Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  17 6258
For de som har fulgt med i media den siste tiden, har sikkert fått med seg Hank von Helvetes korstog mot psykiatrien. De som ikke har fått det med seg, kan lese om det her og her.

Hank von Helvete ønsker å etterforske overgrep gjort mot pasienter i den norske psykiatrien, som normalt sett blir gjort med organ som pasientombudet. Dette er tydeligvis ikke nok for CCHR, som gjerne vil bistå med deres kompetanse på fagområdet. Hank von Helvete for eksempel, er jo skikkelig kompetent til å utføre slik arbeid! Han viser til sin erfaring med psykiatrien i henhold til et forsøk på å kutte ut rusmidler for en stund tilbake, og på det grunnlaget er han ekspert i menneskerettigheter.

Rart han ikke visste at psykiatrien i flere år nå har kritisert seg selv for manglende kunnskaper på området rus, og at retningslinjer fra rusomsorgen er hva man normalt sett følger. I tillegg så skal denne pasientgruppen skjermes mot pasientgrupper som er innlagt for psykiatrisk behandling på helt andre områder igjen enn rusmisbruk. Psykiatrien har for få plasser til å kunne skille mellom pasientgruppene, hvilke er uheldig, og for en som har vært innlagt i psykiatrien, så er det rart - om ikke et særskilt tilfelle - at han ikke la merke til at det var andre pasientgrupper på avdelingen også? Kanskje en gruppe kalt dobbeltdiagnosepasienter?

Psykiatrien er amøbe på rusområdet, det innrømmer de selv, men de kritiserer også rusomsorgen for å ikke inneha kompetanse innen psykiatriske lidelser. Dermed så får en ikke tak i dobbeltdiagnosepasienter som skulle hatt Hank von Helvetes plass, med mindre han var dobbeltdiagnosepasient istedet. Siden fyren ble kastet ut på en engangs sprekk på cannabis, er det tvilsomt om han var under gruppen dobbeltdiagnosepasient. At han i det hele tatt fikk psykiatrisk plass pga rusmisbruk er et sjeldent tilfelle, og det tar han som en selvfølge at alle får? Denne mannen er virkelig kompetent til å besøke Blakstad Sykehus og snakke med en tvangsbehandlet pasient!

Tvangsbehandling av pasienter er veldig strengt og særlig forbeholdt alvorlig sinnslidende. På tiden professor Thomas Szasz, grunnlegger av CCHR (Citizens Commission on Human Rights) sammen med Scientologi-kirken i 1969 opprettet organisasjonen, vokste det en bevegelse kalt antipsykiatri. Szasz understreker at han ikke var med antipsykiatri-bevegelsen, han delte bare noen synspunkter med dem. For Szasz eksisterte ikke mentale lidelser - de var bare noen myter - fordi de ikke kunne påvises biologisk. Depresjon for eksempel, som er ansett å være den årsaken som forårsaker flest tilfeller av selvmord i dag, eksisterer ikke rent medisinsk eller vitenskapelig, i følge Szasz.

Scientologi-kirken har jo alltid vært i mot at folk oppsøker psykiatrien, fordi deres metoder er så forferdelig mye bedre enn psykiatriens. Og de koster ikke mer enn hva celebriter som Hank von Helvete og Tom Cruise har råd til. Dessuten er det bare medikamenter innen psykiatrien som forårsaker selvmord, for i følge Szasz så eksisterer ikke psykiske lidelser. De er myte alle sammen, til og med psykose, som Szasz frontet i en kamp for mer humanitær behandling, istedet for datidens lobotomi og elektrosjokkbehandling. Sistnevnte er aldri blitt funnet å medføre skade på pasienter, og brukes i moderne former i dag mot blant annet alvorlige depresjoner, som bipolar lidelse, der annen behandling eller medisin ikke virker å fungere. Overraskende nok for Szasz har elektrosjokkbehandling gitt såpass positive resultater at det ville holdt som vitenskapelig bevis under enhver vitenskapelig metode, vil jeg tro. Dessuten er elektroterapi adoptert inn i blant annet fysioterapi, i muskelbehandling eksempelvis, og overraskende nok er det positive resultater der også!

Jeg har generelt sett ikke noe i mot kontroversielle påstander eller andre synspunkter enn de som deles i samfunnet, men jeg mener at von Helvete mangler en viktig faktor i sitt korstog! Det er en alternativ til tvangsbehandling! Hvilke alternativer har han, annet enn Narconon, som kan erstatte dagens bruk av tvangsbehandling? Narconon kan forresten ikke erstatte tvangsbehandling for annet enn tvangsavrusning, men siden det er humbug, så kan det i beste fall ikke erstatte det heller! I verste fall ødelegger det livet til vedkommende - hvis han eller hun er en dobbeltdiagnosepasient. For det holder ikke at en tosk av en professor, som for øvrig har noen synspunkter som jeg personlig kan dele med ham - men alt i alt så er jeg uenig med de fleste punkter han ramser opp - kommer med påstander som mer og mer blir forkastet i tiden fremover virker det som.

Ifølge påstandene til Szasz, ville for eksempel ME og whiplash være tilstander som er falske sykdommer, fordi de ikke kunne vises biologisk eller på tester (whiplash og whiplashlignende skader kan ikke alltid påvises på tester). Dessuten påstår han at konsensus og sammensatte symptomer var kun forbeholdt mentale lidelser, og foruten de to nevnte sykdommer (ME og whiplash), så har vi Kawasaki-syndromet og Meniere sykdommen, som på lik linje baserer seg på samme diagnosegrunnlag som mentale lidelser. Dette synes jeg ikke er imponerende av en prisbelønt grunnlegger (kamp for humanitær behandling av pasienter) og innehaver av tittelen professor i psykiatri. Dessuten så er denne håndsopprekningen, eller konsensus, gjort av anerkjente psykiatere, fagkyndig ekspertise, som går ut på å klassifisere lidelsene innenfor et ordnet system - som igjen skal være retningslinjer i behandling.

Det er ikke for å putte folk i båser eller for å finne opp nye lidelser, men for å bedre kunne forstå mentale lidelser, som vanskelig lar seg påvise biologisk og på tester for øyeblikket, men akkurat som med ME og whiplash, så øynes det fremtidige muligheter - spesielt nå som nevrologien og psykobiologien får utviklet sin fremgang - og i dette tempoet vil en teori snart være fremskaffet, så riktig at det lar seg påvise også biologisk eller etter adekvate målinger. For eksempel synes det å virke som om Bipolar lidelse er arvelig, og i tillegg så er det en alvorlig depresjonsform, hvilket i følge Szasz ikke eksisterer og som i følge Szasz ikke kan behandles med medikamenter, og i følge Szasz er en myte. 3 feil på 3 mulige imponerer ikke meg når du er professor i psykiatri, uansett om det finnes argumenter som virker forlokkende og som jeg delvis deler med professoren, så vet jeg at det finnes psykiatere som er for psykiatri, som har de samme synspunkter jeg synes er forlokkende, som de Szasz har!

For øvrig er CCHR motstandere av medisinering av barn og unge, noe jeg for øvrig skjønner godt, men så vidt jeg vet gjelder dette ADHD behandling med ritalin. Så vidt meg bekjent er det ikke påvist at overvåket behandling med Ritalin til unge er skadelig, eller at sentralstimulerende i slik farmakologisk terapeutiske doser er avhengighetsskapende. Tvert imot har tidlig bruk av sentralstimulerende midler i terapeutisk behandling hatt forebyggende effekt, om jeg ikke tar helt feil. Dette er forskning basert på klinisk studie vil jeg tro, om dette anerkjennes av Szasz sitt syn på hva som er vitenskapelig basert eller ikke, vet jeg da søren. Kliniske studier har blant annet medført til legers bestemmelse av nedtrappingsdosering for benzodiazepiner, der en har klart å finne fram til ekvivalente doser fra benzo til benzo i en nedtrappingsplan. At det fungerer er bevis godt nok for skolemedisinen, at de må bruke skjønn i enkelte tilfeller, burde ikke komme som en overraskelse for de med gjennomsnittelig interesse for medisin og farmakologi, psykologi eller lignende.

For å gjøre en altfor lang post noe kortere, så lurer jeg på hva dere mener om Hank von Helvetes og CCHRs korstog mot psykiatrien, og om det finnes noen med egne erfaringer enten med rusomsorg, ruspsykiatri, psykiatri eller tvangsbehandling, som kunne tenkt seg å dele sine synspunkter med oss? Selv har jeg nesten 8 måneder sammenhengende erfaring med psykiatrien i Norge, der jeg var mer eller mindre på såkalt frivillig tvang - hva nå enn dere måtte få ut av det - og var i denne perioden med folk på tvangsbehandling, dom for tvangsbehandling, paragraf 12 sonere, frivillige og langtidspasienter. I tillegg var jeg plassert med disse lidelsene:

- Schizofreni
- Bipolar lidelse (Type 1 var det vel)
- Alvorlig depresjon (endogen eller melankoli var det vel)
- Multidiagnosepasient med klare reaktive psykoser, gjenganger
- Psykotiske pasienter innenfor de fleste områder av psykose, også organisk
- Sterk ADHD pasient først behandlet med ritalin, deretter strattera
- Angstpasienter var stort sett alle sammen
- En med det som jeg antar er Hebefren Schizofreni, langtidspasient
- En med særdeles vanskelig psykotisk depresjon av noe slag og personlighetsforstyrrelse
- Et par-tre med personlighetsforstyrrelse, derav den ene sannsynligvis var særdeles alvorlig. Ellers var det unnvikende personlighetsforstyrrelse på en av dem og schizoid på en annen.
- Antagelig en eller annen autismepasient med psykose, men hilste/snakket aldri med vedkommende
- Kriminelle, voldelige og destruktive tvangsbehandlingspasienter, enten ved dom eller av helsepersonell/familie/politi, hvorav gjennomsnittet lå på rundt 3 års behandlingstid. Den lengste hadde hittil vært under tvangsbehandling i 7 år. Med unntak av utseendet og en merkelig logikk, så kunne jeg ikke akkurat se at disse trengte tvangsbehandling. Men da en av dem angivelig skal ha tent på madrassen sin tidligere, så kan det nok tenkes at det ikke var så galt med tvang allikevel.
- En med paranoid psykose, men denne fikk jeg ikke snakket eller kontakt med, siden vedkommende ikke var på min avdeling, men på langtidsavdelingen (over et år) og ble bare tilskuer til en medpasient som kjente denne fra tidligere opphold.
- Depresjonspasienter var også der, men hvem dette var var vanskelig å si, siden de enten ble inne på rommet sitt, eller ikke viste særlig depressive tegn i miljøet
- En sociopatisk rullestolkjører som likte å kjøre ned folk for moro skyld med rullestolen sin, møtte jeg titt og ofte under utetiden. Vedkommende var underlagt langtidsbehandling og hadde et såpass rykte at vedkommende ikke fikk lov til å gå (rulle) ut alene, eller bevege seg alene på området; ellers avhengig av pleier. Antar vedkommende var psykotisk med personlighets- eller atferdsforstyrrelse, samt utviklingsforstyrrelse.
- En tidligere bekjent med et spekter av alvorlige sinnslidelser i følge vedkommende, som fikk denne til å sendes til sykehus istedet for glattcelle, varetekt eller fengsel neste gang vedkommende knuser kneskålene, eller stikker noe spiss inn i en tilfeldig forbipasserende. Veldig betryggende at advokaten dennes fikk løslatt denne fra tvangsbehandlingen før avsluttet behandling.

Ca 6 måneder etter at jeg selv hadde vært ute av institusjonen, møtte jeg tilfeldigvis denne med en tidligere medpasient, og vedkommendes forslag om å rane den neste som kom i grønn fløyelsjakke, eller noe i den duren (var flere alternativer), med en spiss gjenstand rappet på tikronersbutikken eller hva pokker det var for noe, samt en glassflaske cola til å slå offeret bevisstløs så det skulle bli enklere å ransake offeret for verdigjenstander, var ikke spesielt tiltalende for meg.

Siden jeg kjente vedkommende litt fra før av, og foruten noen væpnede ran og en del voldsepisoder med legembeskadigelse til følge, visste jeg at vedkommende - ihvertfall etter mitt inntrykk - ikke var så veldig ustabil og aggressiv mot bekjente, selvom kamerater av vedkommende hadde vært innblandet i noen blodige episoder tidligere, så jeg fikk frem et klart og tydelig nei - det var ikke aktuelt for meg eller kameraten min.

Medpasienten, den jeg møtte vedkommende (bekjente) med derimot, fikk veldig lyst til å teste de rådyre joggeskoa denne hadde kjøpt, og slå alle mulige fartsrekorder som til da var målt - uten problemer, innrømte denne til meg senere. Til dennes forsvar var min bekjente fremmed for personen, og utseendemessig kan vedkommende skremme ganske hardbarka typer, for å si det sånn.

Mine erfaringer, til tross for at også jeg er en smule bekymret for tvangsbehandling, er at dette umulig - med det spekteret av "myter" i følge Thomas Szasz, professor i psykiatri og scientologi-partner med CCHR - kan være Hank von Helvetes oppgave å bekjempe?

I forhold til enkelte av tvangsbehandlingspasientene, ihvertfall de som sonet, ser jo von Helvete ut som en pussycat, og det blikket han forsøker å få frem under opptredene, er jo like skummelt som Lady og Landstrykerens blikk under pizza-scenen, i forhold til disse mytepasientene når en upopulær avgjørelse ble tatt av ansvarlige pleiere - hvilke hendte ofte.

De gjorde ingenting, svarte høflig tilbake (ihvertfall etter min skala), og fulgte oppfordringen uten å mukke - men om blikk kunne drepe, så var spesialisthelsetjenesten tom for pleiere ute i miljøet, eller på fellesturer ihvertfall! Men ellers var jo disse stort sett hyggelige, stille og greie mennesker, som hadde de samme historiene om pleierstanden, sykehuset og pasientene som ellers er vanlig i miljøet, til tross for pleierenes forsøk på å forby oss slik konversasjoner pga påvirkningskraften dette kunne ha på nye pasienter.

Forståelig nok ble det ofte pyntet på historier rundt miljøet og leger, og akkurat den legen jeg hadde var av det virkelig søte slaget, en lekkerbisken ble legen kalt av oss pasienter, så det gikk noen pyntede historier om denne også, som jeg lyttet interessert til. Virket ikke som om denne legen ihvertfall, hadde gjort noe annet enn å hjelpe disse pasientene, og meg også må jeg legge til, på mest mulig skånsom måte - selvom noen kalte legen for maktsyk hu... på de dagene da en stod opp på feil ben. Det er lov da, synes jeg.

Alt i alt - oppholdet karakteriserer jeg som like ille som å være i forsvaret. Det var lengden, tiden, på oppholdet som var verst. Etter de tre første månedene vil man virkelig bort, så langt bort fra institusjonen som mulig, og medisineringen, eller eksperimentering av medisiner, som var verst. Det positive var de lange oppholdene fra rusinntak, helt til vi misbrukte tilliten på slutten og hadde oss et rusmaraton de gangene vi kunne. Noen andre med erfaringer eller synspunkter som kan hjelpe kompetente von Helvete i kunnskapsbiten rundt psykiatrien, sett fra enten pasient, pårørende, jobbmessig eller annet relatert synspunkt? Eller noen med sterke meninger som vil dele sine synspunkter rundt dette temaet?
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Veldig godt skrevet! Jeg har selv erfaring med psykiatrien ; Jeg har gått inn og ut siden 2001, og har nå vært innlagt snart 3 år i strekk. Jeg var på tvang i 2 år, men er nå på frivillig. Og det er jeg fornøyd med. Jeg har vært på tyngre lukkede avdelinger over lengre periode, og har sett og opplevd mange tilstander jeg også! Både andres og mine egne..
Jeg fikk med meg utspillende til Hank Von jeg også, og har stilt spørsmål om hvordan men skal ta vare på de som helt oppriktig trenger tvang! Jeg for min del hadde vært død for lenge siden, hvis jeg ikke hadde fått hjelp! Det som irriterer mest med hans ytringer er at han kun prater utifra sine snevre opplevelser, og innbiller seg at ALLE kan få orden på samme måte som han! Det finnes ikke 1 måte å bli frisk på, men utallige! Det som passer for en kan være helt feil for en annen. Så når man er så bastant i sine meninger som Hank Von Hælvete er/var så bør man klare å argumentere litt utenfor seg selv.. Det er et eller annet med disse kjendisene, som gjør at dem har et merkelig behov med å brette ut sine depresjoner og angst opplevelser i tide og utide. Men da må de skille hva de kan/bør prate om, og hva de burde droppe å uttale seg om! Jeg tror f.eks at Hank Von Hælvete sin opplevelse med psykiatrien var ganske kortvarig, og lite fordypende kan man si! Det finnes mange forskjellige grader av lidelser, og jeg kan vanskelig forestille meg at enkelte av de jeg var innlagt med, hadde fungert ute over lengre tid. Også er det mange som vil være på tvang. Blant annet meg selv! Det var en periode jeg faktisk syntes det var tryggest å være på tvang, grunnet impulshandlinger osv! Den dagen Hank Von Hælvete kommer med et alternativ til psykiatrien, som det er mulig å tro på skal jeg virkelig spisse ørene! Tro meg når jeg sier at jeg har fundert på det selv, men foreløpig ikke klart å komme med en konklusjon!

Jeg hang meg også opp i hans beskrivelser av nedtrapping på subutex, der han forklarte alle slags smerter man var utsatt for. Men han kjente ingenting, og fikk det bedre tvert etter seponering! Og hemmeligheten var da vitaminer!
Joda, jeg frykta diverse abstinenser jeg og da jeg skulle kutte det ut. Men det hadde jeg ikke trengt, for jeg kjente ingenting fra eller til! Og det var UTEN vitaminer! Kanskje du lurer på min hemmelighet?
For å argumentere for medisinering av barn og unge sier du at
'Så vidt meg bekjent er det ikke påvist at overvåket behandling med Ritalin til unge er skadelig, eller at sentralstimulerende i slik farmakologisk terapeutiske doser er avhengighetsskapende. Tvert imot har tidlig bruk av sentralstimulerende midler i terapeutisk behandling hatt forebyggende effekt, om jeg ikke tar helt feil.'

Det impliserer at man må vise at noe er skadelig for å gjøre det forbudt, snarere enn å vise at det ikke er skadelig for å gjøre det lovlig. Unge mennesker har en hjerne fremdeles under utvikling, og det finnes mange eksempler på at barn blir avhengig av medisiner i voksen alder etter å ha blitt medisinert i oppveksten. Særlig i statene, der medisinering av hyperaktive og bipolare barn skjer ofte. Se for eksempel dokumentaren http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontl...tm_source=grid


Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser problemet med at Hank von Helvete tar tak i dette? Er det noe bedre at komikeren Harald Eia røsker tak i norske sosiologer? Nå vet jeg ikke mer om denne saken enn det du har skrevet og linket til, men jeg synes det virker bra at noen tar tak i dette. Hvem det er, er ikke så viktig. Dersom folk dør i psykiatrien på 'uforklarlig vis', uten at det blir stilt spørsmål ved, er noe helt klart feil. Det er nok bra med en mer transparent psykiatrivirksomhet i Norge, det er uheldig dersom psykiatrien kan (fortsatt?) arbeide på uetiske måter i det skjulte.
Først vil jeg si at jeg er ny her, som dere sikkert har skjønt. Jeg prøvde å finne en tråd der man rett og slett kunne presantere seg selv, men fant det ikke. Jeg havna her først og fremst fordi jeg søkte ordet "dexamin" på Google, også så jeg det at det var veldig mange interesante innlegg her! Og valgte derfor å lage en konto!

Til Stekepanne :

som sagt ny her, så jeg har ikke lært meg dette med sitering og hurtigsvar osv. Er det noen man kan spørre for å få en slags opplæring? Eller en tråd kanskje?

Det er masse som ikke stemmer med psykiatrien, og den dagen kommer aldri tror jeg! Denne bransjen er bare i startfasen. det som var en sannhet for 10 år siden er utdatert idag. Og man trenger ikke å gå lenger tilbake en 60-70 tall da dem trodde at lobotomering var en god ide. De driver med det idag også forsåvidt, men med kjemikalier istedet!
Jeg kan finne feil på feil, både i min egen behandlig og andres behandling, og hele opplegget generelt. Men jeg for min del har ikke hatt noe alternativ enn å søke om hjelp av psykiatrien. Og det har jeg fått til en viss grad.. Er hvertfall ikke til fare for meg selv lenger! Og når det er tilfelle at man er til fare for seg selv (og kanskje andre) hvordan skal man unngå tvang da? Vitaminene til Hank Von Hælvete fungerer ikke da! På den er jeg temmelig sikker!

Hank Von Hælvete kan selfølgelig si akkuratt det han vil, og det har han vel gjordt! Men jeg mener man faktisk kan sammenlingne utspillet hans med å ta fra folk som trenger det hjertemedisinen sin! Og da å ta dette utspillet seriøst kan bli litt vanskelig. og sånn som jeg husker det, så var det ikke mange fagkyndige som gadd å engasjere seg i utspillet hans! altså leger! Tro ikke at jeg en psykiater er min "Gud" for å si det sånn! Men når det kommer til spørsmålet anti-psykotikum vs vitaminer, så støtter jeg dem 100 %! På nødvendigheten av tvang også!

Jeg for min del ser på psykiatrien som et nødvendig onde! I visse stunder så har jeg drømt meg bort til en psykiatri fri verden, men lander alltid på at jeg ikke skjønner hva som kan erstatte det!

Det var ihvertfall helheten til Hank Von Hælvete som provoserte meg! Men ja, godt tenkt!
Jeg må si at jeg priser meg lykkelig for psykiatrien i Norge jeg!
Jeg hadde sterke depressive episoder littt etter at jeg fylte 18 og fikk temmelig raskt psykologisk hjelp og medikamenter.

Så hadde jeg en depressiv episode til før jeg ble manisk. Da ble diagnosen endret fra "depressiv med psykotiske trekk" til "bipolar affektiv lidelse, manisk - ikke psykotisk". Jeg kritiserer ikke psykologen for å ta feil på starten i og med at det er fryktelig vanskelig å skjønne at noen har bipolar lidelse uten at de har vært manisk.

Jeg går nå på en stemningsstabilerendes medisin orfiril (som også er antiepleptika) som for meg hinder depresjonen og en antipsykotisk medisin seroquel som hinder manien.

Jeg ble lagt inn på tvang på akkutpsykiatrien i sommer, da var jeg så manisk som manisk kan bli. En måned senere kom jeg ut og var fri fra manien. Så ble jeg depressiv utover høsten og begynte på orfiril og nå er jeg helt stabil (bipolare er aldri friske i og med at bipolar er en kronisk lidelse, man er enten depressiv, stabil (100% normal som alle andre mennesker), eller manisk).

Går til psykolog ca en gang i måneden nå og skal begynne å studere til høsten. Psykiatrien i Norge har for meg vært det beste som har skjedd i livet mitt. F.eks kan jeg si at jeg har mye mye større sosialliv nå enn jeg hadde før jeg ble lagt inn på tvang (og de aller aller fleste av vennene mine har ikke psykiske problemer).

Hank von Hælvete og Scientologikirken er idioter spør du meg. De baserer seg ikke på vitenskap, men egne opplevelser (Hank) eller religiøse meninger (Scientologene).
▼ ... noen måneder senere ... ▼
@ stekepanne

"While MPH clearly has side effects, no study has ever shown these to outweigh its beneficial effects."

Kilde

"Kritikken mot ritalin kommer først og fremst fra psykoterapeuter, og striden minner om den vi har hatt her hjemme om de nye antidepressive medisinene som ganske feilaktig omtales som lykkepiller. Enkelte hevder med stor autoritet at det er gal medisinering, og betegnelsen kjemisk lobotomi er blitt brukt. Slike oppfatninger må skyldes manglende innsikt og erfaring. Det er like fåfengt å snakke til rette en alvorlig depresjon som å banke opp et hyperaktivt barn."

Kilde

Når det gjelder din argumentasjon om at "det innebærer at man må vise at noe er skadelig for å gjøre det forbudt, snarere enn å påvise at noe ikke er farlig for å gjøre det legalt" gir meg ingen mening. Tenker du deg godt om skjønner du hvorfor. Det er nettopp slik det er i dag - straks det kan påvises en helseskadelig effekt som trår over terskelen satt av helsemyndighetenes vurdering av om bivirkninngen følger kriteriene, vil dette medikamentet også tas bort fra markedet hvis alvorlige avvik blir oppdaget. Somadril er et av mange eksempler.

Logisk sett vil jeg påstå er at: "kan man påvise at et medikament er farlig i overvåkede former er det rett og slett ulogisk å påvise at den ikke er farlig." Ihvertfall før eventuelle feilslutniger fra spesialister blir motbevist. Hva er vitsen med å påvise at noe er ufarlig for å legalisere det når man heller kan illegalisere det når noe blir påvist å være skadelig?
Sist endret av paranoy; 19. august 2010 kl. 09:05.
Sitat av paranoy Vis innlegg
"Kritikken mot ritalin kommer først og fremst fra psykoterapeuter, og striden minner om den vi har hatt her hjemme om de nye antidepressive medisinene som ganske feilaktig omtales som lykkepiller. Enkelte hevder med stor autoritet at det er gal medisinering, og betegnelsen kjemisk lobotomi er blitt brukt. Slike oppfatninger må skyldes manglende innsikt og erfaring. Det er like fåfengt å snakke til rette en alvorlig depresjon som å banke opp et hyperaktivt barn."
Vis hele sitatet...
Ja, men problemet er at betegnelsen hyperaktivt i noen sammenhenger misbrukes sterkt. Å mistrives med å sitte stille på en pult i 8 timer er ikke nødvendigvis et tegn på hyperaktivitet, men i dagens samfunn er det en implisitt antagelse at alle kommer til å lykkes på skolen. Majoriteten av barneskoler og ungdomskoler i Norge vil jeg også påstå har en overvekt av forståelsesfulle og myke mennesker som rett og slett ikke har forståelse for at gutter ofte liker å leke litt røft. Jeg tror rett og slett at veldig mange overhodet ikke får utløp for utforskelses og bevegelsesbehovene sine i skolehverdagen.. og blir rastløse som et resultat av det.

Jeg mistenker også sterkt at det er noen særdeles interessante sammenhenger med kosthold, oppvekst og diverse sinnlidelser som kommer til å komme fram etterhvert.


Da jeg underviste på ungdomskolen/videregående hadde jeg veldig mye med veldig mange elever med diverse diagnoser å gjøre. Jeg konkluderte egentlig med at alle hadde rett:

Antall unge med genuine problemer har økt dramatisk
1. I forhold til for 15 år siden når jeg gikk på ungdomskolen har det vært en særdeles markant økning i antall barn/ungdom med genuine psykiske lidelser. Disse har typisk vanskelig for å sitte stille (selv om de genuint prøver), vanskelig for å holde øyekontakt med deg og vanskelig for å forholde seg til normale mennesker. Når de står og prater med noen vil du veldig ofte se at de vrir seg og overhodet ikke klarer å stå stille. Interessant nok, så har en god andel av disse et sukkerinntak av en annen verden også.

Diagnosene man får fra skolen/PP-tjenesten er altfor ofte åpenbart tåpelige
2. Lese/skrive/konsentrasjonsvansker er diagnoser som blir slengt rundt i hytt og pine. Elever som åpenbart utelukkende hadde lav motivasjon kom til oss fra ungdomskolen med diagnoser på konsentrasjonsvansker. Disse diagnosene var åpenbart latterlige. En elev jeg hadde i 1T matte ifjor var diagnosert med lærevansker i matematikk. Han endte opp med karakteren 5. Såkalte diagnoser fra PP-tjenesten er i det store og hele verdiløse.
Såkalt verdiløs diagnose?

Jeg skjønner hva du sikter til Dum-di-Dum, men det er mer mangelen på innsikt og forståelse for PP-tjenestens utredning enn verdiløs diagnostikk. Faktisk skal det ganske mye i dag for å få diagnosen ADD/ADHD, og i Norge benyttes det, dessverre vil mange si mens andre vil si heldigvis, "føre-var-prinsippet". En vet f.eks nå i dag at tidlig intervensjon er det eneste virkningsfulle treatment som kan gjøres for i det hele tatt å ha håp om å gi disse ungene en rettferdig behandling ut over grunnskolen.

Eksempelvis blir atferdsproblemer hos barn og unge spesielt prioritert på barneskolenivå, men pga økonomiske midler, eller mangelen på de, er de samme barna - de med spesifikke lærevansker og atferdsproblemer, de minst prioriterte på ungdomstrinn fra 7.-10. trinn, og på flere skoler har de ikke en gang et eget klasserom å forholde seg til men må ta til takke med et ledig klasserom hvis de såkalte ressurssterke barna har av en eller annen merkelig grunn behov for å benytte seg av de spesialtilpassede klasserommene ment spesifikt for barn og unge med spesifikke lærevansker.

På Facebook er du hjertelig velkommen til å dele dine erfaringer med oss på Pedagogisk Verksted. Hvem vet - kanskje du etterhvert forstår at - i hvertfall på ungdomstrinnet - er spesialpedagoger og PP-tjenesten det eneste håpet disse barna har for å kunne komme igjennom ungdomstrinnet og eventuelt videregående trinnet med nogenlunde verdighet, i motsetning for x antall år siden, da jeg gikk på ungdomskolen, og barn med Asbergers, atferdsavvik, MBD og ungdom med særskilte talevansker, som f.eks stamming, og beklageligvis den vanskelige såkalt "verdiløse" diagnosen NLD - verdiløs fordi at nettopp denne diagnosen er svært vanskelig å stille siden det kun er spesifikke nonverbale områder som er problematikken, mens de kan fungere spesielt godt på mange andre områder - som det å få 5 i matematikk eksempelvis - og da tror en random lærer med minimal praktisk pedagogisk innsikt at denne personen absolutt ikke kan ha en spesifikk lærevanske og ergo fått en "verdiløs" diagnose - satt sammen med ressurssterke, skoleflinke, sosialt begavede eller hva man ellers kaller for "normal" ungdom - og som, ikke overraskende nok, ble de utsatte mobbeofrene fordi deres svakheter åpenbart var synlige - enten om de var klassens klovn (vgs), eller hadde spesifikke lærevansker (ungdomstrinn) eller atferdsproblemer som bl.a. kan forveksles med Asbergers (barnetrinn) og ADD (alle trinn). Og mobbing er vel ikke et problem på grunnskolenivå, er det vel?

Bare et felles operativt samarbeid mellom faglærer, kontaktlærer og PP-tjenesten i nær kommunikasjon med foreldre eller pårørende eller spes.ped kan gi disse ungdommene den undervisningen og samhørigheten, for ikke å snakke om sjelsro, de behøver. Husk at mange av disse som skulle hatt de "verdiløse diagnosene" på barnetrinnet kan ha fått disse "verdiløse diagnosene" på en helhetlig samlet informasjonsgrunnlag som er utelatt vanlige assistentlærere, faglærere og t.o.m. kontaktlærere, som eksempelvis om barnevernet har vært en del av dette barnets liv, om foreldrenes forhold til hverandre og barna, om foreldrene har observert om barna er sosialt aktivt hjemme, om foreldrenes bekymringer overfor visse symptomer barnet utviser hjemme sammenlignet med når denne er aktiv på skolen, om turbulente forhold hjemme som barnet tier om på skolen, osv.

Kan hende pedagogisk psykologisk-tjeneste overdriver sin utredning av barn med spesifikke lærevansker eller barn med atferdsproblemer, men PP-tjenesten gjør ingenting før en bekymringsmelding fra fag- eller kontaktlærer innrapporteres til dem, eller foreldre ytrer sitt ønske om hjelp. Pedagogene er ikke småkonger på haugen som psykiatere er i et sykehus, det har lenge vært kjent at pedagogene kan bli uglesett av visse lærertyper, noen av den gamle skolen, andre av den yngre skolen, fordi deres oppgave som lærere - nemlig den pedagogiske innsikten - ofte ikke er tilstrekkelig til å forstå pedagogens problematikk. Det problematiske for spes-ped eller PP-tjenesten er ofte samarbeidsviljen hos enkelte lærere - både praktikanter eller assistentlærere, faglærere og dog også kontaktlærere som synes - med deres 5 årige utdannelse med eneste formelle krav, med unntak av helst å ha en plettfri vandel - men aller viktigst ikke å ha vært i befatning med saker av seksuell karakter mot mindreårige eller uansett alder i det hele tatt - eller i veldig alvorlige saker og mindre alvorlige saker der saken det gjelder hendte for kort tid siden - de faglige inntakskravene som er at man har 3 i norsk og matematikk. Dermed er det ikke vanskelig å forstå at de ikke helt forstår dette at ADHD diagnosen gjøres av en helhetlig utredning enten av psykiatere eller psykologer og nevropsykologiske tester, mens spesialpedagoger eller PP-tjenesten har til oppgave å tilse at disse barna får spesialundervisning som er tilpasset barnets særskilte problemområder - såkalt tilpasset undervisning. Pedagoger står ofte for den didaktiske fremgangsmetoden for disse barna - i hvertfall er det den ideelle situasjonen, avhengig av om skolen har en egen spesped, eller om spespeden blir fordelt mellom flere skoler i samme eller nærliggende distrikt, innleid fra kommunalt plan.

Ideen er god, men samarbeid, kommunikasjon og prioritering er dårlig, de økonomiske midlene - til tross for kommunens ambisiøse fagplan - er rett og slett tragiske og svært mange faglærere med praktisk pedagogisk spesialisering er lite motiverte til å hanskes med disse barna som kan - i hvertfall der spesifikke lærevansker gjelder - strekke seg fra alt fra innvandrerungdom som skal lære seg norsk til ungdom med sterk ADD, noen med NLD, andre med Asbergers og en tredje noe helt annet - en samling med generelt sett ungdom som lett får mer konsentrasjonsvansker og som enten trekker seg tilbake for å få mindre oppmerksomhet, eller som ønsker 45 min med konstant oppmerksomhet. I mindre skoler plasseres også barn med atferdsproblemer i samme gruppe, noe som forverrer faglærerens oppgaver adskilligere og felles klasseprosjekter eller alternative læremetoder strander på at kun en faglærer har 45 min til disposisjon med ungdom som knapt nok klarer å lese mer enn noen setninger om gangen, eller klarer å sitte rolig og fokusere oppmerksomheten i generell klasseromsundervisning i mer enn 15 min om gangen og trenger etter disse 15 minuttene å agere i 5-10 min, før de kan ta fatt på nye 15 min med klasseromsundervisning. Teori og oppgaver bør helst fremstilles med tekniske hjelpemidler som audiovisuell teknologi og lydbøker, til rollespill og prosjektoppgaver der de kan utfordre sin problematikk i praktisk utfolelse etc.

Ikke vondt ment DumDiDum, men psykiske plager er blitt et hverdagsfenomen hos voksne, og det antas i stadig større grad at årsaken kan ha vært oppvekstvilkår og miljø, og for mange er det rett og slett for sent å begynne når problemene er så store at de ikke kan rettes opp igjennom, som eksempelvis flere hundre personer som skulle hatt diagnose innenfor spektret som spesifikke lærevansker dekker da de gikk på grunnskolen, og ikke når de er under NAVs system enten pga manglende attester eller for dårlig karaktergrunnlag til å fortsette utdannelse eller anskaffe seg et praktiserende virke i arbeidslivet. Pedagoger, særskilt spesialpedagoger i samarbeid med pedagogisk psykologisk tjeneste er nemlig nødt til å se lenger enn klasserommet, som for øvrig er ansvarsområdet til fag- og kontaktlærer. Utenfor klasserommet virker det som om de fleste faglærere mener at det ikke er deres område, med mindre det gjelder svært alvorlige saker som mishandling eller annet lignende, men glemmer lett hverdagsproblemene som er spesielt vanskelig for - eksempelvis NLD diagnoserte barn - å hanskes med, eller etterhvert tilpasse seg. Husk at det å ha en spesifikk lærevanske, som f.eks ADD, ikke betyr at barnet ikke kan lære det eller automatisk har problemer med å lære det, hva diagnosen betyr innenfor pedagogens fagområde betyr dette bare at det tar lengre tid for barnet enn gjennomsnittet av jevnaldrende å lære det! Dette burde ikke være en vanlig feil å anta hos lærere i dag, men dessverre er virkelig ikke innsikten til lærere med praktisk pedagogisk utdanning dypere enn denne overfladiske holdningen man stod på for 15 år siden, og som først i 2009 endelig var - for noen kommuner vel og bemerke - blit obligatorisk kursing for en del faglærere innenfor dette området.
Klipper ut de delene av innlegget ditt jeg føler jeg har noe å komme med på.
Sitat av paranoy Vis innlegg
Såkalt verdiløs diagnose?

Jeg skjønner hva du sikter til Dum-di-Dum, men det er mer mangelen på innsikt og forståelse for PP-tjenestens utredning enn verdiløs diagnostikk. Faktisk skal det ganske mye i dag for å få diagnosen ADD/ADHD, og i Norge benyttes det, dessverre vil mange si mens andre vil si heldigvis, "føre-var-prinsippet". En vet f.eks nå i dag at tidlig intervensjon er det eneste virkningsfulle treatment som kan gjøres for i det hele tatt å ha håp om å gi disse ungene en rettferdig behandling ut over grunnskolen.
Vis hele sitatet...
Først vil jeg bare si at når du evaluerer eget arbeid, husk på en ting:

Skolen i Norge er katastrofalt dårlig

Det gjør at man i det store og hele burde være sterkt kritisk til løsningen av typen, "vi gjør ting riktig, vi trenger bare mer!".
mens de kan fungere spesielt godt på mange andre områder - som det å få 5 i matematikk eksempelvis - og da tror en random lærer med minimal praktisk pedagogisk innsikt at denne personen absolutt ikke kan ha en spesifikk lærevanske og ergo fått en "verdiløs" diagnose - satt sammen med ressurssterke, skoleflinke, sosialt begavede eller hva man ellers kaller for "normal" ungdom - og som, ikke overraskende nok, ble de utsatte mobbeofrene fordi deres svakheter åpenbart var synlige - enten om de var klassens klovn (vgs), eller hadde spesifikke lærevansker (ungdomstrinn) eller atferdsproblemer som bl.a. kan forveksles med Asbergers (barnetrinn) og ADD (alle trinn). Og mobbing er vel ikke et problem på grunnskolenivå, er det vel?
Vis hele sitatet...
Jeg snakket spesifikt om en elev som hadde fått diagnosert spesifikke lærevansker i matematikk. Jeg snakker om elever som har diagnosen dysleksi, men fint klarer å lese så fort du gir dem twilight. Jeg snakker om elever som får diagnosen konsentrasjonsvansker, men fint klarer å følge med så fort de ikke kjeder ræva av seg.

Ja, du har helt rett i at det er veldig mange sosiale problem som må tas tak i, klasseledelse er vanskelig og særlig når man har flere elever med genuine problemer. Det forhindrer ikke at jeg i det store og hele opplever at det er særdeles liten sammenheng mellom papirrapportene jeg leste om elevene mine, og hva realitetene var.

PP-tjenesten har nok en viss verdi i noen tilfeller, hvor man sitter med spesialkompetanse på spesifikke sykdommer og diagnoser.. men generelt så mener jeg at hele opplegget med at eksterne mennesker skal komme inn i hytt og pine i et klasserom og bryte seg inn i den sosiale arenaen til å være fryktelig suboptimalt. Problemer løses mye bedre innen klassen og innenfor de sosiale settingene som finnes.

Bare et felles operativt samarbeid mellom faglærer, kontaktlærer og PP-tjenesten i nær kommunikasjon med foreldre eller pårørende eller spes.ped kan gi disse ungdommene den undervisningen og samhørigheten, for ikke å snakke om sjelsro, de behøver.
Vis hele sitatet...
Virkelig? At noe skal gjøre felles innebærer møter, samhandling, planlegging og at særdeles mye tid kastes bort. Majoriteten av lærere i Norge bryr seg sterkt om elevene sine, gi dem ekstra tid til å prate, veilede og la dem undervise i mindre grupper/klasser så er jeg nesten villig til å garantere deg at du ser resultater med en gang. Denne tiden bruker nå lærerene på å koordinere møter, diskutere problemene som oppstår for klasseromsituasjonen er uholdbar (noe mindre grupper hadde løst i utgangspunktet).
Kan hende pedagogisk psykologisk-tjeneste overdriver sin utredning av barn med spesifikke lærevansker eller barn med atferdsproblemer, men PP-tjenesten gjør ingenting før en bekymringsmelding fra fag- eller kontaktlærer innrapporteres til dem, eller foreldre ytrer sitt ønske om hjelp.
Vis hele sitatet...
Jepp, men jeg har selv rapport inn elever til PP-tjenesten.. fordi dette er absolutt eneste måten å få ressurser til ekstra-undervisning! Jeg brukte tid på det, dere brukte tid på.. i det hele tatt, summen av tid som ble brukt på å vurdere, sende inn søknad etc bare på skolen vår var mye større en tiden jeg og elevene ønsket å bruke på selve ekstra-undervisningen (dette var etter skoletid).

Dette er kanskje i større grad kritikk av hvordan systemet med PP-tjenesten er lagt opp, enn av PP-tjenesten selv.. men realitetene er at dere kunne enkelt gjort dette arbeidet mye enklere ved å kutte litt i svingene en gang iblant.

Pedagogene er ikke småkonger på haugen som psykiatere er i et sykehus, det har lenge vært kjent at pedagogene kan bli uglesett av visse lærertyper, noen av den gamle skolen, andre av den yngre skolen, fordi deres oppgave som lærere - nemlig den pedagogiske innsikten - ofte ikke er tilstrekkelig til å forstå pedagogens problematikk.
Vis hele sitatet...
Etter min erfaring, uten et eneste unntak, så deles denne holdningen av de flinke, pragmatiske lærerene. Lærerene som forholder seg til realitetene, hva som fungerer i klasserommet og ikke til sine egninger meninger om hvordan de synes realitetene burde vært.

Dermed er det ikke vanskelig å forstå at de ikke helt forstår dette at ADHD diagnosen gjøres av en helhetlig utredning enten av psykiatere eller psykologer og nevropsykologiske tester, mens spesialpedagoger eller PP-tjenesten har til oppgave å tilse at disse barna får spesialundervisning som er tilpasset barnets særskilte problemområder - såkalt tilpasset undervisning.
Vis hele sitatet...
Jeg har hatt elever med sterk ADHD og gud vet hva. Jeg satt stor pris på å få møte fagpersoner å diskutere disse med og vite hva jeg kunne forvente meg. Det samme som jeg gjorde med elever som hadde vært igjennom sterkt traumatiske hendelser.

Det er ingen tvil om at det finnes situasjoner hvor ekstern kompetanse er særdeles velkomment. Det forhindrer ikke at jeg tror dere blander dere inn i veldig mange tilfeller dere overhodet ikke burde hatt noe med å gjøre, fordi barn/ungdom som bare er mistilpasset blir sykeligjort.

Gi lærerene mindre grupper og tid nok til å gjøre klasseromsituasjonen til en bedre opplevelse, så holder jeg meg til at du vil så en dramatisk nedgang i tilfeller det overhodet er aktuellt å koble inn dere på.
Pedagoger står ofte for den didaktiske fremgangsmetoden for disse barna - i hvertfall er det den ideelle situasjonen, avhengig av om skolen har en egen spesped, eller om spespeden blir fordelt mellom flere skoler i samme eller nærliggende distrikt, innleid fra kommunalt plan.
Vis hele sitatet...
Det er den ideelle situasjonen ja, men det er fanden meg ikke realitetene.
I mindre skoler plasseres også barn med atferdsproblemer i samme gruppe, noe som forverrer faglærerens oppgaver adskilligere og felles klasseprosjekter eller alternative læremetoder strander på at kun en faglærer har 45 min til disposisjon med ungdom som knapt nok klarer å lese mer enn noen setninger om gangen, eller klarer å sitte rolig og fokusere oppmerksomheten i generell klasseromsundervisning i mer enn 15 min om gangen og trenger etter disse 15 minuttene å agere i 5-10 min, før de kan ta fatt på nye 15 min med klasseromsundervisning.
Vis hele sitatet...
Nå er heldigvis de idiotiske 45-minutters-timene mer og mer på vei ut. På skolen min hadde jeg undervisning i 3 timers bolker, og jeg slapp elevene til friminutt når jeg ville og hvor lenge jeg ville.. gjorde vi tunge, kjedelige ting slapp jeg dem ofte og kort..gjorde vi gruppearbeid tok dem mer eller mindre pauser når dem ville... noe som igjen kommer tilbake til hovedpoenget mitt; gi lærerene frihet til å gjøre lure ting, og elevene kommer til å trives.

Folk liker å lære; selv de jævligste elevene. Jeg har undervist ganske mange av dem.

Sett hovedfokuset på læreren. Gi oss litt mer tid til forberedelse, mindre papirarbeid og viktigst; hakket mindre grupper.. og du kommer til å se resultater absolutt med en gang! I de få tilfellene hvor ekstern ekspertise trengs, så bør man selvfølgelig få det, men dette burde ikke være normen!

Ikke vondt ment DumDiDum, men psykiske plager er blitt et hverdagsfenomen hos voksne, og det antas i stadig større grad at årsaken kan ha vært oppvekstvilkår og miljø, og for mange er det rett og slett for sent å begynne når problemene er så store at de ikke kan rettes opp igjennom,
Vis hele sitatet...
Ja, og det morsomme med psykiske plager er at de blir så jævli mye lettere å ha med å gjøre når folk er i hyggelige, trivelige miljøer hvor de er komfortable med seg selv. Fanden heller, spør hvem som helst har sliti med depresjoner og drit; å skaffe seg en jobb man trives i er den beste kuren noensinne!

Å fikse klasseromsituasjonen, med elever som trives, har det hyggelig, småprater, lar de som vil være i fred være i fred og generelt får oppgaver som varierer fra tolerable til interessante har en vannvittig mye større virkning på enkeltelevenes psykiske problemer enn noen individuell oppfølging noensinne kommer til å ha. Poenget er at dette er fint mulig, og flinke lærere fikser dette.. hvis de får tid og mulighet.

Jeg tror ytterst seriøst at majoriteten av problemer som blir rapportert inn til PP-tjenesten har to underliggende hovedgrunner:
1. Elever i klassen som bråker, gjør timene slitsomme og gjør hele skole-opplevelsen negativ.
2. Lærere som spiller på frykt og på å skape stress, som også gjør hele skolesituasjonen til et forbanna ork.

Legg disse to faktorene sammen, og du ender opp med en skoleopplevelse som er såpass jævli at veldig mange elever lager overlevelsenstrategier som ikke er spesielt gode (feile med vilje fordi du ikke får det til uansett, klovneoppførsel, gjemme seg bort, late som du kan stoffet ved å skrive av svar etc.. jeg har sett alt sammen, og løsninga var den fandens samme hele tida; prat med folk og få dem til å følse seg komfortable med å være i klasserommet ditt). Det er mye enklere å fikse skoleopplevelsen som lager disse problemene enn å fikse hver eneste forbanna elev individuelt.
1) Det er ikke snakk om evaluering av eget arbeid men om dypere innsikt i hva slags spesialtilbud skolene har hatt, har og burde ha, per dags dato. Når det er sagt, reagerte jeg vel mest på det du skrev i forrige post: at en elev som var blitt diagnosert spesifikke lærevansker i matematikk/dyskalkuli ikke skulle være i stand til å få 5 i matematikk?

Her er det nødvendig å forstå begrepet slik den blir benyttet av PPT og ikke i det omfang som begrepet blir forstått av allmennheten. Jovisst, når du fremhever matematiske lærevansker i neste post til å omfatte "spesifikke lærevansker i matematikk" er betydningen blitt betraktelig mer innsnevret, men fortsatt ikke helt til formen dyskalkuli - som oftest benyttes om elever med så sterke problemer i å forstå aritmetikken at karakter 5 i sin helhet kan være ganske urettmessig å forvente iht elevens prestasjonsnivå, men absolutt ikke umulig, selv om dette er og forblir - siden matematiske lærevansker fortsatt er et forsømt område i grunnskolen og mangler fortsatt en porsjon nødvendig forskning - omdiskutert i de pedagogiske kretser. Derfor skrev jeg at du er hjertelig velkommen til å dele dine erfaringer med de på pedagogisk verksted på facebook så flere kan få ta del i din suksessive fremgangsmetode for elever som generelt sett går under denne diagnosen.

For er det en ting som ihvertfall er sikkert, er at matematiske lærevansker har i så mange år blitt forsømt på grunnskolens undervisningsplan at det er nonsens å kalle det for "verdiløs diagnose" fra PPT! Spesielt når statistikk viser at norske grunnskoleelever befinner seg på den nedre skalaen av matematiske prestasjoner på grunnskolenivå. Denne "verdiløse diagnosen" som har kommet frem i de siste årene etter kritikk av PPT for forsømmelse av denne gruppen individer på grunnskolenivå, har kommet frem i samlys av diagnosen NLD, også en såkalt "verdiløs diagnose": for hvis det ikke er lærevansker i matematikk - hva er det ellers da? Dette er spørsmål som knyttes til PPT og som i det fulle og hele er deres ansvar å tilrettelegge spesialundervisning og individuell oppfølging for vedkommende som sliter med å komme i takt med sine jevnaldrende på den matematiske forståelsen, men det gjelder ikke kun aritmetikk - matematiske lærevansker omfatter et bredt spekter av problemområder.

Hva om den matematiske forståelsen skyldes angst, som eksempelvis prestasjonsangst? Vil det da være hensiktsmessig å plassere vedkommende i et rom med andre elever hvis målet er å hjelpe eleven med den abstrakte tenkingen som er nødvendig i teoretisk matematikk på grunnskolenivå? Her må innsikten til lærere, hvis din oppfatning er beskrivende for gjennomsnittet av dere, økes betraktelig! En kan ikke plassere alle elever under en og samme bulk og forvente at deres forutsetninger for å lykkes i realfaglige disipliner som eksempelvis matematikk er like, ei kan vi heller ikke tillate oss å nekte deres forutsetninger for høyere utdannelse ved å forsømme det ansvarsoppgave som må fordeles ut over de ansvarlige på undervisningsnivå og medvirkende.

Det må strengt tatt være surt å oppnå akseptable til eksepsjonelt gode karakter i alle andre fag enn matematikk, hvis vi tar dyskalkuli som et eksempel selv om det mest sannsynligvis ikke er beskrivende for det ene spesifikke tilfellet du nevner, og dermed kanskje miste forutsetninger som andre likestilte elever på samme prestasjonsnivå i alle andre fag men med det ene unntaket, eller eventuelt hvis en ser for seg sammenhengen mellom dyskalkuli og språkferdigheter, to unntaksvise fagene som nærmest er obligatorisk påkrevd å ha minst et gjennomsnittelig nivå for inntak på høyskole og universitetsnivå: matematikk og i vår nasjons tilfelle - norsk, jmf. inntakskrav til lærerhøyskolen som eksempelvis grunnlag, kontra flere andre områder på høyskole- og universitetsnivå som kanskje setter kravene litt høyere på lista.

Det blir for omfattende å understreke alle poengene mine hva gjelder denne diagnosen, det er lettere for deg å heller sette deg bedre inn i omfanget begrepet dekker, enn det er for meg å ramse opp den hele og store utfordringen spesialpedagoger og PPT står overfor denne "verdiløse diagnosen", som i en årrekke er blitt forsømt og som endelig tas fatt i - så også de elever som sliter med dette får en verdig undervisningstilbud. I følge Statped har spesialpedagogiske tilnærminger til denne problematikken ikke lykkes i det hele tatt, men med tanke på hvor nylig denne problematikken er blitt tatt opp på grunnskolenivå, skulle det bare mangle. Individuell matematisk forståelse er et ganske kompleks emneområde å gå igjennom, og for elever med sammensatte problemer som ene og alene kan isoleres ut i fra et tilfelle, i hvertfall utredningsmessig, er det nærmest en umulig oppgave å ta for seg uten et felles samarbeid med de involverte parter for elevens tilrettelagte spesialundervisning.

2) Jeg kan til dels være enig med at problemer på grunnskolenivå løses mye bedre i en sosial setting så lenge forholdene er tilrettelagt elevens problemstilling. Eksempelvis kan elever som sliter med sosial fobi være godt med et tilleggstilbud der undervisningen er tilrettelagt med en spesialpedagog alene, enn ene og alene hva sosial setting klarer. Såfremt det er mulig, burde hver elev få et individuelt tilbud i tillegg til det kollektive tilbudet skolen kan gi. Dette vil lettere gi den variasjonen av undervisningstilbud som i langt større grad nå enn for noen år siden er blitt til en nødvendighet, i hvertfall om en ser på generelle lærevansker satt opp mot spesifikke lærevansker.

3) Hva som fungerer i klasserommet er subjektivt fra lærer til lærer, og behøver ikke nødvendigvis å stemme overens med hva elevene mener fungerer. Det er gjengs forståelse at elever med særskilte problemer, enten i prestasjonsnivå eller psykisk, har vanskeligheter med å si i fra om deres problematikk eller hva det er som plager dem i den allminnelige klasseromsundervisningen. Her er grunnlaget for fordypningsundervisning av stor verdi, der den sosiale relasjonen mellom elev og lærer er mye sterkere, siden klassen nå er innsnevret til en liten gruppe med få elever som deler samme problematikk, enn i den generaliserte sjangeren elevene plasseres i når den allminnelige klasseromsundervisningen er det eneste tilbudet.

Lærere i fordypningsfag står overfor den reelle problematikken som disse elevene sammen utviser og som i allminnelig klasseromsundervisning ikke alltid kommer like lett frem, eller er så synlige som man liker å tro. Jeg leste et sted et fint argument som jeg må nikke meg enig med, og lyder noe a la dette: "Å ta kalkulatoren vekk som hjelpemiddel for elever med generelle eller spesifikke lærevansker i matematikk, er like fånyttes som å ta bort brillene til en nærsynt. I overført betydning er at man heller skal la elever som sliter med en spesifikk lærevanske få ha denne fordelen fremfor elever som presterer på allminnelig forventet nivå, heller enn å frata de det eneste hjelpemiddelet som kan få deres matematiske forståelsesevne til å prestere på et høyere nivå.

Normen med at det ikke skal fremkomme forskjellsbehandling på skolene er her en fotlenke som hindrer elevens frie utfoldelse i matematikk-faget, som på ingen måte krever at en elev skal klare aritmetisk utregning i hodet for å kunne fungere i sosial kontekst av matematisk betydning, som eksempelvis handle i butikken, tidsregning, prosentforståelse, etc (numeracy). Her kommer fordypningsklasser til rette ved at det i slike tilfeller er mest sannsynlig at disse elevene får tilgang til andre hjelpemidler som elever som presterer på forventet prestasjonsnivå, jmf. "normal" nivå.

Jeg er enig med deg i at lærere burde få mindre grupper så de bedre kan ta for seg hver enkelt elevs problemstilling mer individuelt, og dermed avlaste PPT for en kanskje stor gruppe individer som sendes til dem av årsaker som kunne vært løst med at læreren i hovedssak får mindre grupper å forholde seg til og dermed praktisere effektiv undervisning i den kvalitative formen, heller enn å praktisere effektiv undervisning i den kvantitative formen. Jeg kan ikke si meg annet enn enig med du på dette området. Her har myndighetene et akutt tilfelle av min personlige diagnose for de ansvarlige: Spesifikk gjentagende lærevanske i enkel logikk med symptomer av å aldri lære av tidligere, eller andres, feil. Slik det er per dags dato må denne omfattende diagnosen anses å være uhelbredelig og tvangsinnleggelse er en mulig, men ennå uprøvd, behandlingsmetode for geldende ansvarlige.

Jeg rekker ikke å skrive mer nå, men generelt sett over det hele er jeg vel ganske enig med deg, med det unntak av at jeg skulle ønske dere som lærere får bedre innsikt i betydningen av diagnosene sett ut fra vårt ståsted, slik at i hvertfall diagnoser som en bør være forsiktig med å kalle verdiløs, forskningsmessig sett, ikke får stemplet "verdiløs". Personer med slik diagnoser bør møtes med forståelse for sin problematikk, fremfor stigmatisering som enda en overdiagnosert individ som bare trenger et kollektivt samvær å forholde seg til, så bedrer prestasjonsnivået til vedkommende betraktelig. Vi mennesker er kompliserte, og det er like nødvendig med individuellbasert læring som kollelktiv læring for at felles undervisningsmål skal oppnås akseptabelt i forhold til tilgjengelige ressurser påkrevd.
jeg ser du går utifra at Hank har en shitload med penger? Etter utgivelsen av Retox hadde han ikke penger til trikken hjem.. Han har nok ikke stort mer penger en Ola Nordmann nå heller. Skatteliste.
Sitat av paranoy Vis innlegg
Jovisst, når du fremhever matematiske lærevansker i neste post til å omfatte "spesifikke lærevansker i matematikk" er betydningen blitt betraktelig mer innsnevret, men fortsatt ikke helt til formen dyskalkuli - som oftest benyttes om elever med så sterke problemer i å forstå aritmetikken at karakter 5 i sin helhet kan være ganske urettmessig å forvente iht elevens prestasjonsnivå, men absolutt ikke umulig, selv om dette er og forblir - siden matematiske lærevansker fortsatt er et forsømt område i grunnskolen og mangler fortsatt en porsjon nødvendig forskning - omdiskutert i de pedagogiske kretser.
Vis hele sitatet...
Pft, å ha meninger er ikke det samme som å forske. Jeg har til dags dato ikke lest, eller hørt om, et eneste norsk paper om undervisning eller læring som i noen som helst form oppfyller forskningsidealet.

Når det gjelder denne eleven gjorde jeg en god jobb, og ga han tips til hvordan han angrep oppgavene feil, men gjorde overhodet ikke noen genistreker. Han var, kort og godt, i et klassemiljø han var ukomfortabel i og hadde prestasjonsangst.

Som majoriteten av såkalte pedagoger overser du fullstendig poenget jeg prøver å gjøre: majoriteten av de individuelle problemene vi ser i norsk skole kommer fra hvordan klassene/gruppene fungerer. Mennesker er sosiale dyr og individuelle læringstrategier er nesten komplett likegyldige så lenge gruppene ikke fungerer godt.
For er det en ting som ihvertfall er sikkert, er at matematiske lærevansker har i så mange år blitt forsømt på grunnskolens undervisningsplan at det er nonsens å kalle det for "verdiløs diagnose" fra PPT! Spesielt når statistikk viser at norske grunnskoleelever befinner seg på den nedre skalaen av matematiske prestasjoner på grunnskolenivå. Denne "verdiløse diagnosen" som har kommet frem i de siste årene etter kritikk av PPT for forsømmelse av denne gruppen individer på grunnskolenivå, har kommet frem i samlys av diagnosen NLD, også en såkalt "verdiløs diagnose": for hvis det ikke er lærevansker i matematikk - hva er det ellers da?
Vis hele sitatet...
Jeg kan lese historie, norsk, engelsk og majoriteten av fag på videregående på toget. Jeg er ikke i stand til å løse matematikk på toget.

Matematikk fordrer arbeidsro og konsentrasjon, og læring generelt fordrer at folk er avslappet og komfortable. Uten dette i klasseromsituasjonen kan du individtilpasse så mye du bare helvetes vil, du kommer ikke til å få til en eneste dritt. Det er kort og godt for bråkete i norske klasserom. Eneste løsningen på dette er å akseptere at lærere igjen får lov til å bruke både negative og positive virkemiddel... og gi oss frihet fra rektor, regelverk og annet drit. Kombinasjonen skammekrok (evt eget disiplineringsrom) og en stilltiende aksept fra rektor om at du kan gi goder som ikke strengt tatt er lov (hvis alle blir ferdige får dere lov til å gå tidlig; men gå helvetes stille i gangen, hvis ikke havner jeg i trøbbel).

Vi er ekstremt genuint uenige om premissene her. Dette er fanden meg overhodet ikke individer som strenger oppfølging fra pedagoger, dette er resultatet av bråk og manglende styring av klasseromsituasjonen. Mer individ-orienting kommer bare til å sørge for enda dårligere resultater.
Hva om den matematiske forståelsen skyldes angst, som eksempelvis prestasjonsangst?
Vis hele sitatet...
Prøveresultatene mine hopper med mellom en halv og en hel karakter så fort jeg får elevene mine til å slappe av og tenke under prøver. Elever generelt har mye følelser knyttet til matematikk.

Med klasseromsituasjonene som man generelt har på barne og ungdomskole nivå idag, skjønner jeg godt at man ikke klarer å lære matematikk dog.
Vil det da være hensiktsmessig å plassere vedkommende i et rom med andre elever hvis målet er å hjelpe eleven med den abstrakte tenkingen som er nødvendig i teoretisk matematikk på grunnskolenivå? Her må innsikten til lærere, hvis din oppfatning er beskrivende for gjennomsnittet av dere, økes betraktelig!
Vis hele sitatet...
Pft, dette kan det ikke lages regler for. Dette handler om hvem som er venner med hvem, og hvor folk føler seg komfortable. Beslutninger av denne typen må alltid gjøres med eleven og av en lærer som kjenner elevene. Noen lærer best av å sitte sammen med flinkere elever, andre bruker det som en hvilepute.
En kan ikke plassere alle elever under en og samme bulk og forvente at deres forutsetninger for å lykkes i realfaglige disipliner som eksempelvis matematikk er like, ei kan vi heller ikke tillate oss å nekte deres forutsetninger for høyere utdannelse ved å forsømme det ansvarsoppgave som må fordeles ut over de ansvarlige på undervisningsnivå og medvirkende.
Vis hele sitatet...
I noen klasser fungerer dette helt fint. Andre ganger fungerer det ikke greit i det hele tatt.

Igjen, finn lærere som vet hva de holder på med (og jeg har møtt ganske mange av dem) og de kan gi deg råd for den spesifikke klassen. Generelle prinsipper er fullstendig verdiløse når man møter realiteten i klasserommet.
Det må strengt tatt være surt å oppnå akseptable til eksepsjonelt gode karakter i alle andre fag enn matematikk, hvis vi tar dyskalkuli som et eksempel selv om det mest sannsynligvis ikke er beskrivende for det ene spesifikke tilfellet du nevner, og dermed kanskje miste forutsetninger som andre likestilte elever [...]
Vis hele sitatet...
Jeg har møtt rimelig mange elever som er dårlige i matematikk, sliter med særdeles manglende mestringsfølelse og har generelt gitt opp. 60-80% har jeg fått på rett kjøl (og jeg hater at jeg ikke fikk til resten). For alle jeg har lykkes med har det vært to viktige elementer felles:
1. Putt dem i en sosial situasjon de er komfortable med. Fuck heller, bruk de tre første ukene på å diskutere fotball hvis de er skikkelig jævlige cases (jeg spiller heldigvis mange av de samme dataspillene som dem, og jeg reiser rimelig mye; så har alltid endel fucka historier jeg bare forteller hvis de "ikke" forteller dem videre)
2. Start med noe som ikke krever så mye forhåndskunnskaper så mestringsfølelsen kommer fort.
Det blir for omfattende å understreke alle poengene mine hva gjelder denne diagnosen, det er lettere for deg å heller sette deg bedre inn i omfanget begrepet dekker, enn det er for meg å ramse opp den hele og store utfordringen spesialpedagoger og PPT står overfor denne "verdiløse diagnosen", som i en årrekke er blitt forsømt og som endelig tas fatt i - så også de elever som sliter med dette får en verdig undervisningstilbud. I følge Statped har spesialpedagogiske tilnærminger til denne problematikken ikke lykkes i det hele tatt, men med tanke på hvor nylig denne problematikken er blitt tatt opp på grunnskolenivå, skulle det bare mangle. Individuell matematisk forståelse er et ganske kompleks emneområde å gå igjennom, og for elever med sammensatte problemer som ene og alene kan isoleres ut i fra et tilfelle, i hvertfall utredningsmessig, er det nærmest en umulig oppgave å ta for seg uten et felles samarbeid med de involverte parter for elevens tilrettelagte spesialundervisning.
Vis hele sitatet...
Jeg aksepterer ikke premissene for argumentene dine.

Individuell matematisk forståelse er fullstendig underordnet den helhetlige sosiale klasseromssituasjonen. Hadde du undervist hadde du vært enig.
3) Hva som fungerer i klasserommet er subjektivt fra lærer til lærer, og behøver ikke nødvendigvis å stemme overens med hva elevene mener fungerer. Det er gjengs forståelse at elever med særskilte problemer, enten i prestasjonsnivå eller psykisk, har vanskeligheter med å si i fra om deres problematikk eller hva det er som plager dem i den allminnelige klasseromsundervisningen.
Vis hele sitatet...
Ja, lærere som får klasser til å fungere gjør det ofte på veldig forskjellige måter, og hva som fungerer for lærer til lærer er dermed forskjellig. Det er derimot, etter min erfaring noen ekstremt sterke fellestrekk:
1. Kollektivet framfor individet. Når kollektivet fungerer kan man ta tak i folk på individnivå. Alt annet er bortkastet tid.
2. Man tenker på elevene som mennesker. Jeg har en sterk følelse av at jo mer man studerer pedagogikk, jo mer glemmer man at dette er mennesker med følelser.. og man prater med dem som om de er "gutt med ADHD, 14 år, voldelig historie" istedenfor "Dette er Arne".

"Å ta kalkulatoren vekk som hjelpemiddel for elever med generelle eller spesifikke lærevansker i matematikk, er like fånyttes som å ta bort brillene til en nærsynt. I overført betydning er at man heller skal la elever som sliter med en spesifikk lærevanske få ha denne fordelen fremfor elever som presterer på allminnelig forventet nivå, heller enn å frata de det eneste hjelpemiddelet som kan få deres matematiske forståelsesevne til å prestere på et høyere nivå.
Vis hele sitatet...
Personen som sa dette kan fanden meg ikke noensinne undervist elever som har problemer med matematikk (eller han er lettere tilbakestående). Poenget med mesteparten av matematikken er at antall ting man klarer å gjøre intuitivt øker gradvis (akkurat som man lærer å kjøre bil.. på starten må alt tenkes over, og etterhvert går mer og mer automatisk). Hvis pluss, minus og simpel multiplikasjon krever tankegang, eller at man drar opp kalkulatoren, er det plutselig et rimelig enormt antall regler man må aktivt huske på. Vanlige mennesker klarer bare å ha et par regler aktive av gangen (drikkespill som "nestemann som sier dette ordet må drikke" varer sjeldent til noe særlig mer enn 5-6 ord.. det er kort og godt begrenset hva vi klarer å ha aktivt framme i hodet). Trener man ikke nok enkel matematikk til at det går automatisk har man overhodet ingen som helst sjanse noensinne til å klare mer avansert matematikk som arealet av en firkant skikkelig.
Jeg rekker ikke å skrive mer nå, men generelt sett over det hele er jeg vel ganske enig med deg, med det unntak av at jeg skulle ønske dere som lærere får bedre innsikt i betydningen av diagnosene sett ut fra vårt ståsted, slik at i hvertfall diagnoser som en bør være forsiktig med å kalle verdiløs, forskningsmessig sett, ikke får stemplet "verdiløs".
Vis hele sitatet...
Kan du vær så snill ikke bruke ordet forskningsmessig?
Personer med slik diagnoser bør møtes med forståelse for sin problematikk, fremfor stigmatisering som enda en overdiagnosert individ som bare trenger et kollektivt samvær å forholde seg til, så bedrer prestasjonsnivået til vedkommende betraktelig.
Vis hele sitatet...
Du argumenterer fortsatt utifra premisset at diagnosen er riktig. Som du kanskje burde ha lagt merke til; jeg er dypt uenig i majoriteten (mellom 50 og 70%) av diagnosene jeg har lest på saksdokumentene til elevene mine.

Vi mennesker er kompliserte, og det er like nødvendig med individuellbasert læring som kollelktiv læring for at felles undervisningsmål skal oppnås akseptabelt i forhold til tilgjengelige ressurser påkrevd.
Vis hele sitatet...
BULLSHIT.

At to ting begge er positive gjør dem ikke likeverdige. Individuell oppfølging av elever i kollektiv som fungerer kan være ypperlig. Dette har jeg massevis av eksempler på, både med meg og med andre lærere.

Individuell oppfølging av elever i klasser hvor de er ukomfortable sosialt har jeg ikke sett et eneste tilfelle hvor det har hatt varig virkning.
@ EpicSnusBox

Nei, det falt meg faktisk ikke inn hva Hank von Helvetes inntekt lå på. Det er underordnet poenget mitt. Poenget mitt er at han som kjendis fronter et korstog mot dagens psykiatri som faktisk mange har fått nytte av - til tross for tilbakefall. Uansett, dette er ikke kjendisers bord å ta fatt i - slike oppgaver bør være forbeholdt fagpersonell og andre som jobber aktivt med problematikken innen sin yrkesgruppe.

@ DumDiDum

Vi er overhodet ikke uenige om premissene her men din forestilling om diagnosens betydning er vi genuint uenige om! I denne lenken kan du lese litt om problematikken rundt begrepet forskningsmessig sett. Selv om artikkelen er fra 2000 er ikke utviklingen - i hvert fall ikke på høyere klassetrinn i grunnskolen - endret seg dramatisk og pedagogiske tilnærminger er etterlyst på individ- og fordypningsplan mer enn i den allminnelige klasseromsdidaktikken.

Likevel oppfordres elever med både generelle og spesifikke matematikkvansker - som ofte er vanskelig å skille ad, men som etter definisjon vil være diagnoser som mulig kan endres opp mot elevens prestasjonsnivå fra den aktuelle stunden de fikk diagnosen og dermed kvalifisert for tilrettelagt undervisning - til gjennomført læreplan enten for standard matematikkfag eller matematikk som fordypningsfag. Som du også kan lese er ikke spesialpedagogikken så veldig opptatt med lærernes sluttvurdering av elevene, men heller den underveisvurdering som gjelder de spesifikke elever som faller under dette begrepet.

Når det kommer på hvorvidt spesialpedagogikken har lykkes med sine læringsstrategier totalt sett var det i 2000 dårlige resultater og behov for å finne fleksible, alternative løsninger som omhandler både individuell og kollektiv læringsstrategi, fordi begrepet er så omfattende at resultatene utdanningsmessig sett ikke var stort bedre enn å spille poker - noen ganger får du bra kort på handa som passer til floppen, andre ganger stemmer rett og slett ikke kortene på handa med kortene i floppen i det hele tatt! Poenget er at hvis du benytter deg av denne hverdagslige sammenligningen, såkalt dynamisk læring - som du etter hva jeg har forstått vektlegger som effektiv mot spesifikke lærevansker i matematikk og som ikke er en umulig påstand siden flere spesialpedagoger også heller mot at dynamisk læring er den didaktikken som fungerer best på de mildere grenene av generelle/spesifikke lærevansker, men kan virke like problematisk som vanlig klasseromsdidaktiske tilnærmelser på elever med dyskalkuli - vil suksess være betinget av om eleven kan gjenkjenne seg i sammenligningen, enten om du benytter deg av storylining eller dynamisk kartlegging - begge metodene vil gå under hva jeg oppfatter som dynamiske prosesser i læringspsykologi eller didaktikk.

Til sist må jeg få lov til å spørre deg om hvordan du klarer å bestemme en elevs komfortabilitet i den vanlige kollektive skoleklassen fremfor tilretteleggelse i en fordypningsgruppe? Jeg vil her minne deg på at individuell oppfølging gjennomføres i en fordypningsgruppe selv om det foregår på "klasseplan" innstilt på få elever til en pedagogisk utøver i fordypningsfaget. Sånn sett kan man si at de utøver en kollektiv setting for innlæring av stoffet fremfor timer hvor hver enkeltelev får sin egen spesialpedagog til rådighet. Individuell oppfølging behøver ikke nødvendigvis å bety sistnevnte. Etter mine erfaringer synes jeg vedkommende som kom med det utsagnet om "kalkulatoren ikke skal tas fra de med dyskalkuli osv." (som du også kan lese i den lenka jeg la ved) er i tråd med hvordan en lærer oppfatter klasseromssituasjonen i den norske skole, kontra fordypningsgrupper, kontra spesialundervisning på individnivå, helt riktig.

Det er kanskje ikke nødvendig for meg å minne deg på at de aller fleste pedagoger har hatt undervisningspraksis på et eller annet tidspunkt og en storpart av disse, eksempelvis spesialpedagoger, har en gang i tiden vært lærere med utøving av praktisk pedagogiske metoder de også?
Sitat av paranoy Vis innlegg
I denne lenken kan du lese litt om problematikken rundt begrepet forskningsmessig sett.
Vis hele sitatet...
Dette er en oppsummeringsartikkel; ikke forskning. Min direkte erfaring med spesialpedagoger er at dere er i særdeles liten grad oppnår resultater. Jeg er dermed ikke opptatt av meningene deres. Hvis du har publisert forskning å henvise til, så tar jeg gjerne en kikk på den.
Likevel oppfordres elever med både generelle og spesifikke matematikkvansker - som ofte er vanskelig å skille ad, men som etter definisjon vil være diagnoser som mulig kan endres opp mot elevens prestasjonsnivå fra den aktuelle stunden de fikk diagnosen og dermed kvalifisert for tilrettelagt undervisning -
Vis hele sitatet...
Jeg er sterkt uenig i at mange av disse elevene får denne diagnosen, da all min erfaring tilsier at det i mye større grad er resultat av underliggende sosiale problemer og arbeidsmiljø. Å diskutere hva dere ønsker å gjøre med disse individene blir meningsløst når jeg mener de ikke har individuelle problemer.
Til sist må jeg få lov til å spørre deg om hvordan du klarer å bestemme en elevs komfortabilitet i den vanlige kollektive skoleklassen fremfor tilretteleggelse i en fordypningsgruppe?
Vis hele sitatet...
Ved å prate med dem. Fungerer som fanden hvis du dropper ovenfra-og-ned holdninga og alle unødvendige fremmedord.
Etter mine erfaringer synes jeg vedkommende som kom med det utsagnet om "kalkulatoren ikke skal tas fra de med dyskalkuli osv." (som du også kan lese i den lenka jeg la ved) er i tråd med hvordan en lærer oppfatter klasseromssituasjonen i den norske skole, kontra fordypningsgrupper, kontra spesialundervisning på individnivå, helt riktig.
Vis hele sitatet...
Setninger som denne er også endel av grunnen til at jeg ikke liker pedagoger. Pedagoger burde vært den gruppen i Norge som er best til å uttrykke seg klart og tydelig.

Det er kanskje ikke nødvendig for meg å minne deg på at de aller fleste pedagoger har hatt undervisningspraksis på et eller annet tidspunkt og en storpart av disse, eksempelvis spesialpedagoger, har en gang i tiden vært lærere med utøving av praktisk pedagogiske metoder de også?
Vis hele sitatet...
Helt enig. Det er også min erfaring at majoriteten av spesialpedagoger og skolepolitikere først forsøkte å være lærere.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av DumDiDum Vis innlegg
Dette er en oppsummeringsartikkel; ikke forskning. Min direkte erfaring med spesialpedagoger er at dere er i særdeles liten grad oppnår resultater. Jeg er dermed ikke opptatt av meningene deres. Hvis du har publisert forskning å henvise til, så tar jeg gjerne en kikk på den.
Vis hele sitatet...
Her kverulerer du!
Hvis du leser igjennom artikkelen så ser du haugevis med referanser til publisert forskning. Bruk av søkemotor som Google sammen med søkeord som "dyskalkuli" eller "spesifikke lærevansker" i kombinasjon med disse navnene og årstallene burde gi noen treff på disse publikasjonene, om ikke annet - så titlene på de. Tittelsøk i [COLOR="SlateGray"]Google Books[/COLOR] eller [COLOR="SlateGray"]Google Scholar[/COLOR] burde gi resultater. Som et eksempel kan jeg henvise til et tilfeldig valgt referanse, Snorre Ostad, som gjentatte ganger refereres til i artikkelen, og etter litt søk skulle denne artikkelen dukke opp. Bare å velge og vrake så mye du vil fra lenka!

Sitat av DumDiDum Vis innlegg
Jeg er sterkt uenig i at mange av disse elevene får denne diagnosen, da all min erfaring tilsier at det i mye større grad er resultat av underliggende sosiale problemer og arbeidsmiljø. Å diskutere hva dere ønsker å gjøre med disse individene blir meningsløst når jeg mener de ikke har individuelle problemer.
Vis hele sitatet...
Vel, hvis du som lærer mener disse individene ikke har individuelle problemer eller er bekymret for innlæringsevnen deres på et eller annet vis, så er det meget usannsynlig at disse individene kommer til spesialpedagog. Det måtte være eventuelt hvis eleven selv eller foreldre i de yngre gruppene tar kontakt med PPT og disse vurderer eleven som kvalifisert til tilretteopplagt undervisning. Det skal dog sies at det ikke er fullt så enkelt å få tilrettelagt et spesialundervisningsprogram med spes.ped. på dette området, eller har i hvertfall ikke vært det tidligere, siden problematikken i spesialpedagogikken har vært et forsømt område. Hvis det er en annen lærer - kontaktlærer eller faglærer, eller andre personer som regnes som kompetente til å utvise bekymring overfor elevens innlæringsproblematikk, er det ikke din erfaring som teller for om vi vil utrede eleven eller ikke, men et omfattende beredskapstiltak som skal sørge for at eleven får den best mulige tilrettelagte undervisningen som han eller hun har krav på. Hvis det ikke dreier seg om dyskalkuli, men om generelle eller spesifikke lærevansker i matematikk, kan det hende at PPT finner det mest hensiktsmessig i at eleven får delta i den generelle undervisningen med sin faglærer og i tillegg mottar en individuell oppfølging, såkalt dynamisk utredning eller læring om du vil, basert på arbeidet de foretar seg i mattetimene. Noen ganger, med unntak av de diagnosert med dyskalkuli for øvrig, kan dette være nok til å innarbeide en positiv læringsstrategi for eleven som gjør at denne kan hanskes med problematikken på en mer tilfredsstillende måte enn tidligere - da vi ikke gjorde noe i det hele tatt!


Sitat av DumDiDum Vis innlegg
Ved å prate med dem. Fungerer som fanden hvis du dropper ovenfra-og-ned holdninga og alle unødvendige fremmedord.
Vis hele sitatet...
Så eleven blir straks komfortabel om du prater med denne i en fagklasse fremfor en fordypningsklasse? Imponerende at du får elevens mestringsfølelse til å klatre opp på samme nivå som de andre elevene hvis de spesifikke elever du taler om har en innlæringsproblematikk. Men for alt hva jeg veit kan du ha en slik karismatisk utstråling at det faktisk skjer, jeg ser ikke bort i fra det siden jeg ikke kjenner deg, men ut i fra forskning er det fremlagt dokumentasjoner, blant annet fra Snorre Ostad, at en tilrettelagt undervisning kan være best egnet for elever som sliter med spesifikke lærevansker. Det er vanskelig å tilrettelegge undervisningen i det ordinære klasserom, mens i en fordypningsklasse er det straks blitt noe enklere siden elevene som er samlet i disse gruppene deler samme problematikk på enten lik eller ulik grunnlag. Logisk sett skulle man anta at disse elevene da ville funnet seg mer komfortable i slike grupper enn i sin respektive klasseromsundervisning.

Sitat av DumDiDum Vis innlegg
Setninger som denne er også endel av grunnen til at jeg ikke liker pedagoger. Pedagoger burde vært den gruppen i Norge som er best til å uttrykke seg klart og tydelig.
Vis hele sitatet...
Beklager - min feil - la meg rette opp tabben med et par enkle endringer som gjør det enklere for dem å forstå:

[COLOR="SlateGray"]Opprinnelig sitat skrevet av meg[/COLOR]
Etter mine erfaringer synes jeg vedkommende som kom med det utsagnet om "kalkulatoren ikke skal tas fra de med dyskalkuli osv." (som du også kan lese i den lenka jeg la ved) er i tråd med hvordan en lærer oppfatter klasseromssituasjonen i den norske skole, kontra fordypningsgrupper, kontra spesialundervisning på individnivå, helt riktig.
Vis hele sitatet...
[COLOR="SlateGray"]Redigert sitat skrevet av meg[/COLOR]
Etter mine erfaringer synes jeg vedkommende som kom med det utsagnet om at "kalkulatoren ikke skal tas fra de med dyskalkuli like lite som man tar brillene fra en nærsynt" er i tråd med hvordan en lærer oppfatter klasseromssituasjonen i den norske skole kontra fordypningsgrupper eller spesialundervisning på individnivå, er helt riktig.
Vis hele sitatet...
Som du ser har jeg fullført et sitat, fjernet et komma, lagt til et par ord eller erstattet et ord for å gjøre formuleringen så enkelt å forstå som mulig - i hvertfall som jeg klarer å uttrykke det. Dette forutsetter selvsagt at leseren vet forskjellen på ordinær klasseromsundervisning, særskilt undervisning i en fordypningsklasse - som i hvertfall frem til videregående skole er oppført i kommunens læreplan for de enkelte skoler - og tilrettelagt individuell spesialundervisning. Liker du pedagoger bedre nå?

Sitat av DumDiDum Vis innlegg
Helt enig. Det er også min erfaring at majoriteten av spesialpedagoger og skolepolitikere først forsøkte å være lærere.
Vis hele sitatet...
Tja, om majoriteten av pedagoger har forsøkt seg som lærere vet jeg ingenting om, men det er en storpart av spesialpedagoger som har hatt eller har undervisningspraksis i en eller annen form både på system- og individplan, enten med eller uten praktisk pedagogisk tilleggsutdannelse eller erfaring fra tidligere læreryrke og som senere har tatt pedagogisk påbygging. Selv kjenner jeg to tidligere lærere som har skiftet stilling til spesialpedagogisk virksomhet, henholdsvis logopedi hvis jeg ikke tar helt feil og psykososiale vansker. I tillegg har jeg snakket med en i rusomsorgen som var tidligere kontaktlærer på videregående trinnet i mange herrens år før han valgte å ta spesialpedagogisk tilleggsutdannelse grunnet omorganisering på skolen han jobbet på. I dag kunne han ikke tenke seg å falle tilbake til det gamle læreryrket. Jeg vet også om flere spesialpedagoger på bachelor- og mastergrad som utøver formell praktisk pedagogisk undervisning. Jeg antar, men er ikke skråsikker, på at de har tatt helårsstudie hel- eller deltid i praktisk pedagogikk. Gruppen spesialpedagoger jeg omtaler her er av typen førskolelærere, allmenlærere og faglærere med pedagogisk tilleggsutdannelse med tidligere eller nåværende formell praktisk pedagogisk bakgrunn.
All PR er god PR.. Dette gjelder også for scientologi-kirken..
Snakke om et emne, bare fremmer det..

Dette er en annen mans kamp for en annen mans brød.. Ikke noe mer.. kanskje litt til.. uansett

Folk som virkelig vet hvor vann og luft deler seg bør ignorere saker som lar andres liv bli et pusslespill og fulføre pusslespillet.
Interresant tråd som jeg må inrømme at jeg bare har skummet gjennom.

Min egen erfaring med psykiatri er å ha jobbet i diverse psykiatriske avdelinger. Jeg har altså ingen pasient-erfaring, men miljøterapeut erfaring. Jeg jobbet på en veldig fin ungdoms-psykiatrisk avdeling - der det ikke ble gitt medisiner, og det største problemet ofte var at pasientene ble alt for glad i avdelingen og ikke ønsket å reise.

Ellers har jeg jobbet i ca 5 måndeder på lukket avdeling. Jeg er utdannet sykepleier, men priser meg lykkelig for at jeg ikke ble satt til å gi noen tvangsmedisinering i tiden jeg jobbet der - da jeg utifra etiske perspektiv i enkelte tilfeller har vanskeligheter med å støtte opp om slikt.

Jeg ser at f.eks sterkt beroligende kan være nødvendig om en pasient er svært utagerende og har vært våken i ei uke samt knust rutene til alle bilene i nabolaget og vært utagerende ovenfor fremmede folk. I et slikt tilfelle har jeg ingen motforestillinger mot at tvang og medisinering til pasientens eget beste.

Det er i gråsone-tilfellene at jeg stiller meg mere skeptisk. Dem som ikke gjør en flue fortred, er drittlei av alle bivirkningene dem får av de anti-psykotikiske medisinene og ønsker alternativ behandling. Det var det ingen rom for på den lukkede posten jeg jobbet på. Er man psykotisk eller schisofren så er det medisiner som gjelder - og ønsker du ikke å ta dem - så blir du tvansmedisinert.

Noen leger synes å tro at psykiske lidelser i bunn og grunn og har en biologisk årsak. Bruker man denne modellen for å forstå psykiske lidelser, og lukker man i tillegg ørene for klaging over bivirkninger, så er det selvsagt logisk å tro at det medisinering må til. Og om pasienten ikke ønsker å ta medisiner så skriver man ut en tvangsparagraf til "pasientens eget beste". Antipsykotiske medisiner fungerer jo - det ser vi gang på gang. Og for enkelte pasienter er det sikkert knall. Men nå er det tvangs-medisineringen av harmløse tilfeller jeg stiller meg ambivalent til. En psykotisk epsisode kan fint gå over av seg selv - uten medisiner - gjennom f.eks stimuli-dempede omgivelser og balanserte mennesker rundt personen. Tar dog noe lengre tid enn hurtigvirkende medisiner.

Hvorfor er det ikke et alternativ til dem som ikke ønsker medikamentell behandling?

Det finnes mennesker som Arnhild Lauvven (forfatter av i morgen var jeg alltid en løve) som beviser at schisofreni er mulig å kurere (ikke bare symptomdempe som man gjør med anti-psykotika). Det som imidlertidig er vanskelig er at pasienten må ha sykdomsinnsikt samt være villig til å gå gjennom en smertefull prosess ved å konfrontere egne traumer. Det er slettes ikke alle som er på lukket avdeling som havner i denne kategori.

Leste nylig ei bok av Stanislav Grof psykologer som f.eks Stanislav Grof som har kurert schisofreni (og mange andre diagnoser) gjennom å holotropic breathing eller LSD assistert psykoterapi. Her mener han å kunne spore årsak til lidelser som f.eks schisofreni i å være sterke fødsel traumer, "bad womb experiences" eller til og med å gjennomoppleve traumer fra tidligere liv. Det siste er selvsagt så langt unna skolemedisin som man kan komme - dog har pasienter som gjennom hans psykoterapi har hatt slike opplevelser fått merkbart bedre livskvalitet og er blitt kurert for sine psykiske lidelser.

Ellers er det eksempler på mennesker som har gjennomgått shamanistiske ayahuasca ritualer - med god effekt. En svært spennende medisin som jeg håper flere for øynene opp for.

Det finnes altså mange alternativer der ute til tradisjonell biologisk medikamentell tilnærming til psykiske lidelser. Jeg kan forstå at Hank von Helvette tenker som han gjør. Jeg er overbevist om at mange sikkert får bedre behandling ved å tenke alternativt. Dette krever dog at man er oppegående og ressurssterk, har sykdomsinnsikt og har et sterkt ønske om å helbrede egen sykdom. Desverre var slike pasientene ofte i mindretall på posten der jeg jobbet. Da står man der uten så mye å tilby annet enn droger. Og når pasienten nekter å ta dem så skjønner jeg også legens tankegang om at tvangsmedisinering er det som skal til...

En ting er sikkert. Lett er det ikke.
Jeg er helt enig med deg Bearass og det kunne ikke være bedre beskrevet enn den beskrivelsen du gav her. Selv er jeg blant de som mener jeg blir feilmedisinert pga ubehagelige bivirkninger som på et eller annet merkelig vis tilvennes, men livskvaliteten blir betraktelig forringet. Men på generelt grunnlag vil alle pasienter som går igjennom psykiske lidelser av den sorten der tvangsmedisinering kan bli nødvendig hvis ikke denne er samarbeidsvillig, ønske en annen behandlingsform enn medikamenter. Unntaksvis er benzodiazepiner som i mine øyne er det eneste som hjelper mot alvorlige sinnslidelser! Argumentet om den store avhengighetsrisikoen er ikke lenger et valid argument i følge meg, siden det nå er påvist at avhengighetsfaren for antipsykotiske legemidler er større enn for vanedannelsen som oppstår av benzodiazepiner.

Jeg befinner meg i den kategorien som mener jeg er feildiagnotisert fordi tilstanden min avviker en smule fra visse kritiske symptombilder jeg har opplevd hos pasienter med lignende diagnose og synes det er for lettvint å bli plassert i samme terapeutiske bås som disse som i mine øyne sliter i større grad enn meg på mange felt - spesielt det kognitive. Nå har jeg ikke hatt denne diagnosen lenge nok til å si om mine kognitive evner vil degraderes til samme nivå som mine likesinnede iht diagnose, men andre symptomer som passer bedre i symptombildet mitt, er som de personer som er diagnosert bipolar, mener jeg.

Problemet her er at jeg med min nåværende diagnose tilhører den gruppen som kan bli "kurert" og som av den grunn kan slutte med medisiner en gang i fremtiden, men hvis diagnosen endres til bipolar, vil medikamenter være en del av min hverdag for resten av livet. Og medikamenter er absolutt nødvendig per skrivende stund til folk som lider av bipolar lidelse for å beskytte de for andre og for seg selv. I medisinert tilstand vil bipolare, som for andre alvorlige sinnslidelser, føre en tilnærmet normal atferd og tenke sammenhengende, rasjonelt og konstruktivt, og være i stand til å utføre hverdagslige gjøremål på lik linje med "normale" mennesker. I ikke-medisinert tilstand kan den bipolare være svært destruktiv i den depressive perioden og hasardiøs i den maniske perioden. Skulle vedkommende ha depressive eller maniske perioder med psykotiske episoder involverende hørselshallusinasjoner eller megalomani, kan dette medføre katastrofale konsekvenser for personen og ikke bare for de selv, men også deres nærmeste og alle i omgivelsene rundt dem.

Hva mener Hank von Helvete om det? Skal man forskjellsbehandle de alvorlige sinnslidende i terapeutisk sammenheng ved bruk av farmakologisk behandling for de såkalt uhelbredelige sinnslidelsene, mens andre typer uhelbredelige sinnslidelser, som bipolar eksempelvis, er det akseptabelt å fortsette med tvangsmedisinering? Vitenskapelig sett er alle disse formene for alvorlige sinnslidelser like uforståelige nå som for 50 år siden da lobotomi og andre prøveordninger var mer utbredt, men Hank von Helvetes korstog omfatter en gruppe individer som av like uheldige årsaker som en som blir født blind eller en som blir lam må lære seg å tilpasse til sin hverdag etter sitt handikapp. I motsetning til lamme og blinde har derimot de aller fleste alvorlig psykisk lidende et valg så lenge legen vurderer det som forsvarlig å slippe vedkommende ut i samfunnet for å trenes opp til å tilpasse seg sin nye livsstil.

Men fordi psykiatrien ikke har kommet særlig mye lenger i å forstå tilstandens opprinnelse eller hva som forårsaker dette, er pasienter med alvorlige sinnslidelser nødt til tålmodig å vente på det forløsende gjennombruddet i behandlingen som resten av den syke befolkning, og konsekvensene av å ikke medisinere alvorlig psykotiske kan være drøyere enn bivirkninger som i hvertfall de nyere antipsykotika gir. Jeg tenker da på en bipolar i sin maniske periode er vanskelig nok å forholde seg til i medisinert tilstand og hvordan man med alternative behandlingsmetoder skal kunne dempe en slik fase er per dags dato meg bekjent ikke vitenskapelig dokumentert effektivt - i hvertfall ikke mer effektivt enn dagens farmakologiske metoder.

Det er det jeg mener at Hank von Helvete spiller russisk rulett med andres hoder. Er risikoen verdt et korstog for så lite dokumenterte områder ennå slik Hank von Helvetes utspill later å sikter til? Hva skal vi med fagfolk hvis deres kunnskap, uavhengig av hvor lite det er i skrivende stund, ikke vurderes som det beste alternativet for pasienten selv om det i en senere anledning skulle vise seg å være feil. Dette er rett og slett en gråsone i debatten om psykiatriens funksjon er i ferd med å tape seg for alternative behandlingsmetoder som anekdotisk eller i visse kontrollerte former angivelig skal gi et bedre resultat enn medisinering, som er den foretrukne behandlingsmetoden komplementert med samtaleterapi for de alvorlige psykiske lidende. Det finnes ingen endelig fasit på problematikken, men det er i hvertfall problematisk når organisasjoner som Scientologi-kirken skal fremme sine tvilsomme metoder ved å så tvil om gamle, kjente metoder benyttet av profesjonelle og under kontrollerte former. For den beste medisinen jeg noensinne opplevde når jeg var innlagt, var helt klart miljøterapien som ble utført av faglig kompetente mennesker og ikke en gjeng pengegriske hjernevaskere som er ute etter å lære opp sine medlemmer til å sparke mennesker som allerede ligger nede eller utnytte deres elendighet for å fremme sin egen sak!

Det er nå min sterke mening at skal man spille russisk rulett, så spill med eget hode og ikke andres. Først da oppnår man min respekt!