Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  11 4099
Skrev ett innlegg her en tid tilbake om depersonalisering derealisering. Hatt d i 3 mnd etter periode med mye angst og prøvde mdma og hasj ett par ganger, så ingen missbruk altså. Siden ett angstanfall jeg fikk den 22mai har jeg ikke følt meg normal i det hele tatt, ting virket uvirkelig nummen ekkel følelse av omstendighetene meget lyssky etc, synkront med dette kom helt syke tanker om jeg eksisterer? Eksisterer dere? Eller er alt et produkt av min fantasi? Er jeg egentlig død? Osv ingen grenser for hvor syke tanker jeg har. "Uvirkelighetsfølelsen" føler jeg er delvis borte, men disse tankene går ikke vekk jeg tror halveis på det og har blitt et slags OCD mønster av det hele. Har gått til dps å fortelt alt, går der jevnlig i terapi pga dette. (Aldri vert borti psykiatri før dette). De er bastante på at det bare er angst, og at jeg ikke er psykotisk. Jeg selv mener dette er ekstreme tanker og grensepsykotisk, men det er vel kansje ikke så viktig med en merkelapp på det. Viktigeste er hvordan jeg skal komme meg utav dette her! Jeg føler meg helt alene, me against the world literally for jeg kan aldri bli 100% sikker på at alt ikke er fiksjon. Har masse gode venner og støttende familie, alt der er på plass. Vet noen mener det kan være bra refleksjoner osv, filosofisk. Men jeg er på ingen måte noen filosofisk type, så dette er på ingen måte noen sjelemessig berikelse. Dessutten normale folk kan tenke på det, å glemme det etter 10sek å forsette med live sitt, men jeg blir stiv av skrekk. Viss jeg f.eks får en melding akk når jeg plukker opp telefonen tenker jeg "det kan ikke være tilfeldig" bare fått helt urasjonell tankegang. Jeg fungerer 100% i d daglige, var sykemeldt en stund men er tilbake i jobb å det går bra. Men jeg har generelt veldig dårlig livskvalitet av dette når jeg skal stille spm til absolutt alt. Andre kan nyte en fin middag f.eks med gode venner, men jeg tenker hvordan sitter vi her på en kule som svever runt solen? Vi er bare dyr, vi ser rare ut blabla. Hvordan kan jeg være sikker på at dette faktisk skjer? Eller at det ikke er en drøm.

Grunnen til dette er så fælt, er at selve fundamentet det hele livet mitt er bygget på stiller jeg meg kritisk til. Det går ikke ann å leve sånn så dette, men jeg vil helst ikke dø heller for er like usikker på hva som skjer da. Det er som å våkne opp etter 24 år å "forstå" at jeg er blitt lurt at alt er en vits osv.

de som har DP/DR sliter merkelig nok med nesten identiske tanker å det skal visst gå over av seg selv. Problemet er at jeg stoler ikke på at filmene jeg ser på youtube om det faktisk er reelle, at dette er ekte erfaringer osv. Jeg føler meg FULLSTENDIG alene i universet? Husker når helvete startet alt var uvirkelig plutslig ble tankene om universet kastet inn i hode mitt mens jeg lå i senga. Aldri tenkt på det på denne måten. Det å være ett menneske skremmer meg, er akk som en robot i first person mode i ett spill.

Vet dette høres helt psykotisk ut for folk som ikke har opplevd det, men det er visst ganske vanlig når dette faenskape slår inn. Føler jeg er i Helvete bokstavlig talt? (Nå tenkte jeg kansje jeg er det?)

Det skal sies at det går bedre enn det gikk, kommer meg på jobb å fungerer i sosialt samvær. Men blir bombadert av disse sinnsyke tankene vert sekund

Jeg trenger sårt hjelp. Er satt på remeron s 30mg (Mirtazapine) ett antideppresiva, vet ikke hvor mye det hjelper.. går bedre men langt ifra optimalt. Dette kombinert med netopp oppstartet kognitiv terapi. Kan ikke si jeg har mye troen. Jeg prøver å spise sunt, å trener ver dag og tar vitaminer. Jeg er en fighter! Det vet jeg, men vil det skal gå over nå. Vil tenke på vanlige ting som hva jeg skal ha til middag osv, ikke hvorfor jeg er ett homosapiens som jeg aldri kommer til å finne ut alikevell, men jeg får det faen ikke til! Tar ingen rusmidler å alkohol i moderat bruk i sosiale sammenhenger. Sosial ver dag.
Føler jeg jør alt rett, men er redd jeg skal "klikke" dø eller det som verre er. Har i tillegg helseangst å tror jeg skal dø hvert øyeblikk (tror helt genuint at jeg skal dø i nermeste fremtid) vet ikke av hva men den tanker følger meg. Dette er jævlig trist kjøpte bolig rett før dette fikk fast jobb alt på stell 24 år ung og "lovende" nå klarer jeg ikke fokusere på noe som helst "vanlig"

JEG TRENGER ALLE TIPS DET MOTTAS MED UMÅTELIG TAKKNEMMLIGHET! noe som kan speede opp recoveryen evt, overbevise meg om at verden er ekte u name it setter pris på alt!

Til dere freaks som orket å lese alt dette tusen takk! <3
Noen vil si at hodet vårt er en slags antenne som tæpper inn på tankefeltet til alle rundt oss. Tanker kommer og går, som skyer på himmelen. Noen av tankene kan være dine, andre , ikke så mye. Hver tanke kan gi oss en reaksjon; de som får oss til å reagere mest, er som regel de vi følger lengst. Fordi hodet vårt er programmert fra urtiden til å lete etter potensiell fare.
Ikke identifiser deg med alle tankene dine. Legg merke til dem. Ikke stritt imot. De vil bare gjøre at de kommer oftere.
"What you resist, persist" Henry Ford

Høres ut som du gjør mye bra for deg selv. Jeg vil anbefale deg å starte med meditasjon. Minst 15 min daglig, helst 30 min eller mer.
Det finnes utallige meditasjonsguider på youtube, men de du skal ha tak i er REN OBSERVASJON, uten å identifisere med ting. Bare legg merke til, og skriv en mental merkelapp på" åja, disse tankene igjen" ; og gå tilbake til observasjon av pusten og kroppen.

Lykke til.

Når det gjelder om verden er ekte; Det sies av noen at hele vår verden kan være en meditasjon/fantasi gjort av "a supreme being" utenfor vår forståelse. Hva om det stemmer? Kanskje du, som er en del av dette vesen (som vi alle) har fått en innsikt i dette faktum?
Uansett om verden er "ekte" eller ikke. Det vi opplever og føler er ekte. Likesom du tar med deg en opplevelse eller følelse fra en drøm du har om natten i minnet ditt. Så gjør ditt beste for deg selv og andre, det virker som du allerede gjør mye bra <3
Sist endret av Mooz11; 25. august 2017 kl. 22:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Slet litt med noe lignende etter en hard badtrip på sopp. Følte at jeg ikke kunne være sikker på om ting var ekte eller ikke.
Prata med en kamerat om det, og han spurte "men, har det egentlig noe å si?", og egentlig så har det jo ikke det. Det eneste du kan være helt 100% sikker på er at du opplever virkeligheten sånn du opplever den. Og om alt er fake så får det rett og slett bare være sånn da.
Hvor lenge slet du med det da? takk for svar btw
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Jeg har opplevd nøyaktig det samme som deg, og kunne ordrett beskrive det på samme måte. Det er nå 6 år siden dette inntraff, som et resultat av et halvt år med uforsvarlig bruk av psykelika. Folk er forskjellige, og det er ingen universale midler eller teknikker som kan få folk ut av den tilstanden du beskriver. Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring, men jeg regner med at det vil være til hjelp.

Først, the bad news. Dette kommer til å ta tid. Det er ikke sånn at du plutselig våkner opp en dag og føler deg bedre. Denne prosessen går så sakte at det vil kjennes håpløst ut til tider, og du kommer antakelig aldri til å riste det 100% av deg. Ikke fordi du er fanget i denne tilstanden for alltid, men fordi dette er en såpass stor trøkk på din egen mentalitet og virkelighetsoppfatning at det ikke er mulig å glemme den, og den vil derfor ligge subtilt i bakgrunnen og kan gjenutløses av visse faktorer. Vet ikke hvilket forhold du har til rus, men om du røyker, blir du nok desverre nødt til å legge bønna på hylla, hvertfall for en god stund framover, sammen med annet psykelika.

Vet ikke dette hørtes spesielt oppmuntrende ut, men her kommer de gode nyhetene. Du kommer til å bli bedre. Det kan jeg garantere 100% sikkert. Helt bra også. Har selv hatt lange perioder, der jeg ikke har tenkt på DP/DR i det hele tatt, men så kan det komme tilbake, eller ligge der som et svakt minne. Faktisk er det sånn at det kjennes helt umulig å komme ut mens du sitter i det, mens når du er "frisk" klarer du ikke forstå hvorfor du stressa du så mye over det, og om det skulle komme tilbake er du bedre og bedre rustet for å takle det hver gang. Jeg håper denne garantien min kan gi deg litt trygghet.

Som jeg sa, er du nødt til å belage deg på at dette kan tid, men av egen erfaring burde du begynne å bli bedre nå som det har gått tre måneder. Du bare skjønner det ikke selv før det har gått mer tid. Når det har gått 3 måneder til. Vil jeg at du poster en oppdatering her, bare for å bevise poenget mitt
Det er mye bearbeiding som må til, og det er bra du snakker med en fagperson som hjelper deg med dette. Jeg regner med at du går til samtaleterapi, der meningen er å få deg til å bearbeide angsten din ved å snakke om den. For dette er faktisk bare angst. Jeg vet at det kjennes så omfattende ut at det må være noe mer, men angsten kan ta mange former, og utløse de følelsene og tankene du har, antakelig fordi dette er noe du har tenkt mye på før det inntraff.

Mine tips:
Gå lange turer for deg selv. Dette er sinnsykt bra for å bearbeide tankene dine fordi du ikke har noen distraksjoner, samtidig som bevegelse gir et utløp for fight-or flight-responsen, som er på høygir når du har angst.
Tren masse, og spis rikitg. Fysisk og mental helse henger tett sammen, og via trening får du også utløst masse dopamin, som gjør sinnet ditt enklere og hanskes med.
Utfordre deg selv, og prøv nye ting. Ingenting booster tilværelsen din mer enn mestringsfølelse. I tillegg vil nye impulser gjøre virkeligheten mer "virkelig".
Vær sosial. Husker selv hvor lite fristende det er å være med andre når man er i denne tilstanden, men det å late som du er "normal" vil etterhvert også gjøre at du føler deg mer normal. Å isolere deg vil bare øke følelsen av at du er distansert fra virkeligheten rundt deg.

Ville også gitt scullcap som kosttilskudd et forsøk. Har selv merket at dette senker angsten betraktelig, og bedrer også nattesøvnen, som er vital for at du skal føle deg bra.
Her var det masse bra lesning wormhole,.nei jeg har bare prøvd hasj å mdma 2 ganger ver i løpet av hele live. Drikker knapt alkohol så har vert forholdsvis fornuftig av meg. Men har sett andre tilfeller der d ikke skal ta mer enn en joint for å havne i d. Jeg er også redd for at dette kan få en kraftig trøkk på mitt sinn ja, men d går vel bedre etter vert. Trener masse å er sosial ver dag siden jeg havnet i det. Så får vel bare ta tiden til hjelp. Lurer på hvordan jeg plutslig skal tro det er ekte når jeg tror d omvendte men dpdr kan nok jøre mye rart. Takk for svar!
Høytfungerende idiot
wormhole's Avatar
Sitat av camaroz2886 Vis innlegg
Her var det masse bra lesning wormhole,.nei jeg har bare prøvd hasj å mdma 2 ganger ver i løpet av hele live. Drikker knapt alkohol så har vert forholdsvis fornuftig av meg. Men har sett andre tilfeller der d ikke skal ta mer enn en joint for å havne i d. Jeg er også redd for at dette kan få en kraftig trøkk på mitt sinn ja, men d går vel bedre etter vert. Trener masse å er sosial ver dag siden jeg havnet i det. Så får vel bare ta tiden til hjelp. Lurer på hvordan jeg plutslig skal tro det er ekte når jeg tror d omvendte men dpdr kan nok jøre mye rart. Takk for svar!
Vis hele sitatet...
Det er helt riktig at en joint kan være alt som skal til. Både for meg selv og flere andre jeg har snakket med, er det ofte et panikkanfall som følge cannabis det som starter en lengre periode med DP/DR. Jeg var altfor glad i røyke før jeg pådro meg dette at jeg ikke ville legge fra meg noe som hadde gitt meg så mye, til tross for at det nå var ubehagelig. Jeg prøvde liksom å "lære meg å røyke på nytt". Ekstremt idiotisk. I den perioden jeg har hatt DP/DR har 4-5 av de værste periodene blitt utløst av røyking. Jeg har nå lagt fra meg dette for godt, men er veldig sikker på at jeg kunne spart meg for mye om jeg hadde innsett dette tidligere.

Ikke nøl med å sende meg PM om det er noe du lurer på
Anonym bruker
"Sjokkert Sfinks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Opplevde noe lignende første gang på MDMA. Kunne ikke kjenne igjen mine egne ting. Fant en mobil jeg ikke trodde var min, og ble helt forbløffet når den lot seg åpne med min kode. Så hvis du har slitt psykisk, så er det kanskje en versjon av dette, som er blitt forsterket og henger igjen?

Tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp, du skriver jo at du allerede går i behandling.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Hei tenkte at det kansje var på tide med en oppdatering viss det er noe interesse for det. Som du sa wormhole så går d faktisk bedre og bedre, glemmer det ut til tider. Men det blir som et slags ocd mønster det er vanskelig og komme seg utav. Forstår ikke koss jeg har kunnet levd på denne kula tidligere uten å ha tenkt over hvor loca det faktisk er. Men alt i alt d går bedre og som du sa d skjer ikke over natten!
▼ ... noen uker senere ... ▼
Jeg har også opplevd det du beskrev innledningsvis, etter å ha trippet intenst på sopp for noen år siden. Det kom i perioder etter trippen, ofte når jeg var alene og fikk litt tid til å "reflektere". Det var ganske ubehagelig og trist å tenke at hele universet var skapt i mitt hode, og at alt jeg har opplevd, lært og tenkt kun er et resultat av din egen fantasi. Og jeg følte meg også veldig alene da jeg "innså" dette. Dvs. jeg trodde ikke på det 100%, men stilte meg ofte spørsmålet om det kunne være en mulighet for det.

Men så begynte jeg heller å tenke hvor sannsynlig dette egentlig er, og konkluderte i at det høyst sannsynlig ikke er tilfellet. Hvorfor skulle min egen fantasi giddet å skape den dritirriterende naboen som spiller musikk hele natta når jeg skal på jobb dagen etter, eller minusgrader, som jeg virkelig hater? Og hva med alle verdens konflikter, sult- og naturkatastrofer? For meg hjalp det å tenke slik, og innse at "lille meg" ikke kunne skapt alt dette på egenhånd. Det er rett og slett for omfattende, stort og komplisert til at jeg kan konkludere med verden er i hodet mitt. Og dersom jeg mot formodning skulle ta feil, får jeg heller ta det problemet når jeg dør, og leve og ha det gøy i mellomtiden.

Dersom jeg røyker sterk weed kan jeg fortsatt noen ganger undre meg over dette, men da ikke noe mer enn noen minutter. Og det stresser meg heller ikke lenger da jeg vet at de tankene uansett snart vil forsvinne, som tanker alltid gjør. Men da blir det mer filosofering enn en overbevisning til seg selv.

Jeg vil for øvrig anbefale deg (og andre) å se dette foredraget av Sam Harris, der han bl.a. tar for seg dette, samt mye annet interessant vi mennesker tenker. Sam Harris er nevroforsker, filosof, forfatter og samfunnsdebattant. En interessant og smart fyr, som også har erfaring med MDMA, LSD, og sikkert sopp også. Foredraget koster 5 dollar, og er absolutt verdt det.

Legger ved traileren her
https://vimeo.com/ondemand/wakingup/115712819
Anonym bruker
"Lei Storkobbe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ler litt når jeg leser igjennom andre sine erfaringer med DPDR, er så mye jeg gjenkjenner meg i, ganske komisk å lese at andre har de samme tankene. 3 år siden min dpdr ble utløst, er vel 50-60% recovered. Vil anbefale flere å sjekke ut det Bruce Wayne linket til, Sam harris er veldig intelligent.
▼ ... over et år senere ... ▼
Anonym bruker
"Hoppende Fe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Spennende å lese at flere har opplevd det samme som meg. Jeg spiste en god neve fleinsopp for noen år siden og følte selv at min bevissthet var alt som fantes. Men det dabbet av etter noen uker, innså at det bare var tull.

Nå liker jeg å gå inn i den «mindset» når jeg mediterer, men da velger jeg det jo selv. Flein kan virkelig vri opp/ned på alt, spinnville greier!