Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  17 7298
Jeg har nylig begynt på en PhD ved et universitet i England. Mine opplevelser er ikke spesielt fascinerende - det er vel gjerne slik man kommer seg til det punktet hvor en starter en doktorgrad. Allikevel tror jeg det kan være av interesse for folk her på freak å lese litt om hvordan tilværelsen her er, i og med at det er mange søkende sjeler her.

Det å starte doktorgraden er et av de tøffeste valgene jeg har gjort i livet, og hverdagen kan vel egentlig sammenliknes med dag ut og dag inn sitte og hamre løs på seg selv i trynet med en murstein, i håp om at mursteinen til slutt skal knuse. Stort sett gjør det bare vondt... Innimellom, i det minste, får jeg et slags håp om at jeg beveger meg framover mot noe som om fire år kan resultere i en suksessfull PhD. Det er nemlig veldig tregt arbeid. I rak kontrast til vanlige folks oppfatning av vitenskap, innebærer forskning færre eureka-øyeblikk enn 'hmm, det var merkelig'-øyeblikk. Og deretter fortsetter man å utforske det nye sporet man fant. Hvis man er heldig, ender det med en publikasjon i et ålreit tidsskrift. Det er imidlertid langt frem i tid i mitt tilfelle.

Dersom folk allikevel skulle ønske å starte på en doktorgrad, så kan jo gi en oppsummering av hvordan jeg kom meg hit... Jeg begynte utenlandsoppholdet mitt for syv år siden, da jeg startet på vgs i Frankrike. Tok tre år der, før jeg jobbet år i Norge, og deretter startet på en Bachelor ved universitetet jeg er nå. Jeg fikk helt ålreite karakterer, rundt 70%, mens andre folk gjorde det bedre enn meg. Det jeg gjorde som utgjorde forskjellen var det å vise initiativ og entusiasme. Jeg kontaktet en forsker i løpet av andreåret mitt og spurte om å få gjøre et sommerprosjekt under hennes veiledning. Vi klarte å få pengestøtte, så jeg tilbragte to mnd sommeren 2017 her. Det som skjedde deretter var at jeg spurte om hun kunne tenke seg å godta meg som en PhD-student etter bacheloren min. Siden hun da allerede kjente meg, så sa hun ja. Og da vi var heldige nok til å ordne bostipend og en fee-waiver, så ble PhD-studiene et faktum.

En vanlig dag innebærer å møte opp rundt 08.00, for så å gå og hente meg dagens første kaffe. Deretter følger som regel en time eller to med lesning av papers. Deretter i ellevetida er det kaffepause. Den varer en stund før jeg går tilbake på kontoret og jobber med dataanalyse eller planlegger eksperimenter. Eksperimenter er det lite av for øyeblikket, siden jeg nettopp har begynt, men jeg håper virkelig å få startet med dem så snart som mulig. Det har imidlertid blitt en del arbeid på elektronmikroskopet, og det er da noe. Lunsj rundt 13.00. Tilbake til mer lesing, planlegging eller mikroskopi fram til alt ifra 16.00 til 18.00, avhengig av hvor sliten jeg har blitt i løpet av dagen. Som allerede sagt er det tregt arbeid, veldig møysommelig, og jeg gleder meg til det blir busy!

Her er jeg nå, og satser på at mursteinen skal briste før eller siden. Om folk vil ha info om hvordan det er å studere her og hvordan det er å ha dette som “jobb”, så still gjerne spørsmål. Selv ville jeg vært veldig interessert i andre folks erfaringer med doktorgradsstudier både i hjem- og utland.
Sist endret av Nakenrotte; 11. november 2018 kl. 15:46. Grunn: saa en skrivefeil
▼ ... over en uke senere ... ▼
Jeg er på samme stadium som deg, så jeg kan jo si noe om mine erfaringer. Jeg har akkurat begynt på en doktorgrad i USA etter fullført mastergrad og kjenner meg godt igjen i at det er et vanskelig valg å starte på en PhD. Spesielt med tanke på hvor mange andre muligheter man gir opp og hvor dårlig lønn man har i forhold til antall timer man legger inn. Jeg var i tvil en stund, men det som gjorde valget enklere for meg er at jeg jobber med fundamentalforskning, så dersom jeg ikke forblir i akademia så er det ingen måte å få jobbe med det jeg gjør. Og for min del er det er absolutt ingenting som er like spennende som det jeg jobber med.

Jeg hadde en liten knekk de første to månedene, uten at jeg kan forklare helt hvorfor, men noe av det skyldes nok at jeg var betydelig påvirket av impostor syndrome. Nivået på mine medstipendiater og kolleger er skyhøyt, og de fleste på mitt nivå er yngre enn meg, til tross for at jeg begynte rett på graden min etter videregående. Jeg er dog er over den verste kneika og setter nå veldig pris på å være i et såpass stimulerende og utfordrende miljø.



Den største forskjellen mellom våre grader regner jeg med er at jeg er nødt til å ta fag de første årene, ved siden av forskning. For min del er det et stort pluss siden jeg jobber i et rent teoretisk område, og siden fagene som tilbys her og ved nabo-universitetet (hvor jeg også kan ta fag) er helt fantastiske (i form av dybde, ikke nødvendigvis pedagogikk). Jeg kan fortsette fra der jeg slapp på masteren. Forskning tar bare ~30% av tiden min nå om dagen, men jeg føler i det minste jeg lærer/forstår nye ting daglig.

Den største ulempen ved å ta en PhD her er nok arbeidstiden. Det er ikke sånn at noen tvinger deg, men når alle andre er på kontoret 60-70 timer i uka så er det lett å føle at man ikke vil være noe dårligere. Jeg for min del er såpass oppslukt av arbeidet at jeg trives med det nå om dagen, men jeg ser for meg at det kan endre seg om noen år.
Sist endret av Pinneknurk; 22. november 2018 kl. 04:47.
Feettt å høre! Spennende lesning. Vil dere utdype litt mer hvilken retning dere studerer? Tema osv?

En ting til trådstarter: du skriver du begynte på phd etter endt bachelor, hvordan går det an?
TS: Jeg er også interessert i å høre hvilket fagfelt du jobber med.

Jeg tok bachelorgraden min i fjor og den resulterte i en fagfellevurdert publisering i form av et extended abstract, hvilket også ser ut til å bli tilfellet for masteren, om ikke det blir en større publisering.

Så en kan kanskje si at jeg har utnyttet mulighetene bedre enn veldig mange av mine medstudenter, men jeg kommer aldri til å prøve meg på noen PhD. Jeg har fått jobb og gleder meg veldig til å bli ferdig med all knoting og dårlig økonomi som studenttilværelsen innebærer for mange. Dessuten vil ikke en PhD gi meg noen konkurransefortrinn der jeg ønsker å jobbe, snarere tvert imot mtp. lønnskrav og etterspørsel av doktorer. Det er naturligvis ikke sånn for alle fagfelt.

Jeg føler at hovedoppgaver har vært noe av det letteste med studiene. Det åpner mulighetene for å være sleip og servere akkurat det som forventes og litt til. Når man selv velger problemstilling, så anser jeg det som en enkel sak å tvinge oppgaven inn på et spor hvor det er mulig å få interessante resultater som kan være aktuelle å publisere.

Er det andre som har denne erfaringen? Jeg antar at det er helt andre krav til PhD-publiseringer enn å bare få noe trykket i en bok med samlinger av alle publiseringer fra et symposium, men er det mulig å være sleip på PhD-nivå?

Spør fordi jeg ikke helt forstår hva prosessen mot en doktorgrad innebærer.
Sist endret av Pope; 22. november 2018 kl. 08:11.
Har hverken phd eller master selv men høres ut som jobb.... Hehe

Har bare ett tips til når dere står litt fast. Bring i nye øyne som ikke vet hva dere driver med å gi dem en innføring i hva dere driver med. Også la dem se. Flere av mine venner har gjort det og oppdagelser ble gjort. Lett å stirre seg blind.

Også er det hyggelig synes jeg da.
Sitat av gummipetter Vis innlegg
Feettt å høre! Spennende lesning. Vil dere utdype litt mer hvilken retning dere studerer? Tema osv?

En ting til trådstarter: du skriver du begynte på phd etter endt bachelor, hvordan går det an?
Vis hele sitatet...
Jeg jobber med teoretisk hoeyenergifysikk. Spesifikt jobber med noe som heter holografi (og mer spesifikt AdS/CFT), som er en relativt nylig oppdagelse som knytter gravitasjon (og strengteori) til noe som heter Yang-Mills teori. Det er merkelige greier, men det viser seg at man i noen tilfeller kan beskrive en gravitasjonsteori i et gitt antall dimensjoner med en teori som ikke inneholder gravitasjon i et rom med en dimensjon mindre. Det finnes en slags ordbok, slik at man kan gjoere beregninger med en teori og deretter oversette resultatet til den andre teorien. Noen beregniner er gjennomfoerebare i den ene teorien mens de er umulige i den andre teorien (med dagens teknikker). Likevel kan vi faa svaret i den vanskelige teorien ved aa regne i den lette teorien og deretter oversette resultatet til den andre teorien.

Man kan bruke denne oppdagelsen til to spesielt interessante ting: (1) man kan studere Yang-Mills teori (hvorav standardmodellen for partikkelfysikk er et eksempel) i et regime hvor vi tidligere ikke har hatt teknikker for aa studere disse teoriene ved aa studere klassisk gravitasjon i fem dimensjoner. (2) Man kan bruke Yang-Mills teori, som vi vet ganske mye om, til aa proeve beskrive kvantegravitasjon, som vi knapt vet noe om. Holografi (AdS/CFT) ser ut til aa gi oss den foerste konsistente beskrivelsen av kvantegravitasjon, noe som er ekstremt interessant, til tross for at denne kvantegravitasjonen ikke er den som beskriver vaar verden. For oyeblikket jobber jeg med punkt (1), men jeg er definitivt interessert i (2) ogsaa. Jeg har dog ikke nok kunnskap til aa kun bidra med noe som helst paa (2) enda.

Angaaende aa starte PhD uten mastergrad: dette er ikke uvanlig i England, og i USA er det normen. I USA er dog doktorgrader vanligvis 5-7 aar, saa det kompenserer for at man ikke har mastergrad.

Sitat av Pope Vis innlegg
Jeg føler at hovedoppgaver har vært noe av det letteste med studiene. Det åpner mulighetene for å være sleip og servere akkurat det som forventes og litt til. Når man selv velger problemstilling, så anser jeg det som en enkel sak å tvinge oppgaven inn på et spor hvor det er mulig å få interessante resultater som kan være aktuelle å publisere.

Er det andre som har denne erfaringen? Jeg antar at det er helt andre krav til PhD-publiseringer enn å bare få noe trykket i en bok med samlinger av alle publiseringer fra et symposium, men er det mulig å være sleip på PhD-nivå?

Spør fordi jeg ikke helt forstår hva prosessen mot en doktorgrad innebærer.
Vis hele sitatet...
Skjoenner ikke helt hva du mener med sleip. Det handler ikke lenger om aa levere det som forventes. Ingen forventer noen ting. Du maa tilby noe som andre forskere er interessert i, eller saa er det ingen som bryr seg. Men dersom du synes det er enkelt aa finne nye resultater som andre bryr seg om, saa har du en straalende potensiell karrier foran deg i akademia

Eller, hvis du tar en PhD som ikke er basert paa publikasjoner, saa kan det godt vaere du kan skrive en PhD om et tema ingen bryr seg om. Men da ender den akademiske karrieren din der uansett.

Kravene for aa publisere i en serioes journal er de samme, uavhengig av om du er bachelor-student, stipendiat eller professor. Kravene til de forskjellig journalene varierer dog stort. Du kan skrive en tilfeldig artikkel og proeve aa publisere den, men dersom journalen ikke anser forskningen din som interessant saa vil de ikke publisere den, uavhengig av om det du har funnet stemmer eller ikke. Klart, jo lengre ned man gaar i kvaliteten til en journal, jo lettere blir det aa publisere. Er man villig til aa betale kan man publisere hva som helst i en eller annen scam-journal. Men da kommer ingen til aa lese det. Forhaapentligvis vil ikke de fleste serioese universiteter gi en grad for slikt, men det finnes nok unntak.
Sist endret av Pinneknurk; 22. november 2018 kl. 20:19.
Sitat av Pinneknurk Vis innlegg
Jeg er på samme stadium som deg, så jeg kan jo si noe om mine erfaringer. Jeg har akkurat begynt på en doktorgrad i USA etter fullført mastergrad og kjenner meg godt igjen i at det er et vanskelig valg å starte på en PhD. Spesielt med tanke på hvor mange andre muligheter man gir opp og hvor dårlig lønn man har i forhold til antall timer man legger inn. Jeg var i tvil en stund, men det som gjorde valget enklere for meg er at jeg jobber med fundamentalforskning, så dersom jeg ikke forblir i akademia så er det ingen måte å få jobbe med det jeg gjør. Og for min del er det er absolutt ingenting som er like spennende som det jeg jobber med.

Jeg hadde en liten knekk de første to månedene, uten at jeg kan forklare helt hvorfor, men noe av det skyldes nok at jeg var betydelig påvirket av impostor syndrome. Nivået på mine medstipendiater og kolleger er skyhøyt, og de fleste på mitt nivå er yngre enn meg, til tross for at jeg begynte rett på graden min etter videregående. Jeg er dog er over den verste kneika og setter nå veldig pris på å være i et såpass stimulerende og utfordrende miljø.



Den største forskjellen mellom våre grader regner jeg med er at jeg er nødt til å ta fag de første årene, ved siden av forskning. For min del er det et stort pluss siden jeg jobber i et rent teoretisk område, og siden fagene som tilbys her og ved nabo-universitetet (hvor jeg også kan ta fag) er helt fantastiske (i form av dybde, ikke nødvendigvis pedagogikk). Jeg kan fortsette fra der jeg slapp på masteren. Forskning tar bare ~30% av tiden min nå om dagen, men jeg føler i det minste jeg lærer/forstår nye ting daglig.

Den største ulempen ved å ta en PhD her er nok arbeidstiden. Det er ikke sånn at noen tvinger deg, men når alle andre er på kontoret 60-70 timer i uka så er det lett å føle at man ikke vil være noe dårligere. Jeg for min del er såpass oppslukt av arbeidet at jeg trives med det nå om dagen, men jeg ser for meg at det kan endre seg om noen år.
Vis hele sitatet...
Det er nettopp det som er så fett med forskning – at det kun er der man får jobbet med alle de tingene man synes er interessante, men som ingen andre er villige til å finansiere! Jeg tenkte mye på alderforskjellen både på vgs og på bacheloren. I Frankrike var det folk tre år yngre enn meg som var bedre enn meg i matte, og på bacheloren var folk stort sett ett eller to år yngre. Det er imidlertid fint lite du kan gjøre i ditt tilfelle – ansvaret ligger på den norske «alle skal være like»-politikken, vil jeg si. Det er jo ikke noe problem, uansett. Med et mulig unntak av matematikk, hvor jeg har hørt at man «peaker» rent kapasitetsmessig mens man er ganske ung. Vet ikke hvor sant det er…
Jeg har hørt at det er undervisningsplikt i USA også, og at PhDene derfor tar oppimot seks år. Hvor lang er din?
Nei, jeg trenger ikke ta fag. Digg å kunne konsentrere 100% på prosjektet, men hadde sikkert vært nyttig med litt undervisning.
Må si jeg er misunnelig på deg som USA-student. Jeg skulle gjerne ha dratt dit selv, men feiget litt ut i våres. Hadde egentlig landet på å ta en master ved UiO, for så å reise ut igjen. Da tilbudet om en doktorgrad kom så ble jeg fristet. Tenker jeg skal prøve meg på en postdoc enten i USA eller Canada.


Sitat av gummipetter Vis innlegg
Feettt å høre! Spennende lesning. Vil dere utdype litt mer hvilken retning dere studerer? Tema osv?

En ting til trådstarter: du skriver du begynte på phd etter endt bachelor, hvordan går det an?
Vis hele sitatet...
Ja, hoppet over masteren. Trodde ikke det var mulig da jeg kom hit, men så møtte jeg en del folk som hadde gjort det. Det viser seg at det som regel ikke er et krav med master når man søker på doktorgrader – men det hjelper veldig! Det jeg gjorde var imidlertid å jobbe for en forsker i fjor sommer og viste at jeg (i prinsippet) var i stand til å fullføre en PhD. Jeg spurte om hun ville være veileder for meg, hun sa ja, og så søkte vi på penger. Det er en del ting som skal klaffe. Det er allikevel fullt mulig å søke på en PhD med en bachelor fra Norge, og det er jo ingenting å tape på det. Problemet er penger… De annonserte PhD-ene er som regel kun fullt sponset for briter, halvveis for EU-studenter, og så må nordmenn og resten av verden betale alt selv… Jeg får skolepenger dekket, lønn (14777 pund i året, så ikke på langt nær hva man får fra en ordentlig jobb) og 2000 pund i «consumables». Dette er fra tre forskjellige pengepotter jeg har søkt på. Det er stress, men bedre enn å låne meg igjennom en treårig master i Oslo, rent økonomisk. Tre år fordi jeg måtte ha tatt opp fag – tok en grad i biologi her, men måtte ha tatt noen credits i fysikk og matte av en eller annen grunn for å komme inn på en master.
Nå jobber jeg med voksstrukturer på bladoverflater, i relasjon til fotosyntese og pollinering. Det er spennende, og det er mange metoder å lære og eksperimentell planlegging å drive med. Veilederne mine er i biologi og kjemi og vi har flere fysikere i labgruppen, så det er ganske interdisiplinært aribeid. Det er også ganske elementært, i en biologisk forstand. Det er mer tradisjonell biologi enn hva mange andre her driver med, som er mye bioteknologi og genetikk.


Sitat av Pope Vis innlegg
TS: Jeg er også interessert i å høre hvilket fagfelt du jobber med.

Jeg tok bachelorgraden min i fjor og den resulterte i en fagfellevurdert publisering i form av et extended abstract, hvilket også ser ut til å bli tilfellet for masteren, om ikke det blir en større publisering.

Så en kan kanskje si at jeg har utnyttet mulighetene bedre enn veldig mange av mine medstudenter, men jeg kommer aldri til å prøve meg på noen PhD. Jeg har fått jobb og gleder meg veldig til å bli ferdig med all knoting og dårlig økonomi som studenttilværelsen innebærer for mange. Dessuten vil ikke en PhD gi meg noen konkurransefortrinn der jeg ønsker å jobbe, snarere tvert imot mtp. lønnskrav og etterspørsel av doktorer. Det er naturligvis ikke sånn for alle fagfelt.

Jeg føler at hovedoppgaver har vært noe av det letteste med studiene. Det åpner mulighetene for å være sleip og servere akkurat det som forventes og litt til. Når man selv velger problemstilling, så anser jeg det som en enkel sak å tvinge oppgaven inn på et spor hvor det er mulig å få interessante resultater som kan være aktuelle å publisere.

Er det andre som har denne erfaringen? Jeg antar at det er helt andre krav til PhD-publiseringer enn å bare få noe trykket i en bok med samlinger av alle publiseringer fra et symposium, men er det mulig å være sleip på PhD-nivå?

Spør fordi jeg ikke helt forstår hva prosessen mot en doktorgrad innebærer.
Vis hele sitatet...
Hehe, ja, har også hørt at PhD faktisk kan veie negativt ut i jobbsøking! Selv har jeg ikke publisert noe heller, så skulle gjerne ha fått til noe relativt kjapt. Ser definitivt fordelene ved jobb. Har ikke noe imot tanken, men vil bare prøve meg på en PhD først. Vi får se hvordan det går. Tror det fort kan ende med at jeg ‘prøver meg’ på en post-doc eller to også…
Jeg har ikke gjort noen hovedoppgave. Tredjeåret mitt var delt opp i flere mindre deler. Rent teknisk sett så trenger man ikke publisere i UK for en doktorgrad. Alt avhenger av avhandlingen. Når det er sagt, så er nok ikke avhandlingen veldig god om man ikke har et par artikler ute i løpet av PhDen. Og så må man publisere i en seriøs journal om det skal være noe poeng.


Sitat av tearz83 Vis innlegg
Har hverken phd eller master selv men høres ut som jobb.... Hehe

Har bare ett tips til når dere står litt fast. Bring i nye øyne som ikke vet hva dere driver med å gi dem en innføring i hva dere driver med. Også la dem se. Flere av mine venner har gjort det og oppdagelser ble gjort. Lett å stirre seg blind.

Også er det hyggelig synes jeg da.
Vis hele sitatet...

Ja, god idé! Liker å snakke med utenforstående om det. Heldigvis har prosjektet mitt en ganske vid appeal blant andre, og det er alltid motiverende når folk viser interesse 😊
Jeg går ut ifra at det Pope mener ved å være sleip er det samme som jeg vil kalle å være taktisk smart. Jeg har noe erfaring med publisering, men er vel og merke ingen doktorgradsstudent. Mitt inntrykk er at innen ingeniørgrener så kan en absolutt dra nytte av å være taktisk smart når det kommer til publisering.
Sitat av Nakenrotte Vis innlegg
Det er nettopp det som er så fett med forskning – at det kun er der man får jobbet med alle de tingene man synes er interessante, men som ingen andre er villige til å finansiere! Jeg tenkte mye på alderforskjellen både på vgs og på bacheloren. I Frankrike var det folk tre år yngre enn meg som var bedre enn meg i matte, og på bacheloren var folk stort sett ett eller to år yngre. Det er imidlertid fint lite du kan gjøre i ditt tilfelle – ansvaret ligger på den norske «alle skal være like»-politikken, vil jeg si. Det er jo ikke noe problem, uansett. Med et mulig unntak av matematikk, hvor jeg har hørt at man «peaker» rent kapasitetsmessig mens man er ganske ung. Vet ikke hvor sant det er…
Jeg har hørt at det er undervisningsplikt i USA også, og at PhDene derfor tar oppimot seks år. Hvor lang er din?

Nei, jeg trenger ikke ta fag. Digg å kunne konsentrere 100% på prosjektet, men hadde sikkert vært nyttig med litt undervisning.
Må si jeg er misunnelig på deg som USA-student. Jeg skulle gjerne ha dratt dit selv, men feiget litt ut i våres. Hadde egentlig landet på å ta en master ved UiO, for så å reise ut igjen. Da tilbudet om en doktorgrad kom så ble jeg fristet. Tenker jeg skal prøve meg på en postdoc enten i USA eller Canada.
Vis hele sitatet...
Det er vanligvis ikke plikt i forstand at det er et krav for å få PhDen, men man gjør det ofte for at man skal få funding. Men det varierer fra universitet til universitet og avdeling til avdeling. I min avdeling må man vanligvis være TA (teaching assistant) fra andreåret av ved siden av forskningen, men jeg har sikret et eksternt stipend så jeg kun trenger å være TA ett år. Jeg regner med at graden kommer til å ta fem år.

Ja, det blir godt å bli ferdig med fag også. Men jeg har så mye teori jeg trenger å lære.

Sitat av omba Vis innlegg
Jeg går ut ifra at det Pope mener ved å være sleip er det samme som jeg vil kalle å være taktisk smart. Jeg har noe erfaring med publisering, men er vel og merke ingen doktorgradsstudent. Mitt inntrykk er at innen ingeniørgrener så kan en absolutt dra nytte av å være taktisk smart når det kommer til publisering.
Vis hele sitatet...
Joda, det er så klart flere mer eller mindre strategiske ting man kan gjøre - som å publisere innenfor et felt som er veldig fasjonabelt. Men ellers er jeg genuint nysgjerrig hvordan man drar nytte av å være sleip, i forhold til valg av problemstilling
Sitat av Pinneknurk Vis innlegg
Joda, det er så klart flere mer eller mindre strategiske ting man kan gjøre - som å publisere innenfor et felt som er veldig fasjonabelt. Men ellers er jeg genuint nysgjerrig hvordan man drar nytte av å være sleip, i forhold til valg av problemstilling
Vis hele sitatet...
Som Omba bedre forklarte enn meg, sleip = taktisk smart
Min (lille) erfaring har blant annet lært meg at det er populært å angripe et problem på en utradisjonell måte. Et eksempel er kvalitativ forskning innen realfaglige fagfelt hvor omtrent all forskning er kvantitativ. Er man taktisk nok kan man nærmest tvinge frem interessante resultater og samtidig sikre seg at ingen kan ta deg på at det er feil. (Å tvinge frem er på ingen måte det samme som å fabrikere).

Dette er selvfølgelig veldig avhengig av hvilket fagfelt man jobber i, men jeg vil anta at det ikke er umulig å "være sleip" for flere enn meg.
Jeg blir sivilingeniør innen byggkonstruksjon og der er det mange taktiske veier å ta i forbindelse med hovedoppgave og eventuell publisering. Jeg skjønner at det kanskje er vanskeligere innen teoretisk høyenergifysikk
Sist endret av Pope; 23. november 2018 kl. 20:45.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Kommer til å følge spent med på denne tråden! Håper dere oppdaterer begge to, Nakenrotte og Pinneknurk.

Selv har jeg akkurat tatt mine første steg inn i mastergradens strabaser og mistenker at doktorgrad ikke er noe jeg kommer til å vurdere med det første. Jeg liker veldig godt det jeg jobber med, men er veldig klar for en 9-16-jobb bare for å komme meg ovenpå økonomisk og komme meg inn på boligmarkedet før jeg blir 100 år.

Jeg får mye hjelp og selskap av Hello PhD som markedsfører seg som «A podcast for scientists, and the people who love them.»
De tar opp mange viktige tema, spesielt rundt akademia og mental helse. Anbefales!
Sist endret av Svartbak; 23. desember 2018 kl. 17:40.
Skulle ønske jeg var begavet med den samme motivasjon og driv dere besitter, kjenner jeg er litt misunnelig her hehe. Sa meg ferdig med høyere utdanning etter en bachelorgrad med middelmådige karakterer, og er nå i arbeidslivet istedenfor. Fint å kunne lese om erfaringer og late som jeg er i deres sko så oppdater gjerne tråden med hvordan det går.
Sist endret av sinkpad; 23. desember 2018 kl. 19:01.
Mens vi venter, kan jeg fortelle litt om hverdagen til en naturvitenskapelig masterstudent.

Generelt om akademia: Et masterstudium er vanligvis et toårig studium der det er fokus på at du skal utvikle potensialet som forsker. Før het dette «hovedfag» og i enkelte land er det en del av det som kalles «graduate school». En «grad student» er altså en som enten jobber med en master- eller doktorgrad.

Ofte kan mastergraden flyte litt inn i doktorgraden i andre land, mens i Norge er den mer distinkt. Kompetansen i en mastergrad vil derfor variere noe avhengig av land og institusjon. Doktorgraden, på sin side, skal representerer gullstandarden for forskning — uansett hvor du er. Ved en doktorgradsdisputas blir eksaminatorer flydd inn fra andre land for å forhindre nepotisme og for å opprettholde en global standard.

Akademisk veiledning: Jeg visste som bachelorstudent at jeg ville ta en master i en litt annen retning enn det jeg hadde fullført bacheloren i. Jeg begynte derfor i løpet av andreåret å snuse på bedrifter som kunne være aktuelle, og sisteåret å lete etter veiledere. Vanligvis finner du veileder i løpet av førsteåret på master, men jeg ville ikke overlate noe til tilfeldighetene. Jeg inngikk derfor en muntlig avtale med min nåværende veileder(e) sisteåret på bachelor, etter flere samtaler med aktuelle kandidater.
Det var viktig for meg at veilederne ville være emosjonelt til stede, i tillegg til faglig. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om fraværende veiledere og ønsket å unngå dette.

Mentor: I akademia er mentorer viktig. Det er tungt å stå i det alene og noen ganger har ikke medstudenter den kompetansen som vil hjelpe deg videre. Mentorer er privatpersoner som du kan rådføre deg hos og som kan dele av sine erfaringer med deg. Det er ofte lurt å ha flere mentorer, siden selv en doktor med 30 års erfaring har begrensninger. Jeg har flere mentorer i eldre studenter, folk i industrien, samt ansatte ved fakultetet. Det er veldig verdifullt for meg å kunne søke råd hos disse.

(Mentorer er noe du må oppsøke selv og jeg vet ikke hvor stor kultur det er for det i Norge. Mange har nok «uoffisielle» mentorer i venner og kjente innenfor feltet.)

Forskning: Master-forskning er «babyforskning» sammenliknet med en doktorgrad. Det er her du kan bevise at du har potensiale til å forske og evne til å «tenke sjæl». Dagens masteroppsett vier et semester (tredje) til datainnsamling, noe både jeg og veilederen min synes er håpløst klaustrofobisk. Jeg kjørte derfor pilotstudier on the down low i sommer på en lab jeg fikk låne av ene veilederen min. Jeg skriver og samler data litt sånn som det passer meg i håp om at hvis det skulle gå galt (igjen), har jeg fortsatt god tid når det virkelig gjelder.

Jeg jobber med biologi og det er mye som skal gjøres før et forsøk kan kjøres. Mitt forsøk består av minst tre ulike organismer jeg må fange, parre og holde i livet i kultur. Dyrene må klekke og vokse seg til et visst stadium før jeg kan bruke dem og hvert trinn tar lett to uker hver, uten overlapp. Jeg regner derfor en fem-seks ukers forberedelser før jeg setter i gang en måned med forsøk. Hvis jeg feiler i løpet av et tre måneders langt semester, sier det seg selv at det blir litt knapt med tid.

En god veileder har selvsagt «backup-data» liggende som du kan analysere hvis alt skulle skjære seg, men hvor er moroa i det?

Da jeg kjørte pilotstudiene mine, brukte jeg lett 14-18 timer på labben, hver dag. Du må være skjerpa og in the zone for å ikke få dårlige data.
I april skal jeg samle nye organismer for å forberede meg til datainnsamling i mai. Det kommer til å bli en forferdelig travel tid, spesielt siden dette vil være midt i eksamensperioden.

Håper at med god planlegging går det på et vis. Det er iallfall noe jeg har lært meg – å trylle fram tid og energi der jeg ikke trodde det fantes, og sette inn et ekstra gir, for å klare meg gjennom sånne perioder.

Kan komme med en oppdatering når det nærmer seg, hvis noen er interessert.
Jeg balet i mange år med en PhD. Mine erfaringer er svært, svært dårlige. Noen grunnet personlige egenskaper/sårbarhet, noe grunnet hvordan akademia fungerer, noe grunnet forhold på arbeidsplassen og mye grunnet ekstrem mismatch mellom meg og veileder. Alle disse faktorene fungerer alene, men de interagerer også i høyeste grad.

For å ta det som var morsom og greit først, så var det ene og alene selve doktorgradsprogrammet. I Norge er dette 30 studiepoeng. Det var interessant å lære mer om både statistikk, vitenskapsteori og en del mer fagspesifike tema. Ingen faglige utfordringer, bare interessant. Og morsomt med kursavbrekk fra et arbeidsmiljø som gjorde meg syk.

Personlige egenskaper/sårbarhet

Jeg er en ekstremt drevet av indre motivasjon av en litt spesifikk art. Penger, status, makt og den slags «belønninger» bryr meg overhodet ikke. Det er i hovedsak kun to ting som betyr noe: Er dette meningsfylt? Er det interessant? Hvis disse bortfaller er jeg i alle deler av livet bortimot ute av stand til å få gjort noe som helst, og forsøker jeg likevel - som jeg ofte har gjort - så blir jeg rett og slett syk etter en tid. Depresjon, angst, søvnvansker ... I bunnen er jeg fysioterapeut. Historien var mye det samme der. Det begynte interessant, men etterhvert så jeg jo at store deler av faget bare er vås, og jobben jeg havnet i var av en slik type som fokuserte på det mest våsete av alt det våset. Jeg måtte rett og slett slutte og gikk master med sikte på annen type jobb. Det førte meg til PhD-forsøket.

Jeg ble ansatt som PhD-student i et prosjekt jeg mente var både meningsfylt og interessant. Jeg oppdaget etterhvert som prosjektet skred fram, at det var det ikke. Det kunne vært det, burde vært det, men prosjektleder/veileder samt akademia tok etterhvert knekken på det. Jeg misunner alle de som kan sitte å gjøre meningsløst arbeid, lesset på en av andre, fordi motivasjonen om fullført grad og bedre muligheter 3-4-5 år fram i tid. Jeg vil være slik, men er det rett og slett ikke. Jeg har, etterhvert, fått bekreftet at det er årsaker til dette - jeg har blitt diagnostisert med «ADD». Jeg har dessverre også fått påvist at jeg har et hode som ellers fungerer eksepsjonelt bra (3-4 standardavvik over gjennomsnittet), noe som nok har gjort at jeg raskere ser når «ting» skurrer - om noe gir mening eller ikke. Det har ikke hjulpet det heller.

Akademia

Det er jo her alle fantastisk flinke, nytenkende, intelligente mennesker holder på - ikke sant? Overhodet ikke. Akademia har blitt gjennomsyret av karrierejag, spisse albuer, politikk og økonomi. De som kommer lengst er ikke de skarpeste hjernene (vel, i alle fall ikke i mitt felt - i andre, hardere fag kan det nok vøre annerledes), det er de som prater best for seg, som har spissest albuer, som mestrer nettverksbygging og som spiller - helt uten faglig ryggrad - på lag med politikere, redaktører og reviewere. Moderate faglige ferdigheter dekkes over ved ekstrem arbeidskapasitet - noe som jo er bra, men som samtidig gjør at disse omtrent ikke sitter med en eneste orginal tanke. Selvsagt finnes det et og annet unntak. De satt dessverre ikke på mitt institutt eller universitet for den saks skyld. Når det å ta en doktorgrad har blitt redusert til å gulpe opp ferdigtygd materiale fra andre forskere for å stryke resten av miljøet med hårene, så forsvinner hele poenget for meg.

Arbeidsplassen
Mitt ansettelsesforhold var utenfor universitet, i en annen institusjon. Bortsett fra veileder fra universitetet som hadde en bistilling der og var innom når hun følte for det, så var det i praksis ingen som ante hva jeg drev med, som brydde seg om hva jeg drev med eller som i det hele tatt ante noe om progresjon. Når jeg begynte å bli syk etter et par år, så var jeg borte i over 6 uker før noen reagerte. Dette er en institusjon som i aller høyeste grad burde visst bedre og de fikk etterhvert gjentatte ganger bot fra NAV grunnet manglende oppfølging når jeg først ble sykemeldt. Å bli sett pg bekreftet på arbekdsplassen er viktig for de fleste - for meg er det ekstremt viktig da det fungerer som en korrigerende faktor for mine personlige svakheter.

Veileder
Min veileder var et produkt av det akademia jeg beskrev over. Av verste sort. I tillegg var hen arrogant og svært lite sosialt intelligent.

For meg, som vokser på og elsker/trenger mentale utfordringer, som er genuint nysgjerring og som trenger mening i det jeg gjør så holder det ikke med svar som «fordi det er slik resten av verden gjør det» når jeg lurer på hvorfor vi ikke gjør analysene slik eller slik. Når jeg insisterer på å få en faglig begrunnelse og bare får beskjed om å «lese en bok» så blir det ikke bedre. Når jeg viser til at jeg sitter med over 100 artikler som beskriver hvorfor det jeg lurte på er en god idé, altså et bevis på at veileders syn om hvordan resten av verden gjør det er feil, og jeg fremdeles blir avfeid med at «det er ikke slik vi gjør det» ... Vel, da tar det knekken på meg. Dette var gjennomgangstonen, ikke et enkelt eksempel.

Problemene med veileder ble tatt opp både med min nærmeste leder (arbeidsplass) og institutleder (universitet), men jeg ble sterkt rådet til å la det ligge. Det skal sies at jeg ikke er den første som har vært utsatt for dette vesenet - jeg fikk blant annet et råd fra en kollega om å «ta med deg sekken din og løp. Langt vekk. Kom deg unna». Det var vel i uke 2 av jobben. Jeg hørte ikke etter.

Konklusjon
Dette er en enkelt historie. Det er min historie. Jeg har hørt flere lignende historier og andelen PhD-prosjekt som ikke sluttføres er mange titalls prosent. Mitt råd er først og fremst å være sikker på at man har en veileder som du kan leve med. I de fleste avbrutte PhD-tilfeller jeg har hørt om er det mye der skoen har trykket. Dernest bør man dempe forventningene sine til hvor givende og spennende dette blir. I gamle dager var PhD genuint nybrottsarbeid. I dag er det drøvtygging og oppgulp av årtier med forskning (igjen, dette er nok avhengig av fagområde). PhD er den nye Mastergraden - bare vesentlig lengre. Til sist bør man sette seg ned og tenke igjennom om man er en person som motiveres av graden i seg selv eller om man motiveres av veien fram til den. Eller begge deler. Hvis du ikke er i stand til å bite tennene sammen og se for deg disputasen og diplomet når man oppdager hvor meningsløst det spennende doktorgradsprosjektet ble, da bør man heller ikke starte.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Hei kjære PhD studenter og andre nysgjerrige lesende! La meg bidra til tråden ved å fortelle litt om min hverdag som PhD student.

Jeg fullførte en master i matematikk på Universitetet i Oslo i 2017 der jeg skrev en masteroppgave i Algebraisk Geometri. Opplevelsen av masterskrivingen var ikke så bra, da kommunikasjonen med min veileder ikke var av beste kvalitet, oppgaven ikke var spesielt god (hverken da eller nå i retrospekt) og jeg gikk gjennom et samlivsbrudd mot slutten. Men jeg tenkte at alt dette var uheldige omstendigheter og at matematikk var noe for meg allikevel. Så da masteren endelig var levert og det hele gikk ok, søkte jeg på en PhD stilling på Universitetet i Bergen. Om det var flaks, det at jeg var dyktig nok eller en blanding av begge vet jeg ikke, men jeg fikk tilbud om stillingen og takket ja. I motsetning til andre her som sier at det var en av deres tøffeste avgjørelser, så var dette en av mine enkleste. Jeg hadde ikke peiling på hva ellers jeg skulle finne på, jeg følte jeg ikke hadde noen ferdigheter utenfor teoretisk matematikk og jeg hadde nok ikke helt kommet over den dårlige perioden forut. Så det var en enkel sak å takke ja og bare dra flyttelasset bort til Bergen.

Jeg begynte i oktober 2017 og har dermed holdt på med dette i ca. 1 år og 3 måneder. Det har gått fort! Altfor fort, fordi jeg har 1 år og 9 måneder igjen. I begynnelsen besto hverdagen i å bli kjent med folk på fakultetet, orientere meg i litteraturen rundt prosjektet mitt og ikke minst lese. Lese masse. I tillegg tok jeg 2 fag som en del av de obligatoriske studiepoengene i forskerutdanningen. Det har vært den desidert letteste delen av jobben, da jeg vet hvordan jeg skal lese matematikk og komme meg gjennom eksamener med toppkarakterer.

Litt videre ut i løpet begynte jeg å dra på diverse konferanser og jeg var med å organisere en her i Bergen selv. Jeg reiste til Oslo, Italia og München blant annet, og hvilke ydmykende opplevelser det har vært. Her har jeg da sittet og hørt på de fremste ekspertene i konferansenes valgte tema, og etter beste evne forsøkt å forstå - og selvsagt feilet grovt. Men det har også vært meget interessant, gøy og inspirerende (når ikke den profesjonelle selvtilliten har tatt en for hard støyt av å se hvor uvirkelig produktive og flinke folk er). På mange måter har dette vært den beste delen av jobben så langt. I tillegg til dette har en av jobbens andre beste deler vært å holde seminarer og å hjelpe til med undervisning. Jeg har ikke undervisningsplikt fordi stillingen min er på 3 år, men jeg bidrar der mine kolleger trenger det allikevel. Og det er jaggu gøy å føle seg litt smart igjen der en står og lirer av seg ting man kan!

Etter all lesingen og noen av disse konferanser så begynte arbeidet med prosjektet for alvor, og jeg oppdaget fort hvor (tilsynelatende for meg selv i hvert fall) dårlig jeg er på å anvende kunnskap til å produsere ny kunnskap. Det har gått i sneglefart. Det er rett og slett dødens vanskelig. Vi har fått til noen små delresultater som muligens nyttige/nødvendige steg på veien mot prosjektets endelige mål, men det er en spesiell følelse når du bruker ekstremt lang tid på å tenke ut noe som viser seg å være under en sides langt bevis med relativt enkle steg. Du forbanner deg selv litt for å ikke bare å ha klart å få ideen som løste det hele litt tidligere, spesielt når den stirret deg i rett i fjeset mens du leste en relevant artikkel 100 ganger.

And it's all downhill from here. Etter denne litt anti-klimatiske progresjonen har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har begynt å jobbe med et annet miniprosjekt sammen med en annen PhD student, og vi vet vi er på bunnen av den akademiske rangstigen når vi pusler med å skrive en komplett artikkel om noe som ble nevnt i en liten bemerkning i en annen artikkel. Det er av den velkjente typen oppgave "alle vet det er sant, men ingen har giddet å skrive det ned" oss idioter/nybegynnere i matematikk får. Som vanlig er det da å lese og tilegne seg informasjon rundt problemet, hvilket er den lette delen, etterfulgt av delen hvor man stanger hue i veggen og har lyst til å snu blyanten opp ned fra papiret og bøye hodet over den så spissen glir pent inn i øyet.

Etter en deilig og svært velkommen liten juleferie er jeg da tilbake i det nye året. Motivasjonen er ikke spesielt god, det føles som om mine kognitive evner har nådd høyden til en 90-åring med demens i løpet av ferien og i tillegg har min veileder flyttet fra universitetet grunnet en ny stilling. Jeg beholder riktignok veilederen, men blir værende i Bergen slik at møtene våres nå blir over skype, og ellers noen besøk her og der samt skriftlig korrespondanse over mail. I løpet av de siste månedene har jeg også oppdaget hvor ensomt det fort kan være å jobbe med så teoretisk forskning når du ikke har fartstid/ferdigheter nok til å kollaborere mye med andre. Hverdagen består i å sitte mye alene, lese det samme om og om igjen i håp om å se noe nytt, lese irrelevante artikler fordi du er piss lei prosjektet, knote med ting du ikke forstår og ikke minst den snikende følelsen av at du har lurt alle sammen og er for dum og/eller lat til å være der (bedre kjent som "imposter syndrome").

Med dette håper jeg at jeg har malt et lite bilde av de positive og negative sidene med å holde på med en PhD i teoretisk grunnforskning, med en ekstra forkjærlighet for den negative biten. Det er ikke lett. Det kan være ensomt. Du kan føle deg svært dum og utilstrekkelig. Motivasjonen kan komme og gå. Arbeidsoppgavene er ofte lite konkrete. Progresjonen kan være så langsom at den nærmest er usynlig. Men det er intellektuelt stimulerende, spennende, ganske gøy når du får til noe (uansett hvor lite) og det er spesielt givende med reiser og (for noen, inklusive meg selv) undervisning. Om dette er noe jeg kan anbefale andre? Nei. Nei av den enkle grunn at du ikke bør påbegynne noe slikt dersom du trenger å få det anbefalt i utgangspunktet.

Til slutt: Vi får se hvordan det utarter seg de resterende 1 år og 9 måneder som er igjen. Kanskje jeg dropper ut som så mange har gjort før meg, eller kanskje jeg får det til og sitter igjen med en nokså ubrukelig - med mindre jeg kaster meg på det akademiske hamsterhjul av albuefekting med midlertidig stillinger her og der i histen og pisten - 3 års forskerutdanning
Sist endret av Sky; 8. januar 2019 kl. 13:40.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Hei Svartbak,
Jeg skal lytte til Hello PhD – det er alltid fint å få perspektiver fra andre! Jeg skjønner absolutt det økonomiske aspektet. I mitt tilfelle så ble jeg nok litt preget av de pessimistiske holdningene til mine medstudenter. De fleste som får en BSc i biologi i UK ender i kassa på Sainsbury’s, visstnok, selv om tilstanden muligens er annerledes i Norge (håper jeg!).
Viktig det du sier om veileder også, Svartbak. Jeg kjente min veileder fra før, og visste derfor godt at hun ville være hands-off. Jeg hadde snakket mye med nåværende PhD-studenter om dette. De i gruppen min syntes å like det veldig godt, i og med at det gir oss full frihet til å styre prosjektene våre i den retningen vi vil. Jeg tror jeg kommer til å nyte det om et halvt års tid, men de første månedene skulle jeg godt ha hatt mer styring ovenfra. Jeg ser henne stort sett kun én gang i uken i de felles lab-møtene vi har, og kommuniserer ellers via e-post. Heldigvis har vi en ganske greit utarbeidet plan for de kommende månedene, og jeg driver bare og øver meg på teknikker til når plantene mine har vokst seg store til våren.
Om veilederen min er litt fraværene, er til gjengjeld eldre studenter og post-docs utrolig vennlige og inkluderende. Miljøet i biologi-departementer blant yngre forskere er kjempegodt, og det er vel første gang i løpet av livet mitt hvor jeg føler jeg har større suksess sosialt enn faglig! Hadde det ikke vært for dette, så hadde jeg nok ikke kommet meg igjennom de første, forvirrende månedene på universitetet.
Hvilke organismer er det du jobber med, Svartbak?



Ildran:
Hei, takk for at du skriver om din erfaring med dette. Det er viktig at folk er klar over at det er langt fra alle forsøk som ender med suksess, og som du sier, så er det mange! Selv har jeg ikke lagt merke til noe av karrierejaget, men det er nok fordi jeg er såpass tidlig i løpet, men vet at det er her og. Har snakket en del med akademikere på puben etter diverse arrangementer, og det er mye som kommer fram der!
Leste nylig en bok som snakket en del om prosessen rundt fakta-generering, Laboratory Life av Bruno Latour og Steve Woolgar. Der prøvde de å overbevise leseren om at vitenskap består av mye kjedelige og rutinemessig arbeid. Ut ifra min begrensede erfaring med dette, kan jeg si at jeg kjenner meg igjen i det og er enig. Jeg ville på den annen side ikke undervurdert verdien av de lange arbeidsdagene forskere putter inn. Virkelig originale tanker er uhyre sjeldne, og vitenskapelig framgang er stort sett et resultat av hardt arbeid og lange dager. Det er imidlertid best om de med god arbeidskapasitet også er sterke faglig. Det er tilfellet her, men det varierer jo såklart fra institusjon til institusjon og fag til fag.
Det er viktig å understreke at det ikke er en triviell oppgave å gjennomføre en PhD, og at det er helt ålreit å droppe av. Når man er på det stadiet at man tar en PhD, så er det jo ikke for å tjene penger uansett for man har en fullført grad allerede. Det gjør at motivasjon for å fullføre blir desto viktigere.
Det er synd å høre om din erfaring med PhD-studiene, og jeg håper du har funnet noe annet spennende å drive med!



Hei Sky,
Jeg kan absolutt relatere til den deilige opplevelsen det er å undervise. Når man tilbringer alle dagene ved bevisst å bevege seg utenfor området for ting man vet, føles det innmari deilig å kunne bevise for seg selv at, jo, jeg kan jo faktisk en hel del saker og ting! Undergrads ser jo på deg som en slags vitenskapsgud!





Min egen oppdatering.
Jeg nøt en veldig, veldig lat juleferie hjemme i Norge. Henta fram PS2en og lå på senga – digg! Det trengtes. Jeg var helt utkjørt de siste ukene før jul, og det var merkelig, iom at jeg ikke engang føler jeg har jobbet så hardt. Det er vel et resultat av det konstante nærværet av PhD-prosjektet i hverdagen. Det er veldig sjeldent jeg ikke tenker på det. Har gått mye på konserter i det siste, det hjelper. Mastodon med Kvelertak som oppvarming for to uker siden var flott!

Siden siste innlegg har ting stort sett gått i ett. Jeg har fremdeles ikke funnet rytmen helt, men ting begynner å bli bedre. Kjenner jeg har fått litt mer selvtillit ang. arbeidet. I tillegg har vi endelig gjennomført lab-flyttingen vår, så jeg har kunnet etablere min egen stasjon med det utstyret jeg trenger. Jeg har begynt mer med labarbeid, og finpusser metodene jeg skal bruke. Forhåpentligvis vil det akselerere når jeg først begynner med datagenerering. Vi får se… Ellers har det ikke skjedd mye. Det går framover, sakte, ikke alltid sikkert, men jeg er optimistisk.
I dag hadde jeg en sånn dag som bare var ille. Jeg satt og leste, iom. at jeg for øyeblikket venter på en levering med collodion, som jeg håper jeg kan bruke for å separere lag av voks på plantene mine. Sånne lesedager begynner å bli veldig kjipe nå, siden jeg har lest igjennom det meste av relevant litteratur. Og da begynner hjernen å sture og tenke på ting, slik som hvor lite jeg faktisk har oppnådd i løpet av de første månedene her – ingen ting… Det eneste som funker da er å nullstille. Jeg er i en veldig heldig posisjon hvor jeg kommer veldig godt overens med både de aller fleste doktorgradsstudentene såfremt som post-doc’ene her. Det hjelper å ta en prat og en øl med dem. Det er faktisk først nå at jeg føler jeg takler det sosiale bedre enn det faglige! Vet ikke helt grunnen, men setter pris på det!

Jeg har tenkt på å avslutte PhDen. Drømt om hvor deilig det ville vært å ha en jobb med klare mål og ni til fire. Føler ikke at jeg er på det punktet hvor jeg vil gi opp ennå, for jeg tror jeg vil angre veldig på det senere. Vi får se hvor lenge det varer.
Sist endret av Nakenrotte; 7. februar 2019 kl. 21:35.
Godt å høre fra deg igjen, Nakenrotte!

Jeg er kjempenig i at det sosiale er viktig. Heldigvis er nesten alt av studenter og ansatte ved fakultetet veldig imøtekommende og hjelpsomme.
Følte virkelig jeg «fant flokken» blant naturviterne på en måte jeg ikke har opplevd tidligere.

Sitat av Nakenrotte Vis innlegg
Hvilke organismer er det du jobber med, Svartbak?
Vis hele sitatet...
Jeg jobber hovedsakelig med toksikanter, men i dette forsøket blir ofrene mine bendelmarkinfiserte kopepoder.
Jeg har kompetansen til å gjøre mer involverte dyreforsøk, men det er ikke noe jeg ønsker meg.

Planen var å inkludere nok et ledd med stingsild, men da ble det nok å gjøre til en doktorgrad, så vi kuttet det ut. Mastergraden er ganske så begrenset sånn sett!

Hvis jeg endrer mening ang. doktorgrad etter master, blir det antagelig stingsild som blir hovedorganismen min.

Sitat av Nakenrotte Vis innlegg
Jeg har tenkt på å avslutte PhDen. Drømt om hvor deilig det ville vært å ha en jobb med klare mål og ni til fire. Føler ikke at jeg er på det punktet hvor jeg vil gi opp ennå, for jeg tror jeg vil angre veldig på det senere. Vi får se hvor lenge det varer.
Vis hele sitatet...
Uff. Jeg kjenner også på den følelsen. Hver. Eneste. Dag.

Nå skal det sies at de siste par årene har vært et helvete for seg selv. Det faglige er faktisk det eneste som går ganske bra, men jeg føler meg nedslipt etter en lang rekke fysiske og mentale påkjenninger utenfor skolen. Vet liksom ikke hvor jeg skal hente krefter til å orke mer.

En dag av gangen!

Jeg tror ikke det å droppe ut er en bra løsning for min del, selv om hjernen er i fluktmodus nå. Jeg teller dager til jeg skal til skolepsykologen. Håper jevnlige samtaler der vil hjelpe meg med å takle dette jernteppet av en depresjon som har gjort hjernen min til en ubrukelig grøt.

Jeg håper du finner en løsning på det! Enten det blir å fullføre, eller skaffe seg jobb med den graden du har

Sitat av Sky Vis innlegg
Snip

Vi får se hvordan det utarter seg de resterende 1 år og 9 måneder som er igjen. Kanskje jeg dropper ut som så mange har gjort før meg, eller kanskje jeg får det til og sitter igjen med en nokså ubrukelig - med mindre jeg kaster meg på det akademiske hamsterhjul av albuefekting med midlertidig stillinger her og der i histen og pisten - 3 års forskerutdanning
Vis hele sitatet...
Noen oppdatering fra deg, Sky?

Interessert i å høre hva matematikerne styrer med.
Har en kompis som antagelig går inn i en stipendiatstilling i teoretisk matte her i Bergen til neste år. Grugleder meg på hans vegne!
Sist endret av Svartbak; 7. februar 2019 kl. 22:50. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Svartbak Vis innlegg
Noen oppdatering fra deg, Sky?

Interessert i å høre hva matematikerne styrer med.
Har en kompis som antagelig går inn i en stipendiatstilling i teoretisk matte her i Bergen til neste år. Grugleder meg på hans vegne!
Vis hele sitatet...

Hei igjen! Så hyggelig å bli oppfordret til å skrive en oppdatering. Det har ikke gått mer enn en måned siden sist, så det er litt begrenset med ting å rapportere kanskje. Men jeg kan fortelle den gledelige (for meg) nyheten at jeg tar "MNF990 - Vitenskapsteori med etikk" dette semesteret. Det pågynte denne uken og er et intensivt opplegg med 2 timer forelesninger etterfulgt av to timer gruppearbeid/diskusjon på tirsdager, onsdager og torsdager i 3 sammenhengende uker. Bortsett fra at jeg må opp klokken 07:00 hver morgen kontra min vanlige 09:00, så liker jeg det faktisk! Det er deilige avbrekk fra det ellers tråkige arbeidet jeg holder på med, og jeg får møtt mange andre hyggelige og oppegående PhD studenter fra hele det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på UiB.

For de som ikke vet så er kurset en obligatorisk del av alle ph.d.-studier i Bergen (resten av Norge også, vel?). Meningen er å få kandidatene til å lære om og reflektere rundt etiske problemstillinger som kan oppstå i forskning, spesielt sin egen, samt å få en innføring i grunnleggende vitenskapsteori. Siden jeg holder på med ren matematikk er ikke de etiske problemstillingene så tilstedeværende som i andre mer empiriske fag, men det er allikevel interessant å lære om forskningsetikk og vitenskapsteori, og ikke minst diskutere vanskelige problemstillinger med kløktige folk.

Utover det så skal jeg besøke min veileder i Stockholm tidlig i mars. Vi har hatt noen møter gjennom Skype som har gått overraskende bra og bedre enn jeg fryktet, og jeg har for faen i hælvette fått en egen idé som veilederen syntes var ganske god og verdig etterprøving. Jeg liker den godt selv, så det hadde vært knall om den bærte noen saftige frukter. Uansett så gjør det at jeg har noe litt mer konkret å jobbe med for tiden fremfor å kave rundt i mørket og surre bort tid med å lese alt mulig annet. I tillegg skal jeg holde et seminar om prosjektet mitt om noen uker, og det gleder jeg meg til!

Til slutt kan jeg si at disse tro-tre oppturene ikke har gjort så mye med følelsen av "imposter-syndrome" og at PhD'en stort sett er bajs. Jeg har snakket mye om livet utenfor akademia med andre PhD studenter, tidligere PhD studenter samt de som så seg fornøyd med en master. Det har vært deilig, fordi følelsene jeg har deles av så og si alle jeg har snakket med. Jeg leker derfor litt med tanker om forskjellig type arbeid jeg kunne gjort istedenfor dette, men jeg innstiller meg på å prøve å fullføre som et minimum. Det er jo litt kult å si at man har doktorgrad i matte, er det ikke? Eller kanskje det bare er tidenes største cockblock
Sist endret av Sky; 8. februar 2019 kl. 01:13.