Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  126 16061
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det at jeg oppfylte kriteriene for å få diagnosen gjorde så jeg føler at jeg aldri kan føle meg frisk. Føler jeg har en utviklingshemming, på lik linje med de med hjerneskade (som ikke kan forsørge seg). Jeg har bodd alene og hatt jobber uten hjelp fra nav, jeg har bestått videregående. Jeg tok førerkort på 1.forsøk.

Men jeg fikk diagnosen i desember og «bekreftet» hva som er galt.
Jeg føler diagnosen tar all fokus dersom folk får vite om den. Har faktisk følt meg på grensa til sett ned på.
Det er noen utenfor min nærmeste familie som vet om den. Familien godtar det og forstår hvorfor jeg er som jeg er og forklarer en del fra barndommen.
Men det er enkelte fra utenfor som også har måttet få vite, og hun ene tråkker over mine grenser. Hun har vært deltidsjefen min. Jeg vil ikke skrive alt i detalj for det blir langt, men jeg skal skrive punkter.

- Jeg er den ene håpløse. Jeg blir sammenlignet med de andre, hun nevner adhd, ptsd, depresjon osv og at disse klarer det så bra. Mens jeg........
- jeg blir presentert med Asperger. Hater det! Fordi jeg føler folk da ser en autist og ikke et menneske.
- Jeg har 2 diagnoser. Asd og Adhd. Jeg sier til folk at jeg har adhd for det kjennes ikke så flaut. Så hvis jeg virker ukonsentrert eller noe så vet de om det. Noen nekter for at jeg har adhd, kan ikke det når man er så stille...jeg HATER det.
Men enkelte som vet om asd MÅ ha med denne. «Var det ikke Asperger du hadde?» «....og Asperger» er viktig å ha med Asperger vettu. Synes det er en så flau diagnose. Ikke nok at folk tror du er en autist som er litt tilbakestående men det er et grusomt navn og. Ass-burger liksom? Ass-🍔
Kjennes så maskulint

Jeg føler ikke at jeg kan forelske meg og date menn pga diagnosen.

Er det noen andre her som har erfaring med As? Forsørger de seg selv? Er de glade?
Har de barn og arvet barna? Tenker jeg feil dersom jeg velger bort å få barn pga at jeg er redd for arvelighet? Dumt at ikke Asperger er «superpower» som arves, men heller et handicap. Ungen kommer til å bli sint på meg; «så det var deg jeg fikk det fra ja, pappa er oppegående».
Jeg har fått ADHD, Tourettes syndrome, tics, tvangstanker å skal på enda en utredning utenbys nå snart faktisk men har for en eller annen grunn asperger på papiret, mer penger tenker jeg da men det er fortsatt en mongolid diagnose jeg skjønner hva du mener. Jeg har alltid sett på det som ''et sted å plassere oss på'' å vet med meg selv at jeg ikke er på nærhet som halveis mongolid på ekte bare på halvveis så da er det greit ;D
Jeg har diagnosen asperger. Jeg er riktignok en veldig sær type, og har vært i en del konflikter med mennesker på grunn av den jeg er. Noe av det skyldes antakelig den diagnosen. Dessuten har jeg en del andre problemer som følge av diagnosen som ikke bare går på det sosiale.

Jeg synes at du skal være stolt av diagnosen din. Det er enkelte som hevder at aspergere er regelrette overmennesker, blant annet fyren som oppdaget diagnosen, Hans Asperger. Jeg vil ikke gå så langt. Det er bare en annen måte å være menneske på, der hjernen din er strukturert på en litt annen måte. Mindre hjernekraft viet til det sosiale, mer hjernekraft til andre ting, ikke sant. Dessuten har diagnosen et vidt spekter. Jeg har møtt mange aspergere. Enkelte er mer eller mindre retards, om jeg kan si det så kvasst, du kan se på kroppen deres at noe ikke er som det skal være. Andre er tilnærmet oppegående og smarte på enkelte felt.

Se det på denne måten. Vanlige mennesker er som hunder. De er ikke i stand til å ha en mening, tanke eller følelse, med mindre det har blitt godkjent sosialt. Skulle de stå utenfor det sosiale på noe vis, godkjente tanker og godkjente meninger, vil de få panikkangst og straks søke å korrigere seg selv. Vi aspergere er ikke slik. På den måten er vi menneskene med størst ærlighet og høyest integritet. Jeg lyver nesten aldri, og bare til mennesker jeg anser som fiender. Jeg lar ingen fortelle meg hva jeg skal tenke/føle/være/mene.

Siden du antakelig er jente bør du skaffe deg en mann til å ta vare på deg. En som ikke er asperger, men som er stødig og rolig og har et omsorgsinstinkt. Slik jeg har sett, elsker menn jenter som har asperger-trekk. De kan beskyttes og stoles på, ikke sant. Opposites attract.
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Synet på asberger som superpower eller handicap, er tilfeldigvis, noe du helt alene kan bestemme hvordan du ser på og tenker om
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Sanjar Vis innlegg
Jeg har diagnosen asperger. Jeg er riktignok en veldig sær type, og har vært i en del konflikter med mennesker på grunn av den jeg er. Noe av det skyldes antakelig den diagnosen. Dessuten har jeg en del andre problemer som følge av diagnosen som ikke bare går på det sosiale.

Jeg synes at du skal være stolt av diagnosen din. Det er enkelte som hevder at aspergere er regelrette overmennesker, blant annet fyren som oppdaget diagnosen, Hans Asperger. Jeg vil ikke gå så langt. Det er bare en annen måte å være menneske på, der hjernen din er strukturert på en litt annen måte. Mindre hjernekraft viet til det sosiale, mer hjernekraft til andre ting, ikke sant. Dessuten har diagnosen et vidt spekter. Jeg har møtt mange aspergere. Enkelte er mer eller mindre retards, om jeg kan si det så kvasst, du kan se på kroppen deres at noe ikke er som det skal være. Andre er tilnærmet oppegående og smarte på enkelte felt.

Se det på denne måten. Vanlige mennesker er som hunder. De er ikke i stand til å ha en mening, tanke eller følelse, med mindre det har blitt godkjent sosialt. Skulle de stå utenfor det sosiale på noe vis, godkjente tanker og godkjente meninger, vil de få panikkangst og straks søke å korrigere seg selv. Vi aspergere er ikke slik. På den måten er vi menneskene med størst ærlighet og høyest integritet. Jeg lyver nesten aldri, og bare til mennesker jeg anser som fiender. Jeg lar ingen fortelle meg hva jeg skal tenke/føle/være/mene.

Siden du antakelig er jente bør du skaffe deg en mann til å ta vare på deg. En som ikke er asperger, men som er stødig og rolig og har et omsorgsinstinkt. Slik jeg har sett, elsker menn jenter som har asperger-trekk. De kan beskyttes og stoles på, ikke sant. Opposites attract.
Vis hele sitatet...
Hvordan ser du på kroppen deres at noe ikke er som det skal? Er det bevegelser du mener? Eller utseende?
Jeg kan ikke vurdere meg for jeg ser jo meg selv hele tiden. Jeg har alltid vært redd for det da, at jeg ser rar ut enten jeg går til høyre eller venstre eller prøver midten.
Jeg har også kommet i konflikt, men det jeg synes er så urettferdig er at de har rett fordi de er nevrotypikere. Det var mer akseptert at en nevrotypiker ikke ryddet etter seg enn at det er enten meg eller en annen diagnoseperson. Husker da jeg gikk på grunnskolen og, en med adhd fikk mer kjeft enn andre mer vanlige.
Hvordan ser du på kroppen deres at noe ikke er som det skal? Er det bevegelser du mener? Eller utseende?
Vis hele sitatet...
Det er begge deler. Det finnes et slags asperger-utseende. Spesielt en type jeg møtte hadde dette, selv om det er vanskelig å beskrive. Det er noe med tynne lemmer og en lite utviklet hake (enkelte hevder at dette med haken er fordi vi stammer fra neanderthalere) Alt i alt vil en utpreget asperger se ut som en skikkelig nerd. En virkelig tell-tale er å se på øynene. Hos en asperger vil øynene se svært triste ut, eller stive, stirrende og blanke, alt ettersom. Jeg har forresten deler av asperger-utseendet, spesielt med blikket.

Ganglaget har også noe å si. Typiske autister har en helt spesiell måte å gå på. En av dem gikk bare på tærne. Jeg har også fått kommentarer på at jeg har en helt spesiell gåstil. Utover det er jeg sunn, frisk og rask, og har muligheten til å legge på meg muskler. Jeg kjenner aspergere som formelig er muskel-gorillaer, så det jeg snakker om er bare generelle trekk.

er så urettferdig er at de har rett fordi de er nevrotypikere.
Vis hele sitatet...
De tar feil fordi de er nevrotypikere. Vanlige mennesker roter mye, bråker mye og har ingen sannferdighet. De sier kun det de har fordeler av, og alt handler om å manipulere seg til status.
Anbefaler uironiskt å kjøre en megadose testosteron i stumpen, begynte hvertfall å leve et nogenlunde normalt liv med asperger etter jeg gjorde det selv - det forandrer deg totalt.
Anbefaler uironiskt å kjøre en megadose testosteron i stumpen, begynte hvertfall å leve et nogenlunde normalt liv med asperger etter jeg gjorde det selv - det forandrer deg totalt.
Vis hele sitatet...
For hu jenta er det kanskje et dårlig råd. Den ene gangen jeg fikk målt testosteronet, var jeg innen normalskalaen, uten at de sa noe utover det. Men ja, testosteron er noe jeg kunne tenke meg å ta når jeg blir gammel, simpelthen for å ha mer energi og leve et kickass liv. Synd jeg ikke kjenner noen som driver med slike ting.
Anonym bruker
"Nyfiken Behemoth"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Mange med asperger som er ganske normale, jeg henger med flere. Kunne ikke falt meg inn å synes mindre om en dame pga det, er værre diagnoser å ha for å si det sånn... Men jeg har sett en god del av postene dine på Kvinneguiden (som du er banna fra nå siden du har lagd tre tråder her inne det siste døgnet?) og du virker sinnsykt negativ, selvsentrert og fastlåst, dét er ødeleggende for deg selv og for andres oppfattelse av deg. Man kan ikke bare sitte hjemme på mobilen dagen lang og ha gitt opp og lengte til en fyr man møtte i Tyrkia for flere år siden. Du bør gå i kognitiv terapi og snu tankegangen din. Er det noe du også bør investere litt i så er det å gå til en motivasjonscoach som kan hjelpe deg å endre synet på deg selv og livsutfoldelsen din. Det er ganske leit å se hvor fastlåst du er og oppretter hundrevis av poster om det samme hver uke på forskjellige forumer uten å ta til deg noen råd. Hvis du føler du får hjelp i å skrive hvordan du føler deg og ikke vil ha råd så skriv heller en dagbok eller snakk med en psykolog. Du KAN få det bedre og du KAN få et mere normalt liv, men du får det ikke av å ha gitt opp og sitte å pille deg selv mere ned. Oppriktig lykke til!
Glem det om du er jente ja!


Sitat av Sanjar Vis innlegg
For hu jenta er det kanskje et dårlig råd. Den ene gangen jeg fikk målt testosteronet, var jeg innen normalskalaen, uten at de sa noe utover det. Men ja, testosteron er noe jeg kunne tenke meg å ta når jeg blir gammel, simpelthen for å ha mer energi og leve et kickass liv. Synd jeg ikke kjenner noen som driver med slike ting.
Vis hele sitatet...
Lett å skaffe alt du trenger på nettet, mye billigere og høyere kvalitet enn det du får lokalt også, snakker av erfaring.
Lett å skaffe alt du trenger på nettet, mye billigere og høyere kvalitet enn det du får lokalt også, snakker av erfaring.
Vis hele sitatet...
Så om jeg forstår deg riktig ... når du sprøyter i deg testosteron, forsvinner asperger-trekkene, og du blir en normie og en chad som banger damer hver uke?

Jeg har på en måte forsonet meg med den jeg er. Er glad i meg selv og det jeg driver med, selv om sex-livet selvsagt kunne vært mer ... begivenhetsrikt. Så jeg ville gjerne få beholde asperger-trekkene, men fortsatt vinne frem også i den ytre verden.
Kanskje kan du forsøke å se på hva enkelte med aspergers får til? Feks er det firma som bevist ansetter aspergers til å kontrollere kildekode og for å kvalitetssikre kildekode. Det sier litt om evnen til å holde laserfokus. Dette er smarte mennesker. Ikke tullinger. Du har ingenting å skamme deg over. Om du møter folk som er så lite opplyste at de ser ned på deg eller føler seg bedre enn deg så sier det mer om disse snevre menneskene. Forsøk å heve deg over dem. Vi er alle den vi er, og før eller siden må vi forsøke å akseptere oss selv slik vi er. Livet blir også langt enklere om vi selv klarer å akseptere oss, så får vi heller snu ryggen til de som ikke takler oss. Bedre med noen gode venner enn mange falske selvgode jævler.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Sanjar Vis innlegg
Det er begge deler. Det finnes et slags asperger-utseende. Spesielt en type jeg møtte hadde dette, selv om det er vanskelig å beskrive. Det er noe med tynne lemmer og en lite utviklet hake (enkelte hevder at dette med haken er fordi vi stammer fra neanderthalere) Alt i alt vil en utpreget asperger se ut som en skikkelig nerd. En virkelig tell-tale er å se på øynene. Hos en asperger vil øynene se svært triste ut, eller stive, stirrende og blanke, alt ettersom. Jeg har forresten deler av asperger-utseendet, spesielt med blikket.

Ganglaget har også noe å si. Typiske autister har en helt spesiell måte å gå på. En av dem gikk bare på tærne. Jeg har også fått kommentarer på at jeg har en helt spesiell gåstil. Utover det er jeg sunn, frisk og rask, og har muligheten til å legge på meg muskler. Jeg kjenner aspergere som formelig er muskel-gorillaer, så det jeg snakker om er bare generelle trekk.



De tar feil fordi de er nevrotypikere. Vanlige mennesker roter mye, bråker mye og har ingen sannferdighet. De sier kun det de har fordeler av, og alt handler om å manipulere seg til status.
Vis hele sitatet...
Jeg har ikke spesielt liten hake? Mener du nå smalt ansikt? Jeg har ofte hatet øynene mine. Fordi de er mørke. Kanskje det er typisk AS? De er ikke svarte, men gjør du et bilde av meg svart/hvitt så blir de svarte
Jeg var den eneste i klassen med delvis utovernavle på skolen. Ellers løp guttene i bar overkropp og bare han med adhd hadde utover. Har ofte sett at suksessrike folk har innover, ofte en fin sprekk. Føler man med en gang ser så ekkel og mer misskaft ut med utovernavle. Ellers er jeg den eneste i slekten min som er syltynn til tross for inntak. Resten er fra kraftig til overvektig.

Det siste du nevner.
Jeg burdte kanskje være mer narsissistisk. Dumt jeg tok innover meg kritikk og fikk respekt for folk. For jeg har alltid lurt på hvorfor andre kan gjøre som dem vil uten at det virker som det får konsekvenser mens jeg måtte holde meg på plassen.
Har fått det bedre med litt mer narsissistiske trekk da, jeg sier fet aldri. Men jeg ble mobbet i hjembygda av medelever og i nabobygdene. Er livredd for at korona skal stoppe alt og jeg må bli værende her med samme forutsetninger som de andre bygdekjærringene. Har ikke imot alle på bygda altså, og det er behagelig å bo på bygda nå..mot en trang leil i byen.
Men jeg har liksom mer å dra til verden for enn disse kjedelige medklassingene. De er rett og slett ikke noe flotte. Har ei god venninne i nabobyen som jeg treffer en del, som holder til der.
Det som er litt rart er at når jeg absolutt ikke lenger har interesse så blir de interessert i meg.

Sånn ellers møter folk meg med mye respekt. Av en annen grunn gir jeg visst førsteinntrykk av at jeg er veldig oppegående. Så lenge jeg ikke slipper folk innpå meg og holder de over nett så tar de kontakt i flere år (mange menn) , men jeg tør ikke slippe dem inn hvis jeg får følelser da jeg er redd de skal se As’n.

Ellers har jeg begynt å slå av en prat når jeg møter folk. Vet ikke hvorfor det plutselig skjer. Men jeg har ingenting til felles med noen her. De andre bor i utlandet.
Anonym bruker
"Sikker Klatremus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hvis hele verden bestod av normies så tror jeg at jeg hadde offed myself. Jeg misliker sterk å omgåes nevrotypiske mennesker. Om du er schizo, sperglord, pyroman eller hva det enn måtte være så er du automatisk et 100% mer interssant menneske i mine øyne. Om slike mentale avvik ikke hadde eksistert så hadde vi aldri hatt mennesker som Newton eller Erik Satie.
Jeg har ikke spesielt liten hake? Mener du nå smalt ansikt?
Vis hele sitatet...
Jeg mener en slags underutviklet eller avrundet hake. Teorien er at det er sånn neanderthalerne så ut, og at aspergere har mer neanderthalerblod, derav mindre fokus på det sosiale og mer fokus på det visuelle (jakt). Bare en teori. Blir kanskje å strekke det litt langt.

Ellers tror jeg det vil være dumt å fore din usikkerhet, som du tydeligvis dyrker. Aspergere har ofte spesialinteresser, mens din interesse virker å være at du ser negativt på deg selv. Fra en som har vært plaget med depresjoner selv, slå det av deg. Ingenting godt kommer utav det. Som Voltaire sa, parafrasert: Jo mer vi dveler ved våre ulykker, jo større mulighet har ulykkene til å skade oss.

Hold deg unna kåte menn på nett, og forsøk å finne noen du har noe til felles med. Legger du bare halvparten av energien i et slikt prosjekt som det du bruker til å synes synd på deg selv, så vil du få resultater.

Det viktige er å bevege seg fremover. Alltid. Glem sorger og nederlag. Dem kan man le av. Vi er i live, ikke sant, og sterkere og mer privilegerte enn svært mange.
Sist endret av Sanjar; 15. april 2020 kl. 23:02.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Sanjar Vis innlegg
Jeg mener en slags underutviklet eller avrundet hake. Teorien er at det er sånn neanderthalerne så ut, og at aspergere har mer neanderthalerblod, derav mindre fokus på det sosiale og mer fokus på det visuelle (jakt). Bare en teori. Blir kanskje å strekke det litt langt.

Ellers tror jeg det vil være dumt å fore din usikkerhet, som du tydeligvis dyrker. Aspergere har ofte spesialinteresser, mens din interesse virker å være at du ser negativt på deg selv. Fra en som har vært plaget med depresjoner selv, slå det av deg. Ingenting godt kommer utav det. Som Voltaire sa, parafrasert: Jo mer vi dveler ved våre ulykker, jo større mulighet har ulykkene til å skade oss.

Hold deg unna kåte menn på nett, og forsøk å finne noen du har noe til felles med. Legger du bare halvparten av energien i et slikt prosjekt som det du bruker til å synes synd på deg selv, så vil du få resultater.

Det viktige er å bevege seg fremover. Alltid. Glem sorger og nederlag. Dem kan man le av. Vi er i live, ikke sant, og sterkere og mer privilegerte enn svært mange.
Vis hele sitatet...
Jeg googlet neandertalere og de ser da ikke så underutviklet ut? Normal hake? Haken er likevel ikke det jeg ser hos folk. Ser mer at noen har kort hake (fra siden) eller om kjevene er bred eller smale.
Er også lei hersketeknikkene til nevrotypikere. Om du ikke finner dem spennende så er du arrogant. Men ja, skal være ærlig og si at altfor mange er ikke interessant nok for meg. Det skal en del til å for å interessere meg. Ikke misforstå, du må ikke være verdensmester eller drive med noe spesielt, men jeg må føle en forandring.
Orker ikke forklare denne mere da jeg er redd dere misforstår.
Spør om det var noe.
Mange har sagt dette til deg før, men ...

Du er full av usikkerhet om du er for stygg, liten, dum, usosial, og lignende, og blir aldri trøtt av å spørre om dette. Så på en måte er det som du vil at noen skal si til deg at ja, du er dum, udugelig, stygg, osv, for å få bekreftet det negative synes du har på deg selv. Mye av det vi mennesker driver med er forsterkning av en opprinnelig tilstand.

Det du trenger er antakelig en farsfigur, en som kan stanse de negative spiralene og, pardon my french, rundknulle deg skikkelig. Det er vel dette alle disse postene på diverse forum er et rop om. Mitt råd er at du begynner å lete etter en slik skikkelse. Du kan ikke fortsette med å dyrke negativitet på denne måten. Det vil bare bringe et utrolig dårlig resultat for deg. (Jeg vet).
Når jeg leser hvordan du tenker om deg selv, så er det mer mobbehistorien din som slår meg enn aspergerdiagnosen. Mobbing er potensielt veldig skadelig, og jeg håper du får hjelp med selvfølelsen din. Tipper det ødelegger mye mer for deg enn diagnosene dine.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Er det noen andre her som har erfaring med As? Forsørger de seg selv? Er de glade?
Har de barn og arvet barna? Tenker jeg feil dersom jeg velger bort å få barn pga at jeg er redd for arvelighet? Dumt at ikke Asperger er «superpower» som arves, men heller et handicap. Ungen kommer til å bli sint på meg; «så det var deg jeg fikk det fra ja, pappa er oppegående».
Vis hele sitatet...
Har tre venner med varierende grad av asperger, som forresten ikke lenger er en egen diagnose men heller regnes som en mild form for autisme. En av de lever hos foreldrene sine i en alder av nesten 30 og fyller dagene med dataspill, anime og konstant weed-røyking. De to andre er svært vellykkede musikkprodusenter som jobber hjemmefra og lever av musikken sin uten å trenge å turnere live. Han ene musikkprodusenten har også dame og personlig ville jeg aldri tippet at han var autist selv om jeg jobber på en omsorgsbolig for autister.

Ingen av disse vennene mine har barn enda, men jeg tenker at om du finner deg en partner som ikke har mange autistiske eller narsissistiske trekk så er det ikke overvelmende stor sannsynlighet for at ditt fremtidige barn også får diagnosen. Jeg nevner forresten narsissisme pga. det har en del likheter med autisme og en stor del av de foreldrene jeg har møtt i forbindelse med jobb har åpenbart narsissistiske trekk. Ikke misforstå, det er store forskjeller mellom autisme og narsissisme og jeg mener ikke at det er "same shit, different wrapping". Det jeg vil fram til er at det er ikke umulig for et barn å få begge diagnosene, og det kan bli en real utfordring

Jeg vil også legge til at autisme eller asperger trenger ikke å være et handicap. Det handler mer om hva du gjør det til! Et av de vanligste symptomene for autisme er et snevert interessefelt. Om man er uheldig og har fått en annen diagnose i tillegg til autisme så kan man ende opp med å stable klosser hele livet sitt for å sette det på spissen, men om man er et smart individ med autisme så kan det snevre interessefeltet gjøre deg til en gud innen ditt fagfelt! Folk med autismespekterdiagnosen gjør det ofte bra innen for eksempel IT, forskning, musikkproduksjon, kunst og filmindustrien. Quentin Tarantino og John Carmack er to jeg vil nevne. Ikke at de er diagnoserte autister, men de er definitivt et eller annet sted på spekteret. Det gjelder svært mange, det er derfor det kalles "autism spectrum disorder". Langt flere ville blitt diagnosert med autisme om hele befolkningen ble testet.

Til slutt vil jeg anbefale deg å finne ut av hva du vil gjøre med livet ditt før du begynner å lete etter en partner. Skaff deg en hobby du senere kan tjene penger på, eller studer et eller annet du finner fascinerende. Slik du holder på nå virker det som om å trykke deg selv lenger ned i søla er hobbyen din og det hjelper deg på noen måter! Det kan selvfølgelig gå bra om du er sykt heldig og finner drømmemannen på Tinder, men det kan også ødelegge livet ditt om du møter feil type.
Sist endret av SkurtNilsen; 16. april 2020 kl. 01:03.
Anonym bruker
"Plaprende Nymfe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
De fleste med autisme kan man jo se det på ganske fort ved å være sammen med dem en stund. Har ingen sagt det til deg før at du virker autistisk? Kanskje du er feildiagnostisert? De som sier at de har venner som har autisme som det ikke syns på de tipper jeg er feildiagnostisert. Det er forskjell på å være litt annerledes og det å være autist, og jeg tror mange av disse som er litt annerledes og som oppsøker psykiatrien ender opp med autismediagnose bare fordi de trenger å sette en diagnose på deg. Kanskje nav krever det f.eks og da blir det veldog lett og dps er fornøyd med nok en "ferdig diagnostisert og behandlet pasient, ut av systemet og inn i uføretrygd".
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
De fleste med autisme kan man jo se det på ganske fort ved å være sammen med dem en stund. Har ingen sagt det til deg før at du virker autistisk? Kanskje du er feildiagnostisert? De som sier at de har venner som har autisme som det ikke syns på de tipper jeg er feildiagnostisert. Det er forskjell på å være litt annerledes og det å være autist, og jeg tror mange av disse som er litt annerledes og som oppsøker psykiatrien ender opp med autismediagnose bare fordi de trenger å sette en diagnose på deg. Kanskje nav krever det f.eks og da blir det veldog lett og dps er fornøyd med nok en "ferdig diagnostisert og behandlet pasient, ut av systemet og inn i uføretrygd".
Vis hele sitatet...
Du vet åpenbart ikke hva du snakker om, det finnes mange grader av autisme og spekteret er stort, alt fra så å si ikke merkbart til helt innesluttet og umulig å få kontakt med, det kan også være tilleggsdiagnoser.
På hvilket grunnlag konstaterer du at folk er feildiagnostisert?
Jeg har ingen utdannelse som tilsier at jeg skulle ha greie på det, men har et barn med en autismediagnose og mange års erfaring med å oppdra et barn med autisme, i tillegg til at jeg har møtt og kjenner mange med autisme diagnoser, så noe vet jeg.

Med det sagt, det å få en autismediagnose er ingen ulempe, men i de aller fleste tilfeller en døråpner og gir fagpersonell et sted å jobbe ut i fra. Det er flere ting som er typisk for autisme, som f.eks at samhandling med andre og sosiale normer og regler ikke er like lett å forstå eller takle like lett som mange andre gjør. Følelser er en annen ting som kan være komplisert. Dette er ting andre uten noen form for diagnose også kan slite med, men det er flere fellestrekk, noen skårer høyt på en test, andre skårer lavt, og det er snakk om en fagvurdering av folk som har spesialisert seg på feltet.

Selv er jeg egentlig knekkende likegyldig til hvilken diagnose sønnen vår har, jeg er like glad i han uansett, men for vår del har autismediagnosen utelukkende vært en fordel, da det har åpnet dører og gjort det enklere å få hjelp. Det er også fint å kunne forklare for sønnen vår hvorfor han ikke er som alle andre, når han selv merker at han skiller seg ut og sitter med spørsmål. Det er også enklere i forhold til andre, da de fleste har ett viss forhold til hva autisme er, gjør det en samtale litt kortere, dersom man ikke ønsker å stå og utbrodere, ved å bare si at han har en autismediagnose og sette punktum. Dersom noen er genuint nysgjerrig og ønsker å bli bedre kjent med han og oss, ja så kan man heller forklare mer da.

I tilfeller der det er av en mildere utgave, ser jeg heller ingen grunn til å se negativt på en diagnose, det betyr bare at man har et utgangspunkt for lære litt om hva andre har funnet ut at fungerer for dem. Alle takler gjerne ting litt forskjellig, men det er naturlig for oss mennesker å søke likesinnede og folk med lignende erfaringer som oss selv. Og for egen del, blir jeg bare positivt nysgjerrig når jeg møter folk som har en autismediagnose, kanskje mest p.g.a. min sønn, da jeg veldig gjerne skulle forstått han enda bedre enn jeg gjør, da en av de tingene han sliter med er å uttrykke tanker og følelser, selv om han går under det man kaller velfungerende.


Og til TS, opp med motet, ikke la en diagnose knekke deg, du er akkurat den samme som du var før du fikk diagnosen, akkurat like mye verdt med nøyaktig de samme muligheten som du hadde før. Kanskje du til og med har flere muligheter enn før, bruk diagnosen til å lære mer om deg selv og andre, nå vet du tross alt litt mer om hvem du er og kanskje også hvorfor enkelte ting har vært litt ekstra vanskelig. Ingen grunn til å henge med geipen, tenk heller at du har fått en ny knagg å henge utfordringen dine på, og forsøk å finn nye måter å takle de på.
Lykke til.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
De fleste med autisme kan man jo se det på ganske fort ved å være sammen med dem en stund. Har ingen sagt det til deg før at du virker autistisk? Kanskje du er feildiagnostisert? De som sier at de har venner som har autisme som det ikke syns på de tipper jeg er feildiagnostisert. Det er forskjell på å være litt annerledes og det å være autist, og jeg tror mange av disse som er litt annerledes og som oppsøker psykiatrien ender opp med autismediagnose bare fordi de trenger å sette en diagnose på deg. Kanskje nav krever det f.eks og da blir det veldog lett og dps er fornøyd med nok en "ferdig diagnostisert og behandlet pasient, ut av systemet og inn i uføretrygd".
Vis hele sitatet...
Ingen har sagt at jeg virker AUTISTISK. Når jeg hører «autist» så tenker jeg en person som virker litt tilbakestående og ikke kan forsørge seg selv.
Jeg har derimot fått høre at jeg er «annerledes». Av lærere og medelever. Jeg hadde håpet det var borte når jeg var 18, men da kommenterte læreren min det i en elevsamtaler. Hun spurte rett ut om jeg føler meg «annerledes enn de andre». Og gleden min forsvant; «jeg er slik enda». Da prøvde vi å sette meg på strengt kosthold. Kunne funke til en viss grad, å kutte ut sukker var det største. Jeg var veldig glad i kaker og søtsaker da jeg var barn og tenåring.

De mest autistiske trekkene var når jeg var barn. Siden jeg er jente tror jeg at jeg lettere imiterte. Som barn likte jeg ikke leker og jeg holdt meg til 1 venninne. Jeg gikk også ned i alder ettersom jeg ble eldre, altså vennene mine ble yngre. Denne tid er likevel forbi.

Jeg fikk intense interesser for ting. Jeg ble livredd for at krig skulle bryte ut. Jeg var redd muslimer. Da var jeg er barn altså. Jeg var helt sikker på at iløpet av min voksne tid kom Norge til å være religiøst. Vi kom til å bli steinet og alt det.

Det neste jeg ble redd for var det sorte hull. Jeg skulle aldri opp i noe fly. Jeg fikk virkelig ikke fred i sjelen min pga dette hullet som reiser rundt i verdensrommet.

Så ble det Titanic. Jeg ble så opphengt i den båten. Hvorfor det skjedde, og prater hull i ørene på enkelte om det.

Når jeg kom i tenårene var det narkotika. Jeg rørte det ikke. Men jeg spurte så mange om de har prøvd. Jeg pratet om det til mamma ble lei, venninnene hennes ble lei. Jeg hadde mitt verste år når jeg var 16 og var på grensen til å ville ta selvmord. Jeg mistet litt virkelighetskontakt, men det var pga depresjonen og ikke rus. Jeg var våken om nettene, møtte ikke på skolen. Jeg var desperat etter å kjenne at jeg levde. Jeg var derfor interessert i hva som skjer i hjernen når man tar narko. Jeg ville prøve å fremkalle dette uten å ta noe. Men jeg tok en gang imot en pille på en fest, men ingenting skjedde. Var sikkert Ritalin eller noe.. fikk det av en venn.

Jeg utviklet alkoholproblemer i løpet av mitt voksne liv. Men sluttet mens leken var god og hater nå alkohol.

Jeg kan fremdeles finne saker som interesserer meg. Det kan dreie seg om katastrofer, jeg kan tenke at de før i tiden levde farligere og man ser jo på ulykkene som skjedde pga uvitenhet. Jeg er derfor interessert i om vi egentlig lever så trygt som vi tror. Jeg føler på mange måter at vi er stagnert i gamledager. Det tar lang tid å få med seg folkegrupper. Hva vet vi feks om strålingen rundt oss? All wifi osv? Mobilen vi har hånda... vi er jo første generasjon med dette. Jeg lurer ærlig på om jeg får kreft i hånda eller noe når jeg blir eldre.
På annen side føler jeg ting går for fort. Noe sol gjør at vi kanskje fortere føler oss gamle.
Det virker som du har i overkant mye du må bekymre deg for helt selv. Må være veldig slitsomt å ha det slik,
Hm kanskje du burde snakket med fastlegen mtp på å forsøke samtaleterapi eller annen terapi? Kanskje dere sammen finner en måte der du kan kanalisere laserfokusen på helt andre ting, positive ting som gir deg glede fremfor bekymringer? Eller kanskje det hjelper å få luftet ut på loftet?

Du har forresten et svært negativt syn på autisme, jeg under hvor det stammer fra? Hvor lenge har du følt det slik, før du fikk diagnosen?
Veldig mange flotte og velfungerende autister. Noen autister trenger litt tilrettelegging men det gjør også folk med cøliaki, diabetes, IBS, Chrons, brekte armer og ben osv. Jeg ser ikke ned på folk selv om de ikke er lik den store massen, og jeg tror kanskje heller ikke at det er vanlig å se ned på andre av slike grunner, ikke blant voksne mennesker i det minste. Jeg hjelper gjerne en med rullestol om de trenger hjelp, og tenker ikke over det om en venninne med chrons melder frafall. Hun trenger at man tar hensyn til hennes små begrensninger ellers er hun helt vanlig. Selv mennesker som helt på egenhånd har stilt seg i gruppen at de trenger litt tilrettelegging ser jeg ikke ned på, som feks vegetarianere og veganere. Litt ekstra pes å invitere dem til middagselskap fordi en må lage en ekstra rett evt. servere vegansk til alle, men ellers er jo veganere helt til å leve med, og hvor ofte har jeg veganere til middag? Skjer jo ikke hver dag liksom. Poenget er at de aller fleste av oss tar hensyn uten å dømme. Når møter nye mennesker så skal du ikke føle at du har lavere verdi enn dem pga din diagnose. Tenk på alle de bra menneskene med asperger. Du er en av dem. Helt fantastisk og helt flott akkurat slik du er.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Det virker som du har i overkant mye du må bekymre deg for helt selv. Må være veldig slitsomt å ha det slik,
Hm kanskje du burde snakket med fastlegen mtp på å forsøke samtaleterapi eller annen terapi? Kanskje dere sammen finner en måte der du kan kanalisere laserfokusen på helt andre ting, positive ting som gir deg glede fremfor bekymringer? Eller kanskje det hjelper å få luftet ut på loftet?

Du har forresten et svært negativt syn på autisme, jeg under hvor det stammer fra? Hvor lenge har du følt det slik, før du fikk diagnosen?
Veldig mange flotte og velfungerende autister. Noen autister trenger litt tilrettelegging men det gjør også folk med cøliaki, diabetes, IBS, Chrons, brekte armer og ben osv. Jeg ser ikke ned på folk selv om de ikke er lik den store massen, og jeg tror kanskje heller ikke at det er vanlig å se ned på andre av slike grunner, ikke blant voksne mennesker i det minste. Jeg hjelper gjerne en med rullestol om de trenger hjelp, og tenker ikke over det om en venninne med chrons melder frafall. Hun trenger at man tar hensyn til hennes små begrensninger ellers er hun helt vanlig. Selv mennesker som helt på egenhånd har stilt seg i gruppen at de trenger litt tilrettelegging ser jeg ikke ned på, som feks vegetarianere og veganere. Litt ekstra pes å invitere dem til middagselskap fordi en må lage en ekstra rett evt. servere vegansk til alle, men ellers er jo veganere helt til å leve med, og hvor ofte har jeg veganere til middag? Skjer jo ikke hver dag liksom. Poenget er at de aller fleste av oss tar hensyn uten å dømme. Når møter nye mennesker så skal du ikke føle at du har lavere verdi enn dem pga din diagnose. Tenk på alle de bra menneskene med asperger. Du er en av dem. Helt fantastisk og helt flott akkurat slik du er.
Vis hele sitatet...
Det er kanskje fordi jeg fikk høre at det var noe galt med meg hele tiden. «Har du Asperger?» «du ligner veldig på slik Asperger» osv osv. Da er det kanskje ikke så lett å være glad for å ha det.
Anonym bruker
"Plaprende Nymfe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Det er kanskje fordi jeg fikk høre at det var noe galt med meg hele tiden. «Har du Asperger?» «du ligner veldig på slik Asperger» osv osv. Da er det kanskje ikke så lett å være glad for å ha det.
Vis hele sitatet...
Har du et annerledes utseende? Et usteende som skiller seg ut?
Anonym bruker
"Målløs Dvergmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Uten å fjerndiagnostisere så fremstår det som du har mange låste tankemønstre. Hva har du prøvd av profesjonell hjelp? Tror kanskje du burde gi (kognitiv atferds-)terapi en sjanse.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har du et annerledes utseende? Et usteende som skiller seg ut?
Vis hele sitatet...
Hvordan vet jeg egentlig det? Nei det kan jeg ikke skjønne. Jeg vil heller ikke poste noe bilde av meg, i tilfelle noen jeg kjenner er her eller dere kjenner meg igjen senere.
Men nei, jeg har aldri hørt noe om at jeg ser annerledes ut eller følt det. Isåfall har jeg skilt meg ut positivt, jeg er slankere enn folk flest uten å måtte passe matinntaket. Jeg strever derimot med å holde vekta oppe.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
humblebragging er irriterende, kanskje det folk plukker opp?
Du begynner liksom klar til kamp og regner med at det går til helvete. Går ut ifra at folk ikke liker deg osv, det blir en selvoppfyllende profesi hvis du møter folk slik.
Sist endret av Bothrops; 16. april 2020 kl. 16:48.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Bothrops Vis innlegg
humblebragging er irriterende, kanskje det folk plukker opp?
Du begynner liksom klar til kamp og regner med at det går til helvete. Går ut ifra at folk ikke liker deg osv, det blir en selvoppfyllende profesi hvis du møter folk slik.
Vis hele sitatet...
Kan du forklare hva humblebragging er? Googlet men det står liksom ikke forklart rett frem.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
At du indirekte skryter av deg selv

Isåfall har jeg skilt meg ut positivt, jeg er slankere enn folk flest uten å måtte passe matinntaket.
Vis hele sitatet...
var vel kanskje ikke så humble engang.

Jeg tror du trenger en terapeut som kan hakke gjennom dette laget vi bare pirker i. Dette når ikke noe sted tror jeg.

Det virker som du har et smånarsissistisk skall som beskytter deg mot omverden, og det er veldig restriktivt mtp hva det slipper inn eller ut
Sist endret av Bothrops; 16. april 2020 kl. 16:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Om det kan hjelpe noe, så kan du si du har "høytfungerende autisme" framfor asperger. Det er meg bekjent det som er/skal bli det nye offisielle navnet på diagnosen.

Til deg som skriver narsistisk så går ofte høytfungerende autisme og narsisime hånd i hånd. Det er en primitiv forsvarsstrategi som mange tyr til når man opplever å ikke forstå/bli misforstått i sosiale settinger. Sklir fort inn i det selv, dog opplever jeg det som nødvendig noen ganger. (bor vel en liten narsisist (kid) i oss alle forøvrig.
Sitat av Chillipølse Vis innlegg
Til deg som skriver narsistisk så går ofte høytfungerende autisme og narsisime hånd i hånd. Det er en primitiv forsvarsstrategi som mange tyr til når man opplever å ikke forstå/bli misforstått i sosiale settinger. Sklir fort inn i det selv, dog opplever jeg det som nødvendig noen ganger. (bor vel en liten narsisist (kid) i oss alle forøvrig.
Vis hele sitatet...
Det er jo også forskjell på å ha et snev av noen mer eller mindre narsissistiske forsvarsmekanismer og å være full blown narsissist. Det er nok i mange tilfeller ikke en merkelapp som er så nyttig å bruke om seg selv, tror jeg.
jeg har asperger og jeg funker ikke helt optimalt, får penger av nav og kan ikke noe matte, ikke noe sport eller noe sånt. men jeg er veldig flink med andre ting. ting som alle ikke kan. du lærer nok å leve med det, selv om jeg vet det er litt vanskelig. mitt tips er å finne en interesse som du er flink med og bruke tiden din på det. ikke bry deg hva andre mener, de er bare sjalu for att du er bedre enn dem i noe.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av nork Vis innlegg
jeg har asperger og jeg funker ikke helt optimalt, får penger av nav og kan ikke noe matte, ikke noe sport eller noe sånt. men jeg er veldig flink med andre ting. ting som alle ikke kan. du lærer nok å leve med det, selv om jeg vet det er litt vanskelig. mitt tips er å finne en interesse som du er flink med og bruke tiden din på det. ikke bry deg hva andre mener, de er bare sjalu for att du er bedre enn dem i noe.
Vis hele sitatet...
Takk for svar. Jeg er litt forsiktig med å tenke at andre er sjalu fordi jeg er flinkere enn dem i noe. Jeg er faktisk ikke flinkere enn noen i noe egentlig. Jeg er derimot dårligere. Har ihvertfall følt det slik. Saken er at jeg finner liksom aldri noe som er «nok». Det er ikke det at jeg er dum, men ting blir forklart så firkantet. Jeg trenger logikk, ikke bare random info.
Dette med sjalusi...tja. Jeg har følt at de gangene jeg har fått mer positiv oppmerksomhet enn andre av og til så har det vært verre mot at det var noen de fra før kjente til/var venn med. Det har ikke ofte vært slik at jeg har vært veldig mye flinkere enn folk til hverdagslige ting.
Jeg vil liksom ikke si helt hva her på nett, men det har vært litt sånn, for å ILLUSTRERE (altså akkurat dette har ikke skjedd)
Mange skaffet seg jobb i nærområdet, tok utdannelse på en høyskole nær området, mens jeg ville til USA og studere der, da blir det fort slik; «du er jo så jævla mye bedre enn oss andre ja, vi er vel ikke spennende nok for deg».

Hvis du skjønner? Jeg kan kanskje oppfattes arrogant. Derfor sier jeg aldri noe til noen. Jeg er skjult arrogant. Jeg hilser alltid og det der, men grunnen til at jeg blir så stille blandt enkelte mennesker er fordi jeg kjeder vettet av meg sammen med dem.
Det var i tenårene jeg desperat prøvde å passe inn. Man fikk det ikke til. Så opplevde jeg verden, og har kanskje derfor etterhvert blitt ansett som arrogant. Det som jeg ville passe inn i som yngre kan ikke lenger måle seg. Jeg har opplevd å hilse til folk jeg kjenner fra før, de hilser fort tilbake men ser ned i mobilen igjen eller snur seg vekk! Jeg tar det ikke lenger som ignoranse/mobbing men som at de føler seg mindreverdige.
Noe sier meg at du ikke er så flink til å skjule arrogansen din som du tror.
Queen of Blades
Jonta's Avatar
DonorCrew
Er ikke både jantelov, baksnakking m.m. mer utpreget på bygda da?

Du skriver at det er mer behagelig å bo på bygda enn i en trang leilighet i byen, men har du noen gang bodd i en by?
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Jonta Vis innlegg
Er ikke både jantelov, baksnakking m.m. mer utpreget på bygda da?

Du skriver at det er mer behagelig å bo på bygda enn i en trang leilighet i byen, men har du noen gang bodd i en by?
Vis hele sitatet...
Ja, jeg har bodd i Oslo mye. Men flyttet pga jobbsituasjon. Har ikke råd å eie eller leie slik det ble. Det er ikke problemet i seg selv.
Det er coronaen som gjør at det er bedre på bygda nå. Jeg er glad jeg ikke må sitte inne i en leilighet i Oslo feks. Her jeg er har jeg stor plass og gode treningsmuligheter
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av SkurtNilsen Vis innlegg
Noe sier meg at du ikke er så flink til å skjule arrogansen din som du tror.
Vis hele sitatet...
Så når jeg til ig med hilser først så er jeg arrogant bare fordi jeg ikke lenger evner å føle meg stengt ute av hun som var mest populær da vi var tenåringer? Det er mange som blir sett på som arrogante. Jeg har også følt på arroganse fra andre, men har da bare tenkt at det kan være sosial angst(ja man kan virke arrogant da også fordi man er redd for å slå av en prat)
Nå er nok ikke «arrogansen» min verste problem. Da jeg ikke driver å møter og oppsøker folk jeg ikke liker.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Så når jeg til ig med hilser først så er jeg arrogant bare fordi jeg ikke lenger evner å føle meg stengt ute av hun som var mest populær da vi var tenåringer? Det er mange som blir sett på som arrogante. Jeg har også følt på arroganse fra andre, men har da bare tenkt at det kan være sosial angst(ja man kan virke arrogant da også fordi man er redd for å slå av en prat)
Nå er nok ikke «arrogansen» min verste problem. Da jeg ikke driver å møter og oppsøker folk jeg ikke liker.
Vis hele sitatet...
Det har nok mer med det at, ut i fra det jeg har sett deg skrevet her på bruket til nå, misliker du eller ser ned på stort sett alle rundt deg.

Sånt har en tendens til å skinne gjennom i kroppspråk og væremåte, og ingen mengde påtatt høflighet kan skjule det.
Sist endret av Svartbak; 16. april 2020 kl. 22:46.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Svartbak Vis innlegg
Det har nok mer med det at, ut i fra det jeg har sett deg skrevet her på bruket til nå, misliker du eller ser ned på stort sett alle rundt deg.

Sånt har en tendens til å skinne gjennom i kroppspråk og væremåte, og ingen mengde påtatt høflighet kan skjule det.
Vis hele sitatet...
Jeg har ofte skrevet under anfall. Men at jeg ser ned på alle rundt meg blir feil.
Jeg har ikke så mye å være stolt for at jeg trenger å se ned på folk.
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Hva slags mennesker er det som ikke kjeder deg, da? De må jo være de beste å være sammen med.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av meaculpaUIO Vis innlegg
Hva slags mennesker er det som ikke kjeder deg, da? De må jo være de beste å være sammen med.
Vis hele sitatet...
Jeg har ingen fasit på hvilket type menneske. Du enkelt og greit bare klaffer med dem. Mine nærmeste kjeder meg ikke. De som har samme ønsker for livet som meg kjeder meg ikke. Det er jo mange som ikke kjeder meg.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Men at jeg ser ned på alle rundt meg blir feil.
Vis hele sitatet...
Nå ljuger du sånn at du tror det sjæl. Her er noen sitater fra dine to tråder på nFF:

Men ja, skal være ærlig og si at altfor mange er ikke interessant nok for meg.
[...] jeg kjeder vettet av meg sammen med dem.

Jeg blir ekskremt fort sint. Ser oftere det negative i ting og folk og tar ting veldig ille opp.

Jeg sier det ikke, men jeg ser ned på folk som ligger rundt, særlig kvinner.

Mange av dagens norske menn blir gradvis ødelagt. Mer feminine, sitter og gamer, drikker.

Bygdekjærringene [...]
[...] kjedelige medklassingene
De er rett og slett ikke noe flotte.
Vis hele sitatet...
Du projiserer din egen selvforakt på dem rundt deg og klandrer andre for at de ikke er interessante for deg, eller du for dem.
En må faktisk ikke like eller bli likt av alle. Mitt råd er å slutte å henge med folk du ikke liker eller respekterer, da ingen er tjent med det.

Og hvis bygda er for sneversynt for deg, flytt til byen.

Du står og stamper i en ond sirkel der du ikke liker deg selv,
og dermed ikke andre,
så de liker ikke de deg fordi du oppfattes som hoven,
og du liker ikke du dem fordi du oppfatter dem som smålige,
etcetera.

Sånt er ikke bra for sjela, eller sinna-rynkene.
Skift beite og begynn prosessen med å akseptere deg selv. Forslaget om samtaleterapi er ikke så dumt.
Sist endret av Svartbak; 16. april 2020 kl. 23:40.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
[quote=Svartbak;3582474]Nå ljuger du sånn at du tror det sjæl. Her er noen sitater fra dine to tråder på nF

Jeg ser ikke ned på alle, men det skal ikke mye til før folk føler seg sett ned på eller at andre ser ned på dem. Jeg ser absolutt ikke ned på alle.

Men dette med mobbingen satte kanskje i gang en forsvarsmekanisme. For ja. Det stemte det foreldrene mine sa om at jeg vil møte nye mennesker i livet. Og det gjorde jeg. Men så klarer ikke jeg meg så bra i livet som de nye. Og igjen er jeg hun dårligste og mislykkede. Og nå har jeg bare blitt redd for at det er de gamle og kjedelige jeg passer best sammen med.

Jeg ser på jobber igjen, men det er jo ingenting som er ledig.
Av flere av de tilfelene jeg vet om som har asbergers så kan jeg si at det er snakk om svært inteligente mennesker. Hun ene vil jeg og si virker svært inteligent sosialt. I følge henne selv så lurer hun folk sier hun da hun har trent på det, men jeg vet ikke om jeg tror på det.

Uansett er jeg av den tro at mennesker er komplekse vesen, og at slike diagnoser med visse fellestrekk ikke alltid rommer mennesker i sin individuelle unikhet. Så finn kraften i deg selv og hev deg over frykten for fordommer.
Anonym bruker
"Reflektert Mare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av pipestilk Vis innlegg
Av flere av de tilfelene jeg vet om som har asbergers så kan jeg si at det er snakk om svært inteligente mennesker. Hun ene vil jeg og si virker svært inteligent sosialt. I følge henne selv så lurer hun folk sier hun da hun har trent på det, men jeg vet ikke om jeg tror på det.

Uansett er jeg av den tro at mennesker er komplekse vesen, og at slike diagnoser med visse fellestrekk ikke alltid rommer mennesker i sin individuelle unikhet. Så finn kraften i deg selv og hev deg over frykten for fordommer.
Vis hele sitatet...
Du har rett i at folk med diagnoser ikke er like, så derfor hater jeg når noen sier «jeg har Aspergers» «jeg har adhd» osv for man stempler liksom alle med diagnosen.

Nå har jeg det ille igjen, det er sengetid, jeg får matlysten igjen og har igjen 1 snuspris. Driver å bruker opp brukte i tillegg.
Jeg sammenligner meg med andre igjen. Jeg har kjempe angst for hva jeg skal velge for fremtiden. Det er dessverre ikke særlig mye som vekker meg. Hjernen min er sovende og eneste som hjelper er intervalltrening og styrke. Men jeg blir sløv igjen fort. Sløvheten kommer av at jeg har hatt så mange fall at jeg ikke motiveres for å finne noe nytt.
Jeg misunner de som flytter til London for å studere. Jeg vet ikke hvordan det er med snitt osv der, og hvorfor ikke flere gjør det hvis det er så attraktivt.
Jeg misunner de som har en jobb de kan reise i.
Jeg er sint. På meg selv. Tenker ikke på diagnosen akkurat nå. Jeg bare er meg. Jeg strekker ikke til. Jeg er også irritert på mamma. Føler hun har lært meg opp feil. Føler jeg har for mye av gemyttet hennes. Hun tror litt på alternativt, og mener vi har kommer til jorden for å lære. Og at vi tiltrekkes oss mennesker og steder som matcher oss, og jeg vil bryte energien med henne så jeg ikke følger henne inn i et evt neste liv. Synes hun har kjedelige energier.
Jeg har så lyst å bare kaste fra meg alt jeg er men hvordan gjør man det? Jeg når ikke frem fordi jeg er meg.
Jeg er rett og slett dum. Jeg forstår ikke hvordan ting fungerer. Jeg forstår ikke hcordan studier fungerer.
Jeg vil heller være venneløs enn å ha mine tidligere klassefolk som venner. Jeg vil ikke ende opp med dem. Det er ingenting å flytte til Oslo for nå, for jobben jeg nesten fikk ble ikke pga korona. Men jeg ville egentlig ikke ha den, det var bare fordi «jeg må gjøre noe» og jeg vet jeg kunne mestret den. Men det føltes bare tomt. Jeg gledet meg ikke. Det kjennes litt som jeg sitter på dødsleiet. Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg ikke klarer meg og hvor lang jævla tid jeg må bruke på dette her. Kanskje har jeg faktisk aldri noe å se frem til?
Jeg får aldri nok utfordringer på samme tid som mye blir for mye for meg, eller kanskje «feil» er mer riktig ord.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Det er bare å sette seg og vente. Det er ikke sikkert det skjer noe gøy, men før eller siden ender vi opp på samme plass uansett.
Du virker veldig opphengt i diagnosen selv om du skriver at du ikke tenker på det.
Har litt vanskelig for å gi personlig kritikk uten å være en pikk, men hva om problemet er at du ikke forstår deg selv? Det du skriver stemmer liksom ikke med totalinntrykket jeg får av personen som skriver. Folk blir irritert fordi det virker som du prøver å lure de, men kanskje problemet er at du lurer deg selv? Bare fisker her, men hvis du hadde mer grep på hvem du er så kanskje du kan være deg selv mer komfortabelt. Det er slitsomt å prøve å ikke være seg selv.
Syntes det er interessant at du deler, kan relatere til noe av det. Selvopptatthet og selvinnsikt kommer i en kombo-pack noen ganger.
Sist endret av Bothrops; 19. april 2020 kl. 04:17.
Anonym bruker
"Gul Fossegrim"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det høres ikke ut som du har det lett for tiden, men hvor er du i tiden nå? Du høres nesten litt ut som meg ( jente jeg også ) da jeg var i tidelig tyveårene og alle gikk sin vei og jeg satt igjen med mine tanker og viste ikke hvor jeg var og hvor jeg skulle. Vanskelig å få seg nye venner på skolen og depressiv fra helvete, sint og lei, hvorfor går det ikke min vei!
Det er veldig mange som lever uten å ha fått en diagnose, tror du at det hadde vært bedre for deg uten asperger som etternavn? Du viser hvertfall at du kan skrive og uttrykke deg, sterkt å lese hva du forteller.
Noen av de største kunstnere, musikere, komponister og forfattere har det blitt sagt antagelig har hatt vært mer eller mindre autistisk eller kall det mer apergers, eller mer spesielt begavet.

Greta Thunberg, en av verdens mest kjente jente nå faktisk! Hun forteller at hun har aspergers, men hva har ikke hun fått til?
Tror du har fått oppheng i hva du ikke får til, sorry for å si det! Du har en hel verden forran deg og uendelig masse tid, ikke gi opp
Hvis du har selvinnsikt- og litterære nok evner til å se humorpotensialet i innleggene dine, så er det en mulighet for deg å treffe masse spennende mennesker. Du minner meg litt om en karakter fra Erlend Loe's romaner, og jeg finner mye underholdningsverdi i det du skriver, på godt og vondt.
Anonym bruker
"Målløs Dvergmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Nevner det igjen, ettersom du glatt har ignorert samtlige relaterte innspill: Har du prøvd noen form for samtaleterapi?