Etter mange år med taktikken om å finne ut av alt selv så tok jeg omsider til vett og søkte hjelp, først hos helsetjeneste hos universitetet, som så videresendte meg til DPS. Det skulle vise seg å være slutten på det jeg fikk av hjelp. Jeg hadde ikke store nok problem for de, og fikk beskjed om å lese en bok, gå tur, og forestille meg at tankene mine er frukt i en fruktskål. Mitt forsøk på å forklare at jeg har prøvd slike selvhjelpsteknikker utallige ganger før ble ikke tatt godt imot, og ble oppfattet som at jeg ikke er villig til å prøve. Jeg fikk hele veien inntrykk av at jeg nærmest skulle ha hatt diagnose og plan for behandling klar selv på forhånd. Jeg spurte om det kunne være nyttig å snakke med en annen behandler, men de andre behandlerene ville visst sagt akkurat det samme, så det var ingen poeng. Nå tror jeg jeg er ute av systemet igjen, tilbake til å finne ut av det selv, så her ligger jeg - like deprimert og håpløs som før. Tre samtaletimer uten å komme noe lenger, og 1053 kroner ut vinduet.

Er det slik hjelp man får? Jeg har ingen erfaring, forventninger til hva som skulle skjedd. Jeg hadde vel håpt på litt mer enn et boktips og beskjed om å fortsette selvhjelpen. Hva burde jeg gjøre hvis jeg vil prøve å oppsøke hjelp igjen? Jeg mister jo litt troa på alt... Virker nesten som det bare er meningen at jeg ikke skal ha det greit...

Hva er du trenger hjelp med? Skjønner du sliter med å sette ord på det men du sier jo heller ikke noe som tyder på at du trenger psykiatrisk bistand. Det er mange grader av depresjon, det er ikke alt som hører hjemme på DPS.

Du må forklare lit dypere hva du trenger hjelp med spesifikt, Før at vi vil kunne svare deg på en riktig måte

Jeg kan gi det et forsøk.

Første problem er jeg plaget med konstant. Det er en uendelig følelse av uro, engstelighet og nervøsitet. Jeg går rundt med klump i magen konstant, uten noen som helst grunn. Jeg har for eksempel akkurat nå ferie, har absolutt ingenting å bekymre meg over, ingenting å stresse over, men det kjennes ut som om noe er galt, eller at jeg har noe å grue meg til. I tillegg har jeg veldig lett for å være engstelig og bekymre med unødvendig over så og si hva som helst, noe jeg føler henger sammen med denne uroen.

Andre problem er tilbakevendende depresjon. Noen ganger veldig kortvarig, andre ganger langvarig. På det værste har jeg vært så likegyldig og tom at jeg lå i sengen dagen lang og stirra i veggen. Skrudde ikke på datamaskin engang. Spiste nesten ingenting som helst. Dette varte i et par uker, men så kom det seg igjen. Det er en stund siden nå, men det er ikke første eller siste gang jeg har opplevd det samme. Sist helg ble brukt mye på samme måte. Jeg føler meg plutselig likegyldig, tom, håpløs, og ender opp med å bli veldig trist.

I dårlige perioder sliter jeg med å være sosial, føler at jeg mister all selvtillit og at sosiale ferdigheter går ut vinduet. Jeg kan fysisk merke at stemmen min blir svakere, og jeg klarer ikke holde samtaler. Jeg ender opp med å isolere meg mye. En venn av meg ble veldig bekymret når dette skjedde på en fest, og jeg ble sittende for meg selv å stirre i veggen. Jeg klarte ikke snakke med folk og følte meg bare trøtt og trist.

I det siste har ikke rutinene vært helt på plass, men jeg har prøvd utallige selvhjelpsmetoder, meditasjon, sunt kosthold, jevnlig fysisk aktivitet (styrketrening). Andre tips jeg fikk nå, som å tvinge meg selv ut når jeg føler meg dårlig, har jeg gjort mye, men at best så føler jeg meg kanskje bittelitt bedre mens jeg går, så er det tilbake til det samme når jeg er hjemme igjen.

Hvis alt dette bare er sånt alle går igjennom så må jeg vel bare leve med det, men jeg kan ikke si jeg kjenner noen som virker å ha det sånn som dette.

Du må gå til fastlegen din og få henvisning til privatpraktiserende psykolog eller psykiater med refusjonsavtale.

For å få hjelp ved DPS skal man være temmelig syk for å få hjelp over tid. Funksjonsnivået ditt skal være ganske dårlig for å kvalifisere.

Du har absolutt behov for hjelp men det offentlige er ikke veien å gå

Det var i Trondheim. Jeg ble tatt inn rimelig fort, men det var rett før samfunnet stengte ned. Jeg fikk beskjed om å heller ta kontakt etter sommeren, når jeg kanskje kunne møte opp fysisk. Aner ikke om jeg har mista plassen helt, men fikk ikke noen ny time akkurat. Jeg må innrømme at jeg nesten ikke har lyst til å ta kontakt med de igjen etter dette førsteinntrykket, men så virker det vanskelig å få til stort annet... Den personen jeg snakka med nå virka nesten som om hun var mest glad for å bli kvitt meg.

Sett deg på venteliste uansett da, om du tar en runde eller ikke hos DPS.

Ja hvorfor ikke. Er det bare å velge en av de og ta kontakt selv, eller må jeg gjennom lege?

For oss med sterk depresjon som ofte også medfører angst/uro pga negative forventninger så er det stor håp i den nye ketamin-behandlingen som kommer til norge. Da kan man få det på nesespray-resept, og er av det nyeste gjennombruddet i medisinsk behandling av denne møkka. Jeg har gått til dps i 2 år, bare blitt værre i det siste, dog for flere private grunner.

Men jeg har stort håp på ketaminbehandlingen, noe jeg skal skaffe uansett om jeg får resept eller ikke på det. Så håp er det absolutt, og vil anbefale deg å sjekke det ut.

Det finnes allerede i norge, men kun intravenøst og privat, og hver "shot" koster ca 4000 kr og man må ta det en gang i uken etter det jeg har forstått. 70% av de tunge deprimerte som har prøvd er rapportert bedre etter ketaminbehandling.

Jeg personlig gleder meg noe sinnsykt hvis det bringer glade unge meg tilbake, da skal det feires godt. Trening, jobb, sydenturer, fester, sove godt, glede seg til god middag, cant wait.

Du kan kontakte dem selv.

Du må få henvisning av fastlege viss du skal benytte deg av refusjonsordning ( at du kun betaler egenandel opp til frikort)

Jeg har det også sånn som den situasjonen du beskriver.. Sikker ikke til noe hjelp men kjenner meg igjen 100% i det du sier. Fucka å ha det sånn

Men det kan du vel fikse etterpå?

Da tar du kontakt med de igjen etter sommeren.

Jeg har hatt videokonferanse med min behandler og det er ikke nødvendigvis noe å trakte etter. Det er ikke det samme som fysisk oppmøte.

Hver behandling koster nærmere 2k enn 4k. Den fungerte bra for meg, hadde tydelig symptomlette etter 4 behandlinger (3 på 3 dager og så en "booster" en måneds tid senere) og dette varte faktisk overraskende lenge. Det er ikke før denne våren at ting har begynt å trende nedover igjen for min del, og jeg hadde mine behandlinger i høst.

Hovedproblemet med Emma Sofia-Klinikken er at varigheten kan være kortere, og selvfølgelig at det er ganske dyrt. Hvis du ser på de 3 behandlingene de anbefaler at du tar på rappen, koster de noe over 6k til sammen, og det er hvis du slipper å tenke på eventuelt reise og opphold.
Du må også mukke litt med å få utskrift av journal, og gå gjennom screening hos psykolog. Av erfaring er det noen ringer man må hoppe gjennom uten at man nødvendigvis har all energi i verden til dette. Depresjon er litt kranglete på den måten...

Når det er sagt: jeg har tatt grep i livet mitt i etterkant av ketaminbehandlingen som jeg neppe hadde greid ellers. Det er ingen magisk fiks, men hvis det funker er det et... magisk hjelpemiddel. Hvis Norge AS får fingeren ut av rassen og godkjenner ketamin/esketamin som nesespray ville det vært nærmest et mirakel for alle med behandlingsresistent depresjon.