Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva psykedelia i høyere doser innebærer. Det fikk jeg virkelig svar på etter jeg spiste fem gram cubensis. Det meste var aborts så den var med andre ord veldig potent som jeg skulle finne ut.
M og jeg sitter i sofaen og strør fem gram cubensis på pizzaen. Vi setter oss ut på verandaen til M, med trær og landlig landskap rundt oss. Med andre ord; en god setting for psykedelia. En kompis av M kommer innom og mens han setter seg ned ved bordet begynner vi og småprate litt om musikk. Han setter på et par låter han har lagd, og jeg legger meg ned på verandaen siden tyngdekraften begynner å bli kraftig forsterket. E setter på en låt han lagde for noen år siden som er helt sykt merkelig. Soppen begynner virkelig å ta tak ved dette tidspunktet. Når jeg ser opp ser jeg flaggstangen bøye seg, og hele landskapet og skyene ser ut som de blir vridd, nesten som om noen skulle ha tatt tak i en klut og vridd den i motsatt retning, og landskapet var denne kluten.
Før du fortsetter, vennligst sett på denne låta http://soundcloud.com/eddietambongo/tibetan jeg lagde etter trippen. Jeg syntes den kommuniserer feelinga bedre enn jeg greier å uttrykke med ord.
Låta er helt sykt merkelig og provoserer fram trippen ganske kraftig. Plutselig hører jeg en høy "humme"-lyd og ting strekker seg ytterligere. E virker som en slags kaptein som styrer trippen med musikken sin. Etter låta er ferdig setter han på noen helt sinnssykt merkelige videoer og jeg begynner å le så jeg griner og koser meg gløgg ihjel. M kommer tilbake fra badet og sier han syntes det virker som en skrekkfilm inne i huset. Etter hvert må jeg også gå for å pisse, og inne på badet er det virkelig merkelig. Fargene er veldig sterke og det er en slags merkelig energi inne på der. Det føles som det er noen der med meg. Når jeg pisser hører jeg masse melodier i vannet når pisset plasker og så begynner det så smått og rappe. Merkelig. Jeg går ut på verandaen igjen og M ser rimelig fjern ut. Han sitter i hagestolen og vugger fram og tilbake, nesten som en plante som blåser i vinden.
Jeg koser meg videre, men så begynner det å bli litt vel intenst for M. Nå dør jeg sier han. Jeg skjønner at det ikke er tilfelle at han dør fysisk siden jeg er sikker på at det er riktig sopp og tar tak i benet hans og forteller han at jeg skal holde han her hvis han ikke vil dø. M forsvinner så inn i huset og vi sitter ute på verandaen og ler og koser oss igjen. Det går en ganske lang stund og jeg begynner fælt å lure på hvor M har blitt av. Jeg ser bak meg og ser han sitter inn i vinduet med en forsteinet utrykk i ansiktet. Det ser ut som når man setter to speil mot hverandre og det skaper en lang gang av refleksjoner. Refleksjonene var dimensjoner og M satt fast i fjerde eller femte refleksjon/dimensjon vil jeg tro, mens jeg så det var ti dimensjoner. E stakk og jeg gikk inn i dimensjonene for å snakke med M og høre hvordan han har det. Jeg prøver å snakke med han, men han sitter og ser rett foran seg med et forsteinet uttrykk og svarer meg ikke. Han er helt katakonisk. Da begynner jeg å bli redd.
Stemningen inne i stuen er mørk og skummel, og det er kjempeskummel at han sitter der og er helt forsteinet. Jeg begynner å bli litt desperat for å nå fram til han. Kanskje han faktisk har dødd, eller forsvunnet til en annen dimensjon? Jeg er kjemperedd for å havne i en annen dimensjon enn han og være helt alene, og sannsynligvis aldri ha muligheten til å komme tilbake til vår vanlige dimensjon igjen.
Da jeg strekker ut en arm for å se om det går ann å få fysisk kontakt kjenner jeg armen punkterer dimensjoner og hånden lander på skulderen til M. Han snur seg mekanisk mot meg med et helt tomt ansiktsuttrykk. På albuen har han også et ansikt med et par sirkler rundt seg. Nå er jeg desperat. Kan du være så snill å svare meg spør jeg. Har jeg gjort noe galt? Er han sint? Han svarer ja på om jeg kan svare han, men han svarer ikke på spørsmålene. Hva skal jeg gjøre?
Er jeg helt alene? Jeg spør han om det og han svarer ja. Nå dør jeg sier han. Faen. Da er jeg ihvertfall helt alene. Han reiser seg opp for å kollapse i bakken og øynene ruller opp i hodet på han. Jeg rister i han, men får ikke noe livstegn og sitter ved siden av min døde kompis. Hva faen skal jeg gjøre? Jeg tenker på å ringe faren hans siden han er lege og spørre han om hva jeg kan gjøre. Det blir til at jeg ringer dama til M og M våkner til liv og sier overdose overdosed baæsj overdose over overdose bæsj og masse random greier som går om og om igjen. Jeg spør dama til M om hun har mulighet til å komme for å hjelpe oss. Det har hun ikke, men hun forsikrer meg at det finnes en virkelighet og at den virkeligheten jeg så vagt husker jeg befant meg i før jeg spiste sopp ikke er en drøm. Det er veldig betryggende. Det åpner seg en slags tunnel i dimensjonene og jeg greier å kommunisere med henne igjennom denne tunellen, men det høres ut som hun er sykt langt unna.
Da jeg legger på kom jeg på at det er noe som heter søvn og etter menneskene gjør denne handlingen er de ferdig med å drømme og kommer tilbake til virkeligheten. Jeg befant meg i en slags drøm. Eller kanskje i en drømmedimensjon. Det var kjempeskummel tanke at jeg skulle bli fanget her. Men søvn var bare en fantasi. Det ville nok gjøre at jeg bare havnet i en ny drøm. Kunne det ha noe med soppen å gjøre at jeg var havnet i en helt annen dimensjon? Jeg husket at jeg spiste dem tidligere og at sopp kan gjøre at man får psykedeliske opplevelser, men jeg konkluderte at dette kunne ikke være pga soppen, siden jeg var transportert til et helt nytt sted. Det var minst like virkelig som før jeg spiste soppen. Hvorfor er ikke dette en virkelighet da, siden eneste retningsnoren for å måle om virkeligheten er virkelig er sin egen oppfattelse av virkeligheten. Min oppfattelse av virkeligheten var nå helt annerledes. Det blåste slags vinder av levende energi rundt og tiden gikk på en helt annen måte. Den var sirkulær og gikk i små sirkler hele tiden.
M ligger fortsatt på gulvet, men det er liv i han. Jeg setter meg ved siden og prøver å få kontakt med han og få han til å slutte å repetere. Han repeterte tiden og det kom til uttrykk i ord. Plutselig åpner han øynene, stirrer på meg og sier han skal drepe meg.
Hvorfor det lurer jeg på. Og hva er vitsen? Han har allerede vært i den tiende dimensjonen som er dimensjonen vi havner i når vi dør, så hvorfor vil han ha meg med dit? Jeg har lyst til å svømme tilbake til vår vanlige dimensjon, men kjente jeg sakte men sikkert falt nedover i dimensjoner mot den tiende dimensjonen og døden. Det var nesten som å sitte på lag tykk sirup. Jeg visste at hvis jeg falt helt ned til tiende dimensjonen ville jeg sannsynligvis aldri komme tilbake til virkeligheten igjen.
Jeg ber M om å la være å drepe meg. Han tenker over det og etter hvert blir han heldigvis enig om å la være å drepe meg.
Etter dette begynner jeg å boble så vidt opp mot vår dimensjon igjen. Jeg får noen små øyeblikk hvor ting ikke virker så sinnsykt merkelig lenger, og etter hvert varer de lengre og lengre. Jeg finner ting som kan koble meg til vår dimensjon. Men virkeligheten finnes kun i dette rommet. Når jeg f.eks går opp trappen til andreetasjen materialiserer rommet seg foran øynene mine. Det er altså ingen virkelighet uten vår oppfattelse av den konkluderer jeg med. Hvis det ikke er en person i andreetasje som oppfatter den som det, eksisterer den ikke. Det er kun materie, men ikke noe mer. Ingenting blir til noenting når vi kan lagre det som hukommelse. Man tar med seg likheter og setter de sammen til større deler av likheter og til slutt har man puslet seg fram en vegg, stol, gress eller hva det nå skal være.
Vi går en tur og ting begynner å bli litt klarere igjen. Jeg tviler ikke lenger så mye på virkeligheten. Eller dvs vår vanlige oppfattelse av virkeligheten. Når den først kommer er jeg utrolig glad og føler jeg har vært steder det ikke er meningen man skal oppleve. Bak kulissene av virkeligheten og vært inne i naturlovene hvor de ikke fungerer som de skal siden de trenger å henge sammen for å fungere. Tiden går ikke uten mulighet til å mønstre den i materien og tyngdekraften er en konsekvens av materien. Uten noe materie som beveger seg, eller noe som helst som beveger seg eksisterer ikke tiden. Den er altså også helt knyttet opp mot materiale og det binder virkeligheten sammen fant jeg ut.
Her er forresten låta jeg hørt på oppturen, magnifique: http://www.myspace.com/musicforthecolourblind
M og jeg sitter i sofaen og strør fem gram cubensis på pizzaen. Vi setter oss ut på verandaen til M, med trær og landlig landskap rundt oss. Med andre ord; en god setting for psykedelia. En kompis av M kommer innom og mens han setter seg ned ved bordet begynner vi og småprate litt om musikk. Han setter på et par låter han har lagd, og jeg legger meg ned på verandaen siden tyngdekraften begynner å bli kraftig forsterket. E setter på en låt han lagde for noen år siden som er helt sykt merkelig. Soppen begynner virkelig å ta tak ved dette tidspunktet. Når jeg ser opp ser jeg flaggstangen bøye seg, og hele landskapet og skyene ser ut som de blir vridd, nesten som om noen skulle ha tatt tak i en klut og vridd den i motsatt retning, og landskapet var denne kluten.
Før du fortsetter, vennligst sett på denne låta http://soundcloud.com/eddietambongo/tibetan jeg lagde etter trippen. Jeg syntes den kommuniserer feelinga bedre enn jeg greier å uttrykke med ord.
Låta er helt sykt merkelig og provoserer fram trippen ganske kraftig. Plutselig hører jeg en høy "humme"-lyd og ting strekker seg ytterligere. E virker som en slags kaptein som styrer trippen med musikken sin. Etter låta er ferdig setter han på noen helt sinnssykt merkelige videoer og jeg begynner å le så jeg griner og koser meg gløgg ihjel. M kommer tilbake fra badet og sier han syntes det virker som en skrekkfilm inne i huset. Etter hvert må jeg også gå for å pisse, og inne på badet er det virkelig merkelig. Fargene er veldig sterke og det er en slags merkelig energi inne på der. Det føles som det er noen der med meg. Når jeg pisser hører jeg masse melodier i vannet når pisset plasker og så begynner det så smått og rappe. Merkelig. Jeg går ut på verandaen igjen og M ser rimelig fjern ut. Han sitter i hagestolen og vugger fram og tilbake, nesten som en plante som blåser i vinden.
Jeg koser meg videre, men så begynner det å bli litt vel intenst for M. Nå dør jeg sier han. Jeg skjønner at det ikke er tilfelle at han dør fysisk siden jeg er sikker på at det er riktig sopp og tar tak i benet hans og forteller han at jeg skal holde han her hvis han ikke vil dø. M forsvinner så inn i huset og vi sitter ute på verandaen og ler og koser oss igjen. Det går en ganske lang stund og jeg begynner fælt å lure på hvor M har blitt av. Jeg ser bak meg og ser han sitter inn i vinduet med en forsteinet utrykk i ansiktet. Det ser ut som når man setter to speil mot hverandre og det skaper en lang gang av refleksjoner. Refleksjonene var dimensjoner og M satt fast i fjerde eller femte refleksjon/dimensjon vil jeg tro, mens jeg så det var ti dimensjoner. E stakk og jeg gikk inn i dimensjonene for å snakke med M og høre hvordan han har det. Jeg prøver å snakke med han, men han sitter og ser rett foran seg med et forsteinet uttrykk og svarer meg ikke. Han er helt katakonisk. Da begynner jeg å bli redd.
Stemningen inne i stuen er mørk og skummel, og det er kjempeskummel at han sitter der og er helt forsteinet. Jeg begynner å bli litt desperat for å nå fram til han. Kanskje han faktisk har dødd, eller forsvunnet til en annen dimensjon? Jeg er kjemperedd for å havne i en annen dimensjon enn han og være helt alene, og sannsynligvis aldri ha muligheten til å komme tilbake til vår vanlige dimensjon igjen.
Da jeg strekker ut en arm for å se om det går ann å få fysisk kontakt kjenner jeg armen punkterer dimensjoner og hånden lander på skulderen til M. Han snur seg mekanisk mot meg med et helt tomt ansiktsuttrykk. På albuen har han også et ansikt med et par sirkler rundt seg. Nå er jeg desperat. Kan du være så snill å svare meg spør jeg. Har jeg gjort noe galt? Er han sint? Han svarer ja på om jeg kan svare han, men han svarer ikke på spørsmålene. Hva skal jeg gjøre?
Er jeg helt alene? Jeg spør han om det og han svarer ja. Nå dør jeg sier han. Faen. Da er jeg ihvertfall helt alene. Han reiser seg opp for å kollapse i bakken og øynene ruller opp i hodet på han. Jeg rister i han, men får ikke noe livstegn og sitter ved siden av min døde kompis. Hva faen skal jeg gjøre? Jeg tenker på å ringe faren hans siden han er lege og spørre han om hva jeg kan gjøre. Det blir til at jeg ringer dama til M og M våkner til liv og sier overdose overdosed baæsj overdose over overdose bæsj og masse random greier som går om og om igjen. Jeg spør dama til M om hun har mulighet til å komme for å hjelpe oss. Det har hun ikke, men hun forsikrer meg at det finnes en virkelighet og at den virkeligheten jeg så vagt husker jeg befant meg i før jeg spiste sopp ikke er en drøm. Det er veldig betryggende. Det åpner seg en slags tunnel i dimensjonene og jeg greier å kommunisere med henne igjennom denne tunellen, men det høres ut som hun er sykt langt unna.
Da jeg legger på kom jeg på at det er noe som heter søvn og etter menneskene gjør denne handlingen er de ferdig med å drømme og kommer tilbake til virkeligheten. Jeg befant meg i en slags drøm. Eller kanskje i en drømmedimensjon. Det var kjempeskummel tanke at jeg skulle bli fanget her. Men søvn var bare en fantasi. Det ville nok gjøre at jeg bare havnet i en ny drøm. Kunne det ha noe med soppen å gjøre at jeg var havnet i en helt annen dimensjon? Jeg husket at jeg spiste dem tidligere og at sopp kan gjøre at man får psykedeliske opplevelser, men jeg konkluderte at dette kunne ikke være pga soppen, siden jeg var transportert til et helt nytt sted. Det var minst like virkelig som før jeg spiste soppen. Hvorfor er ikke dette en virkelighet da, siden eneste retningsnoren for å måle om virkeligheten er virkelig er sin egen oppfattelse av virkeligheten. Min oppfattelse av virkeligheten var nå helt annerledes. Det blåste slags vinder av levende energi rundt og tiden gikk på en helt annen måte. Den var sirkulær og gikk i små sirkler hele tiden.
M ligger fortsatt på gulvet, men det er liv i han. Jeg setter meg ved siden og prøver å få kontakt med han og få han til å slutte å repetere. Han repeterte tiden og det kom til uttrykk i ord. Plutselig åpner han øynene, stirrer på meg og sier han skal drepe meg.
Hvorfor det lurer jeg på. Og hva er vitsen? Han har allerede vært i den tiende dimensjonen som er dimensjonen vi havner i når vi dør, så hvorfor vil han ha meg med dit? Jeg har lyst til å svømme tilbake til vår vanlige dimensjon, men kjente jeg sakte men sikkert falt nedover i dimensjoner mot den tiende dimensjonen og døden. Det var nesten som å sitte på lag tykk sirup. Jeg visste at hvis jeg falt helt ned til tiende dimensjonen ville jeg sannsynligvis aldri komme tilbake til virkeligheten igjen.
Jeg ber M om å la være å drepe meg. Han tenker over det og etter hvert blir han heldigvis enig om å la være å drepe meg.
Etter dette begynner jeg å boble så vidt opp mot vår dimensjon igjen. Jeg får noen små øyeblikk hvor ting ikke virker så sinnsykt merkelig lenger, og etter hvert varer de lengre og lengre. Jeg finner ting som kan koble meg til vår dimensjon. Men virkeligheten finnes kun i dette rommet. Når jeg f.eks går opp trappen til andreetasjen materialiserer rommet seg foran øynene mine. Det er altså ingen virkelighet uten vår oppfattelse av den konkluderer jeg med. Hvis det ikke er en person i andreetasje som oppfatter den som det, eksisterer den ikke. Det er kun materie, men ikke noe mer. Ingenting blir til noenting når vi kan lagre det som hukommelse. Man tar med seg likheter og setter de sammen til større deler av likheter og til slutt har man puslet seg fram en vegg, stol, gress eller hva det nå skal være.
Vi går en tur og ting begynner å bli litt klarere igjen. Jeg tviler ikke lenger så mye på virkeligheten. Eller dvs vår vanlige oppfattelse av virkeligheten. Når den først kommer er jeg utrolig glad og føler jeg har vært steder det ikke er meningen man skal oppleve. Bak kulissene av virkeligheten og vært inne i naturlovene hvor de ikke fungerer som de skal siden de trenger å henge sammen for å fungere. Tiden går ikke uten mulighet til å mønstre den i materien og tyngdekraften er en konsekvens av materien. Uten noe materie som beveger seg, eller noe som helst som beveger seg eksisterer ikke tiden. Den er altså også helt knyttet opp mot materiale og det binder virkeligheten sammen fant jeg ut.
Her er forresten låta jeg hørt på oppturen, magnifique: http://www.myspace.com/musicforthecolourblind
