
Hvis en på andre måter gjør folk utrygg, så har man egentlig gjort noe like dumt som å ikke ha øyekontakt eller å stirre.

Men det er veldig sjelden man blir kjent på den måten, at man starter et forhold med å breie ut alt man trenger og ikke liker. Kanskje i speed-dating, men ikke real life. Det tar tid å bli kjent, det tar tid å finne ut hvordan man fungerer sammen. Eller ikke fungerer sammen, noe du kanskje er litt rask å bestemme deg for.

Uansett hva som er årsaken til manglende øyekontakt, så har jeg erfart at det hjelper litt å være den som ser bort i begynnelsen, altså ikke holde øyekontakt så mye, bare se litt av gangen. Den andre vil da ha litt mindre problemer med å se på øynene dine. Etterhvert kan du begynne å holde øyekontakt i lengre perioder.

Håper du er ironisk, for dette ville vært et gigantisk douche move. Man kødder ikke med ukjente om slikt.

Liker ikke folk som absolutt skal se meg inn i øynene under hele samtalen, liker det bedre når det er litt vekslende blikk. Før så var det et tegn på at noen ville sloss, så gamle vaner har en tendens til å slå inn. Jobber med det dog

Jeg syns folk som holder øyekontakt konstant er slitsome å ha med å gjøre. Jeg har ingen diagnose men jager ikke øyekontakt med folk. Et vekslende blikk viser respekt, syns jeg.

Om en person jeg trenger å oppnå et slags bånd med pga jobb unngår øyekontakt helt så prøver jeg bare å tilpasse meg hen.

Ved 25% føler jeg at viser at jeg ikke er interessert. 75% blir for intenst.

Det er en balanse der man trenger fungerende sosiale antenner for å holde seg innafor. Jeg har vært eneste mann og ny siden januar i en jobb, og der la jeg merke til på flere møter at de som ikke kjente meg så godt helt tydelig hoppet over å møte blikket mitt. Var egentlig ganske komisk en stund, men så blir det litt mer HEI! Man vil jo bli anerkjent, men man vil ikke bli som fjortiser som begynner og slåss fordi to av dem hadde stirrekonkurranse.