Russisk propaganda og (andre) konspirasjonsteorier er som to hender i ei ræv, og mange konspirasjonsteorier er rett og slett vaskeekte Moskva-oppgulp. Det er kjent at Russland fyrte ivrig oppunder "COVID-/vaksineskeptikere" og andre idioter, formodentlig mer eller mindre kun for å være opportunistiske og jævlige i karakteristisk stil.

Det er også personlighetstyper som lar seg trekke til disse tingene mer enn andre. Jeg er narsissistisk nok selv til å si at det alltid virker fristende å være den som "skjønner greia" mens alle andre tar feil (i hvert fall hvis man aldri har vært i den situasjonen på ekte). Da kan man jo kjempe tappert mot blablablabla. Problemet er at enkelte er mye mer opptatt av å føle det sånn enn å gjøre noen innsats for å faktisk vite ting. Da er edgy konspirasjonsteorier saftig agn, for der er man unnskyldt - alt dette blir jo så tiet ihjel og undertrykket, må vite! Alle lyver, spesielt alle som... vet noe som helst om noe som helst. Derfor kan man trygt overse alt av grunnleggende logikk og objektive fakta - alt er et triks for å lure deg, wooooOOOOooooOOOO.
Det er så modig å være woke om at månelandingen var iscenesatt av NATO fordi stålbjelker ikke kan smelte reptiler, eller hva nå enn som var greia. Og så så kontroversielt! Noen dras veldig til sånne ting fordi det virker meningsfylt, andre vil bare være edgy uansett hva det innebærer. Det er vel nettopp derfor man ser nek á la Kari Jacquesson konsekvent sluke alle slike ting rått og hoste dem opp igjen i utide og... utide.

Du nevner også utenforskap, og, ja, det er en kjent sak for radikalisering på internett, enten denne er religiøs, politisk, konspirasjonsteoretisk, eller alle samtidig. Folk har endt opp i IS, 6. januar-angrepet, covidiot-sirkler osv osv på grunn av dette, det er tross alt bare menneskelig. Det ble vel også hintet ganske kraftig til at det var et stort element ved Utøya.

Mer av det... tja. Jeg synes fortsatt jeg kan merke et toneskifte på internett rundt 2015-16, ikke bare innlysende rundt den amerkanske valg-shitfesten, men også hvordan retorikken så ut til å forgifte hele nettet - der ting som kjent ikke var 100% solskinn og roser før, heller. Pandemien tok kaka for min del, den gjorde det virkelig innlysende hvor lette enkelte (ikke bare amerikanske idioter med forkjærlighet for Infotards) var å manipulere.

Rart at det er mainstream meadia nesten er et skjellsord hos enkelte. Jada jeg også ser klikkhoringen til aviser og nettaviser, så kanskje kunne de gjort ting annerledes. For det kan jo være medvirkende til at enkelte kun vil lese "alternative nyheter". Men det er ikke dagligdags at avisene pøser ut feil mot bedre vitende. Eller at de bedriver rene dekkoprasjoner. Stort sett er det kilder en kan sjekke og naturligvis kan vinklingen skyldes både journalisten og redaksjonen. Men direkte pølsevev er sjelden kost og i allefall direkte feilinfo med overlegg.

Jeg tror alt er fake jeg. Alt du leser på nett er langt unna sannheten. Eller, i hvert fal alt som mates gjennom engasjementsdrevne algoritmer (som er det meste).

Internett operer på følelser. Følelser av tilhørighet. Følelser av sinne. Følelser av moro. Følelser av overraskelse. Dette er det som engasjeres med, og dette er det algoritmer mater folk, og dette er det folk deler med andre.


Insentivmodellen til den vanligste forretningsmodellen på internet (annonseinntekter/betaling for oppmerksomhet) er ikke så veldig “koblet” til om noe reflekterer virkeligheten eller ikke. Faktisk, så er det faktisk en ulempe at noe reflekterer virkeligheten:

• Det tar mye lenger tid å researche og produsere noe som er “sant”. Du kan skrive flere “upresise” artikler på tiden det tar å skrive en presis en.
• Virkeligheten har ofte mye nyanser som tar tid å forklare og forstå. Jo lengre noe er, og jo vanskeligere å forstå, jo mindre engasjement pleier det å få i platformene fordi en lavere andel av folka som ser det fullfører det, forstår det, og engasjerer med det. Reddit kommentarfeltet er et prakteksempel, ofte så er det mest upvota korte hot takes eller vitser.
• Sannheten er ofte litt kjedelig. Innholdsprodusenter skjønner at for å bygge engasjement må det være et narrativ som er litt emosjonelt. Det går gjerne på bekostning av sannheten.

Sleng inn noen engasjementsdrevne algoritmer så ender man gjerne opp med å lese nesten utelukkende informasjon som er feil, eller ikke helt riktig. Konspirasjoner er ofte enklere å forstå og presentert på en emosjonell måte. Og jeg tror folk gir litt blanke om noe er sant eller ikke. Det handler ikke om sannheten. Det handler om følelser og tilhørighet. Og mangel på kunnskap.

Forskning har kommet så langt at det tar årevis å lære seg “the cutting edge” av kunnskapsnivået vårt i dag. Du må virkelig sette deg dypt inn i et tema for å ha en reflektert virkelighetsoppfatning og mening om noe. Da er det lettere å bare ta til seg de enkle svarene du får i havet av hot takes servert fra Twitter og nettaviser. Det er mye mindre kjedelig i hvert fal.

Jeg har tenkt litt på hva motvekten til dette er, men jeg har ikke noe gode svar. Utdanning. Kildekritikk. Medieforståelse. Personlig tror jeg at folk må slutte å ha sterke meninger om ting de har blitt eksponert til på internett. Har du en sterk mening om noe bygget opp av kommentarfeltet på Reddit, Facebook, nettaviser og YouTube så har du garantert feil virkelighetsbilde og har sannsynligvis bare sett veldig mange svært engasjerende anekdoter. Dessverre legger folk alt for mye tillit i det de leser. Bare fordi det er 1000 kommentarer som engasjerte med en sak betyr ikke at det er sant. Men vi mennesker er bygget til å tro at det er sant, fordi mange andre mener det.

Siden historie ble skrevet ned for første gang så har den vel alltid blitt manipulert til fordel for de på toppen på det og det tidspunktet.

“History is Written by Victors.” -Winston Churchill
It implies that history is not grounded in facts, rather it's the winners' interpretation of them that prevails.
The victors can force their narrative down on the people.

Rart ingen av dere tviler på våre egne alternative historiefortellinger fra alle USA sine kriger. Og samtlige av de har vært lettere å debunke i sanntid, og senere blitt debunket. Forøvrig er vår oppfatning av verden helt ulik fra mesteparten av verden. Kun i den USA-dominerte delen av verden folk tenker som "vi" gjør, altså rundt 20% av verdensbefolkningen. Altså, når vestlige medier repeterer "fullskala, uprovosert, brutal invasjon" så kan ethvert oppegående menneske se at agenda står over fakta.

Bare fordi ingen har nevnt det i denne tråden betyr det ikke at folk er ukjent med melkvaliteten i deres pose. Men med det sagt er melet deres renere enn de resterende supermaktene. Det sier kanskje litt om i den geopolitiske praksisen vi mennesker har.


Man skal klart være kritisk til de og, jeg vil aldri ha deres tåpelige makkverk av et politisk system. Manglende reguleringer på omtrent alt (noe de ironisk nok kaller overformynderi. De får kose seg med tungmetallforgiftninger, diabetes og kreft så mye de vil for "friheten") og idiotiske våpenlover.

Med det sagt så har de veldig mye bra og, Kjernen av den Amerikanske ånden, å ha frihet og akseptere andre står sterkt hos mange selv om media vil bringe frem så mye konflikt for seertall hele tiden. Blues og Jazz kommer fra de, man kan også argumentere at animasjon og film er noe de har mestrer selv om de ikke fant opp de konseptene.

Det er greit å være skeptisk, men jeg får så ferbannja avmsmak når folk slenger ting i store grupper som "massemedia" eller "vestlige media", har du sett alternativene? Det er regelrett propaganda fra første til siste ord. Media har alltid et narrativ, eller i grunn: ALLE har et narrativ, selv gode råd fra dine foreldre er farget av deres
erfaringer.
Selvfølgelig er det underbevisst det oftest skjer mellom enkeltpersoner, og mer planlagt i medienes sammenheng. Det beste tipset er å selvfølgelig prøve å lese nyheter fra så mange forskjellige kilder som mulig.

Historien skrives av vinnerne, er like sant som det er usant.

Historie er så mangt, det er slag, det er levekår, det rik og det er fattig. Før så ble historien skrevet av vinnerne fordi taperne ofte var utryddet.

Men etter 2 vi har det skjedd ett skifte i historieskriving og man er blitt mer opptatt av hverdagen, der man før leste om slag og generaler leser nå man om hvordan det var og vokse opp i ulike perioder.

I tillegg ser man en dreining mot at også tapene får komme til ordet eller man nyanserer bildet. Se på diskusjonen rundt hjemmefrontens likvidering er og rettsoppgjøret etter 2 vk. Så min påstand er at historien skrives først av vinnerne så av de nøytral/interesserte.

Alternativ historiefortelling er og like gammelt som historien, man har pyntet på historien siden Cæsars dager, i sine skrifter om erobringen av kelterne, Frankrike, så høres det ut som en endeløs rekke av seire og to apre dåder. Men vi i dag snakker det keltiske holocaust og at ett sted mellom 1 og 3 millioner mennesker døde. Og den keltiske kulturen ble utradert på kontinentet.

Historien ser jo også forskjellig ut fra hvor du er, afrikanske stater som har vært under koloniene har nok en skarpere retorikk på deres historie om kolonitiden enn det f.eks Frankrike har eller vi her i Norge.

Jeg tror det er få stater som kjøper Russlands retorikk om avnazifisering og lignende, men de bygger en historie utifra den mytologiske 2 vk eller fedrelands krigen som den heter i Russland og putte på hvorav stort og ærerikt Tsar Russland var. Men for Kona så bryr de seg katta, de ser en sjanse til å få billig gass og olje, samtidig som Russland og Vesten svekkes. Vinn vinn.

Så hva er det som er debunke fra usa sin historie, frem til 1 vk så drev de en imperialistisk ekspansjon, Cuba, fillipinene. Etter 2 vk skulle de redde verden fra kommunismen, gjennom krig, vold, drap. Tror ingen i verden i dag bortsett fra trumtpilhengere ser usa sine kriger som noe positivt.
Av nyere så fucka de og vu en opp i Afghanistan, Irak er kaos. De to krigene handlet om hevn og olje.

Og ja jeg kan være enige i at fra ett vestlig synspunkt så ble disse.krigen sett på som "gode" og riktige, men om 20 år så er kanskje de ikke vil det.

Og til slutt så vil vi jo legge våre egne meninger i vårt syn på historien. Det ser man jo støtt og stadig. The great displacement teorien f.eks er jo en et eksempel på verdikonservativ historie fortolkning, mens kvinnehistorie ofte er sett på som marxistisk historie.

The one duty we owe to history is to rewrite it. - Oscar Wilde

England har trollfabrikker som jobber i døgntid, og mesteparten av botaktiviteten i forbindelse med krigen i Ukraina på Twitter stammer fra Ukraina, ikke Russland. Er det nødvendig med kilder?

Det finnes jo mye litteratur om dette emnet. Er samfunnsendringer en funksjon av endringer i kollektive fortellinger, eller er disse fortellingene en funksjon av materielle forhold? Jeg vil si at begge perspektiver er nyttige.

I virkeligheten skifter de jo hele tiden, en ny erfaring erstatter fordom med virkelighet (?), og det siste halve århundret har vi også snakket en del om “konspirasjonsteorier” - som har fått en besynderlig stor utbredelse, da jo strengt tatt “konspirasjoner” nesten må sies å ligge til grunn for de fleste handlinger på samfunnsplan - det er ikke som om vi selv sitter på møterommene med de politiske aktørene heller.

Drapet på John F. Kennedy var betydningsfullt på mer enn én måte. I en forstand kan det kalles konspirasjonsteorienes locus classicus, som oppstod av det traumet det var for den amerikanske befolkningen å se sin egen president bli drept - med den uhyrlige muligheten at det var en konspirasjon, og ikke en sinnsforvirret lone gunman, som stod bak. Det er i mine øyne nesten mindre interessant om Lee Harvey Oswald stod bak eller ikke, enn at så mange kunne tro noe annerledes, og at vi fortsatt snakker om det. Jeg synes den offisielle forklaringen på 9/11 er mer overbevisende enn de alternative, men det er er igjen betydningsfullt at så mange er villige til å tro at ens egen regjering i kaldt blod drepte tusenvis av sine egne borgere. En tillit er åpenbart erodert, på et ganske fundamentalt plan. Fiendtlige påvirkningsoperasjoner kan stå bak et slikt bortfall av tillit, men det kan også senkning av levestandard. "The American Dream" - en storslått fortelling - er rett og slett ikke lenger relevant for mange.

I nyere tid står valget av Donald Trump som en traumatiserende opplevelse for mange amerikanere (og for så vidt nordmenn). Muligheten av å kunne hevde at en russisk påvirkningskampanje stod bak hans seier var formulert i Clinton-leiren allerede før valgnatten, og mange amerikanere var nok så villige til å ta til seg den forklaringen - Russiagate - fordi den leverte et alternativ til å konfrontere realisasjonen at man lever i et samfunn som kunne sette en slik mann i presidentstolen.

På samme måte kalte sosiale medier som Twitter og Facebook og aviser som The New York Times lekkasjen av innholdet i Hunter Bidens laptop “russisk desinformasjon”, på bakgrunn av et brev skrevet av 51 amerikanske etterretningstjenester som kom med denne påstanden. Dette var ikke sant, brevet utgjorde konspirasjonsteorien i dette tilfellet. At dette ikke gjør større inntrykk på oss, understreker et viktig poeng: Det er ikke først og fremst de forskjellige aktørenes effektivitet innenfor propaganda og psyops som bestemmer utbredelsen av deres fortellinger, men publikums vilje og behov for å godta en fortelling fremfor en annen, fordi den ene i mindre grad strider mot ens eget selvbilde enn den andre. Denne påvirkningskampanjen hadde konsekvenser for valget av Joe Biden, og var en innblanding i det amerikanske valget.

Samfunn kan bli grepet av paranoia på flere måter, og fiendebilder legitimerer maktstrukturer. Etter Sovjetunionens fall ble det klart for oss at vestlig etterretning i betydelig grad hadde overdrevet Sovjets militære kapasitet. Vestlige militærutgifter - militærets makt i vestlige samfunn - var med andre også betydelig overdreven. Ofte kan to motstridende fortellinger eksistere side om side - doublethink, som Orwell kalte det. En fiende er både allestedsnærværende og farlig og latterlig og inkompetent på én og samme gang, den første forklarer nødvendigheten av tiltak, den andre bekrefter oss i vår egen overlegenhet.

I mine øyne er det et sykdomstegn når et samfunn slutter å tåle alternative fortellinger, og når det med makt og utdefinering forsøker å stilne dem, blant annet ved å snakke om dem som skadelige og samfunnsnedbrytende. Det er også en smule absurd: Er ikke det vi ser og føler i våre samfunn nok? Behøver vi virkelig, og i så fall hvorfor, å bekrefte overfor oss selv og hverandre, “med høyttalere på hvert gatehjørne”, vår egen fortreffelighet?

Også journalistikk lider under en slik retorikk, ikke (nødvendigvis) i form av direkte sensur, men fordi innsatsen høynes: Plutselig er det en risiko forbundet for en journalist med å grave i et materiale og komme til en selvstendig konklusjon. Den eventuelt alternative fortellingen han eller hun kommer frem til, er ikke bare sann eller gal, plutselig er den også forbundet med en verdidom med sosiale konsekvenser. Jeg synes denne tendensen har blitt forsterket det siste tiåret eller to. En gang i tiden hevdet vi - som en selvinnlysende sannhet - at “han har uhyrlige meninger. Men han skal ikke sensureres”. Som en like stor selvfølge hevder vi nå “han har uhyrlige meninger. Ergo skal han sensureres”. “Deplattforming” er blitt forståelig.

Det ble mange eksempler fra USA. USA har etter andre verdenskrig vært verdens supermakt, og projiserer ikke bare militær og politisk makt, men forestillinger, fortellinger, om samfunnet og individets plass i det, økonomi, forbruk, populærkultur (musikk og film) mm. Ingen land har i denne tiden interferert mer eller hatt en mer disruptiv innflytelse på andre lands interne anliggender enn USA. Mens vi som kollektiv nå forteller oss at denne innflytelsen er positiv, “demokratisering”, kan fremtidens historiebøker godt tenkelig se det annerledes.

Åjo-de russiske stridvognene som rullet in i Ungarn 56, Prag 68 osv frem till Ukraina 2022 har nok hatt massivt ødeleggende effekt på generasjoner av folk i de landene.

Så blir spennende å se hva fremtidens historiebøker har å si om "demokratene fra russland" som strømmet ut av russiske stridsvogner i Butjsa og drepte massevis av kvinner,barn og andre forsvarsløse og slengte de i massegraver før de ble jaget vekk.

Til innlegget mitt ovenfor: Det skulle stå "51 (tidligere) etterretningsoffiserer" og naturligvis ikke "51 etterretningstjenester".

hollow: Hm? Jeg skjønte ikke stort av innlegget ditt, eller hva det har med mitt å gjøre. Var det muligens en affekthandling, fordi jeg skrev noe om hvordan man kan lese amerikansk politikk i et mindre positivt lys, så måtte du skrive noe - hva som helst - negativt om Russland i retur?

Kanskje en diskusjon som dette hadde vært mer opplysende hvis man forholdt seg til eksempler hvor deltagerne har mindre følelser investert. Men helt fri blir man jo aldri. Hvis man av fascinasjon har blitt drevet til å sette seg inn i kinesisk middelalderhistorie, kan denne fascinasjonen alene føre til at man blir mer mottagelig for visse lesninger av denne historien fremfor andre.

Og hvem vet hva man projiserer. Plutselig har en rekke atypiske individerer over hundre eller tusen år blitt foregangsmenn i en utviklingslinje. Jeg synes alternative fortellinger er interessante fordi detaljer som er irrelevante og usynlige i én fortelling, kan tre frem og være synlige og betydningsfulle i en annen.

Signaturen din, "where the light is brightest, the shadows are deepest" er for øvrig interessant. En mulig lesning: Hvor troen på ens egen fortelling er sterkest, ligger alt annet i det største mørke.

Kanskje de tenker at en leder, en regjering som dreper sine egne også vil kunne være i stand til å beskytte de og at
de syns det er letter å forholde seg til ideen om at USA selv sto bak 911 angrepene en tanken på at "hvem som helst"
kunne komme å angripe de på Amerikansk jord?

Det synes jeg er et godt poeng, og er en reaksjon jeg tror ligger bak mange konspirasjonsteorier om "verdensregjeringer" og lignende. Paradoksalt kan det virke som om det er betryggende for noen at man styres av onde genier enn av kortsynte opportunister, for da er vi virkelig fucked. En slags slektning av Stockholmsyndromet?

Hvis man tar en titt på "The Lockdown Files" som The Telegraph for tiden legger ut, er det nettopp det inntrykket - av kortsynte opportunister - man får, og ikke akkurat av vidtrekkende konspirasjoner.

Ønske om trygghet og at "noen" passer på er nok en av mekanismene som fører til konspirasjons teorier.

Hvis verden er utrygg og vanskelig å forstå kan det sikkert gi en følelse av å gjenvinne kontrollen hvis man skaper
sitt eget kaos, ett man selv har regien på, eller at man lager seg forstillinger om "noe" mektig som ligger bak det hele og
holder rattet når man selv har mistet styringen.

Ja eller at de vi tror styrer og leder oss egentlig svarer for noen andre, det være seg mystiske globale organisasjoner eller aliens.

Ja, nettopp. Det er ikke trygghetsskapende nattahistorier akkurat.

hvis man selv har diktet opp dette narrative da? For det var det jeg tok utgangspunkt i.