Dette er en gammel triprapport jeg skrev i 2003 som svar på et spørsmål angående egodød på norshroom. Jeg legger den ut her, da den beskriver deler av en full blown syretripp.

Start:
Under mitt første møte med psykedelika opplevde jeg nettopp dette. Dro på tur med noen bekjente for å være med å prøve LSD. Lite ante jeg om hva som ventet meg den kvelden og natten. Jeg hadde egentlig ingen anelse om hva det ville si å ta et psykoaktivt stoff. At jeg aldri kommer til å glemme denne turen er 100% sikkert.

Det var på en øy midt på sommeren, vi hadde lånt båt for å komme oss ut. Været var upåklagelig og etter noen timers styr satt endelig dregg og fortøyning og vi var klare til dyst. Alle 4 spiste en lapp hver i 5 tiden og i 6-tida var ihvertfall jeg i rute. Vi gikk på oppdagelsesferd på øya vår og fant etterhvert ut at det var en del turister og hytter der. Dette plaget ikke oss da vi hadde funnet en plass vi kunne sitte ifred hvis vi ville. Alt var enormt vakkert og jeg ble fryktelig opptatt av moder jord. Jeg lå på alle fire og studerte svaberget og alle de små dyrene som kravlet omkring. Svetten regelrett sprutet fra ansiktet mitt, men jeg følte at alt var så nydelig og fint at jeg ikke kunne sette ord på det. Jeg løp fra en ting til en annen. Alt var så spennende og fint.

Jeg tenkte for meg selv at jeg egentlig aldri hadde tatt meg tid til å nyte alle de små underne naturen har å by på. På dette tidspunktet begynte synsinntrykkene å bli sterkere. Til vanlig når man ser på et tre registrerer øyet at det er mange blader, men på dette tidspunktet så jeg alle bladene på en gang. Når jeg kikket utover havet la jeg merke til hver eneste bølge. Dette er vanskelig og forklare, men det var virkelig utrolig vakkert. Jeg la meg ned på ryggen og lukket øynene. Svaberget var varmt og det pustet. Det kjentes som om jeg lå på en enorm skapning som pustet i rolige faste åndedrag. Dette er min mor tenkte jeg, moder jord, og hun er et levende vesen. Det føltes trygt og godt, jeg lå tett inntil henne og hun passet på meg.

Med ett spratt jeg opp. Jeg løpte, hoppet og trillet rundt i dette vakreste av det vakre. De andre kom ruslende etter meg og jeg senset at de ikke var der jeg var. De snakket om å spise en lapp til og at de ikke kjente noe særlig. Dere vet ikke hva dere skal lete etter tenkte jeg. Jeg fortsatte ferden min og de andre fulgte etter. Plutselig la jeg merke til at kroppskontrollen min var helt rå. Jeg hoppet flatspins ut fra et par meter høye stup og landet helt perfekt. Jeg hadde evnen til å styre kroppen med utrolig presisjon.

Senere gikk jeg meg vil i en skog på 50x50 meter. Det var helt umulig å finne veien ut. Planter og busker vokste seg helt inn i hverandre, jeg klarte ikke å orientere meg i det hele tatt. Plutselig så jeg ansiktet til R. Det var knallrødt og svetten sprutet. Da jeg så ham inn i øynene visste jeg at vi var på samme bølgelengde. Inne i denne skogen var vi eventyrere på en kannibaløy i stillehavet. Vi var nære ved å bli grepet av panikk, men sammen klarte vi oss og fant veien tilbake til basen vår. Fy faen så fett sa vi til hverandre, dette er heeeeelt konge. Jeg husker fortsatt hvordan vi sa heeeiiilt. Det var liksom det råeste vi hadde vært med på.

Da vi kom tilbake til campen satte vi oss ned og hørte på radio. Etter dette begynner hukommelsen å bli oppstykket. Jeg har ingen anelse om hvilken rekkefølge ting skjedde i. Jeg kikket på klokka engang og den var 10.46. Da jeg kikket på klokka 5 minutter senere var den 10.43. På ett eller annet tidspunkt husker jeg at noen ba meg om å gape og da jeg gjorde det la noen en ny lapp på tunga mi. En stund etter dette, eller før, jeg vet ikke, ble ting virkelig ville.

Det var blitt mørkt og vi drømte samme drømmen. Vi drømmer sammen for faen tenkte jeg. Dette er jo faen ikke mulig. Tankene våre fløy som elektroner inne i et tykkt rør. Vi kappkjørte inne i røret. Jeg kunne se de andres tanker som glødende hvite kuler. Tankene våre gikk i en enorm hastighet. R og mine tanker traff hverandre flere ganger og det føltes som som vi hadde en ledning koblet mellom hjernene våre. Vi brøt opp fra dette kappløpet og kikket på hverandre. Vi behøvde ikke snakke engang. Begge bare tenkte til hverandre at dette er ikke mulig. Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke lenger hadde kontroll over hjernen min. Hjernen min var gått fra å være en commodore 64 til en Multium 10000 gigahertz. Alt fosset gjennom hodet i sinnsyk fart. Jeg tenkte 1000 tanker samtidig og jeg kunne faen ikke finne bremsen. Jeg fant en penn og en notatblokk. Jeg måtte fange en tanke og skrive den ned. Dette var så anstrengende at jeg ropte og skreik. Fra det fjerne hørte jeg en stemme som spurte hvem jeg snakket med. "MED MEG SELV FOR FAEN, JEG PRØVER Å FANGE EN TANKE" Skjønte ikke de andre det? Hvor var de hen egentlig?
Nå begynte jeg å bli seriøst redd. Jeg var gal. Like gal som en pasient på dikemark med tvangstrøye. Kanskje jeg var enda galere? Jeg grep notatblokken og den lille delen av hjernen jeg kontrollerte skrapte gjennom papiret "aldri gi meg LSD igjen. Hadde disse gutta egentlig peiling på hva vi gjorde? Utifra det jeg skjønte hadde de ikke trippa skikkelig før. I det fjerne hørte jeg en stemme si "Du har den mest seriøse trippen du noen gang kommer til å oppleve" Jeg tok tak i armen hans (I) og skreik, ta meg med i drømmen deres. Plutselig stod vi rundt et bål alle fire. Vi var ikke oss lenger, vi var blitt indianske heksedoktorer. Vi var gale alle mann. Jeg hadde ikke lenger kontroll over kroppen, den danset en vill krigsdans mens vi hylte som ulver. Jeg var bare en tilskuer som kikket ut av øynene mine. Kroppen adlød ikke mine ordrer lenger.

MAT for faen, ropte jeg. Jeg hadde gjenvunnet kontrollen over kroppen. Jeg rotet rundt i de utallige posene og fant mat, masse mat. Hva i hælvete skal vi med mat. Før noen rakk å stoppe meg kastet jeg all maten inn i skogen og utover skråningen ned mot vannet. Stopp ropte noen. Er dere så korka at dere ikke skjønner at mat er noe vi egentlig ikke trenger tenkte jeg. Hælvete, noe fornuftig i hodet mitt sa at jeg var blitt helt splitter pine gal. Hadde reptilhjernen min overtatt kontrollen den siste halve timen? Dette var følelser jeg aldri hadde kjent før. Jeg hadde vært et villt dyr.

Jeg satte meg ned i en stol og kikket på hendene mine. Røde laserstråler skjøt ut av fingerne mine. Jeg satt og styrte disse strålene som laget et perfekt rutenettverk rundt og mellom hendene mine. (Slik introen på folka på Robinson er når navn, alder, yrke osv. dukker opp) Med disse holdt jeg hjernen fokusert, og det var helt sykt å se på. Da bølget den første LSD-orgasmen gjennom kroppen. Det føltes som en orgasme som ikke bare var i underlivet, men i hele kroppen. Gjennom hver ensete celle i kroppen bølget denne faen faen faen så deilige følelsen. Deiligere enn dette er det aldri noen som har hatt det tenkte jeg. 1000-vis av slike bølger strømmet gjennom meg. Jeg tror jeg stønnet som et dyr.

Så skjedde det rareste og mest uforståelige. Jeg fikk forståelsen av at den bevisstheten vi mennesker har er bare en dråpe fra et stort hav. Når vi fødes blir en dråpe av denne bevisstheten lagt i en menneskekropp og vi lever som enkeltindivider i et jordisk liv. Plutselig var jeg igjen koblet til denne bevisstheten. Der fantes alt. Jeg var egentlig ingenting lenger. Jeg var koblet sammen med dette havet til en enorm inteligens der enkeltindivider ikke eksisterte. Hvem er jeg? Jeg vet ikke hvem jeg er! Dette skulle ikke skje før kroppen min dør tenkte jeg. Jeg kommer aldri tilbake til virkeligheten. I en lang stund eksisterte jeg uten egen bevissthet. Det var helt jævlig, men også en syk opplevelse som overgår alt annet jeg noengang har opplevd. I ettertid er jeg veldig glad for denne opplevelsen på en måte.

Etter en stund som føltes som utrolig mange timer klarte jeg å finne deler av meg selv. På ett eller annet tidspunkt møtte jeg gud. Ihvertfall noe guddommelig. Det var så stort og mektig at jeg måtte se vekk. Jeg følte meg så liten og ubetydelig husker jeg, men det er egentlig alt fra den opplevelsen. Senere kom aliens ned fra himmelen. De ville kontakte meg fordi jeg hadde skjønt noe som var viktig. Da ble jeg så jævlig redd og signaliserte at jeg ikke klarte mer. Det er nok nå ropte jeg. Jeg er ikke klar for å møte dere. De var vennligsinnede og skjønte at jeg hadde fått mer enn nok for èn natt. De vinket et slags farvel og forsvant tilbake ut i rommet.

Jeg vet ikke om dere leser enda, men jeg kommer stadig på nye ting. Har vært veldig deilig å fortelle dette rett ut til noen, men jeg begynner å bli sliten....

Da satt jeg der og oppdaget at jeg satt på stolen og at det faktisk fantes andre mennesker. En båt kom kjørende og lyste på oss med en lyskaster. Var det politiet? Vi hadde vel holdt et hælvetes leven tenkte jeg. Men det dreit jeg bare i. Denne natta her hadde jeg opplevd mer og følt mer enn jeg hadde gjort resten av livet tilsammen. Men ingen kom. Hvordan skulle jeg kunne komme tilbake til mitt vanlige liv etter dette? Det hadde jeg ingen anelse om...
Da begynte en ny trip. Det var en insruksjonsvideo som ble vist på himmelen over stolen jeg satt i. Alt ble forklart, alle opplevelsen mine ble på en måte gjort om til noe jeg kunne leve med og dra nytte av videre. Etter hvert sovnet jeg. Da jeg våknet neste morgen kjente jeg meg veldig sliten i hjernen, i hver eneste lille del av hjernen.

Denne trippen var kanskje ikke å anbefale en nybegynner, men jeg synes jeg taklet det greit. Jeg tror ikke på gud eller at aliens kontaktet meg, men jeg har fått en større forståelse av hvilken krefter som bor i hjernen våre. Den kan ta deg med hvor som helst og gi deg opplevelser de færreste noengang får. Men LSD er ikke et leketøy, det er en alvorlig ting og utsette seg for. Jeg angrer ikke et sekund, men jeg tar ikke turen igjen. Det er altfor altfor heftig. Sopp derimot gir meg en trip som er mildere og lettere og kontrollere.
Hvis du har kommet helt hit takker jeg deg for turen, det har tatt meg 5 måneder før jeg var rede til å fortelle historien.
-Slutt-

Det er mange år siden jeg opplevde og skrev dette. Jeg skal legge til et punkt som jeg ikke turte å fortelle noen om den gang da det var for drøyt. Ved synet av rått kjøtt (da jeg fant og kastet maten utover) hogg en følelse jeg aldri hadde kjent tidligere i meg, og den var intens. Jeg opplevde den forøvrig igjen i mitt andre og siste møte med LSD. Den kan beskrives som en nesten seksuell følelse uten at den var det. Den fikk meg til å ville jakte og drepe med tenner og klør. Hadde det kommet et rådyr eller liknende forbi hadde jeg kanskje drept det om jeg hadde fått fatt i det. Da båten med lyskasteren dukket opp tenkte jeg på politiet og hvordan jeg skulle fikse opp i dem. Og det var ikke pent. Hvordan jeg hadde reagert vet jeg ikke, men jeg er veldig glad for at ingen kom å prøvde å arrestere meg. (Grunnen til at jeg nevner dette er mitt bidrag til tråden om hvordan en kar drepte i sopprus. Ja, jeg tror det er mulig for en uerfaren bruker å gjøre slikt på en høydose tripp hvis det oppstår truende situasjoner.)

Jeg leste meg opp på hekser, vampyrer og varulver for å finne informasjon, uten å finne noen forklaringer på opplevelsen. Min beste forklaring er at det ligger minner i cellene våre fra tiden før vi utviklet oss til mennesker, kanskje tappet jeg inn på denne informasjonen?

Jeg hadde en også astral projection på denne turen, bevisstheten min forlot kroppen fullstendig slik at jeg ikke var klar over at jeg hadde en kropp som lå igjen på jorda. Det var en salamanderliknende entitet som guidet meg, men jeg fikk ikke med meg så mange minner fra dette.

Det var et hundretalls med slike opplevelser, og de føltes alle mer virkelig enn virkeligheten. Dette var hardt for en ung mann å ta innover seg.

I mange år etter denne trippen var jeg stort sett ikke interessert i annet enn LSD og sopp. Ble mange timer hos psykiater for ulike problemer jeg hadde, og jeg tipper han ble dritlei av å høre om denne trippen. Vennene mine ble dritlei av å høre om LSD. Det som skjedde var at hele fundamentet for min forståelse av verden ble revet bort. Jeg leste mange bøker og bygget sakte opp mitt nye verdensbilde. Jeg turde ikke tro på møtene med entiteter og alt det andre som skjedde, men etterhvert som jeg har lest, skjønner jeg at mange har hatt liknende opplevelser. Jeg ble gal i alle rundt meg sine øyne av denne opplevelsen og det har tatt mange år å fordøye hele pakka. Jeg følte meg utrolig ensom, og hadde absolutt ingen å dele dette med. Jeg har lært mye av denne hendelsen, om det å være menneske og hvilke valg som er riktige å ta. Jeg angrer ikke, men prisen jeg har måttet betale har vært høy. Alt måtte bygges på nytt, inkludert de aller fleste relasjoner. Gode venner ble tapt og min mor har nok grått noen tårer over sønnen sin.

du fenga meg veldig når du begynnte å skrive om denne veldige gode kroppskontrollen, når du tok flatspins fra meters høyde og landet perfekt. var da du fikk meg til å undre, driver du med akrobatikk osv til vanlig? eller kom det bare helt av seg selv, at du skulle ta et/flere triks fra høyder, uten problemer?

Edit: kjempebra skrevet forresten! leste hele

Prøvde å finne tilbake til en side der stod om tripping og hva slags opplevelser som kunne oppstå på de ulike levlene fra 1 - 5, men den fant jeg ikke. Flere av mine opplevelser befant seg etter det jeg husker på det som var beskrevet under level 5.
Bevisstheten min er til vanlig forankret i jeg`et mitt. Jeg er midt i mitt eget liv, mine egne problemer, mine egne planer, mine egne alt mulig. Jeg opplever tripper som at jeg gradvis flytter bevisstheten lenger fra jeg`et, slik at jeg stadig ser verden i nye perspektiver og at nye ting avdekkes. Det som er frustrerende er at det som nettopp ble avdekket blir ugyldig fordi noe nytt og enda dypere avdekkes. Og det ser ikke ut til å være noen ende. Stringer er inne på noe der hvis jeg forstår ham rett, så det blir kanskje feil av meg å kalle trippen full blown eller level 5 med tanke på alle de som har vært enda lenger ute. Det blir som å klatre mot en fjelltopp, men hver gang du tror du har nådd den åpenbarer det seg en ny topp bakenfor. Jeg har snakket med en del eldre mennesker som var hippier back in the days, og ingen av dem har egentlig funnet noen svar på livets gåter gjennom tripping. Det er spennende saker, men det kan klusse til livet ditt en hel masse hvis du reiser for langt eller hvis du har tendenser til å tenke og analysere ting sønder og sammen. Jeg mediterte en gang lenge på å få et klart og entydig svar i forkant av en sopptripp. Og svaret jeg fikk var at jeg ikke burde komme tilbake til den verdenen, fordi jeg allerede visste alt jeg trengte for å leve slik jeg burde. Jeg tror at om et menneske virkelig visste sannheten om alt og hvordan det henger sammen, ville den personen bli sett på som ruskende gal.

Det at jeg vekker nysgjerrighet om LSD er jeg ikke glad for, men det ligger i disse rusmidlenes natur, de er utrolig spennende. Det finnes mange bøker fra rimelig seriøse forfattere med god kjennskap til emnet. En bok som kan anbefales er DMT - The spirit molecule. Den tar for seg et stoff beslektet med LSD, og er nokså lettlest. Skal du leke med tryptaminer, bør du ha lest en god del på forhånd.

Introspection må uansett være klar over at så lenge hjernen er i utvikling bør ingen rusmidler inntas, og en hjerne i utvikling gjelder 16-åringer i flere år fremover. På spørsmålet om jeg frika ut, ja veldig mange ganger, men jeg er ikke typen som får panikk. Men når hjernen blir utsatt for veldig mye stress er det en ting å takle det der og da, noe annet å komme seg gjennom det senere i livet.Det er noe som kalles posttraumatisk stress syndrom, og noe liknende det kan man vel si at jeg fikk.

Til sistemann. Jeg har god kroppskontroll som ble ytterligere forsterket. Jeg hadde en gang en sopptripp med en kamerat som stort sett kun dreide seg om lek og akrobatikk. Vi fant ut at så lenge vi virkelig trodde at det vi skulle gjøre kom til å gå, så gikk det. I sekundet man tvilte, så gikk det galt. Det kunne virke som om jeg oppfattet tiden i slow-motion, slik at jeg hadde bedre tid til å koordinere bevegelser. Ikke at tiden gikk saktere, men at hjernen gikk raskere. Vi fikk til ting vi aldri har klart hverken før eller siden, og vi skadet oss en del mer enn vi har gjort i nykter tilstand. Jeg fikk noen ganske heftige sår som ikke ble oppfattet som smerte, men som velbehag. I ettertid vil jeg si at det var veldig skummelt, vi gjorde livsfarlige ting uten å tenke over konsekvenser. Der og da var det helt naturlig, i ettertid vil jeg kalle det idioti. Det er rimelig godt dokumentert at diverse indianerstammer har brukt slike stoffer i forkant av jakt, krig og andre aktiviteter som påfører kroppen store påkjenninger, frykt og smerte. Kanskje er det noe i myten om vikinger og flein.

Edit: Begynte å tenke litt på om det er noen forskjell på om tiden går saktere eller hjernen går raskere

Gode og interessante spørsmål. Det er neppe slik at alle og enhver blir spirituelle etter å ha eksperimentert med psykedeliske stoffer, men det er en veldig gjennomgående tendens i min oppfatning. Både hos mennesker som har en dragning mot spiritualitet, og hos mennesker som overhodet ikke har noe kjennskap til det på forhånd.

Det er mange som får svært kraftige spirituelle opplevelser når de inntar psykedeliske stoffer, men det er sikkert like mange som ikke får det. Det har nok mye å gjøre med set og setting, samt hva slags forventninger og perspektiver man tar med seg inn i opplevelsen - og ikke minst hva man tar med seg ut av opplevelsen.

Det er jo opp til enhver sin tolkning hva man skal dra ut av opplevelsen i etterkant. En person kan få en mystisk opplevelse og ta det som ren hjernekjemi, og tenke seg at hjernen ikke klarer å skille mellom seg selv og sine omgivelser som følge av stoffets interaksjon med sentralnervesystemet, mens en annen kan ta det som en dyp spirituell opplevelse hvor h/n får kontakt med en dyp, fundamental del av virkeligheten vår som følge av en endret bevissthetstilstand hvor man er i stand til å oppfatte deler av vår virkelighet man ikke gjør til vanlig. Fenomenet er dòg akkurat det samme (et fenomen som ofte oppstår på psykedeliske stoffer), hvor den eneste forskjellen er hvordan man ser på det i etterkant.

Jeg ser også på det som kun ett enkelt fenomen:
Det jeg prøvde å få frem var hvordan enhver tolker disse opplevelsene forskjellig. Jeg er også på ren hjernekjemi siden, med tanke på at hele vår virkelighetsoppfattelse er avhengig av kjemien i kroppen, men å forklare det på denne måten utelukker ikke muligheten for at det som oppleves kan ha noe for seg på andre måter. En annen person kan derimot blankt avfeie det som en hallusinasjon uten å ense de andre perspektivene opplevelsen kan bli sett gjennom, og dermed ikke se på det som en spirituell opplevelse eller bli spirituell i etterkant, mens en annen der igjen kan gå fra ikke-spirituell til super spirituell (for å svare på Nitrofis sitt spørsmål)

Fant dette jeg, copypaste ftw.

akohol er jo kjent for å fremkalle hukommelsestap.