Hei. Lager denne posten her for føler jeg henger etter en tynn tråd nå. sorry for at det blir en jævlig selvopptatt tekst men vet ikke hvor eller hvem ellers jeg skal snakke med dette om.

Så, jeg er i ferd med å droppe ut av universitet for 2 gang nå. har ingen jobberfaring, ingen venner og sikkert sosial angst (har aldri vært hos noe psykolog da) har vært en ekstremt sjenert type hele livet mitt ihvertfall.

Føler jeg ikke har utviklet på noe som helst måte på 5 årene. Dagene mine består 95% av å sitte på pcen og generelt sløse tiden på youtube og annet dritt, får ingen lykke ut av noen som helst ting. Det eneste jeg ser fram til i hverdagene er vektløfting som jeg begynte med i fjor, og er egentlig det som holder meg "sane" for øyeblikket for det er ihvertfall et avbrekk fra den forbanna pcen og det eneste jeg har framgang på. jeg lever på studentlån nå og har samla opp en god sum i lån, uten å oppnå noe.

Tror hovedproblemet mitt er at jeg rett og slett gjør ingenting, jeg burde ha masse motivasjon til å f.eks skaffe en jobb. Når jeg faktisk klarer å samle motivasjon til å lete gjennom jobbannonser ender jeg opp med å havne i en negativ tankespiral og ikke søke på noe. og ja jeg vet jeg er en lat idiot for å gjøre dette.

På dette punktet skjønner bare ikke hvordan jeg skal fikse det satans tilfelle jeg har skapt her med masse lån, sosiale egenskaper nedi grøfta, svært lite livserfaringer, ingen venner, ingen jobberfaring og i en fremmed by hvor foreldrene tror jeg studerer. Lever et liv uten mål og mening for øyeblikket og vet jeg må endre det.

Har noen noe tips på jobb eller et eller annet? har innsett at jeg klarer ikke finne ut av noe fornuftig på egenhånd.

Du sier du studerer. Har du prøvd å sjekke om studiestedet ditt tilbyr noen form for psykolog eller veileder? Det er vel såvidt jeg vet ganske lange ventelister på dette for tiden, men det er verd å sjekke det ut.

Hvor gammel er du?

Høres ut som depresjon for meg

Indeed. Høres ut som en sak for fastlegen din, hadde sagt det du formidler her og be om en henvisning. Ikke godta cipralex som behandling, du trenger en spesialist som en stabil og konsekvent støtteperson når du kjenner på tanker som det her.

Prøv, ikke la de tankene om hva, hvorfor og hvordan sparke bein på deg. Enten så er det verdt forsøket, eller så prøver du noe annet. Lykke til!

Tror egentlig mye av problemene dine løser seg bare du får jobb. Psykolog kan du snakke med gjennom fastlegen eller sikkert skola.

GJØR TING!
Deilig banalt, svaret på alt som er vanskelig med mindre det handler om å gjøre for mye ting.
Drop alt på internett som ikke er forskning.no og sophieelise.blogg.no for en dag, bak et brød(!), mekk en matpakke med det brødet og gå tur mens du hører på siste plata til tribe called quest, finn en plass i nærheten av et ok+ tre og spis matpakka di mens du ser på treet og jeg kan hundre prosent garantere at livet vil se minst en hel prosentandel lysere ut.

Du kan jo prøve å bare søke på mange jobber. Man opplever veldig fort at humøret stiger når man har en jobb å gå til. Trenger ikke være drømmejobben, det viktigste er å komme seg ut.

Du kan jo høre med legen om du kan bli henvist til DPS og prøve kognitiv terapi. Det har hjulpet en hel del folk i samme situasjon.

Begynn å gå i skogen! Det har en rekke fordeler, på mange plan. Begynn helt smått, gjerne bare en halvtime. Så skal du snart se at turene blir automatisk lengre, og du vil ikke klare deg uten etterhvert! Dette vil igjen gi ringvirkninger til andre aspekter i livet ditt. Lykke til.

Begynn med å ta kontakt med fastlegen, høres ut som du er kommet inn i en depresjon.

Enig med relevant. En jobb løser det meste. Jobb er sannsynligvis den beste behandlingen for den eventuelle depresjonen også.

jeg får tvinge meg selv til å sende noen jobbsøknader på steder da. men liker ikke tanken av å gå til fastlege, har ikke vært hos noe lege siden barneskolen

Droppa ut sjæl 2 ganger, studerer nå for 3 gang. Har en del gjeld, kvitta meg med halvparten så langt. Finn en jobb eller studie som ikke føles ut som en byrde. Trenger ikke være at du brenner for det nødvendigvis. For min del holder studiet mitt og deltidsjobbene mine meg gående. Det er dager jeg bare kaster bort tiden foran datamaskinen, men jeg har alltid forpliktelser å forholde meg til. Fint at du trener, det har sikkert vært redningen din.

Usikker på om du trenger å gå til legen, men anbefaler deg å søke litt rundt etter en deltidsjobb og om ønskelig planlegge studier for neste år allerede nå. Så har du også noe å jobbe i mot. Lykke til!

Også enig i jobb. Det er døden for mennesket, ihvertfall mange av oss, inkludert menn, å ikke ha noe meningsfylt å gjøre.
Og det bør gi inntekt.

Kan det være denne vegringen for å be om hjelp som gjør at du føler håpløshet? Kontakten din med helsevesenet er konfidensiell. Du burde absolutt ikke føle noen skam for å be om hjelp.

Desto fortere du innser det, jo fortere vil du kunne ta utbytte av det systemet som støtter mennesker verden over. - I Norge har vi en unik situasjon som gjør at du får dette gratis, og for å være ærlig; du har ikke klart det selv, når resultatet av handlingene dine så langt tilsier ingen fremgang er det verdt å revurdere standpunktet ditt.

vel jeg lagde denne tråden som bokstavelig talt ber om hjelp så jeg må være da være på rett spor? må si det svei noe jævlig inne av å bare lage tråden her, hadde panikk i flere timer og tok timesvis å sovne. turte heller ikke se på noen svar før i dag. og det er bare av å poste anonymt på nettet. hva er det legen kan tilby som gjør det verdt det å leve med panikk fram til legetimen og mest sannsynelig i ukesvis etterpå? hvis jeg klarer å finne noe jobb så fikser sikkert de fleste problemene av seg selv som folk sier her

Det har jeg full forståelse for, virkelig. Det er urettferdig at noen av oss skal slite med kompleke følelser og opplevelser som dette, og en jobb vil definitivt hjelpe. Jeg tenker også at å få hjelp til å mestre blant annet panikk vil være mer hjelpende i lengden

Panikk eller angst og uro er legitime følelser vi har for å kunne redde oss ut av truende situasjoner, biologisk sett. Når ‘bryteren’ for den her tilstanden trigges av situasjoner som ikke er truende har du en utfordring som ikke ligner grisen!

Du er ikke alene, selv brukte jeg årevis på å be om hjelp og jeg ville klare det selv!

Det er viktig at du ikke ser etter en quick-fix, det vil sannsynligvis bite deg i rævva igjen når det kommer til stykket. Håper du kan ta tyren ved hornene, når du er klar. PM meg om du vil lufte tankene og få tips om hva du evt. kan gjøre, uten å oppsøke helsepersonell.