For å være ærlig, har jeg vanskeligheter for og tro den historien der, så fremt du ikke kan linke til nyhetsartikler.
Altså en hel blokk stod i brann og folk fløy ned fra blokka i fyr og flamme? På grunn av at noen unger lekte med fyrsikker i senga?
Så lenge du ikke kommer med nyhetsartikler så velger jeg å tro at det bare var en vond drøm.

Hadde det vært sant hadde du jo hatt traumer i mange år fremover, ikke bare vært redd for levende lys i noen måneder.

Var jævlig redd for han karen her:
http://4.bp.blogspot.com/_XMpTobz5lSw/TSW5LtEzsFI/AAAAAAAABXA/KQb4OhaLQGo/s1600/Gullars.jpg
uten at jeg helt vet hvorfor, hehe.

Også denna figuren her, var med i en av tintin episodene:
http://a4.sphotos.ak.fbcdn.net/hphotos-ak-ash4/s320x320/423008_10150564624101500_12936316499_9690427_709726621_n.jpg

Du må være ganske tung for å synke i en sandkasse

http://www.sokndal.kommune.no/var/plain/storage/images-versioned/30181/2-nor-NO/sandkasse1.jpg

Jeg kom på en ting til. Ifra jeg var lita til jeg ble rundt 8-9 år så var jeg dritredd for julenissen. Når mamma hang opp julestrømpen min natt til juleaften så måtte hun hvert eneste år henge den på utsiden av soveromsdøren.. slik at julenissen ikke skulle komme inn på rommet mitt.
Ca da jeg ble 10-11 år så skulle jeg sitte våken for å kunne få meg en titt av denne julenissen. Jeg ba mamma om å henge strømpen på sengen min, slik som lillebroren min hadde det. (Haha!) Mamma gjorde som jeg sa, og jeg gjorde et tappert forsøk på å holde meg våken. Slik ble det ikke.
Jeg våknet av at mamma åpnet soveromsdøren min for å se som jeg sov. Det var sent. Selvfølgelig siden hun måtte vente til jeg hadde sovnet, slik at hun kunne hente strømpen for å fylle godteri i den. Jeg tittet forsiktig over teppet, og jeg fikk øye på mamma som spurte hva jeg gjorde våken enda. Jeg momla at jeg ventet på at julenissen skulle komme, og at hun måtte gå ut av rommet. (Mamma sa nemlig at julenissen ikke kom om vi ikke sov.)
En liten stund senere åpnet døren seg, og jeg titta igjen forsiktig. Der kommer julenissen inn med en kurv med forskjellig godterier. (Kurv? Really mom?) Det er noe av det skumleste jeg noen sinne har opplevd. Jeg gikk fem på!
Dette var ansiktet jeg så. Jeg startet med å hyle det høyeste jeg kunne, og rope på mamma. Hun tok av seg masken og fikk roet meg ned.
Jeg måtte sove sammen med mamma og pappa den natten. Jeg fikk ikke med meg at det var mamma bak masken heller. (Jeg var vel så redd at jeg bare var glad for å se mamma. Jeg skjønte værtfall ikke greia.)

Ikke nok med det. Vi hadde en tradisjon om at vi spiste julemiddagen og åpnet pakkene hos min mormor. (Ikke nå lenger da hun er gått bort. May you rest in peace.) Når det blir pakketid banker det på døra, jeg var den som løp for å åpne den. Der er'n igjen vettu... samme jævelen som hadde skremt meg dritten ut av meg tidligere. Kostymet hadde onkel kledd på seg for å komme med pakker til meg, mine søsken og søskenbarn.
Jeg spurta inn i stua, og ba alle som å komme seg under stuebordet. Jeg pilte under bordet og gråt som bare det. Der ble jeg sittende til "nissen" hadde dratt. Jeg så ikke på han engang.

Det var en traumatisk opplevelse. Idag liker jeg ikke jul noe spesielt. Jeg må også bare nevne at mormor hadde det STYGGESTE og SKUMLESTE jule-dolokket EVERRRR. En julenisse. Og den var av en slik type med hår.

Forresten... sjekk dette bildet.
Kjipt hæ? Måtte skrive alt på nytt. Dritt.

Jeg hadde skikkelig feber en gang som resulterte i hallisunasjoner.
Husker bare at jeg lå i senga mi, og kikka på døra. Den pulserte noe voldsomt, og bøyde seg over meg før den retta seg opp igjen. Den krympa, forstørra seg, flytta på seg, etc. I noen sekunder var jeg overbevist om at dette var en onskapsfull dør som ville krøste meg.
En veldig absurd opplevelse.

Skumleste jeg noen gang har opplevd som liten ... Vet ikke om det er det skumleste, men jeg vet det er den gangen jeg var reddest.

Så til historien.

Jeg var vel 10-11 år, min barndom var jeg mye ut på sjøen å fisket sammen med bestefar og slik, så jeg var ikke så gammel da jeg fikk gjøre båten med påhengs ( 9,9 hk ) alene ut på fjorden. Så var det denne sommeren da, jeg å en venn av meg var ute på fjorden å fisket da vi oppdaget noen jenter på våres alder som badet på en strand ikke så langt unna. Som gutter vi var så fant vi jo fort ut at vi skulle tøffe oss å slik, så fant ut vi skulle ta å kjøre mot land der di jentene badet med bånn gass for å gjøre en 90 grader å lage noe digre bølger for dem. Påhengsen ble startet, vi kjørte 200 meter fra land, for å så rett mot stranden der di jentene badet så fort påhengsen klarte. Store glis rundt trynene på oss 2 gutta, 90 graders svingen ble utført ca 10 meter fra land, vi kunne se at jentene ble skeptisk til "manøveren" våres å var på vei ut av sjøen, men i det 90 grader manøveren ble gjort så vinket Evinrude 9.9 farvel og ville heller hilse på "havets bunn" ... kompisen satt framme i båten å flirte, jeg sjokkert og lurte på hva faen hendte, og kompisen hadde fremdeles ikke forstått hva som hadde hendt for han skreik "gi gass, gi gass" hvorpå jeg måtte si at jeg ikke hadde noe å gi gass med.

Så i sjokk og mistro så måtte jeg bare ta årene fatt. Det var vel ca. 2 km hjem til bryggen våres og jeg hadde litt tid på la ting synke inn, men hadde ikke klart å komme på noe bra å si for hvordan jeg skulle forklare det som hadde hendt for hverken min far eller bestefar som eide båten. Vel uansett, nærmer meg bryggen våres, og ja, hvem andre enn min far står på land med armene foldet å ser på skamfulle sønn ro i land. Jeg aner ikke hvordan han fikk vite om det, men bygda er jo liten så jungeltelegrafen må jo han fungert utrolig fort. Far ser jeg ror til kai og han sier bare morskt, "ja hvor er påhengsmotoren nå da ?" ... det var mye " ååå æææ, jaaa" ... å det var vel her jeg må ha vært det reddeste jeg noen gang har vært som liten.

Det skal sies at jeg ble pent nødt til å ro tilbake der jeg hadde mistet påhengsmotoren, forklare meg i detalj for hvordan det hadde hendt og hvorfor, å med den respekt man hadde for far så var det vel ikke noe å forsøke å lyve om. Det ble ikke sagt mye fra far, men morsk stemme og hans øyner sa nok om hans meninger. Vel tilbake der vi hadde mistet motoren så ble det markert med en liten blåse hvor jeg mente motoren måtte ligge. Noen få dager senere var noen kompiser av far å tok et lite dykk å fant motoren 2 meter fra der jeg hadde markert hvor jeg mente den skulle ligge. Jeg måtte også pent være med far hver time han skrudde på den påhengsmotoren, lærte mye og fikk skru litt selv, og litt over 2 uker senere så ble motoren testet og alt fungerte. Jeg gikk selv da å kjøpte meg noe kjetting for egne ukepenger for å ha sikkerhetskjetting på påhengsmotoren skulle noe slikt hende igjen. Far synes dette fint, så han gav meg tilbake det jeg hadde hatt som utlegg for den kjettingen.

Men tror ikke jeg har vært så redd som da jeg rodde i land å kunne se far stå på land med armene foldet og med morskt blikk ... jeg viste at han viste jeg hadde mistet motoren.

Kan være at han er en som ikke liker og kaste mat.