[LEFT][LEFT][CENTER]Ibogain - En reise for livet[/CENTER][/LEFT][/LEFT]

Informasjon om Ibogain
I større doser er ibogain et lengevirkende hallusinogen som brukes i Bwiti-religionen til å innvie barn i voksenlivet. Det er kjent blant Bwitiene som "å leve Gud". Ibogain brukes også stimulerende i små doser av stammer i Afrika (f.eks. i forbindelse med løvejakt).
http://no.wikipedia.org/wiki/Ibogain
http://no.wikipedia.org/wiki/Iboga

I vesten er ibogain kjent blant annet gjennom Claudio Naranjos arbeid innen psykoterapi på 1960-tallet, der Naranjo foreslår at større doser ibogain kan bryte usunne mentale mønstre.
http://www.ibogaine.desk.nl/naranjo.html

Idag brukes ibogain i behandling av rusmisbrukere, ettersom det har et sterkt vanebrytende egenskap. Mange er fri fra rusmisbruk etter kun én behandling med ibogain.

Her er et knippe erfarings-beskrivelser fra personer som har forsøkt ibogain:
http://bit.ly/ssHoum

Det forskes fortsatt på ibogain: http://www.youtube.com/watch?v=ezhzIwpJT8k

Fysiske bivirkninger
Ataksi - nedsatt muskelkontroll
Intens kvalme, oppkast
Isolerte tilfeller med dødelige hjertearytmier ved behandling kan ha forekommet. Arytmi skal ha blitt observeres på EKG
Dehydrering kan forekomme

Min motivasjon for å prøve ibogain
Litt om bakgrunnen min her: http://freak.no/forum/showthread.php?t=200790

Forberedelser
Mengde: 3 g, noe som tilsvarer ca 50 mg per kg (jeg veier 59-60kg).
Sted: Mørkt rom hos en venn. Komfortable klær.
Vakt: En venn jeg kjenner godt
Mat: 24 t faste før inntak.
Drikke: Mye vann siste døgn for å ikke dehydreres
Annet: Siden jeg ikke visste hva som ventet meg, hadde jeg lagt frem skrivebok, tegnesaker, musikk, vannflaske og speil (det nevnes flere steder på nettet at speil brukes av noen afrikanske stammer i innvielsesprosessen). Spybøtte ved siden av sengen.

Inntak
21:00 - 500 mg ibogain (pulver) blandet ut i 1 ts yoghurt. smaker som det grønne på poteten bare mye sterkere (altså ikke godt)
21:15 - jeg var allerede svimmel, og måtte legge meg
21:20 - veldig kvalm
22:00 - begynner å hallusinere kraftig, og er så kvalm at jeg må ligge helt stille for ikke å spy. Min venn forer meg i løpet av den neste timen sakte men sikkert én og én teskje av de resterende 2,5 g for at jeg ikke skal brekke meg av smaken og spy. Det er vanskelig å få ned kontrollert, men jeg klarer det. I mellomtiden blir jeg mer eller mindre borte. Jeg kan ikke lenger gå. Når jeg senere skal på toalettet må jeg løftes/hjelpes.
02:30 - jeg klarer ikke lenger å holde inne, og spyr. Det er kun vann og magesyre i magen, så ibogainen er i behold.
21:45 - hallusinasjonene stopper mer eller mindre like plutselig som de begynte. Showet varte i 24 timer, før jeg gikk inn i en ny fase, der jeg skrev og skrev og skrev i over et døgn.

Hva opplevde jeg?
Med lukkede øyne: Jeg opplevde å slåss mot meg selv (bokstavlig talt - jeg så to versjoner av meg selv som slåss) i ca. 12 timer før jeg var så utslitt at jeg ikke orket mer. Da forandret hallusinasjonene seg til mer koselige bilder og til sist var jeg helt euforisk i min viten om alt jeg hadde forstått.
Det føltes hele tiden som om noen var inne i hodet mitt og ryddet or endret på gamle mønstre. Mye av det som skjedde repeterte seg, og jeg ble helt fortvilet over alle loopene som fantes i hodet mitt. Mentale blindveier ble veldig synlige for meg, og jeg lærte etterhvert å elske meg selv, etter at jeg først hadde funnet ut at jeg ikke var verdt en dritt.
Jeg er heller ikke redd for døden lenger. Og jeg kommer neppe til å bli trist neste gang noen dør. Det er bare en av de tingene som skjer. Menneskelig natur, osv. Respekter de levende.
Jeg så meningen med livet, meningen med menneskeheten, min rolle i det hele. Dessuten forsto jeg hvorfor jeg noen ganger har slitt med å finne mening. Kort fortalt: For å leve må man gi opp kontroll. Liv eksisterer helt på egenhånd, og man må følge med hvis man vil ha liv. Tilstedeværelse i tanker, ord, følelser og person må til for å leve liv. Jeg er mer jordnær enn før, og også mer spirituell. Altså akkurat som Naranjo sa det:

I tillegg forsto jeg hvordan den menneskelige psyken fungerer, og spesielt dagen etter at hallusinasjonene ga seg, hadde jeg en ekstremt god forståelse av hvordan ord påvirker oss i det daglige. Jeg skrev nesten hundre sider med tekst for å forklare alle disse mekanismene i detalj.

Alt dette er vanskelig å forklare i en kort beskrivelse.

Med åpne øyne: Hallusinasjonene var fikserte! Det vil si at hver gang jeg åpnet øynene i de 24 timene turen varte, så hadde jeg de eksakt samme hallusinasjonene i rommet. Det var en sverm maur som gikk i ring midt på veggen, en annen sverm som gikk i zig-zag langs madrassen, det hang en diger lampe i taket, og en annen lampe var festet til veggen over hodet mitt. Et håndskrevet skjema hang på veggen over døra (jeg trodde denne var virkelig helt til etter at jeg ble klar i hodet og den var borte) og tapetet var vakkert ornamentert i drueklaser (mot fiskebensmønstret til vanlig). Hver gang jeg stirret på et bestemt punkt til høyre for meg, vokste det hvite blomster ut av veggen.
Jeg dro frem speilet etter ca. 12 timer, og så inn i speilet, men kunne ikke finne meg selv der. Jeg begynte å ta på hodet for å kjenne om det var der. Da så jeg hånden min i speilet. Det klappet på noe i løse luften. Ansiktet mitt var ikke der. Hele hodet mitt var borte. :-)


Dagene etter
Det har vært veldig lett å slutte alle former for avhengighet. Jeg sluttet å røyke uten problemer, sluttet å bruke Internett som tidsfordriv, jeg spiser råsunt, trener og gjør ting hele tiden (istedenfor å tenke på at jeg skal gjøre dem...). I det heletatt har jeg så mye tid til overs at jeg ikke finner nok å holde på med. Det er bare 5 dager siden jeg inntok ibogainen, og kun 2 dager siden jeg landet, men det føles som de 2 dagene har vart en måned.


Konklusjon
En livsendrende opplevelse.
Jeg vil ikke anbefale andre å gjøre dette hjemme. Reis heller til en ibogain-klinikk og få helsen skikkelig testet der før dere inntar ibogain.

Veldig interessant.
Du skriver at det dagene etter har vært lett og slutte med avhengigheter. Det er jo i og for seg positivt, men prøvde du før Ibogain inntaket og faktisk slutte med dette? Hva med sermenoen din var det som gjorde at dette faktisk ble lettere. Nå forstår jeg det sånn at denne planten har uendelig mye med krefter og er veldig spennende, men hva er det som gjør at kroppen rett og slett ikke har lyst på det mer? Er det fysiske den bryter opp eller det psykiske du har lagt i en ting du er avhengig av. (Det sier jo seg selv)

Kom forresten gjerne tilbake igjen om noen måneder og forklar hvordan det har påvirket deg da, ettersom det kanskje vil være mest forandringer istarten, eller hva tror du?

Hvordan kom du forresten i kontakt med ibogain. Såvidt jeg har forstått er det bare noen få klinikikker som har behandlinger med dette stoffet, samt er det vel mulig og oppdrive hvor det opprinnelig kommer ifra.

Er det noe mer kommer jeg vel til å spørre igjen.

- http://www.erowid.org/chemicals/ibogaine/ibogaine.shtml

Nettet florerer av solskinns-historier om dem som er kvitt avhengigheten sin etter kun én ibogain-behandling, mens andre sier de hadde tilbakefall etter en stund.

Personlig tror jeg folk må ha et minimum av selvinnsikt og ønske om selvinnsikt for å forstå seg selv, i en setting der underbevisstheten kastes frem i lyset. Det er nokså heftig.

På den annen side, ja, jeg tror det fungerer dersom man er forberedt og motivert, og ibogain-klinikker i Norge ville jeg trodd på.

Behandlingen bør kanskje deles inn i 5 faser:

• langvarig terapi i forkant (psykisk veiledning generelt (sette mål for behandligen og belyse problemer)) Jeg ville satt krav til at den som skal behandles skrev ned med egne ord det han/hun trodde var probleme sine, for så å få dem diskutert med en psykolog.
• tilby forberedende hjelp før behandlig (medisinske tester, detox, diett/faste + informasjon om ibogain)
• selve behandlingen med medisinsk oppfølging
• tilby rolige omgivelser til bearbeiding av inntrykkene i etterkant (minst 1 uke)
• oppfølging (psykolog)

Jeg håper ibogain aldri blir forbudt i Norge. Ibogain gir håp til mange, og det ville være synd om et stoff som er såpass farlig å ta på egenhånd - og samtidig så effektivt vanebrytende - går under jorden. Klinikker finnes forresten i mange land allerede: http://www.myeboga.com/providers.html

Du kan ikke bruke ibogain rekreasjonelt, det er rett og slett FOR heftig:

• Risikoen er ukjent (men 12 dødsfall er ifølge flere kilder fobundet med inntak av ibogain)
• Det er veldig ubehagelig (man må faste i 24 t før inntak, du kan ikke bevege deg særlig under behandlingen, trenger hjelp for å gå på toalettet, blir veldig kvalm/spyr, mm)
• Varigheten er lang (det tok kanskje 40 timer før jeg kunne virke noe i nærheten av normal igjen, og enda et døgn før jeg kunne gå helt normalt. Synet var sånn ca. normalt etter 4 dager)
• Prisen er høy

Jeg valgte forøvrig ikke ibogain pga avhengighet, men av psykiske årsaker (utbrenthet).

Ellers tror jeg alle har avhengigheter, man er bare ikke klar over dem før etter ibogain. Eks: En typisk avhengighet folk har, er å ønske feedback fra andre. Uten å gå inn på hvorfor, lærte jeg at feedback generelt er en uting.

Det som virker felles for alle jeg har sett rapportere om ibogain, er at de får innsikt i sin egen rolle i universet og en forståelse av verdien med livet/hvorfor en del tankemønstre ikke er bra for en. Mange tolker det de ser nesten religiøst, mens ateisten jeg ser på det mer som at ibogainen sendte alt som er "lagret" i hjernen opp i dagslys, så jeg kunne se på kaoset. I kaoset fant jeg en masse tanke-looper som viser hvordan jeg alltid reagerer likt i forskjellige situasjoner. F.eks. at jeg vil føle meg mindre verdt hvis A-B og C skjer, eller at jeg vil bli sint hvis D-E og F, osv. Dermed kunne jeg se hvor vanvittig meningsløse noen av tankeloopene mine er, og plutselig var det lett å like seg selv (og andre), samt å gi slipp på fortiden. I tillegg skjedde en forankringen i noe dypere enn egoet, noe forbundet med andre mennesker, nemlig "liv". Jeg er i balanse med meg selv.

Ellers vil folk oppleve å være oppstemte og føle at alt går på skinner i rundt 3 mnd etter ibogain. Altså får man 3 mnd med drahjelp til å klare livet bedre etter behandlingen. Hvis jeg har forstått det riktig, skyldes det blant annet at ibogainen brytes ned til noribogain, som frigjøres i ca. 3 mnd etter en ibogain-behandling, og som på en eller annen måte fungerer på liknende måte som lykkepiller:

Det er et par gode beskrivelser av virkningen av ibogain på Ayahuasca-forumet her: http://forums.ayahuasca.com/viewtopic.php?f=28&t=19587

Virker veldig lovende denne planten. Har ikke noe annet og si at the moment, gir deg hvertfall KP for oppmuntringen til å studere denne planten litt mer. Det at hallusinasjonene på dette stoffet også er så virkelige på den menneskelige måten (Og ikke som med dmt som er mer hyperdimensjonalintergalactic ja, du skjønner) virker ufattelig intressant.

Leste på forumet du linket til :
Det at de sammenligner det med datura hallusinasjoner, eller karakteriserer hallusinasjonene i samme sjanger virker for meg veldig lovende(Les tripprapport), sikkert for mange andre også. Ettersom datura ofte gir vonde, agressive og marerittaktige virkelige og auditorielle hallusinasjoner blant annet er Dette tydeligvis det opposite når det gjelder akkurat dette da, med som oftest mye bedre utfall.

Ibogain er med andre ord et besøk i himmelen, men selvfølgelig med mulighet for å oppleve krasj på veien.
Datura sammenlignbart med dette er et besøk i helvete, og sannsynlighet for å oppleve gode opplevelser er små, men mulig.

(Tenker da iforhold til hallusinasjoner = +-)...

Jeg husker svært lite av det jeg så, dessverre, men ja, hallusinasjonene mine var mer jordnære enn virkeligheten, haha. Det er vanlig å ikke huske detaljer, så vidt jeg kan se fra andres rapporter.


Jeg var i helvete og verre enn det i ca 15 timer. Jeg lover deg at det ikke var moro. Noia på hasj er en dans på roser i forhold. Deretter hadde jeg en mer euforisk fase på 10 timer før hallusinasjonene mer eller mindre ga seg. Etter det var jeg usedvanlig smart i ca et døgn (introspektiv). :-)

Jeg tror det eneste du kan forvente deg, er at det ikke er som du forventer. Det er i alle fall det alle sier. Jeg forventet meg masse bilder, men fikk beskjed av "ibogainen" at jeg ikke fikk lov til å se bilder før jeg sluttet å kontrollere. Det var ikke lett, hehe. Dermed fikk jeg en "bad trip" på 15 timer med kun lyder og ikke for mange bilder. Da jeg til slutt var så utslitt at jeg tenkte jeg heller ville dø enn å fortsette tripen, så kom bildene. Jeg hadde sluttet å kontrollere.... Nice lesson.

Go for it!
Jeg ville fulgt rådene mine over om forberedelse mentalt, samme hvilken grunn du har for å forsøke ibogain.

Supert.

Riktig! :-)


Det minner ikke om noe jeg har forsøkt tidligere. Følelsen av å være stupfull (og mye verre enn det) er der, blant annet pga den fysiske tilstanden og det at rommet rundt deg ser ut som gele på svømmetur. Litt angst i forhold til å være så uten kontroll er der også, minner om det jeg har følt på stupfylla eller i skikkelig cannabis-noia, bare MYE mørkere og skumlere. Hvis du ser dokumentaren jeg linket over, så ser du at heroin-misbrukeren Dave forteller at det var helt jævlig og at han var skitredd og at det var mye heftigere enn han trodde ("bad-ass drug"). Jeg er ikke uenig i at det var tøft. Samtidig er hjernen med deg! Du kan tenke relativt klart (men jeg hadde bare omtrent 2 sekunders hukommelse), mens minnebanken din er i fullt kaos. Jeg følte jeg hadde én del av hjernen som tenker (den var klar) og én del av hjernen som fungerer som langtidslager (der var det full renovasjon på gang). Jeg så for meg små iboga-menn som ryddet og endret på lager-hjernen, mens jeg hele tiden forsøkte å forstå hva som foregikk i kaoset som kom opp. Så mye skit jeg har lagret.... uvaner, avhengighet og generell feil-programmering som tar opp minnet i dagliglivet som en mengde hengende prosesser på PCen.

Ellers er følelsen av å være avslappet, glad og klar nå i ettertid litt som å være på ecstacy... Eller kanskje mer som å være et barn.

Fant forøvrig denne kommentaren under youtube-filmen jeg postet i hovedinnlegget:

Hei!

Nå er det 3 måneder siden jeg tok Ibogain, og på tide med den lovede oppdateringen!

Først litt fakta:

Ibogain brytes ned i levra til noribogain:

Fordi effekten av noribogain varer så lenge, er det ikke anbefalt å gjennomføre ibogain-behandlinger oftere enn hver 3. måned.

De som har lest på Ayahuasca-forumet jeg linket til over, har også sett at man ikke bør forsøke Ayahuasca heller før det har gått minst 3 måneder etter ibogain. Da blir det plante-kræsj. Motsatt vei - Ayahuasca til Ibogain - går kjappere, ettersom Ayahuasca brytes ned raskere enn Ibogain.)

Hvordan det har gått (langtidseffekt)
Jeg har hatt det supert siden ibogain-turen, og har byttet jobb, være mye mer sosial og generelt levd et sunt liv. Det er likevel ingen tvil om at noe som likner symptomer (på utbrenthet) fra før behandlingen har kommet snikende de siste 2-3 ukene. Ikke spesielt sterkt, for jeg har fortsatt lærdommen med meg, og kan bevisst justere tankemønstre, men humøret er ikke utelukkende positivt lenger. Jeg begynte å røyke igjen for 3 uker siden, så det er mulig røykingen er årsaken til at humøret er blitt dårligere, men det kan også være at det skyldes stadig mindre noribogain i blodet. Vanskelig å si.

Jeg fatter ikke at jeg var så dum at jeg begynte å røyke igjen, selv om røykestopp aldri var målet med ibogain-behandlingen. Jeg har ikke hatt lyst på røyk i det hele tatt etter behandlingen. Men så endte jeg opp på en 4-dagers fest i forbindelse med et arrangement jeg var med på, og da var det gjort.... Jeg syntes faktisk det føles rart å røyke. Jeg har sluttet å røyke tidligere også, men har, selv etter flere år uten røyk, alltid følt at det å røyke var helt naturlig da jeg så tok en røyk igjen. Det var ikke sånn denne gangen. Røyken føltes unaturlig å holde, og det er fortsatt merkelig uvant å kjøpe røyk i butikken. Det er som om jeg er "nybegynner" igjen. Dessverre er det utrolig kjapt å bli avhengig igjen. Så de som evt. bruker ibogain for å bli kvitt en avhengighet, må passe seg for ikke å falle for fristelsen til å "prøve" en siste gang. Det er relativt lett å la være, men "på fest" og sammen med andre som røyker (eller bruker dop, for dem det måtte gjelde), så må nok settinger og personer som oppfordrer til bruk UNNGÅS. Dersom du tillater deg selv "bare en", så er det veldig mye lettere å ta nummer to også. Det er den første man må unngå.

Psykisk er jeg som sagt fortsatt sterk, og har det veldig bra, men humøret svinger mer igjen, og jeg får øyeblikk der jeg smaker på depresjonen igjen. De første månedene etter ibogainen var jeg veldig stabil mentalt, og det var egentlig helt fantastisk å være meg. Jeg var "gamle meg" igjen. Etter det jeg har lest fra andres erfaringer, blir man ikke nødvendigvis "happy" etter en behandling med ibogain, men man resettes til "normalen". Jeg tror "som før man ble full av komplekser" er et godt tips til hvordan man blir etter ibogain. Jeg har alltid vært veldig glad av natur, og jeg føler meg som da jeg var barn igjen.

Veien videre:
Jeg har bestemt meg for å gjennomføre en ibogain-behandling til i løpet av vår/sommer, for å fullføre det jeg startet. Det var vanskelig å bestemme meg for å gjennomføre en gang til, siden det ikke fristet med nok en ubehagelig og skremmende behandling.

Forrige gang brukte jeg Ibogain TA, mens jeg denne gangen har kjøpt Ibogain HCL. Forskjellen mellom de to er:

• Ibogain HCL er "renere" enn Ibogain TA. Ibogain TA inneholder flere aktive alkaloider enn bare Ibogain
• Ibogain TA (eller Iboga bark) er anbefalt for dem som bruker Ibogain spirituelt, i psykoterapi eller som depresjonsbehandling
• Ibogain HCL er anbefalt for dem som skal bruke Ibogain til å bryte ut av avhengighet
• Ibogain TA gir mye mer kvalme enn Ibogain HCL
• Noen brukere forteller at de får flere og sterkere hallusinasjoner på HCL enn på TA

Jeg kommer til å fylle Ibogainen på kapsler for å lette inntaket (noen som har tips til hvordan man fyller kapsler med fint pulver?). Smaken er så grusom at jeg ikke tror jeg klarer å få ned en omgang til.

I tillegg kommer jeg til å ta tabletter mot kvalme. Jeg var veldig kvalm forrige gang, og vil helst slippe å være like dårlig igjen.

Hovedgrunnen til å prøve HCL istedenfor TA, er for å se om jeg får klarere hallusinasjoner enn på TA, og også for å sjekke ut forskjellen mellom de to.

Også neste behandling kommer jeg til å gjennomføre hjemme.

Da prøver jeg...

Det er snålt hvor vanskelig det er å sette ord på opplevelsen, siden det jeg opplevde ikke egentlig har ord. Det hele sitter igjen i meg mer som en følelse eller en samling inntrykk. Jeg forsøkte å sette ord på turen like etter behandlingen, da en kompis av meg spurte, men da klarte jeg ikke. Det er faktisk enklere nå enn da, uten at jeg helt vet hvorfor. Her er i alle fall en innsikt inn i det jeg opplevde, slik jeg husker det nå.

Jeg fastet i 24 timer før jeg tok ibogainen, men kjente ikke mye til sulten fordi jeg var i en nokså spesiell/konsentrert form den dagen. Det var som om det meste jeg gjorde den dagen var veldig fokusert, og jeg forsøkte å koble av fra hverdagen. En ganske meditativ tilstand, egentlig, uten at jeg hadde planlagt det. I ettertid ser jeg at det var en fordel, men jeg hadde ingen konkrete planer om å forberede meg på den måten, det bare skjedde. Som om kroppen og instinktet mitt var mer bevisst hva som ventet meg enn hva jeg selv var, og som om jeg automatisk forberedte meg.

Jeg røykte typisk en pakke sigaretter om dagen i den perioden, men akkurat den dagen hadde jeg lite lyst på røyk. Jeg hadde en sigarett midt på dagen, og en sigarett litt på trass ca en halvtime før jeg tok ibogainen, litt for ritualets skyld - “En siste sigarett før jeg kanskje ikke vil ha flere...”

Tidspunktet jeg hadde satt for å innta første del av ibogainen var kl. 21. Litt før 9 fant jeg frem yoghurt – 2 ss – og blandet inn ibogain-pulveret i en skål. Jeg følte jeg skulle være så rolig som mulig, men var litt utålmodig. Jeg smakte så vidt på yoghurtblandingen og brakk meg. Det var noe av det jævligste jeg hadde smakt. Noensinne. Jeg vurderte å bare gulpe inn en del, men besinnet meg, og gjorde alt klart til turen. Passet på at termostaten sto rett, gikk på toalettet, sjekket at alt utstyret var tilgjengelig og at sengen sto med hodeenden litt opp, for min egen komfor (jeg har astma, så ville ikke risikere å få pustevansker). Deretter la jeg meg ned, slo av lyset, tente et stearinlys og delte visuelt opp yoghurten i 6 deler, hvorav jeg spiste 1/6. Man skal ta en prøvedose ca. 1 time før man inntar resten. Jeg fant ut at jeg like godt kunne ta litt mer, og svelget ned noe mer enn anbefalt mens motstanden i svelget ble større. Kroppen hadde ikke veldig lyst til å svelge gørra.

Jeg la meg ned, som anbefalt, og ganske snart befant jeg meg i fosterstilling i sengen og orket ikke røre en finger. Først kjente jeg et snev av euforia noen minutter, før ting ble veldig mye mer ubehagelige. De av dere som har vært dritings, ville ha kjent igjen følelsen fra det man opplever når man ligger i fosterstilling på gulvet og suset i ørene brøler og verden spinner uten at man klarer å fokusere og man er så kvalm, så kvalm, så kvalm. Man tror man kommer til å miste bevisstheten. Og så henger man bare der i den tilstanden.

På dette tidspunktet husker jeg at jeg tenkte “hvordan i helvete skal jeg overleve å ta 5/6 til av dette? Jeg er allerede død-drukken!”

Om jeg på det tidspunktet hadde mistet kontrollen på beina eller ei, vet jeg ikke, for jeg var mer enn opptatt nok med å bekymre meg over hvordan jeg skulle få ned resten, og om det var lurt. Jeg lurte også på om det var mulig å bli dårligere enn det. Jeg har alltid trodd at man på det tidspunktet i ei fyllekule er sekunder fra å dø, så det virket ikke som det var mulig å overleve en verre tilstand.

Jeg kan med en gang si at jeg ikke ble verre. Den følelsen er den verste jeg fikk. Det var følelsen av å være forgiftet og kvalm og i ferd med å spy/miste bevisstheten, og den kan ikke bli verre. Da jeg etterhvert fikk i meg mer ibogain, fortsatte tilstanden i samme styrke, den ble ikke verre. Jeg mistenker at man ikke kan bli verre. Enten spyr man, eller så holder man seg i samme grusomme ubalanserte balanse. Om dere skjønner hva jeg mener?

Uansett. Jeg var bekymret. Var dette normalt? Jeg forsøkte å se meg rundt, men rommet var tåkete og det var umulig å fokusere. Om jeg så mye som bevegde på en finger følte jeg at jeg kom til å spy. Og når jeg sier “en finger”, så mener jeg en finger. Jeg sa til han som passet på meg at han måtte mate meg med resten av ibogainen. Å snakke var vanskelig. Jeg følte for å spy da jeg bevegde munnen.

Et øyeblikk lurte jeg på om det var farlig å fortsette, men besluttet å stole på at dette måtte gå bra.

Vennen min matet meg en skje mens jeg lå helt stille. Smaken var horribel, og jeg spøy umiddelbart etter at jeg hadde svelget. Det føltes som om magen min brant. Jeg spøy og spøy til bare magesyre var igjen. Jeg tenkte “faen! Dette går ikke. Jeg er blitt lurt. De har solgt meg brekkmiddel med noe annet dop i til drøssevis av penger, og når jeg ikke får noen trip, så kommer de til å si at det var pga spyinga”. Jeg la meg ned og lurte på hva jeg skulle gjøre. Til slutt bestemte jeg meg for å instruere vennen min i å gi meg en BITTELITEN skje i munnen, deretter vannflaska rett til munnen og så vente 5 minutter før han gjentok prosedyren. Han insisterte på at jeg skulle ta alt “i løpet av en halvtime”, men jeg sa “bedre å holde det inne enn å spy, så bare la det ta 2 timer. Det tok ca. 2 timer, og i de 2 timene lå jeg musestille med lukkede øyne og bare konsentrerte meg om å holde ibogainen inne. Jeg bevegde meg ikke, og hver gang vennen min ga meg en liten dose yoghurtblanding måtte jeg bruke all makt i verden på å sende spyrefleksen ut i verdensrommet mens jeg ventet på vann til å skylde munnen med. Jeg turte ikke drikke vannet, så jeg tok bare nok til å fukte munnen/bli kvitt den verste smaken.

Jeg ble mer og mer borte mentalt. Rommet var helt mørkt, og jeg kunne uansett ikke se spesielt mye, for jeg klarte ennå ikke å fokusere. Senere i turen var det som om jeg “lærte” hvordan man fokuserer i den nye tilstanden, og jeg kunne se igjen, da ikke akkurat det samme som man ser ellers, men jeg kunne i alle fall se “klarere”.

Plutselig kjente jeg en intens varme som spredte seg i kroppen og jeg bevegde meg for første gang. Jeg vrengte av meg genseren og falt tilbake i fosterstilling. Jeg var glovarm resten av turen. Det føltes som å ha en indre ovn i hver celle i kroppen som strålte utover.

Etter at jeg var ferdig med den siste skjeen av yoghurt-blandingen, og jeg ikke lenger måtte konsentrere meg om å få ned skiten, begynte jeg å konsentrere meg om opplevelsen. Det var blitt midnatt ca., og jeg var bare mildt paranoid i forhold til det som skjedde. Varmen i kroppen og en eller annen følelse av at det ikke betydde så mye om jeg døde vant over redselen med å ikke lenger kunne kontrollere musklene og det at jeg hadde lest om dødsfall på ibogain. Jeg tenkte at det var på tide å skyve bort de 2-3 timene med intens anti-spy-kontroll, og forsøke å få noe ut av turen.

Jeg begynte å konsentrere meg på å lete etter visjoner. Jeg hadde lest at folk vanligvis får intense, fargerike, svært liv-aktige visjoner på innsiden av øyenlokkene. Hodet mitt virket helt normalt, men jeg må innrømme at når jeg husker HVORDAN jeg tenkte, så var jeg nok ikke helt ved mine fulle fem. Jeg fikk det for meg at øynene til mennesker har to øyelokk. Man har det ytterste settet med rullegardiner i veldig mørkt materiale, som gjør at når man lukker øynene, så ser man ingenting. Og så har man et indre sett med rullegardiner som er lysere, og hvis de mørke er oppe, og bare de lys rullegardinene/øyelokkene er nede, så får man se film på innsiden av øyenlokkene. Jeg satt inni øye-ballene mine og forsøkte alt jeg kunne å få til å åpne BARE de ytterste øyenlokkene, men klarte det ikke. Jeg lot de ytterste øyenlokkene flippe sakte opp, begynte å se FANTASTISKE ting på den nederste delen av de lyse rullegardinene, og så rullet begge settene opp. Jeg må ha holdt på med denne øvelsen i en time, minst. Veldig frustrerende, og jeg hørte det jeg regner med var “iboga-guiden” som folk snakker om, håne meg. “Du tror du kan kontrollere dette, hehehe. Hver gang du tar kontroll, så flipper begge øyenlokkene opp. Bare la det skje, kontrollfreak!” Jeg var så frustrert. Jeg har alltid fått til alt i livet. Sinnsykt flink på skolen, bra karriere, populær, sporty, you name it. En av de som mesterer alt. ALT. Og så fikk jeg ikke til dette. Helvete. Jeg så bare mørke, og jeg dro fysisk i øyenlokkene mine så det gjorde vondt for å skille dem. Jeg syntes ikke det var så smart, så jeg gikk tilbake til å finne mental kontroll over prosessen. Eller... jeg skjønte at jeg måtte gi slipp på kontrollen, men jeg visste ikke hvordan. Jeg lot ting skje, men akkurat idet jeg begynte å få film, ble jeg ivrig og forsøkte å se “rundt” noe av det som kom til syne, eller jeg forsøkte å flytte på et eller annet av det som kom frem. Hver gang dette skjedde ble alt svart igjen, og jeg fikk det ikke til. Jeg ble stresset, og skjønte at jeg var i ferd med å få en leksjon i at livet ikke handler om å kontrollere alt, men å oppleve det man får presentert, men jeg klarte ikke. Instinktet mitt gikk hele tiden tilbake til å kontrollere. Det som i utgangspunktet hadde vært en fantastisk ting – at jeg kan kontrollere det meste, inkludert spyrefleksen – ble plutselig det jeg fikk beskjed om å slutte med. Jeg skulle gi opp kontrollen til “iboga-guiden” og slutte å styre visjonene. Ellers ingen visjoner.

(Når jeg sier "iboga-guiden" så bruker jeg det om den omni-tilstedeværelsen jeg følte. Jeg tenker på denne som selve "SELVET" mitt - min innerste jeg, men jeg har hørt andre snakke om slike "guider" på psykedeliske stoffer, så jeg velger å kalle det "iboga-guiden", selv om jeg altså ser stemmen som mitt innerste jeg - livskraften i meg selv, på en måte. Jeg kan si litt mer om dette senere)

"JEG VIL JO LÆRE NOE! VIS MEG!" Forlangte jeg. Svaret var en litt hånlig “aha... og du vil lære det på den måten DU regisserer, ikke sant. Flott, rett frem læring fra læreboken. Sånn at du kan skrive nok en historie om hvor smart du er og hvor mye du forstår. Men du forstår ingenting, før du lærer deg å observere. Så nei. DU, AKKURAT DU får ikke se noe som helst. NOENSINNE.”

Jeg VILLE se. Jeg MÅTTE se. Jeg pushet og pushet og prøvde og prøvde, og dess mer jeg prøvde, dess mindre fikk jeg se. Frustrasjonen var enorm. Det føltes som denne kampen varte i timesvis, noe den kanskje også gjorde.

På et tidspunkt her, åpnet jeg øynene for å si til vennen min at jeg måtte på do. Da jeg løftet på buffen jeg hadde foran øynene og åpnet øyelokkene, sto det en madrass i sorte og hvite tegninger rett opp ved siden av meg, og den falt mot meg. Jeg løftet armene for å beskytte meg, men det kom ingen madrass. Jeg skvatt skikkelig, for den var så nærme, men skjønte det var en hallusinasjon, og lo. Deretter snudde jeg meg på magen, og skled ned på gulvet. Ålte meg på alle fire med hodet slepende mot teppet og inn på toalettet. Deretter ble det verre. Jeg kunne ikke komme meg opp på doskåla, og måtte be vennen min løfte meg. Heldigvis er han nesten dobbelt så stor som meg, så det gikk greit. Ikke fullt så kult å be ham dra ned buksa på meg, men jeg gadd ikke dvele ved det. Jeg hadde andre problemer: Måtte ikke spy.

Tilbake i senga igjen så jeg meg rundt i rommet. Det var plutselig et riktig så staselig rom. Vakkert ornamentert tapet på veggene, en diger, imponerende lysekrone midt i taket, og på et punkt på veggen, hver gang jeg stirret på det, så vokste det superraskt ut vakre, hvite blomster i en bukett. Det var også noen maur som gikk i en fryktelig irriterende ring like over hodet mitt hver gang jeg så mot dem. De bevegde seg helt likt hver gang, veldig raskt, og startet opp igjen på samme sted hver gang jeg hadde blunket. I tillegg var det en ellers ikke-eksisternde sengelampe med bryter like ved hodeenden på sengen, og en bryter i tillegg, som jeg ikke aner hva var til.

Jeg fikk litt vann av vennen min, og ble fascinert over kvistene som skjøt ut av hendene hans mens han bevegde seg, for så å slå knopper og bryte ut i grønn skrud. Det sto også noen flotte planter i nydelige blomsterpotter på hver side av døren inn til kjøkkenet. Og det jeg skimtet av kjøkkenet var også veldig forseggjort, ornamentert og vakkert. Jeg skulle virkelig ønske vi hadde mer av den estetikken i hverdagen. Leiligheten til kompisen min så mye bedre ut på ibogain enn med ungkarsestetikken han egentlig kjører.... Fiskebenstapet og skitne kopper er mer vanlig å observere hjemme hos ham...

Over døren hans hang dessuten et A3-håndskrevet skjema som jeg syntes så ut som min håndskrift, og det var det eneste hallusinasjons-elementet jeg så som jeg ikke skjønte at var en hallusinasjon. Jeg tenkte at jeg måtte se nærmere på hva det skjemaet var når jeg våknet fra rusen. Da jeg våknet var det borte.

Hallusinasjonene med øynene åpne var faste. Det var utrolig fascinerende. I alle de 24-25 timene jeg hallusinerte så jeg eksakt de samme tingene når jeg åpnet øynene. Det føltes som om dette var en ellers usynlig, litt bedre visuell dimensjon, som alltid er sånn når man er på ibogain. Jeg har en følelse at jeg fikk en leksjon i hva liv er. Planter har også en egen dimensjon, osv. Og de har sin egen livskraft som vi mennesker ikke bryr oss om, osv. osv. osv.

Etterhvert brukte jeg det at rommet så sånn ut hver gang øynene var åpne til å navigere. Jeg kunne ikke lenger se om jeg hadde øynene lukket eller om de var åpne. Selv med øynene lukket kunne jeg se rommet og hvis jeg løftet hendene mine så jeg dem like foran meg, uansett om øynene var åpne eller lukket. Jeg kunne se “gjennom” øyenlokkene mine. MEN! Med øynene lukket, så rommet ut som det pleier. Når øynene var åpne, var det vakkert ornamentert/organisk. Og maurene var kun tilstede hvis jeg åpnet øynene. Uansett om øynene var åpne eller lukket, endret ansiktet til vennen min seg når jeg stirret på det. Han gikk gjennom millioner av fjes og personligheter i løpet av sekunder. Det var skremmende på en måte, og gjorde et eller annet inntrykk av å viske ut betydningen av mennesker. Plantene som vokste ut av hendene hans var viktigere enn menneskelig ego. Liv var viktig. Mennesker ikke.

Ok... Jeg må fortelle mer en annen gang. Har ikke tid akkurat nå, men jeg har fortalt frem til ca. kl. 02 på natten så langt. Skriver jeg for mye? Er dette for langt? Jeg aner ikke om det er interessant?

Interresant bia! Kjør på

Ok... Her er mer av det jeg opplevde. Ze dark period....

3 timer etter at jeg hadde svelget siste bit av yoghurt-blandingen gjorde jeg et plutselig rykk, og bevegde meg i retning spybøtta på gulvet og spydde magesyre. Rett i bøtta, til tross for buffen foran øynene mine. Jeg så jo, som sagt, uten å ha øynene åpne... På det tidspunktet var det ikke noe igjen i magen, men jeg brakk meg voldsomt. Jeg var redd jeg ikke skulle klare å slutte, men det stoppet like plutselig som det hadde startet, og etter det følte jeg meg bedre. Kvalmen ble mindre intens, og jeg slappet mer av. Så sank jeg inn i ibogain-verdenen. Det var en sjamanistisk virkelighet. Føltes som å være i en jungel, med høy luftfuktighet, massevis av trommer i bakgrunnen og planter og dyr pustet rundt meg. Jeg var ikke lenger tilstede fysisk, men ble mer en ånd som bredte seg utover i mørket. Jeg været inn inntrykk gjennom rytmene og lyden og den intense stemningen. Gjennom huden.

Plutselig så jeg et øye. Eller en blåsort kule mot en hvit bakgrunn. Øyet stirret på meg. Jeg stirret tilbake. Et øyeblikk redd for å miste det, etter første del av turen. Jeg skjøv redselen tilside, og mistet øyet gjennom det lille øyeblikket av kontroll da jeg skjøv på redselen.

Jeg sank inn i ibogain-verdenen igjen mens jeg tenkte jeg bare måtte la øyet bestemme... Stirre, uten tanker. Uten å forsøke å forsterke inntrykk. Uten å gjøre noe. Øyet kom sakte frem i mørket igjen. Stirret på meg. Jeg stirret tilbake. Øyet stirret. Jeg stirret tilbake. Lot det hypnotisere meg. Øyet kom nærmere. Stirret. Jeg ble ett med den sorte kulen. Følte meg sentrert.

Så kom første visjon til meg. Jeg så meg selv. Sommer og sol. I en park. Meg – en positiv, vakker kvinne gående mot “kamera”. Smilende. Veldig lykkelig. Så PANG! En spade, rett i skallen på meg selv, og en ny kvinne, identisk med den første kom gående inn i synsfeltet til kamera med spaden hevet. Meg igjen. Jeg lå igjen død på bakken. Og jeg sto over meg selv med spaden hevet, og sjekket at jeg var død. Jeg var vakker der jeg lå død på bakken. Veldig vakker og kvinnelig og nå uten liv, selv om livet fortsatt var synlig i rosa kinn. Det var et trist øyeblikk. Og jeg hadde drept meg selv. Bare 3 sekunder inn i den vakre filmstemningen. Jeg gliste tilfreds.

Stemningen endret seg. Ble mekanisk og hadde maskinsmak.

Jeg så at øyet var der, og øyet var en støvete boks. Trekantet. Jeg visste at sjelen min var der inne. Jeg åpnet den forsiktig. Var sikker på å finne en nydelig sten med en lilla flamme inni. Det var sånn sjeler så ut. Min sjel var vakrere enn alle andres sjel. Stemningen lovet det. Inni boksen var en ny boks. Smykkeeske-formet. Jeg skjøv boksen åpen. Den myke plysjen som sjelen min lå i var ... tom! TOM!!!! Jeg hadde ingen sjel!??

Jeg fikk panikk. Har jeg ingen sjel?

Jeg spurte øyet om jeg var den eneste sjelløse personen i verden. Filmen zoomet ut, og jeg så kloden. En hånd begynte å sortere menneskene på jorden i raskt tempo. En haug for de med sjel og en for de sjelløse. Sorteringen gikk fort. Så zoomet filmen inn på kloden igjen, og ned på en stor haug med mennesker som så ut som om de var pushet på plass med bulldosere i en konsentrasjonsleir fra 2. verdenskrig. Foran dem sto det et skilt der det var skrevet “med sjel”. Deretter flyttet kameraet seg til venstre, der det sto et skilt med “sjelløse”. Der satt jeg helt alene. Naken. Øyet sa “ja, det er visst sånn. Bare du som er sjelløs”.

Jeg så sønnen min bli slått i hjel. Jeg så mennesker bli født og dø. Jeg så grusomheter til jeg ikke lenger følte noe. Mennesker var uten betydning. Alle bare imiterer hverandres mimikk, fraser, sier om igjen det andre har sagt før, gjør om igjen det andre har gjort. Tror de endrer noe. Så dør de. Tomhet. Ingen setter spor. Alt er meningsløst. Universet bryr seg ikke. Ingen betyr noe.

“Kan virkelig noen av disse ha sjel?” undret jeg og stirret på alle de meningsløse livene som utspant seg foran øynene mine. “Nei, de er som du. Du er som dem. Du er en normal kvinne”. Svaret lettet meg på en måte. Jeg var ikke verdt noe. Med det var heller ingen andre. Jeg var ikke lenger redd for å dø. Ikke lenger redd for å miste andre. Alt er tallet 0. Jeg så en stor null i mørket.

Ting skjedde fort foran øynene mine. Jeg fikk se dyr og mennesker og planter komme og gå. Mørkt. Hektisk. Arkaisk. Jeg forsøkte å holde fast ved noe menneskelig, og så plutselig meg selv henge på kanten av et stupebrett over en mørk avgrunn. “Slipp taket” sa øyet. Jeg slapp. Jeg hadde ingen verdi lenger, og da jeg slapp falt jeg inn i enda mørkere visjoner.

Jeg så meg selv som 3-åring, hoppe bortover gaten hånd i hånd med min tante. Jeg hadde knallrød kjole på og knallrøde sko og hvite sokker. Livet var herlig. Ved siden av meg hoppet plutselig en identisk jente. Plutselig var det hun som holdt hånden til tanten min, og jeg var bortenfor der. Tanten min så ikke lenger meg, bare min onde tvilling, og jeg ble helt febrilsk over å ha blitt usynlig. De krysset gaten, og tvillingen min så på meg og jeg hørte tankene hennes. Hun ba meg forsvinne. Sa jeg skulle gå bort. Jeg ble stående på andre siden av gaten og så dem forsvinne opp en trapp. Den andre meg snudde seg mot meg og rakk tunge til meg. Plutselig var jeg inne i hennes hode og så bakover mot den første meg på andre siden av gaten. Hun så pjuskete og forlatt og redd ut Jeg følte et ondsinnet stikk av glede over å ha vunnet. Deretter grep jeg bedre tak i hånden til tanten min og så opp på henne med et stort smil som smeltet henne. Hun smilte tilbake og sa jeg var nydelig. Jeg var kvitt meg selv.

Marerittene fortsatte. Jeg så på klokken. Klokken var 4. Jeg husket at jeg hadde lest at visjonene varte i rundt 8 timer. Jeg tenkte "det er snart over". Og håpet å overleve til klokken 5. Det var tungt og paranoid. Klokken 5 tenkte jeg at "jeg håper å overleve til klokken 6". Klokken 6 tenkte jeg "jeg håper å overleve til klokken 7.

Inne i hodet mitt foregikk storrengjøring. Jeg skal ikke fortelle alle tingene som skjedde, for det skjedde så mye. Men jeg ble brutt ned mm for mm til jeg var helt ødelagt.

Rundt klokken 7 var filmen et PC-spill. Jeg så statistikk over hvor mye liv jeg hadde igjen, ikke mye. Og var en robot - en stor blikkboks som løp gjennom helvete. Rundt meg var det flammer og sort mørke og djevelen lo i bakgrunnen. Plutselig falt jeg ned i et av hullene i bakken, og jeg falt og falt, ned i mørk grotte med blå flammer. Jeg var under helvete. En mekanisk PC-stemme sa "you are in the basement". Jeg ble lettet. Det føltes som om at jeg fikk beskjed om at det mørkeste mørke var over.

Mer senere....

Her er noe mer av det jeg opplevde:

I rask sekvens så jeg episoder fra livet mitt, problemområder ble beskrevet. Problemer jeg kjente godt. Problemer som at jeg ofte kan skyve bort følelser og bare fikse brasene på bekostning av meg selv. Eller at jeg blir sint når jeg blir misforstått og deretter aldri forklarer hvordan ting egentlig er, slik at andre ender opp med å tro jeg er like ille som de fryktet. Slike episoder ble beskrevet i detalj, så jeg virkelig forsto dem. Så kom løsningen. Beskrevet i et flash av et bilde, så raskt at jeg ikke klart å reflektere over det. Og så neste problembeskrivelse like detaljert. Hver gang en løsning kom opp hadde jeg en aha-opplevelse, men den forsvant for fort til at jeg klarte å lagre den. Ikke ble det bedre av at hjernen min var så sløvet av ibogainen heller.

Jeg sa “RO NED BILDENE! Jeg må forstå løsningen”. Svaret fra øyet var “jeg bestemmer”. Jeg sa “men jeg kommer ikke til å lære noe!! Jeg må forstå det!” Svaret var “jeg vet best”. Frustrert måtte jeg gjøre som øyet bestemte, og bare så på. Jeg klarte ikke å lagre noe av det jeg så, for alt skjedde for fort.

Forståelsen min var forresten like skarp som alltid, men den delen av hjernen som lagret info var fullstendig suppe, og jeg kunne ikke lagre svarene. Omtrent som å være veldig fjern og så forsøke å spille memo-kort. Man forstår det man ser, men man husker ikke noe av det. Det plagde meg at jeg ikke visste hva jeg liksom burde ha lært, og jeg furtet. Som en unge som er sur på foreldrene sine. Sånn føltes forholdet mitt til iboga-guiden (øyet/selvet) på det tidspunktet.

Så så jeg meg selv som 9-åring i skolegården. Jeg så grotesk ut. Stygg, kjeitete jente som ingen likte. Jeg hatet synet, og snudde meg bort fra "skjermen". Husket ganger jeg hadde følt meg sånn.

Jeg så opp på filmen igjen, og bak den 9-år gamle meg så jeg en stor tavle midt i skolegården. En dverg klatret opp på en stige. Jeg så bare ryggen hans, men han visste alt. Han skrev ting på tavlen så kjapt at jeg ikke kunne se hva som sto der før han strøk det ut med hendene. Jeg forsøkte å lese det som hadde stått der før, men klarte det ikke. Jeg ble irritert igjen. “IKKE SÅ FORT!!!”. Jeg visste det ikke hjalp å klage, men var sint fordi jeg skjønte at fasiten var i det som ble strøket bort, og så fikk jeg ikke lært noe! Jeg stirret intenst på det som ble skrevet, og håpet noe skulle påvirke meg subliminalt.

Så skrev dvergen noe som ble stående igjen på tavlen: “Glemt. Visk ut.” Det gjorde uslettelig inntrykk på meg.

Deretter zoomet kameraet ut igjen, og jeg så meg selv som som 9-åring i skolegården igjen. Slik jeg egentlig så ut den gang. Bare et barn. Helt vanlig. Lekende i skolegården. Jeg så meg selv ha det gøy. Ingenting grotesk. Bare et barn som lekte. Jeg ble glad i meg selv. For en lettelse. For et smil!


“Ikke bær problemene med deg. Det er bare du som husker dem. Hvorfor skade deg selv, når ingen andre skader deg? Glem. Kast bort. Gå videre. Lev. Du trenger ikke løsninger for å glemme problemer. Bare legg dem bak deg.”

Jeg tror jeg felte noen takknemlige tårer omtrent her. Jeg skjønte det! Det handler ikke alltid om å løse problemer. Noen ganger handler det om å ikke la dem nå deg. Glem. Visk ut. Kast bort. Gå videre. Som å kaste salt over skulderen når noe skjer. Jeg gjorde en bevegelse over ansiktet som om jeg dro av meg en maske og kastet den symbolsk over motsatt skulder. JA! Nå begynte jeg å skjønne det!

Jeg sto plutselig inni hodet mitt. Hjernemasse og blodårer på alle kanter. I bakhodet ulte en alarm. En skinnende rød, stor alarm: “Ding-ding-ding. We think you are insane." "Ding-ding-ding. We think you are insane”. Ut mellom hjernecellene føk små brannman Sam-figurer i knallrøde uniformer forvirret omkring og forstod ikke hvordan de skulle fikse hjernen min. Jeg fniste, og syntes litt synd på brannmennene som ikke ante hva som var galt. Jeg visste jo at jeg kom til å være “gal” til hallusinasjonene ga seg. Uvisst når det ville skje. Jeg hadde jo allerede sett syner i et halvt døgn, og det virket ikke som det skulle gi seg, selv om jeg trodde det skulle stoppe etter ca. 8 timer.

Heldigvis var ikke ting like mørkt lenger. Farger og tegneserie-figur-aktige fortellinger var mye bedre enn marerittene tidligere på natten. Og endelig hadde jeg gitt opp å slåss mot iboga-guiden. Jeg hadde gått over til å stole på øyet. Endelig lærte jeg noe. Jeg hadde bare måttet lære å gi opp kontrollen før jeg kunne lære de andre tingene, om hvordan jeg løser flokene i selvbildet mitt. Om man skal lære å løse noe, så kan man ikke regissere hvordan det skal skje. Jeg mener, dersom man ikke vet hvordan, så kan man heller ikke forklare seg selv hvordan. Ikke så vanskelig å forstå, men desto vanskeligere å gjøre, helt til man kan det.

“Å leve er å observere liv” sa stemmen. “når det skjer, så skjer det helt av seg selv.” fortsatte den. “Du kan ikke kontrollere deg selv inn i en tilstand der du observerer. Du må la det skje.” Jeg falt inn i ibogain-rytmen igjen. Jeg fikk det til. Eller... Det er ikke noe å mestre. Når det skjer, så skjer det helt av seg selv. Man bare er der. I seg selv.

Det begynte å bli moro å være meg.

Jeg vandret litt lenger inn i hjernen min, og så at det var full ryddings i arkivet. Rekker på rekker av arkivskap var trukket ut, og ble gjennomgått av små iboga-menn. De sorterte og kastet og satte andre filer pent på plass. Støv ble tørket bort og søppel fjernet.. På enden av alle arkivskaprekkene var det en tråd med en loop. Jeg så på loopene og lurte på hva de var. Jeg gikk nærmere, og oppdaget hvordan loopene inneholdt automatiske svar for situasjoner hvor jeg ikke klarer å løse et problem ved å gjennomgå erfaringene i arkiv-skuffene. Når erfaringen min ikke hjalp meg å forstå en situasjon, ble hjernen sendt videre fra arkivrekken og inn i en av loopene på enden av arkivrekken. Der endte jeg opp i et standardsvar. Som for eksempel “du er verdiløs, derfor ...” eller “du er ikke snill nok, derfor...” eller “du gjorde det ikke perfekt, derfor... ” eller “du var ikke oppmerksom nok, derfor...” osv. De små, idiotiske frasene som gjentas i hodet når man psyker seg selv ut. Jeg vet alle har dem... Jeg ble helt fortvilet over å se teksten trådloopene inneholdt, og kjente igjen en etter en av standardsvarene.

Iboga-mennene fjernet loopene som om de var spindelsvev. Jeg ble lettet. Endelig kvitt de dumme standardsvarene, tenkte jeg. Nå blir det mye lettere å ikke psyke seg selv ut! Men så innstallerte iboga-mennene nye looper. Jeg ble forskrekket, og snart livredd! De programmerte loopene som “biler er fugler er fioler er kløver og stjernene er grønne, derfor lykkes du ikke med å...” eller “hunder hopper i fallskjerm fordi katter løper på vann, derfor...” Jeg sperret øynene opp. Var jeg i ferd med å bli programmert til å bli helt steingal? Jeg løp bort til ibogamennene for å forsøke å stoppe dem. Øyet sa “stopp”. Jeg stoppet. Så sa jeg “de må ikke gjøre meg gal!”. Øyet sa “de fikser deg”. Jeg sa “nei, de mater inn sinnsyke beskjeder som kommer til å føre meg ut i galskap når jeg er i en ukjent situasjon! Øyet svarte “nei, de fikser deg”. Jeg sa “la arkivskapene være! De hadde fjernet loopene. La arkivet forbli rent!”. Øyet svarte “det kommer bare til å danne seg nye spindelsvev-looper, om du ikke innstallerer noe der”. Jeg sa “men så innstaller noe lurt! Ikke de sinnsyke beskjedene”. Øyet svarte “ingen standardsvar er lure alltid. Noen svar er lure noen ganger, men når de går i loop er de ikke lure hver gang.” Jeg sa “men mat inn noe som ikke gjør meg sinnsyk, i alle fall!!!” Øyet svarte “du skjønner ingenting! De sinnsyke loopene kommer du til å kjenne igjen som sinnsyke. Da kommer du til å le, og vite at du er i en loop. På den måten slipper du å gå i loop igjen. Det er den riktige måten. La oss fikse det for deg. Vi vet hva vi gjør.”

Jeg slapp kontrollen igjen.

Så var jeg tilbake i en verden der mennesker ikke er verdt noe (i alle fall ikke mer enn en plante eller et dyr) og der generasjoner følger generasjoner og ingen husker særlig mye av noen som har levd tidligere og ingen har noen bevissthet etter død. Plutselig begynte jeg å se en irrgrønn celle som bevegde seg gjennom menneskene og dyrene og plantene og gjennom tid og historien. Den spredte seg og bevegde seg og vokste gjennom alle skapninger. Hva pokker? Alle skapningene besto av dødt materiale – atomer – støv - men de hadde liv ved at en liten irrgrønn celleklump eksisterer inni dem. Som en sjel. Eller livskraft. Celler som tilsammen ble en stor organisme. Vakker. Og levende. Den føltes nesten evig. I alle fall i forhold til mennesker som lever så kort.

Jeg var helt fjetret. Hva pokker er LIV??? tenkte jeg oppspilt. Vi består av døde atomer men er likevel ikke døde. Hva er det som er i oss som gir oss liv? At jeg aldri hadde stilt det spørsmålet før? Jeg ble oppspilt av oppdagelsen. Noe i oss gjør at vi lever, og dette noe, er liv, men hva er liv?

Jeg er ikke religiøs. Tror ikke det finnes noen mening, egentlig. Men liv er magisk. HVA FAEN er liv? Kan ikke bygges eller kontrolleres eller lages. Det bare er. Og følger sin helt egne logikk. Som en egen skapning, som bruker oss til å overleve. Som om alle levende vesen er her for å formere oss og bringe liv videre, før vi selv går i oppløsning. På en måte er vi ikke meningsløse likevel.

“Do not control. Just see.”

Jeg så.

Liv bevegde seg. Jeg hørte en ny stemme, ikke øyets, men en ny stemme i meg selv “Jeg kan ikke kontrollere liv. Jeg kan ikke. Jeg kan bare kontrollere meningsløst dødt materiale og skape mer meningsløst dødt kaos i en annen form. Ingenting jeg gjør betyr noe til syvende og sist. Men liv, jeg kan nyte liv ved å følge med på liv. Observere det. Å leve er å slippe kontrollen. Liv kan bare lytte til seg selv! Følg med på hva livet viser deg, ellers kan du kontrollere deg selv bort. Uten å observere livet er du bare et tomt skall. Følg med.”

Jeg forsto endelig hva det betydde å slippe kontroll. Det er uanstrengt. Man må bare se. Ikke skape. Følge med. Ikke lede. Livet skjer helt av seg selv. Det er bare å se på det, og nyte hvor vakkert det er. Nær naturen. Nær min egen dyre-natur.

Eller plante-natur...

Jeg begynte å få respekt for en plante. Og ikke bare én plante. Alle planter. Plantevisdom. Jeg følte det som om ibogainen var litt hånlig mot meg som ikke tidligere har forstått at planter er like mye verdt og like kloke som dyr og mennesker. Eller kanskje klokere.

Organisk. Alt var organisk. Jeg ble oppfordret til å følge livet i den retningen og det tempoet det bevegde seg.

Du er klar over at å ta 3g tilsvarer å ta 50mg pr kg, ikke 5mg?

Det er innsikt som kom i fasen etter hallusinasjonene. Ibogain gir ca. 24 timer hallusinasjoner (+/-) og deretter følger en introspektiv fase:

(Denne beskrivelsen fra Wikipedia var det som gjorde jeg trodde hallusinasjonene skulle gi seg etter max. 8 timer, men jeg har i ettertid forstått at 24 timer er mer typisk når man tar en full dose slik jeg gjorde.)

Den introspekte fasen var helt utrolig! Jeg var ved mine fulle fem og hallusinerte ikke lenger, men mennesker var synlige for meg på en måte jeg aldri har opplevd. Jeg så hvordan hver eneste ting mennesker sa til meg påvirket psyken min og jeg så hva det de sa fortalte om psyken deres. Psyken til alle sto for meg som innsiden av en datamaskin der alt hang sammen på en veldig systematisk måte. Jeg skrev ned veldig mye av den innsikten jeg fikk, og det jeg har skrevet i forhold til det du spør etter er følgende:

Dette var del av en hel masse sider med slike skriverier, så noe av det jeg har skrevet er kanskje uklart. I såfall, bare spør.

Jeg skrev også om tilbakemelding et annet sted:

Hei igjen!

Nå har det gått over et halvt år siden jeg tok den første ibogain-dosen, og jeg har ennå ikke turt å ta en runde til med ibogain. Jeg tenker fortsatt å prøve Ibogain HCL, men har ikke klart å overbevise meg selv om å gå gjennom en behandling til - det er rett og slett for skremmende.... Bare det at jeg veldig gjerne skulle vært på andre siden av en behandling igjen...

Jeg har forsøkt med mikro-doseringer en periode. Det vil si at jeg har tatt noen hundre mg iboga bark 3-4 ganger i uken. Mange mener dette over tid er nesten like effektivt som en full dose, men jeg er uenig, og liker ikke mikrodoseringen.

I begynnelsen var det veldig positivt. Jeg følte det som om jeg ble minnet på den store dosen og det jeg lærte av den. Og jeg fikk tilbake flyten i livet.

Men etter noen måneder, begynte jeg å merke en mørkere side ved ibogain. Jeg er helt sikker på at stoffet akkumuleres i kroppen, og virkningen når det har gått en periode er sterkere og i tillegg veldig ubehagelig. Jeg begynte å se spøkelser på høylys dag, merket at synet "hang" igjen når jeg snudde på hodet. Jeg ble aggressiv pga en følelse av å miste kontrollen, hodet ble varmt og sløvt. Jeg begynte å snøvle/famle etter ord, gikk på dørkarmer og følte meg som dr.Jekyll/mr. Hyde emosjonelt. I tillegg ble tilværelsen hele tiden preget av en slags angst under overflaten, og jeg har aldri hatt angst i mitt liv før.

Disse symptomene ga seg heldigvis med en gang da jeg sluttet å ta iboga, og jeg kommer ikke til å fortsette med jevnlig inntak, annet enn at jeg tar litt bark nå og da hvis røyksuget melder seg for sterkt. (Jeg sluttet å røyke igjen for et par måneder siden, og hadde god hjelp av iboga i mikrodoser, spesielt i begynnelsen, for å holde røyksuget på avstand).

Ellers vokser lærdommen fra behandlingen i desember fortsatt. Jeg forstår hele tiden meg selv i sammenheng med verden bedre og bedre, og har det generelt veldig mye bedre med meg selv.

Og jeg anbefaler og unner dere alle en tur på ibogain-klinikk for en full IbogainTA-behandling (eller HCL om dere er avhengige av dop og vil slutte). Dette er en helt spesiell plante.

Hei bia!

Synes denne tråden er veldig interresant. Nylig leste jeg følgende: Dermed tenker jeg at dosen du tok med 50mg pr kroppsvekt må ha vært en veldig veldig sterk dosering. Hva tror du selv? Om du skulle ta lignende seremoni som du gjorde første gang, vil du gå for like sterk dosering?

Ellers interresant med at du opplevde mørkere sider med iboga. Det gjorde du vel også med din sterkere dosering. Var symptomene du fikk lignende de første virkningene i iboga-seremoni-opplevelsen (som jeg har forstått også var veldig vanskelig) - bare av mere permanent karakter?

Hei!

Hvis jeg ikke tar feil, snakker de om ren ibogain i det sitatet.

Den Ibogain TA som jeg tok, inneholdt ca 60% ibogain (i tillegg til andre alkaloider) dvs. at du må gange med 0.6 for å kunne sammenlikne med verdiene du oppgir. Med andre ord lå jeg på en dose på 30 mg/kg i forhold til skalaen du referer til. Men ja, det var en sterk dose. :-)

Jeg tror med fordel man kan gå ned litt på doseringen...

Hvis jeg forsøker Ibogain HCL (90%) senere, tenker jeg å ta 1 gram. Da ligger jeg på rundt 15 mg/kg.


Nei, de var ikke mer permanente. Symptomene kom bare når jeg inntok ibogain. Men de var forskjellige.

Under seremoni-opplevelsen var jeg depersonalisert, hallusinerte, kunne ikke gå og var rolig/beroliget. Altså i både himmelen og helvete. Samtidig. Her er årsaken til det:

Ibogain føles med andre ord omtrent som å blande effekten av alkohol (dritingsfølelsen), salvia (depersonalisert, vanskelig å gå, varm), ketamin (dissosiativt), LSD/DMT (hallusinerende) og opium (beroligende, varm, tung). Ikke for de som vil kose seg....

Ved inntak av 2-300 mg iboga root bark, flere ganger i uken, merket jeg egentlig veldig, veldig lite før etter en stund, og følelsen lå mer i bakgrunnen. Bare at over tid økte den hver gang jeg tok iboga, og ga en angst-liknende/truende effekt, men altså kun når jeg tok iboga. Effekten avtok og ga seg etter 2-3 dager, sammen med annen (positiv) effekt av ibogaen.

Jeg aner ikke hvorfor det virker annerledes. Jeg vil tro det er kjemisk, i og med at ibogain brytes ned i mange forskjellige stoffer over måneder. Når metabolittene og ny ibogain blandes, tror jeg det skjer et eller annet, men jeg har ikke funnet særlig mye medisinsk info om saken. Her er mer info om mikrodosering fra andre personer, der noen forteller om liknende erfaringer : http://eboka.info/index.php?board=20.0.

Korrigering: Jeg ser jeg skrev 90% på HCL-dosen. Riktig styrke er 97-99%.

Tilleggsopplysning: Da blir altså doseringen for min neste behandling 16.33 mg/kg.

Hei igjen!

Jeg hadde min ibogain-behandling nr. 2 for en uke siden.

Det var ikke planlagt, men jeg hadde kjærlighetssorg og hadde lyst til å slutte å røyke igjen, og var generelt nedfor, og så bestemte jeg meg for å forsøke en "mikrodose" ibogain. Jeg hadde lest at en del narkomane som ikke tør kjøre en full behandling med høydose ibogain, foretrekker å kjøre 5 dager på rad med ca. 1/5-dels dosering, og mener at effekten er omtrent den samme.

Jeg valgte å ta bark istendenfor TA eller hcl, og tok ca. 4 gram root bark. Ibogain-konsentrasjonen i root bark er ca. 10%, avhengig av kvalitet, og dersom jeg regner at det var 10%, tilsvarer dette ((4000mg*10%)/58kg) = 6.9 mg/kg. Som nevnt, anbefales fra 15-30 mg/kg til avhengighetsbrytende bruk, og jeg tok over 30 mg/kg i min første behandling.

Forventningene mine til så lite ibogain var at jeg ikke kom til å merke noe særlig, at jeg ikke ville få hallusinasjoner, og at jeg kunne fungere mer eller mindre som normalt dagen etter.

Jeg tok feil.

Veldig feil. Selv om jeg ikke var like lost som forrige gang, opplevde jeg en full 3-døgns reise med depersonalisering, hallusinasjoner, visjoner og det å få masse ny innsikt. Jeg hallusinerte i 22 timer (mot 25 forrige gang). Jeg var ikke kvalm slik som forrige gang, og hadde mer kontroll over musklene, men jeg lærte minst like mye som forrige gang. Det var rett og slett en mer behagelig reise, og jeg lurer på om det er vanlig å få så mye ut av "så lite".

Lærdommen denne gangen var mye mer gudommelig enn forrige gang. Jeg fikk innsikt i hvordan jeg kan relatere bedre til andre, og i hva kjærlighet betyr. Det var rett og slett helt fantastisk, og jeg kommer til å ha med meg lærdommen for resten av mitt liv. Noe av det beste som noen sinne har skjedd meg.

I dagene etter har jeg vært utrolig perseptuell, og kan slå av bevissthetsstrømmen (stream of consciousness) og andre kommentatorer på innsiden når jeg ønsker. Dermed opplever jeg naturen, menneskene, det jeg ser, omtrent som da jeg var barn, helt direkte, uten tolkning eller planlegging. Verden føles 3-dimensjonal og nesten magisk. Akkurat som da jeg var barn. Det er helt fantastisk.

Jeg fikk selvsagt aldri fortsatt mine "5 dager med 1/5dels dosering", ettersom den første dosen sendte meg på en full reise mentalt.

Åååh!!! Kul detalj. I den første behandlingen min så jeg "pausebilder" mellom visjonene som var helt grønne. Det var grønne planteceller, tusenvis av dem, som fylte "skjermen" og klatret oppover og bakover og overalt. Denne gangen hadde jeg et liknende "pausebilde, men det var blått, og inneholdt tusenvis av blå hjerter som klatret oppover og bakover. Disse cellene og hjertene var "levende". Organiske. Utrolig flotte "skjermbilder" som kom frem mellom "episodene" jeg opplevde. Det slo meg at disse bildene var veldig like, bare med forskjellig motiv (celler vs. hjerter) og forskjellig farge (grønt vs. blått). Og så kom jeg tilfeldigvis på dette bildet: http://mattovermatter.com/wp-content....134775920.jpg som er malt med inspirasjon fra ibogain. Det har samme komposisjon igjen, bare forskjellig motiv og farge (mennesker i lilla). Kult, eller noe?

Jada, jeg sluttet å røyke også.

Takker! Og ja, jeg har sett og forstått det jeg trenger for å kunne leve bra med meg selv, og jeg fortsetter å forstå og å lære for hver dag som går. Det er fantastisk. Jeg kan ikke tro at jeg for bare 9 måneder siden ikke hadde mer å leve for. Alt er annerledes. Fra å være psykisk vrak i mange år, til å ha det vanvittig bra nå. Jeg er rett og slett lykkelig.

Hvis du skal prøve ibogain, så vit at av kjente/undersøkte ibogainbehandlinger har i snitt 1 av 300 dødd, og at det er ekstremt lite behagelig å gjennomgå en "nær-døden-opplevelse" som ibogain gir. Nå kan det selvsagt argumenteres for at de som har dødd i de fleste tilfellene har blandet ibogain med opiater eller hatt ukjente hjertefeil eller hatt spiseforstyrrelser og dertilhørende elektrolyttubalanse, som bakenforliggende årsak til dødsfallene. Men dette er en risikofaktor du bør kjenne til, og vurdere opp mot nytteverdien. Narkomane løper f.eks. kanskje større risiko om de ikke tar ibogain enn om de gjør det, det samme gjelder de som er seriøst suicidale...

Noen aktuelle linker:
http://www.myeboga.com/fatalities.html
http://www.belfasttelegraph.co.uk/ne...-15066190.html

Hvis ikke det har skremt deg, så anbefaler jeg deg å lese alt du kommer over om ibogain før du forsøker det. Det er ikke et partydop...

Ellers unner jeg absolutt alle å forstå de tingene jeg forstår nå. Kanskje kan buddhistisk filosofi og meditasjon være noe å studere, for de som ikke tør prøve iboga? Jeg har aldri selv forsøkt å meditere, ei heller å lese buddhisme, men kom over noen buddhistiske tekster helt tilfeldig her om dagen, og forsto plutselig at buddhismen snakker om akkurat det samme jeg gjør. Jeg forsto nøyaktig hva tekstene fortalte om, og har sagt de samme tingene selv, etter ibogainbehandlingene. Det er ikke religionen buddhisme jeg fremmer her, men forståelsen.

Hei!

Jeg har ikke forsøkt det mot alkoholisme, men iboga bryter alle typer avhengigheter, inkludert handlingsmønstre i psyken. Med andre ord tviler jeg ikke på at man tørrlegges av iboga, men det som er vanskelig, er å ikke starte igjen. Man slipper unna abstinenser og man får et nytt syn på bakenforliggende årsaker til avhengighetene sine, men derfra må man likevel klare å ikke falle tilbake, som med alt annet.

Jeg fant denne tråden på et annet forum, der finnes noen råd i forhold til ikke å starte igjen, etter at man har sluttet med alkohol (vha ibogain):
http://eboka.info/index.php?topic=434.msg4348#msg4348

Hei!

Jeg vet nesten ingenting om Zen eller Buddhisme, og aner ikke hvor teksten jeg leste kom fra. Fant den på internett, helt tilfeldig, og noen ord i begynnelsen av teksten fikk meg til å lese videre, fordi jeg forsto 100% hva de snakket om. Jeg hadde nok kanskje forstått prinsippene av det som sto der også før ibogaine, men nå hadde jeg en helt 1:1 forståelse av det som var skrevet. Det var MINE ting. Her er noen eksempler:

1. Det var skrevet noe om å leve her og nå, og det minnet veldig om det jeg snakker om etter ibogain, som er:
- å være tilstede i "livet",
- slå av tankestrømmen (bevissthetsstrømmen)
- komme inn i flyten til "livet"
- følge tempoet til livet, ikke starte å skape eget tempo, da lever man ikke helt i takt med "livet", men skaper en alternativ realitet, som føles "død"

2. Så sto det noe om å passe på hva man tenker og sier. Og det stemmer helt overens med det jeg så vha ibogain, om at man må "passe på" tankene sine og ordene man sier, slik at man ikke faller ut av "nå"-flyten (det jeg snakket om over). Hvis man planlegger fremtiden (i tanker) eller småsnakker med seg selv, så skaper man "alternative" virkeligheter for seg selv, og faller igjen ut av "flyten" (er ikke så lett å forklare dette med norske ord, føles som om det mangler noe. Men helt ærlig, så virket det som om buddhismen jeg leste snakket om akkurat de samme tingene, så om inntrykket mitt fra det jeg leste stemmer, så forstår du kanskje?)

3. Det var noen løse kommentarer uten forklaring om at man skal være autentisk, og dette var også noe jeg fant ut på ibogain at jeg kan gjøre mer av. Bare være den jeg er, fullt og helt, og ikke forsøke å styre sjebnen min så voldsomt. Hvis man holder seg til sin egen sti og sier nei til det som ikke helt stemmer, så kommer de tingene som stemmer helt av seg selv. Man vil føle seg mer "hel".

4. Noe om å la ting fare, tror jeg også sto der. Og det var noe jeg lærte veldig mye om vha ibogain. At fortiden egentlig bare finnes i mitt hode, og at hvis jeg tenker på den, så bringer jeg den med meg i nåtiden, og forsterker det inntrykket. Så, hvis jeg lar vonde ting forsvinne i fortiden, forsvinner de også fra nåtiden. Om jeg tar dem med meg, så gjør jeg meg selv til et offer for mine egne tanker. Man kan la virkeligheten vaske over seg, og forholde seg til den gjennom den holdningen man ønsker. Tilgi og glemme og ta inn det som skjer nå istendenfor. På den måten får man det bedre selv og maler et indre bilde som er mer positivt og som stemmer overens med det som skjer nå, istedenfor å gjenskape negative ting fra fortiden, og gjøre dem til realitet ved at de er med en som en repetisjon av gamle hendelser. Andre husker ikke likevel, vanligvis, og om de husker og du ikke gjør, så er det likevel ikke en sannhet for deg selv. (Ble litt rotete forklart, håper det var forståelig likevel)

Husker ikke så mye mer akkurat nå, men det var i alle fall noen deler jeg bet meg merke i, i det jeg leste. Det var rett og slett veldig enkelt å forstå på bakgrunn av det jeg lærte vha iboga.