Jeg har i det siste vært gjennom en liten selvransakelsesprosess angående blaserthet, likegyldighet og engasjement.

For bare et par år siden var jeg langt mer omtenksom, samfunnsengasjert, empatisk og interessert i verden enn det jeg etter hvert har utviklet meg til å lære. Jeg har vært med i ungdomspartier og -organisasjoner, drømt om å reise til f.eks. Afrika eller Palestina for å gjøre det jeg kunne for å hjelpe, osv. Men etter hvert har jeg rett og slett sluttet å bry meg - og jeg hater det. Jeg har blitt en klassisk arrogant 20-åring som tror jeg vet alt bedre enn alle andre, jeg har alle løsningene, jeg vet alltid best, og selv om jeg hører på hva andre har å si avfeier jeg det for meg selv fordi "jeg vet bedre." Dette er selvsagt bullshit, og jeg er klar over det, derfor prøver jeg å gjøre noe med det.

Jeg er veldig interessert i psykologi, og har alltid studert meg selv grundig. Jeg vet jeg har forandret meg voldsomt de siste par årene på alle områder, og jeg lurer veldig på hvor sammenhengene ligger i alt dette. Før var jeg sjenert og innesluttet, nå er jeg utadvendt og hyggelig. Før var jeg (til tider alvorlig) deprimert, nå har jeg det "fint." Jeg har flere venner enn noen gang, kommer bedre overens med folk - men vennskapene er mindre personlige og langt mer overfladiske. Jeg er samtidig mindre kresen i hvem jeg omgås med. Jeg har blitt mye mer intelligent (og her snakker vi om en som alltid har hatt toppkarakterer), men mindre reflektert. Jeg er mer i stand til å ta vare på meg selv - slikt som å tjene penger. Konsentrasjonsevnen min har gått fra å være dårlig til å være ikkeeksisterende. Kreativiteten min (som i mine øyne alltid har vært min beste side) har forsvunnet - eller ihvertfall evnen til å vekke den. Jeg har blitt kynisk og kalkulerende, og helt inni helvete materialistisk. Det er jo klart visse deler av dette er knyttet til hverandre, om ikke alt sammen, men hva? Og hvorfor?

Og hva ligger til grunn for at jeg har blitt sånn? Er det min skyld? Er det egoisme, narsissisme, grådighet, materialisme, gryende psykopati? Er det samfunnet rundt meg? Er det reklame, markedskrefter, press fra familie, venner, samfunn, media, myndigheter? Er det en blanding? Er det rett og slett overgangen fra å være en hormonell tenåring til å være "voksen?"

Jeg har tenkt en del på dette, og mener det er en slags mellomting, men da jeg vet det er masse smarte mennesker med forskjellige meninger og syn på ting her er jeg veldig interessert i å høre hva dere mener. Er det samfunnet som gjør meg til en drittsekk? Er jeg bare svak og gir etter for egne lyster? Er jeg i ferd med å bli "voksen" og begynner å prioritere det som er "viktig" i livet? Eller har jeg bare mentale anlegg for kynisme/psykopati?

Du virker som en reflektert ung kar, men det er kanskje litt vanskelig å analysere seg selv i et psykologisk perspektiv, uten et snever av grunnleggende utviklings-psykologi kunnskaper?

Tror du virkelig at menneske ikke er i utvikling? Det herskes kanskje noe uenigheter i hva som får menneske til å utvikle seg, men de er jevnt over alle enige i at det gjør det!

Personlig støtter jeg meg veldig til Eriksons 8 stadier av psykisk utvikling og kognitive utviklingsteorier. At du nå står fast ved en utviklingskrise, og samtidig reflekterer over det, viser kanskje at du begynner å bli voksen ja.

Det 6 stadiet i Eriksons teorier, tar for seg "ung voksen" der man kan feile ved å isolere seg fra omverden og mennesker rundt det. Man begynner faktisk sånn smått å bry seg mer om seg selv, og de som står deg nærmest. Det gjør plutselig ikke noe om du må jobbe en julaften slik at konemor og barn får skinke på bordet, eller om vennegjengen tar seg en fest uten deg. Lykkes du i dette, kaller Erikson det for "intimitet".

(les mye mer om dette her http://no.wikipedia.org/wiki/Erikson...osiale_stadier)

Jeg har også merket dette, på samme måte som at på ungdomsskolen- betydde det enormt mye for meg at jeg gikk i kule klær, hang med kule folk, hvem skulle jeg henge med? Usikker på meg selv, hvilke valg jeg skulle ta osv. Rolleforvirring styrte mye av hverdagen min, men jeg kom meg også gjenom det stadiet- og fant en identitet- meg!

Lykke til hvertfall

Du sier at du er mye mer intelligent, men mye mindre reflektert? Jeg ser på det som en logisk brist.. For jeg mener nå at en persons evne til å tenke selv er det som gjør dem intelligente, for alle kan pugge en gangetabell. Men langt ifra alle (ihvertfall på min alder) kan reflektere rundt kapitalisme og kommunisme. (piece of cake for dere, men dere tar poenget?)

Utover det vil jeg spørre deg; hva er viktigst, nære eller mange venner? Du sier jo selv hva du har nå, og du bør tenke over hvilken type venner som sitter der om du f.eks mister jobb og studiemulighet pga. en evt. ulykke...

Jeg vil si at mye av det som har skjedd, har skjedd fordi du har flyttet hjemmefra(?) Siden når man gjør det er man for "voksen" og har for dårlig tid til å være med i organisasjoner osv. Da har man kun tid til å tjene penger og ha de materielle 50talls godene. Man kan ikke lenger bare få, man må gjøre ting selv. f.eks, før ryddet du kanskje ikke av bordet? Da hadde du 5 min ekstra til å sette deg ned og tenke over det i Palestina. Bevist eller ubevist. Jeg ville si at det er dette som får mange inn i en "likegyldighets transe" når de ikke lenger har tid til å tenke. Alt skal bare se så himla fint ut!

Høres ut som om du har gått fra en litt overaktiv bruk av høyre hjernehalvdel til en litt overaktiv venstre =) Husk begge hjernehalvdelene burde være i balanse!

hyys: Du misforstår. Jeg skjønner selvfølgelig at mennesker alltid er i forandring, og det er ikke det jeg finner merkelig - det er jo den mest naturlige ting i verden. Det jeg prøver å komme til bunns i er hvorfor utviklingen i meg har tatt akkurat den retning den har tatt, og hvorfor en lang rekke positive ting også har ført med seg såpass mye negativt.

Jeg har dog ingen direkte fagkunnskap innen psykologi, annet enn det jeg har plukket opp gjennom samtaler med ei god venninne som går profesjonsstudiet i psykologi på NTNU. Alt annet jeg "kan" er en god blanding av erfaring+refleksjon, lesing her og der innen ymse ting, og ting jeg har tatt med meg over fra samfunnskunnskapsfeltet.

Xasma: det er forskjell på evne til refleksjon og det å faktisk gjøre det. Om jeg hadde brydd meg hadde jeg nok kunnet hatt et mye mer nyansert verdensbilde enn jeg har pr. i dag.

Ja, grunnen til at jeg skriver dette er at jeg over tid har lagt merke til en stadig mer (i mine øyne) bekymringsverdig utvikling i meg selv. Jeg har gått fra å være en idealistisk, engasjert og empatisk tenåring til å ha en holdning til verden som oppsummeres med et rungende (om det er mulig) "meh." Det som har skjedd er ikke at jeg har utviklet mer av en personlighet, at jeg har blitt mer "meg selv," men heller tvert imot. Personligheten min har gått fra å være noe jeg virkelig likte, som riktignok ikke matchet med så veldig mange andre, til å være likegyldig, kjedelig og utrolig lettpåvirkelig, med stadig større preg av arroganse for å skjule de feltene jeg er usikker på.

Jeg liker virkelig ikke dette. Innerst inne (for å bruke en ufattelig oppbrukt klisjé) er jeg ikke sånn, men livet mitt har mer og mer dreid seg rundt en kjerne av "meh, gidder ikke."

Jeg er pr. dags dato 20 år, og jeg vet det er jævlig pretensiøst å skrive om noe sånt i en såpass ung alder - jeg har jo tross alt hele studentlivet og mer til fremfor meg før jeg "skal ha funnet meg selv." Men om dette fortsetter risikerer jeg å ende opp som en hvilken som helst annen godfjott med 8-4-jobb, kone, barn, volvo og hund. All respekt til de som trives med sånt, men det er bare ikke meg. Jeg vet at jeg, om jeg først legger i en innsats, har potensiale til omtrent hva det skal være. Men om jeg fortsetter slik som jeg har vært i det siste kommer jeg til å kaste bort alt dette.

Det kanskje mest skremmende med hele situasjonen er at livet mitt de siste fire årene eller så har vært jævlig turbulent, jeg har vært gjennom veldig mye godt og en god del vondt, men det har gått mindre og mindre inn på meg. Jeg har alltid vært ganske ustabil, og i løpet av andreklasse på videregående brøt jeg såpass sammen at jeg måtte dra et år på folkehøgskole bare for å samle meg igjen og komme meg bort (psykisk utbrent i en alder av 17, den er det ikke mange som slår...). Det året var helt fantastisk, jeg lærte utrolig mye om meg selv, om andre, og om livet i det hele tatt. Veldig mye positivt. Men så kom jeg hjem igjen - tilbake til veldig mye av det som hadde gitt meg problemer i utgangspunktet. Jeg takler det mye bedre nå, det kan man nok godt si. Men er det egentlig å takle noe godt når man bare avfeier det og ikke bryr seg lengre? Det klarer jeg aldri helt å bli enig med meg selv om.

Følelsen jeg har minner meg mest av alt om en forsvarsmekanisme jeg har hatt gjennom hele oppveksten, hver gang det har skjedd noe som virkelig har gått inn på meg (alt fra å bli dumpa til da tre av mine nærmeste slektninger døde i en trafikkulykke): jeg "slo meg av" innvendig, kuttet av alt av følelser, engasjement osv. - både godt og vondt. Det skumle er at dette ikke er noen forsvarsmekanisme nå, det er en fast tilstand. Det er sånn jeg er. Det er dette som leder meg inn på psykopati-sporet, selv om dette var mer enn halvveis ment som en dårlig spøk. En ting er at man med årene går fra å være en hormonell tenåring til å ha mer selvkontroll, men såvidt jeg har skjønt er det ikke meninga at alt av engasjement, drømmer og energi skal forsvinne samtidig, er det vel?

Janteloven? Ikke for å være drittsekk, men hva er galt med 8-4 jobb? Hvorfor MÅ alle være millionærer? Jeg kan nesten 100% sikkert si deg at penger, fint hus osv IKKE vil gi deg det noe bedre med deg selv. For disse overfladiske vennene du har allerede, vil bli byttet ut med noen som ikke kan riste brøded sitt selv engang.

Den forsvars mekanismen er noe alle har. Man vil ikke alltid være den "svake" osv.. Men tenk over det.. Du vil ikke ha overfladiske venner? Med den fornuften du har, så tror jeg du skjønner at du da må finne ut HVEM av dem som er ordentlige venner. Snakke med noen av dem, ikke alle, og ikke gå for dypt inn, bare se reaksjonen og hvordan de er.

Vi har alle fortrengt/villet glemme noe som vi bare vil gå videre fra. Personlig mener jeg den måten er like grei, andre mener det bør snakkes om, gråtes om osv osv osv.. Men det er en annen diskusjon?

forandret meg mest etter at jeg fikk meg en sønn, får litt andre verdier på livet da gitt!!!
Det å ha ting har mye mindre betyding ja. er ikke noen psykolog. jævli bra å psykologe seg sjøl! husker en i militæret som var ifra oslo, som viste alt og da mener jeg alt. han hadde hatt en drøss med jobber, han sa rett ut at han fikk sparken ifra jobbene, pga av at han sa sine meninger at han viste bedre enn sjefene. Når man er 20 år har man ikke levd livet fullt ut enda (sjøl om en har vorre te månen og tilbake)

Jo, det er en annen diskusjon, klart. Relatert, men ikke det det er snakk om her.

Men til det første du skriver: Er ikke på den måten jeg tenker i det hele tatt. At jeg vil bort fra mitt "nye, materialistiske meg" burde jo illustrere det, men det jeg mener er at jeg vil kunne følge drømmene mine, jobbe med det jeg vil, reise, oppleve ting, kanskje være med på noe jeg føler betyr noe. Det er snakk om f.eks. å satse på den karrieren som designer som jeg i lang tid har villet prøve meg på, eller faktisk tørre å prøve meg på kunststudiene jeg i dag ikke engang orker tenke på å søke på. Kanskje reise til Afrika som fotojornalist, eller prøve meg på å skrive en bok. Alt mulig som jeg egentlig har lyst til å gjøre, men før var for lite selvsikker til å tenke på, og nå ikke gidder.

Som jeg sier, all respekt til de som trives med 8-4-jobber, det er for all del ingenting galt i det, og de trengs jo helt klart. Det jeg har noe imot er...vel, klisjéen som ligger i det hele, hele bildet hvor man er dønn fastlåst i en repetitiv, kjedelig rytme, dag ut og dag inn. Selvsagt er det langt fra alle (eller mange, for den saks skyld) som har det sånn, men likevel liker jeg ikke den tanken. Det er derfor jeg vil noe som innebærer reising, utforskning, å møte nye mennesker, kulturer og steder. Utfordre meg selv - noe jeg mener folk i dag gjør alt for lite.

Men i dette vil det også ligge en helvetes hard prosess, og her er jeg også interessert i hjelp og innspill. Om jeg skal klare å rive meg løs fra de vanene, rytmene og tankene som etter hvert har tatt meg over helt, hvordan skal jeg klare det?



shinobi: interessant innspill. Kan du utdype?

Hvis du VIRKELIG mener du har et potensiale og TROR på det, og er villig til å bruke år på skolebenken for å oppnå det så kan du. Du blir ikke fotograf i afrika på oppdrag med mindre du har en utdannelse å vise til/tidligere jobb, som også er vanskelig.

Siden du mener du kan leve opp til ditt potensiale, så er det bare å utnytte det selv. Ingen andre kan bruke ditt talent. Og du må desverre smøre brødskiva di sjøl og dra deg til det. "Jeg gidder ikke." kommer du ikke lenger enn til mamma sin kjeller med.

Du er nok i den samme perioden jeg holder på å gli inn i der drømmer blir knust og nye mål settes.
Realitet kan være en bitch. Du lengter etter opplevelse forenelse og lykke, men føler presset mot studier, jobb og en materialisme generelt. dagene ender foran pcen eller tven med tom underholdning.

De aller fleste tørr jeg si har vært i en lignende situasjon der de fleste ender opp i den "normale" hverdagen. For å realisere dine ønsker må du ta valg som bryter med en del med samfunnet, ta sjangser og tåle å tape.

Jeg tror at mennesker blir mer apatiske av å se vold dag ut og inn på tv, samtidig som vi blir vant til å undertrykke følelser i vårt apatiske boblesamfunn.

Beklager negativiteten i inlegget