Åja, kul du har blitt som plutselig har funnet ut av nye ord som "anarki" og "anarkisme". Du mener dette ville ført mye mer fram enn styresystemet vi besitter per idag? Kan du i det hele tatt gi noen god forklaring og argument på hvorfor du tror akkurat dette, annet enn at det kan virke "kult"?

Du quoter hva anarkismen ikke er. Kan du forklare meg hva den faktisk er og kan tilby? Kan du komme med eksempler på suksessrike historier og eksempler på anarki opp i historien?

Greit med individet, men hva skjer når det kun finnes individ? Kollaborasjon?

Edit: Så med det sagt og litt ettertanke. Hvordan ser du personlig for deg et samfunn i anarkien? Hvordan styres/lever samfunnet, hva skjer med folk som faller utenfor? Alle og enhver for seg selv? Hvilke støtteapparater skal fungere for å hjelpe disse?

Tror du at det ligger i den menneskelige natur å kunne samarbeide som en eneste stor organisme? Tror du at folk vil hjelpe de som blir sittende i total ulykke og uten noen ting? Hvem tar ansvaret for disse?

Skatter, avgifter og annen form for økonomisk styring faller vel bort?

Hvordan kan du si at du vil ha både demokrati og anarki? Trodde anarkister var direkte motstandere av slikt. Er du sikker på at det er anarki du snakker om? Opplys meg.

for eksempel ville anarkismen gjort slik at alle ville vært like iforhold til jobb og utdanning. Med dette mener jeg at vi hadde fått mye mer balanse mellom klasser i samfunnet. Da ungdom ikke ville blitt satt ut av en voksen kvervulant som vet bedre.

Individet ville hatt mye mere og si i for hold til at man ville skapt mye mere individualsime i den forstand at man ikke ville gruppert oss på den måten man gjør idag. Med gothere, nordmenn og relgiøse. Vi ville fått bort alt som het uenighet om hvem man var.

Det finnes ingen gode eksempler på anarkisme i den forstand fordi anarkismen har aldri fått lov til og bli satt ut i et vel fungerende sammfun. Men om vi hadde satt ut anarkisme i norge idag med alt det vi har allerede så ville dette vært et bedre alternativ, kanskje.

Vil ta kollaborasjon og stippe det ned til at det bare betyr felleskap og samarbeid. Og det vil samarbeid må man ha får og få noe til og funke, fordi vi er sterke sammen enn hver for seg. O ville jeg hatt i et anarkistisk samfunn. Men ikke at vi bruker kollaborasjon i den betydning man bruker idag.
V kollaborasjon så betyr det at vi fremdeles er et samfunn. O

ikke så viktig i samfunnet, men allavel viktig er at anarkismen ikke er det er relgion. Og da spør jeg deg om du har noen eksempler på gode samfunn som er basert på religøs politikk? Noe norge ikke er idag, selv om vi har statskirka.

En stat uten demokrati?
En totalitær stat med andre ord?

Jeg tror verden har nok av de.

Edit:
Det vil si: I en slik stat, vil du til slutt uansett få en leder som ikke vil at individet skal få ha sin frihet - selv om kanskje den første lederen går inn for det.

Anarkister tror ikke mennesker er gode av natur, men de tror at mennesker er sosiale, at de ligner på hverandre, og kan ta vare på seg selv. Hvis alle mennesker i verden er så svake at de trenger å bli styrt av andre, hvordan i alle dager kan noen enkelte folk være bra nok til å styre over resten?

For meg er det viktig å være kritisk til staten, og ikke alltid tro at de som styrer landet alltid vil det beste for landets innbyggere. Jeg sier ikke at jeg tror at staten er full av dritt, men jeg tror ikke at den norske regjering er fri for korrupsjon, og andre lumskheter.

Hvorfor skal noen personer være mer utrustet til å lede, enn andre? De er da personer de også... Men vi setter vår lit til at de skal gjøre det beste for oss, og vi tar det nesten som en selvfølge at de er perfekte. Jeg mener dagens nordmenn er alt for lite kritiske til hva de ser på TV, hva de hører på radioen, hva de blir fortalt av nyhetsmedier og hva de blir fortalt av staten...

Som sakt tidligere, jeg tror selvfølgelig ikke at staten i Norge er noen onde menn og kvinner som egentlig bare er opptatt av å gjøre det verste for folket, men vi er alle egoistiske, og jeg tror ikke at alle stortingspolitikerene har bare rent mel i posen... Jeg tror de drar noen fordeler av å sitte på stortinget, og at de har flere muligheter på flere plan pga sin plass i samfunnet.

Jeg mener at alle personer skal ha like muligheter uavhengig av sin plass i samfunnet, og at alle skal være like mye verdt uavhengig om du feks; har kriminelt rulleblad eller ikke...

• Personer som er søppeltømmere er like mye verdt som leger og stortingspolitikere.
• Folk med kriminelt rulleblad er like mye verdt som folk har sitt på det tørre.
• Folk uten videregående utdannelse er like mye verdt som personer med videregående utdannelse.

Jeg mener at samfunnet mener at enkelte personer er mere verdt enn andre personer, det er synd at det skal være slik.

Hvis jeg hadde spurt flertallet av dagens nordmenn dette spørsmålet: "Hvem syntes du er mest verdt, politikeren eller personen med kriminelt rulleblad?" Da tror jeg de fleste ville svart, "politikeren såklart".

Dette syntes jeg blir feil, kanskje politikeren har en "viktigere" rolle for fellesskapet men det blir feil at politikeren er "mere verdt" i øynene på folket og staten, og at politikeren har flere muligheter i dagens samfunn.

Jeg føler at i dagens verden så har det NULL å si hvilken person du er, alt kommer ann på om du har papirene i orden, og om du har en respektert jobb. Forstår du hva jeg mener?

Vær uenig eller enig, men det er min personlige mening...

Peace

Jeg fant noe fra siden som Pyramide linket til og følte det passet bra til noe av det jeg har skrevet i posten min:

Du tror ikke innsikt, erfaring og lederkunnskap til at enkelte er bedre ledere enn andre eksisterer?

Anarkisme har eksistert i århundrer, vel og merke på et overnasjonalt nivå. Det som blir kalt det internasjonale anarkiet. Det finnes i dag ingen overnasjonal styring som kontrollerer staters handlinger og reaksjoner, forutenom normer, frykt for sanksjoner og kapabilitet. Tror du virkelig dette hadde fungert like bra på individnivå? Med fare for å sitere Hobbes, så er det viktig å huske på at individet sover, det gjør ikke staten. Ergo er staten bedre rustet til å ivareta individets sikkerhet.

Forøvrig så må jeg også få legge til at anarkisme på et individuelt nivå aldri kan oppstå, av den grunn at en av den anarkistiske ideologiens hjørnesteiner, er at det ikke kan eksistere organiserte grupperinger eller organisasjoner hvor noen står høyere enn andre; Dette vil altså si at dersom anarkismen i teorien skulle kunne oppstå, måtten den oppstått av seg selv, over hele verden, samtidig.

Og forøvrig: Hva er feil med at ungdom blir irrettesatt av voksne som vet bedre? Ungdom sitter naturlig nok på svært mye kunnskap, men det er ikke til å legge skjul på, at voksne er eldre, og derav har hatt mye mer tid til å erverve seg vel så mye erfaring og kunnskap som det en ungdom har.

En annen logisk brist med resonnementet ditt er det at du påstår at det i et anarkistisk samfunn ikke ville oppstått grupperinger; Selvsagt ville det oppstått grupperinger. Jeg ville ha gruppert meg sammen med de som er tilnærmet lik meg, ettersom at dette ville gitt meg best sjanse for å overleve, kontra om jeg hadde gruppert meg sammen med folk som avskydde meg. Eventuelt hadde jeg gruppert meg sammen med familien min, ettersom at jeg på den måten, på best mulig måte kan sikre min egen overlevelse.

Anarkisme er at man kan gjøre hva man vil, uten fare for fengsel. Det du derimot kan risikere er at dersom du stjeler fra naboen din, så stjeler han tilbake. Eventuelt at dersom du tar livet av naboen din, tar naboens bror livet av deg.

Klassisk anarkisme, that is

Og den første anarkisten som nå sier.. Jammen vi skal jo ikke ta med eller høre på de tullingene som KKK, får bank!

Enten hører vi på ALLE .. Ellers hører vi på flertallet.

Du nevner mye interesannt her, og formidler krasse meninger. Du sier selv du er lei idioter som tror at anarkisme er gjennomførbart, men du er ikke alene om å være lei. Selv er jeg lei idioter som sier at det IKKE er gjennomførbart. Og det er bra at du ytrer dine meninger, det er en rett jeg unner deg som alle andre. Og når du sier, med at anarkisme er et nærmest religiøst-aktig tankeeksperiment, så skal jeg ikke kverulere. Men for meg er det mer også, for meg er det min tro og mitt håp for meg og mine.

Det ser ut til at du har misforstått meg litt, for jeg har aldri kalt noen av disse historiske personene anarkister. Som jeg utbroderte i samme setning i mitt forrige innlegg, så kalte jeg disse personer bærere av tanker som kan identifiseres som anarkistiske. Og det er min mening, du ser tydeligvis noe helt annet når du leser filosofiene til Sokrates, men det er ikke det jeg ser. Et klart eksempel på at tekster som meninger kan tolkes ulikt. Jeg finner det også interesannt at du nærmes tar Sokrates i forsvar ved å forklare at denne karen var en svært ballansert og ordentlig person, men interesannte teorier og filosofier. Hvorfor tar du ham i forsvar? Opplever du at det faktum at jeg kaller han en historisk person som bar på teorier og filosofier som kan identifiseres som anarkiste som en krenkelse, eller som en frarøvelse av disse posetive egenskapene?

Jeg skjønner at du kanskje har et negativt ladd forhold til anarkisme når du må gå på en skole hvor du hver dag må lese at "borgersvin skal dø", signert en stor feit A, men det er og forblir langt forbi mitt ansvar. Jeg kan ikke stå for idéer tenkt ut av andre, ikke engang om de er signert med et anarkistisk tegn. Denne grafittien, synes jeg minner mer om "fjortiss-kommunisme", hvor antidiskriminering og likeverd står sentralt, men kun for venstresidens tilhengere vel og merke. Dette er overhodet ikke noe jeg personlig vil identifisere med anarkisme, om så det hadde vært signert med tusen anarkistiske symbol. For et symobls verdi ligger i den verdien det er tiltenkt av den som tenker noe om det. Jeg kan bare annta at det er fordi jeg har et helt annet forhold til fenomenet enn det du har, og jeg skal ikke si hvem av oss som har rett og hvem av oss som tar feil, det er for meg irrelevant i en diskusjon hvor man skal prøve å lære litt av hverandre.

Selv om jeg syntes det er flott at du utrykker deg som du ønsker kan jeg ikke nekte for at jeg blir en smule provosert når du måte besvarer mine seks punkter systematisk. Du besvarer tydeligvis ikke det jeg skriver, og det kan skyldes at jeg er dårlig til å ordlegge meg eller formulere meg, men la meg ta det en gang til:

1) Fly eller båt utvider mine muligheter til å bevege meg uten tvil. Men jeg er ikke interesert i å komme meg dit et fly tar meg, jeg er interesert i å dra dit jeg kan gå med mine egne bein og med mine egne tanker. At en transport tjeneste er et eksempel på kapitalistisk byttesystem er irrelevant, når faktumet står klart. Jeg kan ikke bevege meg i den friheten jeg er ment til å ha, så lenge en stat eller et politi har autoritet, eller i det minste illusjonen om autoritet, til å stoppe meg.

2) Historien viser mange feil, gjennom mine øyne ser jeg på det meste som desperate handlinger som illustrerer at idéen om styresmakter og systemer ikke fungerer slik de blir gjennomgørt idag, eller da de ble gjennomført i historien. Det er ikke et spørsmål om å sprenge mine egne fingre eller ikke, det er et spørsmål til å få lov til å være menneskelig å feile. Om man utsetter andre for farer vil naturlige lover i et ekte direkte demokrati avgjøre om du bryter balansen eller ikke. Ta fks. den typiske narkopolitikken: straff for å (i værste fall) skade seg selv. Kall det ikke å skade samfunnet å røyke fem gram hasj på en lørdags kveld, for det er lovene som tvinger polititet til å henge seg opp i bagateller som skader samfunnet, og frarøver det fra viktige resurser.

3) Hvorfor skal jeg stikke? Fordi jeg er uenig? Jøss. Verden hadde nok vært flott om alle som ikke var enige hadde dratt til "uenighetens land". Da kunne jo alle som var enige bare vært enige og hatt det bra. Men la meg spørre deg: er du enig i all Norsk politikk? Kan du fks. stille deg bak at Norges stat tar dine og mine skattepenger og gir 70 millioner i bistand til pelsindustrien? At tusenvis av mink og rev systematisk henrettes under grusomme forhold, for å gi samfunnet et overvudert luksus produkt? Eller at vi skal kysse ræva til en stormakt som USA og støtte deres reising av et våpenskjold som kan utslette en nasjon? VEL, hvis du er helt enig, flott. Men det er ikke jeg, og vår kjære grunnlov nevner ingen rett til å melde seg ut fra samfunnet. Du er som jeg tror du mener, fri til å emigrere, men dette kan aldri likestilles med at du er fri til å velge. Jeg er født her, jeg er ment for å bo her, og det er min rett som et individ av naturen og forbli her, uten å måtte gi makt til et organ som skader det jeg holder kjært. Siden du er enig i norges politikk, er du kvalifisert til å bli, og ikke bli plaget. Og når jeg er inne på det, så er det dette jeg mener med systematisk diskrimingering. Systemet planter forestillinger hos individene innad om hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt. Det være seg resultat av gammel kultur arv, eller politikk. Se på kvinnesituasjonen vår: om vi ikke er like ille som andre nasjoner så diskriminerer det norske arbeidsystemet kvinner. Og når jeg går ned gata, og holder i hånda til en gutt, og blir ropt skjellsord etter og trusler, fordi jeg selv er gutt, og skal tro på likeverd når noen av vårt lands representanter uttaler seg negativt om meg, og derfor planter frykt og fordommer hos en masse folk jeg skal forholde meg til, er det ikke ok. Og det ER diskriminering.

4) Når det gjelder leder, og hva du mener om det, så er det desverre irrelevant i denne sammenhengen. Norge er ikke et "anarkistisk" land, og jeg tror heller ikke at norge kan være et anarkistisk land. Jeg tror ikke nasjoner kan huse et balansert og konstruktivt samfunn, da hadde jeg slik jeg ser det ikke vært anarkist. Som jeg sa tidligere, og som jeg mener er mest relevant her er: Har jeg noen som helst gyldig forutsetning til å forstå konsekvensene mine ved et valg av ny regjering i et land hvor vi praktiserer demokrati kun hvert fjerde år og hvor gamle regler og forskrifter, eller press fra supermakter, nærmest forhindrer politikerene til å gjøre noe bra? Jeg vet ikke hvem disse politikerene er. Jeg vet hva de sier, men jeg kjenner dem ikke, så de kan aldri gi meg hverken ekte trygghet eller tillit.

5) Så du tror ikke på noe utover det rent fysiske? Hva med fornuften din, eller dine forutsetninger til å foretå moralsk ladde valg. Kan du ta på dette? I så fall, beskriv hvordan en fornuft kjennes ut, og hvordan den lukter. Og vitenskapen, med alle dens teorier og forklaringer, er ikke dette også å tro? Eller er kanskje du den eneste personen i verden som faktisk kan se og sanse nærveret av atomer og molekyler? Hva legger du i fysisk? Er ikke alt du vet egentlig bare noe du tror? Må ikke du også da tro på noe?

Jeg vil understreke at jeg ikke går til angrep mot deg, men du spør og jeg vil svare, og derfor signerer jeg og dedikerer denne posten til deg. Og om du synes at jeg er helt på jordet, og at jeg er helt åndsvak, så la meg hvertfall få understreke dette. Om anarkisme ikke er gjennomførbart slik du påstår, med like forutsetninger som meg for å påstå det motsatte, så synes jeg imidlertidig det er viktig å få si det at jeg i det minste tror at anarkister har en viktig plass i samfunnet slik det idag er utformet på godt og vondt, fordi hele den anarkistiske ånden belager seg på utfordringer av systemet, både utenfor seg selv og inni seg selv, og det er dette jeg oppriktig mener og tror at i den store helheten faktisk vil forandre verden til noe bra.

Fortsatt anarkistiske hilsener

EDIT: Jeg glemmte helt og kommentere vedlegget ditt, men jeg har lest det også. Jeg, til tross for at jeg anarkist, er helt enig i at det ligger i menneskets natur å stifte samfunn, og at disse samfunnene nødvendigvis vokser. Men hverken jeg, Sokrates, Rosseau eller Hobbes vet hva som er neste ledd i utviklingen. For å forklare det sånn, så ser jeg på menneskene og deres forhold til nåtidens samfunn som en del av en utvkling, hvor vi modnes og utvikler oss, og til slutt kommer til å innse at denne måten å leve på aldri kan være en løsning. Og jeg er sterk i min tro, akkurat fordi jeg har sett altfor mange eksempler på problematikker innad samfunn. Problematikker som jeg mener har sine røtter i fenomenet samfunn, og alle begrensningene (fysiske eller ikke) fenomenet medfører.