Gretha er nok litt hjernevasket. Der er det bakmenn som så sitt snitt i å bruke et barn.

Ja. Jeg har fått god hjelp hos ei som jobber i psykisk helse.
Men det må gå inn i underbevisstheten. Jeg vil liksom ikke være meg. Jeg vil være sprudlende, engasjert og ikke ha så inni helvete mye angst. Og nå har jeg kanskje sjansen til å satse på noe igjen, men kan kanskje ikke fordi jeg er som jeg er, og da kjennes som mitt eneste liv går forbi. Mens de nye vennene mine bare går videre... og jeg sitter igjen like kjedelig og med samme forutsetninger som de kjedelige medbygdisene mine.

Så du klager på at andre dømmer deg ut frå diagnosen, for å så dømme Thunberg ut frå diagnosen?

Det er spennande!

Jeg har ikke nevnt henne. Egentlig aldri brydd meg om henne. Så nei, her prøver du å se noe som ikke er der. Hun er er barn jeg ikke vil sammenligne meg med, og det er mistanke om bakmenn der. Asperger eller ikke.

Kan vi ikke lage et samarbeid med kvinneforum slik at de som blir bannet der gjentatte ganger automatisk blir bannet her også? Dette er jo en downwards spiral.. Søk hjelp.

Har fulgt denne tråden siden oppstart og du bør kanskje lese hva folk skriver og hva slags råd folk faktisk gir deg, prøve å analysere hva de faktisk sier og ta det til deg. Dette tror jeg ikke kan gjentas for ofte. Å snakke med en som jobber i psykisk helse er forøvrig ikke det samme som å gå i kognitiv terapi og for meg, og jeg heller, for å parafrasere bothrops, vil ikke høres ut som en pikk men det virker som om du vil endre deg i teorien men ikke i praksis. det er mulig jeg har feiltolket deg en smule men du viser liten vilje til å ta til deg råd fra andre. Om dette skylles at du ikke får svarene du ønsker eller at du simpelt hen ikke har det som skal til mentalt sett vet jeg ikke, men les gjennom hva folk skriver, gjerne 100 ganger.

Joda, du har nemt ho. I innlegget eg siterte. Du presenterte ingen mistanke; du presenterte ein konklusjon. Thunberg er 17 år, og 17-åringer er stortsett ikkje born. Dei har sjølvstendige meininger og kunnskap...

Oppførselen din er strengt tatt nok til at eg ville mislikt deg, uavhengig av diagnose. For diagnose seier lite om folk. Oppførsel seier relativt mykje...

Jeg blir bare «hæ?» når jeg leser det du skriver. Greta har ikke vært noe problem for meg. Jeg ser heller ikke hvor jeg dømmer henne pga diagnosen. Jeg skrev at det er mistanke om hjernevask der da bakmenn har sett sine snitt. Det er uavhegig av Asperger. Kan vi slutte å snakke om Gretha nå?

Det har ingenting for seg for meg eller noen å komme med teorier her. Du er ikke mottagelig. Du merker kanskje at du irriterer folk også? Det er utmattende å prøve å hjelpe noen som later som de ber om råd og så ikke gidder å ta noe til seg eller egentlig åpne seg, men bare gnåler videre om det samme. Du vil bare ha bekreftet at alt er håpløst. Det er ikke din feil, du har bare kjørt deg fast. Skaff deg noen som vet hva de driver med som kan taue deg ut av grøfta, ikke bruk opp folk rundt deg.

Jeg har sikkert diametralt motsatt livssyn av moren din, men akkurat dette er tilfelle: Du dras mot mennesker og situasjoner som føles kjent, uansett hvor uheldig det er for deg. Jeg synes det er en god ide å bryte energien (energi i metaforisk betydning), om ikke for neste liv så for resten av dette. Det trenger du kanskje hjelp til, men du får ikke hjelp av å være sympatijunkie på diverse nettforum. Det bare sementerer den destruktive selvforståelsen din. Gjør deg selv en tjeneste, logg av her og still opp hos en psykolog uten noen plan for hvordan samtalen skal gå eller hvordan du vil fremstå, og hør etter.

Vidarlo er spot on her med alt egentlig! Det er verken diskriminerende eller galt å si at mye av grunnen til at Greta Thunberg har kommet dit hun har kommet i så ung alder på mange måter skylles diagnosene hennes. Jeg har lest mye av backstoryen hennes i det siste, og for en som meg, som er født blind, og som følge av det har utviklet trekk som ofte forbindes med høytfungerende autister i sin helhet (noe som forøvrig er ganske vanlig blant folk som er født helt blinde) er hennes måte å gå all in i alt hun gjør ekstremt relaterbart. Hun kan snakke baklengs, kan alle hovedstader i verden og hovedstadene i alle provinser og delstater osv også. Sånt rent personlig sliter jeg ikke sosialt i det hele tatt, snarere det motsatte men folk med Asperger har en tendens til å like å snakke med meg fordi jeg godt kan snakke 2 timer om hvor mange karakterer DC og Marvel Comics har laget som er analoge til hverandre eller prate i detalj om forskjellen på året 2005 og 2006 og hvorfor jeg synes 2006 var fetere, med de rette folka altså og ikke menigmann. Derimot virker du såpass negativ og destruktiv at jeg hadde skygga banen fort som faen dersom du hadde holdt på sånn her, beklager å måtte si det. At du nekter for å ha sagt ting når du blir konfrontert med det er heller ikke et trekk som folk er så glad i.

Det er mulig det er noe jeg ikke registrerer. Men folk sier;
At man må godta den man er og gjøre det beste ut av den man er. Da leser jeg, at jeg må se vekk fra alt som motiverer meg. For det er bare at jeg er den jeg er som hindrer det.
Men det er jo sikkert vanskelig for dere på nett å uttrykke dere riktig og. Jeg bare synes det er litt tafatt å legge ting på hylla for ørtende gang fordi man er seg. Det kan til og med hende de ikke forstår riktig. Jeg har også lagt ting på hylla uten å bli bitter for det.
Men når du innerst inne har følt på deg og visst og så skjer det nesten, men så skal mN bremses der og! Da blir man kanskje litt sint eller?
Så jeg analyserer vettet av meg; ligger det i genene? Er det forutbestemt? Er det tilfeldig?

Ja jeg er alltid den verste. Hvis det var meg du siktet til i nederste avsnitt
Noen dro inn Gretha! Og jeg får skylden for å dømme henne pga diagnosen. Fordi jeg mistenkte at hun er hjernevasket? Det er uavhengig av diagnosen!

Du dømte henne kanskje ikke bokstavelig talt på grunn av diagnosen, men det er heller ganske symptomatisk i forhold til hele deg som person tror jeg, i hvert fall den personen du fronter på nett. Da noen foreslo Greta Thunberg som et godt eksempel på noen som har fått til ting i kraft av den diagnosen var det jo veldig beleilig at du avfeide det så kategorisk som du nesten gjør med alle råd du får servert.

Men som folk har vært inne på over her, jeg tror ikke det er så mye vits i å diskutere med deg da du klarer å vri det meste over på at du føler deg elendig. Jeg tror oppriktig du har det skikkelig kjipt og jeg ønsker deg alt godt I Guess, men dette ser jeg på som lite formålstjenlig å bruke mye mer tid og energi på. Jeg gjentar meg selv og mange andre her, oppsøk hjelp! Det er det eneste rådet vi kan gi og det rådet du i aller høyeste grad bør ta til deg og ettergå.

Jenta sier hun har aspergersyndrom. Typisk er vanskeligheter for å forstå andre, tolke hva dem mener og forstå hva som blir sakt. ( Sier de det for å være slem mot meg eller for å hjelpe meg? Ler de av meg, eller med meg? Avslutt denne samtalen så hun ikke blir mer forvirra...

Det vanskelige for meg er egentlig at folk sier jeg skal være meg selv og ikke prøve å være noen andre, men er jeg meg selv så er det ikke bra heller? Jeg må spille konstant skuespill.

Jeg føler også jeg må ta veldig hensyn til hvem jeg er rundt. Det sier seg selv, det må alle. Men i mitt tilfelle blir det litt sånn at jeg må la de andre ha rett fordi de er «vanlige». Jeg kan møte vanlige som mener det samme som meg, men gjør de ikke det så må jeg likevel rette meg etter dem.

Dessuten har jeg tydeligvis bedre sosiale antenner enn mange av de vanlige innen mange områder. For eksempel har aldri jeg sagt at noen er stygge eller har stygg kropp. Slik kan folk sitte og si. Hvorfor aksepteres det av dem? Hadde det vært meg så hadde det blitt en aspergerting med en gang.

Dessuten har jeg gjennomskuer at folk bruker skjult hersketeknikk for å komme seg opp og over andre. Når jeg ikke lenger lot dem, da blir jeg verdens verste person. For eksempel havnet jeg i klasse med ei en gang som var passiv aggressiv. Hun baksnakket venninnene sine, og snakket direkte stygt om enkelte som hadde det vondt. «Hun havnet i situasjonen fordi hun er dum» osv.
Jeg sa en gang imot henne og deretter var helvete i gang. Likevel så fulgte sauene etter. Det var blandt annet tidligere mobbere av meg son gikk i samme klasse og disse støtter meg faktisk og sa at det var bra at noen i det minste kunne si imot henne og at de selv ikke turte. Greit å se at jeg fikk medhold, men de stod faen meg aldri opp mot henne.

Jeg føler at det er ekstra min oppgave å bøye meg fordi jeg har As. Nevrotypikere må få ha rett. Det finnes masse bra nt’er, men jeg merker hva straffen kan bli om du ikke følger den såkalte saueflokken. Jeg bruker egentlig aldri det uttrykket, for det er arrogant. Men jeg vil bare gi et større bilde.

Jeg avfeide ikke at hun har fått til noe, men siden jeg hørte rykter om bakmenn(mtp at hun var så ung) så er det lett å tenke at hun har blitt hjernevasket. Noen skrev til meg også at Aspergers er lette å lure. Det kan kanskje være at as’ere ikke alltid gidder å høre på hva folk sier og bare holder med, dermed tror folk at de har lurt de. Ikke vet jeg.

Så jeg tenkte at hun kan ha blitt valgt slik at hun skal få en intens interesse for miljøet og stå og gråte som hun gjorde. Det kan hende at dette er noe hun ville selv. Hun blir jo gjort veldig narr av da.

Jeg bare var litt skeptisk til at hun har fått til dette alene, både pga at jeg hørte rykter om at det er andre som står bak, og at hun er så ung. Men applaus hvis dette er det hun vil.

Det er kanskje ikke så rart man tror diagnosen er er hinder når folk skriver «har du Asperger?» hvis noen stiller et litt uakseptabelt spørsmål. Eller ikke er vellykket.

"Å være seg selv" betyr ikke at du aldri kan ta til deg kritikk og/eller aldri skal forsøke å utvikle deg selv.

Kritikk er et uttrykk for hvordan dine ord og handlinger oppfattes av andre.
Er du interessert i at de skal oppfatte deg annerledes?

Hvis ja, finn måter å kommunisere på slik slik at folk forstår dine tanker og intensjoner.
Hvis nei, fuck the noice og hold kursen.

Svaret varierer gjerne fra situasjon til situasjon.

Hva personutvikling angår bør dette være et prosjekt du primært gjør for deg selv, ikke et halvhjertet skuespill for å passe inn et sted.
Fjern deg selv fra personer og situasjoner som bringer fram det verste i deg, og oppsøk dem som stimulerer, gleder og utfordrer deg på en god måte.

Det sies at du er summen av de fem personene du bruker mest tid med.
Spør deg selv, er dette personer du liker, respekterer og ser opp til?

Forsøk å lese det øverste innlegget på denne siden helt uten tanke for hvem som skrev det svaret. Om du leser svaret mange nok ganger tror jeg du vil oppdage at det innlegget, der var det en konklusjon. Nemlig at Gretha ER hjernevasket.

Om ordlyden hadde vært annerledes, om det feks hadde stått at "jeg mistenker hun er hjernevasket" slik du nå forsøker å late som du skrev så tror jeg folk ville oppfattet innlegget helt annerledes.

Men det folk ser, det er det du faktisk skrev. En konklusjon uten begrunnelse. Og når du ble konfrontert med det så nektet du på at du hadde skrevet det. Og da blir det som mange sier, veldig vanskelig å fortsette diskusjonen med deg. Du ble helt Donald Trump der; "Det har ikke jeg sagt, det var de andres feil".


Slikt er ikke veldig sympatisk. Om du kanskje hadde beklaget formuleringen, elle ri det minste skrevet hva du egentlig mente ville ikke noen orket å henge seg opp I gretha og hva du sa.

Du får råd, masse råd. Gode råd. Men det virker som du det eneste du fokuserer på er hvorfor de rådene ikke passer for deg. Og kanskje også helt uten å faktisk ha prøvd. Sier som Pi, Nå logger du av, lar tråden ligge noen uker eller måneder også går du fastlegen på øyeblikkelig time i morgen den dag. Og så sier du at det haster å få time til psykolog før du fucker opp alt rundt deg. Eller så går til privat psykolog om du har råd til det og de har kortere ventetid.

Du kan ikke fortsette med laserfokus på alt som er dritt og ikke går din vei og likevel håpe og tro at livet ditt blir bedre. For hvordan kan det bli bedre når du fortsetter å gjøre akkurat de samme tingene? Da får du gjerne samme resultat også.

Nå skal du ikke argumentere med meg hvorfor du ikke skal til psykolog. Du skal bare sørge for å det gjort. Du må starte en plass for å få til endringer. Så hvorfor ikke starte hos fagfolk? Også går du dit med åpent sinn og forklarer åssen du har det og ber om om hjelp til å håndtere dette.

Tro ikke at alle andre er normale, bare fordi du har noen problemer som de ikke har. Det fins en del drittsekker som alltid rakker ned på folk. Er man dårlig til noe, får man høre det. Men er man uvanlig god til noe, så ser de ned på en for det også. Har man ikke de interessene som "alle" har, så er det galt i deres øyne. Sånne folk er det best å bare drite i, ikke tenk på dem som "venner". La dem gli ut av livet, det er deres tap. Ikke ditt tap.

Alt det der er du ikke alene om, og man trenger ikke Aspberger for å ha opplevd verden slik. Helt normalt for nerder. Hvis man ikke har felles interesser, ja da er andre mennesker fryktelig kjedelige! Prøv å være en gutt med null interesser for TV-sendt sport. Da møter man også mange kjedelige folk. Klarer man å prate litt likevel, hender det man finner ut at de har noen interessante interesser også. De begynner kanskje med å snakke fotball, men så får man bare styre samtalen vekk etter prinsipper som at "Hvis du snakker om din interesse som jeg ikke deler, snakker jeg heller om mine interesser. Og hvis du ikke vil snakke om noe jeg bryr meg om, gidder ikke jeg snakke om det du bryr deg om".

Enten finner man frem til en felles interesse som begge har som "tredje mulige samtaleemne", eller så går samtalen i stå fordi man ikke har noe å snakke om. Da finner man heller noen andre å prate med.

Hvis ingen du kjenner deler dine interesser, prøv å finne nye bekjentskaper. På nett, eller i klubber/foreninger for spesielt interesserte. Det fins mange sjeldne interesser, men få interesser som ingen andre har! En må bare lete og lete, til man har venner nok.

Hei 19 og har aspergers. Fikk diagnosen når jeg var 6år. I forhold til mange med aspergers så er det ikke så ille og mine symptomer var milde. Jeg har i mye av ungdomstiden min fokusert på det sosiale og blitt flinkere med sosiale antenner og slikt. I barndommen var det heilt annerledes og jeg ville snakke om mine spessiele interreser i timevis og ville ikke skjønner hvorfor folk hatet meg. Jeg ble aldri mobbet noe særlig så i den forstand var min oppvekst ganske lett i forhold til andre med aspergers.

Det er røft må jeg si. Folk har veldig lite forståelse for hvordan det er å leve slik, jeg kan aldri være meg selv, er jeg meg selv vil alle tenkte rart om meg siden visst du ikke følger sosiale normer som å se folk i øynene, smile på riktig tidspunkt etc etc. Jeg jobber og det er slitsomt fordi alle de sosiale normene som går automatisk på vanlige folk må jeg konsentrere meg om å utføre. Jeg føler meg som en robot 24/7. Jeg har også ekstrem OCD og jeg sliter også med dissosiasjon. På jobben så får jeg mye skryt, inne i meg så tenker jeg at de skjønner jeg er ''funksjonhemmet'' så de bare sier det for å være snill. jeg vil så tenke i flere timer om det var sant eller at de bare fakka med meg. Jeg trodde i flere år at min mor ikke elska meg men bare aksepterte meg siden jeg var ''retarded''. Jeg sliter også mye med paranoia. Når jeg var yngre og kom jeg i noen personlige konflikter med noen tidligere kompiser og det første de sier er autist. Når søsteren min kalte meg det et par dager senere var min første tanke at de har laget en facebook gruppe hvor det planlegger hvordan de skal plage meg. Nå høres det heilt galskap ut, men i øyeblikket var det min mest logiske tanke. Jeg føler også at alt rundt meg er en illusjon liksom at jeg er med på en truman show. Siden aspergers min gjør meg dårlig på å lese sosiale antenner tenker jeg at alle tenker negativt om meg. En gammel dame smiler når hun går forbi meg ok ho synes jeg ser rar ut.

Når Jeg ble litt eldre 17-18 begynte jeg å få veldig teken på sosiale antenner og hadde ganske mange venner, men heile prosessen var veldig krevende siden må konsentrere meg 24/7 for å virke normal. Jeg kunne aldri slappe av og være meg selv. Jeg begynte derfor å isolere meg selv, jeg blir ikke ensom, men det er kjedelig å bare sitte inne og game heile tiden.

Så jeg begynte å ruse meg på benzoer,tramadol, hasj, kokain, lsd egentlig alt jeg kunne få hendene på. Det gikk mest på benzoer og gaba rus som phenibut og ghb Siste året på vidregående var en katastrofe. Jeg eksperimenterte mye med steroider og i kombo med å være rusa 24/7 kom jeg i mye trøbbel. Jeg måtte på pissing etter jeg ble tatt av skolen med tørrisen i hånden. Plutselig måtte jeg gå igjennom phenibut, hasj og tramadol abstinenser på engang. Det føltes ut som organene mine ble revet ut av meg og jeg fikk flere ganger epilepsi. Resten av skole året var et helvette siden jeg kjedet meg 24/7 siden jeg hadde null rus og jeg var sint 24/7 det tok flere mnd før det å gjøre vanlige ting ble gøy igjen. Rus gjør sånn at det å ligge i senge å se på utube videoer er kjempegøy. Ble politi anmeld for noen små ting også. I sommer flyttet jeg til en liten landsby for å starte lærlingtiden min. Det var mitt valg å flytte vekk fordi jeg innså at visst jeg tjente mye penger (min praksis har godlønn pga skifttilleg) og miljøet jeg var i så ville ting ha gått til helvette. Jeg var redd jeg kom til å bli en narkis. Det var flere ganger i rus perioden min jeg prøvde oxy og prøvde å kjøpe heroin, heldigvis ble jeg scamma.
Per dags dato har jeg det bedre. Jeg ruser meg fortsatt men i mye mindre grad. Istedenfor piller og hasj hver dag er det kanskje en liten joint, 3 øl og noen siggaretter på lørdags kvelden og en god film. Jeg går mye turer i skogen, fisker og jeg har en liten pusekatt jeg passer og leker med. Jeg trener mye nå og fokuserer på det. Det har hjelpt mye siden det å bare være fysiskt større gir mye respekt, men i det siste har jeg begynt å bekymre meg for at jeg begynner å utvikle kroppsdysmorphy. Veide 108kg i mars 181 høy, men jeg følte meg som en dverg. Det er også et av problemene med aspergers at man får heilt dilla på en ting. Jeg har de siste måndene måtte gå ned i vekt siden jeg begynte å utvikle søvnapne. Jeg får lyst til å drepe meg selv hver gang jeg går på vekta og ser jeg veier mindre. Alikevel om jeg blir mer definert og ser ''bedre'' ut vil jeg bare være en svær bjørn

Jeg har null ambisjoner for å få nye venner nå. Jeg innså for ikke så lenge siden at jeg er asexuell. Når jeg var yngre trodde jeg at jeg var homo eller bare ikke kanskje hadde møtt den riktige jenta. Jeg er ikke deprimert, men jeg føler det livet jeg kunne hatt har blitt strippet vekk fra meg. Hadde jeg ikke hatt aspergers kunne jeg hatt masse venner, kjæreste, reist til utlandet med kompiser skape minner. Jeg ville hatt bedre jobb muligheter, fått flere kontakter og hatt flere muligheter. Jeg har null sosiale medier siden jeg spyr nesten når jeg ser hvordan andre har det. Jeg er aldri deprimert og jeg er ganske upbeat, men tanken at jeg kunne vært noe større plager meg daglig. Jeg er sint orgentlig sint for hvorfor jeg av alle folk fikk denne sykdommen. Jeg liker ikke å kalle dette en superpower som greate thunberg sier det. Aspergers er et handicap og jeg er et av tilfellene som har det litt letere og det er fortsatt en dårligere livs kvalitet enn folk uten dette. Jeg synes orgentlig synd på alle med autisme spekter. Visst det er noen her som sliter så bare ta kontakt jeg vil veldig gjerne hjelpe.

Aspergers er som å sitte i en rullestol, men alle folk forventer at du skal kunne løpe 60meteren like fort som alle andre. Jeg har klart å akseptere at jeg ikke er som alle andre. Jeg har tatt mye sopp og jeg kom til konklusjonen at alt er meningsløst og alt vil bli glemt, jeg tar en dag om gangen, ser gledene i de små tingene. Men jeg sitter med mye forbitrelse. Jeg tror det første steget med aspergers er å bare aksepterer at ''normalt'' liv egentlig ikke er mulig. Du må finne dine egne gleder.

Du kom med et veldig langt innlegg. Det er mye du har gjort som ikke jeg ville gjort og du er gutt. Jeg ligger unna rus, ser ikke vitsen. Men jeg har fått knust så mange drømmer at det er ikke fler igjen, så nå er jeg nesten fornøyd med å leve i isolasjon. Eneste jeg gjør er å løpe intervaller, ta styrketrening, sitte hjemme og høre på musikk, snuse litt, drikke kaffe og lære språk når jeg gidder.
Fordi jeg ikke orker å bry meg med så mye. Elsker koronatiden og jeg ser IKKE frem til normale dager. Nå går jeg ikke glipp av noe eller må forklare folk hvorfor ditt og datt.

Jeg ser likevel ingen likhet mellom deg og meg.
Men den siste setningen, hva legger du i et normalt liv? Barn, jobb og hund? Det er ikke noe tap.
Det jeg har prøvd er ikke normalt heller. Men noe jeg likte, men greia med Asperger er at du bare må finne deg i at livet er kjedelig.

Det er ganske kjipt å være autist og vite at man aldri kommer til å få en normalt liv, med kjæreste og barn. Må liksom leve i ensomhet resten av livet. Hva slags liv er det?

Men jeg lever ikke i ensomhet? Det er mer at jeg sjelden blir forelsket og jeg tør aldri tro på at noen jeg liker liker meg.
Jeg er ikke autist da.

Er da ingen som får asperger syndrom som diagnose nå lenger. Nå heter det kun autismespekterdiagnose. Så jo du er autist.

At du ikke lever i ensomhet er jo fint for deg, men jeg har kanskje en alvorlig grad av autisme som gjør at jeg ikke klarer noen sosiale situasjoner overhode, dvs jeg kommer aldri til å få kjæreste eller barn.

Autist, Ok. Usexy navn, Adhd er så sprekt, men folk nekter jo for at jeg har det. Da får de høre om den passive utgaven. Men det er så irriterende at det er autisme som veier mest. Lavstatus diagnose. Eneste som gjør livet spennende er om jeg kan klare å forandre meg veldig.

Hva om du vrir denne fra formuleringa «være seg selv» til «være en versjon av seg selv»?

Oppfører du deg på samme måte med bestemor, butikkansatt, og venninne?

Det er kanskje lettest å se på det som enten svart eller hvitt, men du kan kanskje prøve en av gråtonene imellom?

Internett har nok av muligheter til å prøve ut en annen måte å presentere seg på. =)

Ja kanskje du er en av de kjedelige du selv ser ned på. Eller værre.. Å sitte på mobilen hele dagen og å tenke at man er en taper gir hvertfall mye mer kjedelig liv enn de som oppriktig prøver å gjøre det beste ut av de forutsetningene de har. Shit, lamme folk i rullestol eller med downs klarer å finne mer positive ting i tilværelsen enn hva du gjør. Selvom det er usympatisk sagt så må jeg bare si det: slutt å klag. Du er ikke så anderledes som som tror, men det kan virke som at ditt behov for å være bedre enn andre og unik gjør at du nesten ønsker å føle deg anderledes, men siden du ikke gidder å gjøre noe for å utrette noe føler du deg bare anderledes i negativ forstand enn den positive forstanden du helst vil være anderledes på. Kan du ikke bare akseptere at du ikke er så unik som du innbiller deg, og begynne å gjøre litt nyttige og oppbyggelige ting for livet ditt? Noe mere fornuftig enn å se ned på andre og deg selv.

Nei du skjønner det at hun har mer enn nok med å opprette tjue tråder i uka rundt omkring på forumer om det samme år etter år. Da har man sikkert ikke tid til å gå til samtale med noen, mener hun også har sagt at hun har prøvd men syns det også var kjedelig. Noen har visst skyhøye forventninger til hvor spennende og eksotisk livet skal være, og det er der og det å nekte å ta til seg et eneste av de hundrevis av rådene hun har fått på nett og av fagfolk, som problemet ligger. Sukk...

Støtter forøvrig Katt sitt innspill lenger opp her.

Men hvordan vet man hva forutsetningene er? Jeg har ikke noe fysisk som hindrer. Det bare er noe med helheten min. Har bare lyst å forandre meg totalt. Om jeg er kjedelig for mange folk driter jeg egentlig i nå. For det er liksom ingen jeg gidder å investere i heller. Tror ikke folk går og tenker så mye på meg, de ser meg ikke.
Men hvorfor kom ikke folk for å bli i livet? Folk får seg et nettverk. De reiser vekk og finner de dem leter etter. Som sagt, det virker som det er de jeg gikk i klasse med som er mest interessert i livet mitt. Dette er så rart, når jeg IKKE har interesse av dem lenger.
Hvorfor kan jeg ikke flørte osv? for meg er denne kjærlighetsgreia bare straffbart. Kanskje dette er en tvangstanke, men folk har faktisk blitt sure på meg når jeg har endt opp med å avvise noen de fant for meg. Jeg sårer visst menn så voldsomt at jeg er fæl, men dette er kanskje bare hersketeknikker. Når jeg derimot faktisk får interesse for noe(n) så fraråder folk.

Unik og unik. For meg er det mange som er mye mer unike enn mange andre. Så du kan ikke bestemme hvem som er unik og ikke. Hvem er unik for deg da?

Jeg trenger litt mer impuls. Men det ligger liksom ikke i blodet mitt.
Og det skal ikke mye til for å gjøre meg glad. Det er bare det at det skjer aldri. Det er heller litt kjipe beskjeder i stedet og det samme kjedelige gamle. Og det er det jeg mener med energi.
Livet mitt har gått veldig sakte. Hvis det ikke stemmer så er det fordi jeg aldri klarer å slå meg til ro.
Og hele tiden når jeg før har tatt til meg råd så har det vært så halvhjertet at det blir glemt. Jeg skjønner ikke hva jeg driver med.

Men det har da vært veldig spennende og eksotisk. Bare at det som var spennende er det ikke lenger. Det er pga nye dører som åpner seg. Men så kommer man liksom litt dit at man når den høyere klasse. Ikke ta dette bokstavelig, jeg mener ikke bokstavelig talt høy klasse som i at jeg skulle bli et overklassemenneske. Har mangel på uttrykk nå. Men at slike som meg ikke kan satse det eller der. Illustrasjon og eksempel, ikke situasjonen min: jeg vil studere til å bli advokat men hele familien og de fleste fra mitt hjemsted har ikke noe høyere enn fagbrev, slik ligger ikke dette i blodet mitt heller. Kan det være noe i det? Jeg føler jeg er født på feil sted, av feil foreldre, og at jeg ikke kjenner den jeg er.
Jeg aner ikke trangen min til å bryte ting. Men jeg hater klisjeer, du må liksom gjøre det vanlige hele tiden.

Men sånn er det for alle. Sånn er livet. Det er mest spennende og eksotisk for de fleste når man er ung og alt er nytt og kult. Så vokser man opp og lever kjedelige liv. Sånn er livet og det må du lære deg å godta. Det blir ikke kjedeligere enn man gjør det til. Hvis du vil studere til å bli advokat så hopp i det og prøv det davel, om du mener du kan klare et så tungt og langt fag som er krevende for alle friske også. Sier det bare for å gjøre deg oppmerksom på at om du failer så har det ingenting med deg å gjøre, men faget som er krevende. Men om du ikke gidder å prøve engang og har gitt det opp fordi det er for kjedelig og ueksotisk så har det noe med deg og din egen innstilling å gjøre. Du bør virkelig gå i kognitiv terapi og ansette en motivasjonscoach, såklart bare om du GIDDER å være åpen og mottakelig, om du avskriver det som kjedelig og ikke for deg, vel da kommer du heller ingen vei.
Ser du klager på dating og flørting også, det er også noe som er vanskelig for alle. Det er helt normalt å ikke få den ene man mest vil ha, og å avvise og potensielt såre andre som vil ha deg men som du føler du ikke passer med. Men det er viktig å gi folk en sjanse og ikke se ned på andre og dømme dem som for kjedelige for deg. Signaler og flørting kan være mer krevende med aspergersyndrom, men en psykolog og coach kan hjelpe deg med disse sosiale tingene så det er lettere for deg å lese. Men skal jeg være ærlig med deg tror jeg ikke det er aspergersen som hindrer deg i noe, men at du i enda større grad hemmes av narsissisme hvor du ser ned på alt annet og alle andre, ingen uten narsissistiske trekk omtaler seg selv som høyere klasse, kaller alle kjedelige eller skryter av hvor mye de ser ned på andre. Det er ikke normalt. I tillegg så fremstår du sta og egentlig litt bortskjemt. Drit synd at du har opplevd å blitt mobba, men det er heller ikke normalt å søke sympati for ufyselige holdninger ved å bruke mobbehistorien. Mange mobbeoffere blir snille, empatiske og oppegående mennesker ved hjelp av terapi, og kommer seg videre og legger mobbingen bak seg. Du kan ikke få livet servert på et sølvfat og alle eksotiske og spennende ting du ønsker, du er ikke Kim Kardashian, ingen er det. Folk flest er helt normale og må akseptere et normalt liv, eller det du kaller for kjedelig da. Igjen du må snu innstillingen din. Kognitiv terapi!

Nå er jeg vel fult klar over at jeg ikke er Kim K. Hcorfor ikke bare drepe seg når man blir voksen egentlig? Det er kjempe kjedelig hvis dette er eneste fremtid. Forelskelse eksisterer heller ikke. du må liksom bare finne en tilfeldig. Altså livet mitt startet ordentlig når jeg var 25. Men det måtte ta slutt like fort også. Og nei livet er ikke kjedelig for alle.
Eller kanskje livet prøver å fortelle meg at jeg er voksen nå, så da må jeg kjede meg. Synd jeg mistet så mye av ungdommen da. Når jeg først begynte å leve som 25, nei da var man blitt voksen og må for all del ikke leve mer. Det er på tide med familie. Nei takk. Jeg vil ikke videreføre meg. Ungene komme til å hate meg. « det er deg vi har fått det fra ja». Og en mann som kommer til å bli kjempe sur for å ha funnet seg en autist og fått barn med henne. Og finne en kvalitetsvinne som klarte et krevende studie for eksempel.
Tenker ikke så på tyrkeren lenger da, men hvorfor kunne ikke det være en mening med at han kom i livet mitt for eksempel? Rart at på samme tid jeg møtte han så var det en fra hjemstedet mitt som ble kjempe interessert! Han kontaktet meg over 1 år. Påminnelse om å gå litt ned på jorden igjen? Nei, han ville jeg ikke ha. Tyrkeren hadde gitt meg grunn til å lære et nytt språk, vise en ny kultur og mye byer. Men nei, det er viktig å være fornuftig i livet. Rart egentlig. Det går en vei og det er mot døden. Dumt jeg ikke rekker noe før jeg sitter på eldrehjemmet straks.

Og hvorfor må egoistiske mødre få oss når livet bare er kjedelig? Livet er ikke noe å være takknemmelig for.

Herregud. Skaff hjelp, du er faen meg umulig å nå igjennom TIL. Hva faen liksom? Nei det er ikke en mening med random tyrkere man møter på ferie og som skriver hello beautiful til deg og hundre andre et år eller to etterpå når han kjeder seg. Og ja hva så at en annen kar som du ikke likte, likte deg på akuratt den tida. SÅNN ER LIVET. Shit happens og people move on! Ikke legg så mye i det. Meningen med livet er ikke i tilfeldige ting som skjer, om du vil finne en mening med livet må du skape den. Gjøre noe annet i hverdagen din enn å sitte på mobilen dagen lang å klage, ikke rart du syns livet er kjedelig. Gjør noe! Ikke drep deg, men gjør som resten av verden å prøv å skap et liv for deg selv. Det er ikke så kjedelig som du ser det, DU MÅ SNU INNSTILLINGEN DIN. Det begynner å bli ille provoserende hvor bortskjemt og låst du er.

Vil du ikke ha barn så ikke få det men legg for pokker ikke skyld på mora di for at hun ga deg den gaven livet er om man bare velger å utfolde det, bare for at du har en utakknemlig, negativ og nedlatende holdning til alt. Den kan du nemlig takke deg selv for.

Im out. Dette blir for dumt, skjønner godt at Kvinneguiden banna deg etter dine 200 andre poster der. Du gjør jo ikke annet enn å hate på andre. Lykke til!

Hater ikke andre. Jeg ligger bare unna folk nå fordi jeg ikke føler for å byrde dem. Jeg stopper og slår av en prat ja, og ingen merker noe til depresjon. Det er bare smalltalk.
Men andre jenter har blitt sammen med tyrkerne sine. Jeg møtte han forresten ikke på ferie. Skjønner godt hva du mener med slike folk. Dette her var et annet miljø. Men hvorfor se frem til noe når du ikke kan få den du liker? Så jeg kan egentlig bare prøve meg på en som er opptatt, siden jeg kan regne med at hun han er sammen med egentlig ikke elsker han? Ikke at jeg vil holde på sånn, bare spør. For slik er jo livet... man skal helst ikke se på de som man faktisk liker. Man må huske på at livet er kjedelig. Og ihvertfal som voksen.
Forelsker ikke tyrkere seg? Ønsker å være tyrker isåfall! Da slipper jeg å forelske meg.

Hva er SSRI? Jeg tør ikke starte på noe rus. Jeg sliter nokk med å slutte med snus.
Ser nesten ikke vits i å slutte.

Jeg har vært interessert i narkotika i mange år. Men helst fordi jeg er fascinert av hva en pille eller røyk kan gjøre. Men dette er dyre affærer og jeg vil helst møte livet edru.
En pille skal ikke gjøre meg til noe.

Jeg bare føler det er så talentløst å ikke kaste fra seg hvem man er. Det er ikke det at jeg skal urealistiske ting, det er masse som har ligget for meg men det påminnes at jeg er feil på veien hele tiden og så går det dit at jeg kanskje må se meg om etter noe annet. Har gått fra å være en ganske glad person til å være deprimert når jeg snakker med folk. Må være deilig å være noenlunde fornøyd med det man har planer om, mens nå er jeg mer bare «ja, jeg gir opp, jeg er ikke glad for det jeg gjør men hjertet holder meg nå i live så....»
Men jeg visste jo egentlig fra jeg var i bhg at jeg var misslykket. Jeg hadde forresten setefødsel. Er født feil vei og gitt! Jævla ræv-fødsel unge. Skulle jeg være så uheldig å bli gravid (noe jeg garantert blir selv om jeg bruker kondom mens ressurssterke som ønsker barn sliter med å få) så kommer jeg til å skrive vekk den ungen om den kommer med bakdelen først, for da blir den like ille som meg.

Men dette med å tro bra om seg selv. Se på Ex on the beach deltakerne. De får jo mye bra for de tror jo så på seg. Følger ikke med, har bare vært fengende en gang i blandt.

Men man skal liksom alltid huske at livet ikke skal være gøy. Er ingenting som heter forelskelse. Det er isåfall ingen grunn til å bli lykkelig når man forelsker seg for livet er ingen disneyfilm vet du hvorfor kaller noen livet en gave? Det er ingen gave. Det jeg fant i utlandet ga meg mer glede, følelsen av å reise langt fra alle folka jeg ikke lenger vil være med. Men så var det liksom bare midlertidig. Nei dette livet er ingenting verdt.

Og skal jeg la være å svare folk fordi jeg ikke svarer som forventet? Har begynt å bli ærlig. Folk spør hva jeg driver med og om jeg har det bra. Jeg sier bare at jeg ikke har det bra men dagene går nå. «Nei jeg har det ikke bra her» «jeg har ingen interesser igjen, derfor ingen planer» men jeg vet at folk forventer sånn «ja det går kjempe bra» «her er alt fint, skal snart kjøpe hus».

Hvorfor bli robot? Det er jeg om dagen. Jeg går på Ritalin. Jeg er lykkelig om dagen, med kaffe, snus, alene og stirrer i skjermen som jeg elsker. Liker å analysere folk litt. Hvilke klær de velger, se på ting på nett. Bare se.
Jeg løper. Styrke.
Men skal jeg bli slik robot? Som går hjemme og sover?

Men sjelen min er feilplassert. Jeg er alltid den som misslykkes. Som jeg sa før, jeg holdt på å klare det, men son vanlig blir ting mer sorg enn lykke for meg. Igjen er det tilbake til depresjonen. Jeg er feil. The aspie girl prøver igjen.
Den eneste som er oppriktig glad i meg er mamma og søsken. Men søsken kommer til å vokse opp og få normale liv. De er folk som når målene. Jeg har vært en ulykke siden dag 1.
Jeg er ikke den som har funnet en kjæreste, planlegger fremtiden. Jeg er the girl of aspie eller the ass- way born som bare har mamma som nærmeste person.
Jeg har ingen interesse!!! Jeg liker å se på ting thats it. Jeg kan ikke ha sex for jeg tok ikke sjansen når jeg hadde den. Men så er jeg ikke stor nok for tyrkere heller da. Selvstendig tøffe jenter kan det. Men jeg må alltid se på ting med bekymring. Alltid bekymring!!! Nå har jeg ganske alvorlig mor også. Hun ser alltid fra det alvorlige perspektivet!!! Og jeg tror dessverre jeg har arvet mye men så har jeg naturligvis lært mye fra henne også. Synd jeg ikke har en mer tøff mor.
Vil ikke ha hennes lærdom. Vil ikke ha hennes gemytt heller. Hun tror på at vi har flere liv, ikke fanatisk altså men det er noe hun bare har nevnt. Jeg sa at jeg ikke vil følge henne inn i neste liv. For hun har så kjedelig energi.

Hvorfor får man borderline?

Er det noe nytt son tar 100 år å fikse?
Og så må alltid folk si «det ingen quick fix» hvorfor det? Fordi vi er super treige, det eneste som går fort er aldringen. Men målet er å bare kaste fra meg nettopp meg selv, men så er det så viktig å være klar over at det ikke er en quick fix. Men skal vi ikke liksom lære oss å tenke nytt da? Men da kan vi gjøre det til en quick fix! Men Neida, vi er treigt skapt.
Er det med vibrasjoner sant? Er det fordi jeg er negativ at jeg ikke klarer meg?

Ja, det er fordi du er negativ at du ikke klarer deg! Du høres ut som en kvinnelig incel for å være helt ærlig.

Du ser ned på deg selv og er derfor negativ til å prøve nye ting, fordi du er redd for å feile. Du ser ned på moren din for å være alternativ og tro på energier og reinkarnasjon osv. Du ser ned på folka fra bygda di for å være simple, lavt utdannede fjols. Du ser ned på autister for å være tilbakestående. Du ser ned på omtrent alt og alle, inkludert deg selv, og dette blir en selvoppfyllende profeti i elendighet. Du ser ned på deg selv og tør derfor ikke ta sjanser. Du tar ingen sjanser og oppnår dermed ingenting med livet ditt. Istedet for å jobbe med eller studere noe du brenner for så sitter du foran skjermen hver dag og bader i selvmedlidenhet og søker omsorg og sympati fra fremmede på nettet.

Det du trenger er hjelp fra profesjonelle, og å fucking høre etter hva folk sier til deg når de forsøker å hjelpe deg i mer enn 5 sekunder før du kommer med noen feige unnskyldninger for hvorfor rådene du har fått ikke vil hjelpe akkurat deg. Slutt å tro at du vet best, det gjør du åpenbart ikke!

Vet best hva? Ja det er viktig å høre på alle kjedelige folka rundt deg for de vet jo best. Bare du gjør det mamma sier så har du gjort det viktigste. Kunne jeg ikke fått annen mor da som turte å prøve litt andre ting? Kanskje sannheten hadde blitt noe annet da. Ja jeg ser ned på folk som tror for mye på alternativt. Har faen meg ingen selvstendig mening men man ser hvor arven er fra.

Nei bygdemennesker trenger ikke være fjols. Jeg bare sier at jeg ikke vil ende med de jeg gikk i klasse med osv. Men det er for pokker meg så trygt der at man blir skadet av det. Blir fort gammel i hodet på en måte. Synes ihvertfal mamma har blitt det.

Men jeg brenner ikke for noe. Jeg brenner bare for hva jeg selv kan gjøre. Men jeg liker å gjøre i eget tempo uten å ha betalt mye penger. Har studert men det gikk til helvete. Skjønner ikke hva det er jeg driver med. Ser ikke vitsen. Alt er liksom bare «bare så du gjør noe» opplegg.
Ja autister er tilbakestående. Bare se på mange med AS. Mulig mange er det uten at man merker det, men jeg må da være tilbakestående i og med at jeg er minstefavoritt hele tiden? Jeg kan ikke leke meg med menn med aldergrense og kan liksom ingenting?

Det gjelder for absolutt alle mennesker på jorda. Jeg kan ikke få Tone Damli eller Angelina Jolie heller. Heller ikke den drit pene modellen jeg fikk et smil av på byen en gang og som kjente noen som jeg kjente via noen andre litt. Thats life. Går ikke rundt å tror jeg er en failure og misunner aldri andre med kjærester for det. Senk forventningene dine. Du sier jo at du har avvist mange menn så det er ikke synd på deg, du er bare inni en jævlig psyko besettelse og fornektelse. So what om venninna di ble sammen med en tyrker, kompisen min er sammen med en brasilianer, det betyr ikke at jeg også må det what the fuck.

Helt seriøst, du må få hjelp. Hør på hva jeg og mange andre sier til deg. Du er nødt til å få profesjonell psykisk helsehjelp og det sier jeg i beste mening selvom jeg er dritt lei av deg og de 200 enspora postene dine. Stopp å ignorer det vi sier, det er ikke noe poeng i å lage tråder på nettet når du aldri vil høre. Da får du heller skrive en dagbok og spare oss andre for negativiteten din.

Tror det beste er å ignorere trådene hennes fra nå. Er en god grunn til at hun er banna fra x antall andre forumer x antall ganger.

Jeg har ikke noe respekt eller sympati for deg mere ts. Sitter på nettet å kaster dritt og ser ned på andre damer som får sex, og slenger dritt om mora di fordi du er psykisk syk og nekter å ta imot terapi eller hjelp. Kaller deg selv for høyere klasse og ser ned på andre menn som liksom ikke bra nok, selvom du er arbeidsløs og ikke gidder å gjøre en dritt annet enn å sitte på mobilen dagen lang. Takk deg sjæl.

To ord: Kognitiv terapi.

/ignore

Bryr meg ikke om at andre damer får sex jeg. Du ser jo bare det du vil se.
Hvor i helvete kaller jeg meg selv høyere klasse? Blir så irritert når folk ser bare det de vil se. Jeg er ikke høy klasse. Jeg er det lavere sjikt. Jeg eier ikke egen seksualitet en gang! Mammas lydige autist datter. Jeg misunner damer som tør eie seg selv. Ikke høre på sin kjedelige mor men kanskje ikke deres mødre hang over dem slik. Hun spør klarsynte og jeg er på forum. Slekten og våres gener bør stoppes.
Men hennes autist datter er som en lydig hund.
Jeg startet som sagt nesten livet, men bærer jo tittelen «the daughter with Ass burger» da får man ikke en kjekk mann altså. Jeg må huske hvem jeg er. Å gjøre noe jeg ønsker er som å rømme fra den jeg er, feil datter fra feil mor.
Jeg kan dø når son helst. Dette gjelder alle, jeg får nok dessverre ikke noe plutselig hjertestans, men jeg har ikke fått sex. Har prøvd med random men blir liggende og gråte når de prøver seg.
Når jeg har vært forelska har jeg vært dritkåt men jeg eier ikke egen seksualitet da. Autist datteren kunne ikke nyte denne forelskelsen.

Men vil ikke matche aura med mamma eller noen andre. Hvordan komme tilbake til utlendingen?

Det er ikke bedre. Jeg sitter her like sur. Har ikke fått sovet i natt. Nå er de vonde dagene tilbake. Vennene mine hår videre med det de vil og jeg tar bare til takke med det jeg kan.
Born loosah !
Altså alt jeg er er feil. Til og med det som gir meg glede er feil.
Jeg blir nok aldri helt frisk. Jeg er sikkert syk, skikkelig syk. Men det skjer fordi jeg ikke har evner til noe. Vennene mine går videre på andre ting mens jeg er hun babyen som bare må ta det hun får. Rumpefødsel barnet

Huff ja det høres ikke enkelt ut å leve med aspergers. Men det går jo likevel. Er nok ikke enkelt å leve med sinnsykdom, medfødt hjertefeil, kols, eller heftig ettervekst og slitte tupper. Men folk får det til. Hver eneste dag. År etter år.

Du skriver at du ikke kan være deg selv. Er du helt sikker på det? Har de sagt det til deg på asperger-skolen? At du må være en annen? Hva skjer om du gir blaffen og faktisk ER deg selv en gang når du går på butikken. Eller vær deg selv en hel time, kanskje en hel dag? Vær skikkelig gær'n. Vær deg selv en hel uke i strekk. Eller hvorfor ikke ta den helt ut siden vi lever i spesielle tider, forsøk å være deg selv hele tiden - eller så langt som det er praktisk mulig - i en hel måned. Hva vil skje da? Og hvordan vil andre mennesker reagere? Vil du få færre venner? Eller flere kanskje? Vil folk kaste stein på deg eller tror det at det kan være slik at de aller fleste faktisk klarer å takle den du er uten å lage sirkus, flire av deg eller gjøre ting ubehagelig for deg? Og om en måned, spiller det egentlig noen rolle hva folk tenkte om deg når du var deg selv?

Jeg var i postkassen på lørdag, men jeg husker ikke hvilke klær naboene jeg møtte hadde på. Faktisk husker jeg ikke om jeg møtte noen av naboene. Før jeg startet i terapi så hadde jeg masse tanker om hva og hvordan verden reagerte på med i gitte situasjoner. Sammen med terapeuten testet vi alt dette i ulike situasjoner. Utrolig nok så har alle andre også slike tanker. At de er utilstrekkelige. Men ennå rarere er at når øyeblikket har passert - det øyeblikket for sosial interaksjon som jeg kanskje fryktet og brukte mye tid og krefter på grue meg for - så husket de andre øyeblikket. Eller i det minste ikke slik som på barneskolen der en skjevt ord kunne henge ved deg i årevis.

Det fine med å vokse opp er at alle rundt deg er travle. Hele tiden. Det er aldri tid nok. Og de skynder seg rundt. Haster rundt. Fra en oppgave til neste. Det er henging og bringing. Kjøring til trening, foreldremøter, lotterier, dugnad, ost&vin eller øl og pølse, det er hyttetur og topptur. Stige i gradene. Hvordan får mer fritid eller gå ned 12 kilo? Hverdagen er tung for så mange, selv om ikke alle blir bekymret eller får magesår så har de fleste mer enn nok med seg selv og sine. Om du ikke smilte til naboen i trappen, eller ikke hadde øyekontakt med den i kassa på kiwi hva betyr deg for deg etterpå? Eller for de? De skal jo bare videre i sin hektiske hverdag. Og du har jo uansett ikke tenkt å legge kassadamen på kiwi til å vennelister, eller be de hjem på middag. De du har møtt som deg selv, i all din asperger de får jo ikke sin dag ødelagt av at du er deg selv. De har akkurat like mye de må forholde seg. Deres hverdag er like travel og de har akkurat like dårlig råd som igår. Og ferien er over like raskt som den startet. Hvordan du er påvirker voksne folk langt mindre enn du kanskje tror.

Du sier også at du ikke skal ha nye venner. Vel. Vær fri min gode mann. Hvorfor skal du gå rundt å være slave av det som faktisk bare er dine egne tanker og oppfatninger av hva andre forventer av deg og hvordan du skal være? La magan henge og gå med rørlegger'n uten å føle skam eller stress.

Jeg tenker slik noen ganger. Folk husker ikke nødvendigvis hva jeg gikk med.
Men det er veldig kjedelig å alltid minnes på at man er selv. Det finnes tydeligvis ikke et sted jeg passer inn. Jeg er den siste om alt også.

Jeg misforstår ting veldig fort. Men selvfølgelig skyldes det aspergersen og ikke at de andre er dårlig på å fokrlare