Satt her en dag og tenkte. (tenker mye rart når jeg filosoferer, men jaja)

Evolusjon er jo som kjent naturlig utvalg/den sterkeste overlever og viderefører LITT bedre gener til neste generasjon. sant?

Nå ser jeg verden og menneskeheten i det perspektiv, at vi ikke utvikler oss like fort som dyr og andre levende organismer rundt oss.

Syke mennesker som tidligere ville dødd, får hjelp og formerer seg.
- hjemløse og hardnarkomane får hjelp og det samme skjer. folk som før døde før de fikk formert seg, lever og bringer genet videre.
Hele "meningen" med naturlig utvalg er jo tilpasningsdyktighet og overlevelse. Men hva skjer når systemet brekker?

Mener så klart ikke at vi skal gi blaffen i de syke/fattige/forsjellige, det ville vært umoralsk. Men i hvilken retning mener dere vi går?
Andre levende vesener til slutt ta over posisjonen som "mektigste levende"?
Synspunkter?


- Visualn00b

Trenger vi strengt tatt å utvikle oss mer når vi er så tilpasning dyktige???

Men det stemmer nok

At vi har en velferdsstat som til en viss grad tar vare på "de svakeste", betyr ikke at de svakeste får like mange barn som de sterkeste. Mektige politikere og superkjendiser får fortsatt, i gjennomsnitt, mer avkom enn den gjennomsnittlige sosialhjelpsmottageren. Ikke tenk på evolusjon som en prosess hvor "de sterkeste" eller de best tilpassede overlever. Tenk heller på det som en prosess hvor enkelte varianter/individer får mer avkom enn andre.

Og uansett: Tankegangen din baserer seg egentlig på en misforståelse av evolusjonen, siden evolusjon ikke har noen bestemt "retning" eller noe bestemt mål. Det er ikke slik at "hensikten" er å gå fra dårlig til bedre, f.eks. Evolusjon er bare en meningsløs prosess. Og med moderne genteknologi kan man i tillegg velge bort uønskede gener for å skape "designerbarn". Denne teknologien blir selvsagt videreutviklet og mer utbredt i fremtiden, parallelt med at vi utrustes med implantater og nanoroboter som bl.a. kan øke intelligensen vår og gi oss nye egenskaper.



Mennesket er ikke nødvendigvis den "mektigste" arten selv om vi er den arten som setter synligst preg på selve jordoverflaten. Man kan liksågodt se på rotter eller mus som de mektigste, hvis det er kvantitet som teller. Diverse fluer og maur kan også være aktuelle kandidater. Vi klarer ikke å utrydde noen av disse, samme hvor hardt vi prøver.

Men det er selvsagt bakterier og virus som egentlig er de mektigste, i den grad det gir mening å snakke om makt i naturen. Bakterier utvikler resistens mot antibiotikaen vår, og kan godt ta knekken på oss. Diverse virus kan også f.eks. modifiseres av mennesker, for derved å bli dødbringende våpen.

Også kan man jo spørre seg: Hvorfor skal vi på død og liv etterstrebe mer makt? Og hvorfor skal vi absolutt bli flere? Holder det ikke med 7,2 milliarder mennesker, når vi vet det blir stadig mindre dyrkbar landbruksjord per capita? Og når vi vet at fremtidens mennesker må ty til krig for å kjempe om stadig svinnende naturressurser på en planet hvor artsmangfoldet desimeres grunnet en menneskelig rovdrift som allerede har løpt løpsk?

Som Zabbath skriver, så fører ikke automatisk det at de svake (over)lever lenger at de også fører genene sine videre. Kronisk syke som "holdes i live" får nok som gruppe svært lite avkom sammenlignet med normalbefolkningen.

For det første, det er ikke de sterkeste som overlever, det heter survival of the fittest: Altså den som er best tilpasset. En fugl med langt nebb finner flere insekter bak barken på trærne enn en med tjukt nebb. Men hvis omgivelsene endrer seg, og det blir mer nøtter enn insekter, ja da er det den med tjukt nebb som har best sjangs.

Det vil altså si at det individet som er mest tilpasset et menneskelig miljø, også vil være den som klarer seg best i et menneskelig miljø. Og i teorien får flest barn som igjen kan klare seg bra under de samme omstendighetene.

Men forskjellen på oss og dyr, er at det finnes ikke ett menneskelig miljø. En ape må kunne klatre, akkurat som sine oldeforeldre. Men at våre oldeforeldre måtte gå i fjellet hver dag for å få mat, spiller ingen rolle for oss i dag. Det har vært utallige slike skifter i løpet av de 200.000 årene menneskene har eksistert. Og vi har betydelig lengre generasjonsspenn enn den berømte bjørklurvemåleren, et anslag er at det tok cirka 50.000 år for oss å utvikle forskjellige typer hudfarge. I dag har vi erobret alle klimatiske miljøer, og skapt våre egne "lokale" omgivelser som vi i høy grad kan endre når det passer oss.

Nettopp det at menneskene kan endre sine egne omgivelser, og kontinuerlig endre sine egne normer, gjør at vi egentlig ikke har noe å tilpasse oss til. Men det beviser også at mennesket allerede er den mest tilpasningsdyktige arten som finnes. Vi endrer verden rundt oss fortere enn DNA-et kan holde tritt! Om det er bra eller dårlig er en helt annen debatt, men det tar nok litt tid før en annen art tar fra oss førsteplassen...

Det er dessverre en utbredt myte at menneskets evolusjon går saktere i dag enn "før i tiden". Sannheten er at evolusjonen -- i den grad det gir mening å snakke om fart når man diskuterer evolusjon -- går stadig fortere for menneskets vedkommende, selv om vi har en velferdsstat, og selv om det er svært lite krig, død og elendighet sammenlignet med hvordan det var for bare hundre år siden.

Det folk later til å glemme, er at evolusjon er en prosess som vanligvis jobber langsomt, over millioner av år. Nå har vi teknologi som lar oss gripe direkte inn i evolusjonen, manipulere gener og endre våre egenskaper. I tillegg har vi et bevisst forhold til alt dette. Derfor kommer vi til å se mye større evolusjonære endringer de neste hundre årene, enn vi har sett de forrige ti tusen.

Men det store spørsmålet er selvsagt om det er ønskelig at mennesket skal være det dominante pattedyret på denne hardt prøvede planeten, hvor arter dør ut over en lav sko.

Svaret er nei.

http://vhemt.org/

Og det er dette som er så fint med evolusjon; sykdommer.
Når flere og flere mennesker blir samlet på et relativt lite geografisk område vil spredning og mutasjon av bakterier og virus skje mye hyppigere, og til slutt har man resistente drapsvirus som tar knekken på alt og alle som har dårlig forsvar mot disse.

Naturen ordner opp av seg selv, og det er fint lite vi kan gjøre med det.

Ref. Svartedauden, AIDS og svine/fugleinfluensa.