Kan hende har du rett i at det primært er to måter å forske lykke på, men det avkrefter fortsatt ikke min påstand om at slike studier er høyst spekulative å regne, så lenge deres forskningsmateriale ikke definerer hva lykke er! På samme måte som når Per Espen Stoknes, forsker og førstelektor ved Handelshøyskolen BI, i 2004 greit forklarer det:
– For å gjøre menneskelig utvikling og lykke konkret, er det viktig med mer kunnskap om hva som faktisk bidrar. Ellers blir det tomt snakk.
Kilde
For å belyse hvor rett førstelektor Stoknes sitat er, kan et statistisk eksempel være av interesse. Fra en Fafo-rapport for 2007, bare tre år etter at lykkeforskningen for alvor fikk sitt fotfeste, henter jeg dette avsnittet:
De aller fleste i Oslo har det bra. De opplever at Oslo er et sted de kan forme sine liv på selvbestemte måter, det er lett å finne arbeid og skaffe seg venner. Ni av ti sier de har det godt eller svært godt. Men seks av 10 mener byen er blitt mer utrygg, og like mange mener det er for mye fattigdom i Oslo. En firedel rapporterer mer begrensede muligheter samtidig som de også opplever Oslo som mer utrygg. [COLOR="Blue"]Dette gjelder særlig blant de eldre innbyggerne i drabantbyene, - en gruppe som også har noe mer helseproblemer, høyere trygdeforbruk og lavere inntekt enn dem som ser mer optimistisk på livet.[/COLOR] Folk preges av en god tilgang på sosiale nettverk; ensomhet er tungt for den som rammes, men ikke noe utbredt fenomen. Sammenhengene mellom materiell og sosial ressurssvakhet er ikke så sterk: [COLOR="blue"]Myten om den ensomme og fattige er ikke sann[/COLOR].
Rapporten omhandler en studie ved folks levekår, og avsnittet jeg har sitert er første avsnitt av
"Del I Levekårenes mangfoldighet". Her har jeg uthevet i:
- Fet skrift: De aller fleste + kan forme sine liv på selvbestemte måter
- Kursiv skrift: Ni av ti + har det godt + seks av ti + mer utrygg + fattigdom + begrensede muligheter + mer utrygg
- [COLOR="blue"]Blå skrift #1[/COLOR]: Dette gjelder særlig blant de eldre innbyggerne i drabantbyene, - en gruppe som også har noe mer helseproblemer, høyere trygdeforbruk og lavere inntekt enn dem som ser mer optimistisk på livet.
- Understreket skrift: ensomhet + ikke noe utbredt fenomen
- Uthevet fet skrift: Sammenhengene mellom materiell og sosial ressurssvakhet er ikke så sterk (denne er den eneste jeg ikke belyser videre her.)
- [COLOR="blue"]Blå skrift #2[/COLOR]: Myten om den ensomme og fattige er ikke sann
" De aller fleste kan forme sine liv på selvbestemte måter. Ni av ti har det godt, seks av ti mer utrygg, fattigdom, begrensede muligheter og mer utrygg. Dette gjelder særlig blant de eldre innbyggerne i drabantbyene, - en gruppe som også har noe mer helseproblemer, høyere trygdeforbruk og lavere inntekt enn dem som ser mer optimistisk på livet. Ensomhet ikke noe utbredt fenomen. Myten om den ensomme og fattige er ikke sann."
Nå er denne "konklusjonen" tatt ut fra sammenhengen i det opprinnelige avsnittet, men leser du sitatet mitt og sammenligner du det med opprinnelig avsnitt, ser du at den har en
korreleasjon, et begrep du benevner i posten din. At en studie har en korreleasjon med en annen studie, er i henhold til dette temaet, per definisjon ikke å anerkjennes som objektivt fordi at den med sitt grunnlag baseres på subjektive data. Du finner ikke gjennomsnittsforholdet ved å sammenligne subjektive data uten en statistisk undersøkelse av et gitt utgangspunkt, og i slike kriterier er det nødvendig med en viss statistisk metodikk. Slik som når Fafo her presenterer sin rapport om "
Levekårenes Vandring i 2007".
Korreleasjonsstudier blir sjeldent mer objektivt bare fordi deres rapporter finner korreleasjoner med en annen rapport, men sannsynligheten for at den konklusjonen stemmer er med ett blitt større - men ikke avgjort! Hvis konklusjonen ikke er definert ut i fra et gitt utgangspunkt, som defineringen av om hva lykke er (godt begrunnet av førstelektor Stoknes) og om det skal adskilles fra å bety det samme som et godt liv siden alle i utgangspunktet kan få et godt liv også uten å passe inn under kriteriene som er satt (jamfør Moder Teresa vs Siv Jensen i min forrige post).
Fafo-rapport 2007:05 Levekårens vandring
Over var et forsøk på å hente frem korrelaterte data ved en statistisk undersøkelse og påvise dette kun ved å slå fast korrelasjon av min konklusjon ut fra rapporten, men den er misvisende i at det var like data som ble sammenlignet og at det kun var i ordlyden en kunne oppfatte den korrelaterte sammenhengen. En gjennomlesning av hele rapporten vil forenkle korrelasjons-illustrasjonen det ble forsøkt på, men det er likevel de tallene som ble uthevet sammen med den gruppen eldre det omtales om, og den konklusjonen som ble rundet av til sist - som viser de data som kan sammenlignes.
For eksempel er det vanskelig for oss (ihvertfall meg) å skjønne hvordan 9 av 10 kan ha det godt i Oslo, når 6 av 10 føler seg utrygg, {x tall} føler begrensede muligheter og mer utrygg, og {n tall} føler mer fattigdom, osv. Videre så poengteres det at {z} eldre er representativt for denne gruppen, mens {y} ensomhet ikke er utbredt. Med gjengs oppfatning av at ensomme eldre er et utbredt antall, hvordan kan denne korrelasjonen forsvares? For ikke å snakke om korrelasjonene mellom x, n, z og y, evt. kan du sammenligne faktorene hver for seg, og se om det uten videre kan leses av objektivt. For eksempel, hvis 9 av 10 har det godt eller svært godt, stemmer ikke det med at 6 av 10 føler seg mer utrygg eller av de andre forholdene som nevnte faktor etter dette. Statistisk sett er dette målbart og objektivt. På slutten poengteres det med at det er den vanskeligsstilte gruppen eldre som er representativt for disse tallene, og de veier med andre ord ikke mer enn 1 av 10 i en levekårsundersøkelse, siden 9 av 10 har det godt? (Men tar utgangspunktet i at 1/4 av de 10 er de gamle representative for, som igjen ville tilsvart 2,5 av 10 eller rundt 2 av 10 avrundet.)
Hvordan stemmer dette med korreleasjonen mellom faktiske forhold og statistiske forhold, hvis vi ikke utvider gruppen med fattige ikke-eldre, etnisitet (som belyst i rapporten), de ikke-utbredt ensomme og dernest de som faktisk er helsemessig redusert uten å være blant de eldre som siktes til i rapporten. Det ser ut som om lykke, i denne forstand tenkt som levekår, ikke er enkel å fastslå objektivt ut fra denne statistikken. Fra 2005 er det et bedre eksempel på hva en korrelasjonsstudie er, i det den tar for seg et gitt utgangspunkt - forhold mellom søvn og lykke - og fastsetter en konklusjon som binder avgjørelsen til genetiske forhold. Her er et utdrag:
- Vi undersøkte forholdet mellom subjektivt velvære eller lykke og selvrapporterte søvnplager blant norske tvillinger i alderen 18-31 år. Spørreskjemadata fra 8045 tvillinger ble analysert for å undersøke i hvilken grad genetiske og miljømessige forhold kunne forklare sammenhengen mellom lykke og søvn, forklarer stipendiat, cand.psychol. Ragnhild Bang Nes.
Denne gangen er korrelasjonsstudien basert på spørreskjema benyttet ved en tvillingsstudie, som innsnevrer forskerenes studiefelt til et sett felles utgangspunkt, som skal lede til en allerede bestemt felles konklusjon. Hvis jeg kan benytte meg av dette utdraget som en sammenligning med dine argumenter for hva som defineres som objektiv lykke, ser du at jeg har understreket forholdet mellom "subjektivt velvære" og "selvrapportering om søvnproblemer". At ens velvære stemmer overens med sine nærmeste omgivelsers oppfatning anser jeg ikke som noe godt argument for objektivitet.
Objektivitet i denne forstand er en nødt til å ta korrelasjonene mellom subjektivt velvære og selvrapportering av et eller annet slag, og sammenligne konklusjonene fra disse rapportene. Din familie eller venn kan umulig vite om du er lykkelig, men ha en viss antagelse ut fra deres observasjoner. Og i beste fall kan en si det om den konkluderte objektiviteten for disse rapportene, og lykkeforskningen i seg selv ennå, at det bare er en konklusjon basert på subjektive data. Sammendrag av studien kan du lese om
her.
Tilslutt vil jeg bare legge ved noen relevante lenker, for å opplyse deg om at jeg ikke generelt er i mot lykkeforskning som den har utviklet seg, men at fakta per dags dato er at den i stor grad utgjør en teori som vanskelig lar seg påvise riktig i den grad den er riktig, ennå. Den kan i beste fall anses som "selvsagte" ut i fra egne, subjektive erfaringer, men mangler den banebrytende korrelasjonen som skal påvise at disse forskningsresultatene er utelukkende basert på objektive fakta, heller enn statistiske data eller subjektive data, som for korrelasjonsstudier og spørreskjema. Til syvende og sist er det helt sant det førstelektor Stoknes sa:
– For å gjøre menneskelig utvikling og lykke konkret, er det viktig med mer kunnskap om hva som faktisk bidrar. Ellers blir det tomt snakk.
Ny lykkeforskning (2004), tar for seg en god problemstilling bak filosofien om lykke som forestilt i den antikke verden og forskjellen i den moderne verdens oppfatning og språkkultur.
Lykkeligere lever lengre (2008), viser innledningsvis og midtveis til to gode eksempler på det jeg mener baseres mye på forskerenes subjektive grunnlag og hvilke utgangspunkt de starter fra. Stikkord: "Hva kom først - høna eller egget?" "Problemet er at andre studier viser det stikk motsatte, at lykkeligere lever kortere." (konklusjon avledet ut fra den negative korrelasjonen blir igjen spekulativt)
Kilde som korrelerer med min tidligere post om statistiske metodikk, men som
ikke avkrefter at de to primære metodene for måling av lykke slik du beskriver det, er korrelasjonsstudier slik du lister opp dine argumentasjoner etter!
Det den derimot viser til er at for å fange korrelasjonen mellom rikdom og lykke, som du påpeker innledningsvis i posten din, har de mest sannsynligvis tydd til statistiske metoder og spørreskjema som jeg argumenterte med i posten min. Siden det er FN som har bestilt denne undersøkelsen/studien, anser jeg metodikken for å være gyldig, til og med primært, på lik linje med dine eksempler som du hevder de å være. Kilden er derimot en artikkel fra en ukeavis, og blir benyttet kun fordi jeg har sett kildens validitet med andre kilder.
Vi kan legge til grunn for denne virkelig nye økonomien at mennesker handler – ut i fra et mangfold av rasjonalitetsformer – for å øke nåværende og fremtidig lykke. (2007)
I siste kilde avslutter jeg med førstelektor Stoknes og forsker Guri Hjeltnes som jeg innledningsvis startet med, i 2004, og som er mer entuisiastisk nå enn tidligere hva gjelder lykkeforskningens betydning i det politiske og samfunnsmessige livet. Som en forstår ut i fra kilden, er forskningsområdet fokusert med et utgangspunkt i den økonomiske tilværelsen, og nevner så at det er et paradoks at fattige land gir lave inntekter, mens rike land gir høye inntekter - og ingen blir noe lykkeligere av det? I tillegg belyser den at "mennesker handler – ut i fra et mangfold av rasjonalitetsformer – for å øke nåværende og fremtidig lykke." Dette gir igjen et felles utgangspunkt som de vektlegger, uten å være begrenset til dine to primære metoder for å måle lykke.
Tilbake til paradokset. Hvorfor dette skulle være et paradoks er for meg subjektivt (personlig) helt uforståelig, og hvis jeg skal svelge deres påstand uten en kritisk analyse av deres konklusjoner, ville denne konklusjonen være banebrytende paradoksalt, noe jeg umulig kan mene - med tanke på at det fins andre betingelser som avgjør om hvorvidt en nasjon tilbyr høye inntekter der en annen nasjon tilbyr lave inntekter, fremfor lykke for befolkningen. Jeg deler med andre ord ikke begeistringen like mye som BI-forskerne, men jeg er veldig åpen for at de finner en bruksområde der slik forskning etterhvert vil kunne valideres mer objektivt enn tilfellet er i dag! At forskningen har vist banebrytende paradoksale resultater ut fra artikkelens nevnte argumenter, mener jeg at det påviser min opprinnelige påstand at slike studier er i beste fall objektivt basert på subjektive data, men likevel farget av forskerenes subjektive bakgrunn! Statistisk har de en database med 10.000 lykke rapporter å boltre seg i, hvis ikke mer, der alt som trengs er å komme frem til det beste utgangspunkt for en objektiv konklusjon. Lett å si for meg, vanskelig for andre å utføre tilfredsstillende!