Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  53 6867
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
God dag, kjære freaks!

Jeg har en litt omfattende problemstilling - jeg kjenner ikke meg selv så godt som jeg trodde.

Har ansett meg selv som en ganske grei fyr store deler av livet. Men dess mer voksen jeg ble, dess flere uønskede deler av meg selv "dukket opp" i lyset. Det må nevnes at jeg har aldri hatt en sunn selvfølelse. Jeg har enten oppfattet meg selv som overlegen eller underlegen andre mennesker. Jeg tipper at overlegenhetsfølelse er en kompensasjon for en ræva-dårlig selvtillit, fordi jeg vet innerst inne at jeg ikke er bedre enn andre mennesker.

Jeg sliter med å knytte tette bånd med andre mennesker. Det kommer ikke naturlig til meg. Folk er tiltrukket av meg, men jeg holder dem på avstand ubevisst/bevisst. Jeg har alltid hatt minst en bestevenn som jeg investerte alle mine "bånd-poeng" i, uten å ha særlig mye overskudd til flere mennesker. Og disse bestevenner har alltid vært toppe folk som var verdt investeringen, aldri har jeg blitt utnyttet. Jeg føler likevel at jeg ikke fortjener venner og nære fordi jeg egentlig er en ufyselig fyr:

1. Jeg er en egoist som i bunn og grunn kun tenker på sin egen velvære. Jeg kan finne på å gjøre noe hyggelig/hjelpsomt, men kun for å score sosiale poeng og opprettholde masken av en omtenksom fyr. Jeg sliter med å gi fra hjertet, kun for å gjøre andre glad.

2. Jeg har narsissistiske trekk - overfladisk overlegenhet for å skjule min faktiske (patetiske) selvfølelse, ser ofte ned på folk, veldig judgemental overfor andre og meg selv.

3. Jeg er faktisk ikke glad i noen! Ikke bryr jeg meg om foreldre og venner, ikke snakk om verden forøvrig. Jeg opprettholder fasaden for å høste goder. Jeg bare tar og tar, men nøler med å gi. Ofte tar jeg meg selv i å tenke at jeg ikke bryr meg om min mor, far eller kompis dør. Når en aller annen naturkatastrofe inntreffer, så håper jeg at den bare blir større og større og skaper så mye ødeleggelse som mulig.

4. Verden virker farlig, nådeløs og likegyldig mot meg. Det er den jo sånn sett, men jeg tror at denne følelsen gjenspeiler min egen tilnærming til andre mennesker. Jeg vet ikke hva som kom først - verdens likegyldighet overfor meg, eller min likegyldighet overfor verden.

5. Jeg er en ond og brutal faen. Som jeg skrev i punkt 4, så er jeg likegyldig og nådeløs overfor andre mennesker. Hvis det gagner meg og jeg ikke får konsekvenser for det, så kan jeg tenke meg å drepe på det mest brutale viset. Hvis noen fornærmer meg, så ønsker jeg ofte den mest brutale døden til vedkommende. De fleste andre mennesker jeg har snakket om dette med sier at de kunne aldri ha tenkt på det viset, de forstår ikke min mentalitet, drap er en ekstrem tabu for dem, så pass tabu at de ikke tillater seg selv å en gang tenke på å utføre noe slikt. Enten så er jeg bare dønn ærlig med meg selv, eller så er jeg en slags psykopat.

6. Jeg opplever skadefryd titt og ofte. Jeg liker ikke når andre lykkes med noe, men jubler i det stille når ting går til helvete for dem. Jeg hater meg selv for akkurat dette. Det er så patetisk.

7. Jeg eier ikke mental styrke og disiplin - jeg vet nøyaktig hva jeg bør endre på for å få et godt liv, men velger å stagnere og bare tenke selvutvikling. Det blir en slags intellektuell runking uten resultat.

Det må sies at jeg har hatt lysere perioder i livet hvor alt det der falt bort, jeg så på verden og meg selv fra et mye mer positiv ståsted, jeg så ting klarere. Jeg tipper at alt jeg kom på mens jeg skrev denne posten kan knyttes til dårlig selvtillit/selvfølelse og psykisk smerte, at jeg egentlig ikke er så ond, men kun blind for det store bildet og ser på verden gjennom en skitten frontrute. Opplever alle mennesker den kampen mellom det lyse og det mørke? Jeg vet ikke. Derfor valgte jeg å poste dette på freak, for å høre om andre har hatt det slik og kan kaste litt lys på situasjonen.

Takker for svar på forhånd
Tanker er bare tanker, og du trenger ikke gjøre mer med disse tankene. Men om du føler slike mørke tanker tar for stor plass og er usikker på hvordan du vil takle det over tid så er det kanskje greit å be om hjelp?

Her var det kanskje så mye at det trengs fagfolk for å nøste? Kanskje snakke med fastlegen og be om terapi?
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Forstår at det var litt mye og dels usammenhengende, og jeg vurderer psykolog. Skulle bare høre om det var mer normalt enn jeg antok. Om jeg er bare er for ærlig med meg selv, om mange egentlig opererer på det viset, men ikke tillater seg selv å bli kjent med det og klarer å skjule det godt på innsiden?

Enig i at jeg kanskje vektlegger tanker for mye, og tanker avhenger mye av sinnstilstand. Men denne problemstillingen har nå plaget meg ei stund og jeg sliter med å finne en bra tilnærming.
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg syns egentlig det kan høres ut som psykopati jeg ass. Det er som å lese en kopi av hvordan en diagnostisert sosiopat jeg var nærmeste person for, beskrive sitt indre.
Du kan ta en lavterskel test her.

https://openpsychometrics.org/tests/LSRP.php
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Psykopati/sosiopati?
Du er sjalu og lat men har god selvinnsikt? Begynn med meditasjon? Ta lsd eller sopp i håp om å få litt innsikt i underbevisstheten? Eller bare fortsette å være falsk med alle andre enn deg selv?
Hvis du er i 20 åra så kan det hende du mister noe av den edgy kyniske måten å fremstille ting i løpet av de neste åra. Det gjorde jeg iaf, tenkte veldig likt men det når ikke noe sted liksom.
Hva du tenker og hvordan du tenker. Jeg tror ikke du er en ondere jævel enn andre folk, bare tenker litt vel morbid og fatalistisk. Det gjevner seg ut etterhvert som du må inngå kompromisser. Og det gjør du vel allerede, regner med at du ikke prater om drapsfantasier til alle du møter. Noe er der best å holde for seg selv, evt de aller nærmeste som kjenner deg. Mask on
Sist endret av Bothrops; 4. april 2020 kl. 17:10.
Anonym bruker
"Snill Spurv"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg vil påstå du ikke er psykopat, at du tenker på disse tingene her viser at du faktisk bryr deg. Du reflekterer over livet ditt. Du vil gjøre noe med dette virker det som. Jeg vil anbefale psykolog, da kommer du til bunns i det og kan nøste opp.

Ofte må man ha noen fra utsiden til å hjelpe deg. Det kan være mange grunner til at du har det slik, og jeg tror ikke vi freaks kan gi deg en diagnose. Du er mye mer enn et innlegg på nettet.
Anonym bruker
"Hoppende Gorgon"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Skal helt ærlig si jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver. Har fundert en del på dette selv, men har ikke kommet så langt enda hehe.

Merket at jeg startet å tenke anderledes på ting når jeg var 19, da jeg bare trakk meg mer og mer unna andre, å begynte å føle på at ingenting i verden egentlig gir mening.

Er 24 nå og sånn min oppførsel har utartet seg, så vil jeg helt ærlig kalle meg selv en psykopat.

Man lyver til andre for å virker bedre enn man er, eller for å ikke tape ansikt, man gjør mange lit "shady" ting bare fordi man vil komme seg ut av en lei situasjon.

Det eneste som plager meg med å ha det sånn er at jeg lyver til de jeg er glad i, noe jeg ikke ønsker å gjøre, men er ikke så lett når jeg ikke eier impulskontroll. Bortsett fra dette så har jeg lært meg å leve med at det er sånn jeg er, så da er det bare å leve noen år til, så er man ferdig.

Må legge til at jeg har tatt LSD, sopp osv, Etter en sopp tur f.eks så føler jeg at det er bedre i 1 ukes tid, så er det på'n igjen med å føle at ingenting gir mening.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg syns egentlig det kan høres ut som psykopati jeg ass. Det er som å lese en kopi av hvordan en diagnostisert sosiopat jeg var nærmeste person for, beskrive sitt indre.
Du kan ta en lavterskel test her.

https://openpsychometrics.org/tests/LSRP.php
Vis hele sitatet...
Jeg har tenkt på muligheten før, men mener at jeg har for mye innsikt og skyld-/skamfølelse for å være psykopat. Ikke løper jeg rundt og begår impulsiv kriminalitet, for redd for konsekvenser.

Her er mitt score fra testen forresten:
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
De to siste setningene ser litt viktige ut?
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg har tenkt på muligheten før, men mener at jeg har for mye innsikt og skyld-/skamfølelse for å være psykopat. Ikke løper jeg rundt og begår impulsiv kriminalitet, for redd for konsekvenser.

Her er mitt score fra testen forresten:
Vis hele sitatet...
Testresultatet gir deg en veldig god indikasjon på psykopati da. Man kan fortsatt føle skam og bare noen psykopater er kriminelle villbasser. Du kan jo utrede deg hos en psykolog, personlig er jeg ganske sikker på at du vil få samme resultat der.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Skal helt ærlig si jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver. Har fundert en del på dette selv, men har ikke kommet så langt enda hehe.

Merket at jeg startet å tenke anderledes på ting når jeg var 19, da jeg bare trakk meg mer og mer unna andre, å begynte å føle på at ingenting i verden egentlig gir mening.

Er 24 nå og sånn min oppførsel har utartet seg, så vil jeg helt ærlig kalle meg selv en psykopat.

Man lyver til andre for å virker bedre enn man er, eller for å ikke tape ansikt, man gjør mange lit "shady" ting bare fordi man vil komme seg ut av en lei situasjon.

Det eneste som plager meg med å ha det sånn er at jeg lyver til de jeg er glad i, noe jeg ikke ønsker å gjøre, men er ikke så lett når jeg ikke eier impulskontroll. Bortsett fra dette så har jeg lært meg å leve med at det er sånn jeg er, så da er det bare å leve noen år til, så er man ferdig.

Må legge til at jeg har tatt LSD, sopp osv, Etter en sopp tur f.eks så føler jeg at det er bedre i 1 ukes tid, så er det på'n igjen med å føle at ingenting gir mening.
Vis hele sitatet...
Ja, merker selv at psykedelika "vasker vekk" det onde i meg. Avhengig av turen kan perspektivendringen vedvare i opptil ett par måneder i mitt tilfelle. Men tid og livets utfordringer bringer "dyret" tilbake, som du sier. Det er akkurat som et sykt ego overtar styringen for å beskytte meg mot omgivelsene på en dysfunksjonell måte. Har fundert på om det behøves sterkere krutt her - ayahuasca og iboga.

Bothrops: Stemmer at jeg er i 20-årene, får håpe at du har rett og det jevner seg ut med årene og jeg kan føle kjærlighet og genuin omsorg for en annen person. Det er kanskje det som mangler? Har også tenkt at en slik personlighet er en produkt av en langvarig depresjon som jeg aldri ble helt kvitt, men dyrket frem en masse dårlige beskyttelsesmekanismer rundt den? Der er i hvertfall noe som sitter dypt og forgifter meg.

Beklager for selv-sentrert ranting, det føles godt å avlaste problemet her. Føler at jeg får mer forståelse og struktur i dette, samt gode innspill fra dere
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Det må nevnes at jeg har aldri hatt en sunn selvfølelse.
Vis hele sitatet...
Noen spesiell grunn? Oppvekst?

Jeg tipper at alt jeg kom på mens jeg skrev denne posten kan knyttes til dårlig selvtillit/selvfølelse og psykisk smerte, at jeg egentlig ikke er så ond, men kun blind for det store bildet og ser på verden gjennom en skitten frontrute.
Vis hele sitatet...
Det var det jeg tenkte gjennom hele posten. Hvis du er grunnleggende egoistisk, hvorfor skulle egoisme plaget deg? Hvis du bare vil få det du trenger, hvorfor er det et problem at du må bruke en falsk fasade for å oppnå det? Hvis du ikke bryr deg om andre og ikke kan kjenne kjærlighet/tilknytning, hvorfor ønsker du nære relasjoner da?

Psykopati tror jeg ikke er en veldig hensiktsmessig merkelapp å bruke her. Masse av det du beskriver høres narsissistisk ut, bortsett fra at en narsissist nettopp ikke ville innrømmet dette for seg selv eller noen, opprettholdelse av det falske selvbildet er deres eneste prosjekt. Det er derimot et vanlig fenomen som snakkes om blant barn av narsissister (derfor jeg spurte om oppvekst), at man har tillærte tankemønstre og oppførsel om ligner foreldrenes. Man kaller det gjerne fleas. Dette kan altså fint være forsvarsmekanismer du på den ene eller andre måten har lært å beskytte din lave selvfølelse med. Men du er bevisst på dem, og da kan du gjøre noe med dem. Kanskje trenger du hjelp til det. Forsvarsmekanismer er ikke synonymt med personlighet, selv om det kan føles sånn.

Så kan jeg bare gjenta det jeg har sagt tusen ganger her: Følelser er ikke umoralske, handlinger kan være det. Å føle hevnlyst og skadefryd gjør deg ikke ond.
Sist endret av *pi; 4. april 2020 kl. 18:13.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Noen spesiell grunn? Oppvekst?


Det var det jeg tenkte gjennom hele posten. Hvis du er grunnleggende egoistisk, hvorfor skulle egoisme plaget deg? Hvis du bare vil få det du trenger, hvorfor er det et problem at du må bruke en falsk fasade for å oppnå det? Hvis du ikke bryr deg om andre og ikke kan kjenne kjærlighet/tilknytning, hvorfor ønsker du nære relasjoner da?

Psykopati tror jeg ikke er en veldig hensiktsmessig merkelapp å bruke her. Masse av det du beskriver høres narsissistisk ut, bortsett fra at en narsissist nettopp ikke ville innrømmet dette for seg selv eller noen, opprettholdelse av det falske selvbildet er deres eneste prosjekt. Det er derimot et vanlig fenomen som snakkes om blant barn av narsissister (derfor jeg spurte om oppvekst), at man har tillærte tankemønstre og oppførsel om ligner foreldrenes. Man kaller det gjerne fleas. Dette kan altså fint være forsvarsmekanismer du på den ene eller andre måten har lært å beskytte din lave selvfølelse med. Men du er bevisst på dem, og da kan du gjøre noe med dem. Kanskje trenger du hjelp til det. Forsvarsmekanismer er ikke synonymt med personlighet, selv om det kan føles sånn.

Så kan jeg bare gjenta det jeg har sagt tusen ganger her: Følelser er ikke umoralske, handlinger kan være det. Å føle hevnlyst og skadefryd gjør deg ikke ond.
Vis hele sitatet...
Godt innspill! Takk!

Min mor har vært nokså kontrollerende og kritisk gjennom oppveksten. Jeg tror hun gjorde sitt beste og intensjonene var gode. Hun reflekterte bare ikke nok over hva hun gjorde og hvordan det kan påvirke meg i lengden. Jeg ble, blant annet, ofte sammenlignet med andre barn, påpekt i å være lat og egoistisk. Mange sinneutbrudd i dette forholdet.

Faren min, tror jeg, er en dypt usikker person. Utpå vil han fremstå som en fyr laget av den sterkeste stållegering. Han liker å påpeke at han har jobbet og slitt som en maskin hele livet. "10 timer fysisk arbeid per dag er lite, jeg jobbet 16 timer i døgnet fra jeg var 15" osv i den duren. Ikke er han redd hverken man or beast. Psykisk helse eksisterer ikke for denne mannen, der er en datamaskin som kjører på testosteron oppi hodet hans. Jeg mener at alt dette er en fasade for å skjule hans sanne natur. Han har også en fiksasjon på å være ærlig, 'løgn' er hans trigger-ord. Jeg tipper det stammer fra at han har løyet til seg selv hele livet, underbevisstheten han reagerer med raseri på 'løgn'.

Godt at jeg har gjennomskuet dem for mange år siden og valgte å kun høre på meg selv.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Godt innspill! Takk!

Min mor har vært nokså kontrollerende og kritisk gjennom oppveksten. Jeg tror hun gjorde sitt beste og intensjonene var gode. Hun reflekterte bare ikke nok over hva hun gjorde og hvordan det kan påvirke meg i lengden. Jeg ble, blant annet, ofte sammenlignet med andre barn, påpekt i å være lat og egoistisk. Mange sinneutbrudd i dette forholdet.

Faren min, tror jeg, er en dypt usikker person. Utpå vil han fremstå som en fyr laget av den sterkeste stållegering. Han liker å påpeke at han har jobbet og slitt som en maskin hele livet. "10 timer fysisk arbeid per dag er lite, jeg jobbet 16 timer i døgnet fra jeg var 15" osv i den duren. Ikke er han redd hverken man or beast. Psykisk helse eksisterer ikke for denne mannen, der er en datamaskin som kjører på testosteron oppi hodet hans. Jeg mener at alt dette er en fasade for å skjule hans sanne natur. Han har også en fiksasjon på å være ærlig, 'løgn' er hans trigger-ord. Jeg tipper det stammer fra at han har løyet til seg selv hele livet, underbevisstheten han reagerer med raseri på 'løgn'.
Vis hele sitatet...
Med disse "omsorgs"personene så er det vel ikke veldig rart om du har fått lav selvfølelse, og at forsvaret ditt har gått ut på å være sterk/kynisk og distansere deg fra/ heve deg over andre. Prøv å forstå denne reaksjonen i stedet for å fordømme den hos deg selv. At du føler disse tingene betyr ikke at du må handle etter dem.

Godt at jeg har gjennomskuet dem for mange år siden og valgte å kun høre på meg selv.
Vis hele sitatet...
Det er veldig bra, men å gjennomskue det kognitivt er halve jobben. Veldig god start, da. Vi anbefale deg å snakke med en psykolog om dette jeg, tenker det er en ganske vanlig problemstilling å komme dit med.
Anonym bruker
"Arg Spissmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg kjenner meg igjen veldig mye her.
Jeg har slitt med depresjon og det kommer ofte av dårlig selvbilde, føle seg lite verdt osv.
Det er kanskje derfor det er litt deilig å se andre mennesker gå på trynet...man blir relativt sett mer verdt når andre gjør det dårlig.

Uansett hvis dette er noe som plager deg så vil jeg sterkt anbefale kognitiv adferdsterapi.
Jeg anbefaler deg å lese og jobbe med teknikkene i boka "Feeling good" av David Burns.
Dette er enkle og forbløffende effektive måter å rydde opp i hodet sitt, og det er helt latterlig hvor mye det har hjulpet meg.
Anonym bruker
"Full Gaupe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Skal helt ærlig si jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver. Har fundert en del på dette selv, men har ikke kommet så langt enda hehe.

Merket at jeg startet å tenke anderledes på ting når jeg var 19, da jeg bare trakk meg mer og mer unna andre, å begynte å føle på at ingenting i verden egentlig gir mening.

Er 24 nå og sånn min oppførsel har utartet seg, så vil jeg helt ærlig kalle meg selv en psykopat.

Man lyver til andre for å virker bedre enn man er, eller for å ikke tape ansikt, man gjør mange lit "shady" ting bare fordi man vil komme seg ut av en lei situasjon.

Det eneste som plager meg med å ha det sånn er at jeg lyver til de jeg er glad i, noe jeg ikke ønsker å gjøre, men er ikke så lett når jeg ikke eier impulskontroll. Bortsett fra dette så har jeg lært meg å leve med at det er sånn jeg er, så da er det bare å leve noen år til, så er man ferdig.

Må legge til at jeg har tatt LSD, sopp osv, Etter en sopp tur f.eks så føler jeg at det er bedre i 1 ukes tid, så er det på'n igjen med å føle at ingenting gir mening.
Vis hele sitatet...
Er typ samme alder og gjør akkurat samme. Lyver så mye at jeg har begynt å være usikker på hva som er sant til tider. Kan jo ikke bli tatt i å lyve, da blir det bare vanskeligere i fremtiden, så kontroll må man ha.
Er løgner som er veldig nærme sannheten, for å holde ansikt. Små ting her og der som gjør at jeg føler jeg serverer en versjon av meg selv som folk ser opp til. Er nå innlagt og selv det vet nesten ingen. Er på besøk hos slektninger jeg. Tror ikke det er psykopati for min del da jeg er veldig snill, selv om det ofte er for å unngå konflikt eller for å legge opp til tjenester eller goder. Er en god lytter. Stjeler litt her og der og begår småkriminalitet så lenge jeg ikke blir tatt eller andre blir skadet eller vil lide som følge. Interessant å reflektere selv samt se hva andre opplever, kan kjenne meg igjen i noe, mens mye er helt fjernt for meg.
Anonym bruker
"Leken Sverdfisk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Vet du hva? Jeg brukte nærmere én time av livet mitt på å skrive et laaangt svar til deg. Men jeg klarer uansett ikke beskrive de tankene jeg får når jeg leser trådstarten din. Derfor korter jeg det såpass mye ned at det fremstår såpass arrogant at jeg har full forståelse om du ikke tilegner meg noe som helst troverdighet - whatsoever. Men jeg vet faktisk hva problemet ditt er, og here we go:

dude, du er bipolar. Absolutt alt du skriver i trådstarten er kjent for meg. Alt du beskriver er dønn likt mine egne tanker og historie, bortsett fra at jeg endte opp som en vellykket heroinist mens du enn så lenge virker å være i langt bedre stand. For min del fikser jeg alt det som foregår utad. Men det som foregår innad i mitt eget sinn er fryktelig mye verre. Slik har du det også - det vet jeg. Du kan velge å tro meg eller ikke, men jeg kan garantere deg at hvis du tør å ta en utredning for bipolaritet kommer du til å få veldig mange (uventede) svar.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Vet du hva? Jeg brukte nærmere én time av livet mitt på å skrive et laaangt svar til deg. Men jeg klarer uansett ikke beskrive de tankene jeg får når jeg leser trådstarten din. Derfor korter jeg det såpass mye ned at det fremstår såpass arrogant at jeg har full forståelse om du ikke tilegner meg noe som helst troverdighet - whatsoever. Men jeg vet faktisk hva problemet ditt er, og here we go:

dude, du er bipolar. Absolutt alt du skriver i trådstarten er kjent for meg. Alt du beskriver er dønn likt mine egne tanker og historie, bortsett fra at jeg endte opp som en vellykket heroinist mens du enn så lenge virker å være i langt bedre stand. For min del fikser jeg alt det som foregår utad. Men det som foregår innad i mitt eget sinn er fryktelig mye verre. Slik har du det også - det vet jeg. Du kan velge å tro meg eller ikke, men jeg kan garantere deg at hvis du tør å ta en utredning for bipolaritet kommer du til å få veldig mange (uventede) svar.
Vis hele sitatet...
Interessant det du skriver her, takk for engasjement! Jeg endte selv opp som en vellykket stoner (klarer å fungere rimelig greit, men kjenner at jeg må slutte for å oppnå mitt fulle potensiale). Hvis jeg er bipolar, så er det nok type 2, for noe ordentlig mani har jeg ikke opplevd (utenom da jeg bråstopper å røyke, føler meg som en allmektig sønn av Gud ). Kjenner meg igjen i beskrivelsen av hypomani da, og skiftene mellom å være energisk, optimistisk, irritabel og engstelig til slapp, deprimert, likegyldig og fatalistisk.

Jeg har til nå utelukket bipolaritet hos meg selv fordi jeg tåler psykedelika rimelig bra. Har lest at psykotiske lidelser og bipolaritet er tilstander som egner seg dårligst til å bruke psykedelika. Men forstår nå at akkurat dette ikke er så enkelt.

Virker som jeg ikke har et annet valg enn å henvende meg til psykolog for å finne årsaken til plagene mine. Må kutte ut weed på forhånd da, men men, kanskje den er med på å hive bensin på bålet uansett. Bipolaritet er notorisk vanskelig å diagnostisere, så jeg utelukker den ikke. Takk skal du ha!
Anonym bruker
"Leken Sverdfisk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Interessant det du skriver her, takk for engasjement! Jeg endte selv opp som en vellykket stoner (klarer å fungere rimelig greit, men kjenner at jeg må slutte for å oppnå mitt fulle potensiale). Hvis jeg er bipolar, så er det nok type 2, for noe ordentlig mani har jeg ikke opplevd (utenom da jeg bråstopper å røyke, føler meg som en allmektig sønn av Gud ). Kjenner meg igjen i beskrivelsen av hypomani da, og skiftene mellom å være energisk, optimistisk, irritabel og engstelig til slapp, deprimert, likegyldig og fatalistisk.

Jeg har til nå utelukket bipolaritet hos meg selv fordi jeg tåler psykedelika rimelig bra. Har lest at psykotiske lidelser og bipolaritet er tilstander som egner seg dårligst til å bruke psykedelika. Men forstår nå at akkurat dette ikke er så enkelt.

Virker som jeg ikke har et annet valg enn å henvende meg til psykolog for å finne årsaken til plagene mine. Må kutte ut weed på forhånd da, men men, kanskje den er med på å hive bensin på bålet uansett. Bipolaritet er notorisk vanskelig å diagnostisere, så jeg utelukker den ikke. Takk skal du ha!
Vis hele sitatet...
Jeg mener bipolar type 2, ja. Det burde jeg selvsagt fått med, men det forsvant visst oppi det hele. Bipolar 1 er forholdsvis straight forward å diagnostisere pga. den åpenbare maniske fasen sammenlignet med bipolar 2. Den kortvarige, subtile eller rett og slett fraværende maniske fasen hos bipolar 2-pasienter gjør det til en vanskelig diagnose å både oppdage og diagnostisere, men jeg anbefaler deg virkelig å få en utredning.

Lykke til, og oppdater oss gjerne om hva som skjer videre.
Anonym bruker
"Harm Fjellrev"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har du litt lyst til å være psykopat? Altså en internett-test, og flervalgstester-generelt kan påvirkes i den retningen man ønsker hvis man bare anvender litt teft, spes med psykopatispørsmål, og den måten du beskriver deg krever både selvinnsikt og selvkritikk, som kanskje skurrer litt med "oppblåst/urealistisk selvbilde".

Nå er jeg ikke psykiatrisk-helsepersonell, men for alt jeg vet - basert på dette - kan du også bare være deprimert hypokonder.
Enig, legg meget begrenset vekt på gratis inrenrettester. Det er bare for gøy.
Anonym bruker
"Overtalt Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det at du har disse tankene, og at du i det hele tatt bryr deg om det eller klare reflektere over det viser at nei, du er nok ikke en psykopat.

Jeg tror du har hatt dårlige venner/familie som får deg til å føle deg sånn ubevisst. Dette er kun tanker som sagt tidligere i tråden. Jeg hadde helt like tanker for typ 5 år siden, men du kan si jeg var veldig psykisk mishandlet og slet med depresjon og hadde veldig vanskelig for å føle noe pga depresjon.

Jeg hadde på den tiden narsissistisk bestevenn, som brøyt meg ned ubevisst, samme med far. Etter mora mi brått døde og jeg kom meg unna disse psykiske predatorene kom det en hel overflod av følelser som jeg hadde undertrykt hele livet.

Jeg gikk fra å være det jeg trodde var psykopat til å være overfølsom og full av kjærlighet for andre. Skjønte ingenting da det først skjedde. Tror du trenger en endring og nye omgivelser. Men det er kun hva jeg foreslår.
Anonym bruker
"Overtalt Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
En ting du bør vite er at andre folk som er narsissister/psykopater er eksperter på å få offrene til å tro at det er de som er narsissistene. De prosjekterer alltid seg selv på andre, de gaslighter, victimblamer og ødelegger virkeligheten til folk sakte men sikkert.
Anonym bruker
"Overtalt Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Leste ikke tråden før jeg svarte, og ser at du har hatt dårlige omsorgspersoner. Kom deg vekk, gå "no contact" og aldri la folk si at du ikke har blitt mishandlet psykisk, for det skjedde hos meg. Jeg prøvde alltid å prate med andre folk om problemene mine men ble avvist fordi faren min alltid var så snill og grei når andre var rundt. Det var liksom min feil at jeg ble mishandlet, fordi jeg slet med meg selv pga mishandlinga. For en verden.
Først virka det som du hadde en del sosiopatiske trekk, veldig likt som meg men ser du scora greir som psykopat, heldigvis virker det som om du har god innsikt i deg selv så det finnes absolutt håp for deg, lykke til
Anonym bruker
"Overtalt Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Og ja jeg har også hatt drapsønsker mot personer som har vært med på å ødelegge livet mitt. Både faren min og venner som har brytt meg ned og egentlig aldri vært vennene mine.

Har også hatt lyst til å starte politisk kampanje for å bure inne alle narsissister, psykopater og sosiopater på livsstid. De har ingenting blant folk å gjøre, de dreper folk psykisk ved å få folk til å ta selvmord. De er i min oppfattning den største trusselen for menneskeheten. Jeg hadde selvmordstanker siden jeg var 12 år, er nå 25. Sitter nå med kroniske fysiske skader som mest sannsynlig gjør meg ufør resten av livet, men blir mishandlerne straffet? Nei. Hadde de banka meg til kroniske skader hadde de derimot fått fengsel.

Jeg mener psykisk og fysisk vold skal straffes likt, om ikke mer for psykisk vold da det tar lengre for "sårene" i hjernen å gro.

Det som egentlig holder meg gående er at jeg når som helst kan møte opp på døren til djevlene og drepe dem. Men igjen, det er bare tanker, er ikke noe jeg kommer til å gjøre. Hvem hadde ikke hadd drapsønsker mot folk som rett og slett har ødelagt resten av livet ditt.
Anonym bruker
"Overtalt Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
I følge dagens lovverk er det fritt frem for å være psykisk seriemorder. Bare sier det.
Å være på jakt etter det man er, er man det egentlig nær?
Foruten tid og sted, hva er det man egentlig kan se?
Å sette svar på ting, er det som å gå i en ring?
Når tid og sted bryter sammen, er det da man skal si: ja, men?
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg mener psykisk og fysisk vold skal straffes likt, om ikke mer for psykisk vold da det tar lengre for "sårene" i hjernen å gro.
Vis hele sitatet...
Har sett noe forskning som støtter deg i at emosjonell/psykologisk mishandling er den enkeltfaktoren med størst sladepotensiale (vs fysisk og seksuell), men akk, så mye vanskeligere å definere og bevise. Nå er forsåvidt fysisk og seksuell vold i sin natur også emosjonell vold, så skjønner ikke helt hvordan det kan skilles. Det er i alle fall uheldig at psykisk mishandling får såpass lite oppmerksomhet som det får, mtp hvor ekstremt farlig det er. Uansett, håper du får hjelp nå.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Takker for innspill! Psykopati har jeg litt lite tro på at jeg har, legger ikke mye vekt på hurtigtester heller

Den psykiske mishandlingen fra foreldrene sin side har neppe vært ondsinnet. De har gode intensjoner, men for lite innsikt i seg selv og for lite kunnskap om hvordan man oppdrar barn. Det de kan om oppdragelse har de lært fra sine foreldre, som sannsynligvis hadde lite peiling selv, så dette blir overført fra generasjon til generasjon. Det som forbanner meg mest er at de begge har hatt mange tiår på å lære å kjenne seg selv, finne ut av ting, men er fortsatt fastlåst i sine dysfunksjonelle tankemønstre og snevert verdenssyn. Jeg er forbannet på dem, men synes også oppriktig synd på hvor bortkastede og lite autentiske liv de har levd fordi de aldri har lært å se lenger enn sin egen nese.

Jeg har selv ikke forstått at disse menneskene har forgiftet meg i lang tid før jeg begynte å bo for meg selv. Jeg har stortsett alltid hatt en konfliktpreget forhold med dem, det var noe i meg som "fra starten av" var fiendtlig innstilt mot dem. Jeg innså etterhvert at jeg alltid har forstått, på et viss nivå, at disse menneskene påførte meg skade. Etter at jeg skjønte hva som foregikk, så begynte jeg å konfrontere dem direkte ang deres måte å kommunisere med meg på (nedlatende, konstant kritiserende, unødvendig spydig, mangel på aksept og respekt for mine valg, anklagende, konstante forsøk på å kontrollere, umyndiggjøring osv). Det ble ikke særlig godt mottatt, så klart, men jeg fortsatte å pushe på. Det ble mye krangling og diskusjoner, men til slutt ble det bedre. Det er bare ikke lett for dem å akseptere at de noen ganger har gjort noe feil, problemet pleide jo alltid å ligge hos han deprimerte og håpløse sønnen uten ryggrad. Endte ihvertfall opp med at de har lært å ikke "fucke" med meg mer, fordi jeg ble hyper vigilant mot alle forsøk på å bryte meg ned.

Kanskje har dem forstått, kanskje er dem faktisk glade i meg på en måte som foreldrene deres var glade i dem, kanskje ble de bekymret for å få en kniv under ribbeina. Det må sies at jeg aldri kommer til å begå noe drap, da lar jeg dem indirekte ødelegge livet mitt ytterligere. Ikke verdt det i det hele tatt. Men jeg har store forventninger til coronaviruset, for å si det sånn.
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Noen holder en jobb, istedenfor å jobbe med seg selv. Vår generasjon er mer kunnskapsrik om medisin og psykisk lidelse enn noen gang, den type kunnskap var ikke nødvendigvis så godt fordelt tidligere.

Er det en avgrunn som er dyp og lang, så er det mellom foreldre vokst opp i etterkrigstiden og frem til 70 tallet, og folk født rundt 1980-2000.
Sist endret av meaculpaUIO; 6. april 2020 kl. 11:28.
Anonym bruker
"Full Gaupe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Kan høres ut som Borderline personlighets forstyrrelse. Jeg har det selv og kjenner meg igjen i en del av det du beskriver.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
De har gode intensjoner, men for lite innsikt i seg selv og for lite kunnskap om hvordan man oppdrar barn. Det de kan om oppdragelse har de lært fra sine foreldre, som sannsynligvis hadde lite peiling selv, så dette blir overført fra generasjon til generasjon. Det som forbanner meg mest er at de begge har hatt mange tiår på å lære å kjenne seg selv, finne ut av ting, men er fortsatt fastlåst i sine dysfunksjonelle tankemønstre og snevert verdenssyn.
Vis hele sitatet...
Det er akkurat dette, da. Det er få ting det finnes mer bøker, kurs og hjelp for enn barneoppdragelse. I stedet for å ta den tunge jobben med å konfrontere og håndtere sine egne demoner, eller innse sine begrensninger og få hjelp, så valgte de å lempe det på deg i stedet. Javel, de har issues, de har hatt dårlige forbilder. Vel, det har du også, og hva gjør du? Prøver å finne ut av det, selv om det er vondt, og tar ansvar for dine egne følelser. Der har du forskjellen på deg og dem. Så slipper du kanskje å projisere alle problemene på egne barn, partner eller whatever i neste runde. Man sier at "abuse wasn't your fault, but healing is your responsibility". Det ansvaret har ikke de tatt, og det går ut over både dem og deg.

Jeg er forbannet på dem, men synes også oppriktig synd på hvor bortkastede og lite autentiske liv de har levd
Vis hele sitatet...
Det kan jeg godt være enig i, det er synd på folk som roter det til. Det er viktig å huske at å kutte (ned på eller helt) kontakt med dem ikke er en straff, det er selvivaretakelse. Det handler ikke om hva de fortjener, men om hva du trenger. Igjen, helbredelse er ditt ansvar. Du kan fortrenge alt grumset for å beskytte dem, men det kommer til å gå ut over noen andre rundt deg.

Jeg har stortsett alltid hatt en konfliktpreget forhold med dem, det var noe i meg som "fra starten av" var fiendtlig innstilt mot dem.
Vis hele sitatet...
Nei, du var fra starten av biologisk hardwiret til å knytte deg til dem. Foreldre-barn-relasjonen er ikke en skjør porselenskopp, det er en gummislange. Hvis den er i tusen biter, så har noen klippet den opp med saks. Og for å ha det helt klart: Den relasjonen er foreldrenes ansvar.

Men jeg har store forventninger til coronaviruset, for å si det sånn.
Vis hele sitatet...
Lov å håpe, men ikke spytt på dørhåndtaket deres
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Psykopati/sosiopati?
Vis hele sitatet...
Det er forståelig at det kan bli oppfattes som psykopati/dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men en vesentlig differensialfaktor vedrørende en slik diagnose og trådstarter er at han har meget velutviklet selvinnsikt og metakognisjon, han demonstrerer en enestående evne til å tenke over seg selv (som jeg liker å kalle det), og han viser evne til å adressere sine negative sider. Dette er en veldig bra og positiv egenskap som absolutt ikke alle har! Men er man i tillegg deprimert så kan man dessverre overtolke sine negative sider og havne i en ganske destruktiv tankegang.

Det han sliter med er tegn på psykiske problemer, som blant annet depresjon, men dette er riktignok ikke patologisk av natur, så det ligger ikke mao. til rette for noen diagnose. De fleste psykopater er ikke fullt så flink til å annerkjenne sine negative sider, i hvertfall ikke så åpenlyst!

Jeg tror trådstarter går igjennom en personlig utvikling, som kan være positiv, men han må gjøre det til noe positivt selv!
Sist endret av Deagleflyndre; 6. april 2020 kl. 14:42.
Anonym bruker
"Snakkende Rån"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Høres ut som du egotripper som bare det, å tror du lever i en drøm.
Hadde også vært bekymret for hjerneskade viss jeg var deg.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Høres ut som du egotripper som bare det, å tror du lever i en drøm.
Hadde også vært bekymret for hjerneskade viss jeg var deg.
Vis hele sitatet...
TS bidrar til langt mer interessant diskusjon enn det du gjør med den kommentaren, det er sikkert. Hva begrunner du det siste med? Det er ikke far out at hjerneskade er en plausibel årsak. Det tror jeg du skrev kun som en hersketeknikk fordi du er dypt uenig med TS på et eller annet plan. Du kan argumentere mer saklig enn som så.
Anonym bruker
"Snakkende Rån"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av algernon Vis innlegg
TS bidrar til langt mer interessant diskusjon enn det du gjør med den kommentaren, det er sikkert. Hva begrunner du det siste med? Det er ikke far out at hjerneskade er en plausibel årsak. Det tror jeg du skrev kun som en hersketeknikk fordi du er dypt uenig med TS på et eller annet plan. Du kan argumentere mer saklig enn som så.
Vis hele sitatet...
Jeg hadde trodd det var noe gale med meg viss alle andre rundt med er annerledes. De fleste tenker ikke at de skal drepe noen eller blir lykkelig viss noen opplever noe vondt.
Kansje det kan være en wake up call å bli konfrontert med at kansje du feiler noe.

Psykologiske diagnoser er oppskrytt syns jeg. Så hva kan være grunnen til at folk er annerledes? Jo, fordi det er noe gale med hjernen deres.
Dette kan være en skade, eller dårlige nivåer av ett-eller-annet signalstoff osv.
Viss du skal ta psykologi 100% seriøst, så feiler alle noe.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg hadde trodd det var noe gale med meg viss alle andre rundt med er annerledes. De fleste tenker ikke at de skal drepe noen eller blir lykkelig viss noen opplever noe vondt.
Kansje det kan være en wake up call å bli konfrontert med at kansje du feiler noe.

Psykologiske diagnoser er oppskrytt syns jeg. Så hva kan være grunnen til at folk er annerledes? Jo, fordi det er noe gale med hjernen deres.
Dette kan være en skade, eller dårlige nivåer av ett-eller-annet signalstoff osv.
Viss du skal ta psykologi 100% seriøst, så feiler alle noe.
Vis hele sitatet...
Dette er vel et klassisk eksempel på en narc som prøver å finpusse teknikkene sine for å bryte folk ned. Øver seg på anonyme forum

Grunnen til at folk er annerledes fordi ikke alle er deg, er ikke vanskeligere enn det. Men alle narsissister skjønner jo ikke hvorfor alle ikke kan være som dem.
Sist endret av Esteriko; 7. april 2020 kl. 05:35.
De fleste tenker ikke at de skal drepe noen eller blir lykkelig viss noen opplever noe vondt.
Vis hele sitatet...
åssen veit du det?
Er det noe alle veit, som alle fornuftige mennesker burde skjønne. Og de som ikke skjønner det må ha et seriøst problem?
Sist endret av Bothrops; 7. april 2020 kl. 05:43.
Anonym bruker
"Snakkende Rån"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ser min "wake up call" traff flere enn trådstarter. :P
Forstår noen av oss egentlig oss selv? Jeg vet enkelte liker å si at de har stor selvinnsikt, men kanskje er det nettopp de som forstår seg selv minst?
Anonym bruker
"Tropisk Kirkevar"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Føler jeg hijacker tråden litt MEN det er relevant så here it goes!

Har også en far som jeg misstenker har drevet psykisk vold oppigjennom årene, men er usikker da jeg ikke helt klarer å sette fingern på det! Men han har fått meg til å føle meg dårlig til tider, typ "du er lat, se på meg jeg trener å er verdens sunneste" han sier det ikke direkte, så er vanskelig.. Føler også jeg må gå på eggeskall for å ikke gjøre han forbannet.. Men når han først blir forbannet er det ikke raserianfall, men type rolig sint, noe jeg syntes er mye værre!

Tok han også i å lyve her om dagen på en avtale han skulle holde mellom meg å han, når jeg konfronterte han ble han forbannet å kjefte på meg siden jeg trodde han løy. Har egentlig innsett denne personen har gjort mye skade på meg oppigjennom årene. Klarer ikke å dra i familieselsskap med han for da kommer hersketeknikkene, totalignorer meg, snakker med andre som om jeg ikke eksisterer..

Men syntes ALT DETTE har vært så vanskelig, ER DET PSYKISK VOLD? Er det derfor jeg har så dårlig selvtillit ?? Føler meg trenger hjelp men klarer ikke å sette ord på noe av det for det skjer så "smooth". Men klarer ikke å være meg selv rundt han
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Føler jeg hijacker tråden litt MEN det er relevant så here it goes!

Har også en far som jeg misstenker har drevet psykisk vold oppigjennom årene, men er usikker da jeg ikke helt klarer å sette fingern på det! Men han har fått meg til å føle meg dårlig til tider, typ "du er lat, se på meg jeg trener å er verdens sunneste" han sier det ikke direkte, så er vanskelig.. Føler også jeg må gå på eggeskall for å ikke gjøre han forbannet.. Men når han først blir forbannet er det ikke raserianfall, men type rolig sint, noe jeg syntes er mye værre!

Tok han også i å lyve her om dagen på en avtale han skulle holde mellom meg å han, når jeg konfronterte han ble han forbannet å kjefte på meg siden jeg trodde han løy. Har egentlig innsett denne personen har gjort mye skade på meg oppigjennom årene. Klarer ikke å dra i familieselsskap med han for da kommer hersketeknikkene, totalignorer meg, snakker med andre som om jeg ikke eksisterer..

Men syntes ALT DETTE har vært så vanskelig, ER DET PSYKISK VOLD? Er det derfor jeg har så dårlig selvtillit ?? Føler meg trenger hjelp men klarer ikke å sette ord på noe av det for det skjer så "smooth". Men klarer ikke å være meg selv rundt han
Vis hele sitatet...
Høres ut som faren min. Hvorvidt det er psykisk vold er jeg usikker. Hvis man blar opp tegn og definisjoner innenfor psykologi-vitenskapen, så ja, men det finnes klart verre fedre der ute, ikke så få av dem heller.

Jeg synes man burde se på saken fra begge sider og ikke legge hele ansvaret på foreldrene. Sant nok at størsteparten av ansvaret ligger på dem - det er tross alt de som har valgt å påta seg jobben av å oppdra barnet, de har også mye mer livserfaring og makt i forholdet. Men de er fortsatt mennesker med sine flaws. Og miljøet ditt påvirker oppdragelsen din minst like mye. Det er en vanskelig sak, men poenget er at hvis man føler at forelder-barn forholdet tærer mye på en, så bør man distansere seg og forsøke å ikke se på foreldrene som djevler.

Snakkende Rån: Tror ikke nødvendigvis at jeg har en hjerneskade, men en eller annen neurotransmitter-ubalanse, godt mulig. Da dukker det opp et spørsmål om hva som kom først - ubalansen som fører til psykisk ubehag, eller psykisk ubehag som førte til ubalanse som forårsaket ytterligere ubehag? Jeg kan helt klart si at jeg ikke har hatt en så pass ond mentalitet alltid. Jeg har en tendens til å skifte perspektiver, meninger og utsikt på verden noen ganger ila et år. Ganske stor ego har jeg også, så det er mulig at jeg ego-tripper.

Full Gaupe: Siste gang jeg gjennomgikk en utredning hos psykolog, ble det blant annet antydet at jeg har mange trekk fra Borderline, men fyller ikke nok kriterier for å få det som diagnose. Måtte dessverre avbryte utredningen av private årsaker. Jeg er ikke suicidal, ei heller er jeg redd for å bli forlatt. Diagnoser er ikke særlig til hjelp egentlig, jeg ender opp med å identifisere meg med sykdommen og får det verre med meg selv. Lettere å tenke på seg selv som frisk med litt problemer som man finner ut av gjennom livets løp. Med det sagt, skal jeg absolutt søke hjelp for å kunne få nyttige innspill og andre perspektiver fra noen som er opplært.
Anonym bruker
"Halvfylt Rødrev"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Tar denne som anonym. Jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver!

Jeg går ikke rundt og ønsker folk brutal død da. Ingen har vært så slem mot meg. Men jeg har absolutt ønsket noen død

Du skriver ingenting om fortiden din? Ble du mobbet? Dårlig oppvekst?
Jeg ble mobbet. Absolutt ikke mobbing av verste sort, men det var noen få som gikk inn for det. Jeg slutter på ungdomsskolen og fikk nye mobbere på videregående. Når man blir mobbet tror man at alle som ikke mobber også er ute etter seg.. jeg hadde egentlig venner men jeg var for deprimert til å se det. Jeg har kontakt med noen av dem i dag.
Jeg utviklet vel en slags forsvarsmekanisme da jeg ble mobbet. Og jeg ser faktisk ned på mobberne mine den dag i dag. Vi er fra liten bygd, så det var ingen venner å velge i for meg. Var du utenfor så visste alle det. Husker jeg ferierte i Norge med familien om sommeren, vi dro til Oslo, til forskjellige byer og besøkte bekjente. Husker jeg alltid ønsket at vi heller kunne bo et av de store stedene. Mer folk å velge i, mer å finne på. Så var det tilbake til den kjipe lille bygda igjen med de samme kjedelige folka. Og kledde du deg stilig så var det galt og. Man skulle ikke skille ut, hadde man fin kropp måtte man for all del ikke vise det frem!

Jeg også har følt på at jeg er ond. For jeg sliter også med å bry meg. Jeg føler faktisk at folk lager masse problemer som ikke er der. Dette her er kanskje ikke å lage problemer, men for eksempel; hvis jeg har gått ledig uten noe å gjøre, så kunne voksne finne på ting å gjøre bare fordi vi skulle «jobbe». Jeg skjønner jo at man må jobbe. Man skal rydde etter seg, henge opp klær, ta oppvasken for ellers blir det jo bare ekkelt og rot. Men en trenger ikke å finne opp jobber. Da blir jeg misforstått som lite samarbeidsvillig....

Jeg har veldig imot menneskemengder. Jeg liker ikke folk som bruker uttrykket «saueflokken» og bruker det ikke selv, for det er forbanna arrogant. Men jeg kan noen ganger tenke det i stille sinn. Lirer egentlig på hvor vanlig det er å tenke det? Og følger du ikke denne flokken, nei da tror du at du er bedre enn alle andre.

Jeg har kanskje ikke fått så mye venner fordi jeg har svart ærlig. Jeg går ikke rundt og sier stygge ting mot folk. Hvis jeg synes noe negativt og folk ikke har spurt om meningene så sier jeg ingenting, for jeg vil ikke bli kjent som ei som bare slenger med leppa. Men det er så kleint når folk spør på en slik måte at man hører de forventer at du er enig, slik «var den ikke fin?» «ble det ikke fint?» jeg. «Nei». Kommer selvfølgelig an på hvem som spør... men keg er ikke flink til å fake begeistring.

Når jeg var barn så sympatiserte jeg stort sett med de onde i en film.

Jeg går ofte med en følelse av at folk ikke liker meg. Og det er jo vondt. Det rare er liksom at jeg har vært oppfattet som veldig forsiktig. Siden jeg var lite barn. Det ble tatt opp flere ganger på foreldremøte at det var bekymring for meg fordi jeg lot andre barn være slemme mot meg. Jeg tok aldri igjen leker de tok ut av hendene mine. Jeg kjefter ikke tilbake, men jeg klarte aldri å finne ord eller uttrykke følelsene mine og det var helvetes irriterende. Så det ble selvfølgelig heller til at jeg ødela ting i sinne når det toppet seg. Men jeg har ikke angrepet folk.

Også i voksen alder har jeg følt det har forfulgt meg. Det er veldig ødeleggende når du føler deg glad, men får tilbakemeldinger på at du virker sur og deprimert. Helsikkes irriterende!

Og så har jeg hatt en ekstrem trang til å bryte ut av alt jeg er. Gjøre noe annerledes enn familien min. Faktisk, så er hele morslekten min bosatt i samme distriktet de vokste opp, med partner fra distriktet. Veldig lokale. Så det ble en del negativitet rundt valgene jeg tok om å skaffe jobber i utlandet. Også mindre populære land. Da jeg kom til disse landene skjønte jeg ikke hva de var så redde for. Jeg tenker at vi lever under skadelig, hjernevaskende kultur. Som sagt er jeg oppvokst i ei bygd...og det virker som at folk liker å tro de er så mye bedre enn alle andre og dette må du mene for å være sosialt akseptert. Altså, alle steder vil du finne folk som liker å tro at de og deres levemåte er best. Men det folk fra mitt sted mener er at de er så mye mer jordnære enn alle andre. Som lever «i nærheten av naturen», ikke er opptatt av fancy klær, ikke være opptatt av høy utdannelse eller utseende.
Og ikke minst, at det er så trygt. Føler meg nesten slem som skriver det, men jeg har ikke satt pris på denne enorme tryggheten. Ikke rart folk tror Oslo er et av verdens farligste steder når man går i ei slik trygg boble.

Ble dette uoversiktlig ? Jeg har nok mye å tilføye deg. Men du må bare stille meg mer direkte spørmål for å få svar.

Jeg også sliter med at jeg føler meg bedre enn andre. Men så vipper det over til å være mye mindre verdt enn alle andre igjen. For eksempel så føler jeg ikke at jeg er verdt en plass på sykehus dersom jeg skulle bli syk, fordi noen andre trengs mer i verden eller har større grunn til å leve.
Siden jeg er skapt så misslykket så gjør det ingenting om jeg dør. Hadde nesten lyst til å melde meg til å prøve ut coronavaksinen, for enten går det bra og jeg blir rikere, enten dør jeg og ingen tap. Familien hadde blitt knust da...

Dette med å være bedre ja... jeg synes jeg er veldig pen. Ser ned på mine tidligere mobbere som er blitt overvektige. Nå har jeg faktisk overvektige venner og ser ikke ned på dem.

Jeg er redd for overbefolkning. Jeg synes det er irriterende for hver gravide kvinne jeg ser. Selvfølgelig irriterer jeg meg ikke over ei gravid venninne eller slektning, men når jeg ikke kjenner dem, går i byen eller om det åpenbart er nav-mødre som går gravid.
Jeg er utrolig imponert over hvor ærlig du er med deg selv, bare det å være åpen for muligheten til å være psykopat utviser en fascinerende grad av ydmykhet. Det viser hvor langt du er villig til å gå for å finne årsaken til dine problemer, og at du ikke er ute etter trøst, men sannhet.

Jeg vet ikke om du forventer mer av deg selv enn andre, eller om du bare er mer bevisst på dine egne svakheter enn andres? Fordi i forhold til ego så er det som slår meg som den største forskjellen på deg og "alle andre", er at du er mer bevisst på dine egne tanker. Vi drives alle av egoet, men som regel under et slør av empati. Det er sjeldent mennesker ofrer noe av seg selv uten å ha tilskuere.

Når det gjelder nestekjærlighet, det å unne andre godt, så virker det nesten som at du ønsker å "straffe" folk. Kan det ha utviklet seg fra en slags bitterhet, at du ikke føler deg forstått, over at ingen har tatt ansvar for ditt velvære? Jeg vet at vi mennesker på mange måter speiler måten vi blir behandlet på, det er lett å elske andre dersom du virkelig blir elsket av andre, på samme måte som at det er vanskelig å empatisere med andre når ingen empatiserer med deg. Du har kanskje hørt foreldre si; “Jeg ante ikke at jeg kunne elske noen så høyt, som når jeg fikk barn” – det er lett å føle at evnen til å elske er medføtt, men det er noe som kan læres.

En ting jeg lurer på om du har reflektert noe særlig over, du skriver at du kan ha gode perioder etter psykedelika. Har du prøvd å identifisere hvorfor du følte deg bedre? Hvordan var det mentale forandret etter du hadde tatt det?

Det at du føler du allerede har svaret på hvordan du skal ha et godt liv uten å agere på det, kan jeg definitivt relatere med deg i. Jeg ble i større og større grad en person som tenkte ekstremt mye, så selv om jeg var 99% sikker på at jeg visste hva jeg skulle gjøre – så tillot jeg den ène prosenten med usikkerhet om å overbevise meg om å fortsette å tenke. Det å tenke for mye er èn ting, men kombinert med et sinn som har en tendens til å tilte over på det negative, så er det lett å tillate og underholde negative tanker. Jeg begynte å finne grunner for meg selv til at jeg var uhjelpelig, jeg følte at ingen kunne relaterere uten å ha vært igjennom det samme.

Alt jeg skriver her i forhold til deg er kun spekulasjoner, det er umulig å vite akkurat hva som er essensen av problemstillingen din uten å virkelig kjenne deg. Men jeg kan i alle fall fortelle deg hvordan jeg kom meg ut av mitt personlige synkehull, forhåpentligvis så er det noe du kan få ut av det.



Jeg har alltid vært en "tenker", men det var først når jeg ble voksen at det begynte å bli et problem. Over noen få år så gikk jeg fra å være en som lett fant glede, håp og optimisme, til en person som gjorde alt jeg kunne for å vri alle perspektiver om til noe negativt. Jeg ble en som alltid så etter ting å kritisere, jeg frustrerte meg over mennesker generelt, jeg følte meg ikke forstått. I starten så tenkte jeg at dette bare var en del av personligheten min, men disse perspektivene begynte å smitte over på andre mennesker. Jeg satt forholdene i livet mitt på prøve, jeg ga opp andre mennesker raskt, jeg ble veldig deprimert, apatisk, og fant ingen mening i livet. Det var først på dette tidspunktet at jeg gradvis begynte å forstå at jeg måtte jobbe med meg selv.

Når jeg begynte å reflektere mer over meg selv og mitt eget sinn, så fokuserte jeg veldig mye på årsaker til at jeg var som jeg var. Litt på samme måte som at du åpner deg for muligheten til å være psykopat, så åpnet jeg meg også for slike muligheter. Etter å ha utforsket et hav av potensielle forklaringer til hvorfor var som jeg var, så begynte jeg å tro at jeg bare var ekstremt sensitiv for negative impulser, at jeg tenkte for mye, i tillegg til å være ekstremt selvbevisst (som deg). Jeg konkluderte med at dersom jeg hadde hatt et liv med sosial omgang, masse venner og kjærlighet, ingen bekymringer, da hadde livet sikkert vært levelig. Eller om jeg bare hadde vært en person som var naiv, og som ikke tenkte så mye. Jeg endte altså opp med å alltid forhindre meg selv fra å finne løsninger, jeg konkluderte alltid med at løsningen lå utenfor min kontroll.

Realiseringen som var den siste delen av puslespillet kom faktisk før det som fikk meg til å agere. Det var kanskje fordi det er en klisjè som alle har hørt. Sinnet er litt som andre mennesker – det gir det det får. Så dersom du tenker mye negativt, så blir hjernen flink til å tenke negativt. Dersom man begynner å prøve å tenke positivt, så blir etterhvert hjernen flinkere til dette også. Jeg vet at dette er en klisjè, men det er vanskelig å finne hull i logikken – hjernen er ekstremt dynamisk. Jeg forventer ikke at det er nok for deg til å plutselig motiveres til å fokusere på det positive, for det var ikke nok for meg.

Den siste delen av puslespillet var at jeg fant en måte jeg kunne avslutte negative tanker på. Jeg begynte å øve på å endre fokus når de negative tankene kom, men det funket ikke – jeg hoppet rett tilbake etter å ha distrahert meg vekk i noen sekunder. Det var først når jeg fant en måte jeg faktisk kunne trene på dette samtidig som jeg så progresjon, at bitene begynte å klikke for meg. Jeg tok på meg headset og satt på whitenoise, så prøvde jeg å fokusere 100% kun på lyden – omtrent hver 0.5 sekund så falt jeg ut, og hentet meg inn igjen. Dette repterte jeg hver gang jeg falt ut i 15min, den første dagen så klarte jeg på det meste å fokusere 100% på lyden i 2 sekunder. Over tid så ble dette bedre og bedre, noen dager gjorde jeg det dårlig, men trenden var positiv. Uansett, etter noen uker hvor jeg gjorde dette 3-4 ganger i uken så hadde jeg lært meg å kunne endre fokus, jeg kunne gi slipp på de negative tankene før de grep meg, og litt senere så begynte faktisk også bevisst å fokusere på positive ting. Det er akkurat som at jeg har trent kontrollen over sinnet på en ufattelig enkel måte. For all del, det er slitsomt, men når man ser progresjon på noe man vet kan gjøre livet bedre, så er det lett.

Her er det sikkert utrolig mange som klasker seg i panna, det er åpenbart en form for meditasjon jeg snakker om, men nøkkelen for meg lå i å faktisk kunne måle progresjon. Essensen av begge bitene jeg beskriver er noe som står i alle selvhjelpsbøker, men jeg er en person som må tro på effekten av noe, og da må det forklares på en måte hvor jeg forstår logikken, og som kan reproduseres. Jeg måtte jobbe meg igjennom ufattelig mange ting mentalt, før jeg i det hele tatt innså at jeg var på feil spor. Jeg kom til løsningen ved å ta utrolig krevende omveier, men omveiene førte meg til slutt til løsningen.


Det jeg omsider kom frem til, er at alle svarene du kommer frem til er det du vil de skal være. Dersom du har overbevist deg selv om at du er uhjelpelig, så gjør du deg selv uhjelpelig. Jeg søkte i lang tid etter en universal sannhet om hvorfor jeg tenkte negative tanker, men det finnes ingen universale svar. Jeg tror jeg er i stand til å forklare hvordan jeg havnet i den situasjonen jeg gjorde , men det ville ha blitt en ekstremt lang historie – og det betyr ingenting. Du er i den situasjonen du er i av ulike grunner, men istedenfor å konsentrere seg om hvorfor du er der, så bør du kanskje fokusere på hvordan du kan komme deg ut. Det finnes selvsagt scenarioer hvor du virkelig har en konkret årsak som du må deale med for å komme deg videre, men for meg så fant jeg aldri noen konkret årsak, jeg fant en vei ut.
Anonym bruker
"Halvfylt Rødrev"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
@why_not
Ta lsd eller sopp for å få innsikt?! Hvorfor tror du at dette gir innsikt i sinnet? Hvis dette er så effektiv er det rart ikke psykologene tilbyr slik behandling får finne svar på ting.
Man får ikke innsikt, men man TROR man får det. Det er så mye rart hasjrøykere og brukere av psykoaktive stoffer kommer med. De blir gående helt i egen verden. Jeg har brukt alkohol tidligere i livet, og ønsker meg IKKE tilbake. Jeg også trodde den hjalp meg å bli kjent med meg selv, for jeg opplevde at jeg plutselig husket ting som var fortrengt. Men når jeg ble edru igjen så var jo alt det samme som før, bare mer depressivt. Så nei, rus er ikke måten å kurere på
Anonym bruker
"Halvfylt Rødrev"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
@why_not oops, siterte til feil. Det var til den andre Why Not
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ta lsd eller sopp for å få innsikt?! Hvorfor tror du at dette gir innsikt i sinnet? Hvis dette er så effektiv er det rart ikke psykologene tilbyr slik behandling får finne svar på ting.
Man får ikke innsikt, men man TROR man får det. Det er så mye rart hasjrøykere og brukere av psykoaktive stoffer kommer med. De blir gående helt i egen verden. Jeg har brukt alkohol tidligere i livet, og ønsker meg IKKE tilbake. Jeg også trodde den hjalp meg å bli kjent med meg selv, for jeg opplevde at jeg plutselig husket ting som var fortrengt. Men når jeg ble edru igjen så var jo alt det samme som før, bare mer depressivt. Så nei, rus er ikke måten å kurere på.
Vis hele sitatet...
De gjør det. Det er i start fasen, men du finner klinikker i norge som driver med det.
Hvis du ikke har erfaring utover alkohol så burde du ikke uttale deg så bestemt om sopp. Det er noe helt annet. Hasj også, det kan ikke sammenlignes med alkohol.
Sist endret av Bothrops; 7. april 2020 kl. 15:33.