Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  6 1271
Anonym bruker
"Identisk Mink"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei! Dette blir langt.

Jeg skriver nå fordi jeg trenger virkelig å lufte og få tilbakemelding på hva jeg skal gjøre.
Håper dere medfreaker som jeg har lest meningene til i flere år (uten dessverre å være så veldig aktiv selv), kan hjelpe meg et steg på veien.
Først og fremst så har jeg laget en ny bruker nå, fordi jeg hadde litt behov for at sannheten jeg skriver om meg selv nå, ikke er tilknyttet brukeren jeg har hatt fra starten.

Jeg vet ikke helt om jeg skal starte med slutten eller starten, men jeg prøvde for noen uker siden å ta livet mitt (antar jeg velger nesten-slutten da&#128521. Det var vel ikke verdens beste forsøkt, men jeg hadde ganske mange tabletter med betablokkere og tenkte at så mange i kombinasjon med en del alkohol og en tape over munnen ville gjøre at jeg enten ble kvelt av eget oppkast eller at hjerterytmen ble så lav at jeg døde. Forsøket var dårlig, men helt reelt.

Jeg døde ikke, men endte opp med å spy en del, noe som løste opp tapen. Hvor mye av tablettene vet jeg ikke, men jeg spydde mye.

Jeg våknet opp til mitt eget selvmordsbrev og var egentlig litt usikker på hva jeg skulle ta meg til. Jeg «sov» ca. et halv døgn deretter, sto opp og dro på jobb. Natten deretter hadde jeg en drøm som gjorde meg enten manisk (jeg vurderer fortsatt) eller bare glad. Det var som om mørket ble borte og jeg hadde lyst til å leve, ikke igjen, for det har jeg ikke gjort, men jeg kjente nå at jeg gledet meg over at jeg faktisk ikke døde. Dette i motsetning til mitt første selvmordsforsøk. Det var for noen år siden og jeg våknet opp så sint som jeg aldri har vært. Det gikk ikke liksom, og jeg var rasende på at jeg ble «reddet».

De siste 15 årene har gått litt i et surr. Jeg har vært veldig fucka, drukket masse alkohol, røyket masse hasj, tatt en og annen drog. Prøvd å finne en måte å dø på uten å ødelegge for mye rundt. Samtidig har jeg jobbet, betalt regninger, studert og «holdt det forholdvis gående».

Jeg har vært i kontakt med fastlege og blitt henvist videre, men der følte jeg mer at jeg ble sittende å snakke om ingenting. Det ga meg nok en del erfaringer som jeg har brukt på veien, men nå føles det mer som en «anmerkning» på journalen. For noen år siden var jeg veldig full og veldig nede. Da følte jeg at jeg ville dø. Endte opp med å ringe legevakten fordi jeg fikk så dårlig samvittighet overfor foreldrene mine, så jeg tenkt at det var en god ide å ta kontakt med profesjonelle framfor å plage venner og familie. Så da endte jeg på rusakutten. Da jeg ble registrert inn av en sykepleier begynte hun å snakke om sertifikatet mitt. Jeg sa klart at jeg ikke kjører bil, men hun gjorde det da klart at det ikke spilte noen rolle, dette blir meldt til fylkesmannen, så du mister førerkortet ditt. I det sekundet jeg hørte det tenkte jeg at her vil jeg ikke være. Hele kroppen og hodet mitt lukket seg fullstendig. Jeg ble med inn på rusakutten, pjattet med på samtalene som nødvendigvis kom fordi jeg var innlagt på rusakutten. Første mulighet jeg hadde skrev jeg meg «høflig» ut.

Så endte jeg opp med å ta kontakt med fastlegen, han satte meg opp for urinprøver og dette gjorde jeg i halvannet år. Uten noen rusmidler, men også livredd for å miste et førerkort jeg ikke brukte til å ruskjøre med. Fordi jeg har ikke bil. Etter dette har jeg ikke gått til en lege for noe annet enn p-piller og pollenallergimedisiner. Jeg tør ikke, fordi jeg er livredd for å måtte leve under det samme igjen.

Nå sitter jeg her, etter å ha prøvd å ta livet mitt for en knapp uke siden. Jeg har lyst til å leve, men jeg er redd for at nyrene og leveren min sakte, men sikkert gir opp. Det gjør vondt og jeg kjenner at kroppen ikke er frisk. Men jeg tør ikke bestille en time hos fastlegen min, jeg tør ikke gå til en privatlege. Og vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Altså enten dør jeg, og det er jo litt leit når jeg faktisk ikke ønsker det. Men jeg vet ikke om jeg orker en omgang med urinprøver for å beholde et førerkort jeg aldri bruker ruset. Men jeg vil heller ikke miste det, og ja, jeg trenger feedback. Dette er så leit. Jeg har det jo fortsatt vondt, selv om jeg ønsker å leve videre. Og tror egentlig ikke at jeg har noe behov for å snakke med en profesjonell om akkurat det, det trenger jeg å snakke med «vanlige» mennesker om. Jeg trenger likevel å få testet om innvollene mine sakte, men sikkert bryter ned.

takk for tilbakemeldinger
Godt å høre at du har fått en ny giv. Vi har ingen å miste. Skjønner at det virker kjipt å potensielt miste lappen eller måtte gå gjennom en lang prosess for å beholde den. Men sett fra utsiden er det lett verdt å ta den risikoen ved å få de undersøkelsene og evt behandling du trenger hos en lege.
New generation
colakork's Avatar
Gå til legen og fortell h*n hvor det er vondt og å få det undersøkt.

Du er ikke nødt å ha en forklaring på hvordan smertene kom og om dem spør kan du si at det startet sist uke, og at det har blitt mer merkbart for hver dag som har gått.

Ønsker deg en kveld med god fred Skal drikke en kopp for deg
Det er lappen eller livet, altså? Jeg vet ikke om du er yrkessjåfør eller ikke, men det høres jo helt ekstremt ut. Du er redd for nyrene og levra di, som du trenger for å leve, men samtidig så redd for at lappen skal ryke? Lappen kan du eventuelt ta igjen senere, mens en eventuelt organtransplantasjon må du stå urovekkende lenge i kø for å få.

Uansett, for å svare litt behjelpelig, så tror jeg at det finnes private leger/psykologer som ser mellom fingrene angående slikt.
Sist jeg var hos legen, for en uke siden (jeg har vært alkoholiker i kanskje fem eller seks år, og daglig pillemisbruker og hasjrøyker i tre år), så kikka de ikke på journalen min engang. Tror ikke pc-skjermen var på, heller. Dette var riktig nok en turnuslege, men jeg var veldig fornøyd med timen. Turnusleger ønsker å lære; derav er de interesserte i hva som plager deg. Det ble blodtrykksmåling, blodprøve og EKG-måling for å sjekke hjertet, og jeg ble tatt på alvor.
Anonym bruker
"Sint Ravn"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei,
Så fint at du enda lever! Det gjør meg oppriktig glad og varm i hjertet!
Jeg er pårørende til selvmordsoffer, og mange mange år før det selv hatt to forsøk og flere akuttinnleggelser bak meg.
Jeg husker så godt når jeg var suicidal at jeg tenkte bare meg-meg-meg, min lidelse var værst og tyngst og jeg hadde liten empati ovenfor de rundt meg som ville fått livene sine fullstendig ødelagt for resten av livet om jeg tok den utveien. Det viktigste tenkte jeg var at jeg fikk en ende på lidelsen jeg levde med som suicidal, deprimert og så håpløst på fremtida.
Etter å vært suicidal i mange mange år begynte jeg å se lyset og fant småting å være takknemlig over å få oppleve. Kunne være alt fra synet av en fin blomst eller en latter med en god venn, ikke minst lærte jeg meg å sette mer pris på foreldrene mine og alt de hadde gjort for meg og holdt ut med.
Selvom tunnellen er lang så kommer det et lys for alle bare man holder ut mørket! Jeg er sikker på livet ville snudd for familiemedlemmer mitt som tok livet sitt også, og de to kompisene jeg har som også tok livet sitt. Med de to var det forferdelig trist men det å miste noen i familien sin var det værste. Foreldrene mine er helt ute av funksjon og jeg var også det i lang tid, inn på psykiatrisk pga en annens selvmord og strever fryktelig med det i dag. Jeg er glad for at du kjente deg litt letta over at du fortsatt lever og jeg skal love deg at det blir bedre, å etterlate folk som er glad i deg er virkelig helt forjævlig. En på gruppeterapi for etterlatte sa det så bra "Å ta selvmord gjør ikke slutt på lidelsen, det bare overfører den til andre, og der en depresjon alltids kan snu vil smerten over tapet av sin nærmeste alltid være med en".

Det fins dårlige psykologer og det fins gode psykologer, det viktige her er å være innstilt på at du trenger hjelp og skal stole på terapeuten og ikke gå inn i det med en innstilling om at de er fienden eller ikke vil forstå deg. Om ikke kjemien er på plass så bytter du psykolog, men det tar gjerne litt tid å bygge tillitt begge veier.
Selvhjelpsbøker har hjulpet meg mye og det å være omringet av folk som gir positiv energi og ikke stresser eller drar meg ned. Hjalp mye for depresjonen min å kutte ut all rus og alle rus venner. Man må finne seg selv og bli kjent med seg selv på nytt, se fremover og prøve å assosiere minst mulig med den man var før. Hører du på musikk som gjør deg destruktiv så kutt ut den musikken og og se på hyggelige ting på tv/nett i stedet for å se på grusomme nyheter eller blodige og negative crime serier. Små tiltak som i lengden hjelper deg med å få mer lys i livet. Hold ut så kommer den gode fremtida for deg også samme hvor mørkt du ser på det nå.. Som de sier i filmen Prozac Nation, "Gradually, slowly, then suddently"!
Mange bryr seg om deg og til og med jeg som bare er en fremmed person du ikke engang ante eksisterte
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hei,
Så fint at du enda lever! Det gjør meg oppriktig glad og varm i hjertet!
Jeg er pårørende til selvmordsoffer, og mange mange år før det selv hatt to forsøk og flere akuttinnleggelser bak meg.
Jeg husker så godt når jeg var suicidal at jeg tenkte bare meg-meg-meg, min lidelse var værst og tyngst og jeg hadde liten empati ovenfor de rundt meg som ville fått livene sine fullstendig ødelagt for resten av livet om jeg tok den utveien. Det viktigste tenkte jeg var at jeg fikk en ende på lidelsen jeg levde med som suicidal, deprimert og så håpløst på fremtida.
Etter å vært suicidal i mange mange år begynte jeg å se lyset og fant småting å være takknemlig over å få oppleve. Kunne være alt fra synet av en fin blomst eller en latter med en god venn, ikke minst lærte jeg meg å sette mer pris på foreldrene mine og alt de hadde gjort for meg og holdt ut med.
Selvom tunnellen er lang så kommer det et lys for alle bare man holder ut mørket! Jeg er sikker på livet ville snudd for familiemedlemmer mitt som tok livet sitt også, og de to kompisene jeg har som også tok livet sitt. Med de to var det forferdelig trist men det å miste noen i familien sin var det værste. Foreldrene mine er helt ute av funksjon og jeg var også det i lang tid, inn på psykiatrisk pga en annens selvmord og strever fryktelig med det i dag. Jeg er glad for at du kjente deg litt letta over at du fortsatt lever og jeg skal love deg at det blir bedre, å etterlate folk som er glad i deg er virkelig helt forjævlig. En på gruppeterapi for etterlatte sa det så bra "Å ta selvmord gjør ikke slutt på lidelsen, det bare overfører den til andre, og der en depresjon alltids kan snu vil smerten over tapet av sin nærmeste alltid være med en".

Det fins dårlige psykologer og det fins gode psykologer, det viktige her er å være innstilt på at du trenger hjelp og skal stole på terapeuten og ikke gå inn i det med en innstilling om at de er fienden eller ikke vil forstå deg. Om ikke kjemien er på plass så bytter du psykolog, men det tar gjerne litt tid å bygge tillitt begge veier.
Selvhjelpsbøker har hjulpet meg mye og det å være omringet av folk som gir positiv energi og ikke stresser eller drar meg ned. Hjalp mye for depresjonen min å kutte ut all rus og alle rus venner. Man må finne seg selv og bli kjent med seg selv på nytt, se fremover og prøve å assosiere minst mulig med den man var før. Hører du på musikk som gjør deg destruktiv så kutt ut den musikken og og se på hyggelige ting på tv/nett i stedet for å se på grusomme nyheter eller blodige og negative crime serier. Små tiltak som i lengden hjelper deg med å få mer lys i livet. Hold ut så kommer den gode fremtida for deg også samme hvor mørkt du ser på det nå.. Som de sier i filmen Prozac Nation, "Gradually, slowly, then suddently"!
Mange bryr seg om deg og til og med jeg som bare er en fremmed person du ikke engang ante eksisterte
Vis hele sitatet...

Synes det var nydelig skrevet! Veldig fint du bruker dine erfaringer til å prøve å hjelpe andre! Ønsker deg alt det beste i livet! Tror jeg viser denne kommentaren til en person i mitt liv som sliter for tiden Ha en fantastisk Tirsdag!
Anonym bruker
"Vant Sandflyndre"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hei,
Så fint at du enda lever! Det gjør meg oppriktig glad og varm i hjertet!
Jeg er pårørende til selvmordsoffer, og mange mange år før det selv hatt to forsøk og flere akuttinnleggelser bak meg.
Jeg husker så godt når jeg var suicidal at jeg tenkte bare meg-meg-meg, min lidelse var værst og tyngst og jeg hadde liten empati ovenfor de rundt meg som ville fått livene sine fullstendig ødelagt for resten av livet om jeg tok den utveien. Det viktigste tenkte jeg var at jeg fikk en ende på lidelsen jeg levde med som suicidal, deprimert og så håpløst på fremtida.
Etter å vært suicidal i mange mange år begynte jeg å se lyset og fant småting å være takknemlig over å få oppleve. Kunne være alt fra synet av en fin blomst eller en latter med en god venn, ikke minst lærte jeg meg å sette mer pris på foreldrene mine og alt de hadde gjort for meg og holdt ut med.
Selvom tunnellen er lang så kommer det et lys for alle bare man holder ut mørket! Jeg er sikker på livet ville snudd for familiemedlemmer mitt som tok livet sitt også, og de to kompisene jeg har som også tok livet sitt. Med de to var det forferdelig trist men det å miste noen i familien sin var det værste. Foreldrene mine er helt ute av funksjon og jeg var også det i lang tid, inn på psykiatrisk pga en annens selvmord og strever fryktelig med det i dag. Jeg er glad for at du kjente deg litt letta over at du fortsatt lever og jeg skal love deg at det blir bedre, å etterlate folk som er glad i deg er virkelig helt forjævlig. En på gruppeterapi for etterlatte sa det så bra "Å ta selvmord gjør ikke slutt på lidelsen, det bare overfører den til andre, og der en depresjon alltids kan snu vil smerten over tapet av sin nærmeste alltid være med en".

Det fins dårlige psykologer og det fins gode psykologer, det viktige her er å være innstilt på at du trenger hjelp og skal stole på terapeuten og ikke gå inn i det med en innstilling om at de er fienden eller ikke vil forstå deg. Om ikke kjemien er på plass så bytter du psykolog, men det tar gjerne litt tid å bygge tillitt begge veier.
Selvhjelpsbøker har hjulpet meg mye og det å være omringet av folk som gir positiv energi og ikke stresser eller drar meg ned. Hjalp mye for depresjonen min å kutte ut all rus og alle rus venner. Man må finne seg selv og bli kjent med seg selv på nytt, se fremover og prøve å assosiere minst mulig med den man var før. Hører du på musikk som gjør deg destruktiv så kutt ut den musikken og og se på hyggelige ting på tv/nett i stedet for å se på grusomme nyheter eller blodige og negative crime serier. Små tiltak som i lengden hjelper deg med å få mer lys i livet. Hold ut så kommer den gode fremtida for deg også samme hvor mørkt du ser på det nå.. Som de sier i filmen Prozac Nation, "Gradually, slowly, then suddently"!
Mange bryr seg om deg og til og med jeg som bare er en fremmed person du ikke engang ante eksisterte
Vis hele sitatet...

My bra i det du svarer. Men vi likevel ikke glemme at ting er ikke likt for alle. Noen har faktisk sår som aldri vil heles. Noen bærer på ting de ikke får endret, og de har kanskje forsøkt et helt liv å få det bedre uten å lykkes. Om noen da velger å avslutte sin lidelse så respekterer jeg det. Og jeg respekterer også valget selv om de pårørende naturligvis må igjennom alt det et selvmord medfører. Det at andre blir trist eller får et dårligere liv er ikke alene god nok grunn til å velge livet. Om det ikke er noen andre grunner til å velge livet så respekterer jeg avgjørelsen de tar.

Det er trist når noen velger å forlate livet. Og det er spesielt sårt for familie, nære venner slektninger. Men jeg forventer ikke at noen skal måtte velge å leve i et helvete kun for at andre skal ha det bedre. Ikke om de virkelig har forsøkt alle utveier, har oppsøkt hjelp og virkelig forsøkt å få et bedre liv. Det er ikke alle selvmord som skjer spontant eller i affekt. Noen har veid og overveid alternativene og ser ingen andre utveier. Da håper jeg de får den freden de søker.