Etter å ha blitt feilbehandlet og behandlet på måter som ikke hjelper i psykiatrien i mange år (begynte med mange år i barnepsykiatrien hvor jeg aldri hadde noe valg), har jeg på en måte gitt opp håpet. Gitt opp et system som bare gir mer av de samme svarene og kjører på, selv om jeg prøvde å forklare hva som ikke har vært til nytte for meg mtp diagnose, aktiviteter, løsninger.

Slik som det er nå, har jeg ingen inntekt, har ikke hatt det på lenge heller. Og ja, det går an å overleve ved f.eks oppsparte penger fra tidligere, arv, økonomisk støtte fra partner eller familie, om man samtidig lever meget enkelt. Ikke kafébesøk og turer på byen, for å si det sånn...

Har sterke traumesymptomer i kropp og sinn. Hypervigilans, søvnproblemer, håpløshet, kverning rundt død og mørke uten å ha aktive ønsker/planer om å dø, selvbilde kjørt i bunnen, skikkelig nerver rundt andre, både i det offentlige rom, og spesielt i de få relasjonene jeg har hatt, stress som har satt seg i mage- og tarmsystemet. Skal ikke sette en PTSD-diagnose på meg selv, men dere skjønner at det er noen vansker i den gata. Noen av traumesymptomene mine er knyttet til andre ting, men en del er faktisk knyttet til selve hjelpeapparatet.

(Jeg har aldri vært avhengig av noe stoff, og har knapt drukket alkohol, om det har noe å si.)

Blir så forverret av å være i kontakt med leger/psykologer og offentlige institusjoner at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Klarte å lete frem en psykolog som var mer åpen og forståelsesfull for noen år siden og klarte å kjempe meg gjennom terapi en periode, men så flyttet h*n til en helt annen kant av landet, typisk. Har siden dette fått en kjempesmell av neste behandler. Klarer ikke å gå til legen en gang, om ikke det er akutt, eller noe andre mener er farlig å ikke undersøke.

Vet ikke helt hva jeg skal spørre om… om det er noe ”hjelp til selvhjelp” for folk i en slik situasjon. Om det hele tatt er mulig å finne noen lege/psykolog som skjønner hvordan det er å ha denne bakgrunnen.

(Frykter alltid å få kjeft, så håper dere ikke er for harde i svarene.)

Kjenner meg igjen i mye av dette. Har ADHD, PTSD, angst, depresjon og rusavhengighet diagnoser.

Kontakt med «hjelpeapparatet» gjør meg bare verre. Det påvirker også selvfølelsen veldig mye. Ingenting galt i å få hjelp, men det gjør samtidig at jeg føler meg svakere.

Er en helt normal gutt, nettopp kommet i 30 årene, ser helt vanlig ut, er snill, trofast, lojal. Allikevel har jeg alltid hatt problemer med å få venner, eller å holde på venner. De siste årene mistet jeg nesten alle pga mye rus, da siden mange ikke vil assosiere med en «narkoman» pga ryktet sitt.

Savner så jævlig å ha venninner som drar meg med på fester og kos, kompiser som vil dra på sjøen, fiske, gå tur i marka og så videre. De eneste jeg har igjen stimulerer meg ekstremt lite. Det går i samtaler om årsgamle episoder i rusmiljøet.. kvaliteten på speeden, hvem som skylder penger, hvem som gjorde brekk der, hvem som tysta på hvem, eller noen som prøver å tjene penger på deg på ett vis.

Det føles forferdelig at de eneste normale samtalene jeg har er med NAV, ruskonsulenter og lignende.
Håper at jeg kan finne en kjæreste som klarer å se forbi min fortid, vil så gjerne elske, og bli elsket tilbake, av noen som ikke driver med rus!

Vet dette ikke hjelper deg, men relaterte til det du skrev, og så kicket adhd medisinene i gang :P håper det ordner seg for deg, det er ikke mye som skal til alltid, en person(eller ting(aktivitet) i livet ditt kan både destruere det totalt, eller gjøre det helt fantastisk, kanskje du finner noen eller noe som får brikkene til å falle på plass, og plutselig så er denne elendigheten ett glemt kapittel i boka.
Bare ikke sett deg på ræva å vent på denne personen/tingen, for det kan skje i morgen, om 10 år, eller aldri… så øk kjangsen ved å aktivt prøve ting som bidrar til forandring, smil til flere folk enn du gjør nå, si hei til naboene, prøv å kontakte gamle bekjente, gå på singelturer med DNT, yoga, MMA, malerkurs, voksenopplæring i fag som privatist og så videre.

(Som du ser er mye av det jeg skriver basert på ytre faktorer som man ikke alltid styrer selv, feks hvem som vil henge med deg, eller hva folk tenker om deg)

Du sier lite om hva de egentlig behandler deg for og metodene som benyttes, annet enn at jeg forstår deg dit at behandlingen er med psykolog.
Hvorvidt det er ptsd eller annet har jeg ingen grunnlag for å mene noe om, men det er ofte sånn at hvis man går med et eller annet ubehandlet over tid så vil det gi flere og mer omfattende symptomer. Og etterhvert vil det kunne se ut som mye annet enn det det opprinnelig er.
Det er tøft og trist når ting går dithen at man ikke får til å forholde seg til hjelpeapparatet lengre. Det er også et norsk uttrykk som lyder at "du skal være ganske frisk for å bli syk i Norge". Dette uttrykket har uheldigvis altfor mye riktig ved seg.
Dersom man kjenner lovverket stiller man alltid sterkere. Og dersom man har med seg en kompetent støttespiller kan det være til stor hjelp.
Brukermedvirkning er en viktig del av behandling. Og der skal man i utgangspunktet ta hensyn til slikt du sier om hva som fungerer/ikke fungerer for deg. Dessverre er dette noe som altfor ofte blir håndtert på uheldige måter.

Det eneste jeg kan si i retning av hjelp er. Jeg gikk til psykolog selv i en lengre periode. Jeg fikk ikke noe god hjelp fra slik behandling egentlig, selvom det bidro positivt på noen få og små måter.
Jeg bodde etterhvert på gata og var hardt ute i rusen. Fikk ikke noe hjelp fra Nav eller annet i hjelpeapparatet. Og så havnet jeg i fengsel. Og der begynte jeg en hard jobb med å forsøke å spørre om hjelp, selvom jeg hadde utelukkende negative erfaringer fra den hjelpen som tilbys.
Jeg jobbet med en psykolog i fengsel og etterhvert med deler av hjelpeapparatet på utsiden. Og så kom jeg inn i døgnbehandling. Der fikk jeg forsøke gestaltterapi. Og det har vært redningen for min del. Det har fått traumer ut av kroppen og gitt meg et nytt syn på det meste. Og livet er på ingen måte optimalt, men det er veldig overkommelig.

Håper du finner et eller annet som kan bidra til å gi deg en liknende erfaring

Hvor i landet bor du trådstarter?

Det høres ut som om du trenger noe annet en flere psykologer og psykiatere.
Jeg har et forslag som du må ha et åpent sinn til, for det er nettopp det det handler om, å åpne sinnet sitt.

Jeg vil at du skal lese og/eller se dokumentarer om en urgammel medisin som heter Ayahuasca.
Det er utrolig mange som har blitt fri fra sine lidelser etter et en eller flere seremonier med dette.
Jeg har selv prøvd dette og lest og hørt resultater fra andre og alle sier det samme, at det er helt fantastisk å endelig være fri fra sine demoner.
Flere som har gått i terapi hele livet etter alle slags traumer (voldtekt, misbrukt som barn, mishandlet av partner og uendelig med andre traumer og lidelser som livet har å by på) sier i ettertid at en helg med Ayahuasca seremoni er bedre enn en livstid med terapi.

Jeg må legge til som mange sier "det er ikke bare å gjøre dette og så er du friskmeldt". Nei men det gir deg en annen synsvinkel på livet og gir deg redskapene du trenger for å fikse deg selv og finne en ny og bedre måte å leve på.

Jeg er nok ikke den beste til å forklare dette, så derfor sier jeg at du bør undersøke selv og kom gjerne i kontakt med andre som har prøvd og hør deres historier. Det er helt fantastisk å høre på når folk forteller om sine opplevelser både før og etterpå.
Netflix har en dokumentar som heter "The last shaman".
https://www.imdb.com/title/tt3511124/

Uansett hva du velger å gjøre ønsker jeg deg alt godt i livet og håper du får orden på deg selv. Vi har bare dette livet og det er så utrolig trist å se folk som ikke finner ro i sjela.

Selv om mange får ett nytt syn på ting av Ayauascha så vet jeg ikke helt det er noe man bør anbefale i hytt og gevær til fremmede. Da er det kanskje bedre å foreslå ketaminbehandling man kan få i Norge?
Ikke nøyaktig det samme for å si det pent, men jeg tror det kan løse opp noen av flokene, som for eksempel kronisk depresjon, det er ett slit, hatt det store deler av livet selv, og det er nesten ingenting som hjelper, kun «store ting» som å få en kjæreste, eller nytt nettverk, ting man ikke selv alltid kan velge.
Alt annet blir overskygget av depresjonen til slutt, hvis man havner i en hyggelig situasjon så går det ikke mer enn 30 minutt før man begynner å vende tilbake til depresjonen i hodet sitt. Alle gleder blir slukt av den, en lite glede som man får av feks god mat er over før man er ferdig å spise..

Skrivekick av aduvanzen ser jeg ja... dobla dosen i dag.

Det er ikke alle som har hørt om det, og en må få lov å gjøre opp sin egen mening om man vil eller ikke. Og når man i mitt tilfelle har opplevd dette så føler jeg det er dumt av meg å ikke fortelle det videre.

Som med alt annet her i verden så er det ikke for alle, det er grunnen til at jeg sier at en må gjøre sin egen research for å vurdere selv om det er noe man vil prøve. Det tok meg selv over 2 år før jeg bestemte/motet meg opp for å prøve, og jeg anger ikke.

Det er dermed ikke sagt dette er en behagelig løsning når det står på som verst i ca 2 timer, men det er resultatet etterpå man er ute etter.

Ts det kan høres ut som traumer og ptsd men det blir naturligvis bare mine tanker da jeg ikke er psykolog. Det finnes en alternativ behandling på sykehuset Kalnes der det brukes mdma i behandlingen. Har hørt det har hjulpet andre som har vært nær ved å gi opp etter mange år i terapi uten å føle at det har gjort livet bedre. Du kan sikkert google det for jeg kjenner ikke kravene for å komme med, men vi har vel fritt sykehusvalg så du skal kunne få ta del i dette selv om du ikke sokner til Sarpsborg/Moss/Fredrikstad.

Likte veldig godt denne strofen, jeg er på dps nå, men kommer til å gjøre noen av de tingene når jeg kommer ut igjen. Kjenner meg veldig igjen i å være mann 30år uten penger eller utsikter

Det høres fornuftig ut. Kan anbefale å komme litt i gang med saker og ting før man står på bar bakke etter behandlingen. Man blir litt «institutionalized» av det, og det kan gjøre det ganske tungt å komme hjem igjen, så hvis du begynner litt i det småe før du er ferdig så er det lettere å holde motet oppe.

Lykke til, er ett halvt år siden jeg kom ut fra behandling, men på grunn av bosituasjonen og lignende har jeg følt meg helt parkert, og for en måned og to siden begynte jeg å røyke hasj daglig, så jeg har absolutt mistet mye av gløden jeg hadde når det var litt moment rundt meg. I ett desperat forsøk installerte jeg Tinder igjen, men jeg kan ikke skryte på meg noe særlig suksess der enda.. så.. viktig at man står på i ettertid av behandling, det er da virkeligheten starter!