Hei!
Her kommer en liten turrapport, som faktisk også er mitt første innlegg her på forumet(!) Jeg lar litt stå uskrevet, spesielt siden min turkamerat Pål allerede har skrevet en rapport om den samme turen:
http://freak.no/forum/showthread.php?t=192352
Hvem: "Per, Pål og Gunnar"
Hva: 15 g psilocybe atlantis
Hvor: Amsterdam
Jeg var litt nærvøs der jeg stod utenfor strippeklubben midt i redlight district, full i sopp og dulcolax (lakserende saker). Gunnar var allerede i full gang med å overbevise oss om å rusle videre, men både jeg og Pål var klar for mer. Vi hadde frem til nå holdt base på hotellet og i området rundt, men på grunn av mangel på spenning bar det nå strake veien til redlight district for å bygge litt karakter. Etter å ha forsikret Gunnar om at alt skulle gå bra, samt forklart dørvakten at vi var på sopp, slik at vi ikke skulle rammes av påbudet om å alltid ha alkohol i glasset, ble vi kastet inn døren med lykkeønskninger og lovord om at det var plenty med brus å få innendørs, og at sopp var helt topp! Inne i strippeklubben var stemningen som forventet trippy nok fra før, og med litt sopp inn i miksen ble det nesten litt mye av det gode. Inne i selve strippelokalet var jeg stort sett preget av min boblende mage, stigende kroppstemperatur, kaldsvetting og et hint av noia. Jeg var også en tur innom toalettet her. Inne på dette trange flislagte rommet kom en bølge av kraftige hallusinasjoner. Rommet strakte seg i alle retninger, toalettet jeg pisset i sank lavere og lavere ned, og vannet som rant ut av kranen i vasken så ut til å renne i slow motion. På vei ut stjal jeg noen godterier fra disken til do-passeren og fant tilbake til Pål og Gunnar, som satt som to skolelys og kikket på de forførende fristerinnene som ålte seg rundt stålstengene. Det å kikke på damene av ren seksuell art var helt uinteressant, men å se musklene og senene som bevegde seg under huden på den smidige danseren var mer enn underholdning nok. I tillegg svaiet det lange, ravnsvarte håret til danseren i de vakreste buer og mønstre, noe som trollbandt oss alle mann alle. Jeg sitter der fortsatt og er kvalm og uggen, mens Pål allerede har rukket å snike til seg en øl som han fryktløst heller i seg. Det hjalp ikke akkurat på trygghetsfølelsen å se at Pål var i ferd med å få ordnet seg øl nummer to, så idet jeg ser at Gunnar begynner å bli rastløs ytrer jeg raskt forslaget om å bevege oss videre, noe de to andre var med på uten store overtalelser (takk og pris).
Videre bærer det ut i gatene igjen. Vi tråkler oss gjennom åltrange smug og sidegater fulle av vinduer med villige østeuropeiske damer, fulle og kåte turister, samt et par grove crackmisbrukende tiggere. Da vi kom inn i en helt tom sidegate møtte vi en fillete frans som kom haltende mot oss. Han var svart som natten, leppene var hvite og sprukne, og han jaget etter oss med rop om hjelp og penger. Dette her kunne da bli en opplevelse i seg selv tenkte jeg, så vi stoppet opp og slo av en prat. Det viste seg å være en knakende kjekk kar. Han hadde til og med bodd tolv år i gudbrandsdalen, så han snakket bred norsk bondedialekt og tjente seg dermed raskt både et par nye venner og et par euro til crackkassen. Etter mye trasking rundt om i gatene setter vi omsider kursen til hotellet.
Idet vi går over trikkeskinnene på vei mot hotellet kjenner jeg plutselig at det er nå det skal skje. Mens kvalmen velter seg opp inne i meg rekker jeg akkurat å si til turkameratene mine at jeg må spy, før spruten står ut av munnen min i neste sekund. Takket være det uendelige ødelagte perspektivet på tid og rom rakk jeg også å ta meg en titt rundt for å få et overblikk over situasjonen rundt meg. Der ser jeg at det sitter to jenter i et busskur og glor med store øyner, og jeg tenkte for meg selv at disse to nå skulle få sitt livs show. Mens første bølge av sprutende oppkast kom midt i gatekrysset, klarte jeg heldigvis å spurte til nærmeste kanal for å få unna resten av svineriet. Spruten sto som en vannslange uti kanalen, og når jeg endelig var ferdig snudde jeg meg mot Pål og Gunnar og smilte litt tafatt for å gi tegn om at jeg ennå var i live og vel. Det var en befrielse å endelig få kastet opp etter et par timer med gnagende kvalme. Jeg ble derimot ikke helt piff til tross for spyingen, men var absolutt ved bedre mot nå enn for bare fem minutter siden.
Etter å ha kommet trygt tilbake på hotellet bestemmer Pål og Gunnar seg for å gå ut å fyre seg en spliff. Jeg har derimot nok med meg selv for øyeblikket. Magen rumler og kvalmen slipper ikke taket. Det kan vel her nevnes at jeg på daværende tidspunkt ikke hadde vært på do (nummer to) på fire dager, og i mitt lure hode hadde jeg konkludert med at det beste måtte være å hive innpå noen mageregulerende tabletter som skulle få fart på sakene. Dette skulle få store konsekvenser for formen, da jeg i stedet for å bare ha en seriøs forstoppelse, ble gående rundt kvalm som ei fele. Fart på sakene ble det i hvert fall til slutt, og etter en runde til med spying og et kraftig innskudd i porselensbanken fikk jeg karret meg opp i senga med musikk og noen pastiller. Etter en stund kommer Pål og Gunnar inn igjen. Stemningen er god blant de to som nettopp har fått seg en spliff, og jeg får en formaning om at det kun er en ting som vil hjelpe på formen. Få på spliff! Jeg karrer meg ut av senga og hiver på meg sko og klær, og beveger meg nok engang ut i det fri, denne gang med et arsenal av gress i lommen. Og så sant som sagt, etter noen få trekk av godsakene er jeg akkurat der jeg skal være, noe jeg passer på å la både Pål og Gunnar få vite.
Konklusjon:
Alt i alt var turen kjempegøy, og som vanlig er det i ettertid at man innser hvor sykt det hele egentlig har vært. I etterpåklokskapens navn kunne jeg trygt ha spart meg for de lakserende tablettene, som jeg mistenker kan være årsaken til uvelheten jeg opplevde over lengre tid under trippen. Atlantis-trøffelen ga ikke akkurat de store åpenbaringene og ville tankebanene, men den ga meg absolutt en slags supermannfølelse av fryktløshet og eventyrlyst. Trippen kom også litt i bølger. Med litt mary jane på toppen blir alt mye mer trippy (klarsyn er vel rette ordet her), noe jeg har erfart både på sopp og syre, men på soppen har jeg fortsatt utsatt spliffen til sent ute i trippen, i motsetning til syra, hvor det bare er å kjøre på fra starten av.
Håper noen finner glede i å lese noe av dette, og er det noe mer noen lurer på om tripppen er det bare å fyre løs!
Her kommer en liten turrapport, som faktisk også er mitt første innlegg her på forumet(!) Jeg lar litt stå uskrevet, spesielt siden min turkamerat Pål allerede har skrevet en rapport om den samme turen:
http://freak.no/forum/showthread.php?t=192352
Hvem: "Per, Pål og Gunnar"
Hva: 15 g psilocybe atlantis
Hvor: Amsterdam
Jeg var litt nærvøs der jeg stod utenfor strippeklubben midt i redlight district, full i sopp og dulcolax (lakserende saker). Gunnar var allerede i full gang med å overbevise oss om å rusle videre, men både jeg og Pål var klar for mer. Vi hadde frem til nå holdt base på hotellet og i området rundt, men på grunn av mangel på spenning bar det nå strake veien til redlight district for å bygge litt karakter. Etter å ha forsikret Gunnar om at alt skulle gå bra, samt forklart dørvakten at vi var på sopp, slik at vi ikke skulle rammes av påbudet om å alltid ha alkohol i glasset, ble vi kastet inn døren med lykkeønskninger og lovord om at det var plenty med brus å få innendørs, og at sopp var helt topp! Inne i strippeklubben var stemningen som forventet trippy nok fra før, og med litt sopp inn i miksen ble det nesten litt mye av det gode. Inne i selve strippelokalet var jeg stort sett preget av min boblende mage, stigende kroppstemperatur, kaldsvetting og et hint av noia. Jeg var også en tur innom toalettet her. Inne på dette trange flislagte rommet kom en bølge av kraftige hallusinasjoner. Rommet strakte seg i alle retninger, toalettet jeg pisset i sank lavere og lavere ned, og vannet som rant ut av kranen i vasken så ut til å renne i slow motion. På vei ut stjal jeg noen godterier fra disken til do-passeren og fant tilbake til Pål og Gunnar, som satt som to skolelys og kikket på de forførende fristerinnene som ålte seg rundt stålstengene. Det å kikke på damene av ren seksuell art var helt uinteressant, men å se musklene og senene som bevegde seg under huden på den smidige danseren var mer enn underholdning nok. I tillegg svaiet det lange, ravnsvarte håret til danseren i de vakreste buer og mønstre, noe som trollbandt oss alle mann alle. Jeg sitter der fortsatt og er kvalm og uggen, mens Pål allerede har rukket å snike til seg en øl som han fryktløst heller i seg. Det hjalp ikke akkurat på trygghetsfølelsen å se at Pål var i ferd med å få ordnet seg øl nummer to, så idet jeg ser at Gunnar begynner å bli rastløs ytrer jeg raskt forslaget om å bevege oss videre, noe de to andre var med på uten store overtalelser (takk og pris).
Videre bærer det ut i gatene igjen. Vi tråkler oss gjennom åltrange smug og sidegater fulle av vinduer med villige østeuropeiske damer, fulle og kåte turister, samt et par grove crackmisbrukende tiggere. Da vi kom inn i en helt tom sidegate møtte vi en fillete frans som kom haltende mot oss. Han var svart som natten, leppene var hvite og sprukne, og han jaget etter oss med rop om hjelp og penger. Dette her kunne da bli en opplevelse i seg selv tenkte jeg, så vi stoppet opp og slo av en prat. Det viste seg å være en knakende kjekk kar. Han hadde til og med bodd tolv år i gudbrandsdalen, så han snakket bred norsk bondedialekt og tjente seg dermed raskt både et par nye venner og et par euro til crackkassen. Etter mye trasking rundt om i gatene setter vi omsider kursen til hotellet.
Idet vi går over trikkeskinnene på vei mot hotellet kjenner jeg plutselig at det er nå det skal skje. Mens kvalmen velter seg opp inne i meg rekker jeg akkurat å si til turkameratene mine at jeg må spy, før spruten står ut av munnen min i neste sekund. Takket være det uendelige ødelagte perspektivet på tid og rom rakk jeg også å ta meg en titt rundt for å få et overblikk over situasjonen rundt meg. Der ser jeg at det sitter to jenter i et busskur og glor med store øyner, og jeg tenkte for meg selv at disse to nå skulle få sitt livs show. Mens første bølge av sprutende oppkast kom midt i gatekrysset, klarte jeg heldigvis å spurte til nærmeste kanal for å få unna resten av svineriet. Spruten sto som en vannslange uti kanalen, og når jeg endelig var ferdig snudde jeg meg mot Pål og Gunnar og smilte litt tafatt for å gi tegn om at jeg ennå var i live og vel. Det var en befrielse å endelig få kastet opp etter et par timer med gnagende kvalme. Jeg ble derimot ikke helt piff til tross for spyingen, men var absolutt ved bedre mot nå enn for bare fem minutter siden.
Etter å ha kommet trygt tilbake på hotellet bestemmer Pål og Gunnar seg for å gå ut å fyre seg en spliff. Jeg har derimot nok med meg selv for øyeblikket. Magen rumler og kvalmen slipper ikke taket. Det kan vel her nevnes at jeg på daværende tidspunkt ikke hadde vært på do (nummer to) på fire dager, og i mitt lure hode hadde jeg konkludert med at det beste måtte være å hive innpå noen mageregulerende tabletter som skulle få fart på sakene. Dette skulle få store konsekvenser for formen, da jeg i stedet for å bare ha en seriøs forstoppelse, ble gående rundt kvalm som ei fele. Fart på sakene ble det i hvert fall til slutt, og etter en runde til med spying og et kraftig innskudd i porselensbanken fikk jeg karret meg opp i senga med musikk og noen pastiller. Etter en stund kommer Pål og Gunnar inn igjen. Stemningen er god blant de to som nettopp har fått seg en spliff, og jeg får en formaning om at det kun er en ting som vil hjelpe på formen. Få på spliff! Jeg karrer meg ut av senga og hiver på meg sko og klær, og beveger meg nok engang ut i det fri, denne gang med et arsenal av gress i lommen. Og så sant som sagt, etter noen få trekk av godsakene er jeg akkurat der jeg skal være, noe jeg passer på å la både Pål og Gunnar få vite.
Konklusjon:
Alt i alt var turen kjempegøy, og som vanlig er det i ettertid at man innser hvor sykt det hele egentlig har vært. I etterpåklokskapens navn kunne jeg trygt ha spart meg for de lakserende tablettene, som jeg mistenker kan være årsaken til uvelheten jeg opplevde over lengre tid under trippen. Atlantis-trøffelen ga ikke akkurat de store åpenbaringene og ville tankebanene, men den ga meg absolutt en slags supermannfølelse av fryktløshet og eventyrlyst. Trippen kom også litt i bølger. Med litt mary jane på toppen blir alt mye mer trippy (klarsyn er vel rette ordet her), noe jeg har erfart både på sopp og syre, men på soppen har jeg fortsatt utsatt spliffen til sent ute i trippen, i motsetning til syra, hvor det bare er å kjøre på fra starten av.
Håper noen finner glede i å lese noe av dette, og er det noe mer noen lurer på om tripppen er det bare å fyre løs!
) spiste vi de siste 7.5 grammene. Vi hadde det bra, alle var fine i formen. Virker som at det er vanlig å bli kvalm og dårlig når man spiser 15 gram psilocybe atlantis umiddelbart. 
