Personlig har jeg gått til psykolog selv, holder det til meg selv fordi jeg bor på en plass der alle finner ut av det hvis det kommer ut. Foreldrene holdes utenfor med mindre jeg virkelig har behov til å fortelle de det.

Kjekt å få snakket med noen om tanker og diverse.

forutenom din nærmeste leder ser jeg egentlig ikke noen grunn til å fortelle det til noen om du er redd for at noen skal se på deg annerledes.
sier for all del at du burde skjule det, men jeg ser bare ikke helt nytten i det.

om familien din ikke støtter deg i valget ditt om å snakke med en profesjonell, så bør du be dem ta seg et tak. på en noe finere måte selvsagt.

om bilen din skrangler tar du den til verksted.
om et rør sprekker ringer du rørleggeren.
har du problem med tanker eller annet psykisk du ikke klarer forstå selv, så tar du kontakt med psykolog.

enkelt og greit.

jeg har ikke møtt NOEN som har sett ned på meg eller som har kommet med skulende blikk fordi jeg har vært hos psykolog, tvert imot. folk blir mer nysgjerrige og somregel kommer det frem at de også har vært en gang - eller flere.

Vurderer selv å dra til psykolog for første gang (er 19 år). Har endel ting jeg føler jeg sliter med og vil få snakket med da jeg ikke har noen jeg kan/vil snakke med. Er ikke en person som liker å snakke om personlig ting, selv til foreldre.

Jeg prøver å unngå å si det til noen jeg kjenner. Har sagt det til min beste venn, da han har gått igjennom det samme og jeg vet jeg kan stole på ham. Det hjelper også å ihvertfall ha én person du kan dele det med.

En annen grunn til å ikke si det til folk du kjenner er at da får de tanker om deg, at du er skadet. Det er ihvertfall slik jeg føler det. Spesielt i en så ung alder. Har på følelsen at når man blir eldre er det mye mer vanlig å ha en psykolog, eller ihvertfall ha vært der.

Ikke det at det kommer til å være spesielt populært her, men min erfaring med folk som går til psykolog med hverdagsproblemer er at det er mennesker med særdeles lav evne til å ta tak i egne problemer. Å finne ut av eget følelsliv og lære seg å ta ting på strak arm er endel av det å bli voksen.. så hadde du vært på arbeidsplassen min og du hadde fortalt det du skrev nå hadde jeg ikke blitt imponert nei; selv om du åpenbart står fritt til å gjøre dine egne valg.

Det er faktisk noen få av de jeg vet om som har gått til psykolog som har vært oppegående mennesker, men de har alle enten hatt genuint jævlige oppvekster eller skikkelig, skikkelig traumatiske hendelser.

kontroversiell, men ærlig mening.
jeg er uenig.

min erfaring med psykolog er ikke at han/hun løser problemene dine for deg, men han/hun gjør deg bevisst på hvordan du nettopp kan løse disse selv.

det at man må ha hatt noen traumatiske opplevelser for å være "verdig" til å gå til psykolog er derimot bare vissvass (jeg vet det ikke var det du sa direkte, men det er det du indirekte hinter til).

noen klarer dette fint på egenhånd, andre ikke.
ikke alle har samme utgangspunkt for å klare dette selv.

jeg skjønner hva du sier og jeg kan forstå tankegangen bak det, men for meg høres det ut som du rett og slett mangler erfaring på dette området til å kunne uttale deg på en objektiv måte.

ikke frekt ment.

Og du mener at du kjenner TS godt nok ut fra én post til å komme med slike uttalelser?

Og når ble angstanfall et hverdagsproblem for hvermansen, og hva vet du om bakgrunnen for TS sitt angstanfall?

Min psykiske karrière endte med at jeg fikk tinius og mista hørsla, deretter besvimte jeg og stupte rett i bakken mens jeg jobba på sykehuset. Slet så utrolig med søvnproblemer, og tok på meg masse ekstravakter for jeg var arbeidsnarkoman.
Våkna i ei sykeseng med en lege forran meg, stillte meg masse spørsmål ang. rus osv, og på den tiden brukte jeg ikke noe som helst. Så kom det gyldne spørsmålet om hvordan har jeg det psykiskt? Og da knakk jeg sammen og fortalte alt rett ut... På den tiden så slet jeg utrolig mye som jeg ikke fortalte noen om. Ble videre etter den samtalen sykmeldt og gikk med på frivillig innleggelse på psykeriatrisk sykehus.

Har gått 2-3 år nå, og mine erfaringer er å finn deg heller en psykeriater, eller en god psykeriatrisk sykepleier. Jeg har vært til 3 forskjellige psykologer, alle 3 har vært rævva, til og med den ene som fastlegen ga "sparken" da han gjorde en rævva jobb.
Etter det så ba jeg om en mannlig psykeriatrisk sykepleier, og fikk en som virkelig kunne å snakke for seg. Så først nå, 2-3 år etter hendelsen føler jeg at jeg får den hjelpen jeg trenger, velkommen til helsenorge.

Lurer egentlig litt på hva psykologutdanningen går ut på her til lands, virker som et slapt studie... De jeg hadde ga meg masse meningsløst papirarbeid jeg skulle fylle ut, og de spurte om det samme hver gang på hvert møte, var som jeg var en fremmed person hver gang jeg gikk til dem.

Vil fraråde å gå til psykologer etter min erfaring, og heller be om en psykeriatrisk sykepleier fra kommunen, eller be legen henvende deg til en psykeriater.

Kunne jo like gjerne vært meg og jeg gikk sikkert til flere. Forskjellen er bare at det begynte ikke virke før JEG begynte snakke, spiller jo liten kasserolle om behandleren kan snakke for seg om pasienten holder kjeft og som i mitt tilfelle holder samtale til NAV og været. Så etter at jeg begynte med det har jeg blitt hos han og går der fremdeles.

Forskjellen på psykiater og psykolog i denne sammenheng er forøvrig og i all hovedsak at den ene kan skrive ut resepter, kansje ikke så vanskelig å gjette seg til hvem?

Midlertidig selvsagt...

Jeg snakka som bare det jeg, om alt, men ble møtt av mer papirarbeid jeg skulle fylle ut, muligens jeg ble en for hard nøtt for de, uansett, det var bare mine 2 cents til topicen her.

Papirarbeidet er vel mest i forhold til og i sammenhengen med diagnotisering, min erfaring.

Klart personlige egenskaper, jeg mente ikke å forherlige alle psykologer og psykiatere som perfekte, langtifra. Men det er noe med hva man selv snakker om, det er jo på mange måter det viktigste.

Mens du derimot elsker å gjøre det stikk motsatte; slenger inn en kommentar hver gang konsensus ikke er 100% politisk og moralsk korrekt og angripe alle "drittsekkene" fra din høye hvite hest.

Det må være lov å påpeke at de som må til psykolog for å håndtere hverdagslige problemer kanskje burde prøve å ta seg selv litt i nakken, på samme måte som at en kan be folk roe ned om de føler behov for et legebesøk om det renner litt fra nesa.

Det er ikke en bredt anerkjent vitenskap og strengt tatt er det ikke en vitenskap, så det er litt som å gå til prest for en kvantefysiker, men å skulle svare med annet enn bekymring ved å høre at det gnisser på kabelen; Det er bare nedrig og skulle lede til distansering. Det er når det skviser seg til at du ser hvem som virkelig bryr seg. Ikke glem at fedre flest trenger litt tid og at mødre gjerne overreagerer. Var de roten til problemene dine, hadde jeg vel bare gitt dem en napolitansk midtfinger og jumpa ut av redet, uten å ofre en tanke. Om kanskje fem år vet du om du valgte rett og da står de der uansett, uansett :P Tror du kan ta det med ro. De fleste ville kutta av seg fingerledd for å redde barna sine.