Testet rundt 33 milligram med diisopropyltryptamin sammen med Phun-Q, og tenkte jeg skulle dele erfaringen:
Eksperimentet startet klokken tre på dagen ved å innta dosen oralt. Smak av DiPT er like ille som resten av tryptaminene, så med mindre du liker stram betongsmak er det like greit å bare dytte det lengst ned i halsen og bare svelge i vei istedenfor å blande det ut i noe. Rundt en halvtime etter inntak begynte den samme følelsen som på 2c-e og 2c-t-2 å komme over meg. For de som ikke har erfaring med det vil jeg beskrive det som en giftig følelse av våkenhet. Merkbar bodyload, og en sliten følelse uten å være trøtt. Merkbar klump i skallen. Selv er jeg ikke særlig fan av dette, men det er de andre effektene ved de fleste av stoffene som fenger mer (les neste paragraf).
Til forskjell fra mange andre stoffer er DiPT hovedsakelig auditorielt (i lavere doseringer, hvertfall). Noe glød i blikket merker man, men ellers går det stort sett ut på lydhallusinasjoner. Selv merket jeg at min egen stemme ble utrolig mørk, og at alle menn som pratet ble kjørt gjennom et 'Mr. Brown'-filter. Med andre ord, mørke stemmer vi først og fremst forbinder med våre store svarte venner i amerikanske filmer. Det er lett å bli lattermild på DiPT, siden alt høres helt på trynet ut. Stemmer er èn ting, musikk fortjener sin egen paragraf.
Lydforandringer og atter lydforandringer!
Hvor skal jeg starte? Det er synd jeg ikke er noen lydmann og kan forklare dette på en mer teknisk måte, så dere får leve med den abstrakte. Musikk går asynkront synkront og all edge ble tatt ut. Der det vanligvis skulle tatt av blir det istedenfor en brå slutt. Mye av lydspekteret mangler, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva. All energi blir fjernet, og alt man sitter igjen med er utrolig kjip og simpel musikk med metallisk gjenklang. Musikk høres med andre ord helt screwed up ut, i mangel på bedre uttrykk og det er kun noe man hører på fordi man synes det er morro. Så, om du får lyst til å teste DiPT, sett deg ned med masse gode låter du kjenner godt, og le deg ihjel når vokalisten i Prodigy høres ut som han er en underbetalt, kommuneansatt 45-åring uten ambisjoner når han slapt sier "Smack my bitch up". Super Mario-musikken ble strippet ned til en mørk beat og da vi hørte intervjuer på radio ble all bagrunnsstøen forsterket og hørtes ut som alien-effekter. Alt gir en form for motsatt ekko. Da vi lå på sofaen ytret Phun-Q: "For en salespitch, liksom. All musikk blir sånn passe småkjip." Vi lo. Med tanke på de andre effektene skulle man tro dette var en motgift for ecstasy.
Når man har hørt gjennom musikksamlinga, prøvd å se en episode Prison Break og ledd seg skakk ihjel av alle de morsomme stemmene, er det bare å finne noe å gjøre i de timene man sitter og ikke får sove. DiPT er som de andre RCene jeg har prøvd, og innebærer en ganske lang prosess med psykisk tortur i det du ikke får sove. I tillegg kommer ringelydene og pipelydene man hører. DiPT gir seg alvorlig talt ikke på ganske lang tid, så selv klokken fire på natta kunne jeg fremdeles ikke nyte musikk for å slappe av. Enya hørtes ut som et billig russisk barnekor. Selv dagen etterpå kunne jeg fremdeles ikke nyte sangen I drink alone av The Cumshots uten å høre gitaren som ei ustemt fele. Først rundt middagstider dagen etter inntak var all lyd noenlunde tilbake til normalen.
Alt i alt vil jeg si 33mg gav en rus som var mer morro enn givende. Det er definitivt et av de særeste stoffene jeg har vært borti. Skulle noen her tilfeldigvis er lydmennesker som har testet DiPT, skrik ut om hvordan lyden forandrer seg med faguttrykk
Eksperimentet startet klokken tre på dagen ved å innta dosen oralt. Smak av DiPT er like ille som resten av tryptaminene, så med mindre du liker stram betongsmak er det like greit å bare dytte det lengst ned i halsen og bare svelge i vei istedenfor å blande det ut i noe. Rundt en halvtime etter inntak begynte den samme følelsen som på 2c-e og 2c-t-2 å komme over meg. For de som ikke har erfaring med det vil jeg beskrive det som en giftig følelse av våkenhet. Merkbar bodyload, og en sliten følelse uten å være trøtt. Merkbar klump i skallen. Selv er jeg ikke særlig fan av dette, men det er de andre effektene ved de fleste av stoffene som fenger mer (les neste paragraf).
Til forskjell fra mange andre stoffer er DiPT hovedsakelig auditorielt (i lavere doseringer, hvertfall). Noe glød i blikket merker man, men ellers går det stort sett ut på lydhallusinasjoner. Selv merket jeg at min egen stemme ble utrolig mørk, og at alle menn som pratet ble kjørt gjennom et 'Mr. Brown'-filter. Med andre ord, mørke stemmer vi først og fremst forbinder med våre store svarte venner i amerikanske filmer. Det er lett å bli lattermild på DiPT, siden alt høres helt på trynet ut. Stemmer er èn ting, musikk fortjener sin egen paragraf.
Lydforandringer og atter lydforandringer!
Hvor skal jeg starte? Det er synd jeg ikke er noen lydmann og kan forklare dette på en mer teknisk måte, så dere får leve med den abstrakte. Musikk går asynkront synkront og all edge ble tatt ut. Der det vanligvis skulle tatt av blir det istedenfor en brå slutt. Mye av lydspekteret mangler, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva. All energi blir fjernet, og alt man sitter igjen med er utrolig kjip og simpel musikk med metallisk gjenklang. Musikk høres med andre ord helt screwed up ut, i mangel på bedre uttrykk og det er kun noe man hører på fordi man synes det er morro. Så, om du får lyst til å teste DiPT, sett deg ned med masse gode låter du kjenner godt, og le deg ihjel når vokalisten i Prodigy høres ut som han er en underbetalt, kommuneansatt 45-åring uten ambisjoner når han slapt sier "Smack my bitch up". Super Mario-musikken ble strippet ned til en mørk beat og da vi hørte intervjuer på radio ble all bagrunnsstøen forsterket og hørtes ut som alien-effekter. Alt gir en form for motsatt ekko. Da vi lå på sofaen ytret Phun-Q: "For en salespitch, liksom. All musikk blir sånn passe småkjip." Vi lo. Med tanke på de andre effektene skulle man tro dette var en motgift for ecstasy.
Når man har hørt gjennom musikksamlinga, prøvd å se en episode Prison Break og ledd seg skakk ihjel av alle de morsomme stemmene, er det bare å finne noe å gjøre i de timene man sitter og ikke får sove. DiPT er som de andre RCene jeg har prøvd, og innebærer en ganske lang prosess med psykisk tortur i det du ikke får sove. I tillegg kommer ringelydene og pipelydene man hører. DiPT gir seg alvorlig talt ikke på ganske lang tid, så selv klokken fire på natta kunne jeg fremdeles ikke nyte musikk for å slappe av. Enya hørtes ut som et billig russisk barnekor. Selv dagen etterpå kunne jeg fremdeles ikke nyte sangen I drink alone av The Cumshots uten å høre gitaren som ei ustemt fele. Først rundt middagstider dagen etter inntak var all lyd noenlunde tilbake til normalen.
Alt i alt vil jeg si 33mg gav en rus som var mer morro enn givende. Det er definitivt et av de særeste stoffene jeg har vært borti. Skulle noen her tilfeldigvis er lydmennesker som har testet DiPT, skrik ut om hvordan lyden forandrer seg med faguttrykk
Sist endret av Nichotin; 5. februar 2007 kl. 08:21.
