Hei og hå. Pappa sliter med alkoholmisbruk og trenger hjelp.

Dette er en mann som ikke vet hvordan man snakker om vanskelige ting og følelser. Han bærer på mye, men gir lite uttrykk. Han kan ikke svare på hvorfor han drikker og hvorfor dette skjer, når han er full. Tidligere motsatte han seg fullstendig hjelp og erkjente ikke at han har et problem, nå skjønner han når han er full, at han trenger hjelp. Alkoholmisbruket hans går utover familie og jobb, og det har kommet til et vanvittig skadelig punkt nå for omgivelsene. Vi snakker om en mann som kan lite (kanskje ingenting?) om det psykiske, som ser på selvmord som noe feigt. Han er veldig vanskelig å snakke med. Han lukker seg fullstendig inn når han er edru, men prøver å bryte gjennom til han (nok engang).

Jeg har lest om Kildevangen og Vangseter. Vangseter har lagt ned døgnbehandlingen, men Kildevangen er fortsatt oppe og går. Om noen her har vært på Kildevangen, kan dere kommentere med brukernavn slik at jeg kan sende dere privat melding? Om noen vil skrive om sine erfaringer her, svar gjerne. Hvordan går vi frem med kontakt, burde vi ta kontakt sammen eller kan han ta kontakt selv osv.

Eventuelt del deres erfaringer med andre tilbud som finnes for alkoholmisbruk. Jeg trenger å sitte klar med alt når pappa blir edru (tipper han er edru om en ukes tid, alt etter om planen vår fungerer, eller om han overlever det her, han er veldig dårlig nå). Alkoholmisbruk kombinert med dårlig helse er en farlig cocktail. Første bud er kanskje å snakke med fastlegen og få henvisning til psykolog, men vi alle vet hvor presset psykiatrien er i dag, er redd han ikke blir prioritert. Antabus er forsøkt, han tar naturligvis ikke dette.

Mange behandlingstilbud i og rundt Oslo bla. Trasoppklinikken.

Sikkert mye sterke meninger ute å går om de forskjellige behandlingsstedene som jobber med avhengighet og metodene de bruker,
men jeg tør påstå at det nesten ikke spiller noen rolle hvor man er hvis man var klar for å slutte når man dro dit.

Mye kommer an på hvordan man stiller seg til 12-trinnsprogrammet, noe jeg vil si meg svært kritisk til. Ikke bare pga forutsetningen om religiøs overbevisning, men også at de så eksplisitt skal inplantere at du er maktesløs og totalt ute av stand til å klare å oppnå mer struktur og moderere seg på hva en man har et problem med. Jeg ringte til Kildevangen nå ganske nylig, bare for å spørre ut litt om tilbudet, og må si jeg ble ganske oppgitt da jeg spurte om hvordan de jobber med pasientenes kreative evner og utfoldelsesmuligheter som terapi (stressmestring, mestringsfølelse osv.). I mitt hode er dette en helt essensiell del av å håndtere tomheten som oppstår når rusen er ute av dagliglivet, men det var ikke noe de drev med der, nei. Prislappen på opplegget er også til å få hakaslepp av, men tanke på hvordan den tvilsomt måler opp med mer "moderne" behandlingsmetoder. Ville heller sjekket ut Trasoppklinikken eller Tyrili.

Virker som om du ikke har helt forstått hva 12-trinnsmodellen går ut på. Det er ingen religiøs overbevisning i hverken NA eller AA, og det med maktesløshet går ut på at man er maktesløs ovenfor rusmidler når man er i aktiv rus, ikke etterpå. Stressmestring kan man få ved å snakke med likesinnende, service kan hjelpe på mestringsfølelse og verdi, og ellers skal man jo også leve et helt vanlig liv bestående av skole og jobb og det som man har interesse for på fritiden sin.

Har vært der flere ganger. Ikke lyst til å legge ut brukernavn public, men mulig det finnes en måte å knytte kontakt. Kanskje moderator kan bistå.

Tar meg friheten til å korrigere litt her altså. Nei, det er ingen forutsetning for kreative syssler å være edru. Aune Sand er ett fantastisk eksempel. Dessuten er det også jævlig hensiktsmessig for nettopp å bli edru å ha ett annet utløp for det man ofte døyver (f.eks vanskeligheter med selvregulering, relasjoner og/eller selvomsorg), enn å ruse seg. Dermed ville man jo anta det var jævla bra for kreative folk å få være kreative folk, og ikke sitte rundt på oppbevaring på rusklinikk for å "bli edru". Hvis ikke du har hatt lyst til å drikke før, har du det iallefall da.

Til TS: Første steg er som han over her sier; ta kontakt med fastlegen til faren din. Det skal dog sies at folk som ikke er klare til å ta inn at de har ett problem, nettopp ikke er klare. Det betyr heldigvis på ingen måte at all hope is lost. At pårørende sier ifra kan iblant jekke folk inn i realitetene igjen, og innse at de trenger hjelp, det finnes allikevel ingen fasit her. Det aller viktigste i denne situasjonen tenker jeg er at du aller først tar vare på deg og dine behov. Det er krevende å være pårørende til noen som er rusavhengige, og at han er pappaen din gjør det ikke enklere. Meld ifra til fastlegen hans, så kan han ta det derfra. Så ville jeg ellers anbefale deg å ta kontakt med en pårørendegruppe for barn av alkoholikere, AI-ANON f.eks, så du kan ivareta deg også oppi alt dette.
Jeg krysser fingre og tær for at det ordner seg for dere!

Er han en type person som pakker kofferten og drar dersom behandlingen blir for hard? Hvis ikke ville jeg valgt et sted som er kjent for hard behandling. Med hard behandling mener jeg at du er nødt til å si og fortelle noe om hvordan du har det, både i en gruppe og sammen med en terapeut. Hver dag og gjerne opp til flere ganger om dagen.

Det er i alle fall min erfaring. Husk bak din fars alkoholmisbruk ligger årevis med hemmelighold, smerte som ikke har han har fortalt til noen, komplekser, dårlig selvfølelse og listen bare fortsetter.

Jeg var som en forknytt murstein før jeg kom i behandling og faktisk måtte fortelle hvordan jeg egentlig hadde det. Det var det skumleste jeg har gjort i hele mitt litt, men det ble også starten på et edru liv og nykterherhet.

Stedet jeg dro til var Alfa i Vestfold, 7-9 intensivt program fra morgen til kveld. Jeg måtte noen runder til i behandling, men uten Alfa er jeg overbevist over at det ikke hadde gått
Har forstått det slik at at Alfa nå er under TSB og har en varighet på 3-4 måneder. Om behandlingsformen er den samme vet jeg ikke.

"Myke steder" som incognito klinikk, A-senteret funker ikke i første runde, er min subjektiv mening. Du har et program på 2-3 timer hver dag hvor du omtrent har forelesning om hvor "dumt det er å drikke". Disse stedene funker bedre når du har fått åpnet opp følelseslivet ditt først, for da tar du tak i egen behandling og skjønner at du ikke kan sitte i en stue å spise smågodt og spille kort et kvart år i den tro at at du blir "frisk".

Det er en læringsprosess. Jeg understreker at dette er mine subjektive meninger basert på mine erfaringer og det jeg har observert av medpasienter.

Uansett; lykke til! Det er vanskelig, men ikke umulig.

Bruk tid på å høste info og snakk med noen i AA.

[quote=Anonym bruker;3833729]Er han en type person som pakker kofferten og drar dersom behandlingen blir for hard? Hvis ikke ville jeg valgt et sted som er kjent for hard behandling. Med hard behandling mener jeg at du er nødt til å si og fortelle noe om hvordan du har det, både i en gruppe og sammen med en terapeut. Hver dag og gjerne opp til flere ganger om dagen.

Det er i alle fall min erfaring. Husk bak din fars alkoholmisbruk ligger årevis med hemmelighold, smerte som ikke har han har fortalt til noen, komplekser, dårlig selvfølelse og listen bare fortsetter.

Jeg var som en forknytt murstein før jeg kom i behandling og faktisk måtte fortelle hvordan jeg egentlig hadde det. Det var det skumleste jeg har gjort i hele mitt litt, men det ble også starten på et edru liv og nykterherhet.

Stedet jeg dro til var Alfa i Vestfold, 7-9 ukets intensivt program fra morgen til kveld. Jeg måtte noen runder til i behandling, men uten Alfa er jeg overbevist over at det ikke hadde gått
Har forstått det slik at at Alfa nå er under TSB (er ikke privat lengre) og har en varighet på 3-4 måneder. Om behandlingsformen er den samme vet jeg ikke.

"Myke steder" som incognito klinikk, A-senteret funker ikke i første runde, er min subjektive mening. Du har et program på 2-3 timer hver dag hvor du omtrent har forelesning om hvor "dumt det er å drikke".

Disse stedene funker bedre når du har fått åpnet opp følelseslivet ditt først, for da tar du tak i egen behandling og skjønner at du ikke kan sitte i en stue å spise smågodt og spille kort et kvart år i den tro at at du blir "frisk" etter to timer undervisning.
Da bruker du resten av dagen til produktive ting som skyver livet ditt i riktig retning som feks få orden på økonomi, brutte relasjoner, kosthold, trening, gjenoppta tidligere, realisere et reisemål, interesser og hobbyer.

Det er en læringsprosess. Jeg understreker at dette er mine subjektive meninger basert på mine erfaringer og det jeg har observert av medpasienter.

Uansett; lykke til! Det er vanskelig, men ikke umulig.

Bruk tid på å høste info og snakk med noen i AA.