Du kan si dette her på samfunnsnivå, men vær litt forsiktig med på påføre skyld i et enkelttilfelle som her. Det finnes eksempler på at ting går til helvete uten at det er foreldrenes skyld, selv om de nok ofte vil klandre seg selv.

Og så finnes det mange barn som hadde hatt det mye tryggere og bedre om foreldrene hadde gått fra hverandre, og de hadde sluppet å ha kontakt med en uskikket forelder. Vi vet ikke alt om hva som ligger bak enkelttilfellene.

Det er jeg helt enig i.

Enig, men folk legger sikkert litt ulike ting i "alvorsprat". Jeg vil bare si ts, at selv om du på papiret har myndighet overfor en 17åring, så har du i praksis ikke noe mer mandat til å prate alvor til h*n enn h*n gir deg. Så det eneste, og da mener jeg det eneste, som bør være målet med den praten er å overbevise kiden om at du er der for h*n og er glad i h*n uansett hva. Lykkes du ikke med det, spiller det ingen rolle hva du kommer med av visdomsord. Vær ærlig og åpen, har du noe å legge deg flat for så legg deg flat, og husk at sier du "men" etterpå så teller ingenting av det du sa før. Mellom forelder og barn er det forelderen som har ansvar for relasjonen, og det ansvaret må du ta uten forbehold. Så kan du eventuelt mene noe om livsstil og valg. I neste samtale, ikke på slutten av samme setning etter et "men".