Anonym bruker
"Ferdig Narhval"
Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, da jeg føler det er på grensen til flaut å skrive om.
Kjæresten min og jeg har vært sammen i over 3 år, vi er begge 21. Han er en fantastisk gutt, som jeg er utrolig takknemlig for å ha. Vi har det som oftest veldig bra, men som med de fleste andre forhold, hører det med dager som kunne vært bedre. Disse dagene har dessverre blitt mer vanlig de siste månedene, og jeg kjenner det sliter på meg. Vi krangler om helt dumme ting, vi har ulike måter å tenke på og ulike ønsker for framtiden. Det virker nesten som at vi har vokst fra hverandre. Sexlivet er heller ingenting å rope hipp hurra for.
Han har naturligvis presentert meg for gjengen hans, og jeg kom godt inn i den og de har blitt noen av mine beste venner. Jeg bor langt hjemmefra, og både vennene hans og familien hans har vært, og er en trygghet. I den gjengen er det en gutt som er like gammel som oss, som jeg alltid har syntes godt om. Jeg tenkte ikke noe spesielt over det i begynnelsen, men det siste halve året har det gått helt over stokk og stein. Jeg klarer ikke å slutte og tenke på han, vi kommuniserer mye på facebook o.l. (helt vanlige samtaler), og når vi møtes er det så ufattelig god stemning. For meg er denne situasjonen helt på trynet, da det føles som en slags fjortisgreie. Men her står jeg, med en flott kjæreste som har en nesten enda flottere kompis.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette. For en kort stund tilbake hadde kjæresten og jeg en samtale om at vi kanskje burde revurdere hele forholdet, men ingen av oss er tøffe nok til og faktisk ta det steget. Vi er naturligvis glade i hverandre, og er muligens redde for hva som kommer etterpå, etter så lang tid sammen. Selvfølgelig vet jeg at ingenting hadde skjedd med meg og kompisen hans uansett, det hadde vært skikkelig råttent gjort av oss begge to, men tankene er der allikevel.
På nyåret skal kjæresten min inn i militæret. Dette vil resultere i at jeg er mye sammen med gjengen hans, og denne kompisen, uten at han er tilstede.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg kunne aldri sett for meg å havne i ei knipe som dette, da kjæresten min betyr mer enn noe annet. Det skal sies at utroskap hadde jeg aldri i livet begitt meg ut på, men det føles veldig som at jeg allerede gjør noe galt, selv om jeg ikke kan kontrollere det, og jeg har så utrolig dårlig samvittighet.
Kjæresten min og jeg har vært sammen i over 3 år, vi er begge 21. Han er en fantastisk gutt, som jeg er utrolig takknemlig for å ha. Vi har det som oftest veldig bra, men som med de fleste andre forhold, hører det med dager som kunne vært bedre. Disse dagene har dessverre blitt mer vanlig de siste månedene, og jeg kjenner det sliter på meg. Vi krangler om helt dumme ting, vi har ulike måter å tenke på og ulike ønsker for framtiden. Det virker nesten som at vi har vokst fra hverandre. Sexlivet er heller ingenting å rope hipp hurra for.
Han har naturligvis presentert meg for gjengen hans, og jeg kom godt inn i den og de har blitt noen av mine beste venner. Jeg bor langt hjemmefra, og både vennene hans og familien hans har vært, og er en trygghet. I den gjengen er det en gutt som er like gammel som oss, som jeg alltid har syntes godt om. Jeg tenkte ikke noe spesielt over det i begynnelsen, men det siste halve året har det gått helt over stokk og stein. Jeg klarer ikke å slutte og tenke på han, vi kommuniserer mye på facebook o.l. (helt vanlige samtaler), og når vi møtes er det så ufattelig god stemning. For meg er denne situasjonen helt på trynet, da det føles som en slags fjortisgreie. Men her står jeg, med en flott kjæreste som har en nesten enda flottere kompis.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette. For en kort stund tilbake hadde kjæresten og jeg en samtale om at vi kanskje burde revurdere hele forholdet, men ingen av oss er tøffe nok til og faktisk ta det steget. Vi er naturligvis glade i hverandre, og er muligens redde for hva som kommer etterpå, etter så lang tid sammen. Selvfølgelig vet jeg at ingenting hadde skjedd med meg og kompisen hans uansett, det hadde vært skikkelig råttent gjort av oss begge to, men tankene er der allikevel.
På nyåret skal kjæresten min inn i militæret. Dette vil resultere i at jeg er mye sammen med gjengen hans, og denne kompisen, uten at han er tilstede.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg kunne aldri sett for meg å havne i ei knipe som dette, da kjæresten min betyr mer enn noe annet. Det skal sies at utroskap hadde jeg aldri i livet begitt meg ut på, men det føles veldig som at jeg allerede gjør noe galt, selv om jeg ikke kan kontrollere det, og jeg har så utrolig dårlig samvittighet.
