Det er en kamel jeg kan svelge.

The goal justifies the means?

Vinningen er større en tapet.

osv.

Jeg finner det absolutt interessant å vurdere hvorvidt overgrepsmenn skal for eksempel kjemisk kastreres. En studie viste at ved kjemisk kastrering gjentok 3 % av voldtektsforbrytere voldtekt, mens 46 % av dem som ikke ble kjemisk kastrerte gjorde det. Jeg mener dette er en så ekstrem forskjell kjemisk kastrering må kunne moralsk rettferdiggjøres i veldig mange tilfeller. Her kan vi redde mange kvinner fra å bli ofre!

På hvilket nivå vi skal legge oss og hvor strengt det bør være, er dog vanskelig å si. Vi ønsker definitivt ikke tilstander hvor dette blir noe menn flest går rundt og frykter, og det er en såpass alvorlig straff, at rettssikkerheten må være høy. På den annen side er det vanskelig å få noen dømt for voldtekt, så det er grunn til å betvile at særlig mange blir uskyldig dømt.

Jeg har stor tro på behandling gjennom terapi og ikke gjennom fysisk straff. Var på et foredrag med en tidligere pedofilidømt, som er blitt rehabilitert. Gjennom arbeidet med innsatte dømt for sedlighetsforbrytere var det i allefall en av disse som var forandret. Kan vi virkelig gjøre man benytte seg av så inngripende metoder som kastrering uten at man i har forsøkt skikkelig behandling først?

Vil anbefale folk om å opplyse seg om temaet og ikke videre fordømmer disse menneskene uten å vite hvorfor ver blitt som de er. Kanskje vet å øke forståelsen for hvordan de er blitt som de er blitt, kan man gjennom behandlig i fremtiden behandle folk i faresonen før de begår forbrytelser, og få de som har begått slike lovbrudd rehabilitert og tilbake i samfunnet.

Å fastsette absolutte kriterier for å måle lykke er mildt sagt eksperimentelt og jeg har vanskelig for å tro at det fins en entydig god nok definisjon på dette begrepet til at undersøkelsen kan anses som å være objektivt. Lykke per definisjon vil i eksemplet ditt over, der du forsøker å sammenligne lykke ved normale forhold og lykken til de vanskeligstilte, eksempelvis lamhet og uforståelig nok kreft, kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en konkludert analyse av tilgjengelig statistikk full av bias, enn basert på individuelle pasienterklæringer.

Hvordan måler du for eksempel lykken til en som kan gå kontra en som må sitte i rullestol hvis en kriterie for lykke "var lik":

- En gåtur ut i villmarka
- Friheten av å bade i sjøen
- Fiske i bukta fra en cabincruiser eller for den saks skyld en zodiac (selvom sistnevnte ikke er båt en kanskje fisker i..)
- Adrenalinkicket ved fallskjermhopping, paragliding eller strikkhopp
- Rølpinga med styla Volvo gjennom lokalbygda på isføre (hvor moro det nå skulle være..)
- Disodancing og raveparty (så lite til rullestol breakdance i tida mi som clubber, men tidene kan ha forandret seg..)
- Fjellklatring (for ikke å snakke om cliffhanging..)
- .. osv, osv.

Nå mener jeg ikke at kriteriene skal lyde som aktivitetene jeg ramset opp i ordrett forstand, men at en eller flere av kriteriene skal kunne settes i samme bås som forstått av selve ordlyden i kriteriet (lykke delt inn i skalaer), og deretter i sum med de andre kriteriene i undersøkelsen å skulle komme frem til en totalscore som viser hvor man oppholder seg i en definert lykkeskala fra melankolsk til megalomanisk. Sistnevnte blir vel å regne som en real overdose med lykke - men du forstår sikkert hva jeg mener. Her er lykke utvilsomt subjektivt, lik der "Moder Theresa" og "Siv Jensen" blir sammenlignet som like lykkelige, selvom noen vil kanskje trekke sine egne konklusjoner om hvem av de to som ganske sikkert var lykkeligst!

Om en av kriteriene for eksempel var å gjøre en god gjerning i sitt liv, ville begge definitivt krysset av "Ja" på spørreskjemaet, og hvis en annen kritierie lød ".. det å være stolt av sitt veivalg i livet", så tror jeg likeså at begge ville krysset av "Ja" og dermed oppnådd en poengsum som tilslutt summeres med de andre poengene til en statistisk totalscore. Men er det i virkeligheten noe forskjell? Statistikken i slike skjema er som regel kalkulert med deltagerens livssituasjon ut fra visse vilkår, som her er blitt skilt mellom de normale forhold og de vanskeligstilte forhold. I tillegg har forskerne valgt å bruke en bestemt definisjon som utgangspunkt, hvor kategoriens livssituasjon settes opp mot faste verdier i en gitt ramme, for eksempel at "6" er nøytralt, mindre enn "6" heller mot melankoli og mer enn "6" heller mot megalomani, og verdien "9,5" er endelig definert som "lykkelig" (alt over er defineres kanskje som sykelig?).

Spørsmålet en bør stille seg er om "9,5" for normalt stilte skal sidestilles med "9,5" hos vanskeligstilte, eller om det må justeres i forholdene hver for seg til å bli lik eksempelvis "9,5" for normalt stilte er lik "6,5" for vanskeligstilte? Slike konklusjoner på sånne type statistiske undersøkelser, eller spørreskjemaundersøkelser som brukt i mitt eksempel, er vanskelig å svelge som særlig objektive og å skulle være representativt for gjennomsnittet i denne gruppen vanskeligstilte, eller som i statistiske undersøkelser da ha vært representativt for gjennomsnittet av den samlede gruppen vanskeligstilte! For eksempel kan en som bare har vært lam i ett år, være mindre lykkelig enn en som har vært lam i 10 år, og en som har vært lam hele livet sitt kan vanskelig sammenlignes med en som ble lam senere i livet - hva lykke ångår - hvor det er nærliggende å tro at den som har vært lam hele livet er lykkeligere som lam, enn en som senere i livet ble lam - selvom begge skulle ha akseptert sin vanskeligstilte livssituasjon!

Back to topic, så kan man se at farmasøytiske "antilykkepiller" av dette slaget har, for noen, enkelte fysiske bivirkninger - lik som for antidepressiva og antipsykotika mener jeg, der vektøkning og benskjørhet er blant bivirkninger av alvorligere art, som kan medføre blant annet kardiavaskulære sykdommer, hvilke er veldig lett å måle i medisinsk forstand i forhold til "lykkemålingene" blant individer. Jeg siterer fra Wikipedia:

Kilde

Når sant skal være sagt så synes jeg egentlig ikke noe synd på voldtektsmenn og pedofile overgripere om de må belage seg på en tidsbestemt kjemoterapeutisk behandling involverende kjemisk kastrasjon, og heller ikke når det gjelder tvungen medisinering, så lenge det eksisterer personer med alvorlige depresjoner eller de psykotiske som blir tvungen til medisinering, eller sågar begir seg ut på frivillig medisinering, da ikke bare for egen skyld men også andres helse! Hvorfor skal folk som lider av perversjoner få valgfriheten til medisinering da? Voldtekt og pedofilt overgrep blir jo av allmennheten flest ansett som en pervers personlighetsforstyrrelse og bør derfor behandles med kjemoterapeutisk behandling i preventiv forstand, lik en psykotisk blir behandlet med antipsykotika i preventiv forstand - det å forhindre psykosen i å blomstre, eller ihvertfall svekke den betraktelig til å kunne leve med!

Det funker ikke for alle hos de alvorlig vanskeligstilte psykisk lidende heller, men det har da ikke hindret psykiatrien i å bestemt fóre slike pasienter med høyst ubehagelige medikamenter, som også disse vanskeligstilte etterhvert lærer å leve med (forhåpentligvis), uten å måtte kalles ulykkelig for det! Faktisk er det flere som med ett blir mer lykkelig av kjemoterapeutisk behandling enn med selve psykoterapien i etterkant - og vice versa. Også antidepressiva og antipsykotika vil bivirkninger som det med problemer å få opp snoppen eller føle manglende lyst på erotikk forekomme, og ditto vil de forsvinne ved endt medisinering (forhåpentligvis).

Det må føyes til at disse bivirkningene er ganske vanlige og vil med tiden også svekkes en smule. Hvis ikke fins det mange illegale substanser som kan rette opp denne ubalansen, selv med slike preperater innabords - så "kjemisk kastrering" er vel på sett og vis vært utprøvd her i Norge i lange tider allerede, bare da under andre betegnelser - så som antidepressiva eller antipsykotika, eller som det medikamentet som faktisk benyttes her i Europa vel å bemerke ved en kjemisk kastrering - medisin mot prostatakreft (jmf. Sverige og Danmark). Denne medisinen, som til forskjell fra medikamentet omtalt i sitatet tidligere, har noen andre alvorlige bivirkninger også som ikke er omtalt - hvis jeg husker riktig var det visst noe dødelig. Akkurat som visse medikamenter antipsykotika og antidepressiva.

Jeg ser ut fra denne konklusjonen og vissheten om at mange mennesker bruker jevnlig antipsykotika/-depressiva da ingen grunn sympatisk nok til å motsette meg forslaget om kjemoterapeutisk komplementær behandling av forbrytere med gjentatt historikk av typen grov voldtekt eller pedofilt overgrep (eller begge deler). Kirurgisk kastrasjon derimot høres ut som en hevnhandling mer enn en intensjon retning et preventivt virkemiddel. Men det er kanskje ikke topic i denne tråden her..

Jeg er faktisk for å gå skrittet enda litt lenger. Skikkelig kasterering når det kommer til gjentakelse. Enten det er pedofili eller voldtekt.
Når et samfunn gjør mer for å beskytte en gjerningsmann enn potensielle offer er det noe fundametalt galt.

Tror alle sammen her har falt litt ut av trådstarters originale spørsmål.

DETTE er pedofile:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/ar...p?artid=514940
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/ar...p?artid=175433
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/a...p?artid=514970
DETTE er IKKE pedofile:
http://www.nettby.no/user/index.php?user_id=443737
som er sammen med http://www.nettby.no/user/index.php?user_id=1100883

DETTE er pedofile:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/a...p?artid=148648

og jeg KUNNE ikke vært mer enig med polen angående kastrering.
Slike folk er verdens avskum, det de gjør er moralskt, etisk og samfunnsmessig feil.
Paranoy her skrev et langt og unødvendig innlegg på et svar som burde vært ganske enkelt: Ja, jeg støtter kastrering av pedofile.

Er nok ikke helt dumt å gjennomføre mot pedofile som har begått overgrep og dermed har bevist at de ikke kan holde kontroll på sexdriften. Om kjemisk kastrering faktisk er veldig effektivt mot lysten på sex så er det ikke negativt for verken de pedofile overgriperne eller samfunnet. Man savner ikke ting man har mistet lysten på.

Kan hende har du rett i at det primært er to måter å forske lykke på, men det avkrefter fortsatt ikke min påstand om at slike studier er høyst spekulative å regne, så lenge deres forskningsmateriale ikke definerer hva lykke er! På samme måte som når Per Espen Stoknes, forsker og førstelektor ved Handelshøyskolen BI, i 2004 greit forklarer det:

Kilde

For å belyse hvor rett førstelektor Stoknes sitat er, kan et statistisk eksempel være av interesse. Fra en Fafo-rapport for 2007, bare tre år etter at lykkeforskningen for alvor fikk sitt fotfeste, henter jeg dette avsnittet:

Rapporten omhandler en studie ved folks levekår, og avsnittet jeg har sitert er første avsnitt av "Del I Levekårenes mangfoldighet". Her har jeg uthevet i:

Nå er denne "konklusjonen" tatt ut fra sammenhengen i det opprinnelige avsnittet, men leser du sitatet mitt og sammenligner du det med opprinnelig avsnitt, ser du at den har en korreleasjon, et begrep du benevner i posten din. At en studie har en korreleasjon med en annen studie, er i henhold til dette temaet, per definisjon ikke å anerkjennes som objektivt fordi at den med sitt grunnlag baseres på subjektive data. Du finner ikke gjennomsnittsforholdet ved å sammenligne subjektive data uten en statistisk undersøkelse av et gitt utgangspunkt, og i slike kriterier er det nødvendig med en viss statistisk metodikk. Slik som når Fafo her presenterer sin rapport om "Levekårenes Vandring i 2007".

Korreleasjonsstudier blir sjeldent mer objektivt bare fordi deres rapporter finner korreleasjoner med en annen rapport, men sannsynligheten for at den konklusjonen stemmer er med ett blitt større - men ikke avgjort! Hvis konklusjonen ikke er definert ut i fra et gitt utgangspunkt, som defineringen av om hva lykke er (godt begrunnet av førstelektor Stoknes) og om det skal adskilles fra å bety det samme som et godt liv siden alle i utgangspunktet kan få et godt liv også uten å passe inn under kriteriene som er satt (jamfør Moder Teresa vs Siv Jensen i min forrige post).

Fafo-rapport 2007:05 Levekårens vandring

Over var et forsøk på å hente frem korrelaterte data ved en statistisk undersøkelse og påvise dette kun ved å slå fast korrelasjon av min konklusjon ut fra rapporten, men den er misvisende i at det var like data som ble sammenlignet og at det kun var i ordlyden en kunne oppfatte den korrelaterte sammenhengen. En gjennomlesning av hele rapporten vil forenkle korrelasjons-illustrasjonen det ble forsøkt på, men det er likevel de tallene som ble uthevet sammen med den gruppen eldre det omtales om, og den konklusjonen som ble rundet av til sist - som viser de data som kan sammenlignes.

For eksempel er det vanskelig for oss (ihvertfall meg) å skjønne hvordan 9 av 10 kan ha det godt i Oslo, når 6 av 10 føler seg utrygg, {x tall} føler begrensede muligheter og mer utrygg, og {n tall} føler mer fattigdom, osv. Videre så poengteres det at {z} eldre er representativt for denne gruppen, mens {y} ensomhet ikke er utbredt. Med gjengs oppfatning av at ensomme eldre er et utbredt antall, hvordan kan denne korrelasjonen forsvares? For ikke å snakke om korrelasjonene mellom x, n, z og y, evt. kan du sammenligne faktorene hver for seg, og se om det uten videre kan leses av objektivt. For eksempel, hvis 9 av 10 har det godt eller svært godt, stemmer ikke det med at 6 av 10 føler seg mer utrygg eller av de andre forholdene som nevnte faktor etter dette. Statistisk sett er dette målbart og objektivt. På slutten poengteres det med at det er den vanskeligsstilte gruppen eldre som er representativt for disse tallene, og de veier med andre ord ikke mer enn 1 av 10 i en levekårsundersøkelse, siden 9 av 10 har det godt? (Men tar utgangspunktet i at 1/4 av de 10 er de gamle representative for, som igjen ville tilsvart 2,5 av 10 eller rundt 2 av 10 avrundet.)

Hvordan stemmer dette med korreleasjonen mellom faktiske forhold og statistiske forhold, hvis vi ikke utvider gruppen med fattige ikke-eldre, etnisitet (som belyst i rapporten), de ikke-utbredt ensomme og dernest de som faktisk er helsemessig redusert uten å være blant de eldre som siktes til i rapporten. Det ser ut som om lykke, i denne forstand tenkt som levekår, ikke er enkel å fastslå objektivt ut fra denne statistikken. Fra 2005 er det et bedre eksempel på hva en korrelasjonsstudie er, i det den tar for seg et gitt utgangspunkt - forhold mellom søvn og lykke - og fastsetter en konklusjon som binder avgjørelsen til genetiske forhold. Her er et utdrag:

Denne gangen er korrelasjonsstudien basert på spørreskjema benyttet ved en tvillingsstudie, som innsnevrer forskerenes studiefelt til et sett felles utgangspunkt, som skal lede til en allerede bestemt felles konklusjon. Hvis jeg kan benytte meg av dette utdraget som en sammenligning med dine argumenter for hva som defineres som objektiv lykke, ser du at jeg har understreket forholdet mellom "subjektivt velvære" og "selvrapportering om søvnproblemer". At ens velvære stemmer overens med sine nærmeste omgivelsers oppfatning anser jeg ikke som noe godt argument for objektivitet.

Objektivitet i denne forstand er en nødt til å ta korrelasjonene mellom subjektivt velvære og selvrapportering av et eller annet slag, og sammenligne konklusjonene fra disse rapportene. Din familie eller venn kan umulig vite om du er lykkelig, men ha en viss antagelse ut fra deres observasjoner. Og i beste fall kan en si det om den konkluderte objektiviteten for disse rapportene, og lykkeforskningen i seg selv ennå, at det bare er en konklusjon basert på subjektive data. Sammendrag av studien kan du lese om her.

Tilslutt vil jeg bare legge ved noen relevante lenker, for å opplyse deg om at jeg ikke generelt er i mot lykkeforskning som den har utviklet seg, men at fakta per dags dato er at den i stor grad utgjør en teori som vanskelig lar seg påvise riktig i den grad den er riktig, ennå. Den kan i beste fall anses som "selvsagte" ut i fra egne, subjektive erfaringer, men mangler den banebrytende korrelasjonen som skal påvise at disse forskningsresultatene er utelukkende basert på objektive fakta, heller enn statistiske data eller subjektive data, som for korrelasjonsstudier og spørreskjema. Til syvende og sist er det helt sant det førstelektor Stoknes sa:

Ny lykkeforskning (2004), tar for seg en god problemstilling bak filosofien om lykke som forestilt i den antikke verden og forskjellen i den moderne verdens oppfatning og språkkultur.

Lykkeligere lever lengre (2008), viser innledningsvis og midtveis til to gode eksempler på det jeg mener baseres mye på forskerenes subjektive grunnlag og hvilke utgangspunkt de starter fra. Stikkord: "Hva kom først - høna eller egget?" "Problemet er at andre studier viser det stikk motsatte, at lykkeligere lever kortere." (konklusjon avledet ut fra den negative korrelasjonen blir igjen spekulativt)

Kilde som korrelerer med min tidligere post om statistiske metodikk, men som ikke avkrefter at de to primære metodene for måling av lykke slik du beskriver det, er korrelasjonsstudier slik du lister opp dine argumentasjoner etter!

Det den derimot viser til er at for å fange korrelasjonen mellom rikdom og lykke, som du påpeker innledningsvis i posten din, har de mest sannsynligvis tydd til statistiske metoder og spørreskjema som jeg argumenterte med i posten min. Siden det er FN som har bestilt denne undersøkelsen/studien, anser jeg metodikken for å være gyldig, til og med primært, på lik linje med dine eksempler som du hevder de å være. Kilden er derimot en artikkel fra en ukeavis, og blir benyttet kun fordi jeg har sett kildens validitet med andre kilder.

Vi kan legge til grunn for denne virkelig nye økonomien at mennesker handler – ut i fra et mangfold av rasjonalitetsformer – for å øke nåværende og fremtidig lykke. (2007)

I siste kilde avslutter jeg med førstelektor Stoknes og forsker Guri Hjeltnes som jeg innledningsvis startet med, i 2004, og som er mer entuisiastisk nå enn tidligere hva gjelder lykkeforskningens betydning i det politiske og samfunnsmessige livet. Som en forstår ut i fra kilden, er forskningsområdet fokusert med et utgangspunkt i den økonomiske tilværelsen, og nevner så at det er et paradoks at fattige land gir lave inntekter, mens rike land gir høye inntekter - og ingen blir noe lykkeligere av det? I tillegg belyser den at "mennesker handler – ut i fra et mangfold av rasjonalitetsformer – for å øke nåværende og fremtidig lykke." Dette gir igjen et felles utgangspunkt som de vektlegger, uten å være begrenset til dine to primære metoder for å måle lykke.

Tilbake til paradokset. Hvorfor dette skulle være et paradoks er for meg subjektivt (personlig) helt uforståelig, og hvis jeg skal svelge deres påstand uten en kritisk analyse av deres konklusjoner, ville denne konklusjonen være banebrytende paradoksalt, noe jeg umulig kan mene - med tanke på at det fins andre betingelser som avgjør om hvorvidt en nasjon tilbyr høye inntekter der en annen nasjon tilbyr lave inntekter, fremfor lykke for befolkningen. Jeg deler med andre ord ikke begeistringen like mye som BI-forskerne, men jeg er veldig åpen for at de finner en bruksområde der slik forskning etterhvert vil kunne valideres mer objektivt enn tilfellet er i dag! At forskningen har vist banebrytende paradoksale resultater ut fra artikkelens nevnte argumenter, mener jeg at det påviser min opprinnelige påstand at slike studier er i beste fall objektivt basert på subjektive data, men likevel farget av forskerenes subjektive bakgrunn! Statistisk har de en database med 10.000 lykke rapporter å boltre seg i, hvis ikke mer, der alt som trengs er å komme frem til det beste utgangspunkt for en objektiv konklusjon. Lett å si for meg, vanskelig for andre å utføre tilfredsstillende!

Randomize:

Unødvendig langt er relativt! Jeg påpekte lykke-begrepet i min første post, og i del 2 av samme post begrunnet jeg hvorfor jeg anså kjemisk kastrasjon som relativt akseptabelt å utføre, med presisjon om at dette gjelder kun i gjentatte, grov voldtekt eller pedofilt overgrep.

Med pedofilt overgrep rettes fokus mot mindreårige fra 12-11 år og lavere alder, og som i allmenn forstand ellers er forstått som pedofilt, selv om det skulle være en av de andre parafiliene eller seksuelle perversjonene (på norsk), som skulle passe til allmenn bruk av ordet pedofili. Dessuten tillegger jeg at dette selvsagt kun gjelder overgripere som har forgrepet seg, ikke som "i teorien" kunne forgrepet seg hvis han eller hun hadde fått sjansen!

Det er ikke alltid det er så enkelt å få med seg, hvis jeg bruker samme logikken som deg, at alle er enig med meg i det å gi medikamenter, som i teorien er potensielt organisk og fysisk skadelig til et menneske for resten av livet, er helt greit uten å gi noen videre begrunnelse for hvorfor jeg synes det. Begrunnelsen min var også å lese at så lenge det fins muligheter for tvangsmedisinering i dette landet for psykisk syke, bør man bruke det på de som tilfredsstiller de strenge kravene for dette, som av resten oppfattes som tilhørende denne psykiske lidelses-kategorien mer enn noen andre - perverse overgripere.

De tvangsmedisinerer alvorlige tilfeller av bipolar lidelse og andre psykoselidelser, så det er for et antatt tilfelle av "pervers personlighetsforstyrrelse" i mine øyne, greit å også å benytte seg av tvangsmedisinering for denne gruppen. Det skal dog tilføyes at ikke alle er enige med meg om bruken av tvangsmedisinering, og derfor vil også min mening av del 2 i min forrige post stå som en subjektiv oppfatning av et kontroversielt tema. Ingen automatikk i at andre skulle være av samme oppfatning, og det mener jeg fortjener å respekteres i aller høyeste grad! Det minste som kan forlanges er at en begrunner hvorfor en slik kontroversiell løsning virker akseptabelt for en eller ikke, istedet for å forlange at andre burde se samme selvfølgeligheten - som for øvrig ikke er selvfølgelig i det hele tatt - som det du ser, og som jeg kan tildels være enig med under visse kriterier - som at et overgrep må ha skjedd, for å nevne det viktigste kriteriet!

Kjipern hvis en faktisk ikke er skyldig....

Dødsdom og kastrering... ehh... Hvilket år er det igjen?

Er ikke det å drite i menneskerettighetene moralsk, etisk og samfunnsmessig feil da?

Menneskerettighetene er i det store og det hele bra, men ikke den ultimate moralske standard. Dersom kjemisk kastrering av pedofile og voldtektsforbrytere (åpent hvor mange som bør bli, hvor streng man skal være) fører til større lykke i befolkningen samlet, er det moralsk riktig. Tenk på alle traumaene vi vil spare så mange kvinner for, og de gunstige samfunnsøkonomiske effektene. Depresjon er estimert å koste samfunnet 50-60 milliarder i året, for eksempel. Hva er egentlig prisen å betale for å kjemisk kastrere for eksempel serievoldtektsmenn?

Saa hvis vi gjör 49% av befolkningen til slaver for at det skal före til större lykke i befolkningen, er det da riktig? Maa si meg imot utsagnet ditt..

det er jo helsefarlig..

Kjemisk kastrering har blitt brukt på dyr lenge (hunder)- og her ser man en økning av kreft og andre sykdommer som ofte fremmer en tidlig død.

Medikamentet man bruker er Androcur, og det kan visstnok tas som piller og sprøyte.

Her skulle jeg tydligvis ha medbragt en advokat eller lignende, sammensettingene av setningene dine er nogenlunde for .. juridisk/politisk for meg.

Men poenget mitt er fremdeles at hvis vi har en PEDOFIL (menneske som misbruker barn seksuelt.) som f.eks lommemannen, så har han ikke utøvd fysisk skade på noen av barna, han har misbrukt deres tillit som voksen person til å få dem til å tafse på ham.
Eneste skaden barna har fått er opplevelsen, og de psykiske følgene av dette.

Bør lommemannen kastreres? Kanskje - her må det diskuteres, han kan kanskje motta terapi for å forebygge/stanse perverseringen hans.

Hvis vi har en PEDOFIL (menneske som misbruker barn seksuelt.) som misbruker barn på det helt seksuelle nivå (sex!), og faktisk gjentar dette, tar bilder, lager filmer, laster ned filmer, laster ned bilder.
Dette er en reell pedofil som ødelegger liv hos andre.

Disse barna ha store traumatiske opplevelser om dette, de vil ha fysiske skader, og store psykiske skader, som i ettertid kan gi ringvirkninger til hvordan resten av deres liv formes, dette vil også påvirke familiemedlemmer, venner, og stort sett alt.

I motsetning til lommemannen som man vil oppleve som en relativt mild pedofil i forhold til en reel pedofil.

Bør den pedofile kastreres? ja - helt klart, han har ødelagt liv, og her har han gått såpass langt at han vil voldta barn.

Ønsker ikke å si så mye mer, men hadde det vært opp til meg, så kan jeg på en barnslig måte si, at jeg skulle ønske at sistnevnte hadde selv blitt voldtatt, og fått hele utstyret operert bort.

Hvorfor kastrere ? Hva får du hvis du kastrer en pedofil?
Tror dere han aldi mer kan ha sex da? grunnen til at folk kastrerer seg er for at de mest sansynlig ikke vil ha flere barn.

Her er det snakk om kjemisk kastrering der vedkommede ikke kan få barn, mister lyst og får vansker med få få'n opp.

Jaja, jeg mener fortsatt at det er mye annet som kan gjøres. De er jo syke i hodet og tilfredstilles av mye mer enn det å ha sex med barnet. "#¤grøss

en ting jeg er litt usikker på er: hva om man lager et annet problem, evt at de får lyst til å drepe noen siden de er sinte på samfunnet osv, pga de ble tvangskastrert. Jeg tror mange ville følt seg litt ustabile psykisk om man tok fra de hele mandommen. osv, dette kan ha uante komplikasjoner. Hvordan vil de kunne fungere i et samfunn siden osv.. det kan jo hende det blir som å pisse i buksa for å bli varm. Kult i starten men ikke så veldig bra etterhvert.. Hva med heller å ta problemet med roten å prøve å gjøre noe med det? altså rehablitering, og terapi osv.. om man skal bruke pisse i buksa sammenligningen, hva med å varme seg på radiatoren når man er kald i stedet..

seven_up: Akkurat, de er rimelig ustabile fra før. Tror heller ikke dette er beste alternativ.

Debattens kjerne omhandler hvorvidt tiltak mot pedofile overgripere skal forsvares hvis de virker på kant av hva en ser for seg er en menneskerettighet, uten å spørre seg selv om hvilke rettigheter en eventuell forgripelse bryter i samme tid. Det er sagt om overgriperen at denne også stiller likt hva menneskerettighetene angår og at samfunnet må ivareta slike rettigheter, uansett konsekvenser, for at prinsippet i det hele tatt skal gjelde for alle!

I så fall har barnerettighetene et stort problem, fordi den konflikterer med menneskerettighetene i slike tilfeller hvor overgrep blir fullbyrdet. I verste fall oppstår det en konflikt der rettigheten for den ene part rangeres over rettighetene for den andre part. For i tillegg til barnerettighetene har barn også menneskerettigheter! Dette er jo den samme mølla som har blitt malt i årevis - at barna har rett til å være den tapende part, og stort mere rettigheter enn dette har de i praksis ikke!

Samfunnet stiller krav til politisk korrekthet i slike detaljer som åpner for så alvorlige brudd på menneskerettighetene i praksis, at det nærmer seg det drastiske spørsmålet om man skal frata de pedofile overgriperne den grunnleggende menneskerett. Dette lyder for de fleste som en drastisk virkemiddel, men diskusjonen strander på fortolkningen om at det er dette som i prinsippet blir gjort - om man iverksetter tiltak med kjemisk kastrering som virkemiddel.

På slik basis mener jeg at menneskerettighetene ikke kan dras frem som et argument, i det strafferettslige tiltak har vært utøvd i årevis og at frihetsberøvelse er et brudd på menneskerettighetene i samme format som kjemisk kastrering er. Frihetsberøvelse tar like mye på psyken sett ut i forhold til vedkommendes livssituasjon, der folk som gjennomgår stadige tilfeller av slike strafferettslige tiltak skulle vært mer tilbøyelige i å få en psykisk knekk, som da forvandlet vedkommende til en drapsmann eller en potensiell drapsmann på bakgrunn av sin mentale stabilitet! Dette kan fint sammenlignes med den kjemiske kastreringen, siden frihetsberøvelse like mye gjør en ustabil psykisk (uten oppfølging), som en kjemisk kastrasjon skulle gjort med vedkommende (uten oppfølging).

Til slutt mener jeg at det i preventive hensyn bør straffes like hardt for overgrep av slike tilfeller "Lommemannen" ble dømt for, som om tilfellet gjaldt en fysisk seksuell omgang! Dette fordi at slike tilsynelatende mindre alvorlige episoder kan ut fra et psykologisk ståsted sees på som en startfase til mere alvorligere overgrep, der fysisk seksuell omgang med mindreårige blir et resultat. Dette er en "tillitsfase" som forgriperen bruker til å tilfredsstille sitt primære behov, og som etterhvert må økes for at den seksuelle nytelsen skal likestilles med den seksuelle fantasien.

I preventive hensyn er det viktig å ivareta barnas rettigheter på en slik måte at vedkommende pedofil overgriper forstår konsekvensen av sin handling, som er en direkte manipulasjon av et barn til å begå handlinger den ikke er komfortabel med og i etterkant komme med en trussel om at barnet må holde tett, hvis ikke så vil familien få unngjelde. Sistnevnte trusselpåstand er i henhold til kidnappede barns beretninger om hvorfor disse ikke har benyttet sjansen til å rømme vekk fra kidnapperen og overgriperen, hentet fra virkelige hendelser i USA.

Det er også verdt å tilføye at ikke alle pedofile overgripere har den samme erkjennelsen som majoriteten av den norske befolkningen, i det mange av disse har en tendens til å se vanskeligheten i at det de gjør er noe forferdelig galt! Mange overgripere kan tilbakeføres til holdninger som er representert av pro-pedofile organisasjoner, som krever sin rett til å utøve sensuell kontakt med barna uten å bli stigmatisert for forholdet, eller straffet av loven. De kjemper for retten til å kunne utøve sengekos, eller andre type kos, med mindreårige fordi dette faller naturlig for dem - og hevder denne retten dems på lik linje med homofile og lesbiskes rettigheter.

Derfor er det grunn til å tro at de pedofile som går til det skritt å forgripe seg på barn, ikke bare gjør det i håp om at myndighetene skal gripe inn og hjelpe de til rehabilitering, men også fordi deres erkjennelse er ganske annerledes enn A4-menneskets, til tross for at de på overflaten lever et A4-liv. Med dette i bakhodet og de statistikk som viser til at pedofile overgripere som har forgrepet seg en gang, er tilbøyelig til å forgripe seg igjen - enten under permisjon eller etter løslatelse og at de vil fortsette å forgripe seg til de blir tatt - tror jeg at om ikke kjemisk kastrering, som utøves blant annet i Sverige og Danmark på pedofile overgripere, blir gjennomført - er det nødvendig med andre tiltak som kan vise seg like effektive som den kjemoterapeutiske behandlingsopplegget i utlandet viser til!

Terapeutisk tilnærming her virker ubetydelig når man vet at det kun er en internettkobling unna for overgriperen å trigge det latente begjæret for mindreårige som kan, på lik linje med ex-narkomanes problemstilling, medføre til en "sprekk" i avholdenheten. Terapi duger til å hjelpe individet med å forstå og leve med hva enn psykisk problem de har, eventuelt i kognitive tilfeller også å mestre sine problemer, men i tilfeller der de skal forhindre eller redusere har nødvendig komplementært tiltak vært iverksatt tidligere, som regel kjemoterapeutiske tiltak i første instans, som eksempelvis ved alvorlige psykoser eller tunge depresjoner som bipolar lidelse kan være. Jeg føler meg ikke trygg i at terapi alene skal være virkemiddelet som får en pedofil overgriper til å bli omvendt fra deres tanker og lyster!

Om det er frivillig så ja.
om det skulle være tvang, så nei. siden disse menneskene er psykisk syke og kan ikke noe for sin seksuelle legning(om man kan kalle det det) de trenger heller psykologisk hjelp.

jeg har selv holdt på å bli lurt av pedofile når jeg var 11år, jeg kom meg rimelig raskt unna, men har vonde minner om det og litt hat,jeg vet til og med hvem den ene er(siden det er en kjent person,fikk navnet i avhør) så har noen ganger tenkt på hevn,men jeg syns litt synd i personen og.mamma anmeldte saken og han måtte i terapi. men jeg syns enda mer synd på de han sikkert har gjort mer skade mot enn meg, stakkars barn..jeg kom meg heldigvis unna, men det er det ikke alle som gjør,sånne ting glemmer man heller aldri..
btw: ble lurt via sol chat,et farlig sted for unger.

Er det moralskt å la noen bli voldtatt av en gammel ekkel mann også?
Har du blitt voldtatt? Det er greit at det er litt overdrivelse å kastrere dem, men det er ikke så jævlig fint at i norge så for å voldta to 10åringer så fikk en mann 3 måneder.

Rent rettslig så gir det mening, verdkommende som har gjort noe får vekk plagen sin og blir ikke videre en fare for sammfunnet, han blir straffet rent materielt, det er samfunnsbeskytende, det blir tatt hevn for personer som var blitt overgrepet. Ganske mye av det går under hvorfor vi har lover på diverse ting.

Jeg personlig syntes det høres ut som en god ide, da kan endelig folk gå og være mindre redde når de går i en park på kvelden. Kvinner burde bli selvsagt stelt på lik linje.

Norsk lov har ingenting med "hevn" å gjøre.

Den der synes jeg ble litt for drøy..
Butikknasking og blotting kan ikke sammenlignes med et overgrep!
Du kan ikke sammenligne den fysiske påkjenninga ved at noen har stjålet en sjokolade, og noen som har blitt holdt ned med makt for så å fått noe kjørt oppi rosinen eller røven!?

Psyken til den som blir utsatt for et overgrep, er somregel rimelig ødelagt. Mot han som bare raporterer inn en manglende sjokolade.

Jeg mener å huske at vi lærte at hevn ikke lenger ble tatt i betraktning hva gjelder lover og straffeutmåling. Når de norske lovene håndheves er det på grunn av de preventive effektene - vi vil ikke at noen skal gjøre det igjen, derfor viser vi det ved å straffe de som bryter loven. Dette gjelder både i forhold til den kriminelle, som skal merke hvor kjipt man får det hvis man bryter loven, og den allmenne befolkning, som skal se hvor kjipt lovbrytere har det og dermed skremmes fra å bryte loven.

I dagens samfunn begynner vi rett og slett å forstå at "en gang tyv, alltid tyv" ikke nødvendigvis er riktig. Det vil være bedre for samfunnet å hjelpe og rehabilitere en kriminell enn å stenge ham/henne inne i x år og så hive personen på gata igjen. Vi ser jo at det ikke alltid funker og at det finnes en god del gjengangere. Dette er et problem jeg ikke har løsningen til, men jeg tror ikke løsningen er at alle kriminelle skal straffes hardere og få mindre hjelp.

Havnet litt utenfor tema nå. Hva gjelder kjemisk kastrering av praktiserende pedofile vet jeg ikke helt hva jeg synes. Om det er null kjipe langtidseffekter og kan avbrytes når som helst synes jeg det er en relativt human måte å potensielt redde noen barns psyker på.
Frivillig kjemisk kastrering er jeg selfølgelig for. Om personen selv mener at det er den beste løsningen er det nok det. Og da har personen selv ansvar for eventuelle negative effekter på kroppen.

Jeg hater når det blir offtopic selv, nå har jeg ikke læreboka ved siden av meg men det er preventivt å straffe en person for person som er blitt utsatt også. HVis du tenker deg en person som er blitt voldtatt men gjerningsmannen blir firkjent fordi x grunn så kan det hende at offret blir forbanna og tar loven i egne hender og tar hevn rett og slett. Jeg vil ikke kveluvere mer. Men ting som jeg vet skjer på 12chan og andre steder er helt sjukt.

Hva er egentlig problemet med å fjerne sexlysten til en som blir kåt på barn? Å fjerne sexlysten til en som ødelegger sexlivet, trygghetsfølelsen og livet generelt til andre mennesker, til barn? Det er jo ikke for å bedrive fysisk avstraffelse, men det er en preventiv straff!

Fancy, pedofili handler om så mye mer en sex!

Dette er en vanskelig sak. Spesielt fordi faren min ble seksuelt overgrepet av søskenbarnet til farfaren min. Dette fortrengte han, men han slet alltid etter dette. Deprimert, knust selvbilde og en evigvarende skyldfølelse uten å vite hvorfor. Dette førte til heroinmisbruk for å slippe unna den jævlige hverdagen og være lykkelig for en gangs skyld. Midt oppi heroinavhengigheten fikk han en sønn - meg. Da meldte han seg selvfølgelig til avrusning. Under terapi kom han på at han hadde blitt misbrukt. Livet hans ble da forverret ytterligere. Han hadde en sønn, var heroinavhengig og enormt deprimert. En dag fant vi ham død. Han hadde tatt en overdose. Da var jeg åtte.

Dette blir kanskje litt vel personlig og off-topic, men det er noe som preger meg sterkt i debatten her. Jeg har fått en enorm motvilje mot overgripere og da spesielt pedofile overgripere. Så mange liv ble og blir ødelagt av dette, og det blir derfor vanskelig for meg å være mest mulig objektiv og rasjonell.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg mener. Men jeg er nok enig med Mullah. Dette er en alt for enkel løsning på problemene.

Det å tvinge folk til terapi o.l. hvis de ikke vil det selv er heller ikke bra på noen måte.
Så jeg vet faktisk ikke jeg har ingen løsniing på problemet men håper de finner en bedre måte å behandle folk på etterhvært.
Siden jeg ikke vet bedre men bare vet at det de gjør idag er for dårlig synes jeg like greit bare de kan kaste de litt lengere i fengsel og skrive "Pedofil" på celle døren deres å la de få den behandlingen jeg synes de trenger;p
Takk for meg

Det er jo også ett alternativ... Tror det er aktivt brukt idag...

Nei terapi funker ikke i det HELETATT viss man ikke er interesert eller instilt på det selv. Da kan de bare sitte der bak murene og glo.. Tenker jeg...

Tja skal man først straffe noen! er det ingenting som slår "isolasjon" tenk deg og bli innelåst på 2x3 meter, uten og få kontakt med andre mennesker! dette er noe som kan rettferdiggjøre de latterlige korte fengselstraffene vi har her i landet!

men tror grunnlaget for dette med kastrasjon handler om overgripere som er en direkte fare for samfunnet! synes det er komisk at voldtektsforbrytere skal ha mer rettigheter enn offrene

Har du ikke sett South park eller? ''Nice...'' uansett, er enig med deg. uten å ha lest hele tråden så velger vel ikke pedofile å bli tent på kids samme som homofile? De burde heller kanskje terapi eller noe sånt. Men blir litt rart in the sence of homofile kan bli ''kurert'' i terapi. Ossen valg har man da? Hvis de først har pågrepet seg på et barn, så kanskje de bare rett og slett skal få balla knust og damene en jern truse hvor politiet har nøkkelen og bare et lite hull til å urinere....... jeg vet ikke!

Er ikke pedofili en fristelse som utvikler seg til en avhengighet etter utallige kvelder foran skjermen? For meg er det ikke vanskelig å tenke seg at noe så forbudt og godt (for vedkommende) kan bli en vane. Har sjøl måttet skjerpe meg et par ganger når anal gangbang, litt for ofte, ble det siste som skjedde før natta.

Hvis det er slik at pedofili kan sammenlignes med en avhengighet, mener jeg det finnes det håp for at den kastrerte karen skal klare å slutte. En periode uten behovet for denne avhengigheten vil dempe det store begjæret som ulmer i ham, og med andre virkemidler som miljøskifte, mosjon og sosialisering i tillegg er det ikke utenkelig at den pedofile klarer å kaste apa ned fra ryggen.

Allikevel, for den stereotype pedoen, en ensom kar på 50+, er det for meg overveiende sannsynlig at han er for inngrodd til at dette vil ha noen positiv effekt utover den umiddelbare.

Avhengighet eller ikke, følelser og tanker som har vært del av deg i tredve år er vanskelige å undertrykke.

Blir feil å tro man kan "kurere" pedofili med en sprøyte. Om noen hadde foreslått å sette sprøyter på homser på grunn av deres seksuelle orientering hadde det jo blitt mye styr i media og samfunn.
Eneste forskjell mellom de ulike seksuelle legninger er hva som er rett å galt i forhold til samfunnet vi lever i.
Pedofil eller homofil etc. det sitter i hodet og kan trigges frem på ulike stadier, gammel eller ung.
Det er kardemomme-by loven som gjelder.

Bra videreføring av diskusjonen Mith, tenkte på å bidra med det samme.
Og Brulte, vi snakker om kjemisk kastrering og ikke rive av ballene på fyren. Med andre ord minsker de kun testosteronnivået. Les Wikipedia:
Det er selvfølgelig feil å frata en person hans seksuelle lyst, men om det føles ut som du nettop har runket 15 ganger om dagen og rett og slett ikke orker mer ser jeg ikke det gale i å ta i bruk slike midler.
Dessuten retter saken seg spesifikt mot Erik Andersen, også kjent som Lommemannen. Bare dette er verdt en diskusjon. For det første, sett fra mine øyne, er dette en ekstremt ustabil og kåt person som faktisk innehar litt intelligens bak alle overgrepene. Det er en grunn til hvorfor det har tatt så lang tid før han ble tatt, sett med bakgrunn fra hans uttalelser i retten og forretningssans. Han leker med media og vinkler saken i sin retning sammen med sin forsvarsadvokat for å "unnskylde" sin seksuelle grådighet.

For det andre, han tiltalt for hele 66 overgrep. 66! Hadde jeg voldtatt og slengt tissen min i 66 ulike kvinneansikt hadde jeg mest sannsynlig blitt skutt på dagen. Han er fullstendig klar over risken han tar, og jeg vil tro han etterhvert har funnet sport i å forgripe seg på gutter.
Klart, å kastrere en 21 åring som har forgrepet seg på en 14 åring blir feil, vi kan alle gjøre feil under hormonsvingningene og samfunnet gir ham deretter en sjangse til å vokse opp til en redelig person. Erik derimot er 57 år gammel, driver et velykket firma og har klart seg bra i samfunnet. Med uvanen til å leke med yngre gutter. I dette ekstreme tilfellet leker vi med en mann som bortforklarer sine overgrep som misbruk i barndommen og alskens bullshit.
Les hans lille forklaring her:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/l...p?artid=588099

Mannen har jo analysert seg både fram og bak og mest sannsynlig klar over konsekvensene han påfører ofrene han overgriper seg på. Når vi snakker med så syke mennesker, med så mange tiltalepunkter imot seg blir jeg fullstendig overbevist at denne mannen trenger noe sterkere smertestillende enn det helsevesenet kan tilby idag. For alle de han har ødelagt mentalt opp gjennom årene, hvorfra 10 kanskje igjen blir voldtektsmenn, er det virkelig ikke verdt å frata denne mannen hans seksuelle vinkling på verden?
Jeg synes det dermed er helt på sin plass å gi han en sprøyte i ræva, i motsetning til andre land hvor han hadde blitt henrettet på flekken.