Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  18 12607
Jeg hadde to intensjoner ved å ta det skumle skrittet og prøve dette, og jeg har sittet på gjerdet i 4 år før jeg turte dette.

1: Bli kvitt frykten fra at dette er farlig/ubehagelig, fordi jeg fikk en veldig dårlig opplevelse da jeg hadde prøvd dette før på Vestlandet.
Jeg hadde da valgt meg ut helt feil "shaman" ( La oss kalle ham Scaman fra nå av, for det er det han er... en scam.) som bare hadde prøvd dette ett par ganger før sammen med en ekte shaman.
Han mente at dette var noe han bare måtte gjøre selv "fordi universet hadde fortalt ham dette". Han var vistnok også plutselig født som shaman ifølge ham selv og da måtte alle kritiske røster fra andre shamaner bare være ren misunnelse på ham for at han hadde "forbigått dem" etter bare to helger, mens de måtte studere i mange mange år for sin kunnskap. Så det MÅTTE jo være ren og skjær sjalusi, og da kan det jo ikke være genuin kritikk/bekymringsmelding.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at dette her skulle jeg aldri gjøre igjen etter min første erfaring. Heldigvis ble jeg fortalt av noen andre om at dersom jeg besøkte en ekte Shaman, en som har studert dette og reist ned til Sør-Amerika for å lære kunsten, så ville resultatet bli noe helt annet.

2: Finne ressurser i megselv som jeg trengte for å komme meg ut av tvangstanker, lære meg å se det positive i ting, klare og være tilstede i nåtiden og ikke fastlåst i dårlige ting som stjal energi. Jeg ønsket å bli mer fokusert på hva som skjer rundt meg, få tilbake egenverden min, få motivasjon til å ta tak i og deale med motgang når jeg støter på den og ikke bare implodere og nekte og ta tak i det.

Spoiler: Jeg fikk alt jeg trengte, og så utrolig mye mer.

Før vi begynte hadde vi hatt ett solid møte om hva som kunne skje, og hva det du kunne møte og oppleve betydde, at vi ikke skulle være redde, og anse det som møtte oss som lærdom... uansett. Opplevelsen vår kunne ende opp med å bli noe helt annet enn hva vi kom for, men at det også kom til å bli en nyttig lærdom.

For og starte i ett hjørne, ja jeg hadde mye tvil, litt dårlig magefølelse på om dette egentlig var en god ide, sist gikk det jo til helvette. Forrige gangen hadde det vært helt forferdelig da scamanen var enda mer borte enn meg og tura og ståkte rundt og stresset opp hele gruppa. Det var særdeles liten følelse av kontroll og de to som styrte var usynkroniserte og de kunne finne på og kjefte på hverandre, slenge syrlige eller sårende kommentarer etter hverandre, og bli irriterte under seansen.

Det første jeg følte av noen som helst påvirkning var en ny urokklig følelse av fred som bare ble sterkere og sterkere. Det var som om Ayahuascaen følte på frykten min, og brukte alle sine spede begynnende krefter for alt hva det var verdt på å roe ned angsten min. Shamanen spilte musikk sammen med noen av medhjelperene sine mens de sang og det var de mest nydlige varme toner med gitarer, eksotiske instrumenter og trommer jeg noen gang hadde hørt. Jo lengre inn i timen som gikk jo mer følelse av fred og salighet fikk jeg. jeg begynte å føle at frykten og tvilen min bare begynte å renne av meg som vann og igjen var det bare besluttsomhet, takknemlighet og trygghet som var tilbake.

Det var som om underbevisstheten min i større og større grad plutselig fikk sin egen bevissthet og dere satte dere ned på en kafe og begynte og prate. Hun( Jeg referer til denne entiteten som en " hun" da dette metaforisk sett er snakk om Moder Aya som snakker til deg igjennom dine egne tanker.) bare stilte meg tilsynelatende helt uskyldige spørsmål i begynnelsen som jeg begynte og svare på. Fornøyd med at det jeg svarte var ærlig og ikke hva jeg trodde hun ville høre, så ble spørsmålene utbrodert ytterligere til og bli mer omfattende... dypere.

Hun viste meg situasjoner jeg hadde vært i, hun spurte meg hva jeg tenkte, hva jeg følte, hun viste meg situasjoner der jeg hadde vært uærlig, situasjoner der jeg hadde vært feig, situasjoner der jeg burde ha tatt tak i ting men lot det være fordi det å bare implodere inn i sitt eget skall hadde vært en mer komfertabel løsning enn å ta tak i ting mens de var små.

Jeg følte i større og større grad at jeg ble fylt med kjærlighet og ikke skam, som jeg kanskje burde følt på etter å bli konfrontert med ting jeg ikke var stolt over i livet mitt. Men alt jeg følte var betryggelse, forståelse og oppmuntring. Jeg ble møtt av ett brennende ønske om å se meg bli ett bedre menneske både for min egen del og de rundt meg. Jeg såg megselv stå foran ett veiskille.
Ned den ene veien såg jeg hvordan livet mitt ville bli om jeg ikke tok de endringer som var nødvendige, jeg kom til og bli mer og mer fastlåst i tvangstankene mine, frykten for å sitte fast ville bli overveldende, tanken på å komme seg ut i sola skremmende, jeg hadde mistet mitt grep om tankene mine og det å være tilstede i nuet gradvis mer og mer. Jeg kjente frykten bre seg bare av tanken på at den personen jeg såg kunne bli meg og min fremtid. Fullstendig ute av stand til og fungere skikkelig.

Ned den andre veien såg jeg hvor jeg kunne ende opp bare ved å gjøre minimale endringer i livet mitt. Ingenting stort, ingenting dramatisk.
Jeg såg kjæresten min vente på meg, jeg såg hvor lykkelig jeg var, jeg var sterk, jeg var frisk, jeg var ressursfull.

Jeg kunne føle varmen og styrken fra den personen strømme inn i meg... jeg ville bli denne personen. jeg SKULLE bli denne personen. koste hva det koste vil.
Da det virket som om jeg hadde forstått budskapet i hva det var hun ønsket å vise meg, og jeg hadde tatt valget mitt, så begynte dette og forsvinne foran meg.

Nå var det ikke slik at det jeg "såg" var noe særlig visuellt, det var mer bare følelser, fornemmelser og mentale inntrykk jeg hadde, kombinert med en nesten dominerende følelse av og ikke være alene, men at noen var der i sinnet ditt sammen med deg og passet på at du var trygg.

Derifra gikk tankene over til at jeg ble satt inn i skoene til alle de som av diverse ulike grunner hadde gjort meg urett opp igjennom. Alt fra da jeg ble grisebanket på skoleveien etter skolen på vei hjem til sexuellt misbruk. Jeg kunne føle deres sorg, deres smerte, deres skam og rop om hjelp selv.
Jeg kunne føle på hvor mye de tørstet etter å bli anerkjent, få høre gode ord som aldri kom. Hjertet mitt blødde for dem for første gang noen sinne.
Hjertet var ikke lenger fyllt med hat og ønske om å skade dem for hva de hadde gjort. Nå, en uke senere kan jeg enda med hånden på hjertet si jeg har tilgitt dem. Alt. Og uten unntak. Det alene var en utrolig stor befrielse for meg.
(Og ja, nå sitter jeg her og skriver mens tårene strømmer på da minnene kommer tilbake. Det er tårer av glede, tårer av sympati).

Derifra fikk jeg se min kjæreste. Hvordan jeg hadde neglisjert henne, ikke holdt rundt henne nok i livet mitt og ikke fortalt henne nok hvor mye jeg elsket henne fordi jeg var for fastlåst i min egen sympati for megselv. Jeg brukte tiden på å drukne megselv i datamaskinen som flukt fra tankene mine.

Jeg er en person som har sett på megselv som " for mye mann til å gråte". Den mannen er nå borte. Han er feid til sides så langt at han føles ikke lenger. Jeg gråt over å føle på den ensomheten kjæresten min følte. At hun ikke klarte og vinne en konkurranse om oppmerksomheten min mot en datamaskin engang. Så der satt hun og måtte underholde seg og lure på hva hun gjorde galt, mens jeg gjorde mitt foran datamaskinen. Det var så utrolig vondt og bevitne den smerten hun følte. Smerten over å ikke kunne strekke til for og hjelpe meg.

Filmer og bilder kom om megselv og etterhvert som jeg svarte på dem så følte jeg at flere og flere biter inni meg falt mer og mer på plass. Hodet mitt var ikke lenger over hele rommet, jeg følte meg jordet og fokusert. Jeg kunne føle tankemønsteret mitt bli strekt ut og "tensions" ble dratt ut av den.

Kroppen min føltes fullstendig kraftløs, den føltes nesten fremmed og borte. Jeg var kun energi og lys. BRENNENDE lys. Og når man har vært i en slik tilstand så vet man at man klarer alt.

Jeg gikk over til å se min mor, som har slitt med psykiske problemer, blitt svindlet om og om igjen og sliter med tidvis alkoholmisbruk. JEg såg mye sinne og frustrasjon. Og jeg såg henne ikke lenger som en person jeg ikke likte, jeg såg henne uten "rustningen". Hun var sliten, redd, hun ville bare bli sett, ha noen rundt seg hun kunne snakke med. Jeg visste med megselv at hun kommer til og dø alene uten noen rundt seg fordi hun har dyttet alt og alle rundt seg bort, og jeg kunne ikke la det skje. Jeg klarte og sette meg inn i hennes situasjon, se ting fra hennes ståsted. Frykten var nesten overveldende. Det var ikke rart hun var blitt den personen hun var. Jeg ville være den personen hun trengte rundt seg, og ikke bare enda en av de som har snudd henne ryggen og lar henne ligge alene i senga i mørket.

Derifra ble det en velkommen pause da Shamanen med assistenter tok frem instrumentene sine og begynte og spille musikk. Jeg visste det var begrensninger for hvor mye jeg kunne og burde føle på andres smerter og sorger for en kveld. Det var godt å få lagt dem fra meg. Følelsen av trygghet og å bade i ubetinget kjærlighet vedvarte mens jeg hørte på dem spille. Jeg følte meg så godt ivaretatt og trygg.

Etter ett kvarters musikk ble det en ny pause, og da satte tankene inn for fullt igjen.

Jeg fikk bearbeidet sorgen over min farmor som døde for bare tre måneder siden, jeg fikk være med henne i dødsøyeblikket. Når hun døde så distanserte jeg meg fra det fullstendig, som om det aldri hadde skjedd... Nå fikk jeg sagt mitt farvel med henne og vært med henne den siste tiden hun hadde her... og vi var begge to utrolig takknemlige for denne muligheten.

Nå har det gått en uke og jeg har aldri følt meg sterkere og bedre rustet i livet. jeg har aldri følt meg mer tilstede, mer. Tankene mine har ikke distansert seg fra nuet en eneste gang, det har ikke blitt fastlåst i en mørk drepenede loop som kverner i det hele tatt. Jeg fungerer på jobb og får med meg det som skjer rundt meg. Jeg er fokusert, lykkelig, og ser for første gang lyst på livet. Jeg vet jeg vil lykkes. Nå skal jeg sitte og søke på jobber i hele morgen, noe jeg ikke har hatt hverken energi eller selvtillit til på snart ett tiår. Jeg er tydelig og jeg er bevisst på hva signal jeg sender ut til andre. For første gang i livet mitt føler jeg at jeg har kontrollen over mitt eget liv, og det er en kontroll jeg ikke akter å miste. Jeg føler den dag i dag at jeg aldri er alene. Noe mye større og sterkere enn meg er med meg, styrer tankene mine til å ikke låse seg og gir meg trygghet og selvtillitt til å se mennesker i øynene.

Ja det var noe som ikke var trivelig og se. Ukomfertabelt å bli konfrontert med, men jeg trengte å se det, for det var viktig for min oppbygging... Det er som å prate med sin psykolog om noe skammelig du har gjort, Mmn liker ikke å snakke om det. Og det var sannheten om hvordan jeg har vært og hvordan jeg reagerer på ting, og jeg trengte å se det. Men that's it. Alt var bare trygt og jeg følte meg ivaretatt og holdt trygg av noe mye større enn meg. Jeg følte negative tanker i utkanten av bevisstheten min som prøvde og trenge inn, men den entiteten som passet på meg lot det ikke få tak. Det bare rant bort og forsvant. Og sinnet mitt er uendret like sterkt og like besluttsomt nå etter en uke. Det å bruke denne tiden til og lage seg ett sterkt fundament til og klare og stå på egne bein er nå det som tels, så jeg er rustet til å stå på mine egne bein fremover. Nå er ikke tiden for å bare flyte avgårde " fordi du har det bra nå". Det er nå jeg må jobbe.

Jeg var skeptiker. Jeg var egentlig loddrett kritiker, for jeg hadde aldri trodd at noe kan gi deg så mye. Men dette river opp hele fundamentet ditt med rot og det hele, som ett tre, for så å sette deg forsiktig ned igjen uten å ødelegge deg. Du er bare satt ned på en plass med mer sol og bedre næring for å kunne leve.

Jeg har hatt store problemer med å sove fordi tankene mine har kvernet og nektet sinnet mitt i fra å få fred, noe som førte til at jeg kunne få under to timer søvn hver natt i lengre tid. Nå skal jeg ikke si problemene er borte, de KAN komme tilbake, men per dags dato har jeg sovet uavbrutt hver natt siden jeg kom hjem. Tankene som fortærer meg er jaget bort, og jeg krysser fingrene for at det forblir slik.

Mennesker som har prøvd dette kalte det "medisin"... jeg tok det med en solid dose salt... Men jeg kan nå med hånda på hjertet sette meg på denne steinen nå, og si at om det finnes en medisin der ute som kan hjelpe de som sliter med tanker, skyldfølelse og frykt... så er det Ayahuasca. Og shamanen må vite hva han driver med... Shamanen fra Ayahuascanorge er akkurat det verden trenger. De er akkurat det jeg trengte, og av de 15 som kom så var det ikke en eneste sjel som ikke satt med tårer i øynene og var takknemlige etterpå.
Og ja, jeg gråter nå, men det er helt okay. <3

Og la meg presisere dette: IKKE TA ENHVER SHAMAN FOR GOD FISK! VÆR KRITISK! Hele forskjellen mellom at det du drikker er medisin for kropp og sjel og å drikke sort tjære som dreper deg innvendig er hva slags person shamanen er. En shaman som er skråsikker og bastant og tar kreditt for ditt eget arbeid har ingenting som shaman og gjøre. De er ett medium for at du skal kunne jobbe med deg selv, en shaman som ikke veit hva han driver med er som GIFT, og den er det ikke lett å få ut av sjelen igjen etterpå.

Lys og Varme til de av dere som leser dette.

og dette vare bare på dag 1. Dag to må komme når jeg har fått følelsen tilbake i fingrene, og om folk er intr.
Sist endret av Mokkasinen; 24. august 2018 kl. 19:52. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Målløs Dvergmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Dette var skikkelig fint og lese! <3 Godt og høre at det gikk så fint!
Jeg har også et par opplevelser med aya for snart 1,5 år siden. Og den lettelsen og se og vite at man kan bli frisk, er kanskje det fineste jeg har opplevd noen gang. Håp <3
Kjempe fint at du tar tak i ting, og ikke bare «rir» på den fine tiden du har nå. For du må «jobbe» for og holde fast på alt du har lært. Og leve det, hvis ikke kan det fort bli «svakere» og svakere og det meste er plutselig glemt. Mye er glemt for min del dessverre. Har ikke det samme perspektivet eller den indre «kunnskapen» på en måte. Skjeldnere ihvertfall.
Men godt og bli påminnet mye når jeg leste hva du skrev

Vil veldig gjerne høre om dag to også
Hvor reiste du til for å gjøre dette? Høres ut som medisinen jeg trenger tbh.
Anonym bruker
"Intolerant Turse"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Nydelig <3
Sitat av DigitalAnarchy Vis innlegg
Hvor reiste du til for å gjøre dette? Høres ut som medisinen jeg trenger tbh.
Vis hele sitatet...
Det skulle jeg gjerne svart deg på, men jeg tror det ville vært og betrakte som reklame om jeg svarte deg, desverre.
Sitat av Mokkasinen Vis innlegg
Det skulle jeg gjerne svart deg på, men jeg tror det ville vært og betrakte som reklame om jeg svarte deg, desverre.
Vis hele sitatet...
Er jo lov og si hvor du reiste? Hahaha..
Trenger ikke si sted spesifikt, land & område er nok, er ikke reklame og si f.eks; Hei, jeg dro til Las Palmas for og gjennomføre dette.
true enough, vil bare ikke gi intrykk av at jeg prøver og fremme noen, da det ikke er så veldig mange shamaner her i Norge å ta ifra . Men shamanen tror jeg kommer i fra Kristiansandsområdet, men selve seremonien ble holdt i Fyresdals området.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Ja, da har jeg litt mer og fortelle. Først la meg fortelle om seremoni to. Den gikk ikke så veldig bra, og det var ene og alene min feil.
Jeg hadde blitt drillet grundig om at kjøtt, sukker, nikotin, melk og alkohol er alle ting man bør styre unna så godt det lar seg gjøre i en uke eller to. Pluss man skal sørge for å ha intensjonen klar og terpet på.

Arrogante meg tenkte at " meh, så viktig kan det vel ikke være. Det er sikkert bare noe som er mer ment for og gi mestringsfølelse om en klarer det, og så videre, og så videre." pluss jeg tenkte at " det hadde vært spennende og se hvor Aya tar deg om du ikke har noen intensjon, men bare prøver og være åpen og uten forutintatthet"

og Oh Boy was I wrong. og OH BOY, gjett om jeg strøk på samtlige punkter i hva man ikke skulle stappe i seg.

jeg låg egentlig bare og vibrerte hele kvelden, uten å føle at jeg fikk kastet meg over stupet og opplevd noe.

Plutselig var det som om det kom ett bilde av ett monster, det var ikke mer kreativt enn om du hadde en bøtte med innvoller, snudde den på hodet og klasket to øyne på haugen så hadde du monsteret, så gled det sakte ut av bildet før ett nytt monster kom. de var ikke skremmende og heller ikke dominerende, var mer som ett lite pust, før de forsvant. dette skjedde en 3-5 ganger.
Jeg, cocky som jeg var ble nesten litt irritert, og uttrykkte inni meg "Nei, men..., wtf, hva faen er dette for noe? hva forventer du at jeg skal lære av dette? Du gir meg jo ingenting og jobbe med her. Dette er jo bare random tull...."

Da frøs hele settingen, og alt snudde seg mot meg, og jeg kjente det i hele meg at " uh oh.. I fucked up.. DER sa jeg noe jeg ikke skulle sagt"
Og i neste sekund var det som å være hjemme i stua til sin gamle Besta. Og her er bildet jeg fikk se. Såg dere noen gang på Tom og Jerry? den afrikanske litt store bestemora, med forklede på, og med en øse i den ene hånden? ser dere for dere det? Hun ruvet nesten over meg, samtidig som hun var på min høyde. Det var makt bak den kvinnen der, og jeg følte meg som en 5 åring som ventet på å få kjeft.

Hun snudde seg mot meg med begge hendene på hofta, øsa i den ene hånden og gav meg faktisk ett slikt klassisk " oh no you did nt just say that" blikk på meg. Det var så stereotypisk og allikevel så ekte. JEg visste i hver fiber i kroppen at nå hadde jeg vært både arrogant, utakknemlig og utålmodig. og nå kom det.

" Bare så du vet det", sa hun mens øynene stakk. Så er de monsterene som du akkurat såg ting jeg akkurat nå klarte og dra ut av hodet ditt. Men dette er også alt jeg klarer, fordi du har ikke gjort din jobb. Så dette er hva du får, du får ta til takke med det.

aldri har jeg følt meg mer avkledd og mer ydmyk enn da. JEg hadde vist utakknemlighet, frekkhet og manglende innsikt i hva som skjedde.
Det var aldri noe sinne eller skremmende, jeg bare visste at nå kom jeg til og få høre det. Og det gjorde jeg, og det fortjente jeg.

Alt jeg kunne si var unnskyld, om og om igjen, jeg hadde ikke sett hva hensikten var, jeg skjønte ikke.

Lesson learnt, og med det forsvant hun, og resten av kvelden var egentlig bare kaos og jeg likte det ikke. Det var faktisk der at jeg tenkte " dette orker jeg ikke en gang til. det er ikke verdt det.

JEg skal skrive om del tre siden når jeg harmer tid for jeg fant senere ut at jeg NEKTET å la en slik avskjed/opplevelse bli hvordan jeg husket Aya... og ikke ville jeg at hun skulle huske meg.

OG jeg er glad jeg gav det enda en sjangse.
Dere skal få høre om min tredje seremoni og hvordan den " toppet alt jeg kunne forestillt meg". Og hvordan du belønnes for å gjøre forjobben med å spise riktig og tenke riktig.

Stay tuned... Eat your veggies
Er du sikker på at denne opplevelsen skyldtes feil diett? Kanskje du hadde ideen om "korrekt" diett og dens viktighet i bakhodet, og siden psykedelika arbeider med underbevisstheten, så kom den ubevisste bekymringen frem i form av scenarioen du har beskrevet i posten? DMT kommuniserer på et innviklet vis, og former visjoner og budskap utifra ditt sinn. Man skal ikke ta alt for god fisk.

For jeg kan skjønne alkohol-regelen, spesielt ett par dager før seremonien, men fett mat og sukker? Hvorfor det? Høyt tyramininnhold i mange typer fett mat?

Jeg må si at jeg aldri har tatt ayahuasca, men har en god del erfaring med psilocin og fordampet DMT. Jeg synes at dem to har en del likhetstrekk. Psilocin er jo en form for DMT (4-HO-DMT), så utifra dine og andre folks erfaringer med ayahuasca, vil jeg påstå at høyt nok dose flein tar en til samme dimensjoner. I hvertfall etter min mening. Nevner det for at ikke du skal tro at jeg ikke kjenner til viben og hvor overbevisende slike erfaringer kan være.

PS: Har selv aldri brydd meg om slike langvarige dietter, og har aldri hatt noen problemer, rett og slett fordi jeg anser slike anbefalinger som hippie crap. Greit nok å unngå alkohol (krymper sinnet), koffein (øker angstfaktor), sukker (blodsukkerfall) og fett mat (tung og slapp kropp) samme dagen som man skal avgårdet, men 1-2 uker?
Sist endret av Stray Wanderer; 19. juli 2019 kl. 22:34. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
@Stray_Wanderer les om MAOI hemmere, diett er veldig viktig med inntak av ayahuasca pga B.Caapi sin sterke MAOI hemning.
Dette er det som gjør dmt'en oralt aktivt, men vil også kunne være direkte livsfarlig i verste fall.

når det gjelder dietter til en sopp/lsd osv så har det nok ingenting å si, men midt under en heavy sopp tripp f eks ville jeg satt mer pris på frukt og grønt enn ei pølse
Sist endret av Munted Artist; 20. juli 2019 kl. 08:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Stray wanderer: DMT røyket og ayahuascha er to ganske vitt forskjellige opplevelser når d gjelder potensial for personlig vekst. Mens DMT røyket sender deg rett ut i en karusell og evnt møte med enteties og svært sjeldent badtrips, er ayahuascha ofte langt mer utfordrende. Det skiller seg også markant fra sopp opplevelse - selv om 5g+ kan gi noe lignende visuelle opplevelser som en standard ayahuascha trip.

Hvorvidt diett har mye å si er vanskelig å være bastant på, men det er nok en grunn til at mennesker som har brukt aya gjennom millenier har laget seg visse regler for hvordan man skal få en fruktbar opplevelse. Diett inkludert. At man kan slippe unna badtrips på aya selv om man driter i diett og forberedelser betyr ikke at dette er anbefalelsesverdig.

Ellers er det en tommelfingerregel at om man vil ha noe fruktbart ut av en psykedelisk opplevelse så er gode forberedelser og ritualer svært behjelpelig på vei.
Sist endret av Bearass; 20. juli 2019 kl. 12:26.
Sitat av Munted Artist Vis innlegg
@Stray_Wanderer les om MAOI hemmere, diett er veldig viktig med inntak av ayahuasca pga B.Caapi sin sterke MAOI hemning.
Dette er det som gjør dmt'en oralt aktivt, men vil også kunne være direkte livsfarlig i verste fall.

når det gjelder dietter til en sopp/lsd osv så har det nok ingenting å si, men midt under en heavy sopp tripp f eks ville jeg satt mer pris på frukt og grønt enn ei pølse
Vis hele sitatet...
Jeg er klar over MAO-hemmere og viktigheten av diett 24 timer før og 24 timer etter inntak av disse. Mitt poeng var at 1-2 ukers diett virker derimot som en del av ritualen, som Bearass sier.

Jeg er også bevisst på at fordampet DMT og ayahuasca gir svært forkjellige opplevelser. Sopp derimot er nærmere ayahuasca enn noe annet, selv om det også kan være en fjern sammenligning.

Noen som har prøvd begge deler (altså høy dose psilocin og ayahuasca) og kan beskrive forskjellene?

PS: Må også nevne at sopp sammen med syrian rue ekstrakt gir en svært spesiell virkning, ulik en ordinær sopptur, man opplever større grad av klarhet i tankene og visjoner, noe som fører til betydelig mer terapeutisk gevinst.

Sitat av Bearass Vis innlegg
Hvorvidt diett har mye å si er vanskelig å være bastant på, men det er nok en grunn til at mennesker som har brukt aya gjennom millenier har laget seg visse regler for hvordan man skal få en fruktbar opplevelse. Diett inkludert. At man kan slippe unna badtrips på aya selv om man driter i diett og forberedelser betyr ikke at dette er anbefalelsesverdig.
Vis hele sitatet...
Grunnen kan være ingenting annet enn tradisjon som ble dannet av prøv og feil metoden (som ikke nødvendigvis leder til de korrekte konklusjoner) samt overlevering av, til tider feilaktige, kunnskapene fra generasjon til generasjon. Folk som driver aya-retreats i Norge har bare hentet disse "visdommene" direkte fra urfolket og overførte dem ukritisk til egne praksiser.

Sør-Amerikanske sjamaner er og var bare mennesker, med samme kognitive og kulturelle biases som oss, men med adskillig mindre vitenskapelig forståelse. Selvom de har drevet med ayahuasca i lang tid, betyr ikke at alt dem praktiserer er korrekt. Slike ritualer tilsvarer placebo i mine øyne, men placebo har tross alt en mektig innvirkning på oss. Tror man på dietten, så må man forholde seg til den, ellers kan man oppleve noe lignende som TS (som, etter egne ord, har fått ørene fulle av disse anbefalingene på forhånd).

Med det sagt, har ikke jeg en veldig bastant rasjonell holdning til psykedeliske erfaringer, jeg har fått møte høyere makter i forskjellige former, og der og da var jeg fullstendig overbevisst om at dem er ekte. Samtidig søkte jeg, ubevisst, etter disse maktene fordi jeg var i en tøff periode i livet, men kunne ikke akseptere kristendom eller annet mainstream religion pga utallige hull i deres logikk.
Sist endret av Stray Wanderer; 20. juli 2019 kl. 15:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Anonym bruker
"Selvforsynt Behemoth"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hvordan var den tredje seremonien om du vil fortelle? Veldig interessant å lese dette, takk som deler
Ja veldig interresant, takk for at du deler! Venter på del 3!
▼ ... over en måned senere ... ▼
Finnes det noen sjamaner i Oslo og omegn. jeg er opptatt av personlig vekst og har akkurat oppdaget Ayahuasca. Kunne svært gjerne tenkt meg å oppleve en slik seanse.
Anonym bruker
"Snill Spurv"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Mokkasinen Vis innlegg
Jeg hadde to intensjoner ved å ta det skumle skrittet og prøve dette, og jeg har sittet på gjerdet i 4 år før jeg turte dette.

1: Bli kvitt frykten fra at dette er farlig/ubehagelig, fordi jeg fikk en veldig dårlig opplevelse da jeg hadde prøvd dette før på Vestlandet.
Jeg hadde da valgt meg ut helt feil "shaman" ( La oss kalle ham Scaman fra nå av, for det er det han er... en scam.) som bare hadde prøvd dette ett par ganger før sammen med en ekte shaman.
Han mente at dette var noe han bare måtte gjøre selv "fordi universet hadde fortalt ham dette". Han var vistnok også plutselig født som shaman ifølge ham selv og da måtte alle kritiske røster fra andre shamaner bare være ren misunnelse på ham for at han hadde "forbigått dem" etter bare to helger, mens de måtte studere i mange mange år for sin kunnskap. Så det MÅTTE jo være ren og skjær sjalusi, og da kan det jo ikke være genuin kritikk/bekymringsmelding.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at dette her skulle jeg aldri gjøre igjen etter min første erfaring. Heldigvis ble jeg fortalt av noen andre om at dersom jeg besøkte en ekte Shaman, en som har studert dette og reist ned til Sør-Amerika for å lære kunsten, så ville resultatet bli noe helt annet.

2: Finne ressurser i megselv som jeg trengte for å komme meg ut av tvangstanker, lære meg å se det positive i ting, klare og være tilstede i nåtiden og ikke fastlåst i dårlige ting som stjal energi. Jeg ønsket å bli mer fokusert på hva som skjer rundt meg, få tilbake egenverden min, få motivasjon til å ta tak i og deale med motgang når jeg støter på den og ikke bare implodere og nekte og ta tak i det.

Spoiler: Jeg fikk alt jeg trengte, og så utrolig mye mer.

Før vi begynte hadde vi hatt ett solid møte om hva som kunne skje, og hva det du kunne møte og oppleve betydde, at vi ikke skulle være redde, og anse det som møtte oss som lærdom... uansett. Opplevelsen vår kunne ende opp med å bli noe helt annet enn hva vi kom for, men at det også kom til å bli en nyttig lærdom.

For og starte i ett hjørne, ja jeg hadde mye tvil, litt dårlig magefølelse på om dette egentlig var en god ide, sist gikk det jo til helvette. Forrige gangen hadde det vært helt forferdelig da scamanen var enda mer borte enn meg og tura og ståkte rundt og stresset opp hele gruppa. Det var særdeles liten følelse av kontroll og de to som styrte var usynkroniserte og de kunne finne på og kjefte på hverandre, slenge syrlige eller sårende kommentarer etter hverandre, og bli irriterte under seansen.

Det første jeg følte av noen som helst påvirkning var en ny urokklig følelse av fred som bare ble sterkere og sterkere. Det var som om Ayahuascaen følte på frykten min, og brukte alle sine spede begynnende krefter for alt hva det var verdt på å roe ned angsten min. Shamanen spilte musikk sammen med noen av medhjelperene sine mens de sang og det var de mest nydlige varme toner med gitarer, eksotiske instrumenter og trommer jeg noen gang hadde hørt. Jo lengre inn i timen som gikk jo mer følelse av fred og salighet fikk jeg. jeg begynte å føle at frykten og tvilen min bare begynte å renne av meg som vann og igjen var det bare besluttsomhet, takknemlighet og trygghet som var tilbake.

Det var som om underbevisstheten min i større og større grad plutselig fikk sin egen bevissthet og dere satte dere ned på en kafe og begynte og prate. Hun( Jeg referer til denne entiteten som en " hun" da dette metaforisk sett er snakk om Moder Aya som snakker til deg igjennom dine egne tanker.) bare stilte meg tilsynelatende helt uskyldige spørsmål i begynnelsen som jeg begynte og svare på. Fornøyd med at det jeg svarte var ærlig og ikke hva jeg trodde hun ville høre, så ble spørsmålene utbrodert ytterligere til og bli mer omfattende... dypere.

Hun viste meg situasjoner jeg hadde vært i, hun spurte meg hva jeg tenkte, hva jeg følte, hun viste meg situasjoner der jeg hadde vært uærlig, situasjoner der jeg hadde vært feig, situasjoner der jeg burde ha tatt tak i ting men lot det være fordi det å bare implodere inn i sitt eget skall hadde vært en mer komfertabel løsning enn å ta tak i ting mens de var små.

Jeg følte i større og større grad at jeg ble fylt med kjærlighet og ikke skam, som jeg kanskje burde følt på etter å bli konfrontert med ting jeg ikke var stolt over i livet mitt. Men alt jeg følte var betryggelse, forståelse og oppmuntring. Jeg ble møtt av ett brennende ønske om å se meg bli ett bedre menneske både for min egen del og de rundt meg. Jeg såg megselv stå foran ett veiskille.
Ned den ene veien såg jeg hvordan livet mitt ville bli om jeg ikke tok de endringer som var nødvendige, jeg kom til og bli mer og mer fastlåst i tvangstankene mine, frykten for å sitte fast ville bli overveldende, tanken på å komme seg ut i sola skremmende, jeg hadde mistet mitt grep om tankene mine og det å være tilstede i nuet gradvis mer og mer. Jeg kjente frykten bre seg bare av tanken på at den personen jeg såg kunne bli meg og min fremtid. Fullstendig ute av stand til og fungere skikkelig.

Ned den andre veien såg jeg hvor jeg kunne ende opp bare ved å gjøre minimale endringer i livet mitt. Ingenting stort, ingenting dramatisk.
Jeg såg kjæresten min vente på meg, jeg såg hvor lykkelig jeg var, jeg var sterk, jeg var frisk, jeg var ressursfull.

Jeg kunne føle varmen og styrken fra den personen strømme inn i meg... jeg ville bli denne personen. jeg SKULLE bli denne personen. koste hva det koste vil.
Da det virket som om jeg hadde forstått budskapet i hva det var hun ønsket å vise meg, og jeg hadde tatt valget mitt, så begynte dette og forsvinne foran meg.

Nå var det ikke slik at det jeg "såg" var noe særlig visuellt, det var mer bare følelser, fornemmelser og mentale inntrykk jeg hadde, kombinert med en nesten dominerende følelse av og ikke være alene, men at noen var der i sinnet ditt sammen med deg og passet på at du var trygg.

Derifra gikk tankene over til at jeg ble satt inn i skoene til alle de som av diverse ulike grunner hadde gjort meg urett opp igjennom. Alt fra da jeg ble grisebanket på skoleveien etter skolen på vei hjem til sexuellt misbruk. Jeg kunne føle deres sorg, deres smerte, deres skam og rop om hjelp selv.
Jeg kunne føle på hvor mye de tørstet etter å bli anerkjent, få høre gode ord som aldri kom. Hjertet mitt blødde for dem for første gang noen sinne.
Hjertet var ikke lenger fyllt med hat og ønske om å skade dem for hva de hadde gjort. Nå, en uke senere kan jeg enda med hånden på hjertet si jeg har tilgitt dem. Alt. Og uten unntak. Det alene var en utrolig stor befrielse for meg.
(Og ja, nå sitter jeg her og skriver mens tårene strømmer på da minnene kommer tilbake. Det er tårer av glede, tårer av sympati).

Derifra fikk jeg se min kjæreste. Hvordan jeg hadde neglisjert henne, ikke holdt rundt henne nok i livet mitt og ikke fortalt henne nok hvor mye jeg elsket henne fordi jeg var for fastlåst i min egen sympati for megselv. Jeg brukte tiden på å drukne megselv i datamaskinen som flukt fra tankene mine.

Jeg er en person som har sett på megselv som " for mye mann til å gråte". Den mannen er nå borte. Han er feid til sides så langt at han føles ikke lenger. Jeg gråt over å føle på den ensomheten kjæresten min følte. At hun ikke klarte og vinne en konkurranse om oppmerksomheten min mot en datamaskin engang. Så der satt hun og måtte underholde seg og lure på hva hun gjorde galt, mens jeg gjorde mitt foran datamaskinen. Det var så utrolig vondt og bevitne den smerten hun følte. Smerten over å ikke kunne strekke til for og hjelpe meg.

Filmer og bilder kom om megselv og etterhvert som jeg svarte på dem så følte jeg at flere og flere biter inni meg falt mer og mer på plass. Hodet mitt var ikke lenger over hele rommet, jeg følte meg jordet og fokusert. Jeg kunne føle tankemønsteret mitt bli strekt ut og "tensions" ble dratt ut av den.

Kroppen min føltes fullstendig kraftløs, den føltes nesten fremmed og borte. Jeg var kun energi og lys. BRENNENDE lys. Og når man har vært i en slik tilstand så vet man at man klarer alt.

Jeg gikk over til å se min mor, som har slitt med psykiske problemer, blitt svindlet om og om igjen og sliter med tidvis alkoholmisbruk. JEg såg mye sinne og frustrasjon. Og jeg såg henne ikke lenger som en person jeg ikke likte, jeg såg henne uten "rustningen". Hun var sliten, redd, hun ville bare bli sett, ha noen rundt seg hun kunne snakke med. Jeg visste med megselv at hun kommer til og dø alene uten noen rundt seg fordi hun har dyttet alt og alle rundt seg bort, og jeg kunne ikke la det skje. Jeg klarte og sette meg inn i hennes situasjon, se ting fra hennes ståsted. Frykten var nesten overveldende. Det var ikke rart hun var blitt den personen hun var. Jeg ville være den personen hun trengte rundt seg, og ikke bare enda en av de som har snudd henne ryggen og lar henne ligge alene i senga i mørket.

Derifra ble det en velkommen pause da Shamanen med assistenter tok frem instrumentene sine og begynte og spille musikk. Jeg visste det var begrensninger for hvor mye jeg kunne og burde føle på andres smerter og sorger for en kveld. Det var godt å få lagt dem fra meg. Følelsen av trygghet og å bade i ubetinget kjærlighet vedvarte mens jeg hørte på dem spille. Jeg følte meg så godt ivaretatt og trygg.

Etter ett kvarters musikk ble det en ny pause, og da satte tankene inn for fullt igjen.

Jeg fikk bearbeidet sorgen over min farmor som døde for bare tre måneder siden, jeg fikk være med henne i dødsøyeblikket. Når hun døde så distanserte jeg meg fra det fullstendig, som om det aldri hadde skjedd... Nå fikk jeg sagt mitt farvel med henne og vært med henne den siste tiden hun hadde her... og vi var begge to utrolig takknemlige for denne muligheten.

Nå har det gått en uke og jeg har aldri følt meg sterkere og bedre rustet i livet. jeg har aldri følt meg mer tilstede, mer. Tankene mine har ikke distansert seg fra nuet en eneste gang, det har ikke blitt fastlåst i en mørk drepenede loop som kverner i det hele tatt. Jeg fungerer på jobb og får med meg det som skjer rundt meg. Jeg er fokusert, lykkelig, og ser for første gang lyst på livet. Jeg vet jeg vil lykkes. Nå skal jeg sitte og søke på jobber i hele morgen, noe jeg ikke har hatt hverken energi eller selvtillit til på snart ett tiår. Jeg er tydelig og jeg er bevisst på hva signal jeg sender ut til andre. For første gang i livet mitt føler jeg at jeg har kontrollen over mitt eget liv, og det er en kontroll jeg ikke akter å miste. Jeg føler den dag i dag at jeg aldri er alene. Noe mye større og sterkere enn meg er med meg, styrer tankene mine til å ikke låse seg og gir meg trygghet og selvtillitt til å se mennesker i øynene.

Ja det var noe som ikke var trivelig og se. Ukomfertabelt å bli konfrontert med, men jeg trengte å se det, for det var viktig for min oppbygging... Det er som å prate med sin psykolog om noe skammelig du har gjort, Mmn liker ikke å snakke om det. Og det var sannheten om hvordan jeg har vært og hvordan jeg reagerer på ting, og jeg trengte å se det. Men that's it. Alt var bare trygt og jeg følte meg ivaretatt og holdt trygg av noe mye større enn meg. Jeg følte negative tanker i utkanten av bevisstheten min som prøvde og trenge inn, men den entiteten som passet på meg lot det ikke få tak. Det bare rant bort og forsvant. Og sinnet mitt er uendret like sterkt og like besluttsomt nå etter en uke. Det å bruke denne tiden til og lage seg ett sterkt fundament til og klare og stå på egne bein er nå det som tels, så jeg er rustet til å stå på mine egne bein fremover. Nå er ikke tiden for å bare flyte avgårde " fordi du har det bra nå". Det er nå jeg må jobbe.

Jeg var skeptiker. Jeg var egentlig loddrett kritiker, for jeg hadde aldri trodd at noe kan gi deg så mye. Men dette river opp hele fundamentet ditt med rot og det hele, som ett tre, for så å sette deg forsiktig ned igjen uten å ødelegge deg. Du er bare satt ned på en plass med mer sol og bedre næring for å kunne leve.

Jeg har hatt store problemer med å sove fordi tankene mine har kvernet og nektet sinnet mitt i fra å få fred, noe som førte til at jeg kunne få under to timer søvn hver natt i lengre tid. Nå skal jeg ikke si problemene er borte, de KAN komme tilbake, men per dags dato har jeg sovet uavbrutt hver natt siden jeg kom hjem. Tankene som fortærer meg er jaget bort, og jeg krysser fingrene for at det forblir slik.

Mennesker som har prøvd dette kalte det "medisin"... jeg tok det med en solid dose salt... Men jeg kan nå med hånda på hjertet sette meg på denne steinen nå, og si at om det finnes en medisin der ute som kan hjelpe de som sliter med tanker, skyldfølelse og frykt... så er det Ayahuasca. Og shamanen må vite hva han driver med... Shamanen fra Ayahuascanorge er akkurat det verden trenger. De er akkurat det jeg trengte, og av de 15 som kom så var det ikke en eneste sjel som ikke satt med tårer i øynene og var takknemlige etterpå.
Og ja, jeg gråter nå, men det er helt okay. <3

Og la meg presisere dette: IKKE TA ENHVER SHAMAN FOR GOD FISK! VÆR KRITISK! Hele forskjellen mellom at det du drikker er medisin for kropp og sjel og å drikke sort tjære som dreper deg innvendig er hva slags person shamanen er. En shaman som er skråsikker og bastant og tar kreditt for ditt eget arbeid har ingenting som shaman og gjøre. De er ett medium for at du skal kunne jobbe med deg selv, en shaman som ikke veit hva han driver med er som GIFT, og den er det ikke lett å få ut av sjelen igjen etterpå.

Lys og Varme til de av dere som leser dette.

og dette vare bare på dag 1. Dag to må komme når jeg har fått følelsen tilbake i fingrene, og om folk er intr.
Vis hele sitatet...
Kastet du opp? eller endte du opp med løs mage? Eneste som hindrer meg fra å prøve dette.
▼ ... over et år senere ... ▼
Del 3 ?
Hepp, denne har gått i glemmeboka. Skal få dradd ermene tilbake og få satt i gang en dag i nær fremtid. Takk for påminnelsen <3
Sist endret av Mokkasinen; 16. juni 2021 kl. 15:57.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Lengter etter del 3!