Hei alle sammen!

Jeg er en mann i midten av 20 årene som sliter med en drepende angst.
Oppveksten har satt sine spor i meg og helsevesenet sier jeg har ptsd og generalisert angst.

Angsten begynte da jeg flyttet for å studere. Var kjempe giret å skulle gi full gass under studiet. Sånn ble det ikke. Endte opp med og isolere med hele veien, hadde planer om å kjøre bilen rett i betongveggen, men plutselig kom en som gikk i klassen min på døren og introduserte meg for hasj. Han så hvor langt nede jeg var.

Dette var virkelig en reddende engel, men det gikk fort fra medisinering til misbruk. Angsten var der 24/7 så jeg ville egentlig bare sitte å røyke for å slippe angsten. Jeg surfet gjennom skolen og klarte å bestå alt av eksamener heldigvis. På dette tidspunktet hadde jeg ikke kommet i kontakt med psykiatrien enda. Dette var ca 6mnd inn i studiet.

Endelig fikk time hos en psykiater og jeg la ut om mine problemer. Det ble videre jevnlige møter hvor det ble diskutert ulike medisiner og diagnoser.
De kastet piller etter meg som jeg skulle teste. Dette var medisiner uten noe rus effekt. Testet Effexor, zoloft, cipralex, lamictal.

Disse medisinene fungerte ikke på meg og angsten var like sterk. Videre bestemte vi oss for å teste lyrica. Det var virkelig en reddende engel, men det har virkelig fucket meg i lengden. Lyrica har hjulpet meg gjennom hele studiet. Jeg klarte ikke forelesninger før, men når jeg fikk lyrica var jeg nesten giret på forelesninger slik at jeg kunne få snakke med folk og være sosial. Det er jævla store kontraster fra å sitte med angst opp i halsen og plutselig har du lyst på en jævla svær fest og du kan snakke med alle.

Jeg var så dum at jeg nevnte hasj røykingen. Dette førte til at jeg måtte pisse reint i 6 måneder eller tok de lappen min. Jævla idiot prosjekt hele greiene.
Det eneste som gjorde at jeg så et lite lys i tunnelen var hasjen og det fikk jeg plutselig ikke lov til. Jeg forklarte at jeg ikke takler livet om jeg bare må slite meg gjennom angsten uten noe form for hjelp.

Videre prøvde jeg mye for å jobbe med angsten. Jeg bestemte meg for å flytte inn i et bofelleskap med 2stk fra klassen. Dette var noe jeg aldri hadde taklet om jeg ikke hadde lyrica. Jeg begynte også å trene hardt 4 ganger i uken. Jeg var avhengig av trening for å utløse litt endorfiner, det ble min rus.
Jeg begynte også og være mye mer sosial, jeg ville flørte med jenter og ha det litt gøy!

Det hele endte med at jeg klarte å sjarmere en jente og ting utviklet seg. Når jeg ser tilbake på det, burde jeg ha vært jævla forsiktig. Jeg var en syk person som brukte lyrica for å slukke brannen. Plutselig var vi blitt kjærester og jeg hadde det bra, men all denne lykken var det lyricaen som sto for. I den virkelige verden var jeg en mann med store psykiske plager.

Jeg forklarte hele min situasjon til damen, men hun forstår ikke hvordan min virkelighet er. Hun fikk bare oppleve den sjarmerende lyrica gutten.

Videre klarte jeg heldigvis å fullføre bacheloren min. Dessverre så valgte jeg mitt studie når jeg var en frisk og glad gutt. Bacheloren min kan kun brukes i en yrkesgruppe hvor man må være en overglad selger som helst jobber 12 timer dag. Det er et yrke hvor man ikke kan slite med angst og depresjon.

Studiet er ferdig og jeg blir samboer med kjæresten i en ny by. Hun ønsker det vanlige a4 livet med jobb og unger. Hun vet jeg har røykt hasj, men ikke at det egentlig er alt jeg vil ha dessverre.... Det blir sånn når det er det eneste som hjelper.

Kjæresten hadde allerede skaffet seg jobb, nå var det min tur til å hoppe rett ut i 100% stilling.... Dette var en stor feil fra min side. Jeg burde innsett hvor syk jeg var, men press fra kjæresten om at jeg måtte komme meg i jobb vant.

Jeg fikset meg et intervju og nailet det takke være lyrica. Tror jeg kunne fått jobb hvor som helst med den rette dosen lyrica.....

Da var arbeidslivet plutselig begynt og jeg måtte bruke lyrica gjennom hele dagen. Det er utrolig slitsomt når lyricaen er på vei ut av kroppen, da blir du dautrøtt og mister all energi.

Jeg holdt ut i 2mnd før jeg var nødt til og sykemelde meg. Angsten spiste meg opp, både på jobb og hjemme. Jeg føler trangen til å isolere meg og det blir tyngre og tyngre og være i samboerskap.

I denne nye byen prøvde legen min å søke meg inn ulike steder, men jeg fikk avslag pga min kompliserte angst. Jeg har ingen å snakke med i denne byen og jeg begynner å miste vettet. Legen søkte meg inn på Modum Bad, hvor jeg fikk innkallelse til et vurderings opphold.

Jeg reiser på Modum Bad i en uke og de vurdere om de kan hjelpe meg. Dette besøket var utrolig tungt og man må virkelig bare innse at man er syk og trenger hjelp. Etter denne uken fikk jeg beskjed om at jeg var kommet inn, men når vet de ikke.

Skal jeg inn på Modum Bad må jeg være medisin fri. Det betyr at jeg må trappe ned på lyrica og det tror jeg ikke fungere nå. Jeg føler meg for syk til det. Legen min har også satt meg på wellbutrin, jeg har brukt de i ca 2 uker nå. Det har bare gjort meg jævla aggressiv og tanker om at jeg faktisk ikke ønsker å leve lengre kommer jævla hyppig.

Så nå sitter jeg her, sykemeldt, ingen hjelp fra psykiatrien, en dame som ikke skjønner hvor syk jeg er og bare vil ha meg i jobb. Så enkelt er det ikke og jeg ser ikke for meg at jeg vil klare arbeidslivet slik jeg har det nå.

Hva gjør jeg videre? Jeg er et produkt av de forholdene jeg vokste opp under, det er ikke min feil at jeg sitter her helt lammet. Det er ikke noe som gir meg glede lengre utenom rus. Rus og psykiske plager går hånd i hånd.

Kjæresten har tanker om et normalt liv, jeg vet egentlig at jeg aldri vil takle det normale a4 livet hun ønsker. Jeg vil heller leve et fritt liv, jeg kan ikke leve med angsten min og være i et forhold. Jeg tror jeg kommer til å ha angst resten av livet mitt. Har vært syk nå i 4 år og hver eneste dag har vært en jævla kamp. Det skal selvfølgelig bli bedre, men den kommer alltid til å være der.

Jeg vil egentlig flykte, men da kommer jeg til å slite kraftig i ettertid. Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg vil gifte meg med, men jeg klarer ikke leve med et annet menneske. Fy faen for en frustrerende situasjon, jeg kan ikke vinne uansett hva jeg gjør. Når du blir presset opp i et hjørne blir man desperat. Jeg må gjøre noe snart ellers tar jeg et svalestup fra øverste etasje

Huff, jeg måtte bare få det ut. Jeg skriver utrolig dårlig og det er sikkert masse skrivefeil

Det er ingen mening med denne posten. Jeg leste en annen post hvor noen beskrev hvordan de hadde det. Det var veldig interessant å lese så jeg håper noen kanskje ser seg igjen i noe av det jeg har skrevet.

Ha en flott dag videre og måtte angsten roe seg for alle

Beklager at jeg ikke har tid til å skrive mer, men jeg tror du kommer til og få en del lengre og bedre svar i tråden her veldig snart.
Har du fått prøve andre medisiner mot angst? Feks har jeg en venn som går på sinequan og det hjelper han masse. Dette er typen som ikke er rusgivende og ikke vanedannende på den måten lyrica eller benzoer er, men om den fungerer så er det noe man kan gå på stabilt. Jeg har ikke like mye tro som mange andre på at absolutt alle typer lidelser uten unntak kan løses ved og prate med en psykolog, og i noen tilfeller er det snakk om og finne en type medisin som kan gjøre en funksjonell igjen.

Wow.. Sterkt mann! Dette er som å lese om meg selv, jeg har alltid hatt de samme tankene som du sitter med, og trodd jeg var den eneste.. Takk for at du delte så jeg nå endelig kan slå meg til "ro" med at jeg ikke er så jævla spesiell.

Mennesker jeg møter skjønner heller ingenting om mine problemer, ikke samboer.. Ingen rett og slett. Fordi på utsiden så stråler jeg, framstår som en meget oppegående person, men samtidig føler jeg meg "sinnsyk" pga. panikkangst.. Dette er noe som sliter på meg da jeg føler meg som en splittet person.

Noen dager vil jeg som du sier ut, snakke med folk og sosialisere meg, andre dager sitter jeg inne og "synes synd på meg selv"

Jeg går også på Lyrica og Sobril, jeg vet at dette er et tapt prosjekt. Ingen mennesker blir friske av disse medisinene, bare værre i lengden mener jeg.

Men jeg har fått klar beskjed av mine nærmeste at dette bør jeg gå på da jeg blir en helt annen person på en bra måte. Og jeg er enig. Valget står på en måte mellom pest og kolera. Fordi medisin er ikke løsningen, men det er det ikke uten heller. Så planen er å gå på en døgnbehandling ved Oslo som har hovedfokus panikkangst/GAD.

Skal også sies at jeg har slitet mye med rus sånn som deg.. Bare at jeg har fått i meg alt som er av dop unntatt heroin. Dettte har ihvertfall ikke gjort meg bedre.

De siste 6 årene har jeg vært av og på med flere måneder mellomrom. Nå har jeg vært rusfri siden august.. Og det er et helvete, jeg vet ikke åssen det skal gå.. Jeg føler meg svak og som ett tapt prosjekt.. Psykiatere forteller meg at jeg kan bli hva jeg vil, og har ett fokus" DU SKAL UT I FAST JOBB" men jeg har en tendens til å få tvangstanker kombinert med panikkangst... Jeg hater det livet. Jeg kan alle triks i boken.. Trening, sunt kosthold og sosialisering.. Det å stå i ubehag, face frykten etc. Men det hjelper faen meg i korte perioder så er det back in business...

Alle mennesker har jo en liten "djevel" inne i seg som snakker en selv ned mener jeg etter erfaring.. Og forskjellen på de som får det til og de som ikke gjør det er at de greier og kaste djevelen, stole på seg selv, gi faen i hva andre tenker og mener og bretter opp armene å går for sine mål... man er målrettet..

Dette er noe som ikke jeg får til pga. onde tanker. Mennesker som har det bra vil aldri forstå åssen det er.. Det er sånn at når man har det bra, så er det veldig lett å fortelle andre hva som fungerer og hva som ikke fungerer... Men det å sette seg inn det for dem er umulig for man selv har det ok. Nå sier jeg ikke at man generelt ikke kan bry seg om de, jo for all del, men det er umulig å sette seg inn i en som har panikkangst når man ikke har det selv.

Hei Ambryo!

Jeg har prøvd sobril, men det tar ikke angsten. Jeg føler effekten, men det hjelper ikke på angsten dessverre. Psykiateren jeg hadde når jeg studerte ville ikke sette meg på benzo, noe som jeg var enig i.

Nå er jeg villig til å prøve alt. Knakk sammen hos legen i dag og begynte å grine som en drittunge, men klarte ikke kontrollere det. Det blir slik når man ikke har noen å snakke med om dette. Jeg sa til han at jeg trenger lykkepiller eller whatever nå, jeg takler ikke dette så mye lengre.

Han skrev ut 2stk ulike medisiner som skal stabilisere over tid, men jeg har bare dårlige erfaringer med det, har testet så jævla mye ulike medisiner som har fucket hode mitt helt.

Men i det jeg skulle gå gikk legen i skapet å hentet 5 sobril til meg. Greit nok det, men jeg forklarte at jeg ikke har hatt noe effekt av det før. Knakk innpå 2 stk nå, håper det gir meg litt ro i sjelen. Skulle helst hatt meg noen solide trekk på bøtten!

Nå skal jeg teste disse jævla pillene, om det ikke funker så må jeg ha sterkere medisiner. Jeg ønsker ikke ruse meg, bare fungere uten så jævla mye ubehag i kropp og sin.

Kjempe flott å lese at du har blitt bedre, det må være en herlig følelse. Du sitter på en stor erfaring som jeg er sikker på har gjort deg mye mer empatisk for mennesker som sliter generelt med psykiske plager.

Ha en flott dag!

Okey, bra du får muligheten til å prøve ut diverse midler da, så kanskje du finner noe som hjelper deg etterhvert.

Jeg synes sobril bare gjorde vondt verre, akkurat der og da funket det som det skulle, men dagen etter hadde jeg det verre enn vanligvis, sobril var gode for søvn i starten dog. Skal ikke anbefale deg noe som helst, men om jeg hadde vært deg ville jeg gitt vival/valium en sjangse, de har lang halveringstid så du trenger ikke ta dem ofte, jeg bruker ca rundt 5-6 vival i måneden og de hjelper meg veldig mye.

Hvis ingen ting funker har du Xanor som sistevalget, afaik er dette verdens sterkeste anti-angst middel, men det blir litt som med sobril at den letter veldig på trykket der og da men kan forverre dagen etter(mtp halveringstid) har aldri fått denne effekten av Xanor selv, men vet det er veldig vanlig, om du skulle få sjangsen til å prøve Xanor(Noe som skal godt gjøres) ville jeg ha brukt dette med ekstrem forsiktighet. God helg

Det gjør et sterkt inntrykk på meg å lese dette. Jeg er selv av typen som aldri har opplevd alvorlige psykiske problemer, så å lese noe så personlig fra en som har det er spesielt.

Fungerer du godt sosialt og mentalt når du er på cannabis? Klarer du å jobbe/studere? Dersom svaret er ja, kan du vurdere å lage cannabiskapsler og ta det uten at noen nødvendigvis trenger å vite at det er nettopp cannabis du tar. Her er en guide til hvordan du kan lage dette hjemme på kjøkkenet.

Situasjonen din høres veldig tung ut, og jeg skal frastå fra å anbefale medisiner. Dette er noe legen din og deg selv er nødt til å finne ut av. Har du pratet med Modum Bad om situasjonen din? De er tross alt spesialister på psykiske lidelser, dersom du forklarer at det er et problem å gå av Lyrica kan det hende de finner en løsning.

Ellers føler jeg med deg, og dersom du trenger en utenforstående å prate med, kan du sende meg en PM og eventuelt ta det videre til facebook. Lykke til, jeg håper det ordner seg

Jeg syns du skal forsøke å bli medisinfri og komme inn på Modum bad. Etter det kan du be legen om henvisning til psykolog eller psykiater for samtaleterapi. Da kan du kanskje jobbe gjennom noen av årsakene til angsten din og finne måter å takle den på. En slik terapi kan være langvarig (måneder eller år). Du bør sette deg inn i forskjellen mellom kognitiv og psykodynamisk terapi og velge den retningen du er mest motivert for og har mest tro på.

Hopp ut i det, er alt jeg kan si.

Om du dør, så blir folk å være triste i kanskje 10 år, så glemmer de deg. Maks 50 år så er du 100% glemt. Det betyr altså at om du driter deg ut, så er det helt glemt om 50 år maks. Livet ditt har ingen betydning, og om du driter deg ut har ingenting å si for noe som helst.

Jeg var ekstremt deprimert når jeg innså dette, men nå har jeg innsett at det er en positiv ting og ikke en negativ ting. Uansett hvor flaut noe er så blir du å dø, og alle du ser blir å dø. Gjør hva du vil og drit i alle regler, for alle dør uansett. Ingenting betyr noe, moral finnes ikke, popularitet finnes ikke. Gjør det du vil i øyeblikket, for øyeblikket er det eneste som eksisterer.

Jeg har tidligere hatt sterk sosial angst, og også slitt en del med lettere depresjon - også i senere tid.

Jeg har vært igjennom forskjellige opplegg, blant annet kognitiv terapi - og hatt samme erfaring; at det ikke ga noen resultater der og da.

Det som ble vendepunktet for meg, var å lese meg mer opp på kognitiv terapi på egenhånd. Jeg har aldri vært noen bokorm, men kan sterkt anbefale bøkene til Ingvard Wilhelmsen. Dette er ikke overfladiske og typiske "selvhjelpsbøker", men bygger på godt dokumenterte former for mental trening. Bøkene er også veldig lettlest, med mange humoristiske vinklinger på seriøse tema. Spesielt mange interessante caser fra hans Hypokonderklinikk.

"Det er ikke mer synd på deg enn andre" (ISBN: 9788292023181) kan kanskje virke som en provoserende tittel, men en veldig god bok. Akkurat nå leser jeg "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (ISBN: 9788292023181) - også varmt anbefalt.

Takk for svar Toak!

Jeg hater å lese, men de bøkene virker veldig spennende. Det er egentlig akkurat det jeg trenger, mentale teknikker for å takle ting. Har følt det hele veien at jeg mangler en del verktøy i verktøykassen min.

Du har rett i at det er en provoserende tittel, men det virker som en veldig god bok utifra det jeg leste om den.

"Empati og konfrontering", "Skyld og skam", "Selvbilde, selvfølelse og selvtillit", "Oppmerksomt nærvær", "Personlighet og personlighetsforstyrrelser"

Dette er ting som boken tar for seg. Alle de punktene er roten til angsten for de fleste tror jeg! kanskje du får meg til å lese en hel bok for første gang Toak!

Tusen takk why_not!

Jeg skal finne meg en posisjon som funker, kjerringen har fylt sofaen med puter så det skal gå greit Nå må jeg bare være konsekvent med det!

Du har helt rett når du sier jeg burde vise dette til damen, men det kommer aldri til å skje. Jeg gikk inn i dette forholdet med tanker om at det ville gjøre meg friskere, men at jeg kanskje måtte gjøre ting bak ryggen hennes som ikke hun trenger å vite for at jeg skal holde meg normal.

Jeg snakket med henne i går om hvor syk jeg følte meg for tiden, tårene begynte å sprute uten kontroll. Hun forstår jeg er syk, men ikke alle faktorene som gjør meg syk. Kan ikke sitte å si til henne at jeg kanskje må stikke for jeg holder på å klikke. Jeg vil gifte meg med denne jenten og vil først sloss min egen kamp å prøve å bli bedre før jeg lasser enda mer bagasje på henne.

Det er merkelig hvor god hjelp det er i fremmede mennesker på et forum, jeg er glad jeg skrev her

Sender deg en PM!

Slutt å tulle om rus ditt og rus datt. Du må være nykter, du må komme deg ut døren og du må ta det en dag av gangen.

Og slutt med cannabis. Det er så jævlig mange som sier akkurat de tingene du sier og sliter med akkurat de tingene du sliter med; og ALDRI har jeg tatt feil i at ting går bedre når bruken avsluttes.

Dette er mye bedre. Medisiner er ingen løsning på noe som helst, men om du først skal rulle deg rundt og dø kan du selvsagt ta noen benzoer for å gjøre det litt behagelig.

Men herregud da, dette er jo små øyeblikk. Tidsperspektivet ditt er veldig snevert, du har hele livet igjen, og du risikerer å ta beslutninger på vegne av deg selv tiår frem i tid om du bestemmer deg for å gi opp forsøket på å bli nyktern og fungerende.

Vi mennesker er ikke skrudd sammen sånn at vi utvikler oss til vi er 20, så sier det stopp - den vi er blitt da er den vi vil være for resten av livet.

Har vært narkoman i 8 år ca, de 3 siste heroinist, og jeg skal love deg at jeg har kjent på angst, depresjon, frustrasjon, raseri og selvmordstanker i bøtter og spann. Mye rusindusert såklart, men angsten var et vedvarende problem gjennom hele barndommen og. Det høres kanskje latterlig ut for deg; men jeg har vært avhengig av så og si alt konvensjonelt dop på et tidspunkt - utenom benzoer. Har som deg tatt høyere utdanning oppi dritten, jobbet fulltid som ingeniør og har som jeg misstenker du har; en god porsjon ambisjoner. Hiver du deg på pillekjøret kan du ta farvell med dem.

Angst er noe dritt, men det er bare å komme seg gjennom. Du har gitt det noen bittesmå forsøk, og det har ikke gått med en gang på samme måte som eksempelvis eksamener. Av og til er ikke alt like enkelt. Fortsetter du å prøve så kommer du i mål, sakte, men sikkert.

Fortsetter du å se etter rusmidler som løser problemet ditt vil du uansett aldri klare å kreditere deg selv for noe som helst, du vil dermed aldri oppleve noen genuin mestring, og du vil dermed aldri få den troen på deg selv som du trenger.

For meg har det å mestre vært selve hjørnesteinen i min slow-motion reise mot edruelighet. Før trodde jeg det var speeden som dro meg gjennom bachelor. Så trodde jeg det var heroinen som gjorde meg sosialt fungerende og dyktig i mitt arbeid. Trodde heroinen gjorde meg flinkere til å sjekke damer osv.

Etter alle disse årene har jeg endelig begynt å innse at det faktisk er slik at desto mindre rus - desto mer ubermensch




Nei, nei og nei.

Dette er en helt elendig holdning du umulig hadde tilegnet deg uten fastlegens pillebonanza. Dette er bare "sannheter" kognitiv dissonans har konstruert i sammarbeid med apotekindustrien.

Du må ikke prøve masse forskjellig, det å ha et bredt utvalg, god kompetanse på emnet eller bevisst forhold til "de tingene ikke vanlige narkiser forstår" er en liten bonus at best.

Har sett piller, da særlig c-preparater som truxal, seroquel og hva faen mer de kaller djevelskapet bli skrevet ut til stort sett alle for stort sett alt. Noen mener det funker, noen fortsetter å prøve; men felles for dem alle er at til tross for egenopplevd bedring etc så blir livene deres bare mer og mer rævva.

Utfordrer du deg selv? Setter du deg selv i situasjoner som virkelig trigger angsten din? Eller spiser du piller om du må - og unngår dem om du kan? Ærlig.

Hvis hun er så fantastisk som du sier så bør du klare å få til et lite avbrekk fra henne. Kanskje hun kan bo hos mor en måned? Hun kan komme hit hvis hun vil?

Så la deg selv bli dømt av andre. Ikke unngå det som trigger angsten din, oppsøk det. Blir du dømt ofte nok av mange nok blir det til slutt noe du kan suge til deg som power. Før var jeg så jævlig livredd for å drite meg ut at det å gå på butikken var døden. Om noe pinlig jeg hadde gjort ble nevnt i plenum på vors f.eks var hele kvelden helt fiksert på det. Nå derimot så nyter jeg følelsen av å gå inn i et rom der jeg vet alle dømmer meg, men ikke en eneste av dem tørr å nevne det med et ord. Dog dette ble litt en digresjon.

Det er mye gode råd her og trådstarter er, tross situasjonen, relativt ressursterk og tar til seg informasjonen her på en god måte og har forholdt seg bra til det jeg føler jeg må påpeke:

Freak.no er ikke en plass der du leker lege og begynner å foreslå hvilke medikamenter brukere skal prøve for å lindre eller ellers bistå behandlingen sin. Her har trådstarter utvist en særdeles sunn holdning mener jeg, at han presiserer at å ruse seg unna problemene er uønskelig og derfor takket nei til forslagene om å prøve ut slike medikamenter, men det er ikke alltid det er slik.

Alle utsagn som bærer veien om at noen må prøve et eller annet medikament slettes uten varsel. Du må gjerne dele dine erfaringer med gitte medikamenter eller kombinasjoner av medikamenter, trening, meditering eller andre teknikker men presiser nettop det! At det er din erfaring, det er ikke en instruks om hva trådstarter skal medisinere seg med

Minner så yævlig om meg.. Føler meg ganske tom og bare generelt "bad" i kroppen, men alle rundt meg sier jeg er en kjernekar som ser så trygg og god ut i sitt eget skinn..

Du er veldig flink til å skrive, å forklare hvordan du føler deg.. I really feel your pain after reading this.. Syns du burde fortsette, å skrive det ned. Det kan hjelpe, det pleier å hjelpe for meg å bare få det ut, samma hvordan.. Blir bare litt lettere å takle det trykket inni deg hvis du fatter. Lykke til HOLD FAST PÅ DAMA, hun tvangsholder deg definitivt nede på jorda, dette er en bra ting som oftest.

Jeg tror Tøffetom er inne på noe vesentlig her. De beste utveiene er ofte de som er vanskeligst å face.

Off topic: Så fett at du er nykter Tøffetom! Har fulgt med på det du har skrevet i lang tid. Fortsett å følg dine egne råd, du vet det er det som må til for å virkelig oppnå målet. Ligger og verker i ryggen selv, så en god motivasjon å se konstruktive, dôg vanskelige, tanker man kjenner seg så altfor godt igjen i !

Hei! En trøst for deg kan kanskje være at det kommer stadig mer forskning som tyder på at sosial angst kan bli bedre ved å eksponere seg for det. Det er tøft men det er gjennomførbart

Bra skrevet TS. En sterk historie du forteller og må si at jeg kjenner meg igjen i mye av det.
Har sendt deg en PM. Lykke til med behandlingen og fremtiden. Du virker ressurssterk og som en et tenkende vesen. Har troen på deg.

Fra en person som har slitet med angst og depresjon hele livet så håper jeg at du leser dette. Noe som hjalp meg veldig under en av mine verste tider var et brev som forklarer akkurat hva angst er og hvordan det fungerer. Det hjelper veldig mye å forstå hva som faktisk skjer meg kroppen din når du har angst. Husker jeg ble veldig forbanna før siden jeg ikke skjønte hvorfor jeg var så syk, men når man forstår hva angst er så, får man ikke den oppgitte følelsen siden man vet akkurat hva det er og hvordan man burde jobbe med seg selv.

Brevet er veldig langt og veldig bra skrevet jeg håper at du tar deg tiden til å lese hele.

Her er linken.
http://web.archive.org/web/201309280...ks.weebly.com/

Jeg vil på forhånd si at dette innlegget ikke er spesifikt rettet mot noen, men er heller et lite innblikk i min måte på å takle livet. Så man får ta det som det er, et individs skriblede tanker. Kanskje er de til hjelp


Jeg har så lenge jeg kan huske alltid vært "utenfor" i det sosiale samspillet, utestengt eller ikke inkludert. Tidvis mobbet, andre tider ikke. Men alltid litt utenfor, annerledes.
På grunn av det så har jeg alltid slitt med å stole på eller tillate meg å bli glad i noen, noe som forverret seg da jeg var rundt 9 år. Min mor ble alvorlig hjertesyk og var bare en hårsbredd fra å dø foran mine øyne, noe jeg først i ettertid skjønner at virkelig har preget meg og min personlighet.
Så mange utallige timer har jeg ligget alene i frykt og håpløshet å tenkt at plutselig er hun borte. Den frykten ble til sinne over at det kunne skje, og sinnet til angst. Angst for at jeg skulle være for knyttet til henne når det skjedde, for knyttet til noen som helst når de til slutt forlot meg eller svek meg.

Tåpelig som det er når jeg ser tilbake på det, så var det da umulig for meg å skjønne hva følelsene mine skyldtes. Det hele er/var i grunn bare et barns trass som dessverre ikke hadde noen snakke med.

For min del så fant jeg løsningen under førstegangstjenesten, som forøvrig er både det desidert beste og verste år av mitt liv.
Jeg ble kalt inn til en av de mest fysisk krevende tjenestene man kan ha uten opptak under førstegangstjenesten, og jeg var på den tiden over 120kg og veldig dårlig form. Bare bytte av miljø og tilværelse er stressende nok i seg selv, men når jeg også stod der som kompaniets svakeste ledd - den som skilte seg mest ut og ikke klarte å holde følge.. Det ble mange stygge blikk og kommentarer tidlig i rekrutten.
Det var tungt, og hver eneste dag var ett eneste stort hat, men takket være fantastiske medsoldater og befal som klarte å motivere hang jeg med takket være viljestyrke alene. Jeg hadde så lyst til å gi opp, men det var ett valg som ikke var gitt meg: uansett hva som skjedde kom et av befalet å kjeftet på meg, dro meg opp å tvang meg til å fortsette. Det å gi opp eller ikke gjennomføre var uaktuelt, og under rekrutten fikk jeg knust personligheten min og bygd en ny.

Jeg er derfor av den oppfatningen av at angst bare er et resultatet av et sinn som tenker for mye.
I mitt hode er det så enkelt som at jeg fjerner muligheten til å velge, det blir på sett og vis en slags ansvarsfraskrivelse: Hvordan kan jeg holdes ansvarlig for utfallet av en situasjon jeg selv ikke har satt meg i?
Det jeg mener med det er at du må prøve å bygge opp en holdning til at du ikke kan velge bort situasjoner som føles ukomfortable. Når nederlag eller det å kunne gi opp ikke er en mulighet, så er det bemerkelsesverdig hvor mye ett menneske kan presses til å tåle og utrette. Man analyserer ulike situasjoner så mye i forkant, og frykten for frykten er kanskje som gjør det så vanskelig å gjøre det man vil. Fjern nei, kan ikke, vil ikke, takler ikke og tørr ikke ikke med du skal. Om det så bare er å stå opp av senga så er det en seier i seg selv.
Jeg ser på det slik at valget om å gjøre noe allerede er tatt før situasjonen oppstår, jeg er en tilskuer i mitt eget liv og det eneste valget jeg har er hvordan jeg kan takle en situasjon i det øyeblikk jeg allerede er midt i den. Man velger kanskje å snu i døra inn til butikken fordi det ble for mye å takle, men man har i det minste prøvd og det er så ufattelig mye bedre enn å unngå hele situasjonen bare fordi man kan velge å gi opp.


Det er ikke sikkert at dette er til noen hjelp TS, men noen ganger så trenger man ikke forståelse, men tvang Ikke nødvendigvis av andre, men av deg selv. Det er bare du som kan sørge for at du lykkes, for det er til slutt ditt liv og dine problemer, men som du skriver selv så har du en fantastisk samboer.. Kanskje du skal prøve å la henne hjelpe deg oppsøke frykten, noen ganger så må noe demonteres helt før det kan repareres.

Uansett, lykke til

Tusen takk til alle som har svart meg!

Jeg har fått en litt bedre forståelse av at JEG må starte å jobbe på en annen måte med angsten. De siste dagene har vært kaotisk. Tankene mine raser og jeg klarer ikke stoppe det. Har sluttet med røykingen, jeg vet det hjelper meg akkurat i øyeblikket, men det skaper for mye noia når jeg må skjule det. Det hjelper ikke på psyken når man er langt nede.

Kommer med en oppdatering om noen uker, måneder eller når jeg føler noe har skjedd. Meditering er blitt en del av rutinen nå. I starten har jeg ikke klart å fokusere slik jeg vil, men det blir bedre for hver dag som går. Jeg vil utvikle meg som person, meditering er nok nøkkelen da. Nøkkelen til suksess. King khaled

Vel, det kunne alltids vært verre.

Du kunne vært deprimert, og vært uten dame eller tilgang på sex og nærhet.

Virker også som du har funnet ihvertfall en midlertidig løsning med Lyrica.

Spør du meg har ikke legevitenskapen funnet noen god behandling for psykiske lidelser. Vi er nærmest på igle og årelatingsstadiet når det gjelder det.

Det suger jo selvsagt for dem som er psykisk syke. Ofte handler det om mer eller mindre medfødte plager som fører til angst, depresjon, lav selvtillit, lite energi, angstanfall osv.

Kanskje det er mulig å behandle tungsinn, om man skal kalle det det, med enda mer effektive legemidler i fremtiden.

Det er ingen grunn til at man skal gå rundt og plages. Livet er til for å nytes, og hvis man ikke er i stand til det bør man søke behandling eventuelt ta noen grep til selvhjelp.

Bra skrevet TS. Det er virkelig ikke lett å leve et liv med psykiske lidelser. Man kan lett føle seg alene og ofte føle at man egentlig bare står på sidelinjen å ser på "alle andre" som bare surfer lett gjennom livet.

Det eneste, og da mener jeg det ENESTE som vil hjelpe deg til et friskere liv er å utfordre angsten! Utfordr deg selv så mye som du kan helt uten meds og røykings. Men begynn forsiktig. Sett ddg selv i situasjoner som trigger angsten. Begynn med et par min (eller mindre for den saks skyld) og jobb deg oppover for hver gang du utfordrer deg selv. Ddt er tøft som et helvete, og verre enn som så...men etter min mening riktignok det eneste som faktisl hjelper. Tung og tidskrevende prosess, men bare ikne mist håpet. Det er håp for deg
Du kan jo også kanskje prøve å finne ut av om de har angstkurs/grupper og lignende i kommunen din?

Lykke til med alt! Husk på at ddt finnes håp for ALLE, man må bare tørre å tro på det

Hei KingStorebror! Noe nytt siden sist?