Ja spørsmålet er jo i overskriften. Tenker det er hyggelig med litt positivitet i julestria.

at jeg klarte å bli 30 uten å ta livet mitt

Bra jobba. Keep on keeping on!

Tror det må være å ha fullført skole med relativt lite fravær og tatt fagbrev selv om jeg endte opp med å ikke få bruk for det.

Barna og bedriften jeg har bygget opp

Må være guttungen. Selv er jeg A4, totalt gjennomsnittlig type med et kjedelig liv og en vanlig jobb. Han har potensiale til å bli alt jeg ikke er.

At jeg ikke har klart å ta opp et ulovlig lån på 200 mill

At jeg ikke har sauset inn et statlig selskap i russland å måtte forlate norske investeringer for hundrevis av millioner hals over hode.

Datteren min.
Den eneste tingen jeg har gjort riktig og som har utviklet seg til et enestående menneske til tross for min innblanding.
Var alene om oppdragelsen og mitt å stri med, tross dette har vi et forhold som er sjelden mellom mennesker.

At jeg ikke er et så svakt menneske at jeg klager til media over at Mattilsynet ikke varsler uanmeldte tilsyn 15 minutter før de dukker opp.

Tror det jeg er mest stolt av er at jeg har skapt et hjem for sønnen min uten krangling, roping og kjefting. Han får kun gode vibber og blir grensesatt på en måte som ikke fører til skamfølelse eller skyld.

Jeg var på AAP i 3 år. Levde livet som om det aldri tok slutt. Kasta bort mange år på tull men er stolt av at jeg har fast jobb i fulltidstilling og at jeg har klart å ha ett moderat forhold til det som engang var kronisk. Er ikke førnøyd enda men dette er en bra start.

For tre år siden var jeg arbeidsløs, syk (AAP), stygge tenner fulle av hull og null utdanning, pluss suicidal. I dag er jeg arbeidsløs, men snart ferdig med vgs i en alder av 30, finere tenner (overvunnet tannlegeskrekken), planer for livet og en fantastisk kjæreste

Hvor mange ulike yrker jeg har hatt

at jeg har gått gjennom så jævlig mye bullshit med barnevern og mobbing og familie som har gått fra meg i 8 år og alikevel står med en relativ rak rygg

og selvfølgelig det at jeg greier å fortsatt være en fyr som folk vanligvis liker å ha med å gjøre og at jeg har greid å få ut sinnet mitt via andre ting som musikk selv om det er vanskelig å holde seg tilbake fra å ta sinnet sitt ut på noen andre

Mest stolt av hva jeg ikke har gjort, synes jeg har vært relativt raus med endel drittfolk.

Hehe jeg er stolt av det selv

Da jeg var passasjer i mitt eget sinn og reddet en annen person i en husbrann.

Inget valg, kun handling. Det var en god bekreftelse på at jeg kan gjøre det rette.

Er mest stolt av å ha greid å rydde opp i hodet mitt. Har brukt flere år på dette og har vært gjennom litt av hvert.

At jeg har overlevd et tonn med helseutfordringer helt siden barnsben av og fortsatt har klart å bli et noenlunde bra menneske. Alle gangene jeg har blitt forsøkt tatt livet av uten at det har vært velykka er jeg også stolt av, og jeg har antagelig overlevd et forhold som er nært noe av det verste som er mulig å havne i. Jeg har litt ptsd fra alt, men greier meg relativt bra og behandlet andre mennesker bra til tross for det. Altfor mange lar sine problemer gå utover alle andre.

at jeg helt alene klatret ut av benzo-gapet , tok flere år, men klarte det

Kom inn på mitt førstevalg medisin studie rett ut av videregående når både foreldre og lærere fortalte meg at jeg kom til å stryke og ikke fullføre videregående

Ordna bra jobb selv om jeg suger på alt annet i livet

Jeg er mest stolt av at jeg føler jeg har "klart det" på de fleste punkter her i livet mitt.

Nesten rusfri
Trygg jobb jeg trives med
Hus og bil
Familieantallet går snart fra 3 til 4
Jeg er fortsatt i første halvdel i 30 åra
Brukt det siste året til å utvikle meg sosialt, både med kollegaer og tidligere sosiale nettverk

Nå gjelder det bare å stå i det, betale ned huslån, oppdra barna og chille resten av livet når huslånet er nedbetalt.

Kan ikke si jeg er stolt av noe sålangt i livet. Jeg har stort sett flytt med strømmen og aldri utmerket meg hverken som student eller i arbeidslivet eller på noen som helst annen måte. Så ble jeg psykisk psyk av den kroniske sorten og det som var av drømmer forsvant da jeg til sist innså at jeg nok aldri blir helt frisk. Nå lever jeg for de små gleder, det kan være en kopp kaffe på cafe med noen jeg ikke har sett på en stund eller en tur i marka.

Stolt av å ha giddet, alt i alt. Det jeg har oppnådd står ikke nødvendigvis til ypperste karakter jevnt over, men jeg spiller også på en dårlig designet "hard mode" i et dårlig designet spill, og har greid en utdanning og flere forferdelig lange år med profesjonelt arbeid, i fravær av noen objektiv grunn til å tro det lønner seg. Dette skal angivelig være en bra ting.

Kona og barnet! Er også stolt over at jeg klare meg økonomisk med egen arbeidsplass. Kan jobbe som jeg vil å gjennom PC, som gir meg masse frihet til barnet. På en måte er jeg husfar mens kona er på jobb, så gjør jeg oppvask og vasker, henter barnet i barnehagen og slikt. Middag har vi 50/50 ordning, er ikke 100% simp!

Spøk til alvor, det er barnet som er motivasjon og fortsette skape et bra familie liv.

Jeg er stolt av meg selv.

Edru og rusfri i tosifret antall år.

Den siste IPA'n jeg brygga

At jeg omsider greide å bli nykter

Kjenner meg igjen,fortsatt litt ommøblering igjen her

Stolt av at til tross for hva jeg har vært igjennom så står jeg enda. Har sett min bror bli skutt, min mor hang seg og to av mine tidligere kjærester prøvde også å ta livet sitt. Har sett mer død på nært hold enn noen på min alder skulle være nødt til å se. Fikk en alvorlig bindevevssykdom når jeg var 11 som nå har vært i remisjon i 15 år. Ble endelig utredet for Adhd og medisinert i voksen alder. Har hatt alvorlig depresjon med stor risk for suicid. Men ting går bedre nå. Har endelig fått gnisten tilbake. Ambisjonene og drømmene som ble lagt på hylla fordi jeg ikke trodde at jeg dugde til noe er tilbake og jeg kan føle min egen selvverd. Jeg skal klare å bli en ressurs heller enn en byrde, selv om jeg fikk en sen start. Bedre sent enn aldri!

Klarer ikke helt slippe denne tråden, den har tatt plass i bakhodet i flere dager nå. Og jeg har tenkt og reflektert over meg selv og mitt liv. Jeg tror middelmådighet best beskriver livet. Selv der jeg var sykt engasjert når jeg gjorde ting jeg virkelig trivdes med som ung musiker endte jeg opp i middelmådighet. Og det var jo ikke mangel på veiledning, tips og muligheter som gjorde at vi aldri slo igjennom. Vi var vel bare så dedikerte at vi ikke ville endre stil eller sjanger for å spille musikken høvdingene i bransjen ville vi skulle. Omtrent det samme i arbeidslivet. Livet er slik livet ble, men det jeg finner merkelig er at når jeg tenker tilbake så kan jeg heller ikke huske at jeg noen gang trodde eller drømte om at ting skulle være helt topp hele tiden. Som om jeg var programmert til middelmådighet. Kjøpte en gang en kostbar bil, litt på impuls. Men etter noen måneder viste det seg at det var ikke så gjevt som jeg trodde da kontrakten ble signert så jeg solgte den. Kanskje det betyr at jeg er meg selv på godt og vondt og kanskje er det noe en kan være stolt av? Noe annet kan jeg virkelig ikke komme på.

Kanskje litt impulsiv med bilkjøpet men ellers normal? Å være seg selv på godt å vondt er jo bra, kan kanskje tyde på at du har karakter?

Selv om det ikke var noe bevisst valg, føler jeg at jeg kan være stolt over hvordan det å vokse opp med en nevrotisk alenemor gjorde at jeg i svært tidlig alder måtte lære meg å selvstendig kunne håndtere mennesker å situasjoner på egenhånd, og at mens alle andre gutta i klassen var på fotballbanen var jeg heller han rare loneren som gikk rundt fascinerte meg over hvordan ulike mennesker med alle sine begrensninger, både voksne og fungerer, og kanskje aller mest lære meg å bli bevisst på mine egne begrensninger og tenkesett. Jeg forstår hvor overlegent det høres ut, men jeg føler meg ganske sikker på at det er disse egenskapene som har gjort at jeg til tross for å ha vært rusavhengig siden midten av tenårene, (der jeg egentlig har vært innom alt utenom sprøyter, der det har vært perioder med et blandingsforbruk som åpenbart har havnet i kategorien "alvorlig rusproblem"), likevel har klart å fullføre både mastergrad, videreutdanning og nå jobber som lektor, har klart å holde rullebladet noenlunde rent og ikke engang har vært på glattcelle. Dette er det nok av gamle lærere og medelever som har fått hakaslepp over.

Det jeg imidlertid har klart mest grunn til å være stolt over, som jeg egentlig først har blitt bevisst på de siste par årene er hvor stor betydning jeg har hatt for folk rundt meg. Jeg har alltid hatt en veldig variert omgangskrets, men den gruppen av mennesker der en stor andel idag desverre sitter inne på lengre dommer, institusjon eller rett og slett ikke er her lenger. Jeg har hatt nok av venner som har mistet mer ller mindre alt her i livet, brent alle broer og ikke stoler på noen lenger, og selv om deres problemer fort kan bli dine og har jeg tilbudt en sofa å kræsje på, prøve å avverge dem i å gjøre noe veldig dumt, eller rett og slett bare snakke om hva som helst. Det er veldig spesielt å se hvordan folk som alltid må fremtre som "tøffe gangstere" plutselig føler seg komfortable til senke guarden og gjerne få et utløp for både sinne, tårer, frustrasjon eller skam. Selv om det kanskje ikke kommer som et sjokk er det å ha blitt seksuelt misbrukt som barn en gjenganger her, så mørketallene er nok langt større enn de fleste tror. Du blir jo såklart ganske preget over tid av å ha folk på besøk, du merker kan skli over mellom moduser der de smiler og ler, til å være reelt suicidale, men den takknemligheten du får etterhvert som klarer å tenke løsninger. Det er ihvertfall 2 personer som oppriktig mener at det er takket være meg at de fortsatt lever. Jeg prøver ikke å fremstille det som om jeg er Mor Theresa, og har gjort mer enn nok av ting i livet jeg både angrer på og skammer meg over. Men akkurat i pandemitiden, der jeg var uten jobb, studier og egentlig noe å fylle dagene med, så det å bare drikke øl i godt lag, lage litt musikk osv eller bare ha idiotiske samtaler var jo en måte å få tiden til å gå på, men skal ikke stikke under en stol at uten kontinuerlig tilgang til amfetamin, vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut så lenge :P