Vet ikke hva jeg vil med å poste dette. Men jeg synes bare det er så spess at jeg vil få det ut i sin helhet. Oppe i hodet mitt blir det så uoversiktlig. Føles litt unreal. Eller så er jeg bare helt tåka. Kanskje jeg vil skrive om det for å forstå det bedre? Anyway, here goes:

Jeg dater en fyr. Har gjort det i litt over 1 år. Vi traff hverandre på en relativt klisjé måte. Jeg var på jobb på kafé, han var der og drakk kaffe. Vi hadde jævlig mye øyekontakt, og jeg husker jeg gikk bak på kjøkkenet for å fortelle om "en dritkjekk gjest" til mine kollegaer. Jeg dånte og var helt jævla tulling. Så det ble en del erting på jobb da jeg, et par dager senere, kunne fortelle kollegaene at jeg hadde fått mld. av denne gjesten på Grindr, og at vi skulle på vår første date.

Uker senere var vi i et slags forhold. Egentlig skulle jeg på "språkreise" til utlandet, men pga. Korona dret de planene seg, og jeg ble hjemme. Det hele føltes nesten meant to be, at universet jobbet for å føre oss sammen. Fant fort ut at vi var jævlig like også. Samme allergier, crazy cat people, sosiale introverte, lik psyke, like føkka, like kritiske. List goes on.

Men mnd. gikk, og forholdet surnet. Skikkelig. Jeg utviklet en helt for jævlig angst. Det gjorde han også. Korona og arbeidsledighet er nok medskyldige i denne angsten, men det har nok litt med at vi begge er rævva skeptiske til forhold og har med oss noen nokså toxic forsvarsmekanismer knyttet til det, i tillegg til dårlig prosesserte issues og traumer og all den der bagasjen. Vi stresser hverandre noe inn i helvete. Men samtidig er vi sjukt glad i hverandre også, tror jeg. Frustrerende.

Anyway, vi er fortsatt sammen. Barely. Vi burde nok kanskje ikke være sammen. Men vi er det. Og jeg har gjort meg opp en helt virkelighetsfjern teori om hvorfor: Vi er samme person (og det er jo særs vanskelig å skille seg fra seg selv, selv om man har et toxic forhold med seg selv eller hvem som helst).

Han har slitt med sitt opp gjennom, og det har jeg også. Men etter at jeg traff ham, har jeg fått flere av de samme symptomene som han har, men som jeg ikke har opplevd før jeg traff ham. Liksom, det er som om jeg er i ferd med å bli han. Han har i tillegg en karriere som jeg også vurderte da jeg gikk på u.skolen. Men senere i utdanningsløpet ga jeg under for presset om høyere utdanning (som bare førte til depresjon og angst fordi jeg prøvde å gjøre noe jeg verken hadde lyst eller kapasitet til). Har nå vært relativt retningsløs i noen år, og slitt med å finne ut hva jeg skal med livet. Så føles jo nesten litt som om han er en påminnelse om hva jeg virkelig burde gjøre. Høres helt fjernt ut, jeg veit.

Etter dialog med psykolog, har jeg nå nylig blitt diagnostisert med dystymi. Noe jeg har slitt med siden tidlig tenårene. Når shrinken listet opp symptomene osv., var det check-check-check for min del, og alt stemte når det gjelder typens situasjon og symptombilde også.

Altså, her sitter vi, med de samme issuene, den samme oppførselen, de samme tendensene, mest sannsynlig de(n) samme diagnosen(e), og de samme føkkings allergiene. Det jeg, ikke for alvor, har begynt å spekulere i, er at: Han er meg, bare 20 år frem i tid. Ja, han er 20 år eldre.

Sykeste opplevelsen hadde jeg da jeg bodde i leiligheta hans mens han var vekk, og jeg seriøst levde livet hans. Føltes som jeg hadde tatt over livet hans. Det føltes bare helt naturlig og selvfølgelig at jeg skulle leve sånn, samtidig som det var sjukt creepy. Vanskelig å forklare. Er jeg føkkt?

Er dette et sjukt tegn jeg har fått? At jeg har fått et innblikk i hvordan livet mitt kommer til å bli? Føles som jeg har fått besøk av ghost of Christmas future for helvete. Er en helt vill opplevelse.

Hva skal jeg liksom gjøre med det her? Har prøvd å ikke overtenke det, men det er bare så mye weird.

Du er ikke han. Og ingen pleier å ha en tendens til å like personer som sier seg enige og aldri motsier. Lykke til

Hvis dere er samme person nå, så vil det si at du må være uendret de neste 20 årene, for å fortsatt være samme person, må det ikke?

Slutt å overtenke dritt, på godt norsk.

Høres ut som om du overtenker veldig. Er det noe som gjentar seg med andre ting også?

Jeg er uten tvil en angsty overtenker. Er fullt bevisst på det. Men det pleier å være over sånn drit som "sa jeg de riktige tingene?" eller "hater de meg nå?" Pleier ikke overtenke så jævlig at det begynner å bli fiksjon liksom. Men det er weird hvor like vi er. Han sier det selv.

Altså, vi har masse ulikheter også, som at han skrur bil mens jeg ikke veit hva halvparten av delene på bilen heter. Men når det kommer til fundamentale personlighetstrekk, så er vi ekkelt like. Pluss nok av litt mer overfladiske likheter.

Hadde vi vært jevngamle hadde jeg sikkert bare tenkt "wow du er jo meg!" Men fordi han er greit eldre, blir det liksom "wow du er meg! ...bare eldre!" Eller en "future me".

Har litt vansker med å forstå hvorfor du tenker sånn. Hvorfor ikke bare være takknemlig for at du har funnet noen som matcher deg og bry deg om? Trenger ikke å overanalysere alt, det er unødvendig og høres i bunn og grunn litt slitsomt ut.

Jajjaa, haha, er takknemlig og alt det der. Synes bare det er interessant. Jeg tenker ikke så jævlig mye på det on a daily basis. Problemene i forholdet kommer av helt andre ting. Det som heller er slitsomt er at vi ikke er så veldig bra for hverandre, men ikke klarer å break things off.

For all del, mente ikke det på nødvendigvis negativ måte. Bare interessant å få høre hvorfor evt slike tanker strømmer på. Om dere har det godt sammen så fortsett med det om ikke så finner dere en felles løsning sammen. Ønsker deg kun det beste.

Det fremstår ærlig talt som du ikke har møtt deg selv engang, demp projiseringa og finn noen andre. Helst deg selv først.

Vet du, støtter denne jeg også egentlig. Sårt trengt reality check.

Trodde tankene bare var forskjellige reaksjoner på observasjoner av likhetene eller noe, men mest sannsynlig har jeg nok bare jævlig mye "gåing i meg selv" å gjøre. Jeg er så jævlig klønete haha.

Shit, dette ble jeg jævlig nysgjerrig på. Aldri hørt om det før.

Fortell mer

Må være litt sær for å ikke overtenke eller reagere når man opplever noe sånt.

Synes også dette var fascinerende.

Hvordan kan du påstå det? Må man være en raring for at slike tanker kommer og man forer de videre? Jeg personlig mener dette er overtenking som ikke nødvendigvis trenger å være sunt, eller som kan fort bli usunt om man fortsetter å tenker i samme bane. Gøy å oppleve at man har relasjon til noen som er lik seg selv såklart, men trenger det å ligge mere bak?

Når du beskrev det slik du gjorde nå, så fikk i allefall jeg en annen forståelse av det. Det er sannhet i det du sier, så lenge man ikke blir helt overanalytiker på alt og alle.

Gjensidig projisering med tilhørende forelskelse virker mer plausibelt enn sannsynligheten for at to mennesker er helt like, med mindre dere er eneggede tvillinger/kloner med tilgang til kryosøvn-tek. Hormoner ass. Nyt det så lenge det varer hvertfall, men dette slår meg som en ganske åpenbar, velforet tankefeil.

Jeg vil si det er viktig at du løsriver deg litt fra den her relasjonen, det er fint at du møter forståelse og likesinnede. Og hva som er ''vanlig'' når det kommer til forhold er det ingen som kan fortelle deg, hver relasjon er unik. Tror det kan være en idé at du revurderer hvor nære dere skal være, kan du tenke deg hvor vondt det skulle gjort hvis det her skulle ta slutt?

På generell basis er det greit å ha et eget liv, og å være selvstendig. Joda, vi skal finne vår ''match'', og det er det kun du som kan identifisere - men, og det er et middels stort men - husk på at du skal ha noe igjen av det hvis det her tar slutt, dere er ikke samme person. Uansett hva en legger i det, så er du din egne unike person og det er han også. Tror mange av oss har gått i samme fella, så at du spør her er en god idé.

Håper det ordner seg for dere, kan det være verdt en tanke at dere kanskje tar litt tid for dere selv? Det trenger ikke å være en dramatisk ting, du kan sakte men sikkert drive deg selv i egne interesser og han kan jo få bli med på det; det er jo helt vanlig. En skal ikke gro helt inn i hverandre, det kommer ikke til å bli bra i lengden. Hva som er bra i dag, når det kommer til krangling osv, det vil jeg ikke definere for deg. Det vet du best selv, men min erfaring tilsier at forholdet blir mye sterkere hvis dere kan begge yte like mye.

Noen sier at en skal være 50% + 50% for å utgjøre en helhet, min filosofi er at en skal være 100% - begge parter - for å kunne bidra med alle sine kvaliteter.

TS: har du vært i mange forhold? Føler denne informasjonen er ganske relevant. Personlig er jeg fan av visse motsetninger i forhold, ville aldri vært sammen med min egen tvilling.

Setter veldig pris på at du gjør meg obs på dette med projisering, altså. Men hvis jeg forstår det rett, vil jeg tørre å påstå at dette ikke er the case. Ei heller at vi er kloner, så klart. Så dramatisk trenger det ikke å bli

Har kanskje ikke så veldig mye erfaring når det kommer til lengre forhold med eldre fyrer, men jeg er ikke steike dum heller. Litt blåøyd i ny og ne, kanskje. Og noen massiv ekspert på forhold er det vel ingen som noensinne blir?

Kom gjerne med mer overbevisende argumentasjon hvis du har, for det er jo ikke et totalt ukjent fenomen at to belasta mennesker med endel til felles ender opp i et dårlig eller giftig forhold som gjerne ikke varer veldig lenge. Tror dette er mer sannsynlig enn at dere er «legit like», noe jeg mistenker at du kommer til å finne ut av etter en tid. Ville hvertfall forberedt meg på at det kan ramle skjeletter ut av begges skap før eller siden. Ingen er like.

Jajja, absolutt! Vi har vært innom det meste av det du skriver. Tenkt igjennom, prøvd og revidert. Men så er vi mennesker da, med sånne jævla følelser

Selv om vi er like, tror jeg ikke han er min "match", av den grunn. Jeg tror ikke at masse likheter betyr at noen passer perfekt sammen. Typ, vi sitter ikke å spiser sammen og bare "dude, du spiser spagetti helt likt som meg! Du må være min soulmate!" Håper ikke det har fremstått slik eheh. Vi er ikke neper.

Vi er selvstendige personer med ulike interesser (likhetene våre er som sagt mer knyttet til personlighet etc.), men Korona har nå på en måte tatt både hobbyene og jobbene våre fra oss, og hey, lediggang er roten til alt vondt? Så det ville vel surnet de fleste forhold, og de fleste single også for så vidt.

Aldersforskjellen er nok en grunn til at det blir skeiv fordeling i ytelse. Jeg henger jo faen etter med 2 tiår, det er sikkert tungt for han å deale med en "lærling" til tider hahha. Blir kultursjokk begge veier.

Det kan jo være at han føler det, men det virker jo som at den evt. følelsen trumfes av hvor glad han er i deg. Så det tror jeg ikke du skal plage deg selv med, hadde han følt på det hadde det vært over. Det som sannsynligvis kan skurre med den her relasjonen er at det er to forskjellige generasjoner, som kompliserer ting.

Som med alle andre forhold vil det kreve konstant jobb, og jeg vet ikke om en voksen mann som ikke har klart å takle sine egne demoner er det beste for en ung voksen som sliter med sitt. - Ikke vondt ment, han vil deg nok godt, men som sagt 100% + 100%. Alle vil ha noen, men om den noen er bra for deg eller ikke.. det er en annen sak.

Kan som nevnt ikke snakke til din sak, det kan være det er en helbom fra min side. Aldersforskjell er jo ganske vanlig i det skeive miljøet, spesielt blant menn og det er ikke nødvendigvis en negativ ting. Men det er noe å ha i bakhodet, det vil komplisere relasjonen bittelitt om ikke mye. Umulig er det nok ikke, men hvis du går ut av denne situasjonen og ser på den i ''fugleperspektiv'' så er det nok mulig at du ville hatt det bedre av å distansere deg litt.

Mennesker er i konstant endring, så om dere er på samme sted i livet nå så betyr ikke det at det er tilfellet om ett, ti eller femten år. Det er (for meg) et rødt flagg at han står fast der han gjør, han ikke noe for det, men det er noe å merke seg.

Valid

Skjeletter har ramla ut av skapa allerede for vår del, og at vi kanskje ikke er så fryktelig bra for hverandre, har jeg allerede skrevet at vi har funnet ut. Forelskelse og messy hormoner har vel også dabbet av nå etter ett år. Men back to topic: Uansett hvordan forholdet vårt er, forandrer det ikke likhetene jeg opplever (som jeg nødvendigvis ikke klarer å formidle så jævla bra haha.)

At det er lite plausibelt at vi bokstavelig talt er helt dønn like, skjønner jeg, og er enig i. Det var på en måte ikke poenget mitt heller D: Det var bare at de likhetene vi faktisk har, slik jeg opplever de, førte til interessante (for min del) dog fjerne tankerekker.

Takk for utfordrende tilbakemeldinger

Beskriv likhetene? Skjønner at det er vanskelig å beskrive, og sikkert personlig, du er sikkert redd for å bli misforstått eller antatt schizo. Men drit i det. Kjør på.