Min første trip er ganske lenge siden, men jeg skal likevel berette den som best jeg kan. Er ikke alt jeg husker, siden jeg brukte mye tid på å rote rundt i skogen, men likevel.
Det hele var en kveld vi hadde røyket en del, og slappet av en gjeng sammen. De jeg var med var rutinerte på å ta sopp, og det var bare meg og en til som aldri hadde tatt det før. Jeg var skeptisk, men veldig, veldig nysgjerrig, men så bestemte jeg meg.
Vi laget sopp te, og på bordet sto en kurv med selvplukket sopp åpen for alle til å forsyne seg. Jeg husker jeg drakk teen, som jeg fant faktisk ganske god, og gomlet i meg en god del sopper og stilker. Det samme gjorde X. (Fikk etterpå greie på at vi hadde inntatt utrolig store mengder til førstegangere å være) Den første stunden var alt som normalt, og jeg var forventningsfull og tok det ganske lungt. Etter hvert begynner stemmene til de andre å endre karakter, men jeg gjør ikke annet enn å notere meg dette bak øret og fortsette med samtalene.
Etter en times tid begynner jeg å se julestjernemønstre som blinker til meg i rødt i taket, og et grønnaktig, glitrende mønster på alle vegger. Jeg sitter og observerer dette en stund, og nesten samtidig begynner jeg, X og noen av de andre å le. X ler mer og mer og mer, og vi andre følger etter, om ikke så intenst som hos X. Fargene blir enda mer intense etter hvert, og Y forteller en historie om en gang Y trippet og ble sugd inn i verdensrommet og kunne se melkeveien ved siden av seg.
Neste stadie var at alt gikk sakte. En del var forsåvidt ganske trøtte, fordi de hadde røyket mye, det hadde ikke jeg. Jeg husker spesielt det ene stearinlyset som blafret varmt, mykt og forsiktig når folk gikk forbi, og nærmest strøk luften varsomt. X hadde fortsatt latterkrampe (denne varte i bortimot 4 timer før X fikk en kraftig nedtur) og hadde fått det for seg å være naken. Det hadde ikke X's kjæreste noe imot. Jeg husker at når jeg gikk, hadde gulvet en annen konsistens enn det pleide å ha, og jeg husker jeg fniste og lo fælt da jeg fant ut at de andre røyka gjennom en squash.
Etter en god stund med liknende opplevelser og pulserende musikk fant jeg ut at jeg ville gå hjem. Dette innebar en halv mil gjennom skogen alene. De andre som var våkne var veldig skeptiske til dette, men jeg bare tok på meg skoene, lo til dem og gikk. De var for fjerne til å gjøre noe.
Nå kom den mest fantastiske delen av trippen min. Det var en sommernatt, så det lå dugg på mosen i skogen. Det lille lyset som var til stede gjorde at det jeg så var små, dyrebare og uendelig vakre diamanter på mosen. Veien jeg gikk på er hardpakka jordvei med spor der det har kjørt mange, og disse sporene lyste opp i neonlys, og det eneste jeg kunne sammenlikne det med var stjerneveier i Sci-Fi filmer. Det kjentes som å gå på lys ute i det store intet. I det jeg kom til en myr, så jeg nattetåka utover myra, og det jeg kan huske var at den pulserte rosa. Jeg mener også å huske at jeg så et dyr (hjort, rådyr, elg...) der ute, men det er jeg ikke sikker på. Jeg var i min fantastiske verden i nattenaturen. Jeg gikk og nærmest gråt av glede over at verden var et så vakkert sted (det var det jeg kunne sammenlikne med - khatarsis - et kunstens renselsesøyeblikk av pur skjønnhet), og jeg måtte ringe en jeg kjenner for å berette. Personen det falt på var egentlig litt risky, men jeg stolte nok på Z til å si det, og jeg regnet Z som en av de minst dømmende jeg kjenner. Z ba meg være forsiktig, men lo og smilte over telefonen da jeg fortalte om den vakre verden og Z hørte at jeg var helt enkelt lykkelig.
Etter en stund ringte en av de fra den opprinnelige samlingen og var litt bekymret over at jeg hadde gått, men jeg fortalte at jeg ønsket å være alene i verdens vakreste natur, at jeg snart var hjemme og at jeg var helt enkelt lykkelig.
Turen hjem tok en del tid, så i det jeg kom hjem, var jeg rolig, nede og helt klar igjen. Jeg la meg rett i sengen og sovnet med et smil, og neste dag var alt helt fint. Jeg brukte en del tid på å gå igjennom dette i meg selv, men jeg er så glad jeg fikk oppleve noe så vakkert.
Den andre gangen jeg spiste sopp opplevde jeg noe utrolig merkelig. Denne gangen var det ikke i nærheten av like mange sanseendinger, og heller ikke den euforiske gleden. Det jeg opplevde var en ekstrem reise i meg selv som jeg husker lite av detaljene fra, men det jeg husker er at jeg oppdaget meningen med livet. 4 ganger. Jeg oppdaget, glemte eller kastet det fra meg og forsto på nytt. Hver gang jeg oppdaget meningen med alt fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent maken til. Jeg følte at jeg hadde helt kontroll, og jeg visste hvem jeg var og hva alt var. Dette har nok noe med at vi hørte mye på dyp reggae (Kultiration), og jeg ble en del av bandet omtrent. Grunnen til at jeg ikke hallusinerte i like stor grad tror jeg er fordi jeg hadde røyket mye mer enn sist, og at jeg ikke spiste like mye sopp som sist.
Begge opplevelsene var helt fantastiske, og unike. Begge to lot meg lære noe om meg selv på hver sin måte. Begge to har jeg brukt lang tid på å analysere og forske i meg selv på, og jeg har ikke hatt noe behov for å prøve det igjen enda.
Det hele var en kveld vi hadde røyket en del, og slappet av en gjeng sammen. De jeg var med var rutinerte på å ta sopp, og det var bare meg og en til som aldri hadde tatt det før. Jeg var skeptisk, men veldig, veldig nysgjerrig, men så bestemte jeg meg.
Vi laget sopp te, og på bordet sto en kurv med selvplukket sopp åpen for alle til å forsyne seg. Jeg husker jeg drakk teen, som jeg fant faktisk ganske god, og gomlet i meg en god del sopper og stilker. Det samme gjorde X. (Fikk etterpå greie på at vi hadde inntatt utrolig store mengder til førstegangere å være) Den første stunden var alt som normalt, og jeg var forventningsfull og tok det ganske lungt. Etter hvert begynner stemmene til de andre å endre karakter, men jeg gjør ikke annet enn å notere meg dette bak øret og fortsette med samtalene.
Etter en times tid begynner jeg å se julestjernemønstre som blinker til meg i rødt i taket, og et grønnaktig, glitrende mønster på alle vegger. Jeg sitter og observerer dette en stund, og nesten samtidig begynner jeg, X og noen av de andre å le. X ler mer og mer og mer, og vi andre følger etter, om ikke så intenst som hos X. Fargene blir enda mer intense etter hvert, og Y forteller en historie om en gang Y trippet og ble sugd inn i verdensrommet og kunne se melkeveien ved siden av seg.
Neste stadie var at alt gikk sakte. En del var forsåvidt ganske trøtte, fordi de hadde røyket mye, det hadde ikke jeg. Jeg husker spesielt det ene stearinlyset som blafret varmt, mykt og forsiktig når folk gikk forbi, og nærmest strøk luften varsomt. X hadde fortsatt latterkrampe (denne varte i bortimot 4 timer før X fikk en kraftig nedtur) og hadde fått det for seg å være naken. Det hadde ikke X's kjæreste noe imot. Jeg husker at når jeg gikk, hadde gulvet en annen konsistens enn det pleide å ha, og jeg husker jeg fniste og lo fælt da jeg fant ut at de andre røyka gjennom en squash.
Etter en god stund med liknende opplevelser og pulserende musikk fant jeg ut at jeg ville gå hjem. Dette innebar en halv mil gjennom skogen alene. De andre som var våkne var veldig skeptiske til dette, men jeg bare tok på meg skoene, lo til dem og gikk. De var for fjerne til å gjøre noe.
Nå kom den mest fantastiske delen av trippen min. Det var en sommernatt, så det lå dugg på mosen i skogen. Det lille lyset som var til stede gjorde at det jeg så var små, dyrebare og uendelig vakre diamanter på mosen. Veien jeg gikk på er hardpakka jordvei med spor der det har kjørt mange, og disse sporene lyste opp i neonlys, og det eneste jeg kunne sammenlikne det med var stjerneveier i Sci-Fi filmer. Det kjentes som å gå på lys ute i det store intet. I det jeg kom til en myr, så jeg nattetåka utover myra, og det jeg kan huske var at den pulserte rosa. Jeg mener også å huske at jeg så et dyr (hjort, rådyr, elg...) der ute, men det er jeg ikke sikker på. Jeg var i min fantastiske verden i nattenaturen. Jeg gikk og nærmest gråt av glede over at verden var et så vakkert sted (det var det jeg kunne sammenlikne med - khatarsis - et kunstens renselsesøyeblikk av pur skjønnhet), og jeg måtte ringe en jeg kjenner for å berette. Personen det falt på var egentlig litt risky, men jeg stolte nok på Z til å si det, og jeg regnet Z som en av de minst dømmende jeg kjenner. Z ba meg være forsiktig, men lo og smilte over telefonen da jeg fortalte om den vakre verden og Z hørte at jeg var helt enkelt lykkelig.
Etter en stund ringte en av de fra den opprinnelige samlingen og var litt bekymret over at jeg hadde gått, men jeg fortalte at jeg ønsket å være alene i verdens vakreste natur, at jeg snart var hjemme og at jeg var helt enkelt lykkelig.
Turen hjem tok en del tid, så i det jeg kom hjem, var jeg rolig, nede og helt klar igjen. Jeg la meg rett i sengen og sovnet med et smil, og neste dag var alt helt fint. Jeg brukte en del tid på å gå igjennom dette i meg selv, men jeg er så glad jeg fikk oppleve noe så vakkert.
Den andre gangen jeg spiste sopp opplevde jeg noe utrolig merkelig. Denne gangen var det ikke i nærheten av like mange sanseendinger, og heller ikke den euforiske gleden. Det jeg opplevde var en ekstrem reise i meg selv som jeg husker lite av detaljene fra, men det jeg husker er at jeg oppdaget meningen med livet. 4 ganger. Jeg oppdaget, glemte eller kastet det fra meg og forsto på nytt. Hver gang jeg oppdaget meningen med alt fikk jeg en følelse jeg aldri har kjent maken til. Jeg følte at jeg hadde helt kontroll, og jeg visste hvem jeg var og hva alt var. Dette har nok noe med at vi hørte mye på dyp reggae (Kultiration), og jeg ble en del av bandet omtrent. Grunnen til at jeg ikke hallusinerte i like stor grad tror jeg er fordi jeg hadde røyket mye mer enn sist, og at jeg ikke spiste like mye sopp som sist.
Begge opplevelsene var helt fantastiske, og unike. Begge to lot meg lære noe om meg selv på hver sin måte. Begge to har jeg brukt lang tid på å analysere og forske i meg selv på, og jeg har ikke hatt noe behov for å prøve det igjen enda.
Hørtes awesome ut!
