Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  11 2905
Den senere tiden har det vært en del prat om DMT-entiteter her på bruket, og hvorvidt de er virkelige, selvstendige, bevisste skapninger eller ei. Jeg er blant dem som tror de er generert vha. hjernekjemi, og således ikke har noen autonom eksistens. Dette sier jeg etter selv å ha møtt dem, hoppende og sprettende rundt meg, så virkelige der og da at jeg kunne kjenne fysiske vibrasjoner fra deres fysiske omgang med omgivelsene mine. Det betyr ikke at jeg avskriver muligheten for at det kan ha reell verdi å anse dem som virkelige, og pleie kommunikativ omgang med dem. Snarere tvert imot. Dog mener jeg at det er et blindspor å hengi seg i troen på DMT-alvenes separate eksistens i et frittstående, fabelaktig, fantasmagorisk fraktalastralunivers. Det er også eventuell frittstående eksistens og virke denne tråden handler om, ikke hvor verdifull eller viktig DMT-opplevelsen kan være for noen.

Det er mange fasetter i DMT-debatten, og mange argumenter på begge sider av spekteret som kan ha relevans i de respektive sakene. Jeg føler iblant for å kaste meg inn i slike diskusjoner, men ender ofte opp med å trekke meg, gjerne fordi jeg føler jeg ikke har nok erfaring, kompetanse og kunnskap om emnet til å kunne uttale meg bastant nok. Det har heldigvis James Kent (TripZine). Han har brukt over femten år av sitt liv til å studere emnet, og har en grundigere forståelse av hjernekjemi og relaterte prosesser enn jeg kan håpe å surfe meg til i overskulig fremtid. I 2004 leste han artikkelen DMT, Moses, and the Quest for Transcendence av Cliff Pickover, og kontaktet deretter artikkelforfatteren i en e-post der han presenterte sitt eget syn. Denne e-posten, samt svar på oppfølgende spørsmål fra Pickover, utgjør The Case Against DMT Elves.

Jeg har lest noe bra, og mye ikke bra av diverse psykedeliske filosofer og vismenn, men sjelden har jeg blitt truffet slik dette treffer meg. Mannen bør være alternativ nok for de mest alternative - han åpner for spenstige, spekulative slutninger rundt budskapet DMT formidler, han tror endog på sjelens virke og vandring - men han har en herlig ærlig og vitenskapelig tilnærming til fenomenene, tar for seg en rekke argumenter og motargumenter, og gjør fortløpende rede for grunnlagene for slutningene han trekker. Jeg tror alle med interesse av DMT, uavhengig hvilken side av debatten de står på, vil ha godt utbytte av å lese dette. Andre som muligens vil finne det interessant er de som er opptatt av drømmer, hjernekjemi, virkelighetsoppfattelse, religiøse opplevelser osv.

Jeg har tidvis hatt latterlig lite å gjøre på jobb den siste tiden, så jeg har benyttet ledige stunder til å sysle litt med teksten, med det for øyet å få istand en verdig norsk oversettelse. Jeg har linket til den engelske utgaven tidligere, men den lider nok noe under lengden, og jeg tenker at tilgang på en norsk versjon kanskje vil bidra til at flere gidder. Jeg syns dette er noe alle bør lese. Teksten er oversatt temmelig direkte, både struktur- og vokabularmessig, og jeg har beholdt språket på et formelt nivå (som nok overgår det jeg hadde funnet på selv), i samsvar med kildematerialet. En del fremmedord og sammentrukne ord kan antakelig virke forvirrende på enkelte, men jeg tror at teksten i det store og det hele skal være forstålig for de med et greit grep om det norske språk. Enkelte forklarende linker er lagt til her og der. Teksten er uhorvelig lang, og må spres over tre innlegg for å få plass til alt, men ikke mist motet av den grunn.

NB.Denne teksten inngår i et større verk kalt Psychedelic Information Theory – Shamanism in the Age of Reason. Verket er fremdeles under utvikling, men Kent har lagt ut alfa-versjoner av noen av de tidlige kapitlene, samt en innholdsfortegnelse som lover godt for delene som ikke er ferdigstilt enda. Check it out.



Men nå:



Til sak mot DMT-alvene

Av James Kent

Til: Clifford Pickover
Sendt: Tir, 27 Apr 2004 02:51:05 -0700
Emne: DMT-Alver

Hei Clifford, en venn henviste meg nylig til din artikkel om DMT, Moses og utenomjordiske vesener. Siden du etterspør andres meninger, skal jeg lufte min egen. Jeg har studert dette emnet svært nøye de siste femten årene, og selv om jeg ikke har publisert resultatene av all forskningen min, har jeg lyst til å meddele noen av konklusjonene jeg har kommet til når det gjelder DMT og de dramatiske fenomenene det produserer.

Kort og godt tror jeg ikke DMT er en portal til en alternativ dimensjon, og det fører heller ikke til kontakt med autonome alver og utenomjordiske entiteter. Ja, DMT produserer et levende, eterisk landskap når det inntas, ofte inneholdende alver, utenomjordiske vesener, insekter, slanger, jaguarer, etc. Dette gjelder for flertallet av de som prøver det. Noen får ikke slike intense opplevelser, men mange gjør det. Selv om dette ved første øyekast kan virke sjokkerende, er det faktisk ikke mer sjokkerende enn det faktum at de fleste drømmer om natten, eller at de fleste ser geometriske mønstere (trykk-fosféner) når de lukker øynene og trykker mot øyeeplene. Men forskjellen mellom fosféner og DMT er at DMT er ulovlig og veldig vanskelig å få tak i, så de aller færreste får muligheten til å prøve det. Hvis alle kunne holde pusten i ett minutt og på den måten produsere intense hallusinasjoner av utenomjordiske verdener, ville det hele virke ganske trivielt, kun en kuriositet ved den mennesklige tilstand. Men fordi denne spesifikke verdenen produseres av et spesifikt, sjeldent kjemikalie (DMT), føler mange at det er som å låse opp universets mysterier når de faktisk får klørne i det.

Ikke misforstå, DMT gir oppsiktsvekkende effekter, det er ingen tvil om det. Men, som alt annet, når du gjør det mange nok ganger tenderer magien til å forsvinne og vise seg for det den er; et eksotisk avvik i hjernens perseptuelle mekanismer. For å illustrere dette poenget vil jeg presentere følgende observasjoner:

1. DMT virker først og fremst på 5-HT2A-reseptoren, der de hallusinogene tryptaminene utøver sin visuelle magi. Uten å gå i detaljer kan vi for en stund gå ut ifra at et molekyl med den rette strukturen, som virker i et 5-HT2A-område, kan utøve betydelig forstyrrende eller skjerpende innvirkning på visuell, sanselig prosessering, avhengig av dose. Når man i dette tilfellet dumper DMT i perseptuelt "wetwork", er det sammenlignbart med å leke med logikken som som produserer det som vises på PC-skjermen du ser på i dette øyeblikk. Enhver programmerer kan fortelle deg at en enkel linje kode, bestående av få tegn, drastisk kan endre måten skjermen din presenterer dataene den får fra skjermkortet på. Det kan få skjermbildet til å flimre, blinke, vrenge og vri på seg, eller falle inn i et uendelig, repetitivt fraktalkaos. Fremviser skjermen din en "alternativ virkelighet" eller "parallell dimensjon" når dette skjer? - Nei, det gjør den ikke. Den tar simpelthen de samme gamle dataene og prosesserer dem med en ny faktor i basealgoritmen (forstyrrelse eller stimulans av 5-HT2A-reseptoren). Selv en liten vri kan forårsake dramatiske resultater. Siden sanseprosesseringsapparatet er så ømfintlig, kan et hvilket som helst plutselig, kjemisk avvik påvirke det til å bli opphisset, ustabilt, eller henfalle til kaos. Når det visuelle systemet av en eller annen grunn forstyrres får vi fosfénaktivitet, som er systemets versjon av "ringing i ørene". Fosfénaktivitet er kaotisk, men som vi alle vet produserer ikke kaos tilfeldig støy, det er gjenkjennelig og forutsigbart, og lager noen vanvittig trippy mønstere.

2. Fornemmelsen av å se aliens, alver eller å være i Guds nærvær er ikke unik for DMT-brukere. Ellers sinnsfriske mennesker som aldri har prøvd DMT rapporterer om disse fornemmelsene hele tiden, og de blir generelt ansett som symptomer på vrangforestillinger og psykoser. Imidlertid har nyere forskning vist at man, ved å stimulere deler av tinninglappen, forutsigbart kan mane fram følelser av å være i Guds nærvær (også kjent som å "se lyset", "føle seg opplyst", eller "få en religiøs åpenbaring"). Det er en medfødt menneskelig følelse - akkurat som fornemmelsen av at "noen iakttar meg i dette øyeblikk" er en menneskelig følelse - vi bare katalogiserer det ikke som det, fordi det er et relatvt sjeldent fenomen, noe som skjer kanskje kun én gang for de som ikke tilfører kunstig stimulans, kanskje aldri i løpet av et helt liv. Enkelte mennesker får veldig dramatiske religiøse åpenbaringer av engler og demoner, og alskens former for himmelsk marsjering med basuner og det hele, uten inntak av psykoative substanser. Og selv om det er et relativt vanlig fenomen, behandler vi det i dag generelt som psykologiske avvik; dog var det dette profeter ble laget av i gamle dager. Siden denne formen for religiøs åpenbaring er noe hjernene våre allerede kan gjøre, er ikke veien lang til å godta det faktum at DMT forutsigbart kan reprodusere dette fenomenet (i harmoni med andre effekter, naturligvis).

3. De arketypiske DMT-"entitetene" er ganske godt kategoriskert, da de fleste ser alver eller aliens eller feer eller engler eller andre rare små åndevesener som danser rundt og forteller gåter. Noen ganger er det ånde-dyr som jaguarer eller slanger, noen ganger er det ingen av delene og går helt av kartet. Men for å returnere til alvesituasjonen (som er det mange mennesker synes å anse som det mest merkverdige aspektet); til å begynne med opplevde jeg det svært overraskende å bli konforontert av alver i mine DMT-oppelvelser, og også på psilocybesopp, og så dem faktisk som eksterne, selvomformende, kroppløse skapninger. Jeg klarte til og med på en måte å gjennomføre rudimentære samtaler med dem. Dog, dess mer DMT-erfaring jeg tilegnet meg, dess klarere fremsto det at "alvene" bare var fremfostret av mitt eget sinn. Under påvirkning fant jeg at jeg kunne tenke dem inn og ut av verdenen jeg befant meg i, simpelthen ved å ville det. Noen ganger klarte jeg ikke å mane fram alver, og sinnet mitt kunne vandre gjennom endeløse storslåtte og forbløffende kreasjoner. Men de gangene jeg så alver, prøvde jeg virkelig hardt å presse dem til å gi fra seg et eller annet ikke-flyktig kjennetegn som i det minste ville bekrefte en rudimentær "autonom eksistens" utenfor min egen fantasi. Naturligvis klarte jeg ikke det. Hver gang jeg prøvde å trekke noe informasjon ut av dem angående dem selv, var dataene som ble overført bare relevante for meg selv. Alvene kunne ikke fortelle meg noe jeg ikke visste fra før, og de kunne heller ikke opprettholde sin eksistens under noen form for langvarig gransking. Som i en drøm, sklir du mot våkenhet i det øyeblikket du innser at du drømmer, og drømmen tones ned. Slik er det også med alvene. Når du prøver å skinne et fornuftens lys på dem, oppløses de som skygger.

4. Og det fører meg til mitt siste poeng. Psykedelika har generelt en forbausende evne til å aktivere sinnets øye, eller det jeg kaller fantasiens arbeidsområde. I hverdagen har vi to aktive områder som prosesserer vår oppfattelse av virkeligheten. Det første er det primære arbeidsområdet, hvor alle våre sansedata blir samlet i frontallappen for så å gi oss et levende bilde av virkeligheten. Det andre er fantasiens arbeidsområde, hvor vi kan tenke abstrakte tanker eller visualisere innholdet i kjøkkenskapet (eller hva som helst) fra minnet. Fantasiens område kjører generelt mer i bakgrunnen, og hjelper oss å planlegge handlinger ved å visualisere dem på forhånd - som f.eks. å kjøre til butikken. Vi visualiserer butikken, planlegger en rute, og reiser. Hele tiden tar vårt primære arbeidsområde opp mesteparten av oppmerksomheten. Imidlertid tipper vekten over når vi er opphengt i dyp abstrakt tenkning, som når vi dagdrømmer eller prøver å løse et vanskelig problem. Og når vi sover tas faktisk primærområdet over av fantasiens område for å prosessere de overskytende dataene vi har lagt til side i løpet av dagen. Når dette skjer drømmer vi, og vårt primære område fylles med fantasidata (minner komprimert av hippocampusen i tinninglappen), og plutselig er vi kastet inn i en fantasivirkelighet som både ser ut og føles like robust som våken tilstand. Siden det blir prosessert i det primære arbeidsområdet, det samme høyteknologiske utstyret som vi bruker til å prosessere våken virkelighet, merker vi ikke forskjellen. Den eneste forskjellen på å være våken og å drømme er opphavet til dataene som blir prosessert i det primære arbeidsområdet. Når du er våken prosesserer du ekstern sanselig data, og når du drømmer prosesserer du interne (fantasi/minne) data i det primære området.

Forts...
Jeg har utført mange eksperimenter med "våken drømming" (lucid dreaming) og selvpåførte drømmeaktige og hypnogogiske tilstander, og jeg kan fortelle deg at byttet fra eksterne datakilder til interne (og motsatt) skjer på brøkdelen av et sekund. Det skjer for fort til man legger merke til det, med mindre man venter og observerer tilstandene veldig nøye i påvente av "nerveklikket". Men det er der. Det er en fysisk, mekanisk ting. Det ene sekundet er du våken og lytter til kranen som drypper, i det neste er du på vei over en drømmeparkeringsplass, og du hører lyden av nøkkelknippet som klirrer mens du leter etter bilen din. Hvis du henter deg inn og våkner igjen, er du tilbake til drypp-drypp-drypp fra kranen. Lukk øynene, og du er tilbake på parkeringsplassen (eller hvor som helst). Så, når jeg vet at det er i dette skumringsområdet mellom våken tilstand og drøm hvor fantasien forer arbeidsminnet, er det ikke vanskelig å anta at psykedelika kan omgås de kjemiske signalene som administrerer byttet mellom eksterne sanselige data og fantasdata som flommer inn i det primære arbeidsområdet. Det kan godt være at det i den psykedeliske tilstanden er slik at våre selektive sanse-inputs åpnes på vidt gap, slik at alt krasjer sammen, noe som gjør det umulig å sortere dataene og skille mellom fantasi og virkelighet før stoffet har sluttet å virke. Kort sagt kan det godt være slik at konkrete, psykedeliske visjoner ikke er noe mer enn kaotiske visuelle mønstere overlappet med bilder skapt fra våkne drømmer.

Så, innenfor rammeverket satt for denne ligningen gjenstår det ett spørsmål: Hvorfor er de arketypiske utenomjordiske vesnene / alvene så vanlige i DMT-opplevelser? Det eneste svaret jeg har er at vi mennesker må ha medfødt, evolusjonær ”wetware” som tvinger sansene våre til å smekke på ethvert stykke antropomorfisk data som smetter inn i ellers tilfeldige, homogene data – som når man plutselig får øye på ansiktet til et menneske eller en jaguar som myser ut av buskene, eller ser et annet menneske bevege seg gjennom høyt gress. Det evolusjonære fortrinnet ved en slik evne er åpenbar, og i standardiserte Rorschach-tester ser folk ting som ansikter og/eller mennesker i blekkflekker, uansett hvor formløse de er, og uavhengig av hvilken kultur de har bakgrunn fra. Nå, tatt i betraktning de fabelaktige, virvlende kaleidoskopiske visjonene som produseres under den typiske DMT-tripp, er det uunngåelig at antropomorfe former vil oppstå og så uttrykke seg i stadig klarere detaljer, etterhvert som sinnet smekker på dem og ”drømmer” dem inn i fokus. Med fantasiarbeidsflyten sparket i høygir, er det ikke overraskende at disse oppståtte antropomorfe entitetene kan snakke til oss, og avsløre sjokkerende detaljer fra vår egen underbevissthet i en samtaleaktig strøm av visuelt teater. Alt dette tatt i betraktning er saken for DMT-entiteter avsluttet. Alt som trengs for å produsere dem er vårt eget overstimulerte visuelle system og fantasi, og således tørker Occams barberkniv dem rett av bordet og ned i englestøvkurven.

I avslutningen vil jeg gjerne nevne et par ting. Visjonene skapt av DMT er ikke utelukkende alver og utenomjordiske entiteter. Et vidt spekter av arketyper og god, gammeldags crazy stoner shit sniker seg inn i miksen. Det er veldig individuelt, og i mange tilfeller sterkt avhengig av set og setting. Dette faktum alene (mer enn noe annet) leder meg til å tro at DMT-entitetene kun er tankespinn. Hvis alle for eksempel så snakkende pingviner, og bare snakkende pingviner under påvirkning av DMT, ville det vært mye vanskeligere å forklare, og langt mer mysterisk. Det faktum at DMT-”bevissthet” gir seg uttrykk på så mange forskjellige måter, forteller meg at ”budbringeren” – det være seg alv, alien, jaguar, hva som helst – er vilkårlig innenfor konteksten mønstrene og arketypene sinnene våre tenderer til å plukke ut av tilfeldig støy. Men (and this is the good part) det som virkelig er interessant med DMT-opplevelsen er ikke alvene i seg selv, men hva de sier (budskapet). Og når du kommer til kjernen av det typiske DMT-budskapet, angår det som regel miljøet eller levende systemer eller den abnorme plantebevisstheten som gjennomsyrer vår verden. ”Gaia-bevisstheten” som spiller en rolle i opplevelsen er unektelig, og jeg vet ikke hva jeg skal tro eller si om den, annet enn at jeg flørter med muligheten for at denne eldgamle plantebevisstheten faktisk finnes, og forsøker å gjøre seg kjent gjennom den DMT-opplyste pattedyrhjernen. Hvis dette er tilfellet, er dette den virkelige DMT-oppdagelsen, og det er dette emnet som må studeres nøyere. I konteksten hvor DMT er en toveisradio for plante-menneske-kommunikasjon, er ikke ”alvene” noe mer enn et tegneseriegrensesnitt for utveksling av informasjon.

Slutt

_______________________________



Clifford Pickover svarer med noen spørsmål:



- Benny Shannons utmerkede bok har mange sider som forteller oss hvorfor DMT-visjoner IKKE er som drømming. Hva syns du om hans argumenter?

Jeg er enig i at DMT-visjoner ikke er drømmer, men mistenker at de bruker de samme hjeneorganene og nervekretsene som drømmer for å produsere interne bilder. Psykdedeliske visjoner er som regel kinetiske geometriske matriser (2D eller 3D avhengig av substansen og turenivå, DMT er veldig god til å produsere 3D-matriser) med ”innkapslede bilder” som oppstår fra matrisen, forvandles, og toner ut sammen med brukerens tankebaner eller underbevisste tilbøyligheter. De geometriske matrisene er et resultat av at det visuelle prosesseringsapparatet faller inn i en kaotisk tilstand, og på den måten forårsaker sanselig feedback, overlappende rammer og etterslep, og oversettingsfeil som visuelle vibrasjoner, peseptuelle forstyrrelser, etc. Øyet mottar lys på netthinnen i en serie konsentriske sirkler med den høyeste konsentrasjonen i midten. Vi mottar kun 80-90% av det faktiske bildet av det som er foran oss på netthinnen, mens resten (som det som befinner seg helt ute i kantene, og i blindsonen) blir ”lagt til” av hjernens evne til å fylle inn de manglende bildene av virkeligheten.

Dette ”fyll ut det blanke feltet”-aspektet ved hjernens virkemåte er ikke perfekt, og fører iblant til at vi tar feil og tror vi ser noe ”i øyekroken” som ved nærmere øyensyn viser seg å ikke være der. På veien fra netthinnen til den frontale hjernebarken må dataene oversettes fra en serie konsentriske ringer av prikker, til en konkret helhet av konturer, utfylling og skyggelegging som vi oppfatter som virkelighet. Denne prosessen kalles ”rammeoversetting” (”frame translation”). Klare linjer markeres på netthinnen av en prosess kalt ”lateral inhibering” (”lateral inhibition”), som tillater en retina å ta prioritet over den ved siden av, hvis den oppfatter en inje eller endring i skyggelegging som sier noe om om dybde eller kontur. Hvis lateral inhibering blir hindret, tenderer kantene på det vi ser til å drive og sløres til, noe som fører til perseptuelle forstyrrelser, krypende lys og skygger, og mønstere som synes å kravle. Ved mer dramatiske nivåer av denne type aktivitet, begynner ”rammen” av virkelighet å regelrett spinne og vri seg, og hvis du har ”etterslep” (”trails”) på konturene av et bilde som roterer i et tomt rom, skaper du et komplekst 2-dimensjonalt geometrisk gitterverk. Hvis dette nettet samtidig vris forover eller bakover produseres det et dybdefelt, og således kommer en virvlende 3-D-matrise til syne.

OK, det var del én. De skinnende strekene, skyggene og geometriske sprinkelverk beskrevet over skulle være velkjent for enhver som har prøvd et psykedelisk tryptamin. Når du så legger til en overaktiv ”drømmemotor” som uavlatelig forsøker å påtvinge mønstere og orden på disse selvforvandlende, kinetiske matrisene, (for ikke å nevne visuell synestesi), kan en endeløs rekke mønstere og visjoner oppstå. De er forskjellige fra drømmer i det at de ikke fremstår som en alternativ versjon av fysisk virkelighet, men dette er fordi drømmedata kommer fra hjernesenteret (hippocampusen) i tinninglappen (komprimerte minner), som lagrer data fra hverdagslige opplevelser. DMT-data kommer fra hjernens egne mønster-sammenlignende og –avpassende systemer som prøver å påtvinge orden på kaotiske mønstere, og på den måten ”fyller ut de blanke feltene” og prøver å sy det sammen og finne ut hva det er som foregår. Det er sannsynligvis derfor ”visuals” blir mer utbrodert i kantene (altså i øyekroken, der det er mer kapasitet for å utlede savnede data), og mindre når de granskes forfra og i senter. For eksempel tenderer ”alver” mot å henge og sprette rundt i periferen, og pleier gjerne å forsvinne eller ”drive” med det visuelle feltet når du prøver å fokusere direkte på dem.

Siden mønstrene og billedrikdommen vi ser i den psykedeliske tilstanden er så “fremmed” for vår normale sensoriske input, er det ikke merkelig at landskapene og synene hjernen pålegger dem likeledes er veldig fremmed. Når det er sagt, har jeg sett alle mulige ordinære og hverdagslige ting i DMT-visjoner: brødristere, ansikter til mennesker jeg kjenner (vanligvis familie), folk som har seg, scener med menneskelig lidelse og krigføring, klovner og narrer, tog, kranier, trær, hav, solnedganger, dyr, dansende tegneserierotter, silkeaktige sanddyner, spindelvev, DNA-strenger, roterende atomiske molekylstrukturer, etc. Alt dette er verdslige ting, så DMT-visjonene kan sys sammen av biter av minner og fantasi. Den grunnleggende forskjellen mellom drømmer og DMT-syner er at drømmer er snutter av fornuftsstridige minner, tvunget inn i en følgeriktig berettelse av hjernebarken; DMT-visuals er kaotiske geometriske mønstere tvunget inn i en konsekvent fortelling av hjernebarken. Datakilden er forskjellig (dog tidvis overlappende), men prosessen der tilfeldig data blir konvertert til ”kontekstuell mening” skjer i det samme stedet i hjernen, uavhengig av om vi er våkne, drømmer eller tripper.


- DMT-visjonene har ingenting å gjøre med psykonautens liv, og de er ikke så kaotiske eller ulogiske som historiene i drømmene våre. De inneholder ikke enkle husholdningsgjenstander som du ser i drømmer.

Jeg er uenig i dette. Du kan mane frem ethvert bilde i DMT-tilstanden. I kjenner en kar som alltid ser rare tegneserie-hotrods når han røyker DMT. Jeg kjenner en dame som kun så heslige zombieaktige ansikter og lik. Jeg har sett levende bilder fra mitt eget liv (minner, familiemedlemmer, etc) i tillegg til mundane objekter under påvirkning av DMT. Hvis brukeren forblir ”ufokusert”, tenderer bildene til å sildre ut av underbevisstheten og virvle mot og inn i det fantastiske (derav arketypene), men hvis du ”ser” etter noe i disse visjonene, kan du som regel få de til å dukke opp.


- DMTverset virker fullstendig fremmed for brukeren. Uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke å forestille meg det kolossale, intrikate, utsmykkede og snirklede stedene og templene som er vanlige i DMTverset.

Sant! Men dette er fordi du ikke bevisst kan “ville” det visuelle systemet til å falle inn i en kaotisk tilstand, og du kan ikke ”ville” tinninglappen din til å bli stimulert og produsere Guds nærvær (dog kan kanskje erfarne mystikere gjøre dette). Det er for mye nevrokjemisk overflod som hindrer hjernen fra å falle inn i disse tilstanene når som helst (hvis du ikke er schizofren). De utsmykkede palassene og templene er himmelse arketyper, dette er åpenbart når du ser på antikk arkitektur, spesielt i Midtøsten og Asia. Dette betyr ikke at de er ”virkelige” på den måten at de faktisk eksisterer et sted i hyperspace, kun at de er fantasi-planer / blåkopier, tiltalende mønstere smidd av underbevisstheten. Jeg tror folk gir den menneskelige fantasien for lite anerkjennelse når de sier ting som ”Ingen kunne funnet på noe slikt på egenhånd”. Kanskje folk som er oppvokst på begrensende drivgods av TV og populærkultur ikke kan, men glimrende, kreative typer kan visselig det.

Når det er sagt er jeg ikke avskrivende overfor forestillingen om at det finnes en slags ”antikk utenomjordisk akritektur” innprentet et sted i vårt DNA, som produserer slike visjoner, eller at de himmelse arketypene (som storslåtte templer, engler, etc) egentlig er representative for et eller annet slags hyperromlig rike der sjeler oppholder seg etter døden (eller noe sånt). Slikt er dog umulig å bevise på noen slags empirisk måte, så å rett ut påstå at dette er tilfellet synes høyst mistenkelig, spesielt når innholdet av opplevelsene varierer så mye. Jeg kan gå så langt som at mennesker på kryss av kulturer har overjordiske og himmelske arketyper innstøpt i underbevisstheten, og at psykedeliske tryptaminer kan aksessere arketypene med høy grad av suksess. Hvor disse arketypene kommer fra, og hva de betyr, er gjenstand for en evinnelig debatt. Min beste forklaring er at de er underfenomener i våre egne visuelle systemer, et skjult feedback-filter som krystalliserer innvendig og utvendig syn, og nødvendigvis reflekterer noe av vår egen interne struktur tilbake på oss. Svaret på mysteriet er deg. Du er den fantastiske tingen som produserer alt dette... Hele tiden...

Forts...
- Mange psykonauter har en klar følelse av at visjonene ikke simpelthen er produkter av deres eget sinn.

Det er sant, men de fleste psykonauter er i startfasen av utforskingen av egne sinn, og blir vanligvis svært overrasket over hva som dukker opp når de først begynner å leke med det. De første menneskene som oppdaget fraktaler, fikk en distinkt følelse av at disse forbløffende, livsfjerne bildene og mønsterne ikke bare kunne være produkt av noen få linjer kode; dog er det alt det er. Kompleksitet fostrer alle mulige typer weird shit, og den menneskelige hjernen er det mest komplekse systemet på planeten.


- Målet for fremtidens forskere er å fastslå hvorvidt psykonauter kan vende tilbake til vår verden med ny ”reell” informasjon.

Jeg har forsøkt dette eksperimentet på mange måter og med mange mennesker. Svaret synes å være ”Nei”. Mange har argumentert, men ingen har kunnet fremlegge ett konkret eksempel som overbeviser på noen måte. Informasjonen innhentet fra den psykedeliske tilstanden er vanligvis generalisert, vanlig kunnskap, tilegnet brukerens eget liv (eller mennskelig liv generelt). Forestillingen om at regnskogens shamaner kan tilegne seg ”informasjon” om en plante kun ved å innta det i et ayahuasca-brygg illustrerer for meg sinnets fabelaktige evne til å utlede holistisk data fra et spesifikt system når det kun gis små bruddstykker med data å jobbe med. Denne evnen forsterkes av den psykedeliske tilstanden, men den produserer ikke ”ny” informasjon, kun mer raffinert og detaljert analyse av det vi allerede har observert. Dette er den ”fyll inn det blanke feltet”-egenskapen ved hjernen som jeg snakket om tidlige i kontekst av det visuelle systemet, men logiske systemer bruker også denne teknikken.

- I en bok jeg arbeider med sier jeg at vi burde søke fram disse vesnene akkurat som vitenskapsmenn søker etter utenomjordisk intelligens.

Jeg er helt for å prøve å få et grep om fenomenet, men har små forventninger til at noen noensinne vil gjennomføre ”absolutt kontakt” som beviser en atonom eksistens av hyperromlige entiteter. Jeg heller mer mot å tro at de er veldig rare og uutforskede aspekter ved den menneskelige psyke. Men jeg tror også på samsara og sjelevandring, noe som gjør forestillingen om at disse entitetene kunne vært ”legemsløse sjeler”, flytende rundt i hyperspace, veldig fristende å slenge meg på. Men likevel, selv om jeg vil tro det har jeg aldri klart å overbevise meg selv om at dette er tilfellet, selv etter gjentatt epsperimentering med og konfrontasjon av disse entitetene. Den eneste forklaringen er at de er fantasifostre, eller at hvis de er kroppsløse sjeler, er avstanden mellom deres intelligens og menneskelig intelligens så stor at de ikke er i stand til å oppgi noe holdbart, konkret eller definitivt om deres egen natur. Kort og godt; de sier alle typer ting, noe av det dypsindig, noe av det vås. Men ingenting peker definitivt mot noen form for dypere sannhet om hva de er eller hvor de kommer fra.


- Hva mener du om de utsmykkede palassene folk ser og synes å kunne reise gjennom?

Jeg kunne spurt deg det samme om J.R.R. Tolkiens Middle Earth. Han (og skarer av tilhengere) kunne unektelig forestille seg denne verdenen, og reise i den på mesterlig vis. Produktet han laget er veldig levende, utbrodert, fabelaktig og forunderlig. Gjør dette det virkelig? - Nei. DMT-visjoner har helt opplagt sin egen veldig uvanlige estetikk, visst har de det, og det har også sopp, LSD, 2-CB, meskalin osv. Hver og en av dem produserer et særskilt sett med visuelt billedverk, hver av dem en noe annerledes variasjon på et grunnleggende, repeteterende fraktaltema. Men dette overrasker meg ikke mer enn det faktum at to forskjellige fraktalalgoritmer produserer forskjellige resultater, selv om de deler de samme spinnende kvalitetene, og umiddelbart er gjenkjennelige som ”fraktaler”. Og som jeg sa, utsmykkede steder kan være en himmelsk arketype, de kan være produkter av sinnet som pålegger orden på kaotiske mønstere, men jeg har ikke sett noe som skulle tilsi at de er ”virkelige” plasser noe sted. De er per definisjon flyktige og forbigående. Det at DMT produserer en konsekvent ”stil” av visjoner i menneskehjernen på kryss av alle kulturer er ikke mer overraskende enn det at trykkfosféner produserer de samme typene geometriske syner i menneskehjerner på kryss av kulturer, eller at spesifikke fraktalalgoritmer vil produsere det samme bildeverket uavhengig av hvilken datamaskin den kjøres på. Det ville overrasket meg mer om DMT fremstilte veldig forskjellige visjoner i hver person som prøvde det (som LSD kan, noe jeg finner uendelig mye mer fascinerende). Som det er, synes DMT å produsere utrolig konsekvente visuelle mønstere i alle brukere. Det er et faktum av betydning, og peker mot konklusjonen at DMT er veldig enkelt i dets form og funksjon, uten særlig rom for variasjon.


- Det er også en fornemmelse av fortryllelse, av hellighet, av skjønnhet, en følelse av å få priviligert tilgang på kunnskap, og at intelligens øker.

Ja! Jeg er enig i at alle aspekter ved menneskesinnet forsterkes under påvirkning av DMT. Man trenger ikke ta DMT for å få åpenbaringer om skjønnhet og helligdom. DMT øker ikke intelligens, som jeg definerer som hjernens evne til å holde på mange spesifikke biter av data i arbeidsminnet samtidig som de analyseres. DMT (og andre psykedelika) forsterker klart denne evnen, og således forsterker den hjernens evne til å pålegge en hvilken som helst opplevelse kontekstuell betydning eller ”dybde”. Hvis det faller seg slik at den psykedelisk forsterkede hjernen fokuserer på et imaginært utenomjordisk landskap, går dybden og betydningen av landskapet plutselig gjennom taket!


- For DMT-psykonauten synes verdenen rundt dem å være konstruert, komponert med en omsorg som minner om et kunstverk eller et intrikat håndvevet stoff, og ledet som skuespillere i et scenespill. De føler det som om et forheng har blitt revet til side, og at de således ser noe som alltid har ligget der og utdunstet.

Ja, dette aspektet ved opplevelsen er mer relevant for meg enn alver eller hva som helst. Avdekkingen av virkelighetens dypere struktur som vi vanligvis ikke ser, er den store hemmeligheten ved DMT-(og annen psykedelisk) opplevelse. Dette er et produkt av det forsterkede sinns utforsking av den fysiske verdens egenskaper. Kvantenivåene av fluks blir åpenbare, og virkelighetens ”hardhet” forsvinner inn i en vibrerende masse av uendelig dyp energi som oppstår og krystalliseres fra bunnen og opp og inn i evig-skiftende tilstander, som selvsagt er det det faktisk er. Dypsindigheten ved å innse dette er veldig tung, dog er det intet vi ikke visste fra før. Men kvanteegenskapene ved denne verden, når de manifisterer seg for våre ellers begrensede sanser, er alltid et sjokk.


- Shannon forteller oss at DMTverset later til å være en verden hvis eksistens er uavhengig av psykonauten.

Vel, den “virkelige” verden eksisterer uavhengig av observatøren, det vi opplever som virkelighet er en abstrakt representasjon i hjernen, samlet fra sensorisk data. Vi dveler bare så sjeldent ved kjennsgjerningen. Hvorfor må en dypere forsåelse eller visjon om denne verden klassifiseres som en annen eller parallell verden? Hvorfor ikke bare anta at det er et skjult (eller vanskelig å observere) aspekt av denne? Å sanse kvantevirkelighet er ikke det samme som å reise inn i en annen verden. Det er å oppleve et nytt lag av den samme gamle verdenen vi allerede oppholder oss i (som metaforen med infrarøde briller). Ved å gi dette skjulte laget av virkelighet en eller annen slags ”mystisk” egenskap, forurenser man bare analysen av hva som egentlig foregår når vi opplever det.


- Mange psykonauter vender tilbake med en sikkerhet om at bevisstheten fortsetter etter døden. De returnerer med en forestilling av en sjel som eksisterer utenfor og bortenfor kroppen, vevd inn i universets struktur, på en eller annen måte.

Jeg er enig. Dette kan godt være tilfellet. Tid er en sanseskapt illusjon. Sjelen kan være tidløs. Igjen, denne formodningen er metafysisk tiltalende, men umulig å bevise. Mysteriet blir bare dypere når du gransker det nærmere. Min konklusjon er at tingene vi ser i den psykedeliske tilstand er en forvirrende blanding av en ”dypere, skjult virkelighet” som er der hele tiden (et produkt av forsterkede sanser), pluss detaljerte fantasistyrte gjengivelser av underbevissthetens egne lyster og frykter (manifestert ved en kombinasjon av synestesi og en overstimulert hjerne som prøver å påtvinge orden på kaotiske mønstere). Å finne ut hva som er hva (separere ”hardt signal” fra ”kaotisk støy” og ”fantasistyrt fremstilling”) er den vanskelige delen av den psykedeliske reisen. Å simpelthen godta helheten av opplevelsen som ”virkelig” eller ”sannhet” er et mistak som får mange ”psykedeliske filosofer” til å fremstå som lite annet enn new-age-vitser, fortapt i sine egne visjoner. Dette emnet krever mye dypere analytisk tenking enn det. Det gjør meg gal.


- DMT-psykonauter kan se en ny verden lagt oppå den ”normale verden".

Det gjør også mennesker som lider av vrangforestillinger. Dette er interessant, men langt fra et absolutt bevis på parallelle virkeligheter.


- Denne nye verdenen er fullstendig navigerbar...

Jeg er uenig. Denne DMT-verdenen er flyktig og forbigående, og i evig forandring og forvandling. Du kan til en viss grad ”navigere” ved å velge hvilken retning du vil ”morfe inn i” neste gang, men DMT-opplevelsens ”fantasiverdener” har ingen solid og fast struktur. De er transiente og unnvikende. Hvis du vil snakke om totalt, våkent dypdykk i en hard fantasiverden, må du søke de typer opplevelser folk har på Datura og andre delirianter. Disse substansene kan få deg til å tro at du står i kø på matbutikken når du faktisk nettopp spaserte inn i klesskapet ditt. Disse er det jeg refererer til som ”konkrete” hallusinasjoner som er fullstendig omsluttende og ”virkelige”. I kontrast fremstår DMT-visjonene som ”perseptuelle forstyrrelser” som produserer stiliserte gjengivelser av virkeligheten som befinner seg foran oss. Lukk øynene, og opplev et virvlende, skarpt detaljert, utenomjordisk landskap. Åpne dem, og du ser et svært forvridd syn av rommet foran deg, overlappet av disse virvlende geometriske gitterverkene, med tilfeldige ”harde” gjenstander som en alv eller noe sånt dukkende opp i blandingen.

Jeg tror folk generelt liker å romantisere rundt DMT-tilstanden og gjøre den til noe mer enn den er, fordi de så gjerne vil at det skal finnes en skjult, overromlig verden fylt med skøyeraktige ånder og gudaktige entiteter. Når du imidlertid studerer opplevelsene nøye over tid, vil du komme til å se at mye av de romantiserte forestillingene faktisk ikke utspiller seg i denne tilstanden. Og folk tenderer til å lage noe, ”skrive på lederplass” om innholdet i psykedeliske opplevelser, eller de skaper en intern fortelling fylt med håndfaste gjenstander og entiteter for å kunne komprimere opplevelsen inn i språk, betydning, og minne.

Jeg har tatt DMT en mengde ganger, hver gang med en intensjon om å finne en slags dypere sannhet ved eller innsikt i opplevelsen. Det eneste jeg kan si sikkert, er at det er forskjellig hver gang. De visuelle fenomenenes estetikk er konsekvent, enestående og forunderlig, men innholdet som genereres innenfor opplevelsen føyer ikke harde eller simple regler som ”reiser inn i en overromlig dimensjon” eller ”besøk av utenomjordiske entiteter”. Alle opplever noe litt forskjellig, og likevel vil alle påsmøre det en eller annen slags ”Alice i Eventyrland”-tripp ned kaninhullet, og overbevise seg selv om at de har hatt nærkontakt med en skult verden eller noe av kolossal, åndelig betydning. Dette resulterer i at de reviderer opplevelsen til å passe en fortelling som gir mening, og på den måten skaper lengtende ikke-sannheter, som påstanden om at DMT-verdener er konkrete, navigerbare rom, eller at alver viser seg for alle hver gang. Dette medfører simpelthen ikke riktighet. Det er en uriktig fremstilling av den faktiske opplevelsen. Det hadde vært kult om det var sant, men sannheten er langt mer flyktig og kompleks enn de enkle, metafysiske eventyrforestillingene vi liker å søke.

Må stikke...

Slutt.
Fantastisk fyldig tråd, dette var interessant å lese! KP +1
Wow! Det blir bare mer og mer spennende for hvergang jeg kommer over noe angående dmt.
Kp til deg xtapolapocetl p.g.a oversettingen til norsk
▼ ... over en uke senere ... ▼
Bra tiltak og initiativ xtapo, har selv lest den engelske versjonen og må si at dette var en god oversettelse! Det er viktig å anerkjenne disse aspektene ved psykedeliske opplevelser også, for vi ser gang på gang psykonauter som blir helt lost i sine perspektiver. Ikke at folk nødvendigvis får problemer med det, men det er greit å ha føttene planta på jorda når man driver med disse tingene =)
Fantastisk bra.
Jeg blir fascinert over envher bra tråd om DMT. Det er et mysterium i seg selv.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Bra tiltak xtapo. Godt å se dem betaler deg for en grunn på jobben din haha.

Absolutt en god tilnærming til emnet denne fyren har. Men jeg kan ikke helt se at han gjør noe annet enn å bruke mer tørre og vitenskapelige ord om fenomenet enn andre. "Et eksotisk avvik i hjernens perseptuelle mekanismer" er jo bare en annen måte å si "Endret bevissthetstilstand".

Jeg er under den oppfatning at et hvilket som helst objekt, abstrakt eller konkret, som blir behandlet som en levende entitet vil oppføre seg som en levende entitet, så det er klart man lett kan bli lurt her. Men når det gjelder de visuelle hallusinasjonene så er jeg helt enig i at de ikke er fysisk virkelige eller noe slags for for astral-vesner. Derimot tror jeg at det visuelle utrykket i opplevelsen er et språk. Et visuelt språk laget av en blanding av dine tanker og følelser og tankene og følelsene til den virkelige eller "høyere" deg. En slags indre samtale med den delen av deg som er den samme nå som da du ble født som når du skal dø. Den delen av deg som lever mer i følelsene enn i tankene og mer i evigheten enn i det dualistiske universet.

Så lenge man gjennom DMT hallusinasjoner og bevissthetstilstander har tilgang på informasjon som er utilgjengelig under normal bevissthet så er det jo ihvertfall på et plan av hva "selvet" er, en kommunikasjon med noe utenfor deg selv. Jeg kan godt tenke meg at de ikkebevisste delene av hjernen som f.eks. kontrollerer organmotorikk eller justerer kroppens hormonratioer har sine egne autonome bevisstheter, selv om de er en del av samme organisme som oss.
Egentlig er jo hver celle i kroppen vår regnet som en separat eukaryotisk celle som jobber i sammarbeid med alle andre celler i kroppen for å generere organismen Homo Sapiens. Det er mye kommunikasjon som foregår inne i skrottene våre vi aldri er klar over.
Og det at vi ikke er i nærheten av å forstå hvordan vi egentlig har en bevisst opplevelse av noenting i det hele tatt gjør jo ikke DMT-flashet til en lettere nøtt å knekke.

Det eneste jeg kan si sikkert for min egen del er vel at DMT opplevelsen er IKKE ren kaos uten noen reel mening bak, og det er heller IKKE noe man kan kontrollere og styre som man vil. Ja, man kan styre opplevelsen litt, men det føles mer som om man telepatisk ber noen andre om å justere på den og deretter får innvilget eller avvist ønsket sitt enn at man faktisk manipulerer hallusinasjonene og budskapet selv. Its a transmition wrapped inside a game.
Godt skrevet, Vasall. Jeg er tilbøylig til å være enig med deg i det aller meste av dette.

Dette var dog mer ment for de som enda sitter og tror at DMT-alver er selvstendige vesener, og at man kan entre en alternativ verden / dimensjon ved hjelp av stoffet. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg har hatt med diverse fluoro-hippier det siste tiåret, som via diverse kilder (som igjen gjerne har hørt om noen som har lest DMT - The Spirit Molecule) har gjort seg opp en bastant mening om saken. Ting som går igjen er at DMTverset eksisterer uavhengig av menneskelig opplevelse, at alle som prøver DMT møter vesener, og endog samme type vesener, etc.

DMT-debatten fortsetter, og bør fortsette, men før den blir fruktbar må man luke ut misoppfattelser og regelrett overtro. Den subjektive debatten venter jeg med å ta videre del i til jeg har mer erfaring med stoffet.
Da er vi på bølgelengde, senior Xtapolapocetl. Og jeg er både enig og glad for at du har tatt tak i emnet fra en litt annen vinkel enn både ren skepsis og blatant overtro. Kudos

Men hva kan vi si sikkert? Det hadde vært spennende å høre hvordan folk opplever at de har forandret seg etter opplevelsene med DMT. Hva i livet(om noe) er anderledes fra før? Hvilke nye perspektiver (om noen) har man fått?
Med andre ord: Hvor fører opplevelsene med DMT oss? Hva er agendaen?
▼ ... over et år senere ... ▼
Sitat av Vasall Vis innlegg
Men hva kan vi si sikkert? Det hadde vært spennende å høre hvordan folk opplever at de har forandret seg etter opplevelsene med DMT. Hva i livet(om noe) er anderledes fra før? Hvilke nye perspektiver (om noen) har man fått?
Med andre ord: Hvor fører opplevelsene med DMT oss? Hva er agendaen?
Vis hele sitatet...
Ingen som svarte på dette her. Kanskje noen fler vil dele sine oppfatninger om jeg setter litt liv på den subjektive debatten Vasall her prøver å starte. Jeg synes i hvert fall det er fint å prate om slikt

Jeg opplever at mysteriet ved at noe eksisterer i det hele tatt eksploderer i fjeset under den korte innflytelsen. Virkelighet blir plutselig uendelig dypt og mye mer enn det det var 5 minutter tidligere. Virkelighet blir plutselig mye mer enn de opplevelsene man omgir seg med til vanlig. Livet blir flere hakk dypere og tar på seg en følelse jeg bare kan beskrive som hellig (forstå det den som kan). Det oppstår en spontan følelse av altruisme og dyp medmenneskelighet som hos meg bare har vokst siden jeg opplevde det for første gang.

Man kjenner en ydmykhet overfor hva man kan, overfor andre, overfor hva man trodde man visste. En åpenhet rundt hva virkelighet og bevissthet faktisk kan omfatte. En fascinasjon overfor hva det menneskelige sinn faktisk er i stand til å konstruere. Samtidig føler man at mennesket innehar et nærmest utømmelig potensiale. En følelse av dyp tilknytning til kosmos ulik noen annen man har kjent på før. En erkjennelse om at man selv er kosmos, og at alt er et uttrykk for den samme underliggende, uforståelige og fundamentale enhet som ligger til grunn for all eksistens og all virkelighet.

En oppfordring til kjærlighet overfor alt levende. En oppfordring til å vise respekt, til å lytte, til å lære av andre livsformer og ikke minst andre mennesker. Nå høres det ut som om man forvandles til et perfekt menneske, men dette er naturligvis ikke tilfellet. Det oppstår dòg en sterkere lyst til å utøve en innsats for å gjøre livet kult for de andre rundt deg. Rett og slett et ønske om å være et bedre menneske og at det er verdt en innsats for å prøve å oppnå akkurat dèt.

Konseptet om Gud forvandles fra å være kun et konsept, til å bli en sinnstilstand. En følelse. En følelse man kan søke etter og oppnå. Med andre ord at hele greia med Gud ligger inne i den biologiske programvaren vår, og at på samme måte som kjærlighet ikke er noe overnaturlig, men en følelse, en sinnstilstand, så er Gud også det. I dette lys fremstilles de fleste religioner som skikkelig svindel og misledende galskap, da alt det handlet om kun var å oppnå "en personlig følelse av kontakt" som mentalmelt fint sa. Ingen tro, ingen skaper av universet etc, "bare" en sinnstilstand som er dyp, svært rørende og transformerende.

Selv om jeg her har skrevet mye som "man opplever" etc så har jeg kun snakket for hva jeg selv har følt, men samtidig så er slike effekter vanlige. Dessuten var det å skrive "man" mye tøffere
Det var jammen veggen sin :') interresant