Etter et nylig k-hole har jeg kommet fram til at mine problemer skyldes det samfunnet jeg er vokst opp i, mine indre liv spiller rett og slett ikke på lag med et samfunn som spinner raskere og raskere mot kunstig intelligens (det totalt kontrollerte post-mennesket), menneskets og naturens død.


Men hvordan gjør man dette, når man ikke har tilgang til nok penger for bare å stikke av til skogs og erfare noe lignende landeidyll uten zombier vokst opp på tv?

Jeg ser kanskje du har hatt lignende opplevelser?

Nei, hvis en har en aldri så liten kunster i seg, så nummer man ikke sansene sine, selv om dette er naturlig når en er vokst opp med så mye teknologi, og tv'en er blitt en ekstensjon av ens eget nervesystem.

Problemet er jo at det ikke kan tales om, språket er software, erfaringen i seg selv er hardware. En vokser opp/kondisjoneres på software, får det inn via tv, lærere, politikere osv. alt dette er spill - software. Man kan veldig mye om f.eks. politikk ved å studere nøye fotball- eller tennisspill. Uten en offentlighet har disse spillene ikke noen mening overhodet.

Fellesskap er software, og alle maktpersoner vil utnytte dette, i.e. ved å skape egne softwarefellesskap

Å være alene er hardware, for de andre er hele tiden opptatt med å fortelle deg hva du er, i.e. få deg inn i et eller annet narrativ: studenten, kioskdama, sjefen osv ... alle disse rollene er narrativer og software. I.e. pyramidespill, skolen er et pyramidespill, du er allerede gitt din rolle i hierarkiet i det du trer inn i klasserommet.

Men hvis en selv er vokst opp med software verdt billioner så faller det en selv neppe inn og lære seg å bruke hardware.

Og ja, dette jeg skriver her, er også software.

Dette er jo problemet når en er blitt kondisjonert og automatisert via tv og skoler som kun fokuserer på logisk tenking og testing, ens egen kreativitet blir skviset ut, slik at en står igjen som en robot som ikke klarer seg uten samfunnet, da individets egne kreative skaperemner og evne til å tenke selv (hva en vil, og hvordan) er blitt brent på bålet av programmererne.

Å finne tilbake til denne kreativiteten og naturlige tenkingen er ikke en liten sak.

Dette med psykose osv. alt av slike diagnoser er resultat av hot input som ikke er blitt suksefult kjølt ned av cold input. I.e. plutselig finner man ut at inferno og purgatorium som man har sett på film er faktiske sinnstilstander, og vet ikke hvordan man skal håndtere det. Som regel så blir man gjort nummen for denne effekten via cold input, i.e. nyheter og dagligdagse ting.

Jeg skylder ikke alt på staten, jeg mener dagens samfunn er et resultat av både borgerne og de som styrer. Vanlig persepsjon (i.e. hvordan man ser og tolker ting) er som regel "dumbed down" fordi en selv vil det, livet blir mye enklere slik.


Problemet med dagens samfunn er at det blir nærmest umulig for barn å finne seg selv, man har tv, internet, musikk, skole. Dette er alle instutisjoner som vil definere hva du er. Ens venner ser på disse, og de kopierer instutisjonene, slik at det blir helt umulig å komme seg unna med intellekten og sansene i behold, barnets skjebne blir allerede før det er født bestemt: det skal på paradise hotel.

Dette er et søppelhaug av et samfunn, uten noen individualitet, vi er blitt tribalmennesker som spiser og danser ubevist rundt i vårt eget søppel.

Nei, dette er ikke vestlig kultur. Dette er din subjektive, fordomsfulle, unyanserte, kunnskapsløse og særdeles mangelfulle analyse av vestlig kultur. Det minner mer om et vrengebilde. Det er selvsagt et element av sannhet i det også, og det er hele problemet.

Hvis jeg tok turen ned i gamlebyen, så skulle jeg sikkert klart å få knipset et bilde av en sliten narkoman på et like slitent fortau. Du vet, det klassiske motivet av betong, asfalt, og forfall. Noen vil si at dette er selve Oslo. Og, det er det! Det er én av byens mange og uensartede fasetter. Det finnes flere, mange flere, og de er nesten umulige å misse hvis man ikke går veldig hardt inn for det. Alt man trenger å gjøre for å se litt mer av byen er gå litt rundt med et åpent sinn til ulike tider av døgnet og året. Slår man seg til ro med "Oslo er en sliten narkis på fortauet", så har man like liten forståelse av stedet som de kinesiske turistene som busses fra Vigelandsparken og ned til rådhuskaia. Deres feriebilder er litt annerledes, men like éndimensjonale.

Det forunderlige er at dersom man velger ut noe vakkert, rosenrødt og idealistisk, og fronter det som den eneste siden av saken - stort sett uavhengig av hva saken er! - så blir man med rette avskrevet som unyansert, kunnskapsløs og naiv. Dersom man derimot gjør akkurat det samme, men utelukkende fokuserer på dritten, da kan man liksom kalle seg en verdensvant og bitter realist! Nei, man er ikke det. Man er presis like lite overfladisk som rosabloggerne man kritiserer. Edgyness er faenmeg det billigste frikortet som finnes.

Vel for meg så er dagens kultur og staten ren gift, dette betyr jo ikke at ikke andre kan mene det motsatte og like det. Det er en subjektiv erfaring. Altså hvordan en ser samfunnet er en subjektiv erfaring, hvis ikke hadde vi virkelig alle vært roboter.


Du har rett i at jeg er en dekonstruksjonist, jeg finner meg ikke i noen som helst former for institusjonalisert virkelighetsoppfatninger. Hva jeg egentlig er interessert i er persepsjon, i.e. det å se ting korrekt, og slikt eksisterer ikke i konsepter, i teorier, i bøker, i sosiale instutisjoner e.l.

Dekonstruksjon er en måte å komme ut av narrativene på og komme nærmere persepsjonen som sådan, uten alle disse sosiale mytene vi går rundt og forteller oss selv hele tiden.

Fordi persepsjon ikke er kunnskap, all form for kunnskap er former for verktøy, du lager verktøyet og så former verktøyet deg. Dagens mennesker er f.eks. formet av utviklingen av Booleansk logikk da denne tenkingen ledet til datamaskinen osv. Så en blir formet som menneske av vertøyer som andre lager.

Med persepsjon mener jeg fri for ethvert slikt verktøy (nå som jeg skriver dette bruker jeg språket som verktøy, og som sådan er dette ikke persepsjon direkte).

Persepsjon er egentlig det å kunne være alene med seg selv, å kjenne seg selv, uten alle maskene som er der ute i samfunnet. Og i dagens samfunn er dette nærmest umulig når en er vokst opp i det informasjonlandskapet der alt går fortere og fortere, man blir programmerte massemennesker.

Når du bruker setningen leke Jesus eller bedreviter forteller det meg at du uttaler deg på sviktende grunnlag og innerst inne vet det selv. Ung ufør er greit, men selvom man er uføretrygdet er man en del av samfunnet, da du mottar uførepenger, betalt til deg av samfunnet.

jeg mener da at logikk er en form for tankemønster, sant eller falsk. F.eks. filosofen som vil fram til universale sannheter (eksisterer ikke). Logikeren er fange av språket, han/hun ser ikke at persepsjonen er utenfor språket og rikere enn språket, Og går ikke fast i et dette mønsteret.

Persepsjonen er kunsterens rike, og hvordan kan en beskrive det? kanskje slik: når du spør en dame på date, blir du kalt en mannsgris, når Pablo Picasso spør en dame på date så ser han for seg en juicy advokado, Pablo Picasso blir aldri kalt en mannsgris.

Det er vel heller det at når en tenker mye selv og går mer og mer inn i ens egen ideverden, i motsetning til den offisiele "dumbed down" fortellingen, så blir språket mer idiosynkratisk, dvs. hører mer ut som en selv, og mindre ut som alle andre (i.e. den alminnelige Ola Nordmann).

Massen har aldri likt de som står på egne ben, det er akkurat det samme i bygda som det er i akademika. Straks du begynner å tenke selv, og folk får problemer med å forstå deg (evt. ikke vil forstå deg) så begynner heksebrenningen/misnøyen.

Jeg mener sannhet kun kan oppnåes liggende i godstolen uten å tenke en tanke, være som et barn (uten en eneste fordom). dvs. at jeg er primal/religiøs/Zen når det gjelder sannhet, teknologi, framskritt osv. alt dette er totalt urelevant. Et steinaldermennekse kan finne sannheten.

Og ja, slik jeg ser det så ødelegger og forsøpler vestlig kultur mennesket, skaper en slags menneske-robot, og mine jeg tror dette startet etter Atlantis fall, men dette er så metafysisk at det ikke kan snakkes om.

Synes det er ekstremt ironisk og spesielt at du sitter foran en PC-skjerm og konfererer med dine medborgere/med-zombier på et diskusjonsforum og skriver dette. Altså.. Hvis du skal klare deg selv, må du virkelig ha hjelp fra tilfeldige zombier på freakforum for å ta avgjørelsen?

Synes du lener deg litt i overkant mye på det samfunnet du ønsker å løsrive deg fra. Ikke særlig selvstendig det her, nei.

Håper du skjønner etter hvert at den innsikten du mener å ha fått på ketamin er bare tull. Hvis livet ditt suger, gjør noe med det i stedet for legge skylda på samfunnet.

Vel, tenk deg at du er blitt formet av samfunnet og dermed i stor grad er blitt samfunnet, i.e. folk identifiserer seg med jobben sin, med navnet sitt, men bostedet sitt, med landet sitt osv. Når en kaster alt dette overbord, først da begynner man en ekte søken etter hvem man egentlig er, før man ble fortalt av andre hva man er.

Man er blitt ingenting annet enn løgner siden man var barn, vokst opp på løgner, foreldre lyger, lærere lyger, politikere lyger, alle lyger, men de fleste er selfølgelig selv ikke klare over det. De sover, og man selv sover/er fanget i et nett av løgner.

Alternativt kan en se det slik: alle spiller et spill, verden er show business, men for å komme dit må man først konfontrere skyggene sine, og se at alle har løgget til deg, og at ingen egentlig vil ditt beste.

Har du dratt ketamin og sett på Repo Man nå? 'Pablo Picasso ble aldri kalt et rasshøl' er vel teksten i sangen btw.
Hva om sauer er det vi må være for å leve sammen? Så kan vi være ulver på egenhånd

Ja, men rent hypotetisk:

Men hva hvis det allerede er aliens tilstede på jorden, de ser akkurat ut som mennesker, har kanskje et litt annet språk en det normale, men er likt nok menneskets språk, slik at de ikke blir oppdaget.

Hvis de ble oppdaget ville det brutt ut massiv frykt o.l. så de må holde det skjult.

Hva hvis man via div. rus og psykoanalyse på seg selv for å se sine skygger blir i stand til å se denne alien-rasen, og se at de alltid har vært blandt oss, men at man selv er blind fordi en har hold seg til "menneskeflokken"?

Dette er rent hypotetisk selfølgelig, eller er det?

Hvorfor eksisterer det så mange aliens filmer, er det bare underholdning? eller kan det tenkes at hvis man skifter sin bevisthet at verden egentlig ser helt annerledes ut?

Mulighetene er uendelige.

Du er best tjent med å lukke øynene og gi faen. Disse tankene fører ingenting godt med seg. Hva om det var sant da, ville du ikke foretrekke å heller være totalt uvitende?

Det er nok jævelskap i verden uten denne problemstillingen. Trenger ikke aliens for å si at verden er grusom. Men etter min erfaring så er det best å prøve å ikke kjøre seg fast i tanker om hvor jævlig verden er.

Det er ikke falskt å gi blaffen. Det kalles å prioritere seg selv. La noen andre ta seg av romvesnene.

Vel, hvis disse romvesene var skjult, men er mulig å se ved å finjustere sin persepsjon og sanser så er jo dette noe positivt. Da taler jo dette for at det er mulig å utvikle seg til noe mer enn et stakkars menneske.

Hvis de derimot kom slik som i independence day, fult synlige, da ville de virkelig vært onde.

Forresten, nå er vi inne i DMT land, vel å merke uten å ha inntatt DMT.

Henrik Ibsen svarte langt bedre på dette enn hva jeg noensinne kan ha håp om å gjøre, men for å oppsummere mitt eget standpunkt: Jeg vil heller være ulykkelig og velinformert enn å lalle rundt i løgn og selvbedrag - uansett hvor lykkelig jeg måtte bli av det.

Det er formodentlig det Hans Høyhet også sikter etter. Problemet hans er at han tilsynelatende setter likhetstegn mellom lykke og løgn og mellom ulykke og forstand. Han tror altså at så lenge hans oppfatning gjør ham miserabel, så er han inne på rett spor. Uheldigvis finnes det utallige måter å ta feil på, og enda flere måter å være ulykkelig på. Når han så kaster logikk og rasjonalitet på sjøen, så har han ikke engang de nødvendige verktøyene igjen for å foreta noen vurdering. Dermed forblir han fanget i sitt eget tankespinn, og har paradoksalt nok overbevist seg selv om at han har funnet Sannheten. Det hele er ganske banalt.

Jeg, og dette sier jeg ikke så ofte når jeg leser postene dine, tror jeg følger deg litt på vei i motstanden mot den blinde rasjonaliteten. Det virker nesten som en moderne religion i seg selv at alle tror logikk og rasjonalitet alltid er den beste, eller eneste, måten å skaffe seg et godt beslutingsgrunnlag. Faktum er at vi er mye mindre rasjonelle enn vi tror, og de aller fleste avgjørelser tas på helt andre grunnlag - og med stor suksess. Det har blitt sånn fordi det funker, og det er faktisk irrasjonelt å kjempe imot det. Rasjonalitetens apostler har ofte skremmende lite selvinnsikt.

Men, du styrer jo stødig i motsatt grøft. Da er det klart du får problemer med samfunnet, for rasjonalitet er fortsatt den beste måten å skaffe objektiv kunnskap på, og vi trenger et eller annet objektivt å ha felles skal vi fungere sammen. Noe av dette er absolutt kunnskap, mye av det er kulturelle konstruksjoner. De er ikke mindre virkelige eller viktige av den grunn. Du virker å ha en innbitt motstand mot all form for samhandling, helt ned til grunnleggende ting som at du vil definere ord på din egen måte. Det er greit, og sånn sett virker det som en god ide å stryke til skogs. Det jeg bare ikke fatter er hvorfor du gidder å henge på et diskusjonsforum og diskutere disse ideene dine, som nærmest per definisjon ikke kan begripes av andre enn deg.

Rasjonalitet og alt dette er alle konsepter, persepsjon som sådan er ikke et konsept, og fungerer derfor best uten noen konsepter. Man frigjør seg fra alt slikt og tar f.eks. syre, og ser verden slik den faktisk er.

Alt man gjør når man taler med folk er å spille spill. Men bakom dette skjer det noe annet, man tuner inn på vedkommende, når jeg skriver dette tuner jeg inn på freak-mentaliteten, den er en slags størrelse i space som jeg kan "skru" på.

Når man taler med folk på gata og det funker så er det fordi en er på samme bølgelendge, bokstavelig talt, man tuner seg inn, og man blir dette, man svømmer i denne kollektive sjøen, men hvis man aldri har lært seg å tune ut

Turn on, tune in, drop out

så forblir man lost der, i den kollektive sjøen, men utenfor dette er jo alt mye mer interessan, det er jo utenfor det kollektive at det virkelige livet er, og man ikke er styrt av normer o.l.

Dette er et perfekt eksempel på det norske diagnose-trollet, folk er livredde for å tenke selv, å bevege seg litt utenfor normalen. Dette skaper redde mennesker som ikke tør tale om uvanlige ting, og dette fører igjen til at folk oppsøker leger o.l. som ikke har peiling, fordi de tror det de opplever er noe forferdelig og galt.

Psykologer har ikke en anelse om hva psykose er hvis de ikke har vært gjennom det, i.e. at den indre drømmeverdenen manifisterer seg i den ytre. Dette er ikke en sykdom, men et ekstremt kraftig verktøy som det moderne mennesket vet ingenting om og er livredd for.