Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  17 3018
De fleste begynner med å drikke alkohol ansvarlig, i sammenheng med fest etc. Hvordan gikk det fra å være kos, til en avhengighet?
Startet å drikke når jeg var 13 i speidern, så ble mye sprit der, så ble det bare mer og mer på fritiden, går bedre nå, men når jeg først drikker så drikker jeg til det stopper
Anonym bruker
"Rød Draug"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg starta og drikke daglig uka etter jeg ble 18år, har drukket så si sammenhengene siden det og er nå 28år.
Det går opp og ned på mengde og nå for tiden drikker jeg 3-4 halvlitere per dag, men i tidlig sommer var jeg oppe i 8-10 per kveld.
Sitat av mrracerhacker Vis innlegg
Startet å drikke når jeg var 13 i speidern, så ble mye sprit der
Vis hele sitatet...
Beklager hvis dette lyder litt spydig, men er det tull? Begynte selv å røyke pipe pga. speidern omtrent et år senere tidspunkt, men sprit? Var det pf som hadde med på tur? Fortell mer!

Bra det går bedre nå!

Jeg har aldri vært ekte alkis, men tror jeg har vært på veg ned den vegen det siste året.
Etter et veldig vondt brudd med en dame i fjor høst begynte jeg drikke mer og mer helt til det plutselig var 3-4 halvlitere i hver dag i uken. Hele jula var jeg enten full, på veg til å bli full, eller bakfull. Måtte reparere julaften for å takle selskapet. Jeg vet ikke om familien min fanget det opp, for hos oss er julen en periode med mye alkohol på bordet (uten at jeg noen sinne har opplevd at noen var noe mer enn litt brisne), men utti januar innså jeg at dette ikke kunne fortsette og begynte hos psykolog.

Der snakket vi nesten ikke om drikking, men jeg fikk jeg ned drikkingen i uken. Likevel var det sånn at hver eneste helg satt jeg alene hjemme og drakk, ikke helt forferdelig mye, men nok til å bli ganske god og brisen, og ikke for å hygge meg, men for å skru av hjernen litt. Denne sommeren drakk jeg omtrent hver eneste dag jeg ikke hadde morgenvakt dagen etter.

Nå begynner ting å roe seg, har fått ryddet litt oppi hodet, og det virker ikke spesielt fristende å drikke så mye. Hadde planlagt en skikkelig fyllekule på årsdagen for bruddet, men føltes liksom ikke nødvendig lenger.

Jeg tror at hadde det ikke vært for at jeg har fått mye god støtte fra de rundt meg, og fikk sjansen til å jobbe litt med de tingene som fikk meg til å drikke så kunne dette gått ganske ille.
Tidlig fortvilelse over familie- og generell oppvekstsituasjon. Men egentlig så var det tilfeldig. Jeg hadde ikke gått i spader og fått sammenbrudd hvis alkohol plutselig forsvant fra verdens overflate.

Nå skjedde det en hendelse denne helgen som gjør at jeg har bestemt meg for å slutte nå, for resten av livet. Slo hodet ganske hardt og jeg mistenker det ikke var så langt unna fra enda verre skader. Så det nytter jo ikke å fortsette sånn. Så derfor er det logisk å slutte mens leken er "god".

Jeg har sett det som en avhengighet på den måten at det har vært en måte for meg å avreagere på, med musikk, chat, spill og husarbeid. Men drikker altfor mye når jeg setter i gang. Det har vært problemet.

Grunnfilosofien for slutt er at det er urettferdig at jeg skal kaste bort livet mitt fordi jeg er født med uheldige oppvekstvilkår. Og alkohol hjelper ikke saken.
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Beklager hvis dette lyder litt spydig, men er det tull? Begynte selv å røyke pipe pga. speidern omtrent et år senere tidspunkt, men sprit? Var det pf som hadde med på tur? Fortell mer!

Bra det går bedre nå!

Jeg har aldri vært ekte alkis, men tror jeg har vært på veg ned den vegen det siste året.
Etter et veldig vondt brudd med en dame i fjor høst begynte jeg drikke mer og mer helt til det plutselig var 3-4 halvlitere i hver dag i uken. Hele jula var jeg enten full, på veg til å bli full, eller bakfull. Måtte reparere julaften for å takle selskapet. Jeg vet ikke om familien min fanget det opp, for hos oss er julen en periode med mye alkohol på bordet (uten at jeg noen sinne har opplevd at noen var noe mer enn litt brisne), men utti januar innså jeg at dette ikke kunne fortsette og begynte hos psykolog.

Der snakket vi nesten ikke om drikking, men jeg fikk jeg ned drikkingen i uken. Likevel var det sånn at hver eneste helg satt jeg alene hjemme og drakk, ikke helt forferdelig mye, men nok til å bli ganske god og brisen, og ikke for å hygge meg, men for å skru av hjernen litt. Denne sommeren drakk jeg omtrent hver eneste dag jeg ikke hadde morgenvakt dagen etter.

Nå begynner ting å roe seg, har fått ryddet litt oppi hodet, og det virker ikke spesielt fristende å drikke så mye. Hadde planlagt en skikkelig fyllekule på årsdagen for bruddet, men føltes liksom ikke nødvendig lenger.

Jeg tror at hadde det ikke vært for at jeg har fått mye god støtte fra de rundt meg, og fikk sjansen til å jobbe litt med de tingene som fikk meg til å drikke så kunne dette gått ganske ille.
Vis hele sitatet...
har alltids hatt gode venner på speidern, en dag på troppstur tok pf med en flaske med sprit, satt i teltet alle 5 og drakk, skjedde en god del ganger, fikk mersmak og sprit var lett å finne på landet, var mest for å rømme fra barndommen min, var ikke den beste. Dog angående pipe aå begynte jeg ikke før jeg møtte en god speidervenn en god del år seinere, fant ut at henne solgte, er det hva jeg har gått over til nå, hasj over sprit
Korte versjonen;

Født og oppvokst i den norske "kjernefamilien". Ingen nevneverdige utfordringer, etter det jeg kan huske.
Var et stort idrettstalent i min ungdom, utsiktene mine var veldig gode.
I slutten av tenårene kom jeg utfor en alvorlig ulykke, med påfølgende operasjon og en lang periode med smertehelvete og rehabilitering. Jeg ble sterkt medisinert (hovedsaklig med morfin preperater og tramadol).

Kom meg aldri tilbake på samme nivå.

Startet på høyskole å festet som alle andre studenter og var happy med det.
Når jeg tenker tilbake, var jeg som regel alltid han som drakk raskest og han som alltid ble fullest.

Så var det fotballkamp på tirsdag, (med øl) så quiz på tordsag (med øl) og så var det ..

Brått var jeg voksen (27 år) med bachelor-utdanning og jobb. Var dog ikke lykkelig og jeg har tidvis vært dypt deprimert i flere perioder. (Gikk i behandling og fikk medisiner for det)

Helgdrikkingen forflyttet seg til hverdags drikking. Par øl mandag for å reparere, par øl tirsdag fordi, og par øl fordi. Ble tilslutt en jævlig ond sirkel, og heldigvis tok jeg grep før det gikk alt for langt.
Anonym bruker
"Vant Sandflyndre"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei Marlboro666: må bare si du høres ut som du har lært mye, for en slik innsikt i eget sinn er det ikke mange som har. Måtte bare si det.
Mrracerhacker: med pipe mente jeg bare vanlig pipe (gjerne av type mais) med en dose eventyr 3 oppi. Litt highland cream, scottish mix og til og med danish mix når vi fikk litt dreisen på det, men vet at flere fra det miljøet ser ned på meg fordi jeg har syslet med ulovlige stoffer, så ble aldri noe sterke oppi pipa på speidertur hos oss.

Takk det var hyggelig av deg å si Vant Sandflyndre, men jeg føler ikke jeg sitter igjen med så mye livsvisdom, bare litt mer veltilpassede måter å håndtere vanskelige følelser, og vissheten om at det å drikke alene fort blir ganske ensformig.
Anonym bruker
"Svak Kerberos"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Før kunne jeg ikke forstå hvordan noen orket å drikke hver dag. Forstod ikke et fnugg av det. Rart hvordan jeg nå sitter jeg i midten av tjueårene og må unngå å drikke meg full fordi det er for digg å flyte av gårde inn i meningsløsheten til jeg slukner.
Startet i starten av 2018 da jeg drakk meg full for første gang. Jeg følte meg helt amazing og husker jeg bare la meg ned og sovnet med en gang. Det var to glass vin.

Den våren startet jeg på vodka. Ble etterhvert en halv liter vodka hver eneste dag. Var edru fra høsten 2018 inntil nylig, nå er jeg på vodka daglig igjen.

Sliter med PTSD. Traumer, flashbacks, panikk. Alkohol tar det vekk. Det er derfor.
R.i.p 23.04.2021
Begynte og drikke etter flere års behandling i fat/ara uten at jeg fikk noe ut av det.ble bare være for vær uke jeg var til samtale, da de bare spurte om idiotiske ting.de praket på meg haugevis med råtne c-prep som bare ga uhyre kjiipe bivirkninger.så jeg kutta ut hele behandlinga og da var jeg allerede fullblods alkoholiker.ble bra i formen når jeg slutta i behandling men satt da igjen med et stort alkohol problem, som stadig dukker opp den dag i dag.har mer kontrol over misbruket i dag ,men enkelte dager våkner jeg med en merkelig impuls og går nesten på autopilot til nærmeste ølsalg.
Anonym bruker
"Bitter Moskusfe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Begynte å drikke i 14-års alder med min far som også er alkoholiker, men for det meste var det bare vanlig tenåringsdrikking. Kort tid etter jeg fikk lappen mistet jeg den pga fyllekjøring (ille nok i seg selv), og mistet også noen andre store gulrøtter i livet mitt pga det. Med andre ord trengte jeg nå ikke å være sjåfør, og jeg var uansett ganske nedfor.

Det ble enda verre da jeg flyttet til Oslo, og i allefall ikke trengte bil, og alt av uteliv/alkoholservering var veldig tilgjengelig, og vinmonopol på hjørnet. Fikk i tillegg nye venner som også var alkoholikere (unge som drikker 5-10-15 pils per dag er også alkoholikere).

Kjipt; er blitt til faren min.
For min del begynte det med psykiske problemer under videregående, sosial angst og mere til, som resulterte i at kjæresten dro.
Da begynte jeg å selvmedisinere mine søvnproblemer med øl, noe som funket helt fint i mine øyne. Andre på skolen drakk i helgene, jeg drakk hver kveld for å få sove.

Kom meg gjennom skolen og dro til sjøs der mulighetene for drikking var små, kom meg over suget som hadde utviklet seg etter et lite års tid.

Nå jobber jeg fremdeles på samme plass, sykemeldt etter et møte med den berømte veggen, nåværende kjæreste dro akkurat fra meg, og jeg er på god vei tilbake til gamle vaner.
Skjedde like lett som å skru på en lysbryter. Drikker lett 10-12 0,5 pils om dagen nå! Det tar på, er så sinnsykt deprimert og sliter med angst.
ØL ble en demper for angsten, samt at den gjorde meg mer komfortabel i sosiale settinger.


Klassikern (:
Det kom vel snikende over flere år,begynte som fest og moro,så fikk en den livsfarlige vanen med å reparer dagen derpå med noen pils så var karusellen i gang.har over flere år drukket 4-6 halvlitere hver dag,men har nå trappet ned og målet er å ikke drikke NOE på sikt.Å skulle drikke normalt igjen ser jeg på som umulig.
Har alltid hatt et problem med å ikke drikke for mye helt siden jeg var 14. Sluttet å drikke sprit da jeg var 20.
Hadde et relativt normalt forhold til alkohol frem til jeg var 25. Mye dritt skjedde på en gang, dødsfall i nær familie og ble uføretrygda etter et destruktivt liv. Begynte å drikke mer, etterhvert dreit jeg i om jeg drakk midt i uka. Etterhvert drakk jeg mange ganger i uka. Alltid alene. Begynte å reparere, og etter det ble det normalt for meg å drikke meg full fra morgen av. Hadde ikke noe bedre å gjøre og livet var jo dritt uansett. Plutselig klarte jeg ikke å gå på butikken uten å kjøpe øl. Jeg fikk følelser som bare ble dempet av øl. Jeg måtte bli over 30 før de fysiske symptomene, angsten, kvalmen, skammen og formen ble for mye. Sluttet å drikke på dagen og har hatt en utrolig positiv utvikling etter det. Det som hjalp meg var at jeg drakk så mye at jeg drakk meg lei. Jeg leste om hvor mange fordeler du får med å slutte å drikke. Jeg røyker mye mindre og er i mye bedre humør. Tanken på en hangover er god nok grunn for meg til å ikke drikke. Og herregud så mye mer penger jeg har! ��